Hanvoldkanalen - siste i Kristen-dommen - hvor langt vil Bø gå i sin og "vår" tilgivelse?

Og så var siste og 8. episode i «programserien om Sengsvoll og Bø’s: "Kristen-dommen» kommet til sin slutt, for noen dager siden.

Serien har vært er fornøyelse å følge og mange vil nok ha lært eller tatt inn over seg ganske mye, kanskje uten å bli så mye klokere, men dog. 

Bø har en «clue»: Det kommer an på «tilgivelse», noe som ikke er der, når systemet (kirken?)  stiller betingelser, for frelsen.

Og sant nok, slik er det vel: Med Bø og Sengsvoll har nå visdommen talt og bydt eller «påbudt», på en måte, men dog på en svak eller kanskje til og med «ydmyk», eller smålåten. og kanskje til og med svært utydelig, måte. 

Tilgivelse – som er sentralt for Bø, som avløsning av hva, kan man riktig nok spørre)  - er gratis hvis gitt, tilgivelse med forbehold, (betingelser, betaling) er ikke tilgivelse. Vi kan puste lettet ut. Og noen vil få stor trøst og se sannheten, her, eller i hvert fall nesten, i hvert fall «så langt det holder».

For hvordan kan man vite at man har vært tilgivende nok, og hvordan være viss på eller endog sikker på at man ha mottatt og verdsatt denne tilgivelsen nok – til virkelig å være frelst, frigjort, helbredet, forløst, forsonet og rettferdiggjort?

Ofte vil dette være lett å forstå og forholde seg til. Man tatt poenget for gitt og føler den radikale lettelse kommer over seg, eller inn i seg. Man er fri. Endelig. Og her, en gang for alle, ligger den nye identiteten, man er født på ny, og kanskje døpt i vann og ild, til og med, en gang for alle.

Og så er fundamentet gitt. Inn kommer: Seier! Man får plutselig en legal rett, (som det ofte hevdes på kanalen), til så mye, godt. Ubetvilelig. 

Luther forsto at uansett hva han gjorde for å bli frelst, så var der en hake ved det: Når har jeg gjort nok til å være sikker nok, på å være frelst?

Ve, målet, sett fra Luthers side, kunne ikke oppnås, aller minst ved selvskryt, menneskefrykt, uansett hvor søt nå enn denne måtte kunne fremtone seg. Vi er fortsatt helt avhengig av nåden, som er den store gratis eller fri, uforbeholden, oveniffrakommende, eller innenfrakommende gave. Par excellence. Samtidig og samtidig evig.  Og her skulle ingen være i tvil, endelig? 

Bø’s moralske fundament i tilgivelsen, svever litt i lufta, og kan prompte sentimentalitet, eller en inderlighet, som kanskje aldri kommer ut av seg selv, og da med påheng av et eventuelt stadig mer selvtilfreds Selv, eller noe.

Kanskje – fordi konkrete ting som det rent det sakramentale, mangler, (og «teologisk standpunkt»  f eks om brødet og vinen virkelig blir til «hoc est» eller om man bare må late som, ved bare å tro mer inderlig hver gang på det, at ja, slik er det jo, - og må være det. (Slik den våpenglade Zwingli i Sveits ble, eller den spiritualistiske og «flerkone-påbydende» Thomas Münzster i byen Münster, 1488-1525, var, (se tidlig posteringer). (Sengsvoll virker å være klar over en del spørsmål her, men det kokes bort i kålen, som før øvrig er av god «kvalitet»).

(Hvis du iverer etter å vite mer om Münster og Müntzer, se for all her:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/09/fjern-sikkerhetsbeltet-vi-er-i-ferd-med.html

Jeg må i forbifarten også nevne at jeg kom over et par unnselige bøker, for så vidt, en av Warren Smith, Deceived On Purpose, s e, 2004/2009, og en annen av Steven Shakespeare, Radical Orthodoxy, 2007.

I disse små bøkene er det mulig å hente ut vesentlige ting om «stoda» innen den vestlige kristendom, inntil for bare et decennium eller to siden, og bøkene er like aktuelle i dag som det aldri har vært før, om så må si. Bøkene blir nok aldri pensumbøker på «universitetene», men jeg tror de blir lest med stor iver, som kan gå over i stor klarhet, for mange studenter.

Smith tar opp f eks opp Rick Warren med sin «purposefilled life», Robert Schuller, psykiateren Jerry Jampolsky og flere andre, med strøøre temaet og teologier, som jeg selv ikke har nevnt her på bloggen før, tror jeg. Jeg tenker bl a på new-age A course in Miracles og Naele Donald Walsch’ Himmelske Samtaler, på norsk 1995.

Se denne …. : Neale Donalde Walsch’s gudstanker i boken Himmelske samtaler, - som et eksempel på brudd med Aristoteles forsvar for førsteprinsippene:

Gud er det størst Enkle tenkbart

Gud er følgelig alle-ting

Alle-ting kan med nødvendighet ikke ha selvbevissthet

Gud må derfor erfare seg selv som Gud kun gjennom deler eller enkeltheter av seg selv som har selvbevissthet

Disse enkelthetene er Du og Meg

Men alle-ting er alt som finnes

Det finnes derfor i virkeligheten kun bare alle-ting

som virkelig er Én ting

Vi må derfor bortse fra skillet mellom alle-ting og alle-tings deler eller enkeltheter

Vi er derfor ikke kun deler av Gud – VI ER GUD

Men det finne bare én av oss

JEG må derfor være Gud …

(J. Budziszewski, som selvsagt gjennomskuer Walsch, i What We Can’t Not Know, 2003: Sammenfatning fra Conversations With God, 1995, av Neal Donald Walsch. Oversatt av oss, 2014)

Fra: https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/et-flaneri-om-flytende-sex-normativ.html

Rute fra Wiki: A Course in Miracles (also referred to as ACIM) is a 1976 book by Helen Schucman. The underlying premise is that the greatest "miracle" is the act of simply gaining a full "awareness of love's presence" in a person's life.^[1] Schucman said that the book had been dictated to her, word for word, via a process of "inner dictation" from Jesus Christ.^[2][3] The book is considered to have borrowed from New Age movement writings.^[4][5] The book has been called everything from "New Age psychobabble"^[6] to "a Satanic seduction"^[7] to "The New Age Bible".^[8]

Throughout the 1980s, annual sales of the book steadily increased. According to Olav Hammer, the psychiatrist and author Gerald G. Jampolsky was among the most effective promoters of ACIM. Jampolsky's first book, Love is Letting Go of Fear, based on the principles of ACIM, was published in 1979 and, after being endorsed on Johnny Carson's show, sold over three million copies by 1990.^[9] The largest growth in sales occurred in 1992 after Marianne Williamson discussed the book on The Oprah Winfrey Show,^[7] with more than two million volumes sold

https://en.wikipedia.org/wiki/A_Course_in_Miracles

Bare for å gi noen glytt: Smith parallellfører bl a Fader Vår i The Messenger og King James Bible, og jeg merker meg:

King James: … in earth, as it is in heaven, sammenstilt med «as above»,  so below»  i The Message, et «munnhell», etter min mening, med sterkt okkult eller esoterisk preg, f eks følgende grunnsetninger:

Ikke klyng deg til den patetiske feilen å holde deg til korset; veien til korset burde være din siste ubrukelige eller hensiktsløse reise; Gudserkjennelse er selverkjennelse, (eller selvanerkjennelse); da Gud skapte deg, gjorde han deg til en del av ham selv; synd finnes ikke, den har ingen konsekvenser; forsoningen er den siste «lære» mennesket trenger å lære seg, for den lærer at mennesket aldri har syndet og derfor heller ikke trenger frelse (salvation); for Kristus antar mange navn helt til deres (navnenes) enhet kan bli anerkjent (recognized), s 88 f.

Hos Shakespear finner vi mange henvisninger til teologer og andre som bl a tar for seg begreper som «begjær», (som f eks i The Desire for God, (Piper)), eros, (se om Nygren under), skjønnhet og tilgivelse.

Han legger merke til at Milbank mener at Kirken er inkarnasjonen av Guds ord, ikke Guds Ord, s 141. Milbank mener at ordet «begjær» er blitt korrumpert av synd, spesielt ved kapitalismens stadig stimulering av falskt begjær … kristentroen (dommen?) omformer begjæret til å sammenfalle med sin hensikt, spesielt via liturgien. Eros blir forstått som en positiv verdi, ikke noe som burde undertrykkes …  (de «ortodoxe» her, har også vist deres respekt for «same-sex-unions»).

Shakespear stiller spørsmålet om ikke Radical Orthodoxy’s eget begjær etter å bøte på «all messiness of life», for å kunne oppnå en ekstatisk forening med Gud, en umiddelbar intuisjon eller smak av det guddommelige eller guddommen er et like stort problem som det virkelighetsfjerne kapitalistiske begjæret de ortodoxe forsøker å underkjenne),  s 147.

Han referer også til Ward som siterer fra Judith Butler som hevder at kjønn er noe samfunnet  konstruerer, som noe vi gjør …  og Elizabeth Stuart som hevder at teologi må basere seg på de som blir ekskludert fra kirken og samfunnet.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/opplsningstiden-var-tid.html

Om DiAngelo, Pluckrose m fl:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/10/et-flaneri-om-konvertering-og-forbud.html

Stuart: … Christianity is queer by its very nature … because God who is transcendant, it is not bound by oscial conventions of culture … s 134.

Shakespear har, som så mange andre moderne teologer, ikke fått med seg poengene til Nygren, (se link under). Han skriver: The point of true desire, then, is no to posess and consume the other. But nor is it to suppress and deny all embodied pleasure. Ward recognizes that Christian theology has been gulity of an unhelpful dualism (CG, p. 183). Anders Nygren famous book Agape and Eros was influecial in the way it erected a gulf between two types of love. Eros i essentially selfish, an extentsion of self-love. It has to be controlled through marriage or ceibacy. Divine love – agape – is selfless and pure. The implication is that eros – associated with the body, sex and our life in time with others – is too dirty to approach God. This dualism leaves our wordly desires eternally unredeemed and separate from God, hardly an adequate position for faith that puts the incarnation of God at the center of its life. … Ward calls the Church an «erotic community», in Eucharist, desire is not closed and grasping, trying to fix its object. … God relates to us  by overflowing desire … but, the Sex shop produces nothing, it exists for the endeless provocation of the desire to consume … the Church offers something very different … the flow of desire also works to loosen the boundaroies of the Church itself … the Chursh is never self-contained … s 129 ff.

Shakespear om noe som oppfattes som direkte rettet til Bø (om dette å tilgi):

… Interpreting the Postmodern, … for Elina Vuola, Steven Bell’s posistion is based upon «blame the victim’ approach, which critizises the poor for struggeling for their rights, and ask them to practise an idealized forgiveness. … should poor people «forgive capitalism», woman «sexism», nonwhites «racism» and slavery … ? … Christian Church and its dominant theology have been some of the legitimmizers and defenders of all those systems … !. s 161. 

Language, community and desire: these are the central facets of Radical Orthodoxy’s vision of theology … it has a strong story of how things went wrong with the world, often starting with Duns Scotus … or Kant or Derrida can be wheeled out. They all essentially have the same sickness, which is trying to subject God’s beeing to our forms of knowledge, and separating us from the divine in the process … risk becoming shallow, and devide the world and all others who are apologists for the devil. As Rosemary Radford Reuther says …  Stephen Long’s version … exaggerates Western history of thought into dualism of narrative truth, goodness and beauty … and fallacious modernity that justfies an aleniated self that leads to nihilism on the other … s 155 ff. 

Og, litt mer nødvendig mer om TILGIVELSE: 

… Christ offers us a story which shows us what it means tol live non-volently. By imitating Christ … can learn to shaped by the peacfull will of God … the cross shows us the nature of sin and the essence of goodness … sin is arbitrary violence … and goodness «infinit generosity» … sin can be overcome not by receiving moral laws, but by practis of mutual forgiveness … Milbank is wary of saying that Christ is a sacrifice for sin, as if sin wields some power or exacts a price which God is forced to pay. Christ was ab effective sacrifice because he overcame sacrifice once and for all … God does not need to fighet force with force … God simply goes on giving, as he did in creation … God does not, strictly speaking, forgive us. God does not need to … since he cannot be offended, but onlys continues to gide, despite our rejection of his gift. What we call forgiveness is nothing other than the renewal of God’s original gift of creation … what is needed is that God’s gift is mediated … that we learn to forgive one another … his giving us the gift of the capasity for forgiveness … Christ makes this possible … and our response to God (jfr, «jag har beslutad», et tema ofte gjentatt på hanvoldkanalen) … he is able to overcome violence bu non-violence … he shows the way, he is the way, to the fullfillment of what we are created to be (skriver Shakespear idet han siterer Milbank). 

Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/saturation-og-hanvoldkanalen-herre-knekt.html

Hanvold i egen person:

-- … Gud holder jo sine løfter, som det står 2, Kor 1. 20, … Gud til ære, ved oss, … Det berører ikke Gud at vi har smerter, eller ulike sykdommer, eller er slitne, eler utbrente, eller hvilken tilstand vi måtte befinne oss i, det er kun en ting som berører Gud, å behage Gud, det er tro, Hebr 11. 6, uten tro er det umulig å være til behag for Gud, og tro at Han er til, og at Han lønner den som søker Ham, …

NB: Hanvold forkynner her litt omvendt av hva den berømte islamske filosofen Gahzahli hevdet. Han mente at de som mener at Gud ikke kjenner enkelttingen (dvs også enkeltmenneskene», inkludert disse følelser, må vi kunne anta, ja, - de skal bare drepes … 

NB: Det siste her, i det følgende, altså, burde være det første, dvs lagt inn øverst, ikke fordi det har sekundær verdi, men av motiverende optiske grunner:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/karismatikerne-umoralske-farlige-og.html

Se mine:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html

Og her er i sannhet mye «godt» relevant stoff, (litt utenom alt det interessante og informative «stoffet» vi finner i boken til Shakespear, som er en Anglican Chaplain at Liverpool Hope University … ):

https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/mye-mer-om-det-du-tror-du-vet-mer-enn.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html

Man får nesten lyst til å snakke om et lukket og et åpent – iboende system innenfor kristendommen, akkurat som i og innen islam, ?:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/den-store-undergravende-puerilisering.html

Og hva med «vår egen» Hanvold selv?:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html :

… Hanvold er blitt en holden mann, fra å ha fristet en tilværelse som ville ha tatt knekken på en annen, til å bli en maktfaktor å regne med, ja, blitt en slags guru for noen, en helgen for mange, spesielt en verdslig helgen som tillater det troende barn å be pappa gud om en ny lyst-yat, om så var. Hanvold er på en måte en Røkke på land. Han er sprek og frisk som drammenslaksen … En favoritt:

 Jes 40. 28-31:

Han gir den trette kraft,
          og den som ikke har krefter,
          gir han stor styrke.
          
    30 Gutter blir trette og slitne,
          unge menn snubler og faller.
          
    31 Men de som venter på Herren,
          får ny kraft,
          de løfter vingene som ørnen,
          de løper og blir ikke slitne,
          de går og blir ikke trette.

 Andre ofte siterte bibelsteder følger opp:

John 7. 38: Den som tror på mig, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.

Psalm 20:4 May He give you the desires of your heart and make all your plans succeed.

Merk at Hanvold like godt oversetter «desire» med begjær eller «å begjære». En oversettelse: Han give dig efter dit Hjertes Attraa, han fuldbyrde alt dit Raad … HERREN opfylde alle dine Bønner!

Og: Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, forat I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, … idet I blir rike i alle ting, … Men det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse.  7 Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.  8 Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning.

Et litt spesielt vers: … men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. 23 Bli nye i sjel og sinn! (Hanvold ser ut til å ha lagt sin elsk på å utelate følgende: Så Lev da ikke som før … og … legg av det gamle mennesket som bli ødelagt av de forførende lystene (begjærene)? Hanvold har sin egen måte å få frem budskapet (?) her, se under.

Og: Den som er født av Gud, gjør ikke synd. For det Gud har sådd, blir i ham. Han kan ikke synde, for han er født av Gud. Dette verset, som alle andre karismatiske vers, tar Hanvold til seg slik at man får inntrykk av at man her har å gjøre med en som er syndfri. Og som den generøse mannen han nå engang er, så vil han selvsagt at alle skal oppfatte seg på samme måte. 

Sahekespear tar for seg Erotic Christianity, s 128:

… is always excessiv, genrous beyond what is asked; It is a desire not to consume the other, but til et the other be in the perfection they are called to grow into (etter Graham Ward). 

Om kampen mellom kirke og stat, kongen og makten, se Lunden, europeisk historie middelalderen, her:

https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/b-og-sengsvoll-om-kristen-dommen.html 

Cand. theol og historiker Sigve Bø legger altså ut, på en veldig sympatisk, men ikke tvers igjennom søvndyssende, måte: 

… når Kirken tiltar seg domsrett med sine egne lover, og dømmer folk … i sin egen lovverden, der de sjøl er anklager og domsavsiger … da har vi begynte å få problem, det greide kirken … etter hvert …

Når du lager et system der du gir fra deg makt, til en struktur, makten du har gitt fra deg, brukes mot deg sjøl igjen, så undergraver du din egen legitimitet … du reduserer din egen verdi … du underordner deg for å få fred, og det er det som skjer … mennesker blir overkjørt … viljen blir nedbrutt … vi ser lite virkninger av hans liv i hans etterkommere … når hans sønn, blir konge, blir i ettertid kalt for den gode … kanskje fordi han var litt bedre enn faren … en skalden formulerer seg: Du må prøv å hogga av hender med måte … ikkje hogga for mange, på ein måte … han dett av hesten og dør, 20 år gammal. Olav Kyrre blir en person som blir oppfatta som en fredelig person … han har så få blodspor i historien at Snorre nesten ikke får skreve noe om han … noen positive spor … Magnus Olavsønn, som ble kalt for Magnus Berføtt … var ein vikingkonge … og så forsvinne desse etterkomarane til Olav, då, og så er det Olav som helgen som påvirker folket … Kirken er veldig flinkt til å utnytte Olav den hellige … liket hans … pengeposene på kista … to sølvkister … folk legge oppi en gaver Kirke …. genererer store inntekter …

Hvis nåden er underordna systemet, da er nåden betinget, og det er det som skjer, hvis frelsen, hvis friheten som Jesus prøvde å stille til vår disposisjon på korset, hvis den blir betinget av ett eller annet, så er det lenger ikke nåde, då er det fortjeneste av de de valg du yter selv, og sånn som kristendommen ble fremstilt, så handla det om et religiøst system, en religiøs metode, og hvis du skal ha metoder eller system, inn i kristen tro, så er det ikke lenger kristen tro basert på nåde, da er det kristen religion basert på dine bidrag; Jesu talte aldri om at nåden var basert på dine bidrag, alt han fortalte var, at det var basert på Hans bidrag … derfor er korsets tilgivelse er så totalt basert på troen alene, du trenger ikke å bidra med noen ting, du har igjen muligheten av å si takk, og ta imot, du kan ikke diskvalifisere deg ifra det, for du er kvalifisert for det, samme om du er tyv eller morder … . du er kvalifisert il den nåden og den tilgivelsen … du sitter bare der, og kan si takk, og ut fra den takken så opplever du Guds godhet, og den driver til omvendelse, og så er det Den hellige ånd som overbeviser om synd, så dette er basert på en relasjon mellom deg og Den treenige Gud; uten det, vil det bli religion, så ingen andre kan komme å pikke noen andre på skulderen og si at du må omvende deg, det ligger ikke i Jesus sin formidling, formidlingen ligger i at Jeg har gjort alt, og formidlet min godhet, Evangeliet: Du er tilgitt, med to streker under … punktum finale … og så må du utvikle din egen relasjon ut fra takknemlighet, og så får du oppleve friheten uten fra den takknemlighet og den godheten som du erfarer, Gud har for deg, …

Sengsvoll: Var nåden, rettferdigheten osv den gangen helt fraværende?

-Den var betinget, begrepet er ikke lenger brukbart, i den forstand som Jesus formidlet det, det er det som er problemet oppi dette … så lenge nåden blir betinget, så er det ikke lenger nåde … da er det på betingelse av ett eller annet … kristne kulturer har nok vært flinke til å formidle betingelser … da blir nåden undergravd … det er et misforhold der som vi aldri kan … vi kan ikke få en sammenblanding, med en gang … da er nåden vekke i sin helhet …

Sengsvoll: … i et system hvor du skal prestere, systemreligion … bot straff osv …

Systemreligion er ikke kristen tro, kan aldri bli det, … da sitter du igjen med et religiøst konsept, og det konseptet er ikke grunnlag for kristen tro … den bygger på det som Jesus har gjort … det er to verdener som ikke er kompatible …

Sengsvoll: … kirkens rolle, du må gjøre sånn og sånn for å få tilgivelse …

-: … bot og straff, men det er jo kun et kontrollverktøy, det startet med noe positivt i Augustins tanke, … det er blitt en kontrollmekanisme … de tror de tilfører folket noe positivt, og vi tror kanskje at de gjorde det, vi vet hva vi fikk, ut fra det som ble gjort, men vi må se også hva vi fikk … hva de ødela, og vurdere det opp mot hva vi kunne ha fått, hvis vi ikke hadde fått den autoriteten Sengsvoll: … så vi må være ærlige … … kirkens makt å gi deg tilgivelse, eller å la vær …

Bø: - Vi skal ikke legge bort behovet vårt for å legge frem våre synder opp i lyset, det vil kunne være nyttig, å ha et medmenneske å få dem frem i lyset … det kan lette … men å ta det inn i et system, det blir feil igjen … da er systemet blitt en maktfaktor, og det er det som skjer … i disse allmisseforståelsene … gi til kirken, kan medføre frelse … ja vel, så gir du tusen … så titusen … når har du gitt nok? …. når vet du at din sjel er frelst? … du kommer aldri i mål, … det var ikke det Jesus formidlet, korsets tilgivelse er 100%, du er tilgitt, … 

Sengsvoll: … kvinnen grept i hor … var avlat etablert … ?

-Avlatshandelen ble systematisert mellom 1090  og 1100, det ble gitt noe til Kirken i Stavanger … frem til reformasjonen er avlatshandlene oppegående …

Sengsvoll: … 47 prosent av alle landeiendommer overdratt til Kirken … hvorfor?

-Så lenge loven tilsa at du kunne bli frelst med å gi almisser, så ligger det i saken at bønder som eide jord … hertug Skule, f eks, i 1220, der han gir vekk farsgården, til klosteret i Rissa i Trøndelag, klosteret blir forpliktet til å holde sjelemesser til evig tid …

Sengsvoll: … det viser hvor desperate folk egentlig var, da, … forankre troen i noe konkret …

-Ikke bare at det var fortvilelse, og mange desperate den gang, men denne forståelsen har jo vi måtte leve med opp i vår tid … noen tror i dag at de må bidra … tilgivelsen krever for mye av dem … og noen vil gjerne tro, men ikke klarer å tro seg til fred … fordi de tror de må bidra til fred … kommer aldri i mål … konstant forståelse av at du ikke er god nok … og er du ikke god nok, så er du konstant fordømt, …. og lever du under en forsømmelse, så lever du ikke i frihet …. og det er jo en tragedie … når Jesus forkynte at alt er tilgitt … 

Sengsvoll: … Ja, det er en veldig negativ arv vi har  … 

-Denne arven kan ha kommet inn andre plasser fra, og, …. vi er belastet av arvesynd, så vi kommer ikke helt unna det … men du kan like vel innta en forståelse imot det …

Konge Sverre og hans tale, et historisk legitimt dokument … hovedanklagen mot Kirken er at den krever for mye … det vil ødelegge for kristentroen i Norge, skriver Sverre … han forvalter en adekvat forståelse av Jesu frelsesverk … han hadde sin presteutdannelse … latin … han slite med det han møter i Norge …

(Homileboken: Prekener fra 3-400 tallet, før romersk tid … ).

Ffredag 15. mai 2026

Bø og Sengsvoll om kristen-dommen

https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/b-og-sengsvoll-om-kristen-dommen.html

Fredag 26. desember 2025

Hvilket stoff består "Hanvoldkanalen" av? 

https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hvilket-stoff-bestar-hanvoldkanalen-av.html

Mye om haga(h):

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/jan-hanvold-endelig-ut-av-skapet.html

Ttirsdag 1. juli 2025

Om Hanvold og om vi kan tilgi oss selv våre egne synder

https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/om-hanvold-og-om-vi-kan-tilgi-oss-selv.html

Hanvold:

-Troen din vokser automatisk, fordi du praktiserer … Jesu sa til Peter: Hvorfor tvilte du, da han gikk på vannet … så kom vantroen inn, så Guds ord er nøkkelen over hele fundamentet vi står på … og så er det å tale det ut, ikke bare å tenke det … sjeliske kristne forstår ikke det … de tror de kan be inni seg … det er greit det … hvis du ikke gir tankene en stemme, så får dem ikke liv … død og liv er da i tungens vold … du skal ete dens fukt … altså … ord er ikke bare ord, men de skaper noe, ord skaper en atmosfære … ikke sant? … du bruker ord til å forbanne og velsigne … det er viktig, da, dette med bekjennelsen, det er jo da som da jeg … ble sammen med Inger, ikke sant?, Jeg fridde jo til henne noen dager, og så spurte jeg: Elsker du meg? Hun sa: Nei … Ja, men sa jeg, så si det, så vil du tro det …

Gøril humrer litt. Hun skjønner humoren, på sin måte.

Tilbake til mer Bø-relevant:

https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/b-og-sengsvoll-om-kristen-dommen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/saturation-og-hanvoldkanalen-herre-knekt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/dramatisk-mye-mer-om-b-sengsvoll-og.html

Jeg siterer i det følgende noe jeg selv satte på papiret for noen år siden, for om mulig å suppleres Bø litt (for dette er jo interessant, ikke sant? Eller bare spesielt for spesielt interesserte?:

Om det jeg kaller «skjoldene», se disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/assosiasjons-sparking-for-et-symbol-men.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html

Bilde av "skjoldtavlen":

https://neitilislam.blogspot.com/2025/08/konerekka-alle-nordmenn-er-av-kongeslekt.html

… I 1307 knuste pave Clemens 5 Tempelridderne. De skal blant annet ha hengitt seg til avgudsdyrkelse og andre ritualer som gikk på tvers av kirkens praksis og ortodoksi. Dette er imidlertid helt klart falske anklager, slik forskningen viser i dag.

Den franske kongen Fillip den smukke skyldte ordenen mye penger, som han ikke kunne betale. Det var muligens han som fikk paven til å gå løs på denne ordenen, (som ironisk nok en tidligere pave hadde gitt en spesiell status med mange privilegier.) De satt nå på enorme rikdommer. Fillip kunne slå tre fluer i en smekk: slippe å betale, tilrane seg de enorme rikdommene og dessuten få større makt over paven.

Tempelridderne skal ifølge moderne historikere ha røtter tilbake til merovingerne, et kongehus i Sør-Frankrike, som skal ha vært et hebraisk guddommelig kongedømme, og som fikk kirkelig bekreftesle av en pave i sin tid. Dit skal Maria Magdalena ha kommet og fått eller brakt med seg et barn som hun hadde, - med Jesus. 

Når korstogstiden kom, så noen av denne slektens riddere sitt snitt til å gjenerobre makten i Jerusalem, fordi de slektet på Jesus som jo var av Davids ætt og både prest- og kongsemne. Det ble innsatt en konge over Jerusalem, en Boullion, nettopp fra Syd-frankrike. Han hadde merovingersk bakgrunn. Disse ridderne skal så ha kommet over en skatt som lå gjemt i de gamle tempelruinene etter Romernes ødeleggelser i år 70 ca. Skatten påstås å kunne ha vært hemmelige losje-dokumenter og noe som kan settes i forbindelse med hermetismen eller den hermetistiske lære. Skatten kan dessuten ha inneholdt byggetekniske hemmeligheter som tempelridderne tok med seg til Europa og som gjorde det mulig å bygge de store katedralene. 

Hvis alt dette er sant, faller pavens og den kristen kirkes doktriner om at Jesus var både treenig Gud og menneske og at «han fòr opp til himmelen» i bokstavelig forstand.  

Merovingerne kalte sitt kongedømme guddommelig og det ble også av paven anerkjent som det. Men de ville neppe anse Jesus for Gud og menneske samtidig.  En kristen gren som kalles arianere, trodde heller ikke at Jesus var Gud. Pavene forfulgte arianerne helt fra 300 tallet av.

Paven, for å beskytte treenighetsdogmet, kan ha vært lite interessert å «offentligjøre» disse «fakta» og den historie tempelridderne satt på, samtidig som den paven som startet korstogene jo fikk full støtte og hjelp til sine eventyr av disse mulige jesusættlingene. De kan ha inngått en avtale om å holde hemmelig akkurat dette, i første omgang. 

Det påstås nå av moderne historikere at tempelherreordenen eller det som var igjen av den, måtte gå under jorden, men at den under jorden fortsatte sine ritualer og opprettholdt sin livsanskuelse, som da måtte avvike fra de ortodokse og tradisjonelle kristne oppfatningene. De hadde sikkert god grunn for å operere i det skjulte. 

Noen hundre år senere dukker så Rosenkorsordenen og Frimurerne opp rundt omkring i Europa. Det åpnes losjer og kongelige er ofte med fra begynnelsen av og blir tildelt høye embeter. Spesielt i det skotske kongehus er interessen stor. Måler for losjene er selvforedling og personlighetsbygging gjennom initiering, en livslang prosess fra i voksen alder av. Begge losjer har mange grader som initianten skal gjennom. Bare noen få når de høyeste gradene. 

Det påstås nå at disse losjene har røtter direkte ned til tempelridderordenen, helt tilbake til 1088.

Men hvorfor viser nå det skotske kongehus slik interesse og omsorg? Jo, fordi de skal ha en gren av merovingerne i seg, de skal tilhøre «The Bloodline of the Holy Grail».

Om den hellige gral er det mye å si. Den knyttes til det vinbeger Jesus tømte før han led og døde og som Josef av Arimatea skulle ha samlet opp litt av Jesu blod i. Dette er den litterære eller bokstavelige tolkningen av gralen. Men det er flere tolkninger.

Den hellige Gral kan ifølge moderne historikere bety Sang Real og ikke St. Graal, ikke den hellig kalk, men selve det hellige, kongelige blod, for sang er blod på fransk og real betyr kongelig. Det siktes da her ikke til blodet som Josef av Arimatea skal ha samlet opp i en kalk, men til Jesu faktiske og historiske slekt.

Det er dette «faktum» som skal ligge gjemt i fortellingene om kong Artur og det runde bord og hans riddere som skulle forsøke å finne den hellige gral. Bare tre av ridderne kommer i kontakt med den hellige gral, men da i form av noen spørsmål som skal rettes til kong Arthur slik at landet igjen kan heles og gi grøde.

Sagnet om kong Arthur er en lang og komplisert historie som jeg må la ligge. Jeg vil imidlertid bare nevne at en av spørsmålene som Arthrus ridderne må huske å spørre kongen om er: hva feiler det deg? what ailes ye? 

Det virker som om forfatteren er sikker på at bare spørsmålet når engang blir stillet, så blir alt bra. Svaret ligger altså så å si i spørsmålet. Man må stille spørsmål for å finne ut av hva som bør gjøres.

I et eldgammelt epos fra Sumér, nå Irak, finner vi imidlertid det samme spørsmålet stillet av en gudinne, Nin-ti, skapt for formålet av en annen gudinne, den store modergudinne Ninhursag. Nint-ti spør Enki: My brother Enki, what hurts you? Hva er det som plager deg, Enki?

Sprøsmålet stilles etter at Enki har spist forbuden frukt, akkurat som Eva og Adam har gjort i Edens have i Bibelen.

I Bibelen spørres imidlertid ikke Adam og Eva akkurat om dette, der bli i stedet kastet ut av haven av JAHWE eller Jehova, som han kalles. Men mer om dette senere, nå over til en annen vinkel:

Arthur påstås å være merovinger og dermed etterkommer av Jesus eller Josef av Arimatea, som er Jesu onkel eller søskenbarn. Josef av Arimatea skal ha slått seg ned i Glastonbury på Syd-vest kysten av England. Han skal ha brakt med seg gralen dit og blitt stamfar til en lang kongerekke som munner ut i det skotske kongehus.

Etter min mening kan det gi god mening å tolke gralen som mennesket og mannen fra Nazarets etterkommere i Frankrike og England. At de tre ridderne måtte stille spørsmål for at gralen så å si skulle materialisere seg og gjøre landet grøderikt og fruktbart igjen, etter lange nedgangstider, kan være en oppfordring fra forfatterne av gralshistoriene til kongehuset og ridderne om å spørre seg selv hvem de stammet fra. I fortellingen om Arthur og det runde bord kan ligge en oppfordring til protest mot kirkens guddommeliggjøring av Jesus og en oppfordring til å søke tilbake til sine røtter i det gammeltestamentlige, til en religiøs praksis og et samfunnssyn som er annerledes enn det kristne. Kanskje lå landets redning og folkets frelse der? 

Andre teorier går ut på at gralen simpelthen er selverkjennelse eller dypere selvinnsikt eller gnosis, (gresk: av verbet å vite), - i motsetning til kirkens «blinde» tro og sakramenter, som kirken bygget sin makt på.

Andre tror at gralen rett og slett er Thomas-evangeliet, et evangelium som den tidlige kirke undertrykket og som ikke ble tatt med i Bibelen som kanon, eller rettesnor for de troende. Thomas-evangeliet ble funnet sammen med andre gnostisk-kristne dokumenter i Nag Hammadi i Sør-Egypt i 1945. I dette evangeliet finnes ikke fortellinger om Jesu liv, død på korset og oppstandelse, slik det er beskrevet i NT. Det består av en rekke sitater fra Jesu munn, en lære som kan virke noe usammenhengende og usystematisk.

En detalj fra dette evangeliet har imidlertid fått språkforskere til å sperre opp øynene, et utsagn som lyder nokså kjent også på norsk, men som viser seg nok å være brukt på Jesu tid og i gnostiske sirkler: Når krybben er tom, bites hestene.

Siden dette sitatet er velkjent i det keltiske Irland og antakelig hentet derfra til norsk, konkluderer forskerne med at det må ha vært forbindelse mellom kretsen rundt den historiske Jesus og Den keltiske kirke, de såkalte keltiske kristne. De kan ha blitt kristnet av Josef av Arimatea og de holdt seg lenge til gammeltestamentlige skikker og forordninger. 

Den keltiske kirke trodde ikke på:

-jomfrufødselen

-at Jesus var Gud

-at Det Nye testamentet hadde forrang fremfor Det Gamle testamentet

-at arvesynden var predestinert eller at mennesket ikke kunne få del i forløsning og frelse ved ”egen innsats”

-spedbarnsdåp

De praktiserte på den annen side:

-et presteskap som gikk i arv

-at prester kunne gifte seg

-de brukte aldri bilder av korsfestelsen

Den keltiske kirke fastsatte påske utfra fullmåne og den jødiske kalender og betraktes som en nazorensk kirke inntil på 600 tallet, da den ble mer i samsvar med den tids rådende katolske kirke. Nazoreerne skal være den kirke Jesus tilhørte, ikke stiftet. Den kan være identiske med den kirke som ble kalt ebionitter, som betyr de fattige, og det kan være disse fattige Jesus omtaler i Bergprekenen  når han sier at ”de fattige i ånden skal arve guds rike”. 

Både muslimer og hebreere kaller ofte kristne for nazareere den dag i dag. På hebraisk er roten nsr som betyr å vokte eller forsvare. Det leder tanken hen på å være en hengiven eller en disippel og brukes om de som bevarer pakten. Essenerne i Qumran kalte seg for nozrim ha berith, paktens voktere.

Lawrens Gardner hevder at Samson og Samuel i GT var nazoreere som hørte til en lang tradisjon hvor de var forpliktet til å gå med langt hår. De var bundet til løfter som innebar strenge forpliktelser. De skulle bl a avstå fra vin og annen sterk drikk og de skulle ikke klippe håret, se 4. Mosebok 6.3, 5, 13.

Om gralen kan det sies mye. Graham Hancock mener at gralen var Paktens Ark hvor steintavlene med de ti bud Moses hadde mottatt på fjellet fra JHWE ble oppbevart. Arken fortelles å ha mystiske krefter i seg som er så sterke at de kan drepe et menneske som kommer for nærme. Den kunne brukes i slag som et fryktinngydende våpen og sikre seier. Arken ble oppbevart på et hemmelig sted i templet i Jerusalem, men Det gamle testamentet tier om hvor den er blitt av. Et av målene for tempelridderne kan ifølge Hancock ha vært å grave i tempelruinene for å finne Arken. Og det gjorde de beviselig i mange år, men tilsynelatende uten å finne den. Arbeidet stopper plutselig opp fordi de sannsynlig dukker opp ny informasjon om hvor arken befinner seg. En etterkommer av kong Salomon og dronningen av Saba, kong Lalibella, kommer nemlig til Jerusalem på tempelriddernes tid for å søke støtte i sin kamp om kongemakten i Etiopia og forteller at Arken befinner seg i hans hjemland. Tempelridderen sender da ekspedisjoner dit for om mulig å kunne ta med seg arken tilbake i bytte mot militær støtte til Lalibella. Når så tempelridderne ankommer, går de etiopere som er etterkommere av kong Salomon, og som til da har holdt seg til ortodoks jødedom, over til kristendommen i følge tempelriddernes tolkning av den. De hugger ut store kirker nedover i massivt fjell med tempelridderkors hugget inn på ”taket”. De etterlater seg mange spor, bl a flere uthugne kors på sine sten-graver og en tegning av al Aksa moskéen i Jerusalem, som de selv brukte som hovedkvarter under gravingen under tempelruinene.

De beskrives i en etiopisk nasjonalkrønike som blonde og rødhårede og hvite. De kan godt ha vært fjerne slektninger av Sinclairene i Skottland og etterkommere av Gangerolv.  Mer relevant for oss her er at det på øya Kirkos, (kirke?), på Tana-sjøen finnes et gammelt jødiske blodoffer-alter som ble brukt helt til tempelridderne kom og kristnet disse etiopiske jødene. Dette alteret ser ut som en liten pyramide, men med bare 2 trinn. Det er dessuten hugget ut av en hel stenblokk. Arken skal ha blitt plassert foran dette alteret ved blodofringene.

Det må her også nevnes at det første templet jødene bygget i Jerusalem under kong Salomo også hadde form av en pyramide, ikke med så mange trinn vi kanskje skulle forestille oss i høyden, riktig nok, men likevel. Det var dessuten mer avlangt enn en typisk egyptisk pyramidestruktur.

Da kong Herodes restaurerte templet i Jerusalem rundt Jesu fødsel, var toppen på templets tårnhus prydet av små pyramider som er akkurat like de vi finner på Skjold 2.

Jeg spør meg selv: har vi hatt pilegrimer i slekten? Har de valgt et motiv fra templet på Skjold 2? 

Om tempelridderne klarte å få med seg Arken hjem er uvisst. Den oppbevares fremdeles ifølge jødisk- kristne etioperne i Aksum og den, eller en replika av den, bæres ennå ut i årlige prosesjoner i Aksum. Ingen får imidlertid adgang til å se den og den voktes strengt til den dag i dag av en betrodd prest som aldri forlater området hvor den oppbevares.

En fascinerende, men mer materialistisk teori om gralen kan utledes av et dokument funnet i Qumran i 1952 som kalles Kobber-rullen, fordi den var laget av kobber. Den inneholder en skatteliste med oversikt over 62 steder hvor det skulle befinne seg store mengder sølv, gull, krydder og andre bokruller. Man antar nå at skattene besto av 64 tonn sølv og 24 tonn gull. I sannhet en stor skatt!

Kan Tempelridderne ha funnet noen av disse skattene? I så fall er det ikke rart at de ble rike på kort tid og de kunne starte med bankvirksomhet, noe som var et nytt fenomen i Europa på den tiden⁶.

Gralen kalles også alt fra «de vises sten» i alkymien til «meningen og målet med livet» i New Age-kretser i dag. Mottoet er: gjennom selvforedling til målet, Selvet, -men da ikke nødvendigvis til fortrengsel for et sunt ego!.

I Selvet sammentreffer nemlig det som «skjer der oppe med det som skjer her nede». Man blir hel som menneske, man ser sine skyggesider og kan derfor få dem til å samarbeide bevisst med sine gode sider i stedet for å fortrenge dem, og slik at de ikke dukker opp uventet og tar kontroll eller skaper kaos i personligheten. 

Det nedenifra kommer opp og det ovenfra kommer ned. Personlighetens ytterpunkter nærmer seg og slutter seg sammen og man blir hel, dvs. sunn, sterk, selvstendig, modig, skjønnhetssøkende og alt dette bevisst, -et menneske til å stole på, som kan påta seg forpliktelser og som vet hva han kan og vil. Alt sammen nødvendige kvalifikasjoner for konger, baroner og høyere undersåtter, -det skal nå være sikkert-, så mye mot som det var nødvendig å utvise og så mye ansvar disse menneskene må ha tatt på seg, med fiender og luringer over alt, og med fare for livet til enhver tid.  

I ordnene benytter man altså teknikker for selvforedling. Ordnene sies å være influert av hermetistiske og kabbalistiske tanker. Begge er blitt møtt med mistro av kirken helt fra 300 tallet av. Frelsen for en hermetist eller en kabbalist sees i lys av kunnskap eller gnosis, altså selverkjennelse, og ikke i lyset av trosbegrepet, som er det som alene (pluss handlinger) frelser, ifølge Kirken. Gud er i kabbalah og hermetismen så å si avhengig at vi foretar oss edle dåder eller handlinger og tenker riktig. Det som skjer der oppe, skjer også her, men da riktig nok på en annen måte, som det heter i de hermetistiske skrifter.

Paven «utryddet» dessuten også i sin tid Katarene, de rene eller rensede, i Syd-Frankrike, fordi de målbar lignende idéer og truet pavens maktposisjon. De første tempelriddere kom nettopp fra dette distriktet.

Ved siden av fortellingene og forestillingene om Den hellige gral i Middelalderen, var fortellingene om helgnene svært populære. Etter lange fasteperioder kunne mange av dem oppnå en ekstase i bønn som om de hentet manna fra en gral. En kanskje både skremmende og fascinerende beskrivelse av hvilken opplevelse det er snakk om, finner vi i en av legendene om kong Arthur hvor den kristne St. Colomba forteller:  

”Det finnes noen, dog bare noen få av dem, som har fått tildelt guddommelig nåde, slik at de kan se klart og tydelig i ett øyeblikk, som i en solstråle, hele jordens omkrets, omgitt av havet og skyene. Deres sjels indre blir mirakuløst utvidet”⁷

Dette minner ikke lite om flere kabbalisters opplevelse når de klarer å binde sammen alle sefirotene under meditasjon på Livets tre og dermed kommer ansikt til ansikt med ajen sof, det ubegrensede guddommelige som er både intet og alt på samme tid.  

For Kirken ble en slik personlig kontakt med ”himmelen” ansett som illuminasjon for en helgen, men som kjettersk for en ridder rundt kong Arthur.

Til og med St. Bernard av Clairvaux ble fordømt av kirken, sammen med Tempelridderne, paradoksalt nok ikke på grunn av djevledyrkelse, men fordi han hadde vist sympati for mystiske kristne og islamske retninger.

Bernard mente at å ikke kjenne seg selv, var kilden til hovmod og synd.

-Hvis man ikke kjenner seg selv, så er man som en bygning uten grunnmur… Visdom vil tjene den vise til gode og han vil være den første til å drikke av vannet i sin egen brønn, skriver han i Råd til en pave, s 112.

Jeg assosierer her umiddelbart til ”vannet” på Skjold 7, de Bruce’s skjold, som Andreas von Botner kan ha hentet inspirasjon til ved utformingen.

En av Bernards favorittsteder i Gt var Salomos Høysang. Om den skrev han hele 90 prekener! I ”sangen” tales det om bruden som er svart og vakker, akkurat som Den sorte madonna. Bernard forbinder henne med Maria fra Betania.⁸

Høysangen kan for øvrig tolkes som en høysang til erotikken og den kjødelige par-kjærlighet like mye som til en konges eller et folks drøm om et eget fritt og selvstendig land, dvs. Israel, for jødene.

Er det gjenerobringen av Jerusalem som ligger under i Bernards prekener, gjenerobringen av Det forjettede eller lovede landet? 

En konsekvens av hermetistisk tankegang kan være at den person som er mest skikket eller foredlet ansees som guds representant på jord. Tankegangen er strengt hierarkisk eller hierarkistisk.

I 1280, 10 år etterat Kong Håkon 5 ble født, ble det i det norske ”Kongespeilet” skrevet bl a at: « - kongen er opphøyet og hedret på jorden og -at alle bøyer seg for ham som for Gud. En ærer Gud selv når en ærer kongen». 

Dette hører jo unektelig gammel-testamentlig ut, og det sier alt om kongens posisjon i samfunnet.

I den evangeliske eller protestantiske tradisjon vi har stått i siden midten på 15oo tallet, er det umulig å formulere seg slik som i Kongespeilet. Det er ikke lenger mulig å tenke seg at det å ære kongen skal være identisk med det å ære Gud eller å ”skape” Gud. Det gjelder i de protestantiske kirker nedover i Europa. I jødedommen og i Kabbala(h) og dessuten i Islam vil et slikt påbud imidlertid falle mer naturlig og det spørs om ikke til og med Jesus som jødenes konge ville ha kunnet stå for og påbudt det samme.

Hvorfor er det slik? Jo, kort fortalt så ha det med Paulus apostelen og hans teologi og tolkningen av hans teologi å gjøre. Paulus tror på frelse av nåde alene. Mennesket kan ikke vise til sine gode gjerninger overfor Gud og prosedere på egne frelsesskapende gjerninger. Det er troen og Jesu Kristi kors som frelser og gir nåde, intet annet. Dette kan imidlertid lett føre til den tanke at mennesket så å si er forutbestemt av Gud til frelse, - eller ikke.

Og det er nettopp slik Augustin fra Nord-Afrika tenker på 300 tallet. Mennesket kan ikke bidra til sin egen frelse, den er helt ut en gave fra Gud.

En berømt teolog fra England på den tiden, Pelagius, tenker derimot i andre baner. Han opponerte mot Augustin og sa at mennesket kunne yte noe fra sin side, at mennesket hadde en fri vilje. Han argumenterte mot Augustins predestinasjonslære. 

Nå hevder mange moderne og spekulative forfattere på slektshistorie at Paulus var en forræder mot Jesus lære og posisjon som tronpretendent for jødene. Paulus spiritualiserer så å si bort frelsen, heter det sånn omtrentlig, og tar bort fokuset fra samspillet og det helt grunnleggende forholdet mellom individ og samfunn, eller individ og stat, en forestilling som skal være ukjent for en kongerekke med hellig blod.

Det kan sies mye om dette, men Håkon 5’s brors kone, Margrete av Skottland, kan  ha bidratt til å utforme tankegangen og formuleringen - den hierarkiske oppfatning av alt og alle var ganske utbredt i Middelalderen. 

Jeg påstår ikke her og nå at Håkon 5 var okkultiskt, kabbalist eller hermetist, eller alkymist, for den saks skyld, -han rettet seg nok, -iallfall offentlig-, etter den pavelige ortodoksi i trosspørsmål på den tiden. Men det kan ha gått understømmer i kongehusklimaene, undertrømmer som kan ha vært vennligstemte overfor de esoteriske grupperingene rundt Tempelridderne. Dessuten tenkte man rett og slett mer ”okkult” i Middelalderen enn vi er vant til å tro i dag. Å tenke ”okkult” var nærmest regelen, sett med våre protestantiske øyne av i dag. 

Kabbalah var populær på 13oo tallet i Frankrike og Nord-Spania. 

Men hvem var Margrete? Jo, i blodslinje til merovingerne og Saint-Clairene og Stewartene (Stuartene) i England, som jo opprinnelig er skotske,  -og de moderne Plantardene i Frankrike, pluss, pluss, -det tar for langt å følge opp hele historien her. Hun bærer med seg så å si det hellige blod til Norge, det blod som flyter fra den hellige gral gjennom Maria Magdalena, The Real Blood, Sang Reale, det hellige kongelige blod! 

Det kan her sies at Habsburgerne gjennom Marie Antoinett også tilhører denne linjen. Linjene var under Den franske revolusjon på slutten av 1700 tallet en hårsbredd fra «verdensherredømme», heter det i en av de nyeste og spekulative bøkene om dette. 

Skjold 2 minner om ovennevnte «røkelses og offeraltere» som står mot hverandre ovenfra og ned. Dette kan lede tanken inn på den hermetistiske tanke at alt «det som skjer der opp også skjer her nede, men på en annen måte». Skjoldets eier kan med andre ord ha signalisert med skjoldet at han tilhørte en av disse underjordiske ordner, at han var en tempelridder eller at han iallfall sympatiserte med dem. Eller at han ville vise sin nedstamming fra dem, dvs. Tempelridderne, eller til sin fjerne slektning Margrete av Skottland. Eller rett og slett at han var blitt informert og belært om den hermetistiske tankegangen som tempelriddere brakte med seg fra kontakten med jøder og muslimer/»muhamedanere» i Det hellige landet. Vi vet nemlig at fiendene hadde mye kontakt og at de lærte av hverandre, de kristne mest. De brakte med seg tilbake til Europa helt nye tanker og dette viser seg bl a annet i byggekunsten. Det hadde nok vært umulig for Håkon 5 å bygge Akershus festning uten inspirasjon fra Europa og Midtøsten.

Ved å bære et slikt skjold kan eieren også ha villet gi et tegn om at han satt på esoterisk viten, en viten som bare var gitt de få å være i besittelse av, ikke bare i forhold til befolkningen generelt, men også i forhold til Kirken.  Hvis folk var klar over at det fantes en esoterisk viten som bare var forbeholdt de få, kunne eieren oppnå mye status, makt og omgi seg med mye mystikk. Men den esoteriske viten kunne simpelthen også være en ”viten” om at Jesus var et menneske og ikke en treenig Gud. Og denne viten kunne det være god grunn til å holde for seg selv, med tanke på at den kristne ortodoksi ikke kunne godta dette. For Kirken straffet hardt de som ikke ville gå inn i folden. Denne viten ble derfor holdt skjult for befolkningen med god grunn. 

Det regnes med at noen tusen korsfarere dro ut fra Norge. Sigurd Jorsalfar skal i 1190 ha hatt med seg 10 000 (?) mann og 55 skip, (60 iflg. Heyerdahl s 268). Sigurd blir beskrevet av en Fulcher på den tiden som ”a young man of outstanding beauty”.

Kong Baldwin, konge av Jerusalem, -en merovinger-, var svært glad for at Sigurd og vikingene hans, som var kommet langveisfra, står det, hadde dukket opp. Han talte svært vennlig med dem, står det, og ga dem råd og bønnfalt dem om å bli en stund i det Hellige landet for å hjelpe ham med å styrke og utbre den kristne sak. 

Vi ser her at Sigurd og Baldwin deler den samme oppfatning av hva sann kristendom er. De har begge underlagt seg pavens autoritet og har fulgt opp utsagnet til den paven, Urban, som så å si satte i gang det første korstoget med i 1188 å si: Deus es volt,- eller gud vil det. Men det skulle ikke forundre meg om Sigurd og Baldwin delte flere avvikende meninger om den katolske kirkes teologiske ortodoxi. Med sine forbindelser med Skottland skulle det ikke forbause meg at de tenkte mer som tempelridderne enn paven når det gjaldt synet på Jesus som menneske. Vi skal her også legge merke til at Fulcher skriver at Baldwin og Sigurd snakket friendly sammen. 

Det kan tolkes dit at de snakket sammen slik som slektninger eller frender snakker sammen. Og hvis dette er meningen og tilfellet, så viser dette bare etter min mening at det var enn mer intim kontakt mellom skandinaver og europeere enn man skulle tro på den tiden. De kom sammen, fortalte hverandre historier, diskuterte og rådførte seg med hverandre mer enn man skulle tro på grunnlag av eksisterende historieskriving og dokumentasjon. De sto hverandre mer nær enn man med andre ord skulle tro, både i trosspørsmål og når det gjaldt handel og vandel. 

Sigurd Jorsalfar var oldebarn av Harald Hardråde. Han hadde 2 halvbrødre, Øystein og Olav og deres far var Magnus Berrføtt. 

Sigurd må ha vært en usedvanlig raus mann. Det heter at han ga hele borgen på Sidon til Baldewin og at han ga den Øst-Romerske keiser Kirjalaks alle sine skip før han dro fra Miklagard, dvs. Konstantinopel. Kirjalaks ble gift med en av døtrene til Robert Guiscard. Kirjalaks ga Sigurd mange hester og veivisere gjennom hele riket sitt.

Det fortelles også at gull-hoder som hadde prydet skipet til Sigurd, senere ble pryd på Peterskirken i Roma.

Jeg må bare her ta med en liten detalj i Fulcher’s beretning. Da Sigurd med sine menn og sine skip seilte mot Sidon som de skulle beleire sammen med Baldewin, la flåten til emiren av Egypt i byen Tyr og ventet på å kunne gå til motangrep. Da emiren og hans menn hørte rykter om at nordmennene var underveis, turte de ikke å bevege seg utenfor bymurene.

Man kan bare spørre hvorfor. At nordmennene jo kom mannsterke og kanskje uthvilte til strid, kan ha bidratt til at saraseerne ble redde, men mon tro om ikke det faktum at de jo kom fra det ytterste Nord betydde like mye. Jeg her ikke annet grunnlag for å si dette enn at Nord hadde stor betydning for de gamle egyptere. Inngangen til Den store pyramiden ble sikkert ikke plassert mot nord for ingenting og dessuten var faraoenes bestemmelsessted etter døden Duat, dvs. i den andre verden eller i det hinsidige. Og Duat ble forbundet med de cirkumpolare stjernene som sirklet på himmelen over Nord-Polen uten hverken å stå opp eller å gå ned eller forsvinne. Duat var stedet for de som ikke kunne dø eller gå til grunne.

…

I 1610 kom en George Sandys tilbake fra en reise til Egypt med noenlunde troverdige tegninger av både pyramidene og Sfinxen. 

John Graves, en professor i astronomi ved Universitetet i Oxford, foretok en grundigere undersøkelse av pyramidene i 1638-39. Han var den første som beskrev det som kalles Det store galleriet inne i Keops-pyramiden, en 2 m bred og 8 m høy og slakt stigende ”gang” fra det såkalte Dronningkammeret til Kongekammeret. Veggene i denne gangen er korbellerte, de danner et hvelvetak, som det heter, og gir en følelse av å gå inne i en liten pyramide. En korbellert og mye mindre og grunnere nisje finnes som nevnt ovenfor i Dronningkammeret. 

Greaves mente at det var plassert et gudestatue i den lille nisjen i Dronningkammeret, men uten at han kunne finne noe bevis for dette annet enn det som ble fortalt eller spekulert om.

Det er til denne dag ingen som kan gi en fullgod forklaring på den korbellerte nisjen og Det store galleriet. Faktum er at de jo ser ut som pyramider, dvs. omvendte pyramider. De bygges av ”stener” i luft, altså luft med stener rundt. Deres funksjon kan ha hatt noe med å presentere mikrokosmos i makrokosmos å gjøre. De kan ha hatt noe med Den andre siden å gjøre, Duat på jorden?  Eller som manifestasjonen av 1 i 0 eller 0 i 1, for å si det sånn. De kan med andre ord ha tjent en rituell-meditativ praksis eller seremonier.

Når det gjelder de egyptiske hieroglyfer kunne imidlertid ikke disse tolkes før etter 1822 da tekstene på den nå så berømte Rosettastenen ble dechifrert av en engelskmann. Stenen ble funnet i 1799 av Napoleon og hans menn. 

Hva betyr alt dette?  

Det skulle ikke forundre meg at den første til å tegne av våpenskjoldene kan ha latt seg inspirere av funn som ble brakt til Europa av disse ovenfor nevnte pionerer. Men vi kan heller ikke utelukke at eieren av skjoldet kan ha latt seg inspirere av andre kilder, nemlig av en ”hemmelige” overleveringer fra helt andre kilder, nemlig i ordnene eller losjene, altså gjennom tempelridderne! Er ikke dette fantastisk, så vet ikke jeg. Det kan derfor her og nå trekkes en konklusjon, om den er aldri så usikker: skjoldeieren må ha levet før paven knuste tempelridderne på 13oo tallet! 

Dette er fantastisk også fordi det jo er klart at tempelridderne også trakk på egyptisk visdom og gudsforståelse. Ja, det påstås nå i en nyutkommet bok av en Amed Osman at Moses, som jo var hebreer og jøde, var en av pharaoene i Egypt, dvs. den pharaoen som innførte troen på én gud, nemlig Aten, symbolisert ved solen, eller sol invectus, som romerne senere kalte den, den uovervinnelige sol. Men tilbedelsen av Aten varte ikke lenge i Egypt, egypterne var ikke modne og ville ha tilbake sine galleri av ulike guder eller gudsatrributter. Pharaoen og/eller hans sønn og familie måtte flykte.

Det er egentlig dette det fortelles om i Gt når jødene flykter fra Egypt og tar seg inn i Palestina, påstår Osman.

Sammenhengen er klar: Merovingerene var jøder som sto i en visdomstradisjon helt fra Moses. Merovingerene ble tempelriddernes grunnleggere. Jerusalem blir tatt og det sanne guddommelige kongedømmet av Davids ætt gjenopprettet.

Det hevdes av andre forfattere at den egentlige Messias var stormesteren i tempelridderordenen. Han ble drept av paven, men linjen skal fortsette gjennom stormestere helt opp til i dag, selv om ingen blodslinje kan fastslås gjennom etterkommere fra denne stormesteren! 

Det kan også nevnes her at det i en bok av en Sæter fra 1928-årene, Adelen i Norge, så står Harald Hårfagres slekt oppregnet helt ned til Adam og Eva. Om man skal le eller gråte, får være opp til enhver. Men det kan jo være noe i det! Hvis det var noe man i gamledager holdt styr på og oversikt over, så var det jo nettopp slekt. 

Flere av de moderne engelske forfattere som skriver om tempelridderne, paktens ark osv. nedstammer fra Sinclairene og de Brucene! De gjør store penger på dette og interessen i landet er enorm. Bortsett fra i lille Norge! 

En annen interessant teori kan fremsettes her. Det kan nemlig spørres om dyret på skjoldet virkelig er en bukk, eller om det ikke i stedet er en hjort? Det ville jo være mer passende siden bukken jo ga assosiasjoner til den onde selv. 

Hvis det er en bukk, må skjoldet være fra før 13oo tallet, av grunner som nevnt over. Hvis det er en hjort, kan det være yngre, og ikke vet jeg om dette er mer sannsynlig.

Hjorten avbildes oftest sammen med livets tre og hjortens horn står også for livets tre. Hjortens horn fornyer seg selv og dette blir da stående for livets og naturens stadige selvfornyelse, for pånyttfødelse og på tidens gang.

I salme 42 av David står det at «liksom hjorten lengter etter bekker av vann, slik lengter også min sjel etter Deg, åh, min Gud».

Hjorten er også et vern mot ormen, akkurat som liljen med dens renhet er det. Hjortehorn skal også være et virksomt legemiddel.

I heraldikken representerer hjorten mildhet og saktmodighet. Den skal etter sigende mangle galle. Den søker seg til kildene og skal være en lengsel etter dåpsvannet, - og hjort finnes ofte i relieff på dåpsfonter. Helgener fremstilles ofte med hjorteattributter.

Hjorten forbindes også med daggry, renhet og lys. Den er et solemblem på fruktbarhet og bilde på solens stråler.

Den minner også om hurtighet og handlekraft, og skjønnhet og nåde. Den forbindes ofte med poesi og musikk! De er overnaturlige budbringere og veivisere for helter på vei mot deres store mål her i livet.

I gresk mytologi forbindes den med jaktguddinnen Artemis som gjorde jegeren Aktaion om til en hjort, antakelig fordi Aktaion vendte blikket bort fra gudinnen da han så henne naken, antakelig av blyghet. Men dette ville ikke Artemis ha noe av, uansett motiv. Hun ville vel helst sett at Aktaion ikke hadde klart å ta øynene fra henne! Men om dette er sant, tier myten. Hjorten Aktaion ble revet i stykker av sine egne jakthunder som følge av dette. På gudinnens befaling!

Men helt utrolig: ifølge gammelnordisk mytologi skal 4 hjorter beite i verdenstreet Yggdrasil’s krone!

Kan dette ha noe med de 4 bukkene som er avtegnet på det egyptiske relieffet?

Hvis så er tilfelle, så har kanskje forfatteren K. Laidler rett i sin hypotese om at en datter av farao Akenaten, som i virkeligheten er Moses, en kvinne med navn Scota, ble sendt vestover over Middelhavet for å sikre blodslinjen i tilfelle de forfølgende egyptere skulle klare å utrydde Moses selv og hans følge før de nådde Palestina. Scota skal i sin tid først ha ankommet Spania, deretter Irland og så til slutt Skottland. Det er kanskje hun med sitt følge har brakt myten om livstreet Yggdrasil til Norden. Vikingkongene kan dermed stamme fra Scota! 

Vi er med andre ord kanskje vaskekte hebreere som har sittet på faraos trone i Egypt og den gang innført tro på den ene Gud, Aten! 

Når det gjelder Yggdtasil, fortelles de i gamle norrøne myter at dette er det eneste treet som overlever en verdensbrann som på et gitt tidspunkt skal fortære verden. Disse mytene var altså ikke uten apokalyptikk, akkurat som heller ikke kristendommen er det, i Åpenbaringen.

Forfatteren Lorraine Evans mener i sin nylig utgitte bok Kingdom of the Ark, at Scota er avbildet sammen med Akenathen og hans kone Nefertiti under solskiven Aten som sender sine stråler i form av åpne hender ned til dem. Akenathen holder opp Scota som lite barn, tydelig imponert over sitt elskelige avkom. 

Scota skal dessuten være avtegnet litt eldre på et potteskår. Her fremtrer hun med cobraslangen over pannen sammen med Smenkhere, han også med cobra. Alt som tegn på deres høye kongelige status og verdighet. …

…

Richard Rohl er en moderne og etter mine mening seriøs forfatter og arkeolog som bl a har skrevet 2 bestselgere på det internasjonale bokmarkedet: The Test of Time, og Legend: The Genesis of Civilisation.

I den første boken er en av de viktigste konklusjonene hans at de gjengse oppfatninger egyptologer har av gammel kronologi ikke stemmer. Kort sagt innebærer hans nye og alternative kronologi at en periode på 400 år fra rundt 2400 f Kr av Egypts historie må omskrives. Implikasjonene her er at da må også jødenes til nå allment aksepterte kronologi forandres. Dette innebærer igjen at Josva-boken i Det gamle testamentet også må revideres. Rohl hevder med det han mener han kan belegge utfra arkeologiske undersøkelser f eks at det ikke finnes belegg for at Josva inntok Jeriko på den måten og på den tiden bibelhistorikerne til nå har ment. Og dette begrunner han etter min mening overbevisende bra, uten at jeg skal komme nærmere inn på dette her. 

Poenget er imidlertid at dette muliggjør teorier om at det har sittet hebreere på den egyptiske kongekrone som faraoer i en lang tradisjon, noe som nå også hevdes av andre forfattere og med like gode begrunnelser, noe jeg tidligere har vært inne på. 

Men for nå å ta Rohl først nå:.

I Legend hevder han å ha funnet bevis for hvor Edens have lå, nemlig i Adji Chay, tidligere kjent som Meidan dalen, i det nord-vestlige Iran, nærmere bestemt i nærheten av regionshovedstaden Tabriz.

I området rundt denne byen finner Rohl mange moderne stednavn som har vært i bruk i årtusener, men som likevel er avledninger eller etymologisk utviklet utfra de fleste stednavn som oppgis i 1. Mosebok, i historien om Adam og Eva og forvisningen fra paradiset. 

Noen stednavn, som f eks Adji Chay, het tidligere meidan, som er et persisk ord for have med gjerde eller enclosed court. Dette skal være den Gan Eden som omtales i Bibelen og Gan Eden betyr da også den avlukkede haven i Eden. 

I området finnes stednavn som bl a Kheru og ifølge Rohl skal dette være navnet på det området som ble bevoktet av de englene av Edens have som på hebraisk kalles kerubim. Men ikke nok med det: et gammelt sumerisk navn for slette er edin og ifølge Rohl er nå sammenhengen ganske klar. Bibelen lyver ikke om de stedsangivelser som det fortelles om, det er steder som virkelig har eksistert og som eksisterer den dag i dag. Den gamle høykulturen i Sumer skal ha sitt navn etter Noahs eldste sønn Sem eller, som det skrives på engelsk, Shem, se 1. Mos. 5.42. 

Sumererne er blitt karakterisert som en ukjent, semittisk rase kjent rundt Tigris fra omkring 3000 til ca 1800 f Kr. Deres kultur skal ha dannet grunnlaget for den babylonske kultur og de var de første til å ta i bruk kileskrift. 

Ifølge Rohl er sumererne etterkommere av Noahs avkom, hebreerne, som da først slo seg ned i Sumer en tid etter Syndefloden. 

Om Syndefloden er det ikke bare hebreerne som har beretninger, det fins rundt 6oo av dem spredt på ulike befolkningsgrupper rundt hele verden. Sumererne hadde flere navn på sin helt under Syndefloden, bl a en Atrahasis som betyr veldig vis. Et annet navn er svært trofast eller gudfryktig, og dette er en betegnelse som også brukes om Biblenes Noah. Navnene stammer fra rundt 1700 f Kr.

I et noe senere mesopotamisk epos, Gilgamesj, kalles helten fra Syndefloden Utnapishtim eller han fant evig liv. Rohl mener nå at Utnapsihtim, eller også kalt Ziusudra, og de andre ovenfor nevnte helter er identiske med Bibelens Noah. De forholder seg til en Gud som kalles Ea som igjen er identiske med den sumeriske guden over vannene og Herre over jorden, Enki, som også kalles venn av mennesket.

Helten Gilgamesj levde flere hunder år etter at syndefloden, som nå dateres av Rohl til ca 3000 f Kr, var over. Han styrte i Uruk 10 generasjoner etter floden.

Rohl tar blant annet utgangspunkt i en liste over sumeriske konger som ble funnet av en Jacobsen i 1939 og som dateres til 18oo f Kr.

Ifølge et annet dokument, Det babylonske epos, skal den første byen menneskene reiste være Eridu i Sør-Irak nærmere bestemt Tell Abu Sharain i Den periske gulf.

Ifølge den sumeriske kongelisten står det at ”floden skyllet over” Eridu. Byen ble trolig anlagt ca 5000 f Kr. og det er her vi finner den første ziggurater, menneskehetens første tempel.

Zigguratene ser ikke svært forskjellig ut fra figurene på Skjold 2. (se linker).

Skjoldet bruker med andre ord et symbol som er over 7 tusen år gammelt!

Rohl slik han tolker 1. Mosebok 4.17, mener nå at byens navn kommer fra Irad, en sønn av Enok, som var den som bygget byen etter Syndfloden. Enok, bare for å ha nevnt det, var sønn av Kain.

I et annet sumerisk epos, The sumerian Adapa Epic, finner vi fortellinger som er så like på fortellingene i Gt om Adam at Rohl slutter at Adapa og adam er den samme. De settes begge på prøve av sine respektive guddommer, begge testene dreier seg om mat, begge skuslet bort sine muligheter for evig liv, begge tilhørte den første generasjon mennesker og begge bærer det samme navn lingvistisk sett. 

Byen Ur som Abraham dro ut fra skal være grunnlagt ca 2500 f Kr. 

I Det Atrahasiske epos finner vi ikke bare én, men mange paralleller til mytene i Gt. Mennesket blir her også skapt av jord eller leire og mennesket skapes i Guds bilde. ”La oss skape … osv ” heter det i 1. Mosebok.

I eposet er det Enkis mor som ber Enki skape mennesket. Hun er gudinne over urhavet.

Et annet akkadisk eller øst-semittisk navn for Enki er Ea og det er ifølge Rohl en representant fra Ea som svarer når Moses står foran den brennende busken og spør om gudens navn. ”Ea asher Ea” svarer guden. ”Det er jeg som er sendt fra den guden som er kalt Ea”.

Vanligvis oversettes den hebraiske teksten slik: Jeg er den jeg er. Men Rohl peker på at det vil være kunstig hvis Jeg er er det navnet på den guden Moses får beskjed om å fortelle folket om. I Rohls oversettelse, som jo gir bedre mening, sier guden til Moses: det er Ea som har sendt deg, - ikke, som det står i vår Bibel: Det er Jeg Er som har sendt deg, osv. 

Rohl mener altså at de gamle sumeriske gudene i virkeligheten var mennesker, men at de etter hvert ble tildelt gudestatus, kanskje allerede mens de ennå levet, ja, kanskje fra før.

I de sumeriske mytene finner vi også en modergudinne med navnet Ninhursag. Hun er den store modergudinnen, også kalt Nintu og Mami, og er mor til alle levende mennesker. Hun er med andre ord ingen ringere enn Eva selv, for Eva betyr nettopp alles mor på hebraisk. 

En annen skikkelse vi leser om i GT er Nimrod. Han var en stor kriger for Gud, ifølge Luther. Andre oversetter nimrod med jeger, en stor jeger. Finner vi også Nimrod igjen i sumeriske myter? Ja, det gjør vi, ifølge Rohl, som identifiserer en av kongene som blir nevnt i Den sumeriske kongeliste, Enmarkar, med Nimrod. Han regnes for å være den andre herskeren over byen Uruk etter Syndfloden.

Ifølge Gt er Nimrod også ikke bare jeger, men bygningsmann eller entrepenør. Han var sønn av Cush, sønnesøns sønn til Noah., sønnesønn til Ham. Nimrod er ifølge Rohl verdens første potentat.

Om Nirmrod skriver Josefus, en jødisk lærd og historieskriver fra tiden rundt 70 e Kr at han ville hevne seg på Gud hvis Gud nok engang skulle tillate menneskeheten å drukne i en ny syndeflod. For å unngå dette satte Nimrod seg fore å bygge et tårn som var så høyt at havet ikke kunne nå toppen på det. Han bygger den første ziggurat, den første store bygningen som menneskeheten har frembrakt, altså trappetrinnstigen eller pyramiden på Skjold 2! 

Men hvem var denne guden som Nimrod ville hevne seg på? Ifølge et gammelt sumerisk epos om Syndefloden var dette guden Enlil, påstår Rohl.

Ifølge eposet om Atrahasis får ikke Enlil sove fordi menneskene lager for mye støy. Enlil får skylden for flere katastrofer som rammer menneskene. Mot Enlil står Ea og Enki og disse er da ifølge Rohl identiske med hebreernes gud JHWH. 

For videre å underbygge sine teser tar så Rohl for seg både lingvistiske analyser, arkeologiske funn og andre forskeres oppdagelser og teorier, og dessuten egen sunn intuisjon og metodologisk fornuft.

I Kapitel 10, 11 og 12  i 1. Mosebok listes det opp avkom etter Noah og hvor disse spredte seg utover rundt hele Midt-Østen. Rohl spør seg om det kan finnes historiske bevis for det som står der, og for å finne ut det tar han nok engang for seg fortellinger fra Den sumeriske kongeliste. Der stå det at Meskiagksher dro over havet til et land med mye land. Rohl identifiserer kongen med Gt’s Cush, som han mener slo seg ned i Kush i Etiopia/Sudan. Han tidfester dette til ikke mange hundre år etter 3000 f Kr.

I tillegg henviser han til at historieskriveren Josefus forteller at noen av etterkommerne til Noah ”dro over havet i sine skip og befolket øyene” og at de nasjonene som ble etablerte ”ennå bærer de samme navn som deres grunnlegger ga dem”. På dette grunnlag mener Rohl at han kan stedfeste alle de steder det Noahs etterkommere slo seg ned i Midt-Østen.  

Et sted som blir av spesiell betydning for Rohl er Bahrain som han mener betyr det sted hvor saltvann og ferskvann møtes og Bahrain har vært kjent for akkurat dette fenomenet i flere tusen år. Her skal også guden over vannene, Enki, ha hatt sitt tilholdssted og Bahrain er dessuten blitt kjent for sine mengder av gravhauger etter utgravinger rundt 1889 foretatt av Theodore Bent.

Bahrain var et hellig sted i den sumeriske epoken, en by for de døde eller for den udødelige sjel, eller en slags Valhalla, kjent fra nordisk mytologi. Bahrain var byen for de velsignende og utvalgte, for noblessen, som bestilte gravsted her fra viden omkring i områdene rundt. Man ville sannsynligvis la seg gravlegge sammen med de som startet det hele i urtiden. De ville også antakelig være med om igjen fra begynnelsen hvis de da tenkte på historien som en cyklisk utviklingsprosess hvor alt til sin tid ville begynne forfra igjen. 

Moses skal ifølge Rohls tolkninger av stedsnavn nevnt i Koranen ha søkt seg til Baharain for å hente åndelig styrke. Han mener å kunne fastslå at stedet er det samme som det sumererne kalte Dilmun, den hellige have eller det jordiske paradis. Dilmun kalles i Gilgamesj for stedet hvor solen står opp.  

Rohl utelukker imidlertid ikke at Dilmun kan ha vært to steder. Det forhistoriske Dilmun kan befinne seg i Zagros-fjellene hvor de opprinnelige dilmunittene befant seg og hvor de i sin tid steg ned fra. Bahrain skal da være det nye Dilmun. 

For å begrunne sin teori om at de første egyptiske faraoer nedstammer fra Noah, henter Rohl frem en rekke arkeologiske funn som alle peker i retning av at det har skjedd en innvandring fra Sumer rundt den tiden da de første faraoene er kjent. Rohl snakker om en egen dynastisk ”rase” som kommer og etter hvert  overtar styre og stell, bare et par århundrer etter at Nimrod bygget de første tempel i Uruk. Den dynastiske rasen skal ha brakt med seg kunnskaper om å bygge med stein, om å lage skulpturer, om å male og å hugge ut relieff. Fremfor alt skal de ha brakt med seg skrivekunsten og ny militær teknologi. De gravla dessuten sine døde på en annen måte enn det folket som bodde der da de kom, en måte som kan ha røtter tilbake til Zagros-fjellene, eller Det første Dilmun. 

Rundt 3500 f kr ble det i Egypt reist flere store byggverk med en spesiell skrånet fasade med vertikale nisjer, serekh. Dette er det mest dramatiske vitnemål om teknologisk, arkeologisk og religiøs innflytelse fra en fremmed kultur i Nildeltaet. Disse kan minne om mønsteret på skjold 2 sett ovenfra, på tavlen. 

-Det er høyst usannsynlig at slike spesialiserte byggeteknikker skal ha utviklet seg uavhengig på to steder samtidig, sier Rohl. Men heller ikke de gamle egyptiske myter har sitt utspring i Egypt, tror Rohl. Stedet hvor urhaugen steg opp fra urhavet befant seg ikke i Egypt, - og heller ikke skjedde dette i Egypt i urtiden-, men i gudenes opprinnelige hjemland, i Sumer, i sep tepi, i tiden før Syndefloden.  

Og visst finner Rohl mange egyptiske myter som har paralleller i det gamle Mesopotamia, men som sannsynligvis har utviklet eller endret seg over tid. Jeg lar sammenligningen av disse mytene ligge, men ett spørsmål som har relevans direkte til Skjold 2, som jeg anser nettopp er en stilisering av urhaugen, er: var urhaugene naturlig dannete formasjoner, eller var de menneskeskapt?

Et dokument som Rohl viser til er ”Specifications of the Sacred Mounds of the Primeval Age”. Det nevnes her at disse kalles tilholdsstedet til åndene eller ”Place of the Gohsts”, dvs. de dødes rike. Og det var her de døde ble guddommeliggjort. Og prottypen på dette er ifølge Rohl de gravstedene vi tidligere har nevnt som finnes i Bahrain, som egypterne skal ha kalt Abode of the Blessed, dvs. det andre Dilmun.

Hvis alt dette stemmer, kan vi spore den egyptiske (sol)guden Horus, som betyr den som komme langveisfra, eller The far distant, helt tilbake til helten i de mesopatamiske syndeflodsberetningene, nemlig Ziusudra eller Atrrahasis. Og som vi før har nevnt, er disse identisk med Noah. 

Rohl identifiserer dessuten den egyptiske skaperguden Ptah med den sumeriske skaperguden Enki hvis urtempel ble reist ved kaos-urvannene, dvs. ved byen Eridu, som også betyr Nun’s sted eller (det hellige) abysset. Ptah er den som sitter på den opphøyde trone, men ”han” er også personifikasjonen av urvannene til Nun og far til Atum, solguden. ”Han” manifisterer seg hvor om allting er også i den hellige egyptiske okse Apis, som ikke er noen annen ringere enn Enki og, i tillegg, en guddom som kalles Hapy som igjen er det samme som de livgivende vannene som omgir abyssets hellige øy. 

Hvis alt dette kan forvirre, må det nevnes at egypterne alltid refererer til Gud i entall. De overførte gudenes attributter til hverandre ganske enkelt fordi de så en underliggende kollektiv enhet. Dette gjorde det også mulig for de ulike egyptiske bysamfunn å fokusere på eller tilbe og adoptere tilsynelatende forskjellige guder, selv om dette kan virke motsetningsfylt og umulig, ja ulogisk på oss moderne mennesker i dag. Vi mangler jo enhver bakkekontakt med de gamle myter og vet ikke hvordan man skal forholde seg til dem eller ha nytte av dem.

Jeg har selv like mange ganger stilt spørsmålet om det overhodet gir mening å tro på flere guder som spørsmålet om det er mulig å tro på ÉN Gud. Om det er mulig å gi noe svar, må det etter det jeg har kommet frem til bli noe tilnærmelsesvis som følger: 

Tar man utgangspunkt i at Gud må være «1», dvs udelt, som kanskje er den enkleste metafor som finnes, er det lett å se at man kan tenke seg den totale enhet. Gud må simpelt hen være 1, for Gud kan ikke være delt. Selv er man derimot begrenset, det er noe man vet, og dette er jo i og for seg en ydmyk erkjennelse. Men blir ikke da Gud altfor langt borte? Når det ikke er mulig annet enn å forbli på avstand uten mulighet for å komme virkelig nær ham? Hvordan få kontakt med Gud, blir da et vesentlig spørsmål. Er ikke relasjonen dømt til avstand?  

Mentalt sett blir det da lettere hvis man kan ”nøye” seg med en flik av Gud. Da risikerer man ikke å bli tilintetgjort ved å ta hele guddomsfylden innover seg, ja, gå opp i den. Det står jo at ingen kan se Gud og leve. Mennesket behøver så å si en mellommann mellom seg og Gud for ikke å bli tilintetgjort.

Direkte kontakt blir både for farlig og for umulig. Gud som det store 1 blir for fjern. Mennesket trenger noe konkret å forholde seg til og gud splitter seg derfor opp på en måte opp. Dette føles som en lettelse for mennesket. For mennesket kan ikke annet enn å være delt og dermed fjernt fra Gud. 

Det finnes riktig nok mange teologiske læresystemer som har utviklet teknikker for å nærme seg Gud, men forutsetningen for å komme nærmere gud er da at mennesket distanserer seg fra verden og går inn i seg selv. Eksempler på dette kan hentes fra så vel hinduisme og buddhisme, som kabbala og kristen mystikk, for ikke å nevne de gamle mysterie-skolene og gnostisismen. 

Jamblicus, en gnostisker på 3-400 tallet forteller f eks om at mennesket kan foreta reiser ut til de ytterste av universets grenser i sitt sinn. En indisk yogi forsøker på sin måte forening med Gud ved å distansere seg fra materien og verden med fysiske øvelser, meditasjoner og repetisjoner av mantras og/eller supplert av fysisk krevende øvelser. Ved å fjerne seg, kommer man nærmere, for å si det sånn, man hever seg så å si over begjæret og materien og blir renere og renere, og derfor nærmere Gud.

I katolisismen setter man Jomfru Maria mellom seg selv og Kristus. Guds mor kan tilbes og bes til og det virker som om hun ”tillates” å ta plassen til sin sønn som en midler mellom Gud og mennesket. Men for at den troende ikke skal komme for nær henne, blir hun så av kirken også plassert i himmelen. 

Hovedpoenget i kristendommen tør likevel være at Kristus er kommet en gang for alle som en inkarnasjon av Gud i kjødet.

Det ubegrensede bor her sammen med det begrensede uten avbrudd og distanse, samtidig i tiden som utenfor den.

Med Kristus blir Gud så å si flyttet fra å være en mulighet i menneskets sinn ut i den daglige, objektive verden, noe som kan erkjennes som en enorm lettelse. Gud er blitt menneske, men dog uten noe som skiller ham fra Gud. Jesus var uten synd og han var ett med Gud. Kristus er med andre ord Gud så nært Gud overhodet kan komme mennesket. 

Mennesket i og med Kristus trenger ikke lenger å søke i seg selv eller utenfor Kristus for å finne eller nærme seg Gud. Som Gud, Hellig Ånd og Menneske er Gud dessuten i og med Kristus blitt noe mer enn et bilde eller en idé man må strekke seg etter, - eller via teknikker komme nær.  I og med Kristus går det dessuten an å si at Gud har en plan for verden og for hvert menneske, det foreligger ikke bare en idé eller bilde det må nærme seg, som i platonismen, eller for så vidt også i f eks kabbalah. I og med Kristus går det an å tale med Gud, ja, lytte til Gud, noe som er vanskelig overfor et bilde eller en idé. Dessuten er Kristus i går og i dag den samme. Han har hele guddomsfylden i seg. Det gjør mennesket uavhengig av stedlige og temporære ad hoc guder. Kristus favner det hele og presenterer seg som den ene manifestasjon som overskrider og tar opp i seg Guds alle attributter og setter mennesket fri, -frelser det-, fra alle enkeltmanifestasjoner eller tid- og stedbundne rammer. 

I og med kristentroen ble det da heller ikke enger nødvendig å balsamere noe for å sikre oppstandelse etter døden. 

Til og med ”fattigfolk”, som til da ikke hadde hatt råd til å la seg balsamere, fikk jo med Kristus et løfte om oppstandelse, men da ved tro, og gode gjerninger, kan man si.

En "forgjenger" for Kristus var her en offisiell romersk gud med navn Serapis. 

Men for å gå tilbake til Egypt og det tilsynelatende flerguderiet, hvor de viktigste av kultsentraene eller byene alle hevdet at de var selve stedet hvor skapelsen hadde foregått. Ulike presteskap hevdet likeledes at deres gud var den store skaperguden. 

-De hadde alle rett, skriver Rohl, for ”the primeval god was all things to all men”.

De tok imidlertid feil når de påsto at selve stedet var det sted skapelsen fant sted. Alle forsøkte de å gjenskape denne begynnelsen, men det de gjorde var bare å etterligne urhaugen som skulle være selve fundamentet for gudens hellige hvilested, men ”de urhaugene var imidlertid bare replika av de som var bygget lenger øst og langt tidligere på høyslettene i Sumer”, skriver Rohl. 

Den eldste av disse egyptiske urhaugene ble kalt Benben og den lå i Heliopolis og var det stedet hvor den hellige Benu-fuglen, Fugl Føniks, etablerte templet til Atum i Sol-byen. Atum/Re dyrkelsen gikk helt tilbake til de pre-dynastiske horus-kongene. 

Pyramiden på Skjold 2 kan altså sees på både som det stedet hvor kongen lå gravlagt og som det sted hvor Fugl Føniks hvert 5. hundre år sto opp fra asken etter å ha blitt fortært av ild. 

Den første pyramidebygger i Egypt het Imhotep, han som kommer med fred. Han skal ha tilhørt en adelig elite, iry- pat, hvis oppgave var å beskytte faraoene. Han bygget trappetrinnspyramiden i Zakkara for kong Djoser, den første pyramiden av sitt slag som ble bygget, selveste urfjellet eller urhaugen.  Hans slekt føres tilbake til de som fulgte Horus og gamle egyptiske tekster gjør det klart at han ikke tilhørte de folkegruppene som befant seg i Nildeltaet da sumererne kom. Imhotep fikk gudestatus i den ptolemaiske perioden da grekerne etter Aleksander den store styrte landet.

Imhoteps og Djosers pyramide ligger i et område som grenser ut til ørkenen, deshret, eller det røde landet på den ene side og det svarte landet eller kemet, Egypt, på den andre. Ifølge Rohl er ikke dette et tilfeldig valgt område å bygge en pyramide, det er tvert imot et svært ladet område, et område på grensen mellom Seths kongedømme og Horus’ kongedømme, på grensen mellom kaos- og kosmosmaktene, kan vi si. 

Rohl mener dessuten at pyramiden ikke nødvendigvis må oppfattes som et sted hvor faraoens sjel ble projisert opp i himmelen for å forenes med sitt urbilde eller idé der, dens etter mange forfatteres menings ”virkelige” hjemland, men et sted hvor gudene eller gudebildene på himmelen kunne hentes ned for da om mulig å hindre kaoskreftene i å spre seg og ødelegge landet. 

Er det lignende idéer som ligger bak de gamle gravhaugene vi finner spredt rundt omkring i det ganske land Norge? Vi kan bare spørre. 

Ble kongene gravlagt i hauger for ikke å bli forstyrret slik at de kunne utføre sine ritualer til evig tid for å sikre at tingenes tilstand besto? 

Når det gjelder myten om Horus og Seth, mener Rohl denne er medbragt fra Sumer til Egypt av Noahs etterkommere. De ankom som tidligere nevnt i båter som kan minne om vikingskipene. Men ikke bare skipene osv, som sumererne kom i, bærer bud om deres opprinnelse utenfor Egypt, også skulpturerte plantesøyler som finnes bl a i Djosers trappetrinspyramiden, kan lede tanken hen på fremmed herkomst. Rohl nevner bl a en type Heracleum som aldri har vokst i Egypt, en plante som derimot trives godt i og rundt det området hvor sumererne ”steg ned” fra, i de kaukasiske fjell, Zagros og Alburz. 

Den heraldiske planten til Øvre Egypt var papyrusplanten. I Karnak finner vi søyler av denne planten. Mot slutten av det 18. dynasti blir denne planten avløst av en lotusplante. Thutmose 3 reiste to frittstående søyler som symbol på Egypts to riker, Øvre og Nedre Egypt i Karnak. Den ene søylen viser en papyrusplante, den andre en lilje. Den ligner sogar på fleur de lys, som vi finner bl a på Skjold 2 og 6.

Det viser seg nå at den type liljer som søylen er formet etter, neppe kunne ha vokst i Egypt uten at den var importert dit. Liljen ble dyrket og blomsten brukt for å utvinne parfyme, en virksomhet som bare var forbeholdt kongelige. Liljen vokser fritt i et belte som strekker seg fra Alpene gjennom Tyrkia og dalene som fører til Zagros-fjellene. Nok et indisium på at de egyptiske faraoer var semitter og etterkommer av Noah, altså. 

Og som om heller ikke dette var nok: det viser seg nemlig at Liljen var det viktigste symbolet knyttet til den sumeriske gudinnen Innana. Og hun var ikke noen hvilken som helst kvinne, hun var fruktbarhetsgudinnen selv og den viktigste gudinnen i den sumeriske panteon. Hun er datter av himmelguden An eller herskeren over luften, Enlil. Hun er den første gudinne som gjør en sjelereise ned til de dødes land, ned til et støvete sted under jorden, Abzu, under ferskvannet.

I virkeligheten solgte hun kanskje bare parfyme og hadde monopol på det og ble en mektig kvinne med mange mannlige beundrere med mang slags muligheter. Liljer finnes dessuten på gudinnen Astartes beger, men dette er en annen historie, selv om de alt henger sammen.  

Et indisium på at de egyptiske guder var immigranter, finner vi i mange pyramide-tekster fra Det gamle kongedømmet hvor det heter at gudene ble født langt øst, der hvor solen står opp. Når de eldste gudene dør, blir de vasket med rent vann og svøpt i et rødt klede før de stedes til hvile. Dette samsvarer nøyaktig med gamle myter fra Mesopotamia, hvor Dumuzi, Inannas elsker, blir vasket ren i ferskvann og salvet med olje før han blir svøpt i et rødt klede, (se s 419). 

Fugl Phoenix forbindes av egypterne dessuten med solguden selv. Solguden sender phoenix eller heron til Egypt over hav, vann og elver for å bringe til Det sorte landet det som det ikke kjente til på forhånd, dvs. kunnskap og eksotiske varer. 

De eldste egyptiske tekster forteller at Atum var den opprinnelig overguden i den egyptiske panteon. Navnet kan bety ”det hele” eller ”alt som er”. Atum var både gud og menneske og ble spesielt forbundet med urhaugen hvor alt ble skapt. Det er fra denne urhaugen Fugl Phoenix kommer østfra. Atum fremstilles ofte også som en slange som bor i urhavet og omgir De velsignedes øy. Han er samtidig solguden som opplyser alt fra abysset.

Rohl mener nå at herren av Punt ikke er andre enn Atum.

Det bør også nevnes at både den mesopotamiske og den egyptiske solguden ble fremstilt på reiser om bord i høy-stavnede skip. 

For å oppsummere:

 

Ut fra gamle sumeriske kongelister kan vi konkluderer med at bibelske helter kan identifiseres.

Enok er stamfar til Uruk:

Cush, sønn til Ham, er Meskiagkasher

Nimrod, hans sønn, er Enmarkar som bygget Uruk og Eridu

Eridus store guddom, Enki, hadde en førstefødt sønn som ble kalt Asar-luhi, som var en lokal gud som fremmet grøden i jordbruket.

Den assyriske guden Ashur kan identifiseres med den bibelske sønn av Shem, sønnesønn til Noah, som ifølge Gt er ingen ringere enn grunnleggeren av Det assyriske riket. 

Rohl mener at den egyptiske Osiris er identisk med Asar-luhi og begrunner dette med at Osiris også ble kalt Asar på egyptisk, ikke Osiris, som er et gresk navn. Dette høre etter min mening fornuftig ut, for uttalen kan jo være nesten helt lik.

Teorien styrkes betraktelig når begge guddommer skrives med hieroglyfer eller skrifttegn som innbefatter en trone, en halvpyramide med to trinn og et platå øverst!

Alford: 

En annen forfatter som befatter seg mye med de egyptiske pyramider er Alan F. Alford. I sin bok The Phoenix Solution forsøker han å forankre sine teorier om hvorfor egypterne bygget pyramidene, - ikke i arkeologiske funn, men i astrologiske spekulasjoner. 

Som så mange andre moderne egyptologer, går han ut fra teorien om at det i predynastisk tid, altså før 3500 f Kr, hendte noe på stjernehimmelen som ettertiden gjenfortalte i sine myter.

Planetene og deres konstellasjoner på himmelen skal ifølge denne teorien representere de gudene det fortelles om i disse mytene og som foreligger i form av det som vanligvis benevnes som De egyptiske pyramide-tekstene. 

Teorien forutsetter at de predynastiske egyptere satt på utrolige kunnskaper om astrologi og at det har foreligget en flere tusen år gammel tradisjon som nå riktig nok er gått tapt, men som da altså skal kunne dechiffreres i våre dager ved å tolke inn hva bla egypterne og sumererne skal ha opplevd skjedde på himmelen, der hvor gudene befant seg, og hvor de dro etter døden for så å ”gjenoppstå” og leve videre i den nye kongen som ble kronet når han skulle overta.  

Det skal ifølge Alford ha skjedd en eksplosjon på himmelen som rokket eller skapte uorden blant stjerne, noe som fikk enorme konsekvenser på jorden etter at en meteoritt falt ned som en følge av denne eksplosjonen. 

Det ble skapt et lite kaos i kosmos, kan vi si. Kosmos betyr smykke på gresk. 

Egypternes religion skal så ifølge denne teorien og slik jeg utleder den av noen av Alfords tanker, ha utviklet seg for å gjenopprette det misforhold mellom jord og himmel som da oppsto. Religionen skulle altså tjene til å vinne kontroll over det som skjer der oppe, slik at det blir orden på det som skjer her nede. Gudene skulle blidgjøres gjennom religionen og ritualene. Ordet religion kommer da også av det latinske ordet religare som kan bety å føre eller binde sammen igjen. Ordet har også konnotasjonen være bundet av, og man kan da spørre: på hvilken måte? For de senere hebreere var det jo først og fremst pakten  eller kontrakten med Gud som holdt dem sammen og gjorde dem til det de selv kalte seg, nemlig et hellig folk og utvalgt for Gud, hellig da i meningen utskilt. For hebreerne kom ritualene i andre rekke, selv om de var en like nødvendig som uadskillelig følge av pakten. Jødene ble dessuten opptatt av å holde de bud Gud hadde gitt, og i kabbala f eks, sies det at den troende er med på å skape Gud så lenge han er med på å praktisere 248 påbud og 365 forbud. Det sies at 248 er det antall ben menneske har i kroppen og 365 er jo antall dager i året. Dette for å minnes at Gud skapes eller emaneres kontinuerlig og angår og oppholder hele mennesket uavbrutt. 

Både Rohl og Alford gjør de gamle gudefortellingene og urhaugen, som er identisk med en pyramide, og den første tid, Zep-Tepi, til gjenstand for grundig behandling. For å repetere og supplere litt:

De egyptiske gudene, ntr, antas å ha representert ulike naturkrefter, ikke bare på jorden, men også på himmelen. 

Hovedgudene personifiseres gjerne som de fem avkom av Nut: Osiris, Seth, Isis, Nephtys, og Horus.  I en av pyramidetekstene anklages disse for å ha kranglet og egget til krig, de har massakrert og ødelagt alt det store jeg har skapt. De skal ha forårsaket Osiris død og blir kalt barn av destruksjonen. Nut skal også ha født solen og hun kalles også den store fruktbare. 

Det opereres dessuten med en rekke skaperguder man tilba i tidligere tider, bl a Atum, som er den selvskapte guden og far til alle guder. Han beskrives som han-hun i ett, men dette forhindrer ikke at han utstyres med en penis og frembringer gjennom den egenhendig gudene Shu og Tefnut. Men før dette lå Atum inaktiv i Nun, i det store abysset eller ikke-væren. Det fortelles at han der ikke hadde et sted å stå, hva nå dette måtte innebære.

Da inntreffer det noe jeg må kalle et mirakel ut av ingenting, i og med at jeg ikke kan se at det gis noen videre ”årsaksforklaring”: Den første urhaugen, The Primeval Mound, altså det som stiliseres som selveste pyramiden.

På denne er det nå Atum får fotfeste i tidenes morgen, i Zep-Tepi, og hvor han kan hvile seg.

Ifølge andre myter er det også nettopp på denne urhaugen Bennu-fuglen, eller Fugl Fønix, ytrer det første skrik som bryter stillheten over urvannene. Fuglen ble av egypterne ansett for å romme, - eller kanskje mer korrekt: inkarnere, selve det guddommelige Ordet.

I senere kristen oppfatning er det som vi vil huske Jesus Kristus som blir og kommer i kjødet, eller det er Ordet som tar bolig og blir kjød i Kristus. Ordet eller fornuften blir sarx, dvs. syndekjøtt.

I et tempel viet Fugl Føniks i Heliopolis i Egypt, skal det fra uminnelige tider tilbake ha vært oppbevart en hellig gjenstand som kalles Benben-stenen. Noen forskere mener at denne stenen og Bennu-fuglen har mye med hverandre å gjøre. Ifølge Alford kan denne stenen ha vært en meteoritt som prestene tok for å være en bit av skaperverket som var falt ned på jorden fra himmelen da en gang i tiden jord og himmel ble adskilt, en ”mulig sann mytisk oppfatning”, med mine egne ord, en myte som er kjent i de fleste gamle skapermyter i de fleste kulturer over hele verden, -dette at himmel og hav en gang skilte lag, altså.

Alford underskriver på teorier om at egyptiske templer faktisk var anlagt som komplekse modeller for hele kosmos. Alt kongen eller faraoen gjorde skulle følge maats lover, dvs. være i overensstemmelse med sannhet, rettferd og riktig ordning. Ifølge Alford betyr dette siste med riktig ordning også at kongen var forpliktet til å rette seg etter den kosmiske ordning, altså stjernehimmelen, slik den hadde vært ved tidenes morgen, i Zep-Tepi. 

”Kongen var både et levende tegn på denne kosmiske ordning og en midler mellom mennesker og gud. Ikke bare fløt alle velgjørende og kreative krefter inn i verden gjennom ham, han var også kjernen i den overnaturlige forbindelseslinjen til gudene som sikret den hellige orden på jorden”. (Min oversettelse av et sitat Alford har av egyptologen Fekri Hassan).

Kongen forutsattes i egyptiske forestillinger å bli forvandlet til Osiris etter sin død, ellers ville han ikke kunne fungere som den nye konge i form av sin egen sønn Horus. Maat ville da ikke kunne etableres og guden Seth ville ikke kunne holdes i sjakk. Seth var bror til Osiris. Han drepte og lemlestet Osiris som ble satt sammen igjen av Isis, som fikk sønnen Horus med Osiris, før penisen hans forsvant for alltid. Horus kan betraktes som den levende guds sønn, et ikke helt ukjent begrep i kristendommen. Hvis Seth fikk slippe til og styre, ble det kaos og utarming. 

Forvandlingen av Osiris til sin sønn Horus var ifølge egypterne mulig fordi ethvert menneske fødes med en såkalt dobbelkropp eller ka, og en separat sjel eller ba som overlevet døden og som kunne fly som en fugl frem og tilbake mellom denne verden og den andre verden, duat.   

Duat ble for øvrig beskrevet som et sted med hav eller vann, et sted man bare kunne nå i båt eller på flåter. Dette bringer igjen tanken hen på urvannet i Nun og det kan også underbygge de teorier som Rohl fremsetter og som fører historien tilbake til gamle Sumér og mytene der. 

Jeg spør meg selv: Er det dette urvannet eller urhavet, eller kanskje: er det denne himmelen eller dette hinsidige de Bruce sikter til når han velger symbolikk på sitt skjold, den symbolikken vi finner igjen på Skjold 7 på våpentavlen? 

Det får vi kanskje aldri vite, men hvis det er det, så har det iallfall hatt en lange reise, helt fra tiden like etter syndefloden, via Abraham, Josef, Akenathen, (=Moses), David osv. og Zedikia, (den jødiske kongen), til merovingerene til Frankrike, Spania, Irland og Skottland. Symbolikken har dermed hatt en reise på over 4000 år før den havner på adelssetet O på Hedmarken og som da til slutt blir anvendt på 1700 tallet av Andreas Botner i hans våpenskjold.

Og kan Skjold 2 være en representasjon av den egyptiske forestilling om at denne verden har sitt motstykke i duat eller det hinsidige?

Jeg bare spør.

Det er for øvrig etter min mening ingen motsetning mellom de hovedteser Rohl og Alford fremsetter. Det er fullt mulig å tenke seg en stadig progressiv og gjensidig utveksling og supplering av to møtende verdensbilder over en lenger tidsperiode og hvor da sammensmeltingen av mytene skjer gradvis, for til slutt å ende opp i det religiøse system som forblir relativt konstant fra Det 1. dynasti ca. 3000 f Kr. Det hele ha kan begynt som en slektskrønike med røtter i Sumer og etter hvert endt i en mer tjenlig synkretistisk syntese i Egypt etter hvert som båndene til Sumer ble mer slakke. Man har tilpasset seg de lokale forhold og inkorporert guder og myter som det passet seg og slik man så tjenlig. Egypterne hadde jo religiøse systemer før sumererne kom. De medbrakte forestillinger kan ha blitt tilpasset de lokale forestillinger samtidig som de lokale idéene kan ha adoptert de nye.  

Som vi har sett ovenfor legger både Rohl og Alford stor vekt på forestillingene i egyptisk tankeverden om Zep-Tepi og Urhaugen som selve grunnlaget eksistensen bygger på. Dette er jo fascinerende lesning og man lar seg lett imponere av hvilken betydning både disse forfatterne og egypterne selv tilla disse fenomenene. Det forfatterne etter min mening ikke helt klarer, er å få frem hvilken betydning disse symbolene kan ha hatt for det enkelte menneske, den enkelte familie og det enkelte samfunn i by og bygd rundt om i landet. 

Det er ikke vanskelig å se at religiøse ritualer, myter og trosforestillinger lett kan tjene makthavernes behov for stabilitet og konservering av samfunnsstrukturene, det er nå en side av saken, men hva dette kan ha av betydning for den enkelte, kan det være vanskelige å få fatt på, selv om vi må gå utfra at det religiøse aspektet ved livet vil vare av den største viktighet for den enkelte uansett samfunnsstruktur, både den gang og nå. 

Tar vi utgangspunkt i det faktum at vi mennesker ofte har behov for å starte om igjen og begynne på nytt, kan vi kanskje få en bedre forståelse for hva det dreier seg om.  Vi sier jo ikke sjelden at ”ja, nei nå begynner vi på ny frisk” og føler oss straks litt bedre. Det er som om det er nødvendig å begynne forfra igjen, helt fra der vi startet, da optimismen var på topp og kreftene størst. Er ikke nettopp dette Zep-Tepi? Tiden da alt begynte og da alt lå der som en jomfruelig tid foran oss og ventet på et møte med vår egen like rene jomfruelighet, vår renhet og uskyld, som egentlig bare burde kunne bli slukt opp og besudlet av sted og tid, og ikke av oss selv eller andre? Religion kan sies å vær en kollektiv tilbakevenden til en ny og ren begynnelse.  

Det virker som om det er nettopp dette faraoene og prestene i det gamle Egypt har sett og tatt hensyn til, de måtte jo ha den samme lengsel som oss alle andre om å få begynne på nytt, når tingene etter en stund hadde utviklet seg galt og alt holdt på å bryte sammen. Det måtte gjelde den enkelte like mye som samfunnet, alle var jo like sugne på å bli gitt en ny sjanse, at det forgagne skulle glemmes og at det nye livet kunne begynne. Ved å gå tilbake til urtiden og urhaugen kunne alle begynne på nytt. Hadde man knyttet seg tilbake igjen til hvor og da det begynte, kunne man glemme all urett som var blitt gjort. Alle sto igjen på likefot og den nye oppbyggingen kunne begynne.

Jeg tror derfor at pyramidene og mytene hadde et mye mer jordnært og aktuelt praktisk formål enn bare å minne befolkningen om overklassens slektstradisjoner eller det som skjedde på himmelen i den urtid og den urhaug som eksisterte der. 

… Jeg tar her med noen refleksjoner over De 10 tapte ”israelske” stammer, for om mulig å supplere Bø litt: 

Etter den berømte kong Salomos død, blir jødenes 12 stammer fordelt på 2 riker, et i nord og ett i sør. Salomos eldste sønn, Rehoboam, fikk Sør-riket som besto av Juda og Benjamins stammer. Jeroboam ble erklært konge over de 10 andre stammene, Israel, og la sin hovedstad til Jerusalem.

Israel av i dag flyter av Juda, Benjamin og Levis stamme, den sistnevnte fikk ikke tildelt landområder i Det lovede landet, -den skulle ta seg av prestetjenesten i templet. Disse ble de såkalte cohanim, prestene, ikke til å forveksle med rabbiene. 

Coahanimene kan den dag i dag føre sin slekt tilbake til Aron, Moses bror, og det er nylig foretatt genetiske undersøkelser som viser at det Gt forteller om dette, faktisk stemmer. Konklusjonene i denne vitenskapelige undersøkelsen ble muliggjort fordi cohanim-statusen har gått i arv fra far til sønn i generasjoner. Gen-testingen viser også at stamfaren må ha levd en tid før årtusenskifet f K, altså rundt tiden like før, under eller etter Exodus fra Egypt. Så vidt jeg husker lot flere tusen cohanimer fra de fleste verdenshjørner seg teste og testene viste at alle var i slekt med samme stamfar, dvs Aron. Likevel så de like ulike ut som et gjennomsnitt av den norske befolkning ser ulike ut. Det er vist dokumentarprogrammer om dette og saken under både på Discovery, BBC og på 60 minutter.

Gen-testing er også foretatt på medlemmer Lemba-stammen i Sør-Afrika. Lembaene er alle sorte, men de har så lenge noen kan huske og noen tidligere har kunne finne greie på, bekjent seg til jødedommen. De hevder å ha jødiske aner med utspring i Sena på Den arabiske halvø, hvor det fantes en jødisk bosetting etter fangenskapet i babylon.  I løpet av et halvannet årtusen har de så beveget seg derfra nedover på Det afrikanske kontinent, giftet seg med de sorte, og dermed er tingene blitt som de er. Og gentestingen viser at de har rett; de er virkelig jøder eller hebreere med utspring i Sena og har fulgt reglene om automatisk arverett av cohanim-statusen i rundt 2 tusen år. 

Israel eller Nord-riket, ble bortført av assyrerne til Babylon allerede i ca 720 f Kr. Sør-riket, eller Juda, holder stand enda et hundreår, men må gi tapt for Nebudkanesar i 587 f Kr. Kong Zedekia blir vitne til at hans sønner blir henrettet før han selv blir blindet. Størstedelen av Juda blir så deportert til Babylon hvor de blir til Babylon blir slått av Cyrus av Persia i 539.

En del av de bortførte stammene vender tilbake etter ca 160 år med Serubabel i spissen, etterfulgt av Esras og Nehemias på midten av 400-tallet.

De 12 stammene flyter av Jakobs 12 sønner, samt 2 sønner til Josef, som ble velsignet av Jakob: Efraim og Manasse, ”som også skal bli til et stort folk, han skal også bli stor”, som det står. Også Israel skulle bli et stort folk, ja, ”det skal bli et mektig folk”, står det, Mika 4.7.  

I Hoseas 1. 4, 6-7 står det at Gud vil miskunne seg over Juda’s hus, men at tallet på Israels hus, - ikke jødene -, likevel skal bli som havets sand og det skal ikke la seg måle eller telle. Han skriver at også Efraim først skal bli undertrykt fordi han fant det for godt å lyde menneskebud, men han vil komme tilbake til sitt sted når de ser seg skyldige og søker Guds åsyn.

Også Jeremias forteller at Herren lengter etter Efraim og de 10 stammer, (31, 20-21), og i Hosea 11.10 sier Gud: ”Hvordan skal jeg kunne oppgi deg, Efraim?”.Hans hjerte røres av medynk.

I Esekiel 20.34-40 heter det bl a at noen av israelittene vil blir ført inn i paktens ånd, men at de gjenstridige og ”dem som er falt fra meg ” ikke skal komme til Israels land.

Efraims barn skal komme fra havet; Han vil la Efraim legge sin hånd på elvene; men han vil også føre dem fra landet i nord og samle dem fra jorden ytterste kyster; Efraim og Manasse skal forkynne Herrens ord på øyene langt borte. (Se: Hos.11.10, Jer. 3, 11-12 og 31.8 og Es. kap 49).

I Jer. 31,21 heter det til Israel: Reis deg varder, sett deg merkestener langs veien du gikk.

Kan det her være tale om De britiske øyer og Skandinavia? Mange vil mene det. Og hva med vardene? Er dette de gamle vikingravene, haugene?  

Noen antydninger om hvordan det gikk med De 10 tapte stammene, finner vi bl a hos en romersk historieskriver på 50-tallet f Kr., Diodonus Siculus. Han siterer en greker fra 600-taller f Kr: ”De mest fremtredende av de fremmede som ble drevet ut av Egypt, fulgte Danus og Kadmos til Hellas, men størsteparten ble av Moses ført til Judea”.

Aishylos, også ca 600 f Kr, skriver at: Danaene var av Guddommelig ætt, kommet som landflyktige fra Egypt. I Dommernes bok spørres det hvorfor Dan ”dvelte ved skipene”.

Homer nevner i Illiaden et folk som kalles Danai og Dardanai. De kjempet om Troja.

En annen greker, Poseidonis, skriver i det første århundre f Kr om et folkeslag han kaller keltoskyter, senere kalt Galater eller Kelter. Store grupper av de som holdt til i Skytia, kalte seg selv Gotæ. Herodot forteller at de trodde på en, sann Gud og at de ikke laget noe bilde av ham. De kan ifølge semittiske navn på dem ha kommet fra Gosen.

Ptolemaios forteller om et skytisk folk som kalles saxoner, dvs. sønner av Isak, iallfall skal vi tro Dr W Holt Yates.

Osserne, (av Aser?), et annet folk i dette området, ofret dyr og smurte blod på sine altere. De hadde en tordengud: El Ias.

Ifølge Snorre lå hjemstedet til Odin i Åsaland eller Asaland. Der bodde æserne eller azerfolket, i dag kalt Aserbajdsjan. Odin skal sammen med 12 hofguter ha flyktet fra romersk ekspansjon mot nord og slått seg ned i

Sigtuna i Sverige. Han kalt sitt hjem der for Noatun. En sønn av en av hofgutene skal ha dratt tilbake til Svartehavs-området.

England, Skotland og Irland ble på 800 tallet f Kr invadert av nye folk som kalte seg kelter, briter og iberier, herav Britania, Hebridene, (hebreerne), Iberia, (Irland) og Albion, (Skottland). Greske forfattere kalte disse stammene Hyper-Boræer, (hebreere?).

Irske kilder forteller at det så på 700-tallet kom en stamme som kalte seg ”Tuatha de Danaan”, oversatt med Dan’s stamme. De kom med skip. I år 569 f Kr kom en hvithårig, hellig mann til øyen og med seg hadde han en mann som ble kalt noe som kan ligne på Baruch, et hebraiske navn som faktisk kan knyttes til både lyn, frelse eller velsigensle, fred, og til dette å prise. De hadde med seg en kongedatter med hebraisk navn kalt Tephi og en sten som påstås å være Jakobs minnesten. Den skal i dag befinne seg Westminister Abbey i London og ha hebraiske inskripsjoner. Den skal legges under den stol som brukes under kongekroning.

Om Dan minner mange irske stednavn som f eks Dundalk, Danower, Dans-Laugh osv.  Dessuten betyr Dunn dommer på irsk. På hebraisk skrives dommer din og kan uttales din. Det finnes intet som tyder på at også D(A)N på hebraisk skulle kunne bety dommer som i din, slik det er blitt påstått.

Andre navn som kan ha sammenheng med Dan: Danapar =Dnjper, Don, Donau, Danzig, Gdasnsk og Danmark.

Jeg spør meg selv om ikke det irske familie navnet Donajue, Danahue eller Donahue også hører hjemme her. For det vil jo være nokså fantastisk hvis vi her endelig fikk det store beviset på sammenhengen mellom Irland og Jødeland med både Dans stamme og jew, altså jøde eller juda

Bare i oldbritisk og gælisk har forskere funnet over 8000 hebraiske ordstammer. Albionerne eller skottene kalte sin høyeste gud Eli. Eliberit, som betyr pakt med gud, blir da til Iberit eller Iberia, som er det samme som Irland og Spania. 

Man lurer også på om ikke Norges landvætte Daain har med både Dovre, Dover i England og kong David å gjøre. Likeså er det blitt spekulert på om ikke British kommer fra brt, (uttalt: berit på hebraisk) og ish som betyr henholdsvis pakt og menneske eller mann. Men om dette sier en kjent spesialist på kulter eller sekter, Walter Martin: This would have been amusing ”if it were not for the unpleasant fact that the Hebrew and Anglo Saxon tongues have as much common as do Chinese and Pig-Latin”, se The kingdom of the Cults s 308. (Jeg omtalte Martin tidligere her:

https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/b-og-sengsvoll-om-kristen-dommen.html

(Man skal altså ikke være for sikker på at den berømte og anerkjente Walter Martin har rett, og hvis ikke, så styrker det jo Bø’ s begrunnede hypoteser om at noen av de ti tapte stammene havnet nord på de britiske (og norkse) øyene … så?   

Martin har sikker mye rett i akkurat dette, men da må han også kunne bortforklare det faktum at f eks ish, (skrives: isha) også på oldindisk veda-språk, som er et ikke-semittisk språk, også kan bety bl a Herre og menneske. Vi kan også forestille oss at det hebraiske ish går inn i Mænsh på tysk, og mænish på dalomsk-trøndersk, eller noe sånt. 

I Jes 65. 15 skrives det da også noe som kan bety at Israel ikke skulle kunne kjennes igjen på sitt gamle navn Israel, men på et navn som skulle være som en ed, dvs. som en pakt, altså berit.

Ifølge Kirsten Døssland kan det norske eld eller ild stamme fra gudsnavnet el. For å lage bål, trenger man ved, og her kan gudsnavnet ve være det etymologiske grunnlaget. Gudsnavnet Loke kan komme av loge eller flamme. Et stor bål kan komme av guden Baal, som igjen skal ha dannet roten i Odins sønn Balders navn. Odin skal for øvrig være den guden som de norske jarlene stammet fra, f eks Ragnvald Mørejarls stamfar: Gangerolv. 

Jeg spør: Var Odin opprinnelig en dommer? Din betyr jo på hebraisk nettopp dette, som vi har sett. Od kan komme fra ad på hebraisk: varighet eller evighet. Det kan også bety hersker eller vitne, bevis. Od betegner også mer, på hebraisk, så vidt jeg husker.

Den enkleste forklaring på navnet Odin har kanskje aserbajdsjanerne selv, nemlig at ildtilbedelse, se under Skjold 4.  

Døssland fortsetter: den hebraiske gudsbetegnelsen El eljon, Den høyeste, skal dessuten være opphavet til ordet lion, dvs. løve! Eljons hellige tall er 7 eller Sjaund, som kan bety Sion, men det kan også, eller kanskje nettopp derfor?- bety gravøl.

På gammelnorsk er navnet på en høvding eller gjev man kon, (som blir til konung?). På hebraisk betyr også da koen prest. I Litauen heter Herre prest, som er det samme som koninga. Tilfeldig?

De nordiske folk kalte seg Godpjod eller guds folk og ordet gud er avledet fra got. Om dette minner Gottland og Gøteborg. Gotisk ble snakket fra Kaukasus til Norden og helt til Vest-Spania og det døde ikke ut før på 1700-tallet vest på Krim-halvøya. 

Jeg spør meg selv: kan det gotiske ordet fraolosnar, å miste eller fra-løse, han noe med navnet på Losna-ætta å gjøre? Losnerne kan være de som har mistet (kontakten med …?), men også de som har løst seg fra eller de som har innløst, dvs. forløst. Losnaætta kan derfor ha vært en gammel preste-konge-ætt, eller enslags cohen.-slekt, jfr. det som andre steder her er sagt om merovingerne.

Dr. Philos Kjell Aartun forteller at arkeologiske funn av runer bl a i Syria, Israel, Tyrkia, Mesopotamia og Egypt kan nå bidra til å kaste nytt lys over forbindelsen mellom Norden og disse landene. Det er dessuten funnet flere gravhauger med semittiske runeinnskrifter i Norge. Gravrøysene står i stil med kjente semittiske tradisjoner. 

På en gullring funnet nær Bukarest i Ungarn finnes en setning: Goterne er guds hellige eller GUTANIOWIHMLAG, hvor IOWI er Gud, dvs.: Det kan være JHWH eller Jehovah. Runen kalles Hagel-runa, hvilket kan assosieres med det hebraiske hekal, som betyr guds tempel eller der hvor folket møter gud. JO var et gotisk tegn på gud. 

Det hebraiske navnet på som den høyeste, eljon, het hos goterne ljon, hvilket igjen kan forbindes med lion eller løve. Eija var for Kaukasus-aserne den samme som Eljon, lynguden.

Det spekuleres også i at tyren eller oksen inntok en spesiell verdighety som kultfigur hos kelterne og kimbrerne, akkurat som hos de gamle egypterne. Som et apropo her kan nevnes at Efraim og Manasses skjolder hadde okser helt fra utvandringen av Egypt. Ørnen var på banneret til Aser, Dan og Naftali.

Tilbake til Europa: Rikard Løvhjerte, konge over England og plantagenetenes store rike fra 1189 til 1199, fikk påsydd ett hvitt kors på kledet over sin rustning. De franske styrkene, under Fillip den 2, hadde et rødt kors på rustningen. (Se mer om Rikards mor’s skjold og Rikards eget skjold under Skjold 5) …

Om og av Nygren, om eros og agape, i relieff av Shakespear her:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/hva-nar-stre-m-fl-i-eliteserien-ikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/jan-hanvold-endelig-ut-av-skapet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/norge-og-hele-norden-ligger-i.html

Min trosbekjennelse:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/fundamentet-er-undergrav-og-ordene-drept.html

Mer om amen:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/syke-karismatikere-fins-dom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/hanvold-vil-ha-militante-kristne-det-er.html

 Tro er praksis, eller ?

Garrett, om emosjoner, viktig:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/var-terapeutiske-og-emojsonelle.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hanvold-den-oppstandne-doktor-og-hva-er.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/perverse-emosjoner-dreper-deg-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/07/var-terapeutiske-og-emojsonelle.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/religionen-en-vanskjttet-og-neddopet.html

http://neitilislam.blogspot.com/2024/10/krigenes-redsler-islamitter.html

http://neitilislam.blogspot.com/2024/11/mye-mer-ndvendig-om-magnus-lagabter-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/07/er-frelse-mulig-i-dag-er-bare-redning.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/10/var-elite-med-nazitendenser-ja-eller-nei.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hva-lenin-stalin-molotiv-og-hanvold-her.html

http://neitilislam.blogspot.com/2026/01/han-rustad-vager-snakke-om-allah-nar.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/06/dramatisk-om-jder-messias-israel-og-vi.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/05/politisk-teologi-ragnar-misje-bergem.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/01/folkemord-og-om-bl-jder-og-ansvar.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/09/ete-eller-drikkegilde-pa-visjon-norge.html

http://neitilislam.blogspot.com/2024/03/var-det-nazister-eller-sympatisrer-som.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/terror-og-religion-politikk-eller.html

Så, nok en gang: Min bekjennelse, eller litt av den, se linke over:

… Vi kan se for oss en menighet av overbeviste mennesker, mennesker som tror, og som vet at de tror, og som vet hva de tror på, eller vet hva de ønsker seg, eller ser som det fullkomne og lyteløse ideal. Alt dette innebærer selvsagt et verdisyn, en virkelighetsoppfatning, et selvbilde, en foreliggende frelseshistorie, en selvforståelse inkludert erkjennelser av ulike dybder, og forstand, et menneskesyn med andre ord, en både generell og spesifikk verdioppfatning, et verdenssyn, kan man si, en «Weltanschauung», en bindende bekjennelse – en konstitusjon man selv, eller ens gruppe, fundamenterer, et budskap man forplikter seg på og som gir en rettigheter og plikter, samt en vakker innramming, ritualer i hvis alle deler tjener et større formål i et større perspektiv, gjerne altomfattende perspektiv, sett både intraspektivt, ekstraperpektivt og interspektivt, (jfr intrasubjektivt og intersubjektivt). 

Amen er et ord som går på hele personligheten; det omslutter hele livet; det dreier seg om liv og død, eller liv eller død. Det er et ord som betegner det vesentlige i og med mennesket. Det signaliserer den høyeste verdighet både for deltaker og tilskuer. Det maner til misjon for det beste, for det gode og det skjønne. Det omfatter det hele, for her tilber man den person som er Alfa og Omega, den som i går og i dag og i morgen er den samme; den person som står støere (fastere) enn et hvilket som helst mektig eller ruvende fjell, selve klippen som alt bygger på og som alt vender tilbake til. Har snakker vi om «det nødvendige» i motsetning til det kontingente. Her snakker, ser og tenker man om den første og den siste – den som ofrer sitt liv for sine venner og de som hyller Ham for det, tilber Ham, Ham som selv ofrer seg først.

Noe større er vel ikke å tenke seg eller forholde seg til.

Amen oversettes gjerne som et stort og rungende Ja. Og hele menigheten (kirken) skal si Ja, heter det i GT.

Amen er som en høytidelig underskrift på en pakt, den høyest form for paktslutning, bygget på den forutsetning at den eller de som setter sin signatur på dokumentet (enten skriftlig eller muntlig), ikke bare blir ansvarlig eller ansvarliggjort, men også utvalgt, utvalgt av den som har autoritet og legitimitet, også i kosmisk perspektiv.

Relasjonen kan gå begge veier, fra Den høyeste og nedover til Den laveste. Amen innebærer et hierarki hvor man ser det høyeste som det eller beste gode og derfor som den endelige, egentlig sanne måten (og objektet) man kan relatere til. Anvender man Amen, står man trygt. Amen er det eller den som frelser. Amen er faktisk forsynet, den makt og den person som velger ut, helliggjør. Å si amen betyr at man selv velger, samtidig som man vet eller tror på, med alt man har og er, at man blir utvalgt, ja, er utvalgt, av Den høyeste. 

Etymologien i Amen er interessant. Ordet kan assosieres med « amme», «kunstner eller arkitekt» osv. På moderne hebraisk står det i aktiv for å bekrefte, eller i passiv bekreftet; å lære, være belært, tro, stole på, praktisere; en lærer eller læremester, en coach, noen man kan stole på og gi sitt alt til, og for. Slik sett kan ordet brukes instrumentelt, men at det skulle innebære et magisk middel, det står fremmed for Bibelen.

Alt ut fra konjugasjoner, kan vi i tillegg nevne: En måleenhet, eller fullt mål, eller litt over det som er fullt, (og dermed grense). Fundament, støtte. Stamme, folk. Fremside, front. Bakke. Inneholde, favne. Bekrefte, støtte, som nevnt, og fostermor og fosterfar: dette å være trofast, dette å stole på, det man kan stole på, trofasthet, de trofaste og stødige, som står fast; dette å bli båret av en «sykepleier», en hendelse, et kongedømme; mildhet (nåde), hus, forskrift, vitnemål, menns ord eller tale, trofast i ånden, sann, stå støtt, som nevnt, tro, stole på eller tro på … Det kan betyr noe så enkelt og likefrem som «la det skje», (underforstått: La Din vilje skje). Eller «so be it», som om man selv ikke har kontroll, men lar skjebnen rå, på en måte, fordi man selv erkjenner sine enorme begrensninger, eller kanskje fordi man er totalt likegyldig. Noen vil da innbille seg at de er spesielt ydmyke, - og at dette jo vil svare seg i form av belønning, på ett eller annet vis. (Amen er neppe ment for slike, men uten at ordet selv med nødvendighet innebærer ekskludering; menigheten består jo av både klint og hvete … ). 

Noen tar ganske enkelt Amen som et svar på « the million dollar question» når de nøyer seg med å basere store deler av sitt liv på at Amen simpelt hen betyr «et sluttord på en bønn eller en tekst». That’s it, altså. De fleste du snakker med i dag, vet ikke engang at det eksisterer et Amen som kan knyttes til Bibelen. De hører fotballidioter skrike hest: Amen – med stort trykk på siste stavelse - når favoritten lager eller bør lage mål, ikke stort mer.

Man tar det som kommer, liksom, og gjør seg til en stoiker som ikke lar seg påvirke, fordi man kanskje er iboende konfliktsky, med en egenskap, altså, som fremstår som et ideal, mens folk rundt en går til grunne uten at man gjør noe, og hvor man begår selvmord heller enn å hjelpe eller bidra. I seg selv er dette en form for selvforherligelse, selvsagt, men ofte svært vanskelig å erkjenne, avsløre eller gjennomskue.

Selve ordet, slik det blir brukt, riktig nok i ulike miljøer og på ulike måter, har altså ikke bare sin denotative eller leksikalske definisjon og betydning, avgjort eller fastlagt og bestemt en gang for alle, og funksjon, men også sin konnotative, (for å snakke med Wittgenstein – ordets mening dikteres av bruken av ordet).  

Meningsrekkevidden i praksis omfatter alt fra «dette står jeg eller vi for», dette er vårt endelig svar (også på livets gåter eller mysterier). Den som anvender ordet Amen forutsettes å ha ansvar, eksistensielt ansvar, bli ansvarliggjort – et tegn på frihet, og selvstendighet, og egentlig: Et svar og en bekreftelse på det Gudsbildet – selve gudsforholdet - vi er skapt med. Ordet forutsetter derfor en treenighet som livets kilde, hensikt og mål. Og en inkarnasjon: Dette at Gud har vist seg og viser seg. Allmakten. Kjærligheten etc etc. 

Amen rommer, befrier, opprettholder, nærer og omslutter både hode, hjerte og legeme; ingen del unntatt. Dette er alvor. Amen er svaret på hvem man er, hvor man kommer fra og hvor man skal hen? Amen ser og hører alt, sier det som skal til og som gir det fyllestgjørende svaret; Amen hverken sover eller slumrer. Amen er Allmakten og samtidig svaret på det store Ondes Problem.

Det ble derfor litt av en skuffelse å lese Harsems ord om at amen skulle være et mantra, at det skulle bli oppfattet som et mantra, funksjonelt, eller som en slags tryllestav.

...

Tilbake til hymnen, (se blogglinken), og Amen: 

Jesus som menneske, helt og fullt, og da som person, kommer i bakgrunnen. Hymnen avslører kanskje et behov for å gå opp i altet, ved å underlegge seg han som Er altet, allerede «alt i alle», (men dog bare litt gradsforskjellig). Vi ser kanskje et behov for å tilegne seg altet via Jesus, eller tilfredstillelsen av «tanken» på at Altet, dvs. underlegger seg «gruppen», eller menigheten, rundt ham. Den enkelte troende synes å ha behov for å gå opp i alt, et behov som da – av omgivelsene - kan tolkes som spesielt fromt og oppofrende, i og med at man da ofrer seg for «de andre» ved å bli ett med dem, og Han som objektivt sett er offeret, in personae, og personlig, i det større drama, - dette at frelseren, som da er dem selv, ofrer sitt liv og går i døden og slik leverer det ultimate offer. Selve dramaet, altså, det eksistensielle, det som ingen kan komme utenom, og ingen redusere eller forklare via noe annet … Amen liger og virker alt av transcendens og immanens …

For så vidt kan vi se noe typisk moderne karismatisk i hymnen: Det fins minst to typer kristne, de som er innafor og de som er ute (og som går tapt, eller er og blir fortapt, som mange sier). De som er innafor er de som lar seg mest gå opp i Kristus, via Ånden, f eks tungetalen og Åndsdåpen, (som jo gir en erfaring man kan bruke som endelig og absolutt bevis på særlig utvelgelse, særlig sikker favør, og mer enn bare gratis nåde, en passiv mottakelse som kanskje ikke virker).

Ser vi litt tilbake historisk, finner vi dette, fra Europa, for kort tid siden, i evighetsperspektiv:

«Their disagreements revolved around one issue. Luther believed that man was "… saved and justified by faith alone." The Brethren of the Law of Christ, like Hus, felt that for faith to be genuine, it must find expression through day-to-day Christian living. They said it was not a matter of faith or works, but of "faith that works,", insisting that faith ought to be visible in the lives of those who profess it.

Ironically, more than a century later, when Count Zinzendorf the leader of the renewed church and John Wesley the founder of the Methodist movement discussed the same issue, Zinzendorf would sound as if he were defending the position of Luther, and Wesley that of the early Moravians! Wesley's reflection on that conversation would serve as good commentary about this and many other discussions between Christians of different outlooks. Wesley said, "Our quarrel is altogether about words."

Vel, handler det bare om «words»? Jeg tror ikke det. Ordene ordner aktivt. Og unge piker må gjerne klage eller sutre; det inngår i de store motsetninger som forefinnes i kristentroen selv. Og dette i sin tur sørger for en slags dialektisk nødvendighet henimot det bedre, henimot et samfunn som ikke brutaliserer seg overfor sine «minste», og ignorerer dem, «noen minste» som da får gitt ut bøker og får klaget sin nød, som da alle unisont styrter til for å hjelpe eller avhjelpe – fordi emosjoner jo er så menneskelige og sant medmenneskelige, og derfor så sant, så, sant og genuint kristne …

Se ellers om Amen: 

http://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

… Et etter min mening godt eksempel på hva det er som skjer i overføringer, er Matt 16.16, der Peter på spørsmål fra Jesus svarer at Jesus er Guds enbårne Sønn, Messias. Det som skjer er, at Peter gir sitt Amen til Jesus, som selv er Amen. Begge blir dermed stående fast i relasjonen, slik vi kan tenke i forbindelse med Jes 7. 9. Tidl. biskop Per Lønning bemerker: Selve det hebraiske kjerneordet for «tro» er dannet av en stamme som betyr «fast», «stødig». Betydningen er dermed «å anse for stødig, å støtte seg til». Jesaja har et ordspill på dette: Im lo ta-aminu ki lo te-amenu: Dersom dere ikke holder for stødig (tror), skal dere ikke bli stående stødig! Se mer her: Hvem sier du han er? og Amen - kan du avtale Gud? og Kjærligheten, Agapen og Livets Tre.

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

… Mennesket er faktisk – sett i kraft av denne kategorien - det eneste levende vesen på jorden som kan si «Amen». Og den nødvendige forutsetning for å kunne si Amen, fritt og utvunget, er at vi ser synden som en realitet som rammer oss inn til margen, i vårt innerste vesen, både i vårt hode og hjerte, ja, til og med i vår mage.

Amen forutsetter frihet, Amen er det grunnlag på hvilket vi kan nærme oss Gud overhodet. Synden blir slik sett ikke noe som knuger og martrer oss, men snarer en destruksjonskraft som kan frigjøre oss, hvis vi da ikke «synder på nåden», som det heter.

Hvis vi «synder på nåden» ser vi ikke det juridico-religico menneske og den juridico-religico dimensjon for det det er. Vi ser ikke behovet for frelse og rettferdiggjørelse. Akkurat som det gudløse samfunn i seg selv ikke vil evne å se det. Det juridico-religico element er ikke bare en integrert part i dette å være menneske, i menneskets vesen, det står komplementært til selve dette å være menneske overhodet. Det er dette jeg forsøker å klargjøre og fordype meg i som en erkjennelsesvei med alt dette, som et bevis for Gud, eller en vei til Gud, som Thomas Aquinas vil kalle sine «gudsbeviser». …

Men hva er tro, hva er en avtale, og hvor kommer de fra, hvis de ikke kommer fra oss selv? Det vi trenger og som genuint og spontant kan tilfredsstille oss, dypest sett, kan ikke være annet enn en allmektig frelser, og alle i Vesten burde vite hvem det er. Han er ikke absolutt avhengig av tid og rom. Han transcenderer – overskrider - tid og rom. Hans navn er Herren, Jesus Kristus, Guds Sønn, se Matt 16. 16.

Samtidig er Jesus Kristus tid og evighet i ett. Han er imidlertid blitt «et stykke» samtidig som han er «det hele», udelt, slik Gud må være, skal Gud være Gud. Men å ta dette inn over oss på alvor, forstå det, forholde oss til det, ja, ønske og ville at det skulle være slik, ja, det er et spørsmål for dagens mennesker, et spørsmål og en problemstilling som ikke opptar dem det minste.

Selve konseptet synes helt irrelevant og bortkastet tid å beskjeftige seg med, endatil «på avstand og om så bare for den kognitive lekens skyld. Man står helt fremmed for den tanke at Gud faktisk kan avtales, at vi kan avtale hvem Gud er og hvilken Gud vi vil ha, og hvilken Gud vi «vil gjøre», som Luther er inne på.

Men dette er det altså nærmest blasfemisk å hevde innenfor et altoppslukende sekulært eller ateistisk paradigme. For i dette paradigme må alt knyttes til det ontologiske, det som er, eller bedre – i vårt paradigme – det som foreligger. Det sier seg da selv at det blir umulig å tale om Gud. Ja, til og med i «teologiene» blir det da umulig å tale om Gud, slik den berømte og meget innflytelsesrike teologen Tillich, sier. Taler man om noe, taler man om noe foreliggende, noe som vi kan forføye over, og dette er avguderi, skal vi følge Tillich, som vi forstår og er enig med, men bare på hans premisser, det fins andre premisser å finne som fører til et annet og mer radikalt resultat, og det er «her» jeg er.

Men vi mener altså at det fines en vei, hvis ikke flere, utenom dette «dilemmaet», denne umuligheten. Og veien utenom, er å inngå en pakt om hvordan Gud er, idet vi postulerer hva Gud bør være. Men å postulere, er å tro, og ifølge det vi nettopp sa ovenfor, så er troen en nåde vi må motta utenfra. Vi sier i den kristne trosbekjennelse at «Vi tror på Gud, vi tror på Jesus Guds sønn, vi tror at han sto opp fra de døde» osv.

Et eksempel på at det går an å avtale om hvem Gud er og skal være, ligger i dette trospostulatet:

«Gud er Ånd – (det står «a» Spirit i originalen, noe som er problematisk i seg selv, men dette lar vi ligge)  - Gud er altså Ånd, evig, ubegrenset og uforanderlig, i hans vesen visdom, makt, hellighet, rettferdighet, godhet og sannhet). (Se   her   om Kjærligheten og Livets Tre, som passer «som fot i hose» i dette perspektivet. Det må nevnes at postulatet står i Westminister Shorter Cathechism og Charles Hodge kaller denne beskrivelsen av Gud er «probably the best definition of God ever penned», (fra s 21 i J. I. Packer: Knowing God).

Se mer om magi og hypermagi, en magi som rir oss i dag, og som folk ikke er klar at de rir på, og blir ridd av:

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html