fredag 8. mai 2020

Om det begredelige Europarådet, Kairo-erklæringen og islam


Har det nå gått opp for Europa hva islam er? Svar: Neppe. Europarådet – et «tullerusk lommerusk- råd» i nærkontakt med EU  - kommer med et råd – men rettet til hvem og for hva? – som viser at Europa hverken har forstått eller kommer til å forstå hva islam er, og hva islam kommer til å innebære. Så hva skal rådet være godt for? Rådet nøyer seg med å gå «koranistisk» til verks og har undersøkt saken på rent – vestlig - formaljuridisk grunnlag at den islamske juss omsatt i politisk praksis der den såkalte Kairo-erklæring skal gjelde, strider mot alt grunnleggende sivilisatorisk og vestlig. Europa har dermed - tilsynelatende - bestemt seg for hvordan folk skal betrakte islam og dermed forholde seg til islam, i det daglige, i det konkrete- overalt og til enhver tid, Vi ånder, lever og beveger oss i vestofobiens eller oikofobiens fangarmer

Ingen land i Europa i dag vil nå sette seg ned å implementer en politikk basert på de uttalelsene Europarådet nå er kommet med. For en slik politikk ville bli oppfattet som ikke bar antiislamsk, men også som direkte muslimfiendtlig, og en implementering da som rettet mot hvert enkelt individ av muslimsk tro og bakgrunn. Skulle Europarådet ha oppfordret andre land, hvor det nå måtte være på kloden, om å implementere en poitikk som bygget på den forståelse av islam som rådet nå offisielt og formelt har tilegnet seg, ville de fleste ha gått amok i forferdelse over at noen i det hele tatt kunne tillate seg å tenke noe så følt om noe som virkelig er så fælt som rådet nå endelig – men altså altfor sent – har følt seg presset til å uttale seg om. For frivillig har ikke rådet gjort dette, paralysert som det er, av vesen, når det gjelder å stå opp nettopp for Europa, som rådet selv hevder å ville og skulle beskytte, fordi det jo er selve rådets hjemmel, legitimitet, eksistensberettigelser og  –både formelle og reelle - hensikt. Europeiske politikere skjelver i skjørter og bukser ved tanken på at de virkelig skulle en potensiell fiende mot seg, et folkehav av muslimer på nå rundt 1. 5 milliarder, pluss olje og en viss guddomsbetinget forakt for døden, og til og med en beviselig «elsk» for døden, rundt om på kloden. Nå. Om litt blir det «verre», ikke bedre. Det ligger i kortene, dvs i «paragrafene», de passivt maniske og nærmest aggressivt obligatoriske unnvikelsene. Pluss i den akk så utbredte banal feighet som vi ser råde grunnen overalt. (For vi vet ikke lenger hvem vi er, hva vi har å forsvare og hvem og hva vi trues med å bli redusert til ruin og ruiner av).

Å handle politisk på det grunnlag og det råd Europarådet kommer med, ville gjøre det optimalt opportunistisk «riktig» og svært lett for alle som hater Vesten å beskylde nettopp Vesten for å lide av en malignent kollektiv og massiv rasistisk islamofobi, dvs en patologisk- eller sykdomslignende tilstand, en tilstand politikere flest nærmest er syklig livredde for å bli assosiert med – i seg selv et sterkt invalidiserende symptom som bare metastaserer seg i stadig hurtigere tempo, helt uten at noen merker det eller overhodet lar seg merke av prosessen. Ikke engang pavens hyllest av islam synker inn, se denne avsløringen her. Pavens hyllest burde vekke noen og enhver opp fra de døde.

Europarådet med sin aktuelle uttalelse om at islam ikke er forenlig med fundamentale vestlige, demokratiske prinsipper, kommer altfor sent; den kommer retroaktivt, ikke pro-aktivt; rådets uttalelse har lenge vært kjent og forstått ikke bare blant islamkritikere, men også blant store deler av den europeiske befolkning, blant folks som mer eller mindre er blitt lært opp til eller oppfordret til å gi stadig mer «fan», slik Fuggeli formulerte det.  sitat og Hodne, Marcuse og Fuggeli.  Ikke rart da at noen til slutt fant det både beleilig og betimelig å stille Europarådet til veggs med noen direkte spørsmål som altså kom for sent, men spørsmål som allerede har vært besvart for lengst, og så lenge islam har eksistert som «aktør» på verdensarenaen de siste 1400 årene.  

Europarådets forsinkede uttalelse – og forsinkede erkjennelse – kommer ikke til å endre noe hverken med hensyn til hva folk tenker om islam eller, hva islam tenker om seg selv eller med hensyn til hvordan politiker i hele Vesten i dag vil oppføre seg i forhold til selve spørsmålet – og problemet, nemlig spørsmålet om hva islam er og hva islam vil innebære i seg selv    

I februar i 2014 skrev Nei til islam: For noen år siden kom et forslag fra en brite innvalgt til EU parlamentet om å tilby muslimer å underskrive et "charter" som i praksis betyr av man avstår fra å tolke en del av Koranen bokstavelig. 
Etter at forslaget ble fremlagt, er det blitt lite diskutert i media, både i utlandet og her, ja, spesielt lite – dvs at diskusjonen har vært helt fraværende - her i Norge selvsagt, - for noen vil lukte «rasisme» eller diskriminering i den godhetens navn. Et tilsvarende forslag fra en norsk stortingsrepresentant, er rett og slett utenkelig.

Erklæringen er mye mer omfattende og gjennomgripende enn den troskapsed til Norge som alle nye statsborgere av Norge nå får tilbud om skrive under på. For psykopatiske aktører med Koranen i hånd, og med virkelig skumle eller konkrete, materielle jihadistiske hensikter, hjelper den antakelig lite med tanke på å stoppe slikes fremmedhat med en slik troskapsed eller trosskapsløfte. Den kan lett ses på som en hån og en krenkelse for dem, og derfor helt uten betydning. Men, men. At Erklæringen – eller Charteret – foreligger, er en betryggelse i seg selv og vitner om at i hvert fall noen våger, (der andre tier). Men også at det virkelig koster å våge noe også i dag, om ikke livet, i første omgang.
Hvorfor har ikke skandinaviske media fått med seg dette?  Er dette en god ide som bør innføres i Norge? her på bloggen og her om charteret, Batten m m, og om charteret på HRS

Vi skrev altså ovenstående i 2014, etter at saken hadde sydet noen år i mange politiske miljøer rundt omkring i Europa. Tankene bak charteret har imidlertid selvsagt ikke slått hverken an, inn eller ut. Vi står på stedet hvil og ligger for så vidt fortsatt på «lit de parade» - som kultur og sivilisasjon - på forskudd. Vi består av demokratier som ikke klarer å levere; vi lever i demokratier som fungerer «by default», ved ikke å levere. Og Europa vil ikke overleve lenger i og med rådets «syndsbekjennelse»; Europa vil bare forsterke sin egen undergansvilje enda mer enn før, i sin emosjonelt betingede, servilt korrekte og påtatte og derfor direkte destruktive sekulære fromhet.

Vi sakser her fra Resett:

Europarådet har slått fast at islam generelt ikke er forenlig med menneskerettigheter og demokrati. Rådet uttrykker også sterk bekymring for at sharia skal bli en del av medlemslandenes lovverk eller rettslige praksis. (Låntatt fra Henrik Sundt her).
Den nederlandske rådsrepresentanten Pieter Omtzigt stilte i 2014 følgende spørsmål til rådets ministerkomité:

To ask the Committee of Ministers:
– Whether the Committee of Ministers shares the view of the Grand Chamber that “sharia is incompatible with the fundamental principles of democracy”
– Whether the European Convention on Human Rights and the Cairo declaration are compatible with each other: can a country strictly observe both the Cairo declaration and the European Convention on Human Rights?

I Europarådets resolusjon 2253 fra januar 2019 besvares hans spørsmål, og rådet slår fast følgende:
The Assembly considers that the various Islamic declarations on human rights, adopted since the 1980s, while being more religious than legal, fail to reconcile Islam with universal human rights, especially insofar as Sharia is their unique source of reference. 

This includes the 1990 Cairo Declaration on Human Rights in Islam, which, while not legally binding, has symbolic value and political significance in terms of human rights policy under Islam.
Kairo-erklæringen fra 1990 er islamske lands respons på FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948. Kairo-erklæringen danner grunnpilaren for Organisasjonen av Islamske land (OIC) som består av 57 medlemsland med ca 1,8 milliarder innbyggere.
Europarådet oppfordrer Albania, Aserbadsjan og Tyrkia til enten å trekke seg helt fra Kairo-erklæringen eller å ta initiativet til en revisjon av den for å bringe den opp på nivå med Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Videre er rådet også svært bekymret over hvordan sharia-lovgivning har fått fotfeste i europeiske land:

The Assembly is also greatly concerned about the fact that Sharia law – including provisions which are in clear contradiction with the Convention – is applied, either officially or unofficially, in several Council of Europe member States, or parts thereof.

Rådet ser seg nødt til å repetere grunnleggende menneskerettigheter og hvordan disse ikke ivaretas av sharia og Kairo-erklæringen:
The Assembly recalls that the European Court of Human Rights has already stated in Refah Partisi (The Welfare Party) and others v. Turkey that the institution of Sharia law and a theocratic regime are incompatible with the requirements of a democratic society.
- Sjansen for at resolusjon 2253 blir en papirtiger er stor, for kultur spiser som kjent den slags til frokost. Det er langt fra ord til handling og resultater når man skal prøve og endre flere hundre år gamle kulturelle praksiser, skriver Henrik Sundt på document.no her
-
Vi har tidligere forsøkt å formulere hvor ille vi er ute ved å påpeke hvor fordummende visse andre uttalelser fra Europarådet er, - helt uavhengig av en eventuell god intensjon - uttalelser som forteller mer om dyp naivitet enn om god forstand, mer om uintelligent verdinihilisme, og om fravær av intellektuell redelighet, dypsinn mer enn om og vilje til sant demokratisk politisk og etisk realitetsorientering .

Se her på den inkonsistens rådets uttalelser medfører, uten at rådet selv har evnet å se hvor håpløse de formuleringene de har kommet med er; de taler for seg selv, men uten at rådet selv har påpekt dette eller forsøkt å rette opp feildimensjoneringen:

Vesten betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre.
Vesten betraktes som den adskilte Andre.
Vesten betraktes som underlegen islam, og som barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert.
Vesten betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene.
Vesten betraktes som en politisk ideologi.

Kritikk av islam fra Vestens side må avvises kontinuerlig som uberettiget og irrelevant.

At Vesten praktiserer systematisk ekskludering av muslimer fra samfunnsgodene generelt må gjentas som en sannhet ved enhver god anledning som byr seg.

Anti-muslimske holdninger skal alltid betraktes som unormale og unaturlige.

Skal man driste seg til å si at over 1 milliard muslimer verden over kan underskrive på ovenstående?

I så fall er det mange islamofobe og vestofobe muslimer her i verden, for dette må være omvendt og supplerende koherent på den definisjon av islamofobi Lars Gule serverer, og som er den vi har gjengitt i ingressen på dette innlegget.

Ifølge et organ i EU skal de som de som tenker eller uttrykker ideer og meninger som nevnt nedenfor være å anses for islamofober, og helst ikke bare islamofober, men også straffbare islofobe:

Islam betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre.
Islam betraktes som den adskilte Andre.
Islam betraktes som underlegen Vesten, og som barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert.
Islam betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene.
Islam betraktes som en politisk ideologi.
Kritikk av Vesten fra muslimsk side avvises kontinuerlig som uberettiget og irrelevant.
Vesten praktiserer systematisk ekskludering av muslimer fra samfunnsgodene generelt.
Anti-muslimske holdninger betraktes som normale og naturlige.

Se her om vår artikkel Vestofobi
og https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/den-store-undergravende-puerilisering.html - Se her om den servile kvasi-servile måten vi skal forholde oss til islam på og beskrive islam på – og dermed oss selv: Lukket og åpent syn, osv
https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html Vi trenger noen nye tankeparadigmer skal vi forstå oss selv og islam dypt og grundig nok – juridico-religico
For «ordens» skyld linker vi i det følgende til andre posteringer her på bloggen, nærmest for å minne oss selv på at vi faktisk har forsøkt å si noe vektig, noe mer vektig enn andre mer emosjonelt korrekte personer og servilt-arbeidende politikere flest har kommet med:
https://neitilislam.blogspot.com/2010/10/rasismens-mange-forvirrende-ansikter.html Jødene som en fantastisk berikelse i Europa, antisemittiske, Hva vill Hitler ha gjort? Om det utrolige å propagandere for at skepsis mot islam og muslimer i dag kan likestilles med jødeforfølgelsen under nazismen
http://neitilislam.blogspot.com/2010/07/de-som-har-substans.html - islam har substans ut fra islams selvdefinisjon
http://neitilislam.blogspot.com/2015/04/vestofobi.html Man skal ikke betrakte islam, Vesten osv
http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/gules-ideelle-fordring.html Gules ideelle fordring pluss mott forslag til formulering av nye rasismeparagraf
http://neitilislam.blogspot.com/2016/03/nar-oppfordring-til-selvmord-blir-mord.html Mitt totalt ignorerte forslag til å betegne selvmordsbombere som selvmordsmordere
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html Hjemlige eksempler på akademisk fobi, hysteri og «praktisk psykose» og hypermagi
http://neitilislam.blogspot.com/2012/05/konspiratr-mot-konspirasjon.html Om å lure oss selv kollektivt og konspiratorisk
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html Om det juridico-religico mennesket, hypermagi, juss, vesten og i islam
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/ekstremistiske-handlinger-erna-solberg.html :essensialisering av Vesten. Enhver som bruker de følgende termer er uttrykk for islamofobi:
Islamsk terror, Islamistisk terror, Jihadist, Voldelig jihad/jihadisme, Muslimsk terrorist, Islamistisk ekstremist, Islam er ikke en religion, Islam hater oss, Radikal islam,, Forby shharia lov, Sharia er uforenlig med Den amerikanske konstitusjon

mandag 4. mai 2020

Spikers Corner - sekt eller kult? Et supplement


I denne posteringen gir vi en kortfattet oppsummering av vår artikkel:  Spikers Corner - farlig sekt eller fordummende kult?

Bare for å si det kort: Det er utrolig hvor dumme viss kristne personer er, eller kan være, skal vi tro hvordan de selv formulerer seg og hvilket ukristelige budskap de uforbeholdent og i full mundur og med glansnumre av selvhøytidelighet de begrunner seg i, i skriftlig form, på visse media.  

De kan ikke ha forstått noe av poengene i de mest sentrale Jesu lignelser, men går fem på, i sitt hovmod, uten at det ser ut til å bry eller bekymre dem det minste.

Vi gjengir først straks her et par av de mest relevante bibeltekstene, før vi gjengir noen av det som kom til uttrykk på artikkelen om sekt eller kult linket til over. Til disse «små», men grelle teksteeksemplene, knytter vi så et par korte kommentarer, for å få frem det vi mener er poengene i både Spikerens og hans «team» av godhetsapostler og hypermagikere.

Men aller først: En innledende beskrivelse som kan tjene til å belyse hvordan en typisk sekt beskriver seg selv og om hvordan sektens selvbilde fremkommer, i form av selve det ønskede poeng, som selvsagt et motsatt av selve poenget: En sekt – inkl sektmedlemmene enkeltvis - som selv mener at den er særlig utvalgt til frelse, fordi de tror at Bielbelens tekster er rettet mot og spesielt ment for den.
En slik sekt tror og tenker at den har krav på å bli ansett som mer hellige enn de fleste, som mer helliggjorte enn de fleste andre kristne, kristne som nok som forstår poenget i lignelsen mye bedre og i hvert fall mer kristent enn det sekten gjør, og retter seg deretter, i motsetning til sekten som selv mener de er utkåret og spesielt hjemlet til å moralisere andre til å tro at de ikke er så hellige, før de slutter seg til og underlegger seg sekten og/eller kultlederen.

Sektens premiss for selvoppfatning og selvbeskrivelse:

Gud har alltid hatt en kanal – Spikers Corner - for meddelelse. Han har talt til menneskene gjennom dommere, profeter og gjennom Jesus – (sekten) … Da Jesus forlot vår jord, sørget han for å la en salvet menighet av disipler – Spikers Corner - bli den kollektive kanal som skulle bekjentgjøre Guds meddelelser på jorden. En slik kanal – Spikers Corner - er særlig nødvendig i våre dager.
Nå nærmer tiden seg for at det universelle stridsspørsmål mellom Gud og Satan skal avklares. Det skal skje ved at Gud utrydder alle Satans medløpere i et stort slag, (Harmageddon). Guds hensikt gjør det derfor påkrevet med en kanal for meddelelse – dvs Spikers Corner - der han kan advare sine fiender om det som forestår. Og det er nødvendig med en slik kanal – les: en sekt eller en kult som Spikers Corner – for at mennesker av god vilje skal kunne bli ført inn på veien til frelse. Det fins overveldende beviser for at den salvede kanal, Spikers Corner, i vår tid utgjør den salvede kristne levning blant Guds vitner, en kanal som anser seg selv som et forbilledlig eksempel på «den tro og kloke tjener» som er beskrevet bl a  i Matt 24. 45:

Lignelse 1:

42Våk derfor! for I vet ikke hvad dag eders Herre kommer. 43Men det skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken nattevakt tyven kom, da vilde han våke, og ikke la nogen bryte inn i sitt hus. 44Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.45Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? 46Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. 47Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier. 48Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir sig tid, 49og så gir sig til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, 50da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, 51og hugge ham sønder og gi ham Iodd og del med hyklerne; der skal være gråt og tenners gnidsel.

Lignelse 1 i Lukas:

Fra Luk, 2. kapittel: Da sa Peter til ham: Herre! er det oss du taler om i denne lignelse, eller alle? 42Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke husholder, som hans husbond vil sette over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? 43Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. 44Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier. 45Men dersom denne tjener sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme, og så gir sig til å slå drengene og pikene og å ete og drikke og fylle sig, 46da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham sønder og gi ham lodd og del med de utro.

På sektens kanal, - menighetens eller kultens blogg - får vi følgende tolkning av lignelsene, formulert av Lillemor:

 «Først: Jeg liker så ekstremt dårlig når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter ballen.
Først og fremst liker jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj!
Og siden han "ønsker det gode" har han dermed gjort seg "umulig å angripe". HUH?
1) Hvorfor skal Morken angripes? I en sivilisert debatt burde det være argumentene hans som skal "angripes".
2) Oppraak finner likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp. Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter forsvinner helt i all skitten. Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg frustrasjonen».

Kommentar: Lillemor skjønner ingen ting av den generelle diskurs på dette området. Hun tror det er snakk om hvem som er mest hellig og ser ikke at dette nettopp ikke er poenget. Poenget er snarere det motsatte, og at det ikke gjelder å bestemme noen som mer viderekommende i helliggjørelse enn andre. Lillemor mener imidlertid at hun selv kan uttale seg slik hun gjør, fordi hun jo, logisk, må mene at hun selv har kommet lenger i sin helliggjørelse, (et faktum som glimrer med sitt fravær).

Lillemor er det Oppraak kaller en hypermagiker: Hun finner seg et offer, som hun mener er så svak, at hun må tre til med sin store omsorg og hjelp, uten at «offeret» har bedt om det. (Hun spør seg ikke selv om hun har overdrevne forestillinger om sin egen kapasitet eller emosjonelle og intellektuelle forutsetninger eller ikke; dette er fullstendig irrelevant for henne, og det bør det også være for andre som hun av en eller annen selvpromoterende grunn hjelper eller henvender seg til). Hun bruker offeret magisk, for å oppnå «fordeler» i andres øyne.

Oppraak har skrevet tidligere om dette på Spikeren. Det må ha falt Lillemor tungt for brystet å lese dette, hvis hun i det hele tatt har kapasitet for det).  Antakelig skjønner hun ikke at hun allerede er «avslørt». I stedet for forsøk på å skaffe seg mer selvinnsikt, går hun i forsvar ved angrep, og om dette kan begrunnes eller ikke, spiller ingen rolle for henne. Hypermagikere er spesialister på å bruke emosjoner - som instrumneter - for å kunne skjule egne hensikter, manglende moral og fravær av talent eller nåde til autentisk empati, innlevelse og forståelse av enkel dramatikk. Samtidig som de administrerer emosjoner aktivt som magiske våpen, uten å skjønne hva de egentlig holder på med, nemlig at de er primitive magikere, kort og godt, et «yrke» som er så langt fra kristent som mulig.   Om hatprat og hypermagi, (artikkelen er også lagt ut av Spikeren).

Slike mennesker tar det for gitt at de tilhører de spesielt utvalgte, hvis de står i en kristen sammenheng, og at de derfor har rett til å tenke om seg selv at de er «holier than though», slik Lillemor og faktisk også Spikeren selv, gjør, ved å opphøye hennes begrensning til privilegert norm.  

Når Oppraak kritiserer Morken, er det for å sette fokus på Morkens misjonsmetoder og hans ideologi eller hans mer eller mindre sunne og sekulære avhengighet av «tidsånden», et paradigme som fortjener å bli belyst, analysert og kritisert. Oppraak setter seg selvsagt ikke opp som «mer hellig enn deg». Å påstå dette er en stråmann og en logisk feilslutning, som viser hvor utafor Lillemor er, og hvor «mer-hellig» hun betrakter seg selv. Hun vrangtolker Oppraaks artikkel til å være et personangrep på Morken, men dette er jo selvsagt et personangrep på Oppraak, som på sin side helt legitimt begrunner sin kritikk av Morken – mens Lillemor må ty til løgn – og helt uten å kunne begrunne det hun påstår - for å kunne påstå at Oppraak angriper Morken personlig.  

Den samaritanske guru eller sektleder kommer så løpende til, med bekymret min og et bedrøvelig ansikt, Lillemor til hjelp, i hennes nød og skriver:

"Kritikk av offentlige personligheter skal vi selvsagt være åpne for, og jeg tror de fleste er enige om at Morken kan anses som en slik offentlig personlighet, bl.a. i kraft av sin stilling i avisen Vårt Land, Verdidebatt og nå som redaktør i Stefanusstiftelsen. Samtidig bør kritikken være saklig og nøktern, og det er nettopp her Oppraak overdriver noe kolossalt, vil jeg si.
    Oppraak fremfører lange, sofistikerte påstander om hvordan han mener Morken tenker, og det samme ser vi at han nå gjør med SC-kommentaroren i dagens kilometerlange artikkel. Det hele blir rett og slett latterlig og styrker bare enda mer mistanken om mani. Denne intense, og jeg vil si usakelige personfokuseringen slår egentlig tilbake på Oppraak selv. Den fører nemlig til at man får mer tiltro til den som kritiseres enn den som kritiserer.
    Morken har nok sine feil som alle oss andre, også vi "hypermagikere" her på Spikers Corner. Så kritikk skal vi alltid være åpne for. Samtidig tror jeg vi alle har godt av å se oss selv i speilet iblant. Det er nemlig veldig lett å se flisen i vår nestes øye, men bjelken i vårt eget øye legger vi ikke merke til. (Matt 7,3)

Kommentar: Dette var å vente, Spikeren begrunner sin støtte ut fra Bibel, Guds ord, som han mener han har på sin side og som tillater ham å fremtre som spesielt helliggjort, eller i hvert fall minst like helliggjort som offeret han plukker seg ut, nemlig Lillemor, som «trigger» Spikerens selvbilde og som gir ham en anledning til å styrke sin posisjon, en posisjon hvor han kan komme sine spesielt utvalgte til «unnsetning» i nødens stund.  

En slik nødhjelp brukes selvsagt av Spikeren for å kunne stramme grepet om sine engstelige og fortrøstningsfulle, og gi ham enda større muligheter for å legge føringer på sin naive gruppe, i og med hans funksjon som sjef for «guds utvalgte kanal».

Det mest utrolig er at Spikeren setter likhetstegn mellom «lang kronikk» og moralsk uforsvarlig kronikk. (Han ser bort fra grundighet, systematisk arbeid, informativt innhold og betimelige spørsmål både av praktisk, psykologisk og teologisk art, men, men: han kan ha rett i at det ofte er undøvendig å skrive langt!). 
Jo lengre, desto mer umoralsk og ukristelig, og jo lengre, - med andre ord, og dette i seg selv -  jo mer «angrep» på Morken. (Spikeren ser ut til å frykte at lange artikler eller kronikker i seg selv skal skremme vekk personer som fra før av har bestemt seg for å være skeptisk mot all intellektuelle tilnærming til saker generelt). Begrunnelser i kronikken blir da irrelevant og jo flere «bevis» eller fakta som legges frem i kronikken, som grunnlag for en drøftelse, jo mer bevis blir dette ansett av Spikeren og Lillemor som nettopp et bevis for at kronikken er et umoralsk – og manisk -  angrep på Morken.

Det Spikeren gjør er å snobbe nedover – til Lillemors nivå – og ikke bare det, ved å nedlate seg på denne måten, for å kunne opphøye seg selv, setter han en norm: Jo lavere moral, jo bedre. Jo lavere nivå – Lillemors nivå – jo bedre. Og alt dette i den villfarne tro at sekten eller kultens renommé og selvbilde herved skulle gjøres mer spiselig og stuerent på diskursmarkedet.

Spikeren ønsker flere beundrere, flere mennesker å manipulere. Han er begynt å frykte at Oppraaks artikler skal bli ansett for et konspiratorisk angrep på ham selv, på sektens normative grunnlag og sektens egenbegrunnelse, (som jo her beror på en feilaktig eller høyst utilstrekkelige oppfatning av Jesu lignelser!). Han må holde menighetens selvbilde oppe, styrke det, selv om det bygger på en illusjon om at sekten og medlemmene jo er utvalgte, fordi Bibelen og lignelsene selv sier det! Det sier seg selv at en sik begrunnelse er svært umodent og lite «kognitivt» utviklet. Men slik er det altså i sekter og kultur. Medlemmene og lederen presser hverandre inn i intellektuelle posisjoner de ikke kan forfekte uten å skape, opprettholde og stadig, sakte men sikkert, forsterke flere illusjoner og illusjonen selv.

Derfor passer det ham selv å forkleine Oppraak ved å rykke ut som Lillemors «frelser» eller redningsmann. (Her kommer hypermagikeren på banen i all sin prektighet og med all den innyndende bram han kan mønstre).

Spikeren er villig til å senke enhver moralsk standard for å kunne beholde og styrke sin maktposisjon og sitt krav på uomtvistet sekt- eller kultleder. Eller en «wanna be» sådan. Og selvsagt: Dette er ikke Lillemor i stand til å se. Hun er ikke i stand til å se poengene i lignelsene. Det gjelder derfor for Spikeren å holde henne i denne villfarelsen, i stedet for å gjøre et forsøk på å befri henne fra den.
En stygg sak, etter vår mening. Et eksempel på «foul play» og et råttent plot.

Lillemor vil trolig aldri være i stand til trekke lærdom av hva S. C. Lewis har illustrert så godt i den engelske teksten vi herved legger inn, spesielt ikke det som er myntet på «de gode». Lillemor mener alt som beskrives som «godt» virkelig er godt og alle som beskrives som «gode» virkelig er gode. Hennes høyst begrensede logikk hindrer henne her i å se ironien i dette. Hun er en fullstendig «one track mind», noe som passer Spikeren som hånd i hanske.
Når det gjelder Spikeren, som ser ut til å ha teologisk utdannelse og som jevnlig skriver sine andakter på Spikeren, blir det en annen sak. Han vil måtte gjøre seg enten «willfully blind» eller høyst selvbeleilig til en uforsettlig blind, med vilje, for ikke å ta poenget, hele denne saken tatt betraktning:   

S. C Lewis:
“Of all tyrannies, a tyranny sincerely exercised for the good of its victims may be the most oppressive. It would be better to live under robber barons than under omnipotent moral busybodies. The robber baron's cruelty may sometimes sleep, his cupidity may at some point be satiated; but those who torment us for our owngood will torment us without end for they do so with the approval of their own conscience. They may be more likely to go to Heaven yet at the same time likelier to make a Hell of earth. This very kindness stings with intolerable insult. To be "cured" against one's will and cured of states which we may not regard as disease is to be put on a level ofthose who have not yet reached the age of reason or those who never will; to be classed with infants, imbeciles, and domestic animals.”