Eldre, moderate og anti-ekstreme muslimer i moskeene gjør nå
et nærmest unisont opprør mot yngre
voldsromantikere som kommer til moskeene for å be. Med imamene i spissen vil
ekstreme, ofte yngre krefter nå forsøkes satt til veggs. De skal modereres
eller rett og slett tauses i hjel og stanses. Eller?
Er dette troverdig, sett på bakgrunn at det finnes nok av
eldre islamske lærde rundt omkring i verden som er vel så radikale og «frittalende»
som de unge muslimene vi har hørt uttale seg til nå her i traktene. Det finnes
flust av eksempler som er lett å dokumentere. Den eldre garde kan være vel så
ekstreme eller radikale som den yngre i moskeene rundt omkring.
Men altså: De ekstreme i norske moskeer skal overtales til å
være lojale mot Norge og bygge landet videre og de aller fleste imamene synes
nå å være enig om dette, ja, kanskje til og med Qureshi i Islam Net som i egen
person anbefaler å bruke de umenneskelige straffemetodene som profeten forkynte
og som er nedfelt uforanderlig i Koran. Man skulle nesten tro at de moderate og
sindige kreftene – kall dem gjerne liberale – var kommet sammen for å komme med
en samstemmig og utad rettet fordømmelse av ekstremiseringen som har skjedd
rett foran øynene deres i moskeene, antakelig over flere tiår, men kanskje
spesielt etter 9.11 2001.
Man skulle kanskje tro at de ulike moskeenes ledere nå har jobbet
sammen i lang tid for så endelig nå å stå frem med en slags ny, felles front og
en ny strategi for å bekjempe uønskede personer eller elementer, eller kanskje:
Uønskede tanker, fordømmelesesverdige tolkninger av islam, upassende fremferd i
media og i det offentlige.
Imamene vil ikke ha en rekruttering som kan sette selv i
islam i et dårligere lys enn det de nå engang har klar å opparbeide seg over
tid, både her i landet og ellers i store deler av verden.
Legg merke til ordet som er blitt brukt om de ekstreme
elementenes forsøk på dawwa (dvs.
misjon for islam), nemlig rekruttering.
Dawwa er enhver muslims plikt. Han skal utbre det evige budskap om Allah og
profetens overhøyhet og den renhet i forhold til andre ikke-muslimer som det
innebærer å være en muslim. Han skal hanke inn flest mulig vantro til
Paradisets forlokkelse og til både indre og ytre jihad, dvs til privat selvforedling
og kollektiv strev i form av makt og vold i Allah og profetens navn, slik at
islam kan overta verdensherredømme til ære for Allah og profeten.
Det er tydelig at de eldre imamene og de som er blitt
husvarme her i landet nå har en felles interesse av å skape inntrykk av at
islam ikke er slik de yngre og mer radikale ekstremistene tolker islam og slik
de får omverdenen til å oppfatte islam.
Det synes veldig om å gjøre å hindre at de vantro får det
inntrykket at islam er en aggressiv og utålmodig religion, eller ideologi forkledd
som religion. Man har hastverk, virker det som. Derfor må de unge få
tolkeforbud og forbud mot høylydt rekruttering innenfor moskeens egne vegger.
Selve imaget av muslimer og islam står på spill her i Vesten. Får de radikale
ture frem som de vil, kan det skade islams sak på lengre sikt slik at det ikke
bare går ut over den enkelte muslim, men hele ummah, det islamske samfunnet.
Har de eldre lærde i de ulike miljøene funnet tiden inne og kommet
sammen for å stå skulder ved skulder, last og brast mot de yngre og «den nye
tid»? Dreier dette seg til syvende og sist om sosiologi og politikk og ikke hva
islam er og hva profeten og Allah sier den er? Kan islam reduserer til å bli et
spill om pragmatisk sosiologi, hvor Allah og profeten gjøres til størrelser som
kan underlegges moderne vitenskapelige og kritiske metoder og som derfor kan
endre premissene totalt for islamsk teologi? Kan forhandlinger og forsøk på
dialog med de vantro i det uendelige erstatte selve gudsbegrepet i islam og
synet på hva en guddommelig tekst er for noe og hva den egentlig innebærer? Er
det ikke et faktum av de eldre eller de ikke-ekstreme i praksis lar en liberal
vestlig kultur ikke bare påvirke dem personlig i det daglige, men også selve
islam i sin tradisjonelle grunnstruktur?
Man skulle i utgangspunktet tro at det nettopp var de unge
radikale som ville innta et slikt liberalt og radikalt moderne standpunkt, slik
nå engang tilstanden og spenningene innen islam spesielt her i Vesten i dag. Ungdommen
pleier jo nesten naturnødvendig ellers å være mer radikal og moderne enn
foreldregenerasjonene. Men den gang ei, for de unge muslimer. Det er det motsatte
som skjer: Ungdommen blir stadig mer fundamentalistisk reaksjonær. Det ironiske
da er at det store flertallet i moskeene faktisk er mer radikale og moderne enn
disse fåtallige ekstremistene som nå de siste årene har dukket opp – eller blitt
dratt frem - i mediabildet.
Likevel ser vi at foreldregenerasjon og de eldre lærde i de typiske
muslimske landene ofte motarbeider moderniseringsprosesser, som f eks da en
litteraturforsker ved al-Anzhar i Egypt for noen år siden forsøkte å se
utviklingen av korantekstene i sin historiske kontekst uten glatt å godta at de
var sendt ned fiks ferdige og evige en gang for alle. For å innta denne
holdningen og ta i bruk den historisk kritisk metode som er utviklet i Vesten, og
flittig brukt innen bibelforskningen, ble forskeren erklært for å være apostat,
hvorpå han måtte flykte fra Egypt med dødstrusler pesende bak seg. Man kan
derfor se radikaliseringen av de unge muslimer som et desperat forsøk på å
stenge seg av fra selve den moderne tid, en tid de ser på som et forsøk på
identitetsdrap på den enkelte muslim og på hele ummah. Spørsmålet om identitet
og behovet for å markere grenser overfor «de andre og fremmede» er det altså
som driver denne prosessen. Den metodologiske og vitenskapelige sannhet må vike
og dette manifisterer seg som det overordnede mål par excellence, ikke helt
ulikt hva man så manifistere seg i de urolige og opprørske studentmiljøene på
slutten av 1960-årene. Da gikk man tilbake til den opprinnelige Marx. Ved å
identifisere seg med fortiden ville man skape en ny fremtid, om så ved bruk av
revolusjonær vold.
Men hva er forskjellen mellom marxistene den gang og de
ekstremistiske, unge muslimene i dag? Her kan man ikke lite på psykologiske
faktorer alene som forklaring på fenomenet. Man må gå til tekstene selv og der
finner vi at Marx stimulerte til stadig forandring gjennom oppnøsting og
utvikling av reelle samfunnsmotsetninger mens de islamske tekstene oppfordrer til
det motsatte, nemlig til en fastfrysing i evig fastlagte mønstre, rigide leveregler og normer og juridisk
uforanderlige axiomer gitt av en overjordisk og derfor mer skremmende autoritet
– eller virkelighet - enn Marx, sett i evighetsperspektiv. Muhammed er
vitterlig mer skremmende enn Marx. Sagt på en annen måte: Frykten for en mulig
metafysisk utslettelse med opphold i helvete er kanskje mer individuelt motiverende
enn ønsket om å dø en fysisk død og så være ferdig med det hele for alltid,
slik marxistene måtte tvinge seg selv til å se det, i og med deres materialisme,
naturalisme og ateisme.
Imamen Qureshi i Islam Net spør sin forsamling på flere
tusen på en fredskonferanse i Oslo for ikke lenge siden: «Hvor mange av dere er
enige i at straffene slik de er beskrevet i Koranen og sunna, om det nå dreier
seg om døden, steining for utroskap, uansett, siden de kommer fra Allah selv og
hans profeten, er ikke de de best tenkelige straffene å bruke for menneskeheten
(også i dag)?»
Samtlige i salen reiser en hånd som tegn på enighet. Se her
Det er antakelig uttalelser og hendelser som dette som får tidligere
stortingspresident og sv’er Akthar Cahaudry, til å reagere.
Han sender et skriv på urdu til moskeer med tittelen «Vårt
ansvar. Våre barn». Han sier til TV2 at han er bekymret, ja, til og med
virkelig bekymret og at han nå vil bidra til å vekke foreldrene slik at vi kan
gjøre det vi kan for at vår ungdom kan føle tilhørighet og lojalitet til dette
landet. Han mener det er viktig at vi får se hva som foregår i moskeene. Han
vil at de unge skal gjøre Norge til sitt land og slik at de kan overlevere
lojaliteten til kommende generasjoner.
Vel og bra, ikke?
TV» opplyser dessuten at politiet nå har innledet en
dialogprosess med Islams Råd i Norge, hvor Methab Afshar er leder. Man har møttes på en gård på Mysen i helga.
Afshar forteller at man er interessert i å skape trygge omgivelser for ungdom,
slik at de ikke radikaliseres!
Vår kommentar: Lederen spiller her på politiets og seernes sosiologiske
og nå ufravikelige holdnings og tanke-paradigme, et paradigme som ikke tillater
radikal tekstkritikk, dvs religions- og troskritikk. Allah og profeten SKAL
beskyttes koste hva det koste vil … annerledes og mer radikalt sannhetssøkende er
man dessverre ikke i stand til å tenke.
Samme tv’kveld intervjuer Pål T. Jørgensen Ahmed Akkari, en
tidligere og nå «avhoppet» muslimsk leder i Danmark. Akkari vil advare Norge og
påpeker at imamene, selv de mest moderate, forkynner et verdisystem i moskeene
som ikke passer med vestlige verdier. Han mener det skjer en indoktrinering som
skaper en fryktkultur der muslimene ser seg som de rene i kontrast til de urene
og vantro dansker. Han mener derfor at talene i moskeene bør legges ut på
internett, slik at de kan kontrolleres. (Men er ikke dette i overkant naivt?
Finnes de ikke «lukkede rom» i moskeene?)
P.T. Jørgensen: - Utgjør imamene en trussel mot Norge? Undergraver
de det norske samfunnet?
Akkari: - Indirekte, ja, og direkte av og til … det foregår en
rekruttering og organisering i disse miljøene, (det skaper) potensielle krigere
som bare venter på det rette øyeblikk …
Samme tv-kveld, søndag, kaller TV2 inn statssekretær i
justisdepartementet, Laila Buhkari.
Hun forsikrer om nytt initiativ via en ny handlingsplan
Regjeringen arbeider med. Regjeringen vil ha en aktiv dialog og
ansvarliggjøring av de ulike miljøene, ikke bare de islamske miljøene! Dette er
vår alles problem, bedyrer Buhkari. Målgruppen er religiøse ledere på tvers av det
religiøse spekteret. Det handler om vårt samfunn sett som en helhet i en helhet
…
Betryggende?
En supplerende vinkel fra Aftenposten:
- Stopp rekruttering av barna våre! Vi aksepterer det ikke!
Det er beskjeden fra Mohamed Bahdon Osman i Tawfiiq Islamic Center, Norges
største somaliske moské, til dem som rekrutterer unge, norske muslimer til
jihad og ekstremisme.
Hjernevasket
Det har skapt uro i muslimske miljøer at to norsk-somaliske
søstre har dratt til Syria og at en 23-årig norsksomalier fra Larvik er mistenkt
for terror i Nairobi. De største moskeene i Oslo peker på internett som den
store, stygge ulven som radikaliserer og hjernevasker unge, norske muslimer.
…
Styret skal ha samtaler med unge om radikalisering og jihad.
Majoriteten av de ca. 6000 medlemmene er barn og unge fra fem til 20 år.
- Ikke hos oss
Radikalisering står ikke på dagsordenen hverken i Jamaat-
e-Ahl-e-Sunnat eller Cultural Center (ICC). De nekter ikke radikale komme for å
be, men de får ikke holde taler eller foredrag.
- Det skjer ikke hos. Det kan jeg garantere, sier Ghulam
Sarwar, styreleder og forstander i Jamaat- e-Ahl-e-Sunnat som gjerne skulle
visst hvem som står bak.
- Men kan man se på folk at de er radikale og ekstreme?
- Jo, det er lett å se. Man ser det på hvordan de fremstår,
måten de diskuterer på.
Sarwar hører om unge som blir satt opp mot sine foreldre, at
de blir fortalt at foreldrene ikke er gode nok muslimer.
- Det blir satt opp mot alt, mot foreldrene, samfunnet,
Norge. Vi tar klar avstand fra radikalisering og rekruttering.
Alle får komme for å be, også de mest radikale i Norge. Se
arttikkelen her
Kommentar: Kun for å be og så gå? Er det mulig? De radikale
søker også Allahs velsignelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar