søndag 17. november 2013

Ekstrem asyl-kapitalisme



Asylinstituttet er noe mange nordmenn tjener store penger på, og for bare 20 år siden var det mange ordførere og kremmere i bygdelagene som gned seg i hendene ved tanken på å kunne redde nødstedte mennesker fra den sikre sult og nød, den sikre undertrykkelse og forfølgelse i land under en annen og fjernere himmel, langt borte.

Man sa det ikke høyt og nevnte det ikke for noen at dette kunne man gjøre noen raske, subsidierte gryn på, ja, store gryn. Som ville komme ALLE til gode i stort monn.

Men man holdt tett med at motivet for å ønske de beskyttelsestrengende var å få blest om hvor fortreffelig moralske bygdingene var, alle fra ordførerne til de mer megalomant paranoide innlagte på det man tidligere kalte asylet i bygda. For det var der de som ikke kunne ta vare på seg selv havnet. De måtte ofte beskyttes for seg selv og sine undergangskrefter. Men det var den gang, da man tok vare på sine egne på asylet.

Men av hensyn til familie, psykiatere, sykepleiere ble det etter hvert klart at asyl var noe man ikke kunne kalle dette instituttet, denne kristelige sedvane. Det lå noe nedverdigende i dette å havne på asylet. Det ble mer menneskelig å kalle asylet for helsestasjon, pleiehjemmet eller sykehuset eller hvilehjemmet eller noe i den retning.

Og dermed falt alle fra ordfører til distriktslege og fattigfrans, og storbonde, til ro.
For her vil man ikke stemple noen med diagnoser som noen kan føle seg krenket av. Du skal ikke stigmatisere, var budet. Det var et budskap som alle underla seg og forsto umiddelbart og uten behov for videre utgreiing eller begrunnelse. Vi skal ikke frykte, het det nå, selv om det motsatte er umulig å leve opp til, spesielt  i radikalt frelsesperspektiv, slik mange oplevde det den gang. Og selv om det ligger i selve imperativet at frykten allerede er virksom og oppegående.

Og dette skulle gjelde kollektivt: Vi skal ikke være sykelige på noen måte. Vi skal ikke skape rom i bygda for mistanke om at noen ville være så frimodige å stille spørsmål ved hele opplegget og denne ingeniørkunsten som nå fikk utfolde seg. Det ville være kontraproduktivt, sa man. Man skulle ikke bare ta utviklingen med et smil og være glad for de smulene som falt fra de rikes bord, nei, man burde i tillegg og i stedet arbeide aktivt for å maksimalisere det positive. Man skulle bli optimaliserende, et godord som alle kunne være enig i var av det gode og vakre, det vil si: Nesten alle.

Men disse var i et lite mindretall og de turte ikke å si så mye. De kunne bli anklaget for pessimisme, for å at til motmæle på desinformerte og gale premisser.

Asylet var jo avskaffet en gang for alle nå og alle hadde trukket et lettelses sukk i lang tid, helt til at det nå gikk bud rundt omkring i bygdene om at det på nytt skulle opprettes asyl, men denne gang i det absolutte godes navn og med de beste intensjoner om at fra nå av skulle menneskeverdet høynes og respekten for alle i bygda finslipes, helt inntil det ideale og helt inn i alles mest intime sfære.

Vi skulle alle være gode samaritaner fra nå av, - endelig. Det skulle bli våre nye «way of life» og en ledestjerne og eksempel  for resten av verden, et prosjekt som potensielle asylsøker over hele verden hadde lagt merke til, og som de nå satte sin lit til.

Bygdingene i bygdelagene ble nå så ivrige etter å gjøre det gode og oppføre seg korrekt at man begynte å konkurrere med andre bygder om å få hit til bygda de beste og fleste nødstedte, hvor man nå enn kunne hente dem i fra utenfor landets grenser. For hvorfor gå glipp av anledningen til både å hente noen økonomiske fordeler, samtidig som man uten risiko kunne fremstå nesten som helgener ikke bare overfor sine egne naboer og sambygdinger, men også overfor hele landet, ja, for hele verden?

Det var en glimrende anledning til å blankpusse imaget om landet Norge som godhetens stormakt, men ikke bare det, nå skulle ikke bare selv landet Norge, Stor-Norge, fremstå som et dydsmønster, nå skulle bygdene det også. Det var bygda som nå skulle i fokus, for det var i bygdene man fant det beste sinnelaget, de åpneste hjertene, den varmeste favnen, - og det vare der man fant nordmannen, slik han burde være og slik han egentlig er, på bunnen og sin essens.

Det var bygda som skulle vise verden hva som er helnorsk og det skulle man gjøre ved å gjøre gode gjerninger, ikke kverulere om begrepet norsk og filosofiske problemstillinger omkring hva det egentlig vil si å være norsk nordmann. Man skulle illustrere det i praksis, akkurat som Jesus en gang for lenge siden gjorde det. Man skulle nå mette tre tusen og ikke kaste den første stein. Dessuten skulle man snu det andre kinnet til. Stort enklere var det ikke.

Men man var likevel litt redd. Først og fremst for nordmannen slik han nå engang var blitt, og slik hannå engang hadde utviklet seg i vår postindustrialiserte og etter-moderne tid. Det var på ingen måten nordmannen slik han nå engang er blitt i denne epoke de godes representanter ville etterligne, for nordmannen og bygdingen, som han nå engang er blitt, er et menneske som nesten ene og alene blir finansiert av staten og kanskje byboerne, i den gode hensikt fra sentralt hold at man bør hjelpe folk utenfra, fra fjerne strøk, ja, og til og med nødstedte mennesker uten legitimasjon, og med lyse utsikter til å få bli, særlig hvis det er barn med i bildet. Nei, nå skulle bygdingene finansiere seg selv, ved å etablere mottak og asyl. Om disse ble subisiert, fikk nå være sin egen sak. Det var bygdingene som nå hadde initiativet og ville vite hvordan man fikk skapt både det ene og det andre, alt fra nye arbeidsplasser til befolknigsvekst, i stedet for fraflytting.

Man var klar over på forhånd at bygdene av mange ble betraktet som et slags u-land inne i landet Norge, områder som måtte ha hjelp utenfra fra sentralt hold for å kunne befolkes og opprettholdes.

Godhetsapostlene  var dessuten klar over at i dag så koster ingenting det det koster lenger, simpelt hen fordi alt enten er subsidiert eller avgiftsbelagt og at dette dramatiske  dilemmaet ikke kan løses – midlertidig - annet enn gjennom å skape konsensus – med påfølgende fordelingsnøkler – om at det jo faktisk forholder seg slik at ingenting koster det det koster og at man derfor er titulert til å få bevilget ting og bevilge ting, i stedet for å produsere ting.

Og dette kompliserer bildet. Men la gå:
Bygdeapostlene trodde at slik er det og slik må det være, for at alt skal fungere. Å mene noe annet ville bety å rive teppet under beina folk, og å ta livslykken fra gjennomsnittsmennesket, og slikt må bare for enhver pris unngås. Og da er det bedre å erstatte virkeligheten med illusjoner enn å holde på og innse og erkjenne virkeligheten og de faktiske forhold og de økonomiske, universelle sosialøkonomiske naturlovene, som f eks til tilbuds- og etterspørselskurven, en kurve det ikke er mulig å lukke øynene for, skal man skaffe asyl til folk og få muligheten til å pleie de trengende, som tilfeldigvis da blir offer for både sine egne og andres illusjoner, en kollektiv smeltedigel man frivillig lar seg prosessuere i mer enn en prokrustesseng man ufrivillig lar seg maltraktere i.

Men det ordførerne og de folkevalgte fremdeles holdt tett med var, at dette faktisk ikke dreide seg om asylsøkernes ve og vel, først og fremst, men heller først og fremst om dem selv, og deres vel, deres eget selvbilde og image, deres strålende bedrifter for å redde bygda og bygdingene, og deres indre strev for å hente stadig mer midler fra krybben i hovedstaden, en krybbe som jo aldri går tom, men flommer over og som kommer til å gjøre det, i uoversiktelig fremtid.
Oljefat er mat, sa trollet. 
Det viste seg nemlig at jo flere asylsøkere, jo større ble pengestrømmen inn i bygda og jo mer kunne man gjø kalvene på fjøsene og holde dyra på beitene om sommeren, og ellers holde liv i mye annet helt nødvendig, ikke minst for selvfølelsens skyld.

Og kremmerne, ideologene og byråkratene kroet seg og gned seg i hendene. Man var så fornøyd med seg selv og tingenes tilstand at man i tillegg til å tie om så mye annet, nå også oppdaget at det ganske enkelt var umulig ikke tie om at kapitalstrømmen faktisk bare måtte øke på, fra sentralt hold, hvis det fortsatt skulle bli mulig å drifte bygda.

Uten dette drysset og denne kapitalstrømmen ovenfra og utenfra, så man for seg noe skremmende, noe som bare var utenkelig for noe år siden, nemlig at de selv en dag måtte søke om asyl et sted, at det de hadde vært med på selv faktisk førte til at de selv måtte forlate bygda og søke asyl i hovedstaden, eller kanskje i utlandet, eller annetsteds i landet, eller utlandet, for den saks skyd.

Ja, så empatiske var man, at man kunne sette seg i de nødstedtes sted og bli en sambygding med dem, en samfølende. Det er både vakkert og skremmede å tenke og føle: Dette kunne jo likeså godt ha skjedd Meg!

Å avskaffe asylet, eller stramme grundig inn, ville medføre nedleggelser, arbeidsledighet og katastrofal nedgang i skatteinntektene, noe som i seg selv til slutt kunne true selve asylinstituttet.  Ja, selve lokaldemokratiet, i hvert fall i første omgang.  Og føre til større fraflytting. Og hva da? Det lå en viss visjon til grunn: Kanskje asylinstituttet ikke var så bærekraftig likevel, slik man hadde gått ut fra det var, som en absolutt forutsetning, helt fra begynnelsen av eventyret.

Kanskje alt dette likevel bare var en illusjon, et Clondyke og en boble, hvor man hadde invitert til lykke og rikdom, men i stedet fikk elendighet og avhengighet av veldedighet?

Jo, man bestemte seg for at nå skulle man satse på identitet. Bygdefolkets identitet. For ingen bygd har større overlevelsesevne enn en bygd med identitet. Intet kan motstå en ung, frsk og stabil identitet, bygget på det man engang trodde man var. Man fikk det derfor travelt med å gjøre identitet til noe mye mer umistelig enn den noen sinne hadde vært, en kostbarhet det var verdt å kjempe for og ofre alt for.
Man skulle møte det nye og fremmed med en nyere og sterkere selvidentitet, kollektivt. Dette til tross for advarslene fra frittstående utvalg og analyser i pressen om at utvikling nok, dessverre ikke var bærekraftig. Men nå skulle man alts vekke identiteten, slik at man ble så sterk at man kunne bære utviklingen og fremskrittet, på tross av alle vitenskapelige prognoser og uansett kostnad og oppofrelse.

Og noen tenkte da at for å sikre dette, altså både identiteten-  og dermed ikke minst språket -som var så vakkert og heilnorsk, - så var det nødvendig å utvide asylretten og ta inn flere asylanter. Å miste asylanter i form av tilbakesendelse til hjemlandet, ble ansett som et tegn på at det kunne komme dårligere tider enn de man i bakhodet og på kammerset hadde regnet med.

Det ble derfor et must å ta inn flere asylanter, slik at den reelle veksten i asylbefolkningen kunne sikres, ved å sikre stadig nye innkommende bølger med påfyll. Det sikrer nemlig subsidietilgangen og tilfredsstiller jo da også logisk sett alles behov, spesielt behovet eller trangen for å være god og udelt imøtekommende. Og spesielt da for å være autentisk, det vil si bygdiske nok, naturlig og uanstrengt nok kombinert med bevaringen av følelsen av å være gode og usentimental profitører, eller handelsmenn eller næringsdrivende, om man vil.

Alt henger sammen.

Man drev jo ingen slavehandel her, ble det presisert. Det man tvert imot gjorde var å kjøpe slaver – dvs asylanter og nødstedte – fri for utbytting og gru. Handelen man bedrev var altså å kjøpe folk fri, men hva skulle man ha igjen for dette? Mer penger fra staten?

Ja, så visst. Mye mer penger fra staten. Og jo fler asylanter, jo mer i vente. Men de «gode herrer», - det var en ting de ikke så eller turte å se, at det man faktisk gjorde var å selge både asylantene og seg selv til Staten, den største slavehandler av alle.

Bygdingene hadde – halvt uten å være klar over det - solgt seg selv i det godes tjeneste. Den gode samaritan hadde gjort seg selv til en slave-maritan.
Men: Slike tanker skremte noen i bygda, også blant dem som kom utenfra. Men så lenge man ikke var direkte pålagt å lufte eller snakke om disse følelsene og forestillingene, så var det ikke mange som våget å ytre seg i det offentlige rom og komme med motforestillinger.

Bygdingen skulle heller bite det i seg, det var det underforståtte paradigme, det kategoriske imperativ. Man skulle heller knyte nevene i bukselomme, for slik å kunne forbedre seg selv, og for å skape flere og bedre  ringvirkninger av stadig større og romsligere godhetsfølelse på denne måten. For dette er både sunt og godt og dessuten helt moralsk høyverdig, ifølge fylkeslegene, og alle psykologene og filosofene som var rettelig skolert og hadde greie på saker og ting og som hadde makt til å uttale seg til presse og andre media om disse forhold, tilsyneltande helt ansvarsfritt. For ikke å nevne politikerne, som tryglet om at alle nå skulle være glade og takknemlige for det som måtte komme, av ekstrabevilgninger, når den tid måtte komme, når behovet for slike blir mer merkbart og ti slutt prekært.

Vanlig folk ante nå at noe var i ferd med å skje som mange i fremskrittsrusen i begynnelsen ikke hadde kunnet forutse eller ville vite av. Man oppdaget at det fantes et troll i bygda, enda man ikke trodde på sånt, et bygdetroll som nå oppførte seg litt annerledes enn andre bygdetroll til nå hadde oppført seg. Man begynte å frykte, vagt og uformulert, og i servil stillhet.

Man syntes å stå overfor tre «valg»: Enten å frykte de andre, frykte seg selv eller bare gi blaffen i alt til hopa og la det hele skure, i full visshet om at markedskreftene nok vill styre det hele og gå seg til helt av seg selv, på hyperliberalistisk fasong.

De fleste valgte å holde seg til denne mentale forklaringsmodell og innbilte redningsplanke, selv om de visste at manglende engasjement fort ville forøke krisen og spenningen i bygda og muligens at det til sist ville føre til en slags mer eller mindre gradert «clash of cicilisations», om ikke renspikket revolusjon, i bygda. Og kanskje i landet for øvrig.

Man de styrende og prominente fant snart på en løsning og en metode som de forresten hadde benyttet seg av helt fra starten, for å møte denne nye trusselen: Å mate trollet med mer penger og mer splendig prektighet. Det vil si: Ved å forlange mer underkastelse fra skeptikernes side og ved å gi mer penger til opprettholdelsen, sikring og utvidelsen av asylinstituttet.

Men det stopper ikke der: Trollet måtte snart gis et konkret og lettfattelig navn, ellers ville hele sirkuset ende opp i abstraksjoner og tørr filosofi uten forankring i virkeligheten, påsto man, for å trøste seg selv.

Og hva kalte man så barnet, dvs trollet? Jo, ekstremisme, spesielt høyreekstremisme. Ekstremistene i bygda. De misfornøyde og kontraproduktive. De truende og potensielt voldelige. Det var disse som ble gjort til troll, som å trekke en kanin opp av hatten.

Det prektighetsapostlene fryktet mest var imidlertid sin egen frykt for trollet. Derfor måtte de mate det, ved å humanisere det, bringe det frem fra skyggetilværelsen, og gi det en siluett, en kontur og en kontrast, kort sagt en profil, som i sin tur kunne tydeliggjøre for enhver hvor noble og snille man var, i motsetning til disse nye trollene, som man ironisk nok selv hadde skapt, ved å flytte sin egen angst og frykt over på dem, i den tro at man ville bli kvitt dem, ved å avhumanisere visse sambygdinger ved å gjøre dem til skrømt og fare.

Men ved å gjøre trollet til noe menneskelignende, avhumaniserte de samtidig de menneskene som hadde og har en annen oppfatning og et annet virkelighetsbilde og et annet verdigrunnlag, og et annet menneskesyn, enn dem selv. Dette til tross for at alt det disse menneskene hevdet og hadde sett med sine egne sanser og i sin egen fornuft faktisk stemte overens med det de offisielle ekspertutvalgene og prognosene allerede hadde fortalt oss, nemlig at buen var spent for høy, at dette ikke lot seg bære inn i lykketilstanden, uansett den nyskapte og rene bygdiske styrke, kreativitet og identitet, - snarere tvert imot. Uansett hvor sterkere, vakrere og bedre man ville forsøke å skape seg, jo sikrere var det at man ikke kunne bære dette. Men orket man se det og forstå det?

Neppe, og forklaring kan være: Man hadde skapt et troll av sin egen frykt. Man hadde gjort de som de kalte ekstreme i sin egen midte til hovedfienden. De hadde funnet sin syndebukk. De kunne toe sine hender. De kunne gi seg selv avlat. De kunne fortsette å sole seg i egenrettferdighet, betalt av Staten og godhetsindustrien, og befalt av den snakkende klasse, som ikke kan annet enn å snakke oss til fant, på sikt.

Og det var trollet, de ekstreme, som nå skulle tas. Mens asylantene kunne sitte på sidelinjen og bare nyte tanken på at den prektigheten og det kremmeriet de til nå hadde nytt godt av, med tiden bare skulle øke på i omfang og kvalitet.

For de visste at den irrasjonelle frykten for seg selv og ens eget, er mye mer destruktiv enn den rasjonelle frykt for fremmede som kan dokumenteres og begrunnes i de fremmedes egne ufravikelige tradisjoner, og den type fremmedhet som hater oss og vil endre og forbedre oss på deres egne private og deres egen tros premisser, og bare dem, og spesielt hvor de fremmede åpenlyst og notorisk er forpliktet og bundet til en konstitusjon som forbyr noe menneske å forandre den og som derfor ikke kan forandres og som det ikke går an å forhandle om eller kompromisse om på lengre sikt.
Er godhetsapostlene ekstreme?

La oss se på noen forsøk på definisjoner:

    Godhetsapostlene tar sin politiske ide til dens grenser, uavhengig av «uheldige» konsekvenser, upraktiske forhold, argumenter og følelser om det motsatte, og med intensjonen ikke bare å konfrontere, men også eliminere opposisjon.

    De tolererer ingen andre oppfatninger enn ens egen og må skape «troll» av motstanderne....

    De tar i bruk midler for å nå politiske mål som setter til side aksepterte standarder for handling, særlig virkemidler som viser hensynsløshet overfor andres liv, frihet og menneskerettigheter.

Driver godhetsapostlene «politiske diskurser, ideologier og programmer som implisitt eller eksplisitt er rettet mot grunnleggende verdier eller regler og prosedyrer i demokratiske konstitusjonelle stater ….?

Vi bare spør.

Det norske Politiets sikkerhetstjeneste bruker ordene «ekstrem-» og «ekstremisme» om grupper eller individer som er villige til å bruke vold for å oppnå sine mål, uavhengig av hva disse målene er.

Et siste forsøk:

    «Godhetsapostlene er de som inntar posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkelighet. Det de driver på med og legitimerer seg ut fra, er en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, virkelighetsoppfatning som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om virkeligheten.»

    «Godhetsapostlenes ideologi og projeksjoner i form av avhumanisering av sine motstandere avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer og handlinger. De gjør seg til normativ ekstremister og driver mer eller mindre med systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankrede metoder, og forfekter oppfatninger som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.»

Exit Gule.:)



Gule legger i forhold til dette ikke til grunn at det er vitenskapen som leverer «våre beste kunnskaper» og at menneskerettigheter og demokrati er «våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralsk og politiske normer».



wiki

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar