Er vi klar for rasisme?

Hva er rasisme? 

Vi spør nå fordi Arne Tumyr, formannen i SIAN, trolig vil gå til rettssak mot Bergen Arbeiderblad for anklager om rasisme i aller nærmeste fremtid.

En eventuell frikjennelse av AB, vil etter vår mening få uante negative konskevenser. En domfellelse av avisen, vil få tilsvarende positive konsekvenser.

Litt euorpeisk bakgrunn:

Den engelske rasismeparagrafen inneholdt opprinnelig i forslaget fra Regjeringen en bestemmelse som ville gjøre uaktsomhet mht til rasistiske ytringer eller ”hate-crime” til et kriterium for straff. Dette ville ha gjort det nødvendig for en anklaget å bevise sin uskyld, ikke omvendt, slik hovedregelen er, nemlig at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Det kreves i gjeldende britisk rett derfor – slik vi ser det - ikke at anklagede selv må føre bevis for manglende forsett med hensyn til om ytringenes egnethet til å utvirke religiøst hat.

Dette sørget nemlig det britiske Overhus for og huset kom med følgende presisjon:

”Ingenting i denne loven skal tolkes dit hen eller praktiseres slik at den forhindrer eller legger restriksjoner på diskusjoner, kritikk eller uttrykk for antipati, mishag med (dislike), latterliggjør eller fornærmer eller misbruker (abuse) spesifikk tro eller religion eller religiøs praksis eller trossystem, eller på restriksjoner på forsøk på å vinne tilhengere fra en annen religion eller få tilhengere til å opphøre slik praksis”. (Clause 29J)(Vår oversettelse).

Dette er jo befriende lesing og helt i tråd med ”britisk ånd” siden 1649, da den britiske monarken ble henrettet. Fra da av skjønte britene hva ytringsfrihet betød, nemlig frihet til å være uenige og frihet til å komme til kompromiss og til å ta andres mening på alvor, uavhengig av stand, status og annen posisjon. Vi vil tro at dette har hatt veldig mye å si for britenes velbefinnende og suksess: Man slapp å leve i frykt for å ha de uriktige meningene, man kunne stole på sin ”common sense” , en sense hvor alle var med, i og med at ingen kunne påberope seg den eneste, riktige sannhet eller autoritet over alle andre en gang for alle. Frykten for meninger var eliminert.

Men hvordan er ”stoda” i Norge? Kan det tenkes  at vi nå – ut fra frykt – kommer til å reversere det hele?

Jo, befriende og betryggende lesning var det, da generalsekretæren i Norsk Pressforbund, Per Edgar Kokkvold,  gikk ut og sa at ”retten til å krenke religion bør være ukrenkelig”.

-Det er en fornærmelse mot mennesker å gå rundt å tro at de er så følsomme at de ikke skal kunne krenkes.

Videre: - Religiøse bør gjennomkrenkes, sa Kokkvold.

Slike uttalelser er oppløftende. Men hva sier norsk lov og norske rettspraksis, for ikke å si ”norsk tidsånd og rettsfølelse?

Vel, her er det ikke mye å gå på, skal man gi et grundig og holdbart svar. Det fins ingen klare oppfatninger hvor grensene skal trekkes. Vi befinner oss på upløyd mark og vi har ingen monark som er henrettet og som ved sin henrettelse kunne innvarsle en ny, mer åpen tid. Det kan tvert imot hende at hos oss nå, så vil vi gå den motsatte vei enn hva britene gikk etter 1649, at vi lukker oss inne og at vi lukker det hele til og setter lokk på, i frykt for ikke å krenke islam og muslimer.

Her er gjelden lovparagraf:

Strl paragraf 135 a:

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

•    a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
•    b) religion eller livssyn, eller
•    c) homofile legning, leveform eller orientering.

Tilføyd ved lov 5 juni 1970 nr. 34, endret ved lover 8 mai 1981 nr. 14, 10 jan 2003 nr. 2, 3 juni 2005 nr. 33 (ikr. 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 608).

Det er mot denne bakgrunn vi nå bør se de rettssaker som antakelig vil komme om hvem som kan beskyldes for rasisme her i landet eller ikke. Hvis domstolene tar for lett på anklager eller beskyldinger om rasisme, eller tolker loven for strengt, slik at vi får trukket inn for mange rettssaker om slike beskyldninger, kan vi få en utflytning av den allmenne rettsoppfatning, en situasjon som bare vil forsterke den usikkerhet, fortvilelse og forvirring som hersker rundt dette temaet ute i befolkningen. 

En dreining mot at Blitz og SOS-antirasisme ensidig skal få det som de vil, med Bergen Arbeiderblad nå i front mot SIAN og formannen Arne Tumyr, vil neppe tjene noens interesser, men bare forsterke tendensen til å viktimisere og konservere den viktimiseringen visse mennesker og visse grupper nå nærmest lever av å foreta. De kan tenke seg lite annet enn å føle seg krenket, både på egne og andres vegne. 

Ingen kan være moralsk interessert i å forsterke og formalisere disse selvskapte eller samfunnsskapte ofres kroniske trang til å hate sitt eget, samtidig som de krever spesialbehandling og spesialforståelse, og da tenker jeg både på systemet og konkrete fiender av kjøtt og blod, enkeltvis. 

Kokkvold sier det slik:

Loven ... forbyr diskriminerende og hatefulle ytringer, forfølgelse eller ringeakt pga religion eller livssyn. Men det er det enkelte menneske som vernes, ikke religioner ... menneskeverden er ukrenkelig, men religion må kunne krenkes.


(KK 11. mai 2009).