Hensikten med reality-showet om Furuset fra NRK's side som
ble sendt for noen dager siden, må helt fra starten av ha vært å produsere en
idyll ut av et begynnende farlig kaos, i frykt for at noen andre mer dystre
eller kanskje mer realistiske – og derfor farlige - synspunkter på dette skulle
få dominere oppfatningen av hva det er som egentlig foregår på det større plan
her i landet.
NRK's multikulturelle utgangspunkt sikrer konklusjonen, ved
å hoppe over forsøk på en seriøs og dypere begrunnelse: Dette er bra!. Dette
skal gå seg til. Se så snille alle er, på bunnen, uansett kulturell
multibakgrunn, uansett religion.
Se så gode vi er alle sammen, på bunnen! Det vil bare ta
litt lenger tid før alle - dvs seerne -
skjønner at alle på Furuset egentlig ønsker seg å bli virkelig lojale norske,
ja, til og med mer lojalt norske enn nordmenn flest føler seg; det er bare det
at dette foreløpig er en så fremmed tanke for disse utlendingene, at det ikke
faller dem inn at den er verdt å tenke: Ingen elever på Furuset videregående
føler seg norske. For det finnes ikke en eneste norsk elev i den klassen som
filmes og som de 7 deltakerne i dokumentaren får besøke og stille spørsmål. Ikke
en eneste.
Forurolignede? Vel, det kommer an på øynene som ser.
Deltakerne i dokumentaren, eller reality-showet, snakker
alle norsk og 3 av dem er utlendinger med ulik bakgrunn. En av de svarte kvinnene
bærer hijab eller skaut, den andre svarte er pinsevenn og forretningskvinne og er
opprinnelig fra Rowanda. En politimann er med, en kvinnelig styreleder med
høyst blondt norsk utseende og fremtoning, en kvinnelig pensjonist bosatt på
Furuset, et par yngre fremadstormende mennene, en av dem norsk, han bærer en
T-skjorte med emblemet Get High på. De samles sammen i en funkisvilla et sted i
Oslo og der skal de dele sorger og gleder over 2 dager intimt samvær, hvor de
bl a spiser frokost sammen og hvor det viser seg at, ah, karamba: Havregrøt kan lages på mer enn en (norsk) måte, nemlig
ved å koke den på melk i stedet for på vann.
Både NRK, utlendingene og de norske seerne får det inntrykk
at mangfold er det beste et samfunn overhodet noen gang kan håpe på å få til og
det beste man kan nyte godt av og at fordi dette forutsetter å være moralsk,
praktisk og estetetisk best, så kan hele prosjektet, det vil si prosjektet med
å skape Det nye støre Vi, ikke aldri i
evighet feile. Som vanlig skal Norge også på dette området fremstå som en
moralsk og verdensoverlegen supermakt som alle andre kulturer skal ha noe å
lære av og etterligne, slik at det kan gå dem som mye bedre her i verden.
Det sier seg selv at gjennomgangstonen i hele stykket og
spesielt fra fortellerstemmen som geleider oss gjennom hele programmet, får en
nokså belærende, nedlatende og bedrevitende trekk. Det er så om og gjøre liksom
å få fortalt spesielt norske seere at vi er på vei mot noe bedre, bare vi
kvitter oss med fordommer og frykt overfor det nye og ukjente. Vi skal ikke
nøyes med å være tolerante, nei, vi skal foredle oss til å bli hypertolerante,
og underveis skal vi bare lære oss mer og stadig mer til å tro at hvis den
menneskelige ingeniørkunst ikke fører frem, ja så, da er det vår feil at vi
mislykkes.
I virkeligheten kan showet minne om propagandafilmer
produsert i diktaturer som tidligere Østeuropa og Kina og hvor realitymakerne
selv var så sikre på at systemet de jobbet for og var lakeier for var så bedre
enn alle andre samfunn, at de virkelig trodde på det selv. De trodde virkelig
at deres hellige kall var å misjonere for systemet, enda systemet var det mest
trangsynte og hyklerske som fantes kunne. De ble derfor uforbeholdne i sin
pedagogikk, som ikke var noe annet enn propaganda. Dek unne godt koste på seg
litt nedlatenhet overfor befolkningen flest, siden de var overbevist om
systemets og deres egen overlegne godhet og det er akkurat det som er bakteppet
eller den tankegang og den holdning som ligger til grunn for dette programmet.
Det er tydelig at regien er nøye gjennomtenkt på forhånd. Seerne skal loses
trygt gjennom hele programmet fra den ene skanse til den andre, fra den ene
utfordring etter den annen, men alt skjer innenfor den tryggeste og mest
middelmådige setting som tenkes kan. Showets fortellestemme, som er bergensk, skal
virke beroligende på sitt publikum. Her skal signaliseres at alt er under
kontroll og som det bør seg være. Ingen har egentlig noe å frykte, alt skal bli
så bra så, bare vi blir litt mer kjent med hverandre og ber hverandre hjem for
en kos litt oftere enn vi har gjort til nå. Og her innbys til det til den aller
frommeste ønskekonsert: Hadde bare myndighetene fått fordelt innvandrerne på
litt flere bydeler, så ville alt ha vært så mye bedre, sukker den norske og pensjonerte
damen fra Furuset.
Men spørsmålet: Hvordan skulle vi ha klart det? Og: Hadde
det overhodet vært mulig? Og: Til hvilken pris? – slik spørsmål blir liggende i
et nervøst mørke, uten belysning.
Det som bekymrer deltakerne litt er det faktum at elevene på
Furuset overhodet ikke kan tenke seg å bli norske, enda de ikke er noen homogen
gruppe hva religion og bakgrunn angår. Man begynner da som gruppe å stille seg
spørsmålet: Hva er egentlig dette å være norsk?
Politimann forsikrer at det holder å ha et norsk pass. Men
det er ikke helt tilfredsstillende svar for alle. Det brer seg en viss
usikkerhet rundt dette, før hele spørsmålet renner ut i sanden. Det som ikke
bemerkes er at det først og fremt er de norske som ikke helt vet hva det vi si
å være norsk. Den rowandiske kvinnen gir uttrykk for at det må være noe annet i
tillegg til passet som gjør nordmenn til norske, men hva, nei, det spørsmålet
droppes lett. Norske nordmenn som ser programmet skal sitte igjen med inntrykk
av at det ikke er så farlig eller viktig å vite hva det norske består i.
Oppfatningen av hva det er, vil likevel endre seg fort med tiden, mens alt går
seg til og vi blir størere og størere. Å ha identitet som norsk, er unødvendig,
skal man tro det underliggende budskapet fra NRK’s side.
Men hva med muslimene? Har de identitetsproblemer? Nei,
tydeligvis ikke. Spørsmålet nevnes ikke. Hva kan dette komme av? Hvorfor
stilles ikke spørsmålet: Hva betyr det å være muslimsk? Har muslimer
identitetsmarkører vi ikke har? Lider vi av noen form for mangel?
Svaret ligger kanskje i dette, at det vet både vi og
muslimene. Med dette har ingen av partene problemer. Det forutsettes og tas for
gitt. Vi kan nemlig ikke kreve av muslimene at de på samme måte som oss skal konstruere
seg frem til et nytt stort vi hvor det oppstår en helt ny felles identitet. Det
anses underforstått som umulig. Det er bare vi som skal forandre oss og bli som
nye, med andre ord. Det er noe galt eller noe svakt med oss fra før, ser du.
Derfor må alt endres og verden bli som ny, med norske nordmenn med ny
identitet, eller ny identitetsfølelse, påvtunget eller ikke. Det er vi som skal
i smeltedigelen, ikke vi og muslimene sammen. Muslimene har en sterkere identitet
enn oss, og det er jammen ikke rart. De har Allah og profeten, vi har til nød
julenissen, julegrana og huldra, og knapt nok det. Og sånt er jo «tøntig», ikke
sant, slik Mona Sahlin sa det?
Når spørsmålet om elevene på Furuset ønsker å bli integrert inn
i det typisk norske kommer opp, og de samstemmig er enig om at det har de ikke
noe ønske om, så utbryter det blonde norske styremedlemmet, at dett er svært så
beroligende, fordi hun tidligere hadde gått
ut fra at dette utenforskapet var noe de ikke hadde vært helt fornøyd med.
At muslimene føler seg trygge på seg selv og at de ikke føler seg segregert, er
storartet, med andre ord. Noe vi bør applaudere. Og hvorfor ikke? Dette spørsmålet
unngås trolig bevisst fra programskapernes side, vil vi tro. Vi aner at dette å
skulle fremstille muslimer som sterke mennesker med identitet og nordmenn som
svake mennesker uten identitet, antas å gå over streken. Men dette påpekes
ikke. Man avbryter tankerekkene og resultatet blir et avstumpet program og et
avstumpet budskap, alt i fredens og fordrageligheten tjeneste, og som et ledd i
etablissementets strategi for å rettferdiggjøre seg selv, uten å måtte begrunne
hvorfor. Det multikulturelle prosjektet må ikke avmuntres, men tvert imot i
stadig større grad oppmuntres. For vi norske nordmenn har ikke noen bedre
kultur enn andre kulturer har det, prinsipielt sett, for islam kan jo
forandres, ikke sant? (Hvilket for øvrig er en løgn man ikke tør kvitte seg med
eller revidere eller kringkaste gjennom NRK).
Skjønner man logikken?
Den blonde norske gutten med skjegg og T-skjorte med
budskapet «Get High» på, uttrykker ønske om at alle burde venner og kunne hilse
på hverandre, akkurat slik man gjør på fjellturer. Han mener at suppen – dvs klassen
uten norske – kanskje mangler noen «biter», når det ikke er norske i klassen på
Furuset. Denne gutten, til tross for sin noe sentimentale eller romantiske
grunnholdning, er den som helt på slutte av programmet stiller det vanskeligste
spørsmålet til en muslim: Hva hvis jeg og datteren din ville bli sammen, ville
du ha godkjent det?
Muslimen ler og svare at gutten nå stiller ham i en
vanskelig situasjon. Alle vet hva svaret blir, men dette hopper man ganske
lettbeint over. Her nærmer man seg det potensielle krenkelsesområdet og det er
tabu, for all del. Ingen synes å forstå at det muslimen mener er at det er
gutten som setter ham i en vanskelig situasjon, ikke at det likeså godt muslimen
setter datteren og gutten i en vanskelig situasjon. Det er vi som lager
problemer for islam og muslimer, må vite, og ikke islam som setter kjeppene i
hjulet for oss.
Hans romkamerat for anledningen, en muslim, forteller at han
er opplært til å ta vare på elementer fra begge kulturer.
Så søtt.
Reality-showet beveger seg over til Oslo vestkant og
intervjuer elever i videregående der. I klassen er det bare norske elever,
hvorpå den somaliske kvinnen utbryter at dette var veldig skuffende, altså at
ikke klassen var flerkulturell. Hun spør oppgitt: Hva ville dere følt hvis jeg,
i skaut, hadde kommet og blitt læreren deres, hvordan ville dere ha reagert da?
En pike rekker opp hånden og sier: Jeg
tror vi ville ha blitt nysgjerrige på det … (med andre ord: Vi er åpne, vi har ingen
fordommer … hm, et riktig snedig svar).
Flere elever slipper til i samtalen og her lirer det av seg
mange overflaterier, floskler, svisker og uttalelser mange elever synes å ha
fått inn med morsmelken: At VI ikke er bedre enn Dem, i virkeligheten. Det kan
bare se sånn ut på overflaten. Jenter er riktig nok redde for å bli voldtatt av
fremmede nå mer enn før, hevdes det, bare for å ta et eksempel, men får man
bort fordommene, vil alt bli lettere!!
I motsetning til klassen på Furuset, får vi følelsen av at det
her foreligger en viss lei og muligens påtatt selvbebreidelse fordi man ikke
kjenner flere utlendinger. På Furuset derimot synes elevene å være stolt over å
kunne bekrefte at de ikke kjenner noen norske, eller f eks ikke hadde norske
venninner. Det får da være måte på …
En pike våger å komme med følgende påstand: Det er ikke bare
vi som har fordommer mot dem, men også de som har fordommer mot oss!
Hva for noe? Var det noen på Furuset som kom med samme
påstand? Var det noen som våget å stille spørsmålet der? Å, nei, selvsagt ikke.
Vel, showet var verdt enn grundigere analyse enn det her har
vært mulig å få til. Vi har kanskje satt det litt for mye på spissen her. Det
mest interessante var å se hvordan deltakerne så på og oppfattet hva identitet
er. Den kvinnelige rowandiske pinsevennen var kanskje inn på det vesentlige da
hun presiserte at Norge ikke er et kristent land: Det må ligge noe mer i dette
å være norsk enn å ha norsk pass. Norskheten må ses i forhold til noe annet og
større, varig og universelt skal den gi hold og fundament, og
identifiserbarhet, var det kanskje hun mente. En identitet eller en nasjon uten
gudsrelasjon, er en svært skjør, lettoppløslig og lett knuselig konstruksjon,
vil vi mene. Norskhet må defineres komplimentær, båe vertikalt og horisontalt:
Det går ikke an å være norsk uten å kontrastere det med et motstykke, f eks
islam, eller dette typisk å være unorsk. Det går heller ikke an å være norsk
hvis man løsriver det norske og nordmennene fra sin kristne tradisjon og
kulturhorisont.
Men dette mener tydeligvis ikke NRK som kanskje mener at vi
trenger flere muslimer her i landet slik at vi bedre kan forstå hvem vi er, på
grunnfjellet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar