Vennskap - med de uvennskapelige mulig?

Jeg finner denne lagt ut på face, av en tilfeldig valgt nordmann, som du sikkert kjenner, fordi det går fler enn én på dusinet av ham, fra Green flags for people in your life, fra Avoiding ToXic Relationships, av Maxine Shaw.

Deres tilstedeværelse virker beroligende på deg – their precens is calming

De respekterer dine meninger – they respect your opinion

De får deg til å le – they make you laugh

De lytter uten å være fordømmende – they listen without judgement

De støtter deg – they are supportive

De respekterer dine behov – they respect your needs

De respekterer dine grensesettinger – they honour your boundaries

De gjør en innsats – they make an effort

De får deg til å føle deg verdsatt – they make you feel valued

De 9 beskrivelsene over, av hvordan forfatterens venner er og hvordan de oppfører seg overfor deg, må være skrevet av et veldig takknemlig og følsomt menneske, ikke sant? Forfatteren må ha mange venner, som alle virker beroliggende på deg, får deg til å le, lytter og respekter deg og dine behov, og dine grenser. Slike venne får forfatteren til å føle seg verdsatt. Ja, forfatterens venner gjør en innsats som teller mye for hen. Hen har derfor all grunn til å være fornøyd.

Eller?

Du tenker kanskje: Denne forfatteren må ha opplevd mye vondt. Hen har møtt mange som har virket urovekkende på hen. De ha kanskje fått hen til å gråte, til og med, fordi noen ikke har støttet hen, og fordi bare så altfor få mennesker hen har møtt har gått in for å støtte henne og oppmuntre henne. I møte med slik mennesker har hen ikke følt seg verdsatt. Men, nå endelig, vil hen takke alle de som tilsvarer den beskrivelsen hen legger på folk som ikke er giftige, og som derfor fortjener et grønt flagg. Det er slike mennesker som ikke er giftige. Det er slik mennesker bør være overfor hverandre. Ikke-giftige mennesker, altså. Det er bare å følge oppskriften: De skal støtte deg, de skal respektere dine behov, de skal gjøre en innsats for deg, de skal få deg til å føle deg verdsatt, de skal få deg til å le  etc.

Du tenker nå kanskje at forfatteren, som kan være en hun eller en han, eller et hen, kanskje virkelig fortjener vennskap nettopp med deg og at alle venner hen har, fortjener den gode beskrivelsen han nå gir av sine venner, som alle støtter hen etc.

Du tenker kanskje at du skulle vært i hens sted, med så gode venner som hen har, og hen skulle faktisk ha hatt deg, nettopp deg, til beste venn og støttespiller. Du tenker kanskje at du hadde stilt opp, uansett, for et slikt ikke-giftig menneske og du ønsker at stadig flere skulle bli akkurat som hen og deg. Sammen kunne dere leve et lykkelig og behagelig liv sammen, sammen med en verden av de-toxifiserte mennesker.

Du tenker kanskje nå, helt plutselig at dette kanskje er å gå litt for langt, men så tenker du om igjen, og tenker for deg selv, at hvis jeg tenker at dette går litt for langt, så vil det jo bety at du ikke lenger kan kreve at dine venner får grønt flagg lenger, eller at du ikke kan forlange å slå av på kraene til deg selv, om at du skal få din venn til å le, at du skal gjøre en innsats for ham, og for at han skal føle behag i ditt nærvær, for hvis din venn nå skal føle at du respekterer hen, må du legge deg ekstra i sælen, for nå å bevise mer enn før at du aldri kan få deg til å tvile på at det nå kan gå for langt. Du frykter da mest alt av alt her i verden for at du skal gjøre noe eller unnlate å gjøre noe, som kan gjøre din venn altfor skuffet, slik at han slutter å le. En slik skyldfølelse, er det utenkelig for deg, at du kan ta på deg. Du forsterker derfor innsatsen for din venn og tar et kurs på teaterskolen i hvordan du får folk til å le igjen, så hjertelig og ekte som mulig. For hvis du ikke får han til å le, blir du bare mer og mer giftig, for din venn, og ikke minst – for deg selv. Det er med andre ord ikke din venns skyld at du får dårlig samvittighet, nei, det er deg selv.

Men nå kan du tenke: Det er riktig av forfatteren å sette ord på tingene. Hen har kanskje opplevd svært ubehagelige ting i det siste; hen har følt at noen har tillagt ham meninger hen ikke har; noen har sagt at hen ikke tenker tilstrekkelig logisk; og slikt må man jo ta til motmæle mot. Du forstår da utmerket godt at hen vil sende et signal til sine kritikere, på den mest vennlige måten hen kan, og det er å sette opp noen normer som alle vil være enige er sunne og gode normer, normer som bør være normerende for alle, hvor nå enn man befinner seg og uansett omstendigheter og kontekster.

Du sympatiserer da med forfatteren og begynner å tenne på alle pluggene, hvis noe skulle komme på å si et eneste ord som kunne tenkes å fornærme forfatteren eller gjøre henne urolig eller ikke føle seg så velbehagelig lenger. Hvis dette er konsekvensen, hvis du skulle ha og fremføre den aller minste kritikk mot forfatterens generelle og søte normer, så er det din skyld og du må betale prisen. Du er nå kommet inn i en fase som går langt i å guddommeliggjøre din forfatter og allerede begynt å befeste et tabuområde rundt hen, et område ingen må trø for nært, fordi dette da vil uroe forfatteren, som nå, etter lang tid forsøk, endelig ser ut for å ha sikret seg en kult rundt seg, med deg som en av de mest lojale tilhengere eller følgere. Forfatte hen kan nå falle til ro igjen. Hens dipler gjør som han – din nye guru - sier. Du slipper å gå rundt som giftig eller potensielt giftig lenger. Du føler en lettelse over – å ha underkastet deg og gjort deg selv til slave under din nye guru.

Poenget er bare at du ikke ser det slik.

Men før du har kommet så langt, og forhåpentlig før du har latt deg suge opp for mye, tenkte du kanskje: Disse vennlige beskrivelsene forfatteren så vidunderlig setter opp, er disse nå bare kun beskrivelser av hva en venn er for noe, i sitt vesen, eller er de noe mer? Du får kanskje en uroklump i magen og tenker at du ikke må tenke slik. Men spørsmålet plager deg.

En venn av deg sier plutselig en dag at disse beskrivelsene er mye mer enn bare beskrivelser. De er ikke bare henstillinger eller velmente råd; de er ikke bare appeller, nei, de er kommandoer du har å bøye deg for og passe deg for. Å ikke adlyde, kan få uante konsekvenser. Du kan faktisk risikere å stå helt uten venner i det hele tatt, på lengre sikt.

De kvekker da i hjertet og går løs på dette menneske, din nå tidligere venn, som nå nettopp har våget å si det helt åpenbare. Og du begynner å denge løs på ham, for å skjule dine tårer og din sarte sjel. Du sier at du ikke vil støtte ham mer; du sier at han aldri får deg til å le; du sier at hen har skremt deg i stedet for å berolige deg; du sier at han ikke lenger respekterer deg og at han ikke få deg til å føle deg verdsatt.

Du har da overtatt forfatterens intensjon, sluk snøre og stang. Du har gjort deg ett med hen. Og du skjønner det ikke. For guruen – forfatteren – har klar det mesterstykke å få deg til å se på deg selv som helt normal, men du i virkeligheten er tjukk som en tom tønne, som nå kan romle for full hals, idet du skriker at du er ikke så giftig som din tidligere venn, og aldri kommer til å bli det heller.

Du har da anket en seier for evigheten, hvor du kan sole deg i ditt nye selvbilde for evigheten.

Du har sannelig gjort det og blitt til noe, ikke sant?  

Men vent nå: Syntes du ikke bare for litt siden at det er synd på forfattere, det nye stor hen i ditt liv? Du leste jo av hens tekst, eller det som implisitt fremgår av hens tekst, at hen faktisk har hatt det virkelig ille en stund, ja, kanskje hele livet. Plikter du ikke da å stille opp for ham, støtte ham og respekterer hans behov og hans grensettinger? For er det ikke en kjærlighetsplikt å gjøre akkurat dette? Vi du ikke føle deg litt bedre, hvis du gjør det, enn hvis du ikke gjør det?

Her har du sjansen til å støtte et menneske som må ha opplevet mye ondt, og som kanskje aldri har hatt noen skikkelige og gode venner. Og da er det synd på ham. Det blir bare naturlig for deg da å godta forfatteren beskrivelse av hva man skal gjøre for en god venn. Du vil jo ikke at hen skal føle seg såret og tråkka på, det er nok av slemme mennesker der ute og du vil ikke være en av dem, som dessuten er giftige. Ingen skal få tillegge din nye venn – som i virkeligheten er forfatteren, husk det - meninger han ikke har, for da motarbeider du ham og er anti-konstruktiv i stedet for å støtte ham. Du får ham til å føle ditt nærvær som ubehagelig. Og det må ikke skje, for forfatteren er jo svakere enn deg, ikke sant, han har vært mer uheldig her i livet, og det er ikke rettferdig. Du føler deg nå absolutt sikker på at du nå både vil og kan rette opp balansen, og at din hjelpende hånd vil sikre deg en bedre karma. Du innser at du har funnet den absolutte win-win situasjon, og at du har bidratt til å konstruere den selv, så flink som du er, med forfatterens hjelp, selvsagt. Det eneste forfatteren har gjort, er å sette opp en beskrivelse av hva du må gjøre for å bli hens venn. Du skal nå passe inn i denne beskrivelsen. Det du ikke ser er at beskrivelsene er bud, ikke bare beskrivelser, ja, de er guddommelig bud, særlig hvis du ikke tror på Gud, de er så å si kommandoer ovenfra og ned. Og du hilser dem velkommen og vil at alle andre skal gjøre det samme.

Helt etter oppskriften. Det vil si: Helt etter guruen, som altså er forfatteren, som du har satt opp en mur av tabuer rundt, - helt etter denne guruens oppskrift, eller befaling, under trussel om bli utstøtt hvis ikke, eller om å bli utvist på livstid, fra din venns gunst, og hans venners gunst, faktisk. Som du ser på som et frihetsbrev på en måte, som et ideologisk manifest, et manifest som nå kan forandre verden og gjøre folk mindre giftige, rundt hele kloden. Du er sikker på at de aller fleste gode mennesker vil istemme.

Men, og her må jeg ta et forbehold: Hva om forfatteren kun uttaler seg abstrakt og uforpliktende om hvordan han sånn i sin alminnelighet ser for seg hvordan en venn eller et vennskap skal være? Tenke om det han skisserer bare er en skisse og ikke forpliktende, dvs ikke helt seriøst? Hva da?

Jo, da kan man saktens være enig; man bør forvente seg såpass av venner, men å forplikte dem, så å si på en oppskrift, eller teknisk brukermanual, synes å være for mye tenkt. Men like vel: Det ligger et alvor bak og en skuffet person kan være ute etter hevn, eller en trøst, om ikke for andre til å oppleve, enn hen selv, i sin sølle ensomhet, kanskje, eller der han sitter i sitt akademiske studerkammer og pøser ut den ene hevn etter den andre, fordi hans venner ikke har levet opp til de ideelle krav han nettopp har stilt. Kanskje han, ved å offentliggjøre sin liste og definisjoner, bare forsøker å advare eventuelt fremtidige venner, om at de bør skjerpe seg, hvis de aller nådigst tenker på å bli hans venn og fortrolige, - hvem vet.

Nå forholder det seg da slik at en voksen mann på over 40 år får øye på forfatterens definisjon og bestemmer seg for å legge listen ut på facebook, for alle til å se. Jeg vil påstå at denne mannen, som dessuten er akademiker, og godt voksen, og med barn, må ha hatt en ganske klar hensikt med å legge ut listen, med sin definisjoner. Han tenker kanskje på en person han trodde var hans venn, nå brått ikke er det lenger, så her får han sin hevn. Han får nå alle sine facebook-venner til å være enig med ham i at, de kriteriene for vennskap han nå serverer, kun er rimelige krav enhver kan stille til sine venner. Og mange vil nikke på hodet, dvs like. Poseringen kan dessuten være rettet direkte til en person som nylig har sagt opp vennskapet med denne akademikeren, fordi denne nå tidligere vennen ikke lenger gidde å argumentere for det logisk selvfølgelige, uten at akademikeren, i sin forfengelige stormannsgalskap, har tatt kritikken på alvor, men i stedet behandlet denne vennen som om han var luft og ingenting.

Når denne tidligere vennen nå altså avslutter vennskapet, er tiden med andre ord inne for akademiker til å hevne seg, ved å legge ut en lengre definisjon av hvordan et virkelig vennskap skal fungere, på de kriteriene forfatteren, som vi har nevnt, allerede har forfattet og lagt ut på nettet, noe akademikeren så bruker i stor takknemlighet, for på denne måten å få hevn. Han får fortalt for all verden at vennen som nå har «slått opp» ganske enkelt ikke er en venn, etter kriteriene å dømme.

Slik fikk altså akademikeren sin hevn, fordi vennen som har «slått opp» ved selvsyn nå kan se at han nettopp ikke har vært en god venn., sett ut fra kriteriene og slik alle nå synes å være enig om, basert på den samme listen og de samme beskrivelsene av hvordan en venn skal være.

Det hadde jo vært søtt, da, hvis det hadde vært så enkelt. Hvilken type er egentlig denne akademikeren som tydelig elsker denne listen av definisjoner og som nå får så mange over på sin side, i sin fordømmelse av den tidligere vennen, som altså har slått opp?

Jeg vil bare nevne at Hitler nok ville vært kjempefornøyd hvis hans venners tilstedeværelse virket beroligende på ham– their precens is calming

Jeg vil også tror at Mao tse Dong hadde vært kjempefornøyd når det viste seg at vennene hans  respekterte meningene hans – they respect your opinion

Jeg tror nok også helt sikkert av Trosky ville ha vært overbegeistret av å ha venne som fikk ham til å le  – they make you laugh

Stalin, f eks, var helt avhengig av å ha venner som lyttet uten å være fordømmende – they listen without judgement

Lenin var i fyr og flamme over venner som støttet ham  – they are supportive og som respekterte hans behov – they respect your needs

Hnerik 8 var en tyrann som satte strenge grenser for oppførsel ved hoffet sitt. Han venner respekterte hans grensesettinger – they honour your boundaries. De var også ivrige etter å gjøre en innsats – they make an effort

Goebbels, en stornazist, like å ha venner som fikk ham til å føle verdsatt – they make you feel valued

Jeg vil påstå at alle disse personene kunne si seg enige i vår akademikers liste og definisjoner av hvordan et vennskap skal være. Er ikke du?

Poeng og moral. Venner kan være så mangt, noe er verdt å ha, andre er mer verdt å unngå å ha.

Jeg tror at forfatteren av listen med sine definisjoner - og vår reelle akademiker på godt over modne 40 -  , lider av å være snøflak eller snøfnugg, om så var. De synes å være plaget særlig ille av det som kalles mikroaggresjon. Derfor må de stille de strengeste krav til sine venner, helst lenge før de blir venner, men også under vennskapet. (Men neppe etter vennskapet, når det tar slutt, f eks etter altfor stort press på seg for å leve opp til kriteriene).

Alle må følge listen som er en rekke kommandoer og ikke bare en nøytral og ad hoc beskrivelse av vennskap generelt, og fromme ønsker om å få følt seg litt bedre her i verden.

Listen er bud som skal holdes, ikke bare anmodninger eller uttrykk for forhåpninger, om et gjensidig forpliktende vennskapsforhold. Det ligger mye mer bak og under. Men hverken vår akademiker her eller forfatteren, ser ut til å skjønne dybdene av vansinn og ondskap som er bakt inn i selv listen, med sine implikasjoner, som hverken forfatteren eller akademikeren ønsker å se, fordi de begge har for høye tanker om seg selv og ikke tør å bli skuffet og å ta saklig kritikk.

For å kunne finne ut i hvilken grad forfatteren og «vår akademiker» selv oppfyller kriteriene for hva et godt vennskap er, trenger vi selvsagt empiri, hvilket vi ikke har. Men det går like vel an å spørre seg: Klarer forfatteren selv og «vår akademiker» å leve opp til forventningene? Lever de opp til sine egne påbud? Eller nages de til enhver tid av tvil og skyldfølelse, for at de eventuelt ikke makter det?

Jeg synes jeg ser denne vennen på et maskeradeball, eller på et karneval, eller på en hjemme-alene-fest, ( i f eks kirken, fagforeningen eller på Stortinget), iført hvis t-skjorte med «kriteriene på vennskap» malt med store bokstaver på.

Til og med her ville folk rundt ha skygget banen. Folk ville rent instinktivt ha forstått at her har vi med en sann diktatorspire å gjøre. Og de som eventuelt ville ha falt ned på kne for denne diktatoren, kan ikke sies å være noe annet enn «servilt betingede emosjonelt korrekte» klovner og folk man ikke kunne stole på. Listen kan betraktes som en oppfordring om å spille mest mulig, påta seg en maske.

Den inneholder intet bud eller oppfordring om at «du skal ikke lyve». Den forutsetter tvert imot at løgnen skal være standarden som alle ting vurderes opp mot. Løgnen blir da alle tings mål og middel

Vil bare minne om Aristoteles (384-322 f.Kr.) som skilte mellom tre former for vennskap, basert på nytte, nytelse eller dyd. For Aristoteles var dydsvennskapet det sanne vennskapet. I vennskapet basert på dyd blir vennen verdsatt for hans eller hennes egen skyld, ikke på grunn av den nytte eller det behag som vennen gir.

Vi kan også huske litt på Augustin: Uti and frui—with this pair of concepts Augustine identifies the processes through which we materially and mentally appropriate the world; insofar as the “subject” can become an object of its own reflection, the relationship of each respective self to itself3 is also marked by this dichotomy, which operates within the human mind (mens, animus). The mind is divided into memoria, intelligentia and voluntas. What memoria and intelligentia have grasped is “subject to a further consideration”4 by the authority of the will. This treatment of the object of representation takes the form of one of the two fundamental possibilities named above. Volition (voluntas) can either make use of a thing by “relating it to something else,” or by taking it as a goal in itself and resting to take delight in it (“[. . .] sive ad aliquid ea referat, sive eorum fine delectata conquiescat”).5Uti refers to the general act through which an object of representation is taken up by volition, without necessarily being treated as the final goal of desire. Frui refers to the appropriative act that shows, through its effective enjoyment of the object, that the volitive act has arrived at its goal (“Uti enim, est assumere aliquid in facultatem voluntatis: frui est autem, uti cum gaudio, non adhuc spei, sed jam rei”). In this respect, each frui implies an uti, though not every uti is also a frui (“Proinde omnis qui fruitur, utitur; assumit enim aliquid in facultatem voluntatis cum fine delectationis: non autem omnis qui utitur, fruitur; si id quod in facultatem voluntatis assumit, non propter illud ipsum, sed propter aliud appetivit”).6 The whole dilemma of human existence that Augustine elaborates via the concepts of vitium and culpa7 consists in making “bad” or “incorrect” use of these two forms of appropriation.8 [End Page S127] Accordingly, the will is the authority in which the question of a “correct” or “incorrect” relation to the world as a whole is decided—a question for which pure knowing (intelligentia) or memory (memoria) do not have an immediate relevance.9 Augustine explains this difference between correct and incorrect uses of uti and frui with the example of amor and caritas. It is in principle legitimate to love the creation, but only with a love that goes beyond it. This love should not immediately seek “peaceful enjoyment” in its objects, but should refer to something else: the Creator or, respectively, “things that are eternal and unchanging.

https://www.researchgate.net/publication/262093583_Uti_and_frui_in_Augustine_and_the_problem_of_aesthetic_pleasure_in_the_Western_tradition_Cervantes_Kant_Marx_Freud

Relevante bakgrunnsartikler:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/logisk-quizz-en-test-for-akademikere-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/den-frste-eller-siste-tapte.html

Se hvordan mikroaggresjonen og snøfnuggsideologien rammer rent faktisk også norske borettslag her:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/trigger-happy-i-borettslaget-eller-bare.html¨

Kan de korrekte vinne en krig?

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/akademia-en-hengemyr-av-vantro-et.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html

Her er det viktig å forstå at det ikke nytter å gjør De ti bud til et lovverk. Ingen ville strekke til. Det hadde vært et dumt forsøk. Men i dag forsøker vi å gjøre De ti bud om til definisjoner av f eks vennskap og kjønn, noe «vi» antar alle vil klare å leve opp til.

Tankevekkende? Vel, tenk om igjen, for ingen tenker slik i dag, bortsett fra meg, og noen få andre akademiker i tillegg.

Vi underlegger oss heller med største velvilje, men i frykt for å miste venner, hvis vi ikke underlegger oss Det nye, store emosjonelle credo:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mantra-andemaning-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Se kontrasten:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

For å sette det inn i et litt annet og mer aktuelt perspektiv:

At This Manhattan Middle School School, Sixth-Graders Are Asked To Surveil Friends and Family for ‘Microaggressions,’” by Aaron Sibarium, Washington Free Beacon, July 27, 2022:

A New York City public school encouraged students as young as 10 years old to keep a list of all the “microaggressions” they witnessed, both at school and in their own families, according to materials from the school’s curriculum reviewed by the Washington Free Beacon. The same students were also asked to list their gender identity—”cisgender,” “nonbinary,” or “trans”—as well as their sexual orientation on a graded worksheet.

The sixth-grade humanities curriculum from Lower Manhattan Community Middle School, where just 31 percent of students are white, required students to read Tiffany Jewell’s This Book Is Anti-Racist, one of only five books assigned for the 2021-2022 year. The book contains 20 lessons on “how to wake up, take action, and do the work”—including the work of confronting the police, which Jewell suggests white students can do without ending up “in jail or harmed.”

https://www.jihadwatch.org/2022/07/nyc-public-school-tells-sixth-graders-to-surveil-family-and-friends-for-microaggressions

Kommentar: Som du ser, settes det opp lister mange steder, med myndighetens velsignelse, lister med definisjoner av vennskap, mer eller mindre, kriterier som mange vil ha seg frabedt å bli assosiert med.  

 

Logisk Quizz - en test for akademikere og kanskje et svar på hvorfor så mange ikke forstår at vi har med islam å gjøre

Følgende er en logisk quizz eller en test-tekst om du vil. Les gjennom og trekk dine egne konklusjoner. Ditt svar vil kanskje røpe at du kanskje ikke er så logisk som du gjerne vil tro. Fordi du kanskje mangler noe – vesentlig. Og fordi du kanskje ikke «hører» det du ser og ser det som ikke er der.  

Testen bygger på fakta og viser hvordan en akademiker av i dag stryker med glans, uten at han forstår at han ikke tenker klart logisk og uten at han er i stand til å se den logiske bristen i sin oppfatning eller fremstilling, en fremstilling som han selv komponerer og som går frem av en lærebok – på tilsynelatende høyt nivå - av i dag, en lærebok han selv har bidratt til å lansere.  

Jeg legger inn under en lettere forklaring på hvor og hvorfor «vår akademiker» her gjør feil. Men heller ikke denne forklaringen klarer «vår akademiker» å innse er riktig logisk tenkt. Og forklaringen er at han har stengt seg ute fra noe viktig, noe riktig vesentlig og noe helt nødvendig, noe veldig vakkert, dessuten, og noe veldig spennende, fakta som bidrar til å forstå noe som er større enn en selv, skal man i det hele tatt forstå noe som helst.

Her er teksten og tektstrekken:

I den grad det står i menneskets makt å fremme  … slike virkninger … kan det tilregnes mennesket at det har hatt noe å gjøre med det, (f eks mangel på overflod pga vanskjøtsel e l).

Mennesket kan ikke tilskrives (eller tilregnes) handlinger som overgår våre krefter.

I tilfelle maktesløsheten er en følge av egen feil, da kan et menneske ikke unnskylde seg med at det er umulig å overholde loven. (Loven her mynter på et lands lover, positive lover mao).

Derfor tilskriver Gud med rette menneskene at de ikke overholder loven – fordi de har syndet gjennom Adam og derfor har mistet sine krefter til å overholde loven eller lovene.

Spørsmål blir altså: Vi ser en viss tråd i setningsdannelsen over. Hvordan er disse setningene å forstå hvis man ser dem i sammenheng og trekker en logisk slutning basert på disse setningene samlet? 

Påstand: Mennesket har syndet fordi det ikke har overholdt loven (her: landets, eller de positive lovene).

Begrunnelse: Menneskene har syndet og ikke overholdt loven - fordi de har mistet sine krefter (krefter som skal til for å overholde loven eller lovene).

Mennesket har mistet sine krefter fordi de har syndet gjennom Adam. Derfor kan de ikke overholde lovene (eller loven).

Konklusjon: Mennesket kan ikke overholde lovene, fordi de har mistet sine krefter. De er derfor tilregnelige for brudd på loven samtidig som de umulig kan overholde loven, fordi de har mistet kreftene.

Vi tar det én gang til, men først:

«Den frie vilje er det eneste et menneske kan ha for seg selv, og det er gjennom den at det kan verdsette seg selv. (Kommentar: Denne setningen er kommet på trykk i en fagbok av året).

Forstår du hva her sies? Mitt svar: Ikke jeg heller, men dette skrives av en akademiker av i dag, en akademiker man gå ut fra selv forstår hva han mener fordi står klart for ham hva han mener. Men er denne akademikeren klar over at det han sier faktisk ikke er så klart som det han måtte mene selv? Det sier det meste om litt av hvert når det kommer til akademisk nivå i visse akademiske kretser. 

Så til hovedfokuset mitt, som er bygger på teksten i innledningen over. God fornøyelse, jeg tror du vil se mitt poeng, idet jeg stiller spørsmålet: Hvilket nivå ligger akademia i dag på, når akademikere ikke makter å se logikken eller mangel på sådan, her i det følgende?

Teksten fra en oversettelse fra danske i en norsk lærebok, den er ikke min:

I den grad det står i menneskets makt å fremme  … slike virkninger (som kan være nesten hva som helt) … kan det tilregnes mennesket at det har hatt noe å gjøre med det, (for eksempel mangel på overflod pga vanskjøtsel).

Hovedpåstand fra «vår akademiker»:

Mennesket kan ikke tilskrives (tilregnes) handlinger som overgår våre krefter.

Hans hovedbegrunnelse: I tilfelle maktesløsheten er en følge av egen feil, da kan et menneske ikke unnskylde seg med at det er umulig å overholde loven. (Referansen her er til at den slags står i en vedtatt lov eller et testamente).

Konklusjon: Derfor tilskriver Gud med rette menneskene at de ikke overholder loven – fordi de har syndet gjennom Adam og derfor har mistet sine krefter til å overholde loven eller lovene.

Utlagt logisk:

«Vår akademiker» lar den han siterer eller oversetter i læreboken, fremsette følgende påstand: Mennesket har syndet fordi det ikke har overholdt loven (her: de positive/vedtatte lover).

Begrunnelse: De har syndet og ikke overholdt loven fordi de har mistet sine krefter (de krefter som skal til for å overholde loven eller lovene).

Slutning: Mennesket har mistet sine krefter fordi de har syndet gjennom Adam. Derfor kan de ikke overholde lovene (eller loven).

Jeg trekker følgende primære konklusjon: Mennesket kan ikke overholde lovene, fordi de har mistet sine krefter. De er derfor tilregnelige for brudd på loven samtidig som de umulig kan overholde loven, fordi de har mistet kreftene.

Sekundært trekker jeg følgende konklusjon, i en melding til «vår akademiker»: Forfatteren av den danske teksten, som «vår akademiker» oversetter i boken, kan umulig mene det du, «vår akademiker», tillegger ham, og grunnen er at du ikke ser forfatterens kontekst og hans presupposisjoner.

Du – «vår akademiker» - bruker dessuten ordene «tilregne» og «tilskrive» på en uklar og svært forvirrende måte – idet du antar at disse ordene er identiske eller brukes på samme måte, hvilket selvsagt er en grov feil eller mangel som hindrer enhver leser fra å se det større perspektiv i selve teksten med dens større innholdsrekkevidde.

Du nivellerer dermed forfatteren ned til ditt eget nivå og dine egne fordommer eller din egen forutinntatte og ikke-valide hermeneutikk og din egen skrantende logiske innsikt, og manglende ferdigheter på dette og andre områder, - en mangel eller defekt som du attpåtil gjør deg svært så høy på, dvs forfengelig på, idet du nekter å ta til deg logikken, noe som i seg selv selvsagt er svært så latterlig, uten at jeg i skadefryd kan le av det, snarere tvert imot.  

Dine oversettelser tjener derfor til å villede – eller irritere noen - i motsetning til det som kanskje var intensjonen, nemlig å opplyse, for at leseren skal kunne ta poengene. Jeg har på mange sett og vis forsøkt å «advare deg», men hele tiden til ingen nytte, hvilket i sin tur naturlig nok gjør meg ganske frustrert eller oppgitt, noe du burde forstå, men som du nok nonchalant vil overse i den tro at du er herdet mot all rasjonell kritikk.

Nærmere forklaring: Du, min leser, her og nå, har sikkert forstått at «vår akademiker» her er ateist, men det du ikke vet er, at «vår akademiker» også fremviser sterk aktivt og nærmest kroppslig avstand til gudstro eller religion generelt. Han nekter derfor, fobisk, å sette seg inn i teologiske refleksjoner og ulike teorier både om Gud generelt og den kristne tro generelt. Han kobler alt som har med religion og tro ut av historien og håper på at historien fra nå av skal få et annet innhold, fri fra alle religion og gudstro. (Jeg lurer på om han noen gang vil bli i stand til å forstå f eks islam og hva islam «er» for noe).

Han kan dermed ikke forstå de mest elementære teologiske tolkninger, analyser og begrunnelse etc som Europas og verdens store teologer og historikere har fremsatt og dokumentert i løpet at de siste 2000 år.

«Vår akademiker» er fullstendig stengt i forhold til alle hermeneutiske innfallsvinkler til religiøs og analytisk teori. Men han har vel, like vel, siden han var ganske ung, trodd at han forsto alt om dette og at han hadde sett lyset, en gang for alle, om at gudstro i seg selv var falsk og utdatert og et endimensjonalt onde som måtte motarbeides.

Han går derfor ut fra at tro, genuin kristen tro, spesielt, har vært skadelig for alle mennesker som har levd i de siste 2000 år, i den judeokristne tradisjon. (For hva er vitsen med å være ateist, hvis man ikke antar et slikt utgangspunkt?).

Han har tatt et standpunkt og står på det, men viser ingen vilje til å supplere sitt standpunkt med nye teorier og nye innfallsvinkler. Jeg tror hans «siste» argument er at Gud ikke kan bevises. Han trøster seg med at dette er det eneste logiske standpunkt noe menneske kan ta. Han burde lese Aquinas.

Det er nå min påstand at «vår akademiker»s ateismen er en direkte eller utløsende årsak til at han oversetter sine tekster helt uten at han får med seg den logiske bristen hans oversettelse er befengt med, og som ligger implisitt i hans premisser, sett i forhold til teksten han oversetter fra.

Hvis ateismen, og alt hva den innebærer av irrasjonell og emosjonelt betinget motstand mot gud og tro, ikke er årsaken, er jeg redd for at «vår akademiker» rett og slett ikke evner å tenke logisk, (utover ren hverdagslogikk).

Det virker dermed som om denne akademikeren er sterkt invalidisert, på en måte, han nærmer seg alt teologisk med en forutinntatthet som lyser av sterke, ikke bare mentale, men også kroppslige hemninger. Personen virker dermed lite fri, og tilsvarende opphengt i illusjoner, noe som i seg selv fordrer kroppslig anspenthet og mental begrensning, som f eks liten fleksibilitet hva angår samtaler generelt, med folk som fremdeles aner at det fine «noe utenfor boksen».

Han får rett og slett ikke med seg tilstrekkelig av den nyansefylde i selve språket som mennesker er så avhengig av for i det hele tatt å forstå noe utenom de rent dagligdagse metergjøremål i livets mange omskifteligheter.

Han får ikke med seg samtalens og budskapets gjerne bølgende og topp meningsfulle musikalitet, som skal til for å føre en meningsfull og vakker samtale med ham. Han kan derfor virke nokså kverulantisk og ikke lite mentalt gjerrig og smal. Perspektivet er begrenset. Han makter ikke en gang å forholde seg mykt og normalt til teologien som et fag.

Teologiske tekster i seg selv har intet å si og fortelle ham, forutsetter han. Og derfor skal de helle ikke ha betydning og mening for noen andre, fordi han selv ikke ser noen mening og skjønnhet i dem (og heller ikke i de mennesker han da tilfeldig snakker med).  

Han skjønner helt klart heller ikke at historien i seg selv er fullt opp av premisser og implikasjoner som må spille med i enhver forståelse av hvordan vårt demokrati fungere i dag og skal fungere i fremtiden. Han gjør seg forutinntatt for å få egen logikk til å gå opp. (Jeg ser her bort fra den sannhet at det faktisk ikke er mulig å være helt uten fordommer eller forutinntatt i forhold til menneskelige utsagn, påstander og forestillinger, verdisyn etc. fordi dette i dette tilfelle er nokså irrelevant).

«Vår akademikere» fratar seg dermed både seg selv og sine lesere grunnlaget for en dypere forstand på ting og forhold, både generelt og spesifikt. Du gjør deg selv til et patetisk og umodent og lite frimodig og modig akademisk «snøfnugg» som ser seg berettiget til et kronisk vern mot det han føler er mikroaggressive utfall eller angrep på hans sarte person. Dette kaller jeg gjerne for akademisk feighet og unnfallenhet.

Han gjør seg selv til et patetisk og umodent og lite frimodig og modig akademisk «snøfnugg» som ser seg berettiget til et kronisk vern mot det han føler er mikroaggressive utfall. Han føler seg «titulert» til å være skjermet fra den plikt han som akademiker har til å forsvare seg selv.

http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/den-frste-eller-siste-tapte.html

Det eneste han utstråler – i mangel på karismatikk - er en svært begrenset forstand på logisk tenkning, men dette er bare fornavnet. Han synes i tillegg å ha en nokså overflatisk oppfatning av hva en dypere – menneskelig – «antirobotistisk dialog» kan og skal være; han synes derfor også å ha opparbeidet seg et noe overforenklet syn på hva god moral og god tone er for noe.

Det er ikke bare det at han mangler ferdigheter, han mangler ganske enkelt evne til logisk tenkning – men prøv å fortelle ham dette, på en skånsom måte, og han vil reagere på den mest irrasjonelle og aggressive måten du kan tenke deg – jeg har selv opplevd det – og rope på mer konstruktiv tilnærming og et ønske om jeg hadde en større og bedre erkjennelse, av hans måte å tenke på).

Og kanskje mer oppklarende: Det viser seg at «vår akademiker» anser ord eller påstander i seg selv som skadelige verktøy som rettes mot ham og som gjør deg vondt. Forstår han hvor barnslig en slik reaksjon er? Han tror kanskje at det er en dygd å være spesielt følsom overfor ord han selv definerer, som farlige eller truende angrep. (En presisering oppfattes som fullstendig unødvendig).  

Han oppfatter eller identifiserer – kort sagt – ord av større dybde som truende for eget selvbilde. Det eneste fantasifulle i hans mentale verden synes å være behovet for anerkjennelse eller status – som mulig intellektuell. Han er jo «vår akademiker», må vite.  

Det samme forholdet har han til teologi, til og med som fag, en objektiv størrelse, en samling av synspunkter, doktriner og diskusjoner som i seg selv legges frem til saklig diskusjon, ikke nødvendig vis på religiøst grunnlag, men helst på helt sekulært og påstandsvis nøytralt grunnlag: Den er i seg selv truende for vår «akademiker» deg og derfor kan ha tillate seg å overse den – hvilket er tabbe selvsagt, som han ikke tør innrømme.

«Vår akademiker» lar med andre ord hans egen utilstrekkelighet avgjøre om teologien er relevant eller ikke. Og dette minner ikke mye om det man må kunne forvente av en akademiker, nemlig at han er åpen og nysgjerrig overfor muligheten for nye innfallsvinkler som kan bidra til å tegne er mer nyansert og derfor mer adekvat, spennende, fruktbart og givende bilde av hva saken egentlig gjelder og dreier seg om.

Ikke-muslimer som er ateister har større vansker en ikke-muslimer som er gudstroende for å forstå islam og muslimer. Ateismen er derfor et stort handicap for dem. Muslimer har dessuten letter å forstå kristne enn ateister.

Det er noe med dette å forstå alvoret i eksistensen og i de menneskelige relasjonene.  Det gjør noe med et menneske som på en eller annen måte har erfart eller stadig erfaren Gud, men man trenger hverken å være karismatiker eller mystiker for å erfare og kjenne Gud. Men fortrenger man gudsopplevelser, gudsbegrunnelser, doktriner, skrifter og bekjennelser, dogmer, teologier og gudsforestillinger glatt, og liksom en gang for alle, vil man neppe ha et godt grunnlag for å forstå andres gudstro, hva enten det dreier seg om kristne eller muslimer.

Ateister mangler et indre partitur, de makter ikke å ta inn hele symfonien, hele mennesket, undertonene, de beskjærer synsfeltet og slipper ikke til «lyset».

Derfor får de helle ikke med seg hverken den verdslige historie i eller den teologiske historie og den vekselpåvirkning både det verdslige og det religiøse har hatt i f eks europeisk og vestlig historie. Mange du teologi, mangler du historie. Ateismen fratar mennesket viktige nyanser i sanseapparatet.

Man nærmer seg da religion på overflatisk vis og forstår egentlig ikke det viktigste og det som virkelig foregår, under overflaten. Ingen kan bedre forstå islam enn de som har en fordom i egen gudstro, en fruktbar fordom. Fraværet av en slik fordom kan etter min mening ikke oppfattes som et drawback.

Svaret: Ja, hva er så svaret på «quizen»? Hvis du leter, er du inne på noe; da er du i hvert fall nysgjerrig og evner å stille spørsmål

Jeg kan bare røpe at for å kunne forstå teksten rasjonelt, så må man på minst ett sted i den bytte ut en liten l med en stor L.

Lykke til!

NB: Er «vår akademiker» her reell? Vel, jeg eksponerer ham kanskje litt for strengt og ekstrapolerer ham kanskje litt for drøyt, men like vel …  mange kan puttes i samme bås, til en viss grad.

Se også denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/akademia-en-hengemyr-av-vantro-et.html