Sofistene mente at det som er sant for meg er like sant som
det som er sant for deg. Eller omvendt. Det ga visse perspektiver på mennesker
og muligheter. Enkeltmenneske ble alle tings målestokk. Ingenting var sant en
gang for alle overalt, i objektiv forstand. Det ble fritt frem for relativisme,
og det vi kan kjenne igjen i dag som argumentasjon og politikk for det
multitkulturelle mangfold og fellesskap og den (gale) forestilling at ingen
noensinne med sann autoritet vil kunne si og mene at en kultur eller religion
egentlig og i virkeligheten er bedre enn en annen. Alt er, - som kjent – blitt
relativt.
Det absurde i en slik vinkel og et slikt utgangspunkt eller
slik premiss er at man i en overgangsfase på vei mot et slikt «ideelt» samfunn må
subsidiere minoriteter for at de sammen med flertallet skal kunne danne et nytt
felles verdigrunnlag i et nytt samfunn og i et nytt stort Vi, som forventes å
være bedre enn det foreliggende, hvor det altså finnes en større majoritet mot
resten, som fortjener å bli betraktet som like sant og like mye verdt som det
foreliggende.
Det relative blir derfor oppfattet som en nødvendig
forutsetning for å etablere det absolutte. Det nye store Vi som det nye
absolutt sanne (i den grad utopister tror det er mulig å realisere uten for mye
larm og strid, og uten at noen skulle begynne å kny).
Forstå det den som vil og kan. Vi skal i denne posteringen
snuse litt på stereotypifisering, - og implisitt objektivering, reifisering,
agens og tu-coque, men da uten å gå nærmere inn på disse implikasjonene her og
nå.
Hva angår stereotypifisering, tyr aktører i debatter (og
indre monologer) ofte til det vi vil kalle
retoriske maler, mønstre og sjablonger som verktøy brukt i
medmenneskelig relasjoner for å påvirke og vinne frem for egne interesser,
inkludert eget slvbilde, hva enten disse er bygget på helt irrasjonelle emosjoner eller på – skakkjørt,
men kalkulerende – rasjonalitet.
De er ment å skulle være appellerende, besnærende,
overbevisende, bekreftende og lokkende. De antas å skape det de nevner, mane
frem motpoler, og å skape sympati og hat i en smekk.
De er i tillegg til å være formale maler også
tankeparadigmer, og de som benytter dem bevisst og med stor flid og "kunstnerisk
patos", vil jeg kalle «malere», - retoriske malere. De føler at de skaper noe nytt
av alt fra ingenting til grums, i alt fra værende visjoner, kaotiske følelser
eller mangel på sådanne, så vel som i rolige, analyserende, men ensomme sinn
som vil ut av sitt fengsel og sin indre uro, fortvilelse, eksistensielle angst,
mindreverdsfølelse og manglende evne for mellommenneskelig tillit og sann tro
på sårt tiltrengt frelse.
Men disse malerne er alt annet enn kreative. De er snarere
destruktive. De evner ikke å skjelne mellom gave eller mulig trussel og
innbilt patronisering.
Malene er konstruert for manipulasjon av hjerter og sinn i
den hensikt å vinne nettopp hjertene og sinnene. De er universelle og blir
brukt overalt, legitimt eller ikke. De sikter på å skape, forsterke og bevare
identitet eller følelse av samstemmighet, lojalitet og solidaritet.
Man hisser gjerne opp en folkemengde (eller en
supportergjeng for et fotballag, for den saks skyld) til å tro at jubel eller
sentimentalitet er selve sannheten, den hele og fulle sannheten
iallfall der og da – dette uten omtanke for malens og malernes giftige intensjoner,
nemlig å «ta ut» en motstander, en innbilt eller virkelig fiende, i en fiktiv
eller reell kamp på liv og død.
Eller: Kun for å ta kål på en fiktiv motstander – som kan
være reelt svak, ubetydelig eller i sterkt mindretall - en gang for alle, eller for rett og slett mer
effektivt og spektakulært – eller «elegant» - å kunne sparke på «elementer» som
nå ligger nede - motstandere, fiender
man ikke liker, og på den mest finurlig brutale måte, samtidig som man slipper
unna med det, ved listig eller sublimt å anvende en kvasimoralsk begrunnelse
for sin forakt, sitt hat og sitt bearbeidede eller ubearbeide sinne, eller
bevisst opparbeidede raseri og skjulte fråde.
Frukten – hvis suksess – av dette spillet er dette å kunne føle som andre og
derigjennom føle at man er tryggere og sterkere, som gruppering, enn før, hvor
kulden og usikkerheten da på nytt kunne komme krypende inn, som udefinert og
derfor manifistert i reelt urovekkende frykt eller angst.
De er både et bedøvelsesmiddel og en skalpell i «malerens»
hånd, en skalpell som før «inngrepet» skal gjøres så usynlig eller ufarlig som
mulig. «Pasienten» skal lokkes over «elven», til den riktige siden, over til
dem som er bedre, de som har høyere verdier og tilsynelatende mer edle, langsiktige mål.
Malerens – eller sofistens -
sikte er å oppnå støtte for en side i en større ide- eller maktkamp,
som gjerne oppfattes som en kamp på liv og død, med ens "identitet" som høyeste innsats. Det gjelder til syvende og sist ett og bare en moral og
ett prinsipp: Den sterkeste vinner.
Og dessuten: Malene og de rigide tankeparadigmene viser til
en virkelighet, eller overvirkelighet, utenfor seg selv, til en objektiv
virkelighet, en virkelighet som oppfattes som mer reell og intens eller autentisk enn den ofte så kjedelig og
statiske virkelighet som utfolder seg «her på jorden». Den sanne virkelighet er den som finnes
der hvor intet jordslig kan besudle den, dvs der hvor det er umulig å
kritisere, komme med innvendinger, se nyanser og mangfold og derfor argumenter
og diskurs. Malene står over pro et contra-diskusjoner og det gjør da selvsagt
også malerne og de som underlegger seg dem eller dras inn i deres – misforståtte
eller begrenset forståtte - «platonisme» eller ideverden.
Den som har størst potensiell makt må utvikle
overtalelelsesmakt, en slags kunst, eller
den makt eller det verktøy som kan dreie, forføre eller suggerere «best»
og «nå flest». Derfor må malen også tingliggjøre dem den er rettet mot; og
disse skal så i neste omgang gjøres til verktøyer for et større hele, en
sannere ideologi, et bedre samfunn, og fler høyverdige, istemmende individer. Alt sett i lys av de som påstår
seg å ha en dypere gnosis – en høyere kunnskap eller viten - enn de andre,
undermålerne, de som ennå ikke har skjønt noe, her i livet og som nå kan mistenkes for umoralske "egentlige" intensjoner og fordervelse.
Malerne tror alltid at de har større innsikt enn dem de
snakker til og forsøker å overbevise. De føler seg uangripelige. De har sett og
tror de tilhører noe genuint «større». De føler seg som de overlegne blant de
få reelle deltakere eller budbringere som til enhver tid måtte delta i dette "høyere
spill", dette større drama, denne større fortelling og derfor også som bedre og mer
ydmyke tjenere for en høyere eller større og mektigere «Herre», - det kan være
en raseteori, en ideologi, en religion. Eller ateisme.
Eller: De vet at de kun er sprellemenn, sofister som gjør
det de gjør for å tjene på det, uten sant engasjement, og da som kalkulerende
opportunister, eller feige og hel- eller halvvblinde etterdiltere, øyentjenere,
intelligente eller ikke, men like fullt i ørska, selvsagt, mer eller mindre. En mal
hjelper dem til å flytte ut av usikkerhet til trygghet og mindre sårbarhet. Man
holder kanskje ikke ut tanken på å måtte tenke selv, inntil det ansvarlige. Ved
å tre inn i selve malen, opphever de sin egen person, friheten blir å finne i
et prefabrikert mønster, en tilstand av falsk transcendens eller ond tro.
Men maleren kan aldri bli sannhetssøkende i radikal forstand.
Alt er likevel relativt for dem, samtidig som de frykter for at deres gruppe
skal bli redusert eller utnyttet. Allerede før symptomer på at en slik
reduksjon eller tap av anseelse og selvverd foreligger, sliper disse malerne
sine kniver. De venter ikke på siste utvei: Makt er rett, nei, de skaper
bevisst grobunn for å komme «de andre» i forkjøpet, gjerne i lang tid på
forhånd. Overflatiske psykologisereinger er ofte finslipte kniver.
Selve malen – og dens retorikk – må derfor ta i bruk en
eller annen form for dehumanisering av alle motstandere som kan tenkes å
forspille utviklingen, planen eller realiseringen av malerens grunnleggende
agenda, hans egenkonstruerte motivasjon, hans langsiktige intensjoner og mål, alt med sikte på både å
foredle seg selv og andre, kunstig, falsk eller ekte, alt etter som, på vei mot
det høye mål, selvrealiseringen, både kollektivt, kommunitaristisk, privat og
individuelt.
Maleren tvinges derfor, enten han vet det eller ikke, til å
gjøre seg dette bevisst og til å lede seg selv inn i et credo han selv ikke kan
svikte og det er intet annet enn: Målet helliger midlene.
Og da nærmer det seg cresendoets høydepunkt: Jo høyere han
oppfatter eller verdsetter sitt mål – sin utopi – jo mer er han villig til å
ofre seg, og bli brukt som et middel. Han dør om så det gjelder, som om dette i
seg selv skulle kunne bidra til å øke verdien av utopien, eller hans egen
objektive eller kosmiske verdi, om man vil, eller forestillingen om en bedre
verden der menneskene med nødvendighet da også kollektivt måtte bli bedre, mer
føyelig og mer innrettet på selvrealisering, på malerens og hans egne - og hans
egen gruppes- premisser.
Vi har her på Nei til islam opptil flere ganger benyttet oss
av maler i den forstand som omtalt over. Men vi har aldri ment at de skulle
brukes aktivt i debatter eller andre steder for å oppnå de mål malerne, som vi
har valgt å kalle dem, har satt seg, og på disses premisser og i deres
perspektiv. Snarere tvert imot: Vi har trukket dem frem som eksempel på hvor
galt det kan gå i debatter hvor retoriske maler brukes nærmest på autopilot for
å kunne triumfere og føle seg mer høyverdig moralske uten å «kvalifisere» dette
nærmere og i større dybde, trumfe eller patronisere debattmotstandere, eller
fiender.
Et eksempel på en farlig retorisk mal kan være den tale
Goebbels i 1929 brukte mot jøder som en folkegruppe, en tydelig fascistisk og
rasistisk mal brukt i de mest manipulative hensikter som tenkes kan og med en
kynisisme som neppe er blitt overgått siden den gang i noen taler eller
debatter «wordlwide», (med noen få unntak).
Et eksempel på en slik retorisk mal vi har hatt i tankene i
denne posteringer følger her og nå, og en leser vil lett kunne identifisere og
oppfatte malens potensielle ondskap ved å sette inn nærmest en hvilken som
helst betegnelse på en gruppering man anser fiendtlig, ond, grusom, slu,
undergravende, manipulatorisk, farlig etc:
Man kan ikke bekjempe … positivt. Han er en negativ faktor,
og denne negative faktoren må slettes fra norsk konto, ellers vil den for
alltid ødelegge regningen.
Man kan ikke forhandle med …
om … spørsmålet. Man kan vel ikke klandre noen for retten og plikten til
å uskadeliggjøre dem.
I kamp må man ikke innrømme … redskaper som enhver ærlig
motstander gis. De er ikke en ærlig motstander; de vil bare utnytte
storsinnethet og ridderlighet til å fange sin fiende.
… har ikke noe de skal ha sagt i … spørsmål. De er
utlendinger, fremmede menneske som liker vår gjestfrihet som de uten unntak
misbruker.
Den såkalte religiøse moral blant … er ingen moral, men en
guide til svindel. Derfor har de ingen rett til statsmaktens beskyttelse.
… er ikke mer intelligente enn oss. De er bare smartere og
utspekulerte. Deres system kan ikke økonomisk - ja de kjemper økonomisk under
helt andre moralske lover enn oss - men kun brytes politisk.
… kan ikke fornærme en …. Bakvaskelser er for … bare et arr
i æren.
Verdien av en … bevegelse øker med … ‘s opposisjon. Hvis
noen blir angrepet av dem …, så taler dette absolutt for dem. Den som ikke bli
forfulgt eller til og med roses av en … , er ubrukelig og skadelig.
En … dømmer … spørsmål alltid fra et … synspunkt. Derfor er
det motsatte av det de sier riktig.
Man må si ja eller nei til … fobi. Den som skåner … , synder
mot sitt eget folk. Man kan bare være …tjener eller -motstander. … motstand er
et spørsmål om personlig hygiene..
Med disse prinsippene har … bevegelsen en sjanse til
suksess. Og det er kun dette som vil bli tatt alvorlig og fryktet av … .
Selvsagt vil de gjøre opprør. Og nettopp dét er beviset på at dette er rett og
riktig. Vi gleder oss til å følge med på …
svar.
(21. Januar 1929)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar