Dokumentaren om den somaliske og muslimske faren og de to
døtrene hans som vi har sett de siste ukene, er en rørende og nesten søt
historie, hadde det ikke vært for at dette kan dreie seg om blodig alvor. Og at
det virkelig er alvor. Døtrene er blitt gjenstand både for et mentalt og
kjødelig jomfru-rov, får man inntrykk
av.
Skjønnheten og udyret er sluppet løs: En 19-årig koranlærer,
som av myndighetspersoner i Bærum kommune hittil er blitt oppfattet som
uskylden selv, tilsynelatende, blir nå
plutselig fremstilt som stormanipulator og forfører, en som har utmanøvrert
søstrenes far, en sindig, ansvarsfull, menneskelig, varm og kjærlig mann som
gjør alt for å redde døtrene fra en skjebne verre enn noe mareritt, (hvis vi
ser bort fra et visst vagt håp om at døtrene alt tatt i betraktning skal havne
trygt og godt i Paradis, en ære som tilfaller enhver martyr, med sikkerhet).
Hvilken alminnelig norsk far og mor ville vel ikke ha
reagert på samme måte? Hvilken familie ville ikke ha blitt forferdet over å få
vite at familiemedlemmer er blitt hjernevasket og lurt inn i en felle som vi
medføre stor fare for å bli misbrukt eller utnyttet, ja, og endog drept?
Scenarioet legger opp til flere spørsmål, som det er betent
og forbundet med frykt bare å tenke seg å stille. Den store fortellingen må
ikke forkludres av pågående spørsmål. Den appellerer bare så altfor inderlig
til folks behov for å slippe å tenke det verste, for å slippe å ta seg tid til
å gå litt dypere i materien. Og dette behovet må ikke rokkes ved. Det vil bli oppfattet som ufint eller direkte
umoralsk å forsøke å få øye på det bakteppe som romsterer, den faktor eller de åndskrefter
som trekker i trådene, under overflaten.
Derfor forklarer man det hele ut fra antropologiske
synsvinkler, og tyr til ensidig psykologiserende eller sosiologiske vinkler og
ståsted. Man glemmer hvilken betydning enkel juss har i denne sammenhengen. Hva
rett og plikt er etter islam propers eget verdensbilde og verdi- og menneskesyn.
Både faren og døtrene fritas for å være
påvirket direkte av de islamske skriftene. Det må være faktorer rundt og
utenfor tekstene juridiske virksomhetsområde som betinger døtrene og farens
holdninger og handlingene, ifølge humanioras forståelses- og
forklaringshorisont.
Derfor kan noen akademisk «lente» fra humaniora-siden påstå
at muslimske ungdommer må innom en mellomstasjon før de blir ekstremisert. Via
menneskepåvirkning blir de her utsatt for spesiell og målrettet bearbeiding. Det
MÅ med andre ord ligge noen menneskelige aspekter mellom selve tekstene og deres innhold og essens og ungdommene som
kommer for å studere dem, og lyde dem. Humaniora
skaper et image av at dette er den eneste mulige eller tillatte måten å nærme
seg dette komplekset på. Skriftene i seg selv oppfattes ikke engang som sekundær
forklaringsgrunn for ekstremismeutviklingen.
Islam som sådan stilles i bakgrunnen og ubetydeliggjøres i
denne «såpen». Mennesket og menneskene stilles i sentrum og utgjør det sentrale
paradigme, ikke tekstene. Muslimene betraktes som mennesker som alle oss andre,
og det er de virkelig, men poenget er at de som mennesker underkaster seg og
blir nødet til å underkaste seg et regime og en åndskraft som ikke alle andre
gjør og som ikke alle andre har en tradisjon for å gjøre.
Historien, slik den løper i media, oppfordrer ikke til å
stille spørsmål, ikke til mer kunnskapstilegnelse om islam. Den stiller ingen
krav til dette å skaffe seg større innsikt i det større perspektiv, i islams
lære i sine grunnvoller, for ikke å si: Innvoller.
Har både faren og døtrene rett i sine ulike tolkninger av
islam? Har begge rett eller begge like mye feil? Hvor går det det frem i
Koranen at muslimer har en hellig plikt til å ofre seg for en av sidene i
borgerkrigen i Syria?
Vel, det er Ummah som bestemmer og tolker hvordan Koranen
skal oppfattes og tolkes. Og Ummah i Norge, representert for anledningen –
kanskje helt illegalt? - av Qureshi og IslamNet, tolker utfordringen slik at
det holder for en ekte muslim å holde seg hjemme i Norge og heller bidra med
humanitær støtte fremfor å dra ned for å dø martyrdøden, ved å drepe så ange
motstandere og fiender av islam som mulig.
For også muslimer kan betraktes som fiender av islam. Ja,
kanskje til og med verre fiender enn ikke-muslimer. (Ummahs tolkning kan – må vite,
og bare for å ha nevnt det – aldri tolke Koranen og skriftene mot seg selv og
dette er islams grunnprinsipp par excellance).
Historien om denne faren og hans døtre innbyr til så mange
spørsmål og spekulasjoner at det kanskje er best å stagge fantasien og la
utviklingen gå sin vante gang, uten engasjement fra vår side. Det får så være
at vi i dette betrakter oss både som feige, men også utmanøvrert på sett og vis.
Vi utmattes sakte men sikkert mer og mer for hver dag som
går. Islamkritikk tærer på kreftene. Vi trøttes ut av hellige skrifter. Av
overflatiskhet, naivitet og frykt for å gå i dybden og inn i den virkelige
store fortellingen, dvs inn det kommende virkelig altoppslukende og radikalt fortærende
drama som islam vil dra oss inn i med stadig større kraft og styrke i tiden som
kommer.
Islam i seg selv greier okkesom via denne føljetongen i
media å fremstille seg som en akk så menneskelig og medmenneskelig ideologi ved
siden av andre «menneskelige» ideologier i Vesten. Dens historie er liksom blitt
vår historie nå, både til hverdags og fest. Udyret må bekjempes av skjønnheten
i islam akkurat som udyret må bekjempes utenfor islam. Så vi kjenner oss igjen.
Faren, som er på vår side og som får all
våre støtte og sympati, blir en helt. En islamsk helt. Islam er følgelig helt
«all-right», ja, eksemplarisk. En tro vi
bør lytte til og ta lærdom av. En ufarlig størrelse vi alle kan kjenne oss
igjen i, både som foreldre og barn.
Men: Hvilken umuslimsk norsk far ville forresten ha våget
livet ved å dra ned og lete etter sine forvillede eller forstyrrede døtre i et
høyeksplosivt område? Ville ikke en slik norsk far overlatt det hele til
politiet eller andre organisasjoner eller institusjoner å ta hand om? Ville man
ha sendt en privatdetektiv? Er kanskje
ikke den muslimske faren litt mer modig enn man kan forvente av en vanlig norsk
far? Og vil ha da ikke ha krav på større beundring?
Den somaliske faren er både modig og stolt. Mange vil være
villige til å tro at ingen norsk far ville ha kunnet utøve et tilsvarende mot,
en like stor bekymmer, et like mektig og overbevisende personlig ansvar og
engasjement.
Men vi skal huske at martyrer får betalt for sin innsats av
Allah mer enn noen andre rettroende. Også – i visse områder av den muslimske
verden - med betaling til gjenlevende
familiemedlemmer fra rikere rettroende muslimer som, på sin side, vet og føler
at de ikke er utvalgt av Allah til å bli martyrer selv, i hvert fall ikke ennå
…
Og hva kan ikke så døtrene klandre sin far for: At han må
være en dårlig muslim, ja, kanskje en frafallen, som ikke vet at det er Allah
som styrer alt, også hvem han vil gi kallet til å lide martyrdøden, uansett
alder og modenhet, i menneskets øyne?
Dette er spørsmål og vinkler som aldri blir stilt i media,
men like full spørsmål som «er der» utenfor oss, utenfor vår selvgodhet,
selvsikkerhet, falske trygghet og solipsisme.
Et siste spørsmål for denne gang: Hvilken «mellomstasjon» på
sin vandring som troende har faren vært innom i sin tid, til forskjell fra
døtrene? En «mellomstasjon» som har valgt å fokusere på sviskene i koranen og på
fredsversene til fordel for sverdets vers? På surene fra Mekka og ikke fra
Medina?
Svaret på dette får vi kanskje aldri vite. Poenget er at
skriftene, som enhver muslim er forpliktet på å forholde seg til, foreligger
uavhengig av hvilke «mellomstasjoner» som finnes som kan forklare
radikaliseringen. Og som tyrkeren og muslimen Erdogan sier: «Det finnes ikke
noe moderat islam». Hvorfor skulle man da gå ut fra at det finnes noen moderate
mellomstasjoner, eller at vårt samfunn må se til å få konstruert noen slike med
våre skattekroner, slik at sønner og døtre ikke ekstremiserer eller fundamentaliserer
seg og blir mer rettroende enn andre rettroende?
For å forstå islam og muslimene bedre, foreslår vi at vi
neddemper de forklaringsmodeller humaniora eller de rent humanistiske fagene til
nå har valgt å legge til grunn for sin tilnærming og sine forklaringsmetoder. Vi
forslår å gå tilbake til hvordan teologien og jussen har nærmet seg og håndtert
disse tingene og hvilket menneskesyn og hvilken virkelighetsoppfatning som der
finnes og ligger under. (Men misforstå ikke: Begge tilnærmingsmåter er nødvendige
og selvutfyllende!).
Da vil man kunne gå rett
på uten omveier og mellomstasjoner. Og forhåpentlig kunne se tingene i et
klarere og mer utfordrende og frigjørende lys. Hvis ikke kan man fort bli nødt
for å lete etter «mellomstasjoner» innen «mellomstasjonene», «matuscka på matucka»
og moskeer innen moskeen og aldri bli kvitt våre «fobi» og vår «noia».
For hvor er «mellomstasjonen» andre steder enn i moskeen når
over tusen hender rekkes i været som en bekreftelse på at man er muslim først
når man i største alvor går god for å innføre de inhumane straffemetoder i
islam i dag også her i landet? Slik skriften helt konkret og bokstavelig lover og byr?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar