søndag 3. november 2013

NRK, Furuset og Vestkanten.



Hensikten med reality-showet om Furuset fra NRK's side som ble sendt for noen dager siden, må helt fra starten av ha vært å produsere en idyll ut av et begynnende farlig kaos, i frykt for at noen andre mer dystre eller kanskje mer realistiske – og derfor farlige - synspunkter på dette skulle få dominere oppfatningen av hva det er som egentlig foregår på det større plan her i landet.

NRK's multikulturelle utgangspunkt sikrer konklusjonen, ved å hoppe over forsøk på en seriøs og dypere begrunnelse: Dette er bra!. Dette skal gå seg til. Se så snille alle er, på bunnen, uansett kulturell multibakgrunn, uansett religion.

Se så gode vi er alle sammen, på bunnen! Det vil bare ta litt lenger tid før alle  - dvs seerne - skjønner at alle på Furuset egentlig ønsker seg å bli virkelig lojale norske, ja, til og med mer lojalt norske enn nordmenn flest føler seg; det er bare det at dette foreløpig er en så fremmed tanke for disse utlendingene, at det ikke faller dem inn at den er verdt å tenke: Ingen elever på Furuset videregående føler seg norske. For det finnes ikke en eneste norsk elev i den klassen som filmes og som de 7 deltakerne i dokumentaren får besøke og stille spørsmål. Ikke en eneste.

Forurolignede? Vel, det kommer an på øynene som ser.

Deltakerne i dokumentaren, eller reality-showet, snakker alle norsk og 3 av dem er utlendinger med ulik bakgrunn. En av de svarte kvinnene bærer hijab eller skaut, den andre svarte er pinsevenn og forretningskvinne og er opprinnelig fra Rowanda. En politimann er med, en kvinnelig styreleder med høyst blondt norsk utseende og fremtoning, en kvinnelig pensjonist bosatt på Furuset, et par yngre fremadstormende mennene, en av dem norsk, han bærer en T-skjorte med emblemet Get High på. De samles sammen i en funkisvilla et sted i Oslo og der skal de dele sorger og gleder over 2 dager intimt samvær, hvor de bl a spiser frokost sammen og hvor det viser seg at, ah, karamba: Havregrøt  kan lages på mer enn en (norsk) måte, nemlig ved å koke den på melk i stedet for på vann.

Både NRK, utlendingene og de norske seerne får det inntrykk at mangfold er det beste et samfunn overhodet noen gang kan håpe på å få til og det beste man kan nyte godt av og at fordi dette forutsetter å være moralsk, praktisk og estetetisk best, så kan hele prosjektet, det vil si prosjektet med å skape Det nye støre Vi,  ikke aldri i evighet feile. Som vanlig skal Norge også på dette området fremstå som en moralsk og verdensoverlegen supermakt som alle andre kulturer skal ha noe å lære av og etterligne, slik at det kan gå dem som mye bedre her i verden.

Det sier seg selv at gjennomgangstonen i hele stykket og spesielt fra fortellerstemmen som geleider oss gjennom hele programmet, får en nokså belærende, nedlatende og bedrevitende trekk. Det er så om og gjøre liksom å få fortalt spesielt norske seere at vi er på vei mot noe bedre, bare vi kvitter oss med fordommer og frykt overfor det nye og ukjente. Vi skal ikke nøyes med å være tolerante, nei, vi skal foredle oss til å bli hypertolerante, og underveis skal vi bare lære oss mer og stadig mer til å tro at hvis den menneskelige ingeniørkunst ikke fører frem, ja så, da er det vår feil at vi mislykkes.

I virkeligheten kan showet minne om propagandafilmer produsert i diktaturer som tidligere Østeuropa og Kina og hvor realitymakerne selv var så sikre på at systemet de jobbet for og var lakeier for var så bedre enn alle andre samfunn, at de virkelig trodde på det selv. De trodde virkelig at deres hellige kall var å misjonere for systemet, enda systemet var det mest trangsynte og hyklerske som fantes kunne. De ble derfor uforbeholdne i sin pedagogikk, som ikke var noe annet enn propaganda. Dek unne godt koste på seg litt nedlatenhet overfor befolkningen flest, siden de var overbevist om systemets og deres egen overlegne godhet og det er akkurat det som er bakteppet eller den tankegang og den holdning som ligger til grunn for dette programmet. Det er tydelig at regien er nøye gjennomtenkt på forhånd. Seerne skal loses trygt gjennom hele programmet fra den ene skanse til den andre, fra den ene utfordring etter den annen, men alt skjer innenfor den tryggeste og mest middelmådige setting som tenkes kan. Showets fortellestemme, som er bergensk, skal virke beroligende på sitt publikum. Her skal signaliseres at alt er under kontroll og som det bør seg være. Ingen har egentlig noe å frykte, alt skal bli så bra så, bare vi blir litt mer kjent med hverandre og ber hverandre hjem for en kos litt oftere enn vi har gjort til nå. Og her innbys til det til den aller frommeste ønskekonsert: Hadde bare myndighetene fått fordelt innvandrerne på litt flere bydeler, så ville alt ha vært så mye bedre, sukker den norske og pensjonerte damen fra Furuset.

Men spørsmålet: Hvordan skulle vi ha klart det? Og: Hadde det overhodet vært mulig? Og: Til hvilken pris? – slik spørsmål blir liggende i et nervøst mørke, uten belysning.

Det som bekymrer deltakerne litt er det faktum at elevene på Furuset overhodet ikke kan tenke seg å bli norske, enda de ikke er noen homogen gruppe hva religion og bakgrunn angår. Man begynner da som gruppe å stille seg spørsmålet: Hva er egentlig dette å være norsk?
Politimann forsikrer at det holder å ha et norsk pass. Men det er ikke helt tilfredsstillende svar for alle. Det brer seg en viss usikkerhet rundt dette, før hele spørsmålet renner ut i sanden. Det som ikke bemerkes er at det først og fremt er de norske som ikke helt vet hva det vi si å være norsk. Den rowandiske kvinnen gir uttrykk for at det må være noe annet i tillegg til passet som gjør nordmenn til norske, men hva, nei, det spørsmålet droppes lett. Norske nordmenn som ser programmet skal sitte igjen med inntrykk av at det ikke er så farlig eller viktig å vite hva det norske består i. Oppfatningen av hva det er, vil likevel endre seg fort med tiden, mens alt går seg til og vi blir størere og størere. Å ha identitet som norsk, er unødvendig, skal man tro det underliggende budskapet fra NRK’s side.

Men hva med muslimene? Har de identitetsproblemer? Nei, tydeligvis ikke. Spørsmålet nevnes ikke. Hva kan dette komme av? Hvorfor stilles ikke spørsmålet: Hva betyr det å være muslimsk? Har muslimer identitetsmarkører vi ikke har? Lider vi av noen form for mangel?

Svaret ligger kanskje i dette, at det vet både vi og muslimene. Med dette har ingen av partene problemer. Det forutsettes og tas for gitt. Vi kan nemlig ikke kreve av muslimene at de på samme måte som oss skal konstruere seg frem til et nytt stort vi hvor det oppstår en helt ny felles identitet. Det anses underforstått som umulig. Det er bare vi som skal forandre oss og bli som nye, med andre ord. Det er noe galt eller noe svakt med oss fra før, ser du. Derfor må alt endres og verden bli som ny, med norske nordmenn med ny identitet, eller ny identitetsfølelse, påvtunget eller ikke. Det er vi som skal i smeltedigelen, ikke vi og muslimene sammen. Muslimene har en sterkere identitet enn oss, og det er jammen ikke rart. De har Allah og profeten, vi har til nød julenissen, julegrana og huldra, og knapt nok det. Og sånt er jo «tøntig», ikke sant, slik Mona Sahlin sa det?

Når spørsmålet om elevene på Furuset ønsker å bli integrert inn i det typisk norske kommer opp, og de samstemmig er enig om at det har de ikke noe ønske om, så utbryter det blonde norske styremedlemmet, at dett er svært så  beroligende, fordi hun tidligere hadde gått ut fra  at dette utenforskapet  var noe de ikke hadde vært helt fornøyd med. At muslimene føler seg trygge på seg selv og at de ikke føler seg segregert, er storartet, med andre ord. Noe vi bør applaudere. Og hvorfor ikke? Dette spørsmålet unngås trolig bevisst fra programskapernes side, vil vi tro. Vi aner at dette å skulle fremstille muslimer som sterke mennesker med identitet og nordmenn som svake mennesker uten identitet, antas å gå over streken. Men dette påpekes ikke. Man avbryter tankerekkene og resultatet blir et avstumpet program og et avstumpet budskap, alt i fredens og fordrageligheten tjeneste, og som et ledd i etablissementets strategi for å rettferdiggjøre seg selv, uten å måtte begrunne hvorfor. Det multikulturelle prosjektet må ikke avmuntres, men tvert imot i stadig større grad oppmuntres. For vi norske nordmenn har ikke noen bedre kultur enn andre kulturer har det, prinsipielt sett, for islam kan jo forandres, ikke sant? (Hvilket for øvrig er en løgn man ikke tør kvitte seg med eller revidere eller kringkaste gjennom NRK).

Skjønner man logikken?

Den blonde norske gutten med skjegg og T-skjorte med budskapet «Get High» på, uttrykker ønske om at alle burde venner og kunne hilse på hverandre, akkurat slik man gjør på fjellturer. Han mener at suppen – dvs klassen uten norske – kanskje mangler noen «biter», når det ikke er norske i klassen på Furuset. Denne gutten, til tross for sin noe sentimentale eller romantiske grunnholdning, er den som helt på slutte av programmet stiller det vanskeligste spørsmålet til en muslim: Hva hvis jeg og datteren din ville bli sammen, ville du ha godkjent det?

Muslimen ler og svare at gutten nå stiller ham i en vanskelig situasjon. Alle vet hva svaret blir, men dette hopper man ganske lettbeint over. Her nærmer man seg det potensielle krenkelsesområdet og det er tabu, for all del. Ingen synes å forstå at det muslimen mener er at det er gutten som setter ham i en vanskelig situasjon, ikke at det likeså godt muslimen setter datteren og gutten i en vanskelig situasjon. Det er vi som lager problemer for islam og muslimer, må vite, og ikke islam som setter kjeppene i hjulet for oss.

Hans romkamerat for anledningen, en muslim, forteller at han er opplært til å ta vare på elementer fra begge kulturer.

Så søtt.  

Reality-showet beveger seg over til Oslo vestkant og intervjuer elever i videregående der. I klassen er det bare norske elever, hvorpå den somaliske kvinnen utbryter at dette var veldig skuffende, altså at ikke klassen var flerkulturell. Hun spør oppgitt: Hva ville dere følt hvis jeg, i skaut, hadde kommet og blitt læreren deres, hvordan ville dere ha reagert da?  En pike rekker opp hånden og sier: Jeg tror vi ville ha blitt nysgjerrige på det … (med andre ord: Vi er åpne, vi har ingen fordommer … hm, et riktig snedig svar).

Flere elever slipper til i samtalen og her lirer det av seg mange overflaterier, floskler, svisker og uttalelser mange elever synes å ha fått inn med morsmelken: At VI ikke er bedre enn Dem, i virkeligheten. Det kan bare se sånn ut på overflaten. Jenter er riktig nok redde for å bli voldtatt av fremmede nå mer enn før, hevdes det, bare for å ta et eksempel, men får man bort fordommene, vil alt bli lettere!!
I motsetning til klassen på Furuset, får vi følelsen av at det her foreligger en viss lei og muligens påtatt selvbebreidelse fordi man ikke kjenner flere utlendinger. På Furuset derimot synes elevene å være stolt over å kunne bekrefte at de ikke kjenner noen norske, eller f eks ikke hadde norske venninner. Det får da være måte på …

En pike våger å komme med følgende påstand: Det er ikke bare vi som har fordommer mot dem, men også de som har fordommer mot oss!

Hva for noe? Var det noen på Furuset som kom med samme påstand? Var det noen som våget å stille spørsmålet der? Å, nei, selvsagt ikke.

Vel, showet var verdt enn grundigere analyse enn det her har vært mulig å få til. Vi har kanskje satt det litt for mye på spissen her. Det mest interessante var å se hvordan deltakerne så på og oppfattet hva identitet er. Den kvinnelige rowandiske pinsevennen var kanskje inn på det vesentlige da hun presiserte at Norge ikke er et kristent land: Det må ligge noe mer i dette å være norsk enn å ha norsk pass. Norskheten må ses i forhold til noe annet og større, varig og universelt skal den gi hold og fundament, og identifiserbarhet, var det kanskje hun mente. En identitet eller en nasjon uten gudsrelasjon, er en svært skjør, lettoppløslig og lett knuselig konstruksjon, vil vi mene. Norskhet må defineres komplimentær, båe vertikalt og horisontalt: Det går ikke an å være norsk uten å kontrastere det med et motstykke, f eks islam, eller dette typisk å være unorsk. Det går heller ikke an å være norsk hvis man løsriver det norske og nordmennene fra sin kristne tradisjon og kulturhorisont.

Men dette mener tydeligvis ikke NRK som kanskje mener at vi trenger flere muslimer her i landet slik at vi bedre kan forstå hvem vi er, på grunnfjellet.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar