Gjør norske menn seg
falskt servile? Hvilke motiver kan de i så fall ha? - for å tekkes kvinner, for
å tekkes islam? Er de redde? Tror de at de har noe å vinne på det – og at det
er derfor spiller under falsk flagg og falske paroler? Har de ekte skyldfølelse
for sitt kjønns rovdrift på natur – og kvinner, og føler de autentisk skyld for
at forfedrene la under seg Afrika og gjorde stor muslimske landområder avhengig
av Vesten?
Føler de seg ikke
tolerante nok? Er det derfor de må kompensere ved å være ekstra – påtatt -
servile? Har de ikke argumenter? Har de ingen pondus, ingen reell personlighet?
Er de alle nikkedukker, forsakte, funksjonelle stumtjenere? Føler de virkelig
at de nå endelig virkelig er blitt «det svake kjønn», som trenger å få juling,
som trenger å bli straffet? Hvorfor blir de frivillig auto-machochister? Kan det
være noe annet enn skuespill og spill for kvinnegalleriet? Har virkelig kvinner
så stor ydmykelsesmakt, eller bygger mannens selvydmykelse på rene illusjoner,
om at kvinner er ute etter dem for å tråkke dem ned og forakte dem, både
enkeltvis og som gruppe?
At de endelig har
funnet ut hvem de egentlig er, og at det kun er kvinnen å takke? At det er
kvinnen vi nå må tro på og dyrke, - og ikke akte hva biblene sier om mann og
kvinne, en mann og en kvinne og mannen og kvinnens plass – i hvert fall i
hjemmet og den nære familie?
At de fortjener alle
nedrakkingen? All mistenkeliggjøring – og all den objektiveringen og
nedsettende kategoriseringen av dem, som nå «råder grunnen og verden» til
stadighet og nesten overalt nå? Er alt dette utslag av onde makter og
myndigheter i himmelrommet?
I så fall: Kjemp mot
dem!
En ting er sikkert:
de må i dag tåle mye, jeg vil si for mye, uanstendig mye - ikke av det gode, men av det slemme, det gjerrige
og det misunnelige som kommer mot dem fra visse hold innen de feminines verden.
Av sneverhet og dømmesyke. Av irrasjonell frykt og kolossale behov for å kunne
manøvrere, herske og splitte og dukke – av psykopatiske personer som opptrer
som «fascists with a smile».
De må tåle for mye
nedsnakking, for mye vrangtolking, og det helt utrolige: De har latt seg
objektivere. Det vil si: Ydmyke, hundse og tråkket på. Og det er først og
fremst mannen jeg snakker om. Kvinner får som fortjente når bumerangen kommer
tilbake på dem.
Liker de det? Man
kan virkelig nå lure på om de virkelig er født slik nå, som svake av natur. Som
født egentlig svakere enn kvinnen. De betraktes nå som udugelig og som feige
sveklinger. Kvinnen er sterkere, mer sosial, flinkere på skolen.
Som opportunister,
ryggslikkere. Som innsmigrere, som ingen selvrespekt har og som stakkare det
aldri vil bli mulig å forbedre. Slik tenker kanskje mannen om seg selv i dag.
Og han er suggerert til det. Han er blitt utsatt for utilbørlig gruppepress for
lenge. Mange menn har bukket under og trukket seg helt ut. Andre menn benytter
anledning til både offentlig og privat å krype og underkaste seg nesten hva som
helst kvinner måtte ønske og befale. Og utviklingen ser ikke ut til å kunne
stoppes. Kvinner kan i dette gjørmebadet lett få det inntrykk at de er
uangripelige, at de har rett simpelt hen fordi de er kvinner.
Det er menn som nå
er det virkelig objektiverte, de reelt objektiverte. Det er faktisk menn som er
de egentlig ofrene. For hva de nå enn har gjort av alt fornuftig, oppofrende og
godt, jo mindre har det hjulpet på, og
jo mindre hjelper det. Jo mer godt de gjør, desto verre. Og kvinnene vil ha det
slik! For det er slik tingene er og bør være! Fordi mannen blir definert som
svak og egentlig ond, har kvinner rett til å hundse menn, og dette skjer
overalt, på alle mulige måter og med alle mulige metoder – så lenge kvinner kan
slippe unna med det.
Menn omtales
endimensjonalt som om de kun var interessert i en ting: Sex, og å bruke kvinner
som objekter. Som ting. Som tegn, (som professor Lone Salomosen vil ha oss til
å tro. Hun er professor på Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo. Det
sier det meste om henne).
Som umælende dukker, vil de ha oss til å tro mennene tenker om kvinnene. Vesener som ikke er en sann
dialog verdig. De vil ha oss til å tro at menn tror at kvinner er et produkt av
egen erotiske fantasi.
Kvinner er blitt
lurt til å tro at mannen er slik: Menn er dyr, som en svensk feminist sa for
åpent kamera for noen år siden. Hvor mange kvinner så ikke sitt snitt til å la
seg brukes av en slik kynisisme -og et slik åpenlyst hat- til å begrunne i sitt
eget tankeunivers og i sitt eget mannehat, for å kunne pleie seg selv som forestilt offer?
De fleste kvinner tør
imidlertid ikke si det høyt, de får seg ikke til å formulere det i rene ord, at
de mener at menn er som dyr? Mange kvinner går i dag rundt med forstillinger om
mannen som et dyr. Og slike forestillinger er blitt et axiom for dem, prima facie.
De har skaffet seg en magisk amulett, en magisk beskyttelse i og med alt dette.
Mot mannen og alt han står for, hvis han ikke underlegger seg og kryper. De har
det nå innebygget som et slags vagt og uformulert dogme i sine innerste tanker,
men ikke bare som et jomfrunalsk og uskyldig rent kognitivt aksiom, nei, aksiomet
har agens, det virker, det tillegges magiske krefter, de glipper ut av dem, når
de ser en sjanse til å dukke en mann, med sublime formuleringer og et mylder av
«speach acts» som mannen ennå ikke forstår,
men som likevel viser at det er et – objektivt sett - selvdestrukivt hat som
ligger under og er ute og går.
Vi ser det på
holdningen mange kvinner legger for dagen overfor menn, i det daglige. Jeg
kunne begynne å regne opp, men lar være, for eksemplene er legio, de fremstår lyst
levende og klart forekommende, foran våre øyne, foran våre sanser, foran vårt
intellekt, foran våre kropper, foran våre talenter, foran våre idealer og
drømmer, foran våre hjerter, som et generelt fenomen, for de menn som våger å
se.
De omtales som «dyr» som lar seg drive av sex
som eneste motiv og bevegelsesgrunn. Og alt dette må de da pent ta til takke
med og tåle fra kvinnelige biskoper og kvinnelige teologiprofessorer, som ikke
dyr seg for å vise at de hater menn, her nærmere bestemt som kvinner, som f eks Lone
Salomonsen og Kari Veiteberg, (som for øvrig vil bestemme hva som er rett og
galt en gang for alle, etter eget hode, ikke etter "Bibelens hode" men etter
sitt eget, private hode, dvs sine egne begrensningers hode, begrensninger de
ikke aner noe om at de har. Hvilken synd!).
Vel, jeg tar litt
hardt i. Jeg trekker det. Akkurat de kvinnene jeg her nevner, faller utenfor
det generelle bildet. Poenget er at de ikke har øyne for mannens aktuelle og
reelle situasjon, og for hva og hvem som har skylden. De gir ikke inntrykk av å
ville hjelpe mannen til den stilling og funksjon som naturen selv har gitt ham.
Mannen skal formes i «miljøets» bilde, dvs i den konstruerte feminismens bilde.
Noe annet duger visst ikke for professorer og biskoper i dag.
Vel, kanskje Aune
Sand kan være til hjelp? Han har ytret seg om Salmons høysang, - løp og les, se
under - men han har ikke en sjanse. Hans gode motiver trekkes uansett ned i søla, mens kvinner i de tusen hjem godter seg:
Endelig får de som fortjent … dvs mennene. Aune Sand blir frontet som om han
skulle være selve eksemplet på den onde og kvinneobjektiverende Satan selv.
Hva med menn i Norsk
Luthersk Misjonsforbund, eller hva det heter? Gir de fra seg noe håp? Å, nei,
du. De underlegger seg sin biskop: Kari Veiteberg, (for først å ta henne), så
kommer jeg tilbake til Salomonsen og Sand om litt.
Biskop i Oslo, Kari
Veiteberg, har vært i samtale med to menn fra et lutherskdominert misjonsmiljø
i landet, og Dagen-redaktør Tarjei Gilje har gjort seg et referat og noen tanker,
som man med god grunn og de beste intensjoner kan humre av. Og fordi vi kan
humre av dette radmagre journalistiske stykket, av Gilje, synes vi faktisk at Giljes
kommentar for en gangs skyld er fullt av innhold, selv om innholdet egentlig
bør legges inn i selve møtet eller «sceansen»,
som Gilje beskriver, av leseren selv, for å få trukket noe sant, ærlig,
forstandig og vekkende ut av den.
For sceansen er bare
langtrukket, fylt av tåke og gråtkvalt ydmykhet, stinn av velvilje og
kristenmenns behov for å underlegge seg kvinnen, i hvert fall som uoppnåelig
idé betraktet. Veiteberg er selvsagt uoppnåelig for disse misjonsmenn,
forståelig nok. Men her går det ikke på kjøtt og blod, nei, her går det på noe
annet: Veiteberg er interessert i å oppnå åndelig kontroll. Det er hun som da
selvsagt bli den uoppnåelig jomfru, i overført betydning, selvsagt. Hun må jo
få kompensasjon for noe, om ikke for annet.
Sceansen er gåtefull, for her tør ingen være seg selv, her er alt forstilling og
forestilling, farlige forestillinger, som kanskje bør utryddes, hvis de skulle
vise seg å være så viktige og sanne som sceansedeltakerne later til å tro de
er.
Sceansen beskrives av Gilje som det jeg opplever som «et noksagt i seg selv», som
en gjensidig unnvikende, dvaskt, kjedelig og livsfjern innslag i dagens diskurs
om kirken og kristen tro. Her lyser den gjensidige respekt av både komikk og
falsk ydmykhet. En sceanse hvor alle
sitter smilende, på nåler. Hvor alle nærmest blir betalt for å frykte
hverandre, men må spille en slags «åndelig, myk- chicken».
Her er det ikke
snakk om sann aktelse, men om underdanig gjenstridig servilitet, - bortsett fra
Veiteberg, som drister seg til å vise en flik av sin egen moralistiske
konstitusjon, under dekke av å være korrekt og hypertolerant og i ett og alt
sann kristenmannstro – men like vel
illustrerende: Giljes stykke beskriver Veiteberg med et par linjer som får
henne til å fremtre som det mennesket hun først og fremt er: En moderne, politisert,
avkristnet, feministisk «rød» biskop, en kvinne i Robin Hood skinn og en person
som liksom skal ofre seg totalt for de fattige. Om hun går i rød strømpebukse
under kjolen, skal være usagt, i grunnen er det helt irrelevant. Det mer
påtrengende er at det faktisk lyser rødt ut av øynene hennes, slik jeg ser det.
«Til tider er
samtalen en studie i hvordan ulike verdener møtes. På noen områder er avstanden
åpenbart stor, og partene veksler mellom å være høflig lyttende og utfordrende.
Ikke minst er biskopen tydelig på hugget fra begynnelsen av. Hun uttrykker
takknemlighet over å få komme på besøk, men har ikke tenkt å la sjansen gå fra
seg til å konfrontere NLM-erne. Så viser det seg etter hvert at den saklige
avstanden mellom partene ikke alltid er så stor som man kunne tro på forhånd»,
skriver Gilje så korrekt, læregutt som han er.
«Blant annet sier
biskopen tidlig at hun er opptatt av mammon. Kari Veiteberg har både før sin
bispegjerning og underveis i den, lagt vekt på å se dem som ikke blir sett, og
å hjelpe dem som trenger hjelp. Da er kampen mot materialismen, mot egoismen,
en sentral del. Men det er slett ikke sikkert at uenigheten her er spesielt
stor. Gudsfrykt med nøysomhet er et ideal både Åsland og Ottosen mer enn gjerne
løfter frem. Og de vil antakelig kunne slutte seg til biskopens utsagn om at
ikke alle kristne er enige på dette punktet.
For NLM – Norsk
Luthersk Misjon … - er begrepet «unådd» svært viktig, og det har blitt
enda viktigere de senere årene. (At Giske nevner akkurat dette, er topp, og
viser kanskje at han har sans for det som burde være en detalj, i det store og
hele, men som like vel viser at miljøene går på gummisåler).
Begrepet unådd refererer til dem som ikke har
hatt anledning til å høre evangeliet, vanligvis fordi de bor i en del av verden
hvor evangeliet ikke er kjent. Øyvind Åsland vil gjerne høre biskopens
synspunkt på behovet for misjon overfor disse gruppene. I stedet utfordrer hun
selve ordet, og sier at hun er redd for begreper som «fratar folk å være folk».
«Jeg møter deg som Espen, ikke som nådd eller unådd», forklarer hun til Espen Ottosen.
Kommentar: Her må
jeg kommer med et lite innskudd: Preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit,
sier til Vårt Land: -Det er ikke vår oppgave å fortelle folk at kristendommen
er bedre enn andre religioner.
Her ser vi det
tydelig: De som er unådd, er de som
tidligere ble kalt hedninger eller vantro. Å erstatte disse ordene med
«unådde», som det lutheranske miljøet her har gjort, var ikke nok. Det var til
og med moralsk forkastelig. Hør hva biskopen og preses sier unisont:
Kristendommen er ikke lenger unik. Den er bare en av mange, - kanskje
likeverdige? Kanskje til og mest verst
av alle? Men hvorfor er da Fykse Tveit fortsatt kristen, hvis han ikke mener at
kristendommen faktisk objektivt sett og universelt virkelig er, og fungerer, som den beste av alle
religioner og alle troer?
Veiteberg og Fykse
Tveit vil selvsagt ikke svare på et slik spørsmål, eller et slikt perspektiv.
De vi ta det som en fryktelig fornærmelse bare å nevne det, og som et angrep på
moralen selv, og som uttrykk for intoleranse, kanskje til og med rasisme. I
hvert fall som et bevis på manglende empati. (Jeg må bare her nevne at jeg for
en del år siden faktisk hadde det store ubehag det var å møte begge disse
kvinnene, men ved ulike anledninger. Det oste av kulde av dem begge to. Jeg
likte dem ikke. Og heller ikke liker jeg å si at jeg ikke liker den og den. Det
byr meg imot, så når jeg sier at jeg ikke likte noen av dem, må jeg mene det
fra dypet av min sjel, men med en viss anfektelse, må jeg innrømme).
Gilje fortsetter: «Veitebergs anliggende vil nok både Åsland og Ottosen i prinsippet ikke
ha noen problemer med å slutte seg til. Men begrepsavklaringen kommer i stedet
for samtalen om det som nok var Åslands anliggende, nemlig å drøfte behovet for
misjon i de deler av verden hvor evangeliet ikke er forkynt. Sånn er det gjerne
med parter som ikke kjenner hverandre, de trenger først å forstå den andres
språk. Deretter kan de snakke om selve saken. Men da tar nødvendigvis samtalen
litt mer tid».
Herregud. Her gjør
Giske alt til et spørsmål om prosess, om formaliteter, om hvordan de med sikk
og bruk skal tale til hverandre. Det er søvndyssende. Middelmådig på alle bauer
og kanter.
Gilje er med på
ferden, så forståelsesfull, så høflig, så innlevende, så snill, så «mannlig»: «Veiteberg
får utfordret NLM både på kvinnesyn og på organisasjonens diakonale profil. Men
her hadde verken Åsland eller Ottosen tenkt å gi biskopen gratispoeng. Rett nok
finnes der teologiske forskjeller i synet på kvinners tjeneste i Guds rike, men
NLM har da vitterlig sendt ut kvinnelige misjonærer i forkynnertjeneste gjennom
hele sin tid. Og diakoni, både hjemme og rundt i verden, har vært viktig for
bedehusbevegelsen gjennom hele dens tid. Veiteberg kunne ikke være uenig i noe
av det, så denne samtalen ble litt som en innledningsrunde.
Gilje fortsetter: En nesten kostelig liten seanse kommer når Øyvind Åsland tar til orde
for å lære teologi av kirken i sør. … Veiteberg sier seg enig. … «Kanskje vi
snakker med litt forskjellige folk?» spør biskopen. «Jeg snakker med ledelsen»,
poengterer Åsland, som for å understreke at han ikke baserer seg på tilfeldige
bekjentskaper. «Jeg snakker med grasroten», repliserer Veiteberg … Underveis
får de også snakket om historisk-kritisk metode i teologisk forskning, og ikke
minst om behovet for å forkynne til omvendelse. De har dessuten en bolk om
frelse og fortapelse, med utgangspunkt i Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaugs nye
bok. Det er lett å få øye på avstanden mellom Veiteberg og de to NLM-erne. Og
den er høyst reell. (Alt over fra tirsdag 09620 i Dagen).
Men nå
over til professor Jone Salomonsen:Dagsnytt 18 29. april 2020
«I Høysangen
uttrykkes gjensidig kjærlighet og erotisk begjær der både «han» og «hun» får
sagt hva de føler for hverandre. I Aune Sands tekster er kvinnen alltid et
objekt for hans begjær», uttalte
Lone Salomonsen til Vårt
Land.
Kommentar: Salomonsen skjønner ikke bæret, at Høysangen dreier seg om skjønnhet, frukter
og ånd, eller en kjærlighet som ikke
bare knyttes til objekter, til ting man kan brukes etter eget velbehag, som
ting ensidig å trekke erotisk nytelse av, men også i aller høyeste grad til den
man er, med hud og hår, med former, med reell kognitiv og affektiv erotisk –
helt legitim - tiltrekning. Uten kroppene sett som en integrerende «del» av
selve kjærligheten, ingen kjærlighet overhodet.
Det er Salomonsen
som kler kvinnen i illusjoner, og som har «økonomisk» eller materiell interesse
av det, av en eller annen grunn. Hun vi frata kvinnen statusen som fullt ut
menneske, som en organisme eller som et samspill eller en dialektikk av kropp,
sjel og ånd, som et vesen må besitte og være integrert i, for å kunne være hel
og fullkommen, og for å kunne elske, dvs samtidig som fullt og helt objekt og
fullt og helt person, samtidig subjekt og ånd, samtidig, ja, og ikke bare delvis
litt av det ene eller litt av det andre, ikke bare et objekt i stadig
konfrontasjon med mannens mulige motiv for å elske henne. Det er Salomonsen som
gjør Sand til et objekt, til kjærlighetens motsetning, til kjærlighetens
hindring, og kjærligheten til en form for mekanikk, i og med at hun demoniserer
Sands objektiveringer, objektiveringer som Høysangen selv benytter seg av, om
enn på en litt annen måte, men ikke på en helt vesentlig annen måte. Salomonsen
gjør med dette grepet og denne innfallsvinkelen eller tilnærmingen både mannen
og kvinnen en stor bjørnetjeneste. Salomonsen fornærmer Guds skaperverk, intet
mindre. Uten at hun innser at hun burde skamme seg. Hun ser ut til å være
veldig fornøyd med å gjemme seg for Guds åsyn.
Hun skjønner ikke
Høysangens frodighet og liv. Den fulle harmoni og dramatikk. Dens ynde, men
også den objekter, dens «mål», dens avhengighet nettopp av det kroppslige, skal
Guds plan få utviklet seg. Hun skjønner ikke at kroppene og objektene er en
komponent i Guds forsyn og Guds velbehag. Hun forstår ikke at uten objekter, er
kjærligheten intet, i beste fall kald, frigid, foraktelig, nevrotisk, ja,
livsfienttlig og fullstendig uten spiritualitet, og dufter. Professorens
kritikk er moralistisk, nedlatende, uforstandig og til å forakte, og til å ta
avstand fra med alt man måtte ha av sann manndom og kristentro, (ikke bare i en
spak, logrende, myk og femi-servil manndom).
Professor Salomonsen
later ikke til å forstå spørsmålet: Hvor finner man sannhet, skjønnhet og gode
annet enn blant objekter, i samklang med objekter? I samklang med tall og
meter, former og bevegelser? I «sjelens ubotelige ensomhet»? I isolasjon fra
begrepene om menneskes syndige og bevisst valgte isolasjon fra den dampende
dialogen mellom mann og kvinne? Hvor finner Salomonsen kvinnens og sin egen kjærlighet
annet enn i en dum og snever selvtilstrekkelighet der mannen er en
objektiverende «gris», et dyr?
Vi
klipper nå litt fra etterspillet i visse media:
«Ellisiv Lindkvist,
forfatter av blant andre Oh, Kulturmannen:
… Jone Salomonsen
sin kritikk av Bibelselskapet er betimelig. Aune Sand viste ikke mye hylling av
verken sin motdebattant eller programlederen. Han startet debatten ved å snakke
om noe helt annet. Videre var han ufin og avbrøt begge. … Kvinnen er gjennom
kulturhistorien ofte blitt hyllet for sin omsorg og hennes yndige vesen, og
dette er mang en gang brukt mot henne i kampen for hennes frigjøring. Forakt og
hyllest av kvinnen har historisk ofte (men ikke alltid) gått hånd i hånd. … er
det også et lag av kvinneforakt vi ser her? … Ja, absolutt!
Dyrkingen av kvinnen
har nesten alltid et snev av kvinneforakt. … Sand er ikke så maktesløs at vi
bare kan le av ham. For teologer er dette særdeles viktig og for alle oss som
er opptatt av hvordan vi tolker kultur- og litteraturhistorie er det også
viktig at det ikke overlates til klovner. …
Det er selvsagt
deilig bekymringsløst å si at han er en uviktig klovn vi ikke trenger å ta alvorlig.
Madeleine Schultz,
programkonsulent for Deichman Bjørvika og medgrunnlegger av forlaget Brød og
roser: «Jeg tenkte vel mest av
alt ‘lol’.»
…. Kvinnen er ofte
blitt hyllet for sin omsorg og yndige vesen, og dette er mang en gang brukt mot
henne i kvinnefrigjøringen; forakt og hyllest av kvinnen har historisk ofte
(men ikke alltid!) gått hånd i hånd. Sand sier han hyller kvinnen, men er det
også et lag av kvinneforakt vi ser her? (svar gjerne ja eller nei her).
… Jeg kan forstå at
teologen i debatten reagerer på tolkningen av det som tydeligvis er en dialog
mellom en kvinne og mann, men det burde da strengt tatt vært en debatt mellom
oppdragsgiver og vedkommende. … Jeg synes man skal le av dette. Livet er for
kort og kampene er for mange til å ta Aune Sand på alvor.
– Heidi Helene
Sveen, forfatter av Det var ikke voldtekt: «Det han driver med er othering på
høyt nivå». Dette vaset har jeg ingen tålmodighet med ... jeg er møkka lei menn som «hyller» kvinner
enten ved å sette dem på en umulig pidestall, eller omtale dem på en kåt måte
som føles like slibrig og uvelkommen som onkels våte tunge i øret. … Hvorfor får så sjelden Aune Sands hyllede
kvinner være noe mer enn bare sine immanente kropper? Det han driver med er
othering på høyt nivå, altså en reduksjonistisk fremmedgjøring av kvinner. Han
bidrar jo ikke med annet enn projiseringer av sine egne erotiske forestillinger
om idealkvinnen.
… gammelmodige menn
som Aune Sand er heldigvis en utdøende type, og at det er kjønnskonservatismens
svanesang vi hører når han åpner munnen. Vi kan unne dem å dø med verdighet.
Alternativt: At han er for komisk til å ta alvorlig.
Ida Madsen Hestman:
Jeg lo av videoen, men jeg hadde ikke trodd at jeg skulle le enda mer av
debatten. Hvis man velger å ta Sands kunstnerskap på alvor, og la seg provosere
og tillegge ham misogyne holdninger uten å kjenne Sands klisjefulle
utgangspunkt, kan man ikke tillate seg selv å bli utsatt for særlig mye
kulturuttrykk. Like mye kan man komme i skade for å forsterke fordommer om
feminister som ikke tåler å se provoserende kunst-og-kulturuttrykk. Det at
kvinner fremstilles passive, er normalen i nær sagt all kultur i dag. Aune Sand
snakker jo faktisk om kvinnen, han ser henne. Det er langt mer problematisk med
høyt respekterte kunstnere som ignorerer kvinnen totalt, som ikke gir henne
plass, som om de ikke betydde noe som helst for den mannlige kunstneren.
Mange menn kan ha en
intensjon som er bare god, men om de ikke er helt kjent med mønsteret i hvordan
kvinner fremstilles på, er det lett å bli tolka som mindre velmenende.
Så skjønner jeg at
man ikke har tenkt over at det kan tolkes kvinnefiendtlig. … – Folk må få
bestemme hva de gidder å bruke dårlig energi på, men humør smitter.
Konklusjon: Bekrefter ikke overstående alt det jeg skrev i innledning til denne
posteringen? Hvis ikke, trenger jeg stadig reorientering, et orienteringsløp
jeg løper nærmest kontinuerlig og livsglad, mens jeg har Høysangen syngende i
all mine lemmer, og i blodet, min sjel.
