Norge er neppe blitt tryggere nå

En taburett er forlatt, etter anklager, tvang og uforbeholdent nedverdigende tale. En statsråd ikke verdig. Den samme taburetten skal nå bekles av en ny statsråd fra samme parti som den «forkastede» Sylvi Listhaug tilhørte. Det kommer neppe noen umiddelbar revolusjonær endring ut av dette.

Det tragiske er imidlertid et faktum: En statsråd går av fordi rådgiveren hennes forfattet et innlegg på face - som Listhaug riktig nok skal ha forhåndsgodkjent - etablissementet ikke tålte, ikke fordi facebook-innlegget løy eller forførte, nei, men fordi innlegget ga et kort og presist uttrykk for hva statsråden mente og for tingenes tilstand generelt: At terrorister nå kan imøtese bedre og gis tryggere vilkår og tider i landet. Potensielle terrorister og unge muslimer som dro til ISIS-land for å krige sin egen borgerkrig, med to statsborgerskap i sekken - skulle få en mer menneskeverdig behandling i Norge. Raske, administrative beslutninger skulle betraktes som noe tilnærmet mindre menneskeverdig enn domstolsbehandling. Dette til tross for at eventuell rettstridig administrativ behandling kunne ankes videre inn for domstolene. Menneskerettighetene med deres høye ideal ble ansett som krenkende allerede i utgangspunktet: Administrativ behandling strider ikke mot menneskerettighetene. Snarere tvert imot. Kort og kontant administrativ behandling tar sikte på nettopp å garantere alle borgere større rettssikkerhet, ikke mindre eller begrenset rettssikkerhet. Menneskerettene skal beskytte alle borgere. Ikke bare prioritere potensielle terrorister, soldater som kommer hjem direkte fra frontlinjer og som har liggende et ideologisk eller religiøst krav på sine skuldre, et imperativ til å fortsette kampen i det fredfylte landet Norge som noen av dem til og med er født og som de kommer fra og som mange av dem kaller sitt hjem. (Norge blir av mange muslimske politikere trukket frem på hva islam tilbyr i seg selv og som muslimene selv vil forsøke å realisere, nettopp med Norge som mal og forbilde).

Fremtidens terrorister i Norge har med ett slag fått en mulighet for å bli beskyttet av større trygghet en trygghet som vil bli stående for mange år fremover. Mor Norge holder alle sine under sine varme vinger, noen mer, andre mindre. Det vil nå fremover nemlig bli umulig for Stortinget å vedta lover for å forhindre terror som tetter hullene bedre enn det både Støre, Moxnes og Hareide har lagt opp til, ved å vrake statsråd Listhaug forsøk på å gjøre det litt tryggere.

Potensielle terrorister med norsk statsborgerskap har fått en mer solid trygget sin situasjon. De opplever Norge nå som enda tryggere enn Norge var for bare en uke siden, før Listhaug tok sin hatt og gikk, tilbake til Stortinget. For dem er domstolsbehandling sikrere enn administrativ behandling og administrative bestemmelser og vedtak.

Terroristene har ikke bare fått et tryggere sted å være – eller komme tilbake til, etter strid i utlandet under fjerne himmelstrøk – de har også fått aksept for at det er forbudt her i landet å mistenke at noen faktisk har planer om et angrep på Norge. Ingen skal mistenkes for å ha intensjoner, sannsynlighet skal feies under teppet. Det er ikke bare blitt lettere for potensiell terrorister, men også, i tillegg, for alle andre som støtter terroristene. Atmosfæren er blitt lettere for dem, de kan liksom puste friere. Noen av dem kan se frem til enda bedre tider. Det synes som om Norge for tiden har et overskudd av hjelpere, folk som til og med ikke går av veien for f eks å skjule asylsøkere som oppholder seg ulovlig her i landet. Hjelperviljen kommer kanskje sterkest til uttrykk i alle NGO’ene Norge før på, store summer, ja, milliarder, som går til hjelp i utlandet. De «hjelperne» som støttet utfrysingen og nedgraderingen av Sylvi Listhaug samlet sogar inn over 15 killioner kroner til Leger uten grenser, e politisk uavhengig organisasjon, ut fra egne lommer. Landet er preget av de beste intensjoner. Intensjoner som kan ryste selve systemet, demokratiet vårt, i grunnvollene, på lenger sikt.

Sammen vil imidlertid alle disse hjelperne og hjelpekronene og de mulige terroristene, kunne stole på vår naive gjestfrihet, vår følelse av godhet. Professor Terje Tvedt har påpekt narsissismen i alt dette. Man feirer med trampeklapp og høy jubel sin egen godhet: Minst 10 000 nye asylsøkere, takk!

Hjelpernes holdninger, deres verdensanskuelse og deres menneskesyn kan pleies og næres i fred og ro. Hjelpernes begrunnelse er ulasteligheten, som legges under som en standard de vil bli vurdert ut fra av alle andre som ikke er så mye hjelpetrengende, folk som stiller spørsmål mer om metoder enn om glorifiserende målsettinger og styrkning av selvbilde og egoer som kanskje er store nok fra før. Hjelpernes posisjon synes å være urokkelig, hevet over enhver «anstendig» kritikk, til og med. De definere selv standarden, som ikke bare dem selv, men absolutt alle, skal vurderes etter. Alle skal veies på samme vekt, en vekt hvis kvalitet skal bestemmes ut fra hjelpernes definisjoner.

Hjelpernes ofte underliggende, men sjelden eksplisitt formulerte ideologi har funnet en trygg havn og deres posisjoner, - skulle de likevel komme under mistanke eller åpen kritikk - er styrket. Terror-potente miljøer har sannelig noe å takke vår opposisjon på Stortinget for. De har fått seg tildelt en rolle i dette samfunnet som tilnærmet «uangripelige». De har tilranet seg en egen helgenstatus. De vet at potensielle terrorister kan flykte før endelig dom i eventuelle saker mot dem kan avgjøre saken med endelig virkning.

Domstolsbehandling av saker kan ta årevis. Og imens vil sympatien for terroristene øke. Det blir flere farlig mennesker som kan gå rundt uten å få mistanke rette mot seg. Vi gir dem gladelig mer tid og rom til å bygge seg opp og bli mer slagkraftige, mer samlet. De kan gå rolig rundt og vente på forsterkninger fra folk med mer ekspertise, større myndighet. De vet at de vil bli behandlet med silkehansker og bli ansett som koselige dunbunter fremfor tikkende bomber, før endelig dom er falt.

De potensielle vet nå dessuten at de kan forvente stor støtte i befolkningen. Aldri før har etablissementet – Stortingsflertallet – fratatt seg selv flere virkemidler og aldri har vår lovgivende forsamling begrenset sin egen og borgernes ytringsfrihet mer enn nå.

Og hva sier media? Jo, media jubler. Nå kan de – på sin side - holde showet gående i det uendelige. De vet i sin innbilning at de befinner seg på «den riktige siden». (Og her snakker jeg ikke bare om mammon).

Både media og de potensielle vet at ingen nå kan forhindre eller begrense stofftilfanget, antall tragedier, som vil komme, i den grad Listhaugs forlag ville kunne forhindre.  De vet besynderlig nok at de vil tjene på dette og at de vil kunne kneble enhver som ikke deler det samme verdensbilde som dem selv.

Også media vet at posisjonen til dem begge er sikret, ja, styrket. De vil lett kunne isolere kritiske stemmer, nødvendig stemmer, nødvendig for demokratiet. For media vil legge den norm og den regel som Stortinget nå ha lagt fast og som derfor er blitt urørlig, til grunn. Media har er blitt gitt større makt til å forsvare den ordning Stortinget har vedtatt, helt gratis og uten å løfte en penn, ved å sparke Listhaug. De har fått en rett til å forsvare det bestående, det mer usikre, det mindre preventive. Stortinget har dermed lagt en begrensning på ytringsfriheten som ikke var der før sirkuset begynte. Beskyttelsen av ytringsfriheten, som Storting og Regjering har en konstitusjonell plikt ikke bare til å forsvare, men også styrke, er objekt og målbart svekket en gang for alle, i hvert fall for overskuelig fremtid.

De har fått tildelt seg et nytt privilegium, nemlig dette å kunne nyte større trygghet i form av bedre beskyttelse mot muligheten for myndighetene til å handle raskt og yte bedre forebyggende arbeid. Muligheten som forelå for å gjøre landet enda tryggere, ble sett på som en umulighet, og moralsk forkastelig, og fordi det ikke skulle være anstendig å tro at det gikk an å sikre oss mot terrorisme på en bedre måte enn den måten som forelå og som foreligger i dag, i og med Listhaugs selvvalgte avgang. Store deler av befolkningen kan oppleve denne situasjonen som mindre trygg. Det er noe man føler på instinkt. En reaksjon som kan underbygges med fakta og «mental» og ikke nødvendigvis matematisk og vitenskapelig sett signifikant sannsynlighetsberegning

Det inntrykk man kan sitte igjen meder at landets etablissement eller opposisjon ikke maktet å ta inn over seg tanken på å måtte legge forholdene til rette for bedre å kunne forsvare Norges sikkerhet.

Alt forbliver imidlertid det samme. Om intet ble oppnådd i det praktiske, i tid og rom, ble selvfortryllelsen imidlertid eviggjort, av se selvfortryllede selv, (selv om denne selvidylliseringen snart muligens går over av seg selv, og selv om den bare varte bare en uke, en uke som havnet i retorikkens mørke materie).

Landet står – foreløpig - på stedet hvil. «De gode» godter seg, og føler seg renset fra enhver tvil som måtte ha romstert i hodene om at det kanskje var dem det var noe galt med, ikke statsråden som måtte gå, fordi hun selv valgte å gå. Listhaug gikk i realiteten dermed seirende ut av striden. Hun kunne ha blitt sittende. Hennes «stol» var aldri truet. Dagen da hun gikk, ble en seierens dag for de selvgode, de som i anstendighetens navn ikke tåler det uanstendig, slik de ser og opplever anstendigheten. At disse gikk av med «seieren», forteller noe ikke bare om disse individuelt, men også noe – mye mer – alvorlig – om dem selv og deres manglende forståelse både for hva politikk er, og for hva politikk er. Og for hva menneskeverdet egentlig innebærer, i sin essens.

Slaget omkring Listhaug vil gå inn i historien som den dag demokratiet på en drastisk måte begrenset seg selv og tråkket på sitt eget, konstitusjonelle formål. Det tragiske var at så få så det virkelig drastiske og tragiske i hendelsene samlet sett. Det drastiske besto i at hverken media, politikere eller borgere forsto hva som sto på spill, at det prinsipielt ikke bare sto om landets sikkerhet, men også om landets rett for innbyggerne til å ytre seg fritt og friskt. Det ble lagt et anstendighetens slør over hele tragedien, et heldekkende slør.  Egentlig dreide hele opptrinnet seg om ansvarsfraskrivelse, en strategi som måtte tilsløres, holdes unna debattene. Ikke rart at temperaturen ble høy og temperamentene gikk over stag. Alt for å skjule sin egen frykt, alt for å få en muligheten for å erklære  egen empati som en ukrenkelig og objektiv, udelelige og uavhendelige verdi og en uforanderlig rettesnor for hva som er tillat å si og mene, i det store og hele.  

Det styrende prinsipp for lek og lærd, for politiker så vel som borger, skulle fra nå av være at førsteprinsippet for all politikk skulle ta utgangspunkt i anstendighet og emosjoner. I virkeligheten valgte man en linje som allerede fra det sekund Listhaug forlot taburett svekker landets demokratiske grunnvoll, og våre tradisjoner. Det skulle skapes et nytt menneskesyn og skapes et nytt verdensbilde, nye mennesker med nye og mer edle personligheter. Man skulle nærmest uten forbehold bygge på og la seg styre av hensynet til fremmede verdier, det skulle tas mer hensyn til fremmedkrigere enn til egen befolkning. Vi skulle ha en plikt påført «ovenfra» til å forandre oss. Vi skulle faktisk opphøye fremmed verdier over våre egne verdier, fremelsket og tilpasset her i landet, som de var, over tusen år.

Det heter ikke lenger nå at «med lov skal landet byggjast». Nei, nå heter det – om enn uformulert og ennå ikke bevisstgjort – at «med emosjoner fra nå skal landet øydast».  

Men dette forstår ikke de røde som med alle tillatte midler nå søker hegemoni og både fysisk og psykologisk kontroll over store deler av befolkningen og velgerne. De har allerede en finger på kruttønnene. De røde som ikke stemmer Rødt, forstår heller ikke at de er kuppet nettopp av Rødt, som står for en ideologi som bare få her i landet kan gi sin tilslutning til eller skrive under på. Folk har latt seg opplyse av historien, folk vet eller burde vite bedre i dag enn de gjorde for 70 år siden.  Marxismen avslørte seg selv som det mest brutale politiske system verden har sett. Brutaliteten denne ideologien utløste, savner sidestykke. Det var imidlertid de som falt for den røde Moxnes, som muliggjorde kuppet. De har ikke øyemål for det faktum at det nå er Rødt som fra nå av som vil sette standarden for all «moral», alle etiske standarder. Rødt har ålt seg inn på godhetsmarkedet. Rødt har satt seg opp som rollemodell, et ideal, spesielt for ungdommen, en ungdom som nå truer de eldre, de som har levd en stund. Rødt har – selv om eliten ennå ikke har forstått det – sikret seg «the moral highground», det – tilsynelatende – moralske overtaket. De vil ikke innse at de har underlagt seg kommunisme i praksis, dvs: En kommunisme som allerede har forfeilet og skapt så mye lidelse at det er ufattelig. De ser en kommunisme som gjør seg kristendommen moralsk overlegen og mer uangripelig. Rødt fremstiller seg selv som om de var mer i slekt med kristendommen enn hva  kristendommen er i slekt med seg selv er. De ser ikke at kommunismen er en illusjon, en illusjon som lover mer enn det kristendommen noen sinne har kunnet love, men som likevel trekker mange mennesker til seg. De ser ikke at kommunismen nødvendigvis må integrere selve løgnen i sin essens, for å kunne lykkes. (Revolusjonen må skje med bruk av vold, drap ingen hindring). De ser ikke at kommunismen rundt neste hjørnet kan spise sine barn levende. De ser ikke muligheten for at lederne og de som forvalter kommunismen i praksis, og sett fra på toppen av denne maktpyramiden, ikke vil løfte en finger for å komme dem selv til unnsetning, når det kommer til stykket og motsetningen innad virkelig begynner å tære på, og hvor situasjonen da fra toppen av vurderes slik at det må treffes tiltak, og hvor det retoriske målet helliggjør middelet. De ser ikke at de nye kodene Rødt har brukt allerede er oppbrukte og burde ha vært kastet på dynga for lenge siden. De ser ikke at kommunismen som et skinnretorisk paradigme. De så ikke at kommunistene overbød dem allerede i utgangspunktet med blødmer og krav om mer godhet, større toleranse.

Og det er dette Hareide har falt for fristelsen til: Å tro at Rødt faktisk er et mer edelt prosjekt enn det han selv – som kristen - kan levere. Han ser i Rødt en konkurrent som overbyr ham på «kristen» godhet, som overbyr ham i ren nestekjærlighet. Hareide skjønner ikke kommunismens iboende voldelighet. Han vil ikke se historiens realiteter og hvilke erfaringer millioner på millioner av mennesker som virkelig har lidd under tyranniet har gjort seg og de tanker og refleksjoner vi andre med god grunn måtte ha gjort oss, den innsikt vi måtte ha om menneskets sanne vesen.  Han ser ikke at Moxnes har lagt en søt glasur over kommunismen som ideologi. Hareide lot seg friste og åp av kaken, fordi den så så søt ut. Han så ikke at kaken faktisk lignet ham selv i sitt innerste, søt og god.

Å sikre landet gis i kjølvannet av dramaet andre prioritet, ikke førsteprioritet. Myndighetenes første formål er ikke lenger sikkerhet, men anstendighet. Aldi har demokratiet svekket seg selv, av egen, fire vilje. Vi har aldri sett noe lignende og forklaringer ligger i dette: At det ikke lenger skal hete «All makt i denne sal», noe, nå skal det hete: «Alle de riktige emosjoner i denne sal». Landet skal styres på prinsippet om emosjonens forrang, dvs de korrekte emosjoners grunnlag, ikke på formelt vedtatte lovers grunnlag, åh, nei. Landet skal styres av «anstendighet», ikke av personer i levende livet. Det kan bli litt av et prinsipp-rytteri i full fledge fremover.

Etablissementet – dvs de røde -  og de servile, eller politisk korrekte, som de også er blitt kalt, satte landets sikkerhet på prøve, de reduserte sikkerheten i stedet for å øke den. Vernet om vårt land og vår kultur ble redusert, uunngåelig. Det eneste de sikret var at deres stadig økende behov for å være gode ble tilfredsstilt. Og da mener jeg virkelig «tilfredsstilt», for en anstrengt og lite rasjonell anstendighet er nå blitt viktigere å få tilfredsstilt, enn å få tilfredsstilt selve kjønnsdriften. At Sylvi listhaug var ærlig, ble imidlertid sett på som et uttrykk for det uanstendige. Tilfredsstillelsen av å ha felt henne, må ha vært en påtakelig indre opplevelse.

De røde ville forandre folks holdninger til det bedre, i selvforherligelsens søte rus valgte de i stedet å forsterke eller mate hovmodet sitt og behovet for å forhindre alle tilløp til realisme. De så ikke at det behovet for å fremstå som gode, var et behov som trengte stadig mer påfyll, for å kunne bli tilfredsstilt. For et lands sikkerhet beror ikke bare på hvor mer eller mindre effektivt politi og rettsvesen arbeider, og hvilke vilkår de må virke inn, gitt de politiske begrenser som til enhver tid legges på disse maktorganene, nei, sikkerheten må forankres i trygge normer og verdier, innarbeidede normer, normer og regler folk føler seg hjemme i eller er ett med.

Når ble selve kriteriet på det gode at man stemte mot dette å gjøre landet tryggere og at det var dette valget som representerte det gode? Det man gjorde var å servilisere seg under krefter som ønske å undergrave oss, det gjelder muslim som ikke-muslim, troende som ikketroende. Vi skulle gå disse kreftene til hånde. Vi skulle bli mer tolerante, mer anstendige, mer «medgjørlige» og romsligere.  Om vi ble det «på ekte», kom i andre rekke. Bare vi sa de riktige tingene og stemte på de riktige menneskene, skulle alt bli bra. Det er så enkelt og elementært dette, at det er pinlig å si det. Men de politikerne som lot seg bedåre av det kommunistiske partiet Rødt sitt initiativ til å felle Litshaug forstår ikke at en påtatt eller pådyttet toleranse er verre enn en forstandig, begrenset, fleksibel og fundamentert toleranse, en toleranse bygget på judeo-kristen tradisjon, inkludert arven fra antikken og det gamle Grekenland.

 De forstår ikke at også toleranse står for fall, ikke bare deres eget hovmod. De forstår ikke at folk kan bli mismodige av å hjelpe der ingen hjelp nytter, ut fra sunn dømmekraft, fakta og historie, ja, der heller ingen argumenter nytter, ingen dyrkjøpt innsikt, ingen bedre forståelse. I stedet forlanger man uforbeholden unnskyldning og en statsråd fra Høyre gjør botsøvelser på beste sendetid ved å stille seg frem for en folkedomstol, slik at han ydmykes. Denne mannen ydmyker seg selv på kommando. Det er som å være vitne til en repetisjon av scener plukket rett ut fra hva som skjedde under formann Maos Kulturrevolusjon. Klassefienden skulle ydmykes for alle til å se og alle til å delta. Det skulle liksom bli mer demokrati av slikt. Mao syntes det var mer anstendig slik og massene jublet og hyllet ham. Det er i grunnen helt uvirkelig at slik tanker og slike sammenligninger kan dukke opp. Men dukke opp, ja, det gjør de. Og her er det altså at noen gjør seg til kronisk uskyld ved å legge glasur på kaken. En skremmende tanke til dukker opp: Hva med Anders B B?

Terroristen og ekstremisten Anders B B la også glasur over sine intensjoner, i form av det berømte Manifestet han sendte rund til folk like før han begikk udådene i Regjeringskvartalet og på auf’ernes trygge høyborg på Utøya. Det er min påstand at han brukte folk som var skeptiske til innvandring og til islam, de såkalte islamkritikerne, for å kunne fremstå som mer spiselig for etablissementet og islamkritikere generelt. Anders B B siterte villig vekk fra islamkritikere og andre berømte personligheter som hadde gått i bresjen for det som blir oppfattet som en frihetskamp. Anders B B skjulte sine onde hensikter bak slike store personligheter, historiske personligheter som med rette ingen vil kritisere i dag. Anders B B brukte disse menneskene for å kunne legitimere seg selv, og hans «sak». Han trodde han vill oppnå bred støtte for seg selv og denne saken hans.

Anders B B benyttet seg også av sitater fra mindre historisk berømte personer, folk som f eks Anfindsen i Honest Thinking og Fjordmann. Selv om skepsisen overfor disse menneskene var stor blant folk og spesielt i MSM, ble disse personene aldri tiltalt for å ha gjort noe ulovlig. Ikke en gang Fjordmann, som faktisk i en bok og på nettet hadde oppfordret til deportasjon av muslimer fra Euoropa, ble tiltalt, ytringene hans må derfor anses for å ha vært langt innenfor ytringsfrihetens grenser.

Det var imidlertid tydelig at etablissementet egentlig trodde at slike islamkritikere og innvandrings-skeptiske hadde vært reelle inspiratorer eller pådrivere for Anders B B, at Anders B B nærmest handlet på ordre, at det ikke bare forelå en utløsingsmekanisme der i relasjonen, men at det forelå en direkte årsakssammenheng.  

Ingen intellektuelt redelig og vederheftig person vil imidlertid være enige i slike forklaringer. Et perspektiv på dette som kan være mer fruktbart å anlegge, vil være å forsøke å forstå at Anders B B faktisk forsøkte å glasurbelegge seg selv, gjøre seg mer søt, appetittlig og troverdig for allmennheten og spesielt overfor etablissementet.

Det som Anders B B benyttet seg av og gjorde med islamkritikere og de historisk store frihetsforkjempere han siterte så flittig fra i Vesten, det gjør nå Moxnes med marxismen. De legger begge søt glasur over det som egentlig driver dem, noe som er noe helt annet enn det de foregir. Anders B B viste seg å være nazist. Men han sto ikke frem åpent med det før tragedien var et faktum. Ved å skyve islamkritkere og innvandringsskeptikere, kunne han før ugjerningene tro at han ville vinne stor sympati fra et stort antall mennesker, på forskudd altså. Han trodde da antakelig at reaksjonene mot ham ville bli mildere og mer forsonlige, at folk bedre ville «forstå» ham og kanskje til og med synes synd på ham, for ikke å si å ville befri ham fra fengselet, og til og med erklære ham som Norges regent, noe han da også ga klart uttrykk for var hans tore målsetting. For et vanvidd.

Både Moxnes og Anders B B lot som om de var de reneste dunbunter, kosedyr, som nevnt ovenfor, og like ufarlig som uskyldige. Det som virkelig drev dem var mørkets krefter, vil noen si, noe de måtte holde tyst med og bringe ut av fokus for enhver pris, ellers vill de jo bli avslørt i forveien. Begge ville fremstå som edle riddere for den gode sak. De overlater folk til å ta stilling for eller mot dem. I denne konkurransen mellom de selvoppnevnt anstendige og edle, har Moxnes vunnet en stor seier, og da ikke bare en seier på godhetsmarkedet, men en seier som setter seg på hjertene og som vil danne grunnlag for en rekke viktige politiske retningsvalg fremover.

Begges synes å være underlagt en guddommelig forordning fra den samme «gud»: War is deceit, som det står i en bok.

Men når dette først er sagt, må jeg allerede her og nå og på forskudd komme med en uforbeholden unnskyldning overfor Moxnes. Jeg tilstår mer enn gjerne at jeg ikke kjenner hans innerste tanker, hans innerste motivasjon, jeg er ingen tankeleser, jeg kan ikke tillegge ham meninger og intensjoner han ikke har.

Men en ting vil jeg like vel si: Ideologier ligger i vakuum. Ideologiene ligger under og beveger oss, enten vi vil det eller ikke. Vi skal derfor ikke kimse av ideologier. De utgir seg for å tilby frelse, men står i reell fare for bringe det motsatte til overflaten og i havn. De kan kort sagt koste oss dyrt hvis vi ikke erkjenner - og bearbeider i oss  - deres undergangskraft, deres splittelsespotensiale og deres onde sprengkraft.

Støre, Hardeide og Listhaug i historisk nåtidsperspektiv - et forvarsel om hva som skal komme

Jonas Gahr Støre vil kaste justisminister Sylvi Listhaug og støtter dermed partiet Rødt, som tok initiativet. Knut Arild Hardeide, KrF, visste i det lengste laget ikke om han vil stemme for forslaget, eller ikke. Han «lå» i kattepine. Det gjør ikke saken mindre pinlig for KrF, Hardeide selv og de andre som bet på det røde agnet, både som mennesker og politikere.

Hvor Hardeide og de andre enn snur seg, må de velge å servilisere seg mellom «metafysiske» fundamenter, dvs de mest korrekte emosjoner, pro tempo, som de tror vil redde dem.

Valget vil vise hvilke verdier de setter høyt og hvilke de vil desavuere. Hardeide har vært en av Listhaugs mest intense – for ikke å si hysteriske kritikere. Støtter han ikke Ap nå, når vi han i så fall kunne gjøre det, og bli mottatt med åpne armer og som en helt av Ap på et mer permanent grunnlag?  Men, aha, han går inn for daddelkritikk av Listhaug. Han «dreper» henne ikke, han bare «halshugger» henne.

På debatten på NRK i dag viser det seg at Gahr Støre ikke tror på Listhaugs uforbeholdne «tilståelse», dvs unnskyldning. Han tror ikke tilståelsen er ekte, hun er blitt presset til det (salt på såret), etter å ha vært opp flere ganger på talerstolen, (bots-gang eller kjølhaling?).

Statsråd i Kunnskapsdepartementet Sanner derimot, skinner i solen: Han anses av Støre og til og med Hardeide for å være ekte eller genuin, som han sa. Statsminister Solberg får også ståkarakter i ekthet, autentisitet. (Som om dét skulle være mulig i den virkelige verden). Alle dommerne – for debatten er en domstol - tror med ekte entusiasme på at hun er ekte. Forsøket på å isolere Listhaug – exkommunisere henne – er i havn, intensjonene er oppnådd. Dette er «den perfekte storm» for Listhaug-hatere. Hennes kommunikasjon av hva hun mener, har ikke vært ekte nok. «Vi» kan derfor ikke ha tillit til henne.

Dette har vært en nasjonal ringside forestilling om hvilke emosjoner landet skal styres etter. Og merk – PS – dette er ingen barnehave.

Kjøret mot Listhaug ender dermed i historie, historien om Norge, og Listhaug er dermed blitt en historisk person, i en historie som har fått egne ben å gå på. Mistilliten – og forakten - er historisk. Aldri har emosjoner og fantasier om emosjoner eller mangel på sådanne -blitt brukt som sannhetsvitne og grunnlag for politiske beslutninger vært tydelige enn i denne saken i hele Norges historie. (Listhaug hadde aldri i sin villeste fantasi at facbook-innlegget hun hadde lagt, ville kunne assosieres med Utøya?  

«Emokratiet» har seiret, og er herved innført uten drøfting. Demokratiet, slik vi har forstått det til nå, har tapt. Vi kan si det gjerne med en term formulert av professor Terje Tvedt, dette er: Narsissismens triumf. Et fremmedord på Stortinget. Men meningsfullt for mange utenforstående.

Fornuften er blitt henvist til skyggenes dal. Vi snakker her om ren politisk fideisme: «Vi» tror fordi «vi» tror, - at våre emosjoner er selve beviset på at vi har rett.

«Vi» har «bevist» at ministeren egentlig er emosjonsløs, eller at hun drives av emosjoner som ikke kan tolereres. Statsrådens – tilsynelatende - mangel på korrekte emosjoner må derfor danne selve grunnlaget for nasjonen og staten Norges politikk og valg av politisk metode.

Statsråd Listhaug skal felles på grunnlag av intensjoner hun påstås å skulle ha hatt. Antatte intensjoner er dermed gjort til objektive fakta. Det skal ikke hjelpe at statsråden selv påstår at hun aldri har hatt de intensjoner hun påstås å ha hatt. Ubeviselige påstander gis derfor forrang som politisk beslutningsgrunnlag. Det kan ikke være anstendig. Og viktig: Positiv lovgivning – lovgivning ut fra folket – blir overflødiggjort, ja, umuliggjort. Det kan minne om islam, hvor guddommelig lov råder suverent. Loven kommer ovenfra, ikke nedenfra, fra folket. I islam har de Allah. I vår poliske optikk har vi nå innsatt «emosjoner» som høyeste lovprinsipp. Og dette prinsipp tolererer – på samme måte som Allah - ikke å bli motsagt. Emosjonene er vår tids Leviatan. Velg og vrak. Men våre politikere forstår det ikke.

Juridisk sett er dette å innføre objektive kriterier på et område hvor objektive kriterier (pr definisjon av hva politikk er) ikke kan eksistere, gitt demokratiets stilling som autentisk paradigme i vårt samfunn. Statsråden blir derfor felt ut fra uaktsomhetskriterier og på kriterier som til og med gis tilbakevirkende kraft, i og med at det er først nå at emosjonsprinsippet er innført som gjeldende politisk rettsgrunnlag.  Statsminister Listhaug har vær «emosjonelt uaktsom» og det skal hun dømmes for. I ettertid! Tenk det! Det er nedrig overfor en statsråd, manglende respekt.

Det uhyrlige her er at de involverte politikere som vil felle Listhaug ikke ser at de blander sammen kategorier og begår både eksistensiell og logisk mistak, her, grandiost tragisk og i stor stil: Den politiske og den administrative kategori. De klarer ikke å skjelne. De opphever dermed selve grunnlaget for bevaringen av et reelt demokrati her i landet, i og med at også det formelle – og legitime - maktfordelingsprinsippet fravikes til fordel «emosjons-prinsippet» som fundament, et prinsipp de fleste umiddelbart vil innse aldri kan utgjøre selve det konstitusjonelle fundament. De som ville felle Listhaug blander sammen det politiske og det administrative.

Det «de vise» her ikke ser er at «emokatiet», nærmere presisert, er at dette nå består-  i sin kjerne og sin fysikk -  i at det politiske er blitt et spørsmål om å servilisere seg under emosjoner. De vil ikke se at servilisering og emosjoner er som kron og mynt, uten den ene ikke den andre. Politikken må heretter i viktige og eksistensielle spørsmål basere seg på at de emosjonelt betingede korrekte emosjoner blir både det førende moralske – administrative - prinsipp og det førende politisk prinsipp - samtidig. Det blir som et forsøk på å kvadrere sirkelen. Koinsidentia oppositurum – i det praktiske, politiske liv.

Er spørsmålet i alt dette: Hva er kjernen i fysikken her? Eller: Hva er fysikken i kjernen? Svaret: Begge deler. Emosjoner har igangsatt en kjedereaksjon i det fysiske. Det fysiske blir derved tillagt en egen agens. Emosjoner er her blitt metafysikk, erstatning for ånd. Men nå tror man ikke på ånd eller metafysikk lenger, vi ser resultatet i alle detaljer i denne saken, i kampen om emosjonsstyring på Stortinget og i den politiske diskurs. Kampen om hvem som til enhver tid skal ha de korrekte emosjoner.

Man tror ikke lenger på bildet: «Mind over matter», åndens seier over fysikken, eller kroppen, nei, nå gjelder trossetningen «emosjoner over alt». Endelikten består derfor i at nå er «emosjoner overalt»  blitt det enerådende kategoriske imperativ, som skal forene alle analytisk og syntetiske motsetninger.

For: Et område uten emosjoner er – nå - ikke-eksiterende. Det som eksisterer er kun gode eller dårlige emosjoner. Og dessuten er intensjoner enten de eksisterer eller ikke, gjort til emosjoner. Det gjelder derfor å kontrollere eller kvitte seg ikke bare med dårlige emosjoner, nei, man også kvitte seg med mennesker som – tilsynelatende – har dårlige emosjoner. Unnskyldninger skal være «ekte følt», hvis ikke blir man vraket. Noen gir uttrykk for at – de oppfatter - Sanner er mer ekte i sin unnskyldning enn Listhaug.

Det pussige er at dette skjer i et politisk klimaet som er totaldominert av relativisme, en relativisme som nå MÅ før eller siden omgjøres til absoluttisme, om enn implisitt absoluttisme. (For ingen tør å innrømmer eller erkjenne at man i virkeligheten er totalitær). Liberalismen er blitt totalitær, dvs emosjonene har tatt over både som lovgivende, dømmende og utøvende makt, et tilsynelatende uknuselig triumvirat.

Man kunne f eks like godt si «god dag mann, økseskaft», når man spør om alt dette dreier seg om kjernen i fysikken eller fysikken i kjernen, men man må forutsette ikke-demens, for å unngå å fastslå hva som sømmer seg, eller hva som er eller burde være normalt. Gitt situasjonen.

Situasjonen på Norges Storting innbyr nå til nytenkning, idet den mørke soppskyen etter utblåsingene er i ferd med å fade og de utvalgte nå på nytt kan begynne å puste i fri luft igjen, for ikke å si frisk og ren luft.

Hva var det som skjedde, egentlig og i substans? Er det mulig å sammenfatte hendelsene ned til en kortere formel, til en enkel ligning som alle kan forstå og som kan bidra til å sette normer for fremtiden, normer for god tone, skikk og bruk, etikette? Kan man formulere en generell regel som kan bidra en gang for alle til  å gjøre politikken mer uvilkårlig og mer forutsigbar, tryggere, klarere, sunnere og mer fruktbar? Kan man med andre ord styre emosjoner og følelser inn i en lei som samler mer enn splitter? Som gjør det til politikkens mål å samle mer enn å splitte?

Ta et konkret parabelaktig eksempel: A mener at en gitt målsetting, B, som alle er enige om, best og tryggest for alle, vil kunne nås ved valg av metode C.

D, derimot, er uenig i at metode C vil bidra til større måloppnåelse. De insisterer på at metode C tvert imot vil resultere – summa summarum -  i et kvalitativ dårligere samfunn. D ber derfor A om å gå.

I tillegg bebreider D A for å ha moralsk forkastelige motiver, noe A bestrider på det sterkeste. D har imidlertid intet konkret grunnlag for å påstå noe slikt, intet bevis, men derimot en tolkning. D holder på sitt. D «vet» at han har rett. Han ber A ta «ansvar» ved å ta «kappe og krage» og gå, umiddelbart.

De fleste vil antakelig se og mene at det er D som er skurken i denne «sketsjen». Likevel støtter flertallet på Norges Storting D og A blir utstøtt ved mistillitsforslag. Hvorfor? Fordi vi har endret styreform her landet. Vi har med vitende og uvitende vilje innført Emokratiet. Det snek seg inn bakdøren uten å banke på og ingen forsto noe som helst da det begynte å herse og regjere i huset. Det endte med underkastelse. Hvem kan motstå de ekte emosjoner? De gode intensjoners tid er forbi. De korrekte emosjoners tideverv bestemmer nå alt.

Verdier er nå forlatt som fundament for politikken. Gudstro likeså. Objektive standarder er gitt på båten. Fornuften henger over rekka og spyr, den blir snart likegyldig og foretrekker for egen maskin å drukne. Det emosjonelle barbari er klar for å overta, komplett, til dyst. Og dét er seierssikkert. Emosjoner er blitt som førsteprinsipper å regne. De kan hverken bevise eller motbevises. De utgjør nå selve grunnstoffet i universet. De kan ikke reduserer til noe annet enn det de er, eller oppfattes som de er.

Emosjonene utgjør nå den første og siste forankring. De er Alfa og Omega. De kan ikke bestrides. Det fins intet rom for skepesis mot dem. Intet behov for radikal og intellektuell refleksjon. De er blitt doxiske felt. Der er blitt uavhendelige og udelelige. De er blitt substans og agens. De og de alene kan rettferdiggjøre den ultimate rettferdiggjøring. Emosjonene er blitt «Gud». Og de som har de rette emosjoner er «guder», uangripelige, inkontingente. De er sine følelser eller emosjoner. Fra disse blir alt annet skapt, gjort til kontingente entiteter. Emosjonenes aseitet er blitt ubestridelig. Gjenstår bare «makt gir rett». Vi har nettopp opplevd et jordskjelv, ettervirkningen gjenstår å se. De kommer til å bli gjennomgripende og uavvendelige. (Og selve prosessen her, har vært i emning lenge, men det er nå så sin sak). Vi ser konturene av diktaturet. Også Stalin fungerte som guddommelig, in personae. Hitler forsøkte å oppnå det samme, og lyktes til overmål. For ikke å snakke om Mao, (jeg kjenner kinesere som fortsatt guddommeliggjør formann Mao).

Man kan spørre retorisk og ut fra et behov for å bruke relevante metaforer eller parabler, for å komme tingen og kompleksiteten i alt dette litt nærmere: Hva har egentlig skjedd?

Jo, en «kjerneeksplosjon» har funnet sted. Det er satt i gang en prosess som utløser en voldsom energi i selve kjernen og den er ustyrlig, enn så lenge, helt til kjernen selv er utbredt og kjernereaksjonen stanser automatisk. Kjernen selv er blitt tappet for egen energi, for evig og alltid. Men hva med den fadede skyen? Vel, skyen i seg selv blir oppløst, men ikke reaksjonen eller effekten i seg selv. Den metasterer seg, men dens energi eller kraftpotensial forblir den samme, men i en annen form, - i negativ, mørk nedbrytende energi, en energi som enten vi vil eller ikke blir liggende under Det norske Storting grunnvoll, dets konstitusjon. For hvor lang tid, vil alltid kunne diskuteres. Terningen er like vel kastet. En gang for alle.

Sopp-skyen kommer i hele sin levetid til å være påvirket, satt under administrasjon, av selve kjernereaksjon og dens iboende, destruktive kraft. Alle krefter må derfor settes inn for å redusere ringvirkningene i tid og rom. Stortingets frihet er dermed bundet, ja, satt ut av funksjon, i relasjon til sitt egentlige og opprinnelige oppdrag. Og jo mer tid og krefter det tar å reparere skaden, jo mindre frihet for tinget til å drive med det det er skapt for, nemlig politikk, valg av metoder for å oppnå et reelt dette jordiske summum bonum, innenfor det lukkede system demokratiet nå engang er.