Med Johannes Morken fra Libanon til Kina

 Johannes Morken: I FOKUS, Stopp slaveriet i Kina, 12 august 2020, avisen Dagen:

”Diktaturet Kina er ansvarleg for dei mest systematiske og grufulle overgrepa mot etniske og religiøse minoritetar sidan Den andre verdskrigen. Ofra er … hovudsakleg muslimske etniske minoritetar i den store Xinjiang-provinsen. Innpå 1,8 millionar er sperra inn.

Kommentar: Dette er dramatisk. Situasjonsbeskrivelsen kan minne om forholdne i nazi-tyskland. Jødene ble utsatt for utryddelse. Nå er det muslimenes tur i Kina.

Intens overvaking, brutal oppsplitting av familiar, tortur og tvangssterilisering av kvinner er utbreidd. Slavearbeid er viktig i det brutale kinesiske forsøket på å skaffa seg full kontroll på minoritetsfolka.

Kommentar: Inntrykket av «nazisme» forsterker seg. Har Morken studert slavearbeid i mange muslimske land? (se under).

… Det kjem sterke vitnesbyrd … Klesfabrikken i Kina skilte seg ikkje frå det grufulle livet i konsentrasjonsleiren. Det var politi og overvakingskamera over alt.

… Stefanusalliansen har skrive under ein internasjonal appell til desse om å kutta ut Xinjiang på grunn av grove overgrep mot menneskerettane. 72 uigur-organisasjonar og over 100 organisasjonar frå sivilsamfunn og fagrørsler frå heile verda har gitt merkevaregigantane 12 månader på seg til å kutta alle band til det kinesisk styrte slaveriet i Xinjiang.

Kommentar: Her viser Morken at han er på den internasjonale arenaen, på den riktige siden. I en tidligere postering kommenterte vi «Morken i Libanon», og hvor Morken nok en gang vil gå foran, nærmeste ved å vise verdenssamfunnet den ene rette veien mot målet: Støtt Stefanusstiftelsen/alliansen. Libanon treng oss no meir enn nokon gong før (sitert etter hukommelsen ... )

Morken er i godt internasjonalt selskap, men han og organisasjonen hans nevnes ikke sammen med andre internasjonale giganter:

• The Lebanese Red Cross is the main provider of ambulance services in Lebanon, and said it would dispatch every ambulance from North Lebanon, Bekaa and South Lebanon to Beirut to treat the wounded and help in search-and-rescue operations. You can make a one-time contribution here. The British Red Cross has also set up an emergency fund.
• The United Nations’ World Food Program provides food to people displaced or made homeless after the blast. Lebanon imports nearly 85 percent of its food, and the port of Beirut, the epicenter of the explosion, played a central role in that supply chain. With the port now severely damaged, food prices are likely to be beyond the reach of many. You can donate here.
• The nongovernmental organization Humanity and Inclusion has 100 workers in Lebanon, including physical therapists, psychologists and social workers. They are focusing on post-surgical therapy in Beirut following the explosion. You can make a single or monthly contribution here.
• International Medical Corps is deploying medical units and will provide mental health care to those affected in Lebanon. The humanitarian aid organization also provides health services to Syrian refugees in Lebanon, and vulnerable Lebanese. You can donate here.
• Islamic Relief, which specializes in food aid and emergency response, is helping to put a supply chain in place for emergency aid in Beirut. You can donate here.
• In a study released in late July, Save the Children warned that over 900,000 people, including more than 550,000 children, did not have enough money to buy basic goods like food. With the situation likely to worsen after the explosion, they have launched a Lebanon’s children relief fund, to which you can donate here.
• UNICEF, the United Nations agency specializing in aid to children, is providing medical and vaccine supplies in Beirut, and supplying drinking water to rescue workers at the Beirut port. Its on-the-ground team is also counseling children traumatized by the blast. You can donate here.
• Impact Lebanon, a nonprofit organization, has set up a crowdfunding campaign to help organizations on the ground, and is helping to share information about people still missing after the explosion. The group had raised over $3 million as of Wednesday and donated the first $100,000 to the Lebanese Red Cross.
• The health care organization Project HOPE is bringing medical supplies and protective gear to Beirut and assisting the authorities on the ground. A donation page is available here.
• Over 300,000 people in Beirut were displaced from their homes by the explosion. Baytna Baytak, a charity that provided free housing to health care workers during the coronavirus pandemic, is now raising funds with Impact Lebanon to shelter those who have been displaced.
• For those in Beirut, here is a list of urgent blood needs. Several social media accounts have also been set up to help locate victims.

Så vidt jeg husker, ba myndighetene i Libanon om at hjelp måtte mottas kun av disse større organisasjonene. Man advarte – hvir man regelrett ikke forbød – å ta imot hjelp fra mindre organisasjon, (som antakelig ville bidra til å vanskeliggjøre hjelpearbeidet. Men dette er selvsagt ikke Morkens anliggende).

Morken fortsetter med å bidra:

… den internasjonale kritikken blitt skjerpa. Men jakta på profitt har ikkje stogga. ,,, bumullsplagg vert laga med tvangsarbeid. …

Kommentar: Profittmotivet skal her forklare verdens elendighet. Dette «smacker» av «god gammel Marx». Marx har kanskje fortalt morken at «religion er opium for folket»? Hvis kristendom er opium, bør Morken gi slipp på sin martyr Stefanus? Og heller støtte verdenssamfunnet fri fra all profitt og all opium? Stalin er kanskje bedre enn Hitler?

Morken kommer nå til høydaren:

Det er tid for handling, … USA har varsla sanksjonar mot eit kinesisk selskap. Merkevaregigantar har forsikra at dei ikkje tolererer tvangsarbeid. Men dei har ikkje forklart korleis dei kan møta dei etiske krava og samstundes driva forretning i ein region der systemet er bygt på tvangsarbeid.

Det er tid for at profitt må vika for menneskerettar.

Sluttkommentar: Jeg ønsker nå inderlig at Morken og Stefanus nå – i det som ennå måtte finnes av måtehold og ydmykhet overfor utfordringene,  begynner å orientere seg mot den muslimske verden, der de kan finne plenty om slaveri og barnerbeid, og masse, masse, om overgrep mot barn og menneskeretter og menneskerettigheter. Vi legger ved en liste over noen tilfeller og tilnærminger, basert på internasjonale fakta:

-

Children across the Middle East and North Africa (MENA) region are frequently deprived of the basic rights afforded to them in the Convention on the Rights of the Child and international law.This is particularly alarming and reprehensible for children within the juvenile justice system, regardless of whether they are in conflict with the law.Across the region, laws relating to children are outdated, and enforcement of children’s rights is too often weak or nonexistent. Many countries lack a comprehensive juvenile justice system that can appropriately respect and handle children’s rights. Shockingly, governments in some countries are simply unable or unwilling to adequately protect children.Across the MENA region, human rights organizations are campaigning for change as they provide and strengthen key services. However, these organizations face their own difficulties, handicapped by restrictions on freedom of expression, and physical attacks on activists.DCI-Palestine’s MENA project, launched in 2011, is improving the situation for children across the region by supporting organizations that work for children’s rights. By working closely with the League of Arab States and creating a strong regional network, we promote basic protections for children, and we seek to develop child-friendly justice systems based on the UN Convention on the Rights of the Child and international law

https://defenceforchildren.org/wp-content/uploads/2015/09/ChildrightsinArabcountries_EN_Report.pdf

Saudi sheik: 'Slavery is a part of Islam', WorldNetdaily, November 10, 2003,

www.wnd.com/news/article.asp?ARTICLE_ID=35518, [accessed 21 December 2010], www.wnd.com/2003/11/21700/

A leading Saudi government cleric and author of the country's religious curriculum believes Islam advocates slavery.  "Slavery is a part of Islam," says Sheik Saleh Al-Fawzan, according to the independent Saudi Information Agency, or SIA.  In a lecture recorded on tape by SIA, the sheik said, "Slavery is part of jihad, and jihad will remain as long there is Islam."  His religious books are used to teach 5 million Saudi students, both within the country and abroad, including the United States.

http://gvnet.com/humantrafficking/SaudiArabia.htm

BBC enthuses about how Islam “moderated” slavery and “treated slaves as human beings”

Jul 11, 2020 3:00 pm By Robert Spencer 30 Comments

Slavery is a constant throughout 1,400 years of Islamic history. Everywhere Islam went up to modern times, there were Muslim believers who believed themselves entitled to enslave non-Muslims, and did so, as is shown in detail in The History of Jihad From Muhammad to ISIS.

But for the BBC, the highest priority is to make sure that no one thinks ill of Islam in any way. What is behind this agenda that the BBC and other establishment media outlets pursue so indefatigably? What are they softening us up for?

“‘How Islam moderated slavery’: BBC blasted for piece explaining the ‘nice’ way to treat humans as property,” RT, July 10, 2020:

In the current climate of heightened racial tensions, marked by worldwide protests and the tearing down of colonial-era statues, it has emerged that not all slavery was created equal – at least, according to the BBC.

As celebrities, politicians, and the public at large parse their social-media histories for any evidence of untoward or potentially racially offensive comments, jokes, memes or otherwise, it appears the BBC is the latest institution to have views expressed in the past come back to haunt it.

In an archived article from 2009 discussing slavery and Islam, critics highlight how the BBC included such grim subheadings and points as “How Islam moderated slavery,” including “Islam treated slaves as human beings as well as property” and how, mercifully, “Islam barred Muslims from enslaving other Muslims.”

Though the BBC writer does acknowledge that Islam“made freeing slaves a virtuous act,” and makes several other concessions in the piece, it still apparently strayed too close to apologetics for slavery, in the eyes of many irate tweeters, becoming an exercise in whataboutery and deflecting blame on to Christians and white people.

Many were particularly irked, given the plight the Yazidi suffered at the hands of Islamic State (IS, formerly ISIS) jihadists in the so-called caliphate in Iraq and Syria….

https://www.jihadwatch.org/2020/07/bbc-enthuses-on-how-islam-moderated-slavery-and-treated-slaves-as-human-beings

In Fort-de-France, Martinique, activists pulled down a road sign with the name of Victor Hugo before burning it. "If Victor Hugo is unworthy, no one is worthy," said the International League Against Racism and Anti-Semitism.

The statue of Josephine, wife of Napoleon Bonaparte, was also beheaded and demolished in Fort-de-France.

Same fate for the monument of Victor Schoelcher, the French legislator who abolished slavery.

The decolonization of memory is advancing not only in former colonies, but also in Paris, where the first to suffer the blows of cancel culture was Voltaire, whose statue was vandalized in that city. Then that of Hubert Lyautey, Minister of War during the First World War. Then Jean-Baptiste Colbert, author of the document that established the conditions of slavery. On its pedestal the inscription “state negrophobia”.

Now comes an appeal from French intellectuals: "Hands off my story." Signed by the philosopher Alain Finkielkraut, by the essayist and writer Pascal Bruckner, by the scholar Bérénice Levet, by the former premier Manuel Valls, the appeal declares that "this import of the American politically correct is absolutely disastrous” and that “we risk undertaking a process that will have no end, which cannot have an end. Today it's Colbert, tomorrow it's Jules Ferry, because he spoke of the duty to 'civilize the inferiors'. We need to reread history in its context and not project our current obsessions into the past.”

French historian Pétré-Grenouilleau, got into trouble with the book "La Traite des Noirs" in which he explains: "The number of Christian slaves pillaged by Muslims exceeds that of Africans deported to the Americas."
Accusing the past of racism, stating that all cultures are equal, “would prevent us from strongly condemning - and everywhere - excision, polygamy or forced marriages. We will be guided by transforming the story into a trial with an endless list of defendants.”

History is knowledge, they continue. “We have to talk about slavery, but we have to talk about it in all its dimensions. Of course, the slave trade is a crime against humanity. But slavery existed in Africa, Africans participated in the tracts. While there were eleven million deportees under the European treaties, there were seventeen million under the Eastern slave trade, slaves of the Muslim world.”

While all cultures are tainted with crime, they write,"only Western culture knows the pain of guilt". In addition, France was the first country in the world to abolish slavery in 1794, it is the country of the declaration of the rights of man and citizen, the first to emancipate the Jews (how ironic - today Jews in France must flee antisemitism).

The French historian Sylvain Gouguenheim, a medievalist at the École Normale Supérieure in Lyon, in the book "Aristotle at Mont-Saint-Michel" wrote that the Greek heritage in the Middle Ages was transmitted to Western Europe from Constantinople, not from the Islamic world. "Greek culture did not return to the West only thanks to Islam: to save the ancient philosophers from oblivion would have been above all the work of Eastern Christians, who fell under Muslim domination, and therefore Arabized." It was in the scriptorium of the ancient abbey that gives the book its title, in the twelfth century, that Aristotle's works were translated directly from Greek by the copyist monks.

Serial petitions against Gouguenheim followed.

Meanwhile, another French historian, Olivier Pétré-Grenouilleau, got into trouble with the book "La Traite des Noirs", in which he explains: "The number of Christian slaves pillaged by Muslims exceeds that of Africans deported to the Americas."

There is no more fruitful time to erect historical taboos than during the war on history. A new order is arising from disorder. The New York Times just asked: "Should we cancel Aristotle?"

Giulio Meotti, an Italian journalist with Il Foglio, writes a twice-weekly column for Arutz Sheva. He is the author of the book "A New Shoah", that researched the personal stories of Israel's terror victims, published by Encounter and of "J'Accuse: the Vatican Against Israel" published by Mantua Books in addition to books in Italian.. His writing has appeared in publications such as the Gateston Institute, Wall Street Journal, Frontpage and Commentary.

http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/285070

In the early 20th century (post-World War I), slavery was gradually outlawed and suppressed in Muslim lands, largely due to pressure exerted by Western nations such as Britain and France.^[17] Slavery in the Ottoman Empire was abolished in 1924 when the new Turkish Constitution disbanded the Imperial Harem and made the last concubines and eunuchs free citizens of the newly proclaimed republic.^[18] Slavery in Iran was abolished in 1929. Among the last states to abolish slavery were Saudi Arabia and Yemen, which abolished slavery in 1962 under pressure from Britain; Oman in 1970; and Mauritania in 1905, 1981, and again in August 2007.^[19] However, slavery claiming the sanction of Islam is documented at present in the predominantly Islamic countries of the Sahel,^[20][21] and is also practiced in territories controlled by Islamist rebel groups. It is also practiced in countries like in Libya and Mauritania despite being outlawed.

https://en.wikipedia.org/wiki/History_of_slavery_in_the_Muslim_world

 

20th-century suppression and prohibition

See also: Abolitionism § National abolition dates

A photograph of a slave boy in the Sultanate of Zanzibar. 'An Arab master's punishment for a slight offence.' c. 1890. From at least the 1860s onwards, photography was a powerful weapon in the abolitionist arsenal.

At Istanbul, the sale of black and Circassian women was conducted openly until the granting of the Constitution in 1908.^[89]

Throughout the 19th and 20th centuries, slavery gradually became outlawed and suppressed in Muslim lands, due to a combination of pressure exerted by Western nations such as Britain and France, internal pressure from Islamic abolitionist movements, and economic pressures.^[17]

By the Treaty of Jeddah, May 1927 (art.7), concluded between the British Government and Ibn Sa'ud (King of Nejd and the Hijaz) it was agreed to suppress the slave trade in Saudi Arabia. Then by a decree issued in 1936, the importation of slaves into Saudi Arabia was prohibited unless it could be proved that they were slaves at that date.^[90]

In 1953, sheikhs from Qatar attending the coronation of Queen Elizabeth II of the United Kingdom included slaves in their retinues, and they did so again on another visit five years later.^[91]

In 1962, that all slavery practices or trafficking in Saudi Arabia was prohibited.

By 1969, it could be observed that most Muslim states had abolished slavery although it existed in the deserts of Iraq bordering Arabia and it still flourished in Saudi Arabia, the Yemen and Oman.^[92] Slavery was not formally abolished in Yemen and Oman until the following year.^[93] The last nation to formally enact the abolition of slavery practice and slave trafficking was the Islamic Republic of Mauritania in 1981.^[94]

Slavery in the late 20th and 21st-century Muslim world

Further information: Slavery in modern Africa and Slavery in Mauritania

The issue of slavery in the Islamic world in modern times is controversial. Critics argue there is hard evidence of its existence and destructive effects. According to the Oxford Dictionary of Islam, slavery in central Islamic lands has been "virtually extinct" since the mid-20th century, though there are reports indicating that it is still practiced in some areas of Sudan and Somalia as a result of warfare.^[95]

Islamist opinions

Earlier in the 20th century, prior to the "reopening" of slavery by Salafi scholars like Shaykh al-Fawzan, Islamist authors declared slavery outdated without actually clearly supporting its abolition. This has caused at least one scholar (William Clarence-Smith^[96]) to bemoan the "dogged refusal of Mawlana Mawdudi to give up on slavery"^[97] and the notable "evasions and silences of Muhammad Qutb".^[98][99]

Muhammad Qutb, brother and promoter of the famous Sayyid Qutb, vigorously defended Islamic slavery from Western criticism, telling his audience that "Islam gave spiritual enfranchisement to slaves" and "in the early period of Islam the slave was exalted to such a noble state of humanity as was never before witnessed in any other part of the world."^[100] He contrasted the adultery, prostitution,^[101] and (what he called) "that most odious form of animalism" casual sex, found in Europe,^[102] with (what he called) "that clean and spiritual bond that ties a maid [i.e. slave girl] to her master in Islam."^[101]

Salafi support for slavery

In recent years, according to some scholars,^[103] there has been a "reopening"^[104] of the issue of slavery by some conservative Salafi Islamic scholars after its "closing" earlier in the 20th century when Muslim countries banned slavery.

In 2003, Shaykh Saleh Al-Fawzan, a member of Saudi Arabia's highest religious body, the Senior Council of Clerics, issued a fatwa claiming "Slavery is a part of Islam. Slavery is part of jihad, and jihad will remain as long there is Islam."^[105] Muslim scholars who said otherwise were "infidels". In 2016, Shaykh al-Fawzan responded to a question about taking Yazidi women as sex slaves by reiterating that "Enslaving women in war is not prohibited in Islam", he added that those who forbid enslavement are either "ignorant or infidel".^[106]

While Saleh Al-Fawzan's fatwa does not repeal Saudi laws against slavery,^{[citation needed]} the fatwa carries weight among many Salafi Muslims. According to reformist jurist and author Khaled Abou El Fadl, it "is particularly disturbing and dangerous because it effectively legitimates the trafficking in and sexual exploitation of so-called domestic workers in the Gulf region and especially Saudi Arabia."^[107] Organized criminal gangs smuggle children into Saudi Arabia where they are enslaved, sometimes mutilated, and forced to work as beggars. When caught, the children are deported as illegal aliens.^[108]

Mauritania and Sudan

In Mauritania slavery was abolished in the country's first constitution of 1961 after independence, and abolished yet again, by presidential decree, in July 1980. The "catch" of these abolitions was that slave ownership was not abolished. The edict "recognized the rights of owners by stipulating that they should be compensated for their loss of property". No financial payment was provided by the state, so that the abolition amounted to "little more than propaganda for foreign consumption". Religious authorities within Mauritania assailed abolition. One leader, El Hassan Ould Benyamine, imam of a mosque in Tayarat attacked it as

"not only illegal because it is contrary to the teachings of the fundamental text of Islamic law, the Koran. The abolition also amounts to the expropriation from Muslims of their goods, goods that were acquired legally. The state, if it is Islamic, does not have the right to seize my house, my wife or my slave.`^[20][109]

In 1994–95, a Special Rapporteur of the United Nations Commission on Human Rights documented the physical and emotional abuse of captives by the Sudanese Army and allied militia and army. The captives were "sold as slaves or forced to work under conditions amounting to slavery". The Sudanese government responded with "fury", accusing the author, Gaspar Biro of "harboring anti-Islam and Anti-Arab sentiments". In 1999, the UN Commission sent another Special Rapporteur who "also produced a detailed examination of the question of slavery incriminating the government of Sudan."^[110] At least in the 1980s, slavery in Sudan was developed enough for slaves to have a market price – the price of a slave boy fluctuating between $90 and $10 in 1987 and 1988.^[111]

Saudi Arabia

In 1962,^[112] Saudi Arabia abolished slavery officially; however, unofficial slavery is rumored to exist.^{[113][114][115]}

According to the U.S. State Department as of 2005:

Saudi Arabia is a destination for men and women from South and East Asia and East Africa trafficked for the purpose of labor exploitation, and for children from Yemen, Afghanistan, and Africa trafficking for forced begging. Hundreds of thousands of low-skilled workers from India, Indonesia, the Philippines, Sri Lanka, Bangladesh, Ethiopia, Eritrea, and Kenya migrate voluntarily to Saudi Arabia; some fall into conditions of involuntary servitude, suffering from physical and sexual abuse, non-payment or delayed payment of wages, the withholding of travel documents, restrictions on their freedom of movement and non-consensual contract alterations. The Government of Saudi Arabia does not comply with the minimum standards for the elimination of trafficking and is not making significant efforts to do so.^[116]

Libya and Algeria

Libya is a major exit point for African migrants heading to Europe. International Organization for Migration (IOM) published a report in April 2017 showing that many of the migrants from Sub-Saharan Africa heading to Europe are sold as slaves after being detained by people smugglers or militia groups. African countries south of Libya were targeted for slave trading and transferred to Libyan slave markets instead. According to the victims, the price is higher for migrants with skills like painting and tiling.^[117][118] Slaves are often ransomed to their families and in the meantime until ransom can be paid tortured, forced to work, sometimes to death and eventually executed or left to starve if they can't pay for too long. Women are often raped and used as sex slaves and sold to brothels and private Libyan clients.^{[117][118][119][120]} Many child migrants also suffer from abuse and child rape in Libya.^[121][122]

In November 2017, hundreds of African migrants were being forced into slavery by human smugglers who were themselves facilitating their arrival in the country. Most of the migrants are from Nigeria, Senegal and Gambia. They however end up in cramped warehouses due to the crackdown by the Libyan Coast Guard, where they are held until they are ransomed or are sold for labor.^[123] Libyan authorities of the Government of National Accord announced that they had opened up an investigation into the auctions.^[124] A human trafficker told Al-Jazeera that hundreds of the migrants are bought and sold across the country every week.^[125] Dozens of African migrants headed for a new life in Europe in 2018 said they were sold for labor and trapped in slavery in Algeria.^[126]

Jihadists

Main article: Slavery in 21st-century Islamism

In 2014, Islamic terrorist groups in the Middle East (ISIS also known as Islamic State) and Northern Nigeria (Boko Haram) have not only justified the taking of slaves in war but actually enslaved women and girls. Abubakar Shekau, the leader of the Nigerian extremist group Boko Haram said in an interview, "I shall capture people and make them slaves".^[127] In the digital magazine Dabiq, ISIS claimed religious justification for enslaving Yazidi women whom they consider to be from a heretical sect. ISIS claimed that the Yazidi are idol worshipers and their enslavement part of the old shariah practice of spoils of war.^{[128][129][130][131][132]} The Economist reports that ISIS has taken "as many as 2,000 women and children" captive, selling and distributing them as sexual slaves.^[133] ISIS appealed to apocalyptic beliefs and "claimed justification by a Hadith that they interpret as portraying the revival of slavery as a precursor to the end of the world."^[134]

In response to Boko Haram's Quranic justification for kidnapping and enslaving people and ISIS's religious justification for enslaving Yazidi women, 126 Islamic scholars from around the Muslim world signed an open letter in late September 2014 to the Islamic State's leader Abu Bakr al-Baghdadi, rejecting his group's interpretations of the Qur'an and hadith to justify its actions.^[135][136] The letter accuses the group of instigating fitna – sedition – by instituting slavery under its rule in contravention of the anti-slavery consensus of the Islamic scholarly community.^[137]

Prevalence of child labour

Sub-Saharan Africa has the largest proportion of child labourers (29 per cent of children aged 5 to 17 years). This is in stark comparison to the Middle East and North Africa, where 5 per cent of children in this age group are performing potentially harmful work.

https://data.unicef.org/topic/child-protection/child-labour/

All children — girls and boys, in all situations, always and everywhere — have the right to live and thrive, to reach their full potential. This key principle as described in sharia, the canonical law of Islam, guides the implementation of provisions for children that have been established by Islam, including provisions for the family environment, health, education, leisure and cultural activities, special protection, civil rights and freedoms.It is therefore not surprising that the Convention on the Rights of the Child has been embraced by all Muslim countries.1 Ratifi cation of this landmark human rights instru-ment commits countries to a code of obligations for children. It puts the rights of children at the forefront of the global struggle for human rights, to be ensured by adult society as a matter of legal obligation, moral imperative and development priority. As does the Convention, Islam establishes the best interests of the child as a primary consideration in actions and decisions concerning children; and the principles of sharia place corresponding obligations on the family, on society and on the state. These stan-dards are used to guide laws, practices, budgets and policies. Governments, in par-ticular, are encouraged to create an environment and provide the resources that ensure children receive the full benefi ts of their rights.Members of the Organization of the Islamic Conference have affi rmed their commitment to children by adopting the Millennium Declaration, the Millennium Development Goals and the goals of ‘A World Fit for Children’, the outcome document of the United Nations General Assembly’s Special Session on Children in 2002. A resolution on Child Care and Protection in the Islamic World was issued by the Cultural Affairs Committee of the Organization of the Islamic Conference and adopted by member states at the Islamic Summit Conference in Malaysia, October 2003.

The situation of children in the Islamic worldOIC member states have committed to achiev-ing the Millennium Development and ‘World Fit for Children’ goals, and by ratifying the Convention on the Rights of the Child they have affi rmed the principles of children’s rights. Much progress has been made in these areas, but much remains to be done. In OIC countries, about 4.3 million children under fi ve die each year from preventable dis-eases and malnutrition — over 60 per cent of them before reaching their fi rst birthday.4 About 6 million children under fi ve suffer from malnutri-tion in the form of stunting, with low height for their age. About 23 per cent of the total popula-tion have no access to safe drinking water, and 45 per cent lack adequate sanitation. Children in sub-Saharan Africa, in particular, are facing a life-threatening crisis as a consequence of armed confl ict, HIV/AIDS and poverty. Globalization, poverty and inequity have aggra-

Islamic solidarity“... through a joint initiative of His Royal Highness Prince Abdullah Ibn Abdul Aziz and His Excellency the Prime Minister of Malaysia, Mr. Abdullah Badawi, the General Secretariat was entrusted with the central role in a major humanitarian project to sponsor the children victims of the tsunami in Southeast Asia. This project is the fi rst major joint humanitarian experience under the umbrella of the Organization of the Islamic Conference. The project involves the creation of what is known as the ‘OIC Alliance to sponsor Children Victims of the Tsunami’ who are estimated to num-ber about 35,000. The estimated cost of this project, which is USD150 million, will be distributed over 15 years and fi nanced by Member States and their peoples, as well as by some philanthro-pists and charitable institutions and civil society organizations in the Muslim world.”— Speech of H.E. Professor Ekmeleddin Ihsanoglu, Secretary General of the Organization of the Islamic Conference, at preparatory meetings for the 32nd session of the Islamic conf

https://www.unicef.org/publications/files/Investing_Children_Islamic_World_full_E.pdf

2018 Findings on the Worst Forms of Child Labor:

English Moderate Advancement

In 2018, Pakistan made a moderate advancement in efforts to eliminate the worst forms of child labor. All four provincial governments started conducting child labor surveys, which will constitute the first nationwide child labor survey since 1996. The federal government also passed the Prevention of Trafficking in Persons Act and convicted its first child pornography case. In addition, Khyber Pakhtunkhwa, Punjab, and Sindh provinces each adopted new policies that will address child labor. However, children in Pakistan engage in the worst forms of child labor, including in forced domestic work and in bonded labor in brick kilns and agriculture. Although the federal and provincial governments made meaningful efforts in all relevant areas during the reporting period, the federal government and Balochistan Province have not established a minimum age for work or hazardous work in compliance with international standards. In addition, provincial governments do not have the resources necessary to adequately enforce laws prohibiting child labor.

https://www.dol.gov/agencies/ilab/resources/reports/child-labor/pakistan

In 2018, Afghanistan is receiving an assessment of no advancement. Although Afghanistan made some efforts to eliminate the worst forms of child labor, government officials are complicit in the use of forced commercial sexual exploitation of boys through the practice of bacha bazi. The government opened a juvenile rehabilitation center for children previously engaged in armed conflict and provided services to 34 children. It also opened child protection units in 27 provinces, which helped prevent the recruitment of 364 children into the Afghan National Police. The Child Protection Action Network provided educational and social services to at-risk internally displaced families and removed 50 children from mines where they engaged in child labor and enrolled them in schools. However, despite new initiatives to address child labor, the government was also complicit in the use of forced child labor. Afghanistan is receiving an assessment of no advancement because government officials, particularly officers of the Afghan Local Police and Afghan National Army, are complicit in the practice of bacha bazi and, unlike in previous years, did not make meaningful efforts to address this crime during the reporting period. Afghan Local Police officers and members of the military continued to recruit children for the purpose of bacha bazi and, in at least one case, police sexually assaulted a boy who sought police assistance to report his exploitation in bacha bazi. The government lacked the political will to enforce laws prohibiting bacha bazi and, despite receiving more than 63 cases of bacha bazi among Afghan military and police, did not initiate any prosecutions or achieve any convictions for bacha bazi. Children in Afghanistan also engage in other worst forms of child labor, including in armed conflict and forced labor in the production of bricks and carpets. Afghanistan's Labor Inspectorate is not authorized to impose penalties for child labor violations, and the government lacks sufficient programs to eliminate the worst forms of child labor.

https://www.dol.gov/agencies/ilab/resources/reports/child-labor/afghanistan

Muhammad said: "Every one of you is a protector and guardian and responsible for your wards and things under your care and a man is a guardian of his family members, and is accountable for those placed under his charge." (Bukhari and Muslim)

 

    Marrying children when they are old enough to get married

One of the rights that children have over their parents is to be provided with marriage when they are old enough, without delaying it. Both the Quran and Muhammed orders[citation needed] that young people and orphans be married when they are old enough.

https://en.wikipedia.org/wiki/Islam_and_children

Somalia: With over two decades of civil war and endemic poverty, many Somali children are part of the country’s informal workforce. All too often, that work is soldiering. According to Human Rights Watch, the use of child soldiers hasn’t been limited to one side of the conflict. Both al-Shabab, the Islamist militant group, and the Transitional Federal Government, the Western-backed government in Mogadishu, have continued to commit serious abuses against children, including recruiting children into their forces, according to testimony given at the U.N. To its credit, Somalia’s TFG signed a plan of action against child recruitment in July 2012, but little progress has been made.

"You basically have a complete breakdown of governance and no rule of law in Somalia," says Gresens. "Even with political will, the resources are not present to stop the worst practices of child labor."

Afghanistan:

Despite nearly 13 years of American military occupation and untold billions in development assistance, child labor remains endemic in Afghanistan. According to the U.S. Department of Labor, children as young as six can be found working in brick-making, carpet-weaving, mining, and construction. As in the factories of the Industrial Revolution, children are often used for the most dangerous tasks and are at high risk of being killed or maimed in mines or construction sites, according to the same report.

The exact number of child laborers in Afghanistan is not known, but children often find themselves working in Afghanistan’s booming underground economy. Children have been found working as drug mules, soldiers, and in commercial sexual exploitation. Girls, often forced to marry young and denied access to education, have been found in domestic servitude or forced into prostitution by their husbands, according to Human Rights Watch. 

Afghanistan does have laws that prohibit children 14 and younger from working full-time, but they are vaguely written and sparsely enforced. Moreover, the combination of insecurity, poverty, and the country’s large informal workforce, such as those paid under the table, mean that children in Afghanistan will take whatever work they can — no matter how dangerous.

https://foreignpolicy.com/2014/06/12/child-labor-is-declining-worldwide-but-its-thriving-in-these-six-countries/

-

Jeg tar med noe Meotti skriver, for om mulig å supplere bildet noe:.

http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/285070

    Asking the police not to give the name of killers is an attempt to hide the truth and prevent the public from knowing exactly who in France is committing these acts. Hiding the name shows a desire to appease the killers: when a killer has a Christian name, it is immediately printed on the front page.

    "We only love what hates us, anything that destroys us is seen as great. There is a desire to destroy truth, history... We no longer teach the history of France and we no longer say what our civilization has accomplished. We only talk about our civilization to disparage it." — Michel Onfray, Le Salon Beige, July 30, 2020 and YouTube, July 17, 2020.

    "France is undergoing reverse colonization. Populations coming mainly from countries formerly colonized by France have settled in France without any intention of integrating. Most of them live in neighborhoods where the laws of Islam now reign and where imams spread hatred of France.... And in a gesture of submission, the French authorities say that hatred does not emanate from those who kill, but from those who want to react and say that we must put an end to assaults and murders. It is a suicidal attitude." — Éric Zemmour, YouTube, November 22, 2016.

https://www.gatestoneinstitute.org/16327/france-colonization

Dagen, Gilje og Knutby - hva kan gjøres mot hypermagi? Slippe til det juridico-religico mennsket?

 Jeg er glad for at jeg ikke er Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, som må holde seg til noen få avgrensede spaltecentimetre når han f es skal referer fra og kommentere Knutby-saken. (Som jeg forutsetter er godt kjent nå, etter serien på NRK om saken).

Centimeterne avgrenser Giljes anliggende og tvinger ham inni det banale, inn i den rene skolestilsreportasje. Han må referere fakta, og så ferdig med det, uten metafysiske spekulasjoner, så å si, annet enn ved å referer til de han finner av eksperter.  

Og slik får Gilje ha sitt på det tørre. Leserne likeså: Mer var det ikke med den saken, liksom. La oss sove videre i den tro at det ikke kan hende med oss, her hos oss. For vi er ikke slik. Vi vil ikke ha den slags. (Her advarer Gilje faktisk i en liten attpåsleng av en setning nettopp mot denne selv-overbærende grunnholdning: Ikke her hos oss).

Poenget mitt her at dette blir for kjedelig. Gilje forutsetter at leserne er like snevre, kjedelige og lite sannhetssøkende. Man ønsker visst eller tåler visst ikke litt mer dybde. Kanskje Gilje frykter litt mer innsikt?

Hva slags nivå befinner Dagen seg nå på, egentlig? Hvis Gilje tror han presenterer på det høyeste journalistiske intellektuelle nivå, overvurderer han seg selv like mye som han undervurderer leserne. På sikt kan dette senke Dagens nivå til det et skremmende lavmål. Og på det nivået bør ikke Dagen befinne seg på. «Itte på vilkår», som man sier, vil jeg si, i en slags forskrekkelse. Jeg har tidligere skrevet en del om Giljes nivå andre steder her på bloggen og lagt ut eksempler til avskrekkelse, og til ettertanke.

Hva var det som egentlig skjedde i Knutby? Gilje har rett når han siterer en konsulent på at menigheten lot egne ord gjelde for Guds ord, se under.

Gilje nevner etter min mening det som kanskje er selve kluen til å forstå «Knutby»: Opphøyelsen av Åsa Waldau til «kristi brud».

Hva mente man med «kristi brud»? Skulle man tolke det bokstavelig?

 Så vidt jeg har forstått, har ingen frem til nå klart å legge frem tekstbevis på at et slikt ekteskap kan finne sted. Hvis det var tekstbasert, ville man vel kanskje ha hørt flere historier om ulike «kristi bruder» opp gjennom kirkehistorien. At forestillingen og forventningen om at hennes trosforhold til Kristus skulle fullbyrdes i virkeligheten, nærmest på formelt riktig vis, kom frem i intervjuet med Waldaus sønn, som fortalte at han begynte å lure på hvor hans egen plass i dette landskapet var, - jeg tror han lurte på om Kristus etter bryllupet kunne bli å anse som hans kjødelige «far», til fortrengsel for hans virkelig kjødelige far. I seg selv en gripende historie for et mindreårig barn. Menigheten kan ikke ha snakket om dette, for ellers ville gutten antakelig fått et «korrekt svar».

Åsa Waldaus egen rolle i menighetens tragiske utvikling mot utroskap, vold og drap, kom ikke mye frem i det store bilde. Hun skriver i et brev til svensk tv en slags apologi og det vises et kort glimt hvor hun uttaler noe slikt som at de av menighetsmedlemmene som ble straffet, faktisk fortjente straffen, på menighetens premisser og på grunnlag av den kontrakt man mente forelå mellom menighet og «bestyrelse», men man går ikke inn på dette.

 Jeg har kanskje misforstått, men de som laget dokumentaren burde ha klargjort disse punktene på en grundigere måte; det kan ha vært teologi her som faktisk rettferdiggjorde handlingene, (rent snevert biblisistisk). Så vidt jeg forstår fins ingen teologi som rettferdiggjør å oppfatte «kristi brud» som et gyldig begrep ut fra Bibelen, hvis man da ikke tolker det helt «åndelig», og hvor det da faktisk kan tenkes at det fins tusener av kvinnelig kristne kvinner som enten har vært eller kommer til å bli «kristi brud» på ordentlig, sett i en slags konkret kjødelig forening, noe som igjen vel forutsetter at Jesus faktisk er «kommet igjen», i form av Gud inkarnert i den kjødelige Jesus.

Hva kan forklare menighetens utvikling? Her kan anføres mye psykologi: Det dreier seg om maktspill. Noen utnytter noen i kraft av sin posisjon. Noen må utrenskes skal menigheten beholde sin «renhet» etc. Her dreide det seg om kyniske beregninger noe som resulterer i drap. Sex antas å være en mektig drivkraft. Man lyver, forstiller seg og lar hykleriet gå for sannhet. Man spiler på frykt. Straffemetodene er harde. Man underlegger seg regimet uten å protestere, ja, uten å reflektere. Frykten for å miste tilhørigheten er sterkere enn å avsløre humbuget og brutaliteten, en ikke helt fremmed mekanisme.

 Det er gjort mange studier på gruppepress og folke er trolige til det utroligste, bare de slipper å bli utstøtt. Her finnes det mekanismer i virksomhet, som man skulle tro de fleste i ledelsen var klar over og som man kunne forvente de vill forsøke å motvirke, men den gang ei.

 Jeg kan ikke tro annet enn at mange i ledelsen faktisk helt fra starten av så og forsto at noe var galt fatt, men at de kom inn i en alvorlig og slavebindende kognitiv dissonans, en dissonans man ironisk nok bruker «kreativt», i og med at menighetene synes å blomstre. Drapsmannen ble bl a karakterisert som en kreativ type, - en stor ressurs! – før saken ble opprullet. (I et annet intervju som ikke kom med i dokumentarserien, skryter drapsmannen i fengselet selv om at han klarte å forføre flere kvinner i menigheten, men visstnok ikke Åsa Waldau selv, selv om det var nære på).

I de store og hele ser menigheten ut til å fundert sin tro på at medlemmene ikke var «synder og frelst samtidig», men på at de (kun) var frelst og derfor stadig under helliggjørelse, under ledelse av den høyeste autoritet: «de eldste».

Menigheten ble dermed ikke styrt av det jeg vil kalle et juridico-religico-paradigme, men et totalitært tyranni drevet av «de korrekte emosjoner». Her hausset hypermagikerne og deres servile følgere hverandre opp i beste «emosjonelt korrekte stil og modus» samtidig, et modus som bare «spiste flere og flere av sine barn», og jo mer intenst dette «monsteret» spise, åpent og kravstort, jo lenger skred «revolusjonen» frem mot den fullstendige avsløring og kollaps. (Når så de skyldige i ettertid fremstår som angrende syndere, er det grunn til å være på vakt. Det er faktisk moralsk forsvarlig å hevde at disse menneskene var med på leken helt fra starten av. og at de kanskje hele tiden virkeig var sitt ansvar bevisst. De ble - eller ble gjort til - maktglade pådrivere, de beste medspillere. De besrkev seg selv som ressurssterke, talentfulle osv. De trodde ikke at noen kraft overhodet ville være i stand til avsløre dem selv. Det kan bare spekuleres på hvor langt disse menneskene til slutt hadde vært villig til å gå, vel vitende at de var med på noe grunnleggende usunt og galt. At de nå i etterkant så glatt innrømmer sine «feil» og ber om tilgivelse, vitner om at de allerede før avsløringen visste med seg selv noe de ikke var i stand til å ikke-vite, se om hva «Budzi» sier, under).

 De overså – i realiteten - menighetens juridiske stilling og så samtidig bort fra den religiøse dimensjonen som et nødvendig korrelat til relasjonen til Gud. Hele menigheten ble følgelig styrt på grunnlag av rent sekulære premisser og hverken av Guds lover eller de lover samfunnet rundt ble styrt av. (Fosmo uttalte på et et tv-opptak at han gikk inn for å tillate at barn ble fysisk tuktet, selv om lovverket forbød fysisk avstraffelse. Menigheten var da på vei til å bli selvstyrt og seg selv nok eller en slags stat i staten, kan vi si: Hverken Gud eller lovlige myndigheter kunne styre menigheten, bare menigheten selv. Menigheten hadde da underlagt seg sitt eget autokrati og blitt en ondsinnet korporasjon, se nærmere klargjøring under ).

Under påskudd av å hjelpe, ila myndighetspersonene i menighetene strenge straffer, tilsynelatende for å hjelpe, ja, for mer enn bare å hjelpe: Her dreide seg om «frelse» og helliggjørelse. Her hjalp man altså ved å påføre smerte, og ikke bare mental smerte, men fysisk. Trusselen om utstøting lå i luften; det var ikke plass til «syndere». Her var faktisk alt sekularisert og sekten i og av seg selv hadde erstattet både Gud og juss med seg selv som øverste autoritet og fundament.

 En invertert variant av dette finner jeg i det jeg kaller «müncher»  i hatprat og hypermagi - Blanchard - her. Ved å påføre smerte, tilraner hypermagikerne seg selv en ekstra magisk verdi eller kraft, som i synergi tjener til å befeste og øke ledelsens kontroll og makt. Her er den juridico-religico dimensjonen helt fraværende, forholdet til Gud og til den juss som naturretten setter, blir irrelevant og uten hjemmelskraft. Det eneste gyldige kraftsentrum finnes bare i hypermagikerens hode og karakter eller kjødeliggjorte type. Hypermagikerens menighet er dermed blitt selvtilstrekkelig. Den har tilranet seg en enestående asietet. Her gjelder bare ego-egico, for å si det på den måten, og dette oppfattes nå som selve redningen og den eneste virkelig eksisterende eksistensielle og emosjonelle trøst for sektmedlemmene.  

 Andre hypermagikere påfører de ofrene de fronter og som de overfor omverdenen offentlig og intimt forsikrer om at de støtter og hjelper fullt og helt, en smerte som angivelig skal være påført dem av andre enn hypermagikeren selv. Offer og bøddel er nå begge blitt hypermagikere. Begge magikerne tror – og «vet» - at de høster den høyest mulige personlig gevinst jo mer de hjelper og støtter hverandre, på helt ulike premisser og med helt ulik motivasjon, men faktisk og objektivt uten at offeret ber om slik hjelp og oppmerksomhet. Hypermagikeren har lykkes i å skape et behov i sitt offer som gjør offeret avhengig både av hypermagikeren personlig og hans hypermagiske metode og kraft. Både hypermagikerens evne eller ferdighet til å suggerere og den suggererte parts mottakelighet for en slik påvirkning, ser ut til å vokse i synergi i denne prosessen. Begge går mot et klimaks i et møte eller i et sammenfall som lett kan manifistere seg som en legitimering av bruk av vold, (sml Mason-saken i USA).

 Ofrene settes med andre ord inn i et avhengighetsforhold til seg selv, dvs til de hypemagiske forestillingene – men ikke til bevisst formulerte trossetninger - de har arvet fra eller sympatisert seg til fra hypemagikeren eller bøddelen. Hypermagikeren «vet» da at hans/hennes sosiale posisjon bare kan «booste» enda mer, jo mer edel han/hun/de kan få andre til å tro at de virkelig er så gode og selvoppfordrende som de virker og synes som å være.

 Hjelpen baseres på et vikariende motiv og hvem er vel ikke interessert i å «hjelpe», sånn i sin alminnelighet? Begge hypermagikere – på hver side av aksen offer bøddel -  vet at straffen for dem som avslører spillet og motivene, risikerer harde straffer både fra «hjelpekorpset» selv, og fra store deler av den emosjonelt korrekte overflatiske og servile omverden, både i menigheten og utenfor, altså. De vet at gruppemekanismen arbeider for dem. Alle har jo selv involvert seg og investert av sitt overskudd og sin kreativitet og denne merverdi er få villig til å gi slipp på frivillig og bevisst.

Det største offeret for den hypermagien som drev menigheten, var den unge kvinnen som utførte selve drapet og drapsforsøkene. Vi fikk bekreftet hvordan hun ble systematisk manipulert over lang tid. Hun var det mest tragiske offeret, nest etter den som ble drept, selvsagt. (Hun ble med rette ikke frikjent i den påfølgende rettssaken).

 Her utnyttet hypermagien et svært svakt ledd, et «ledd» som faktisk trodde at hun kunne hjelpe, ved å hjelpe hjelperne, dvs menigheten og spesielt de eldste i menigheten, og at denne hjelpen faktisk ble pålagt henne av Gud selv. (Hun skal ha blitt diagnostisert i forbindelse med den etterfølgende rettssak av sakkyndige som lettpåvirkelig og med personlighetsforstyrrelse.

Her var det både det juridiske aspektet og det religiøse aspektet, slik jeg ser det, helt fraværende. Her gjaldt bare «ånden» og emosjonene, som sprang ut av menigheten selv, en ånd som måtte mates og fetes opp av medlemmet selv skulle den fortsatt ha sin eksistensberettigelse og legitimitet. Her gjaldt bare de «åndelige» relasjonene; den fysiske kontakten eller sexen var bare en funksjon av det åndelige, et instrument for å kunne forsterke helliggjørelsen.

 Synden som sunn forestilling, realitet og faktisk helbredende mellomledd mellom ånden og gud ble her forlatt: Den synden som bare kan overvinnes via et fundamentalt juridisk forhold til den nåderike Gud, en nåde med utspring i Gud selv, ikke i menneskets psyke og emosjon, og samtid kombinert med et reflektert trosforhold til Gud, ikke først og fremst et (usunt og ofte hysterisk eller manisk emosjonelt forhold til den samme, et sunt og «adekvat» forhold som krever kognisjon eller fornuft som en buffer mot å bli overveldet og oppslukt av «ånden», som jo her overstyres av «de egne behov», den egne nå iboende og høyst doxologiske magi eller hypermagi, som jeg kaller det.

Knutby, slik den utviklet seg, kan tas som et eksempel på selve urmyten: Den «vrangtro» at det kan stå i menneskets makt selv å bli lik Gud, og, - ikke minst – at det ontologisk sett kan bli lik kjærligheten selv.

Og med en slik vrangtro følger den innbilning at jo mer åndelig man er, jo mindre juridisk ansvarlig tror man at man blir, hvilket jo er en grov illusjon og en stor tragedie. «Jo mer ånd, eller jo mer åndelig man tror man er, jo mindre ansvar» er et credo som spiser seg selv og fører mange inn i ufattelige ulykker på det individuelle og kollektive planet.

 Et sunt demokrati og en sunn tro finner seg derimot uttrykk i demokratiet, ikke i emokratiet. En sunn tro kan ikke være hypemagisk motivert, (selv om en slik «tro» er aldri så sekulær, slik som i humanismen eller i humanetikken). En sunn, levende og kreativ tro må være fundert både i det juridiske og det religiøse samtidig, enda så «scizofrent» dette kan høres. Hvis den splittes og overtas ensidig av «ånden», blir det snakk om hypermagi og da en tro uten det verdslige og åndelige aspektet, uten det juridiske og religiøse fundamentet, uten det juridico-religico mennesket, slik jeg forsøker å forklare det.    

 Tarjei Gilje skriver at Knutby kan skje hos oss. Og det er sant og visst. Det kan til og med skje i fullstendig avkristnede og fullstendig åndsfrie miljøer.

Knutby-saken rystet mange, skriver Gilje, også i Norge, da den ble kjent i 2004. Drapet på Alexandra Fossmo og drapsforsøket på naboen Daniel Linde gjorde at pinsemenigheten i den svenske bygden omkring fire mil øst for Uppsala ble kjent vidt og bredt.

 Etter hvert ble både teologisk vanvidd, manipulasjon og maktmisbruk, ispedd seksuelle privilegier for lederne, gjenstand for omfattende offentlig oppmerksomhet.

Helge Fossmo, som var pastor i menigheten, ble fengslet. Men livet i sekten fortsatte. Nye ledere tok over, stadig i nært samarbeid med Åsa Waldau, også kjent som den personifiserte «Kristi brud».

 Nå i sommer har NRK formidlet den rystende dokumentaren som Sveriges Televisions program Uppdrag Granskning har laget om den nå nedlagte menigheten i Knutby.

Gilje er opprørt og forsikrer om at han er god og korrekt: … Et skrekkvelde blir rullet opp. … Etter hvert ble fellesskapet mer og mer lukket, og den indre justisen stadig tøffere. Det innerste lederskapet tok på seg rollen som den enkeltes dommer, og fortalte hvem av medlemmene som til enhver tid var «rett» og hvem som var «feil».

 … En av kvinnene i dokumentaren forteller om hvordan hun måtte overlate sitt lille barn til en annen familie i menigheten, siden moren angivelig var uegnet til å ta vare på henne. Barn opptrådte som dommer overfor andre barn, og de barna som ble stemplet som «feil» levde med frykten for helvete nært innpå livet.

«Vi ble programmert til å legge bort det indre kompasset vårt», sier «Maria», en av dem som var tett på Åsa Waldau og flere av de andre lederne. I dag undrer hun seg over hvordan den gradvise nedbyggingen av hennes egen dømmekraft kunne finne sted, og hva hun dermed fant seg i.

… Peter Halldorf … spør om det ikke er forsvaret av en «fundamentalistisk lesning av Bibelen som er roten til tragedien i Knutby». Halldorf etterlyser en mer grunnleggende selvransakelse fra dagens pinseledere.

 …. Allerede i 2005 skrev han i boken «Ånd og bokstav» at «Bibeltro som ideologi, ender i en bakevje. Rykket løs fra en historisk sammenheng, en tradisjon og et fellesskap der lovsang og liturgi, sjelesorg og eukaristi (nattverd, red. anm.) utgjør den selvsagte åkerjorden der troen blir lutret og finner næring, risikerer Bibelen å bli en farlig bok. Alt kan forsvares med skriftord.»

Se vår utmerkede artikkel om puritanere, fundamentalisme - biblisisme, bibelsitering, og faren for borgerkrig i islam og kristendom her. Og se også - ikke minst- vår analyse av Agapen som Livets Tre, ikke som en mulig subejktivistiske eller solipsistisk-narsissistisk tilegnelse av Paulus Kjærlighetssalmen i første brev til korinterne 13: Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle …

Om Kjærligheten,  - Agapen - , godheten og Livets Tre

Apologeten Stefan Gustavsson går i rette med Halldorf og skriver at «Problemet i Knutby var ikke Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord eller en viss tolkning av den. Problemet var at pastorene lærte forsamlingen å tro at deres ord var Guds ord».

 Gilje skriver videre: Ut fra intervjuene har Gustavsson utvilsomt rett i at lederskapet i Knutby Filadelfia fikk en posisjon de ikke burde hatt. Det var opplagt en usunn karismatikk som preget menigheten. Men det er likevel verdt å reflektere over om denne diagnosen lodder dypt nok.

 Og hva er så dypt nok for Gilje: … hvis man gir Peter Halldorf rett, utfordrer det etablert praksis i både frikirkelige og lavkirkelige miljøer. … medlemmene der var vanlige mennesker. Ingen av oss har grunn til å heve oss over dem og tenke at dette ikke kunne skjedd med oss, om vi befant oss i feil miljø over tid.

 Gilje søker eksperthjelp: Som psykolog Kari Halstensen ved Modum Bad sa til Dagen i forrige uke, skriver Gilje: «Vi har alle et sektmedlem eller en ekstremist i oss. Det kan skje ting som fører oss inn dit.»

 Her får vi en kraftsalve fra Gilje: Dømmekraft kan bygges opp, men den kan også bygges ned. Og individualisert bibelbruk, kombinert med en karismatikk som i stor grad bygger på følelser, eller på det intuitive, bærer i seg en kime som kan utnyttes. Derfor bør vi ikke avslutte debatten om Knutby eller lignende miljø for raskt.

Vi er enig med Gilje, men vi har en mer sammensatt tilnærming:  Se noen av våre tanker om hypermagi her og her om hypermagi og det juridico-religico mennesket og Er Gilje hypermagiker? Om hatprat, "müncher" m m og Når de gode må produsere sine ofre og  Kristne redaksjoner, feighet, islamkritikk, og se her: se om Morken og Dagen her og se her: Er det snart dagen for Dagen? og Gilje og Morken - samme alen?

Når Gilje nevner «følelser» her, tror vi litt i vår innbilskhet at han kanskje har lest våre tanker om «emokratiet» og tilegnet seg en viss «merverdi på tingene» ut fra dette: EMOKRATIET

Gilje: … Pingst-leder, Daniel Alm forteller om hvordan det etter hvert ble brudd mellom den svenske pinsebevegelsen og Knutby-menigheten. Journalisten spør om Pingst burde valgt en annen tilnærming.

Giljes moralske innsikt: Når man står overfor et miljø som Knutby, vil refleksen både fra storsamfunnet og fra oss i pressen være å gå til deres overordnede og forvente klare svar.

… pinsebevegelsen har også en egeninteresse i å markere tydelig avstand til Knutby. Men med tanke på dem som fortsatt befant seg på innsiden av dette miljøet, er det ikke gitt at det sterke offentlige søkelyset gjorde det lettere å reflektere kritisk …

Gilje gjør seg noen alvorlig tanker og vet hva som er rett og galt: Ytre kritikk kan føre til indre samling også i sunnere sammenhenger enn Knutby Filadelfia. … ledere som vil gå dialogens vei fremfor konfrontasjonens, risikerer å bli oppfattet som svake … Derfor trengs det både mot og utholdenhet for å både formidle tilstrekkelig tydelig hva som er rett og hva som er galt, og samtidig lytte …

Gilje vet og kan: De farlige lederne kommer kanskje aldri til å forstå rekkevidden av sine egne handlinger … (0gså her er vi enig med Gilje).

 Både religiøse og politiske miljø kan utvikle sekteriske trekk. Den faren kommer ikke til å forsvinne. Frykten for å bli assosiert med slike miljø kan føre til at man tar for lett på den kontinuerlige oppgaven det er å sikre åpenhet og respekt for den enkelte … Kostnaden ved å overse denne faren kan bli veldig høye, skriver Tarjei Gilje.

 Her følger vår generell kommentar, etterfulgt av noen linker som kan gi en viss bakgrunnsmusikk og bli en liten stemme i den større harmoni, som i dag kan synes mer som en tragedie, enn som en harmoni, og mer som øredøvende og illevarslende trommeslag i gatene på en søndag morgen, enn som klokkeklang fra kirkespir, eller som en søte godnattsang i barnets og eventyrenes verden:

 At der ble begått overtramp og forkastelig ting i Knutby, er hevet over tvil. For mitt vedkommende er det imidlertid mer interessant å fokusere på mulige årsaker og på mulige innfallsvinkler inn til større forståelse for hvorfor det ble mulig.

Kan vi forstå Knytby ved å trekke inn teorier om samvittigheten og hvordan den formes, hvor den eventuelt kommer fra, hva den måtte bestå i, og av, og spørsmålet om hvor den eventuelt vil ta veien? Vil teorier

 Wesley, samvittighet, synd, taqwa og plikt til å hate, Syndene 13

 Gule definerer islam i seg selv som ekstremisme?

 Forsøk på begrepsavklaring: Kommunitariansime består kort sagt av minst tre «ting»: Demonisk, ansvarlig og narrativ kommunitariansme. (Jeg trekker her på J. Budziszewski):

Demonisk kommunitariansime:

 Eksempler er f esk Tyskland under nazismen og Hitler hvor man den gang betraktet samfunnet i seg selv som verdienes og sannhetens kilde. Dette resulterte i et avguderi som krevde blodoffer på en skala historien sjelden ser maken til. Staten – «kommunen» -  ble tillagt guddommelige egenskaper både som lovgiver, utøvende og dømmende. Denne tredelte staten ble tillagt en enhet man ventet seg «alt godt av», på fortest mulig tid og hvor ethvert virkemidler som kunne styrke, bevare, utvide og øke denne statens makt og innflytelse, dette uhyret, ble tillagt guddommelig legitimitet. Det utviklet seg et uhyre med en egen agens det var umulig å tøyle før det var for sent og die Untergang var et faktum.

Men var tyskerne monstre? Nei, det var at deres verditeori gjorde alle til monstre som lever nazi-idelogien ut i sin fulle, logiske konsekvens.

 Det sier seg selv at kristendommen står som et radikalt motstykke til denne formen og dette grunnlag for kommunitarianisme, særlig når denne gis et skinn av kristen legitimitet.

Løgnens makt kan bli stor der den skjuler seg selv bak sannheten og kler seg i dens kappe.

Verdier blir ikke nødvendig vis gode bare fordi de de oppstår genereres i en kommune, altså et samfunn. Derfor vil noen (Etzioni) f eks hevde at kommunale verdier må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer. Slik vil en ansvarlig kommunitarianisme oppstå, mener man. Men tanken skranter, man sier f eks at man må sørge for moralsk undervisning i skolen, men sør man: Hvilke verdier skal man så undervise i? og man da svarer at man f eks vil undervise om de verdiene vårt samfunn – f eks det amerikanske – deler, så kan man i sin tur begynner å begrunne hvorfor akkurat de grunnleggende verdiene er bedre enn alle andre verdier som dyrkes i andre kommuner, kulturer og samfunn f eks.

Spørsmål kan stilles om man mener at «alle personers verdighet» innbefatter dette å bli krenket over lovligheten av abort, og er det f eks helt ok i henhold til appeller om at diskriminering er avskyelig, når det f eks innføres kvotesystemer i det offentlige? Krever kravet om toleranse f eks at man ikke skal reagere med avsky i musikk og kunst som går ut på å vanære Jesus på det groveste.

Og hva med det faktum at folk flest ikke lar seg opprøre det minste over hvor besatte mennesker kan bli av all den sex de blir utsatt for og hysteriet rundt å skaffe seg mest mulig materielle velstand? Vil dette jaget inkalkuleres «som positive verdier som må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer, slik at en ansvarlig kommunitarianisme vil oppstå?»

Tar «ansvarlig kommunitarianisme» sin argumentasjon ut i sin fulle logiske konklusjon?

Den vil måtte erklære at de ytre og overlappende felleserfaringene betraktes om en utgave av Den naturlige loven, som i sin klassiske form i dag benektes kan eksistere, med stor kraft. I seg selv representer dette et stort dilemma og da Den naturlige loven i seg selv reiser en del meget intrikate filosofiske spørsmål, gjør det ikke mindre komplisert, noe de som sverger til ansvarlig kommunitariansime ikke synes å ville ta prinsipielt tak i. 

Den kristen tenkningen omkring Den naturlig loven, moralloven, har sitt utspring i hedenske kulturer, men anses for å målbære et spesifikt kristent verdisyn eller en unik kristen ontologi, altså en lære om det som er, (det av Gud gitte).

Kristendommen forutsetter at siden Gud er skaperen av alle ting, så må hans formål eller vilje reflekteres i selve skaperverket. Det gamle testamentet har imidlertid intet ord for «natur» og Det nye testamentet nevner det bare en gang, og da i en rent moralsk setting, Rom 1. 26-27 hvor det kontrasteres mellom naturlig og unaturlige seksuelle relasjoner. Paulus sier at hedningene er en lov for dem selv, de har ikke Mose-loven, men de har loven skrevet på hjertene deres og at deres samvittighet gjør dem i stand til å anklage og forsvare.

 Det store spørsmålet blir da: Hvor mye av loven er skrevet på deres hjerter? I Jeremia beskriver hjertet som svikefullt – nesten over alle grenser, eller fremfor alt – og at det ikke fins noen kur for det. Paul sier for sin del at før nåden ble gitt, levde han og andre som ulydige og underlagt lidenskaper, den syndige natur. Vi var alle i naturen mål for vreden, Ef 2. 3. Vi perverterte kunnskapen om naturen.

Thomas Aquinas trekker den slutning at bevisstheten eller fornuftsevnen ikke har falt så dypt som resten av kroppen. Fallet medførte at vi ikke lenger klarte å styre lystene i oss, pasjonene. Thomas så derfor ingenting til hinder for å videreutvikle teologi ut fra den naturlige loven og at dette kunne skape et felles grunn mellom kristne og ikke-kristne. Slik sett har de ansvarlige kommunitarianerne «et ytre og overlappende kriterium baser på felles menneskelige erfaringer.

I motsetning til Thomas av Aquinas mente de reformerte kirkene at mennesket etter fallet hadde sunket så lavt at det til og med for et perfekt sinn ville være umulig å spore Skaperens originale intensjoner. Menneskets fornuftsevne er skadet og det som er skrevet på hjertet kan i høyden bidra til å erkjenne skyld og synd, men fornuften er ikke tilstrekkelig til å veilede eller motivere. Dette bidro til skepsis overfor Den naturlige loven i reformerte kretser.

«Budzi» sier det på denne måten: This bleak interpretation left the Reformers but two possibilities for the project og developing a normative doctrin of natural law. One was to to develop a new kind, by reasoning nok backwards to creation but forwards to the Fall. Of cource, both kinds of doctrine draw attention to what we share by being human. But wheras the older theorists of natural law drew attention to the patteren that was broken, the newer ones drew attention to to the brokenness of the patteren, wheras the formet asked «what clues to the divine design have survived the corruption of human nature?, the latter asked «what follows from the bare fact that human nature is corrupt?

I denne kryssilden kan det for mange være minste motstands vei ganske enkelt å droppe doktrinen om Den naturlige loven i sin helhet og heller underkaste seg Skriften alene idet man stolte på at Guds nåde skulle «ta seg av hjertet».

 Narrativ kommunitarianisme:

Kan positive verdier som må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier basert på felles menneskelige erfaringer tilfredsstille alle på alle måter ut fra en forståelse av hva Den naturlige loven betyr og innebærer? Den narrative kommunitarianismen sier: Nei.

Det benektes ikke at det fins noe som kalles fellesmenneskelige erfaringer. Problemet er hvordan hver enkelt skal tolke de erfaringer gruppen eller kommunen forteller om disse erfaringene. Hvordan skal gruppens «store fortelling» om hvordan man skal leve tolkes og praktiseres? Det kan jo hende at disse tolkningen nettopp ikke er anerkjente som «fellesmenneskelige erfaringer» og erfaringer i alle andre grupper. Hva utelukker at nettopp det narrativet gruppen selv forteller om seg selv virkelig er sant? Hvorfor skulle de perspektivet som driver en til å betrakte gruppene utenfra – for å finne noe overgripende felles - ha noe fortrinn fremfor andre narrativer, perspektiver og praksiser?

 Hvorfor skulle man tro på slagord som ikke trenger Gud for å bli trodd? Er det ikke i seg selv en god grunn for å betrakte slike slagord og «bekjennelser» med skepsis?

Løsningen synes å ligge i et valg; man må velge hvilket narrativ man vil holde for sant, ja, hvilket narrativt som Er sant.

Kommunitarianere som f esk Alasdair MacIntyre faller i den fellen at de anser moralske krav kun er intelligible innenfor spesifikke «communities» eller tradisjoner, det fins ingen universabile normer i det hele tatt, ikke engang «Du skal være nøytral»!: «Though thou canst not be neutral within a community or tradition, thou shall be neutral among communities and traditions».

Dette er nok et eksempel på at man forsøker å utlede moralsk kunnskap ut fra uviljen mot å tilstå moralsk kunnskap overhodet, sier Budzsiszewski i True Toleranse, se XIV. 

På hjemlige trakter kan vi lytte til Thomas Hylland Eriksen:

I korthet mener liberalere at individer skaper samfunn, mens kommunitarister  hevder  at  det  er  samfunn  som  skaper individer.  Som mange års filosofisk og politisk debatt  har  vist,  er  denne forskjellen  alt  annet  enn  triviell.  Dersom kommunitaristene har rett, er den erfarte kulturens tykkhet en nødvendig forutsetning for individualitet, men dersom liberalerne har rett, så bør respekten for individets integritet fungere som et  bolverk  mot  overgrep  begått  i  religionens  eller  kulturens navn,  og  individuelle  rettigheter  bør  følgelig  veie  tyngre  enn  kulturelle normer og skikker.

Det er vanskelig å finne ureformerte kommunitarister i internasjonalt intellektuelt liv i dag, men visse  kommunitaristiske fortolkninger  av  rettighetsproblematikken er stadig akademisk respektable. Selv om det for lengst er blitt utidsmessig å forsvare kulturrelativisme som etisk posisjon, er meningene delte med hensyn til grupperettigheter (som er utgangspunktet for multikulturalistisk ideologi) og, mer generelt, forholdet  mellom gruppe og enkeltperson i dagens verden. Ikke desto mindre står individet i forgrunnen både i juss og normativ teori, noe som blant annet skyldes at selve gruppenes eksistens  (som  noe  mer  enn  statistiske  kategorier)  er omstridt. Offentlige debatter og kontroverser kan handle om intellektuelle eiendomsrettigheter, kulturelle og språklige rettigheter for minoriteter, foruten de etter hvert klassiske flerkulturelle dilemmaene som handler om alt fra språk og svømmeundervisning  i  skolen  til  arrangerte  ekteskap  og homofobi blant innvandrere , men det er også et komplisert forhold mellom sedvanerett (customary law) og formell jus i mange land i Sør.

Nevrolingvistisk forskning  har  de  siste  årene  dokumentert  noe  vi  vel lenge har hatt en anelse om, nemlig at en langvarig språkbruk av en bestemt type skaper hardprogrammerte forbindelser i hjernen, som er vanskelige å avlære.

George Lakoff  skriver i The Political Mind om hvordan det dannes faste forbindelser mellom begrepspar slik at det ene ordet til slutt «trigger» det andre.

 Islam og terrorisme, eventuelt muslim og kvinneundertrykker, er de mest nærliggende eksemplene i dagens Vest-Europa, men prøv å si ord som «Nord-Irland», «Serbia» eller «Dominique Strauss-Kahn», og poenget blir tydeligere. Min egen fotballklubb, Lyn, var kanskje offer for en slik kobling for noen år siden, da klubben med god grunn ble assosiert med skandaler og svindel. Selv lenge etter at Lyn hadde ryddet opp, vegret investorene seg for å gå inn. «Lyn» betydde ikke lenger «best i by’n», men «snusk’. Koblingen mellom de i utgangspunktet ubeslektede begrepene foregår til slutt automatisk, uten å ta veien om fornuften.

Derfor er det lite sannsynlig at fri utveksling av alle mulige meninger er en oppskrift på en rasjonelt informert og klokt vurderende offentlighet. Vi mennesker er like mye preget av våre sensologier (fornemmelser og følelser satt i system) som av våre ideologier (politiske tankesystemer).

 Korporatisme, ond kommunitarianisme, Budzi, Hylland Eriksen

 Når ikke å hate blir en synd

 Plikt til å hate

Okkasjonalisme, Leirvik, Roald, samvittighet kristentroen om synd og nåde

  

Kjell Skartveit ser dette ut fra en etter min mening optimal forståelsesvinkel:

I kristen tro skapte Gud ut fra seg selv, men (likevel slik) at svært mye er kommet galt av sted, og at Gud insisterer på å bringe det på rett kjøl. Gud skapte av sin hellige kjærlighet mennesket, en kjærlighet som gir skapningen frihet, - men i sin frihet valgte mennesket synden.

De som tror på en skapergud er nødt til å forholde seg til ondskap: Enten så er den et problem, et grunnproblem, eller så er den det ikke. Det avgjørende spørsmålet er om troen legger til rette for et syndefall. For uten et syndefall er det umulig å argumentere for en «humanistisk» tro, det er ingen «humanisme» i en tro hvor ondskapen er like naturlig som kjærligheten.

Den eneste som kommer inn på noe som ligner slike tanker i boka, Islamks Humanisme, er Umar Ashraf. Han skriver:

 Praktisering av islam forutsetter taqwa, (gjerne oversatt med «gudsfrykt») og intensjon. Taqwa er et begrep som beskriver bevisstheten om Gud, en konstant mental tilstand av at mitt levesett er tilpasset det Allah vil. Kall det gjerne en bevissthet om at jeg praktiserer for Den allmektige og ingen andre. En naturlig del av taqwa er selvbeherskelse. Et annet aspekt ved taqwa er å unngå deltakelse i ting som Allah forbyr. Å dømme andres handlinger er også å betvile deres taqwa, nemlig å så tvil om deres intensjon og dermed deres relasjon til Gud. Hvordan kan et gudfryktig menneske som kjenner sin plass i universet dømme sine medmennesker? Hvordan kan dette menneske anklage andre og kaste skitt på dem?

Ashraf skriver at vi som enkeltmennesker ikke skal dømme om noen er en dårlig person, selv hvis vedkommende ikke opptrer i samsvar med det vi mener er rett levesett etter Allahs befalinger. Bare Allah kjenner deres niyyah – deres intensjon. Intensjonen bak handlingen kan være noe vi ikke vet.

 Med islam har det kommet en virkelighetsoppfatning som står for noe helt annet enn det folk flest orker å ta inn over seg. For selv om Umar Ashrafs ord kan virke forlokkende hos mang en sekularist, er det en naturlig konsekvens av en tro uten syndefall at man ikke klarer å utlede en absolutt moral. Dermed er verdirelativismen et faktum, og Europa er tilbake der det begynte, i Romerrikets uforutsigbare voldshelvete. I en slikt perspektiv blir håpet om et humanistisk islam knust, det er ikke mulig å tro på det gode i mennesket så lenge man ikke vet hva Allah mener er godt.

 https://www.document.no/2017/03/12/islamsk-humanisme/

 Skartveit, taqwa: Omtalt her på bloggen, pluss om nåde, ide, eid osv

 Har muslimer samvittighet? Aristoteles, tragedien mm

 Har muslimene samvittighet? (2)

 Leirvik m fl, div sitater om islam som etisk system – bl a Roald, Rodney Stark, Reilly, Quradawi, lovskolene, Nathan Busenitz i Reasons we believe: s 80,  Elwell: s 510 Gud relaterer seg til mennesket i et paktsperspektiv, Samples og Groothuis: Guds skaperverk, islam og vitenskap, Al Ghazali,

Dr. Henry Morris i The long War Against God s 305: Stanley Jaki, en ungarsk benediktinerprest og professor i vitenskapshistorie, siterer Salme 136. 4-9 som en illustrasjon på guds kreative design og kontroll over himmel og jord: Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at den faste og varme tro på JHWH produserte en varm, tillitsfull og optimistisk verdsettelse av naturen som nok en gang skiller paktenes riker fra de rikene i dens omgivelser». «Hvordan kunne Vesten oppnå sitt overraskende overtak innen vitenskapene?

Jo, den gjorde det ved å ta avstand fra det fundamentalt hedenske i den greske vitenskap».

En liten oppsummering (av det viktigste) nå, fra Christian Life, Noen greske grunnbegreper ang. synd og nåde, om skolatsikken og ordo salutis, Hvordan så oppfatte islam som et etisk system?

Følgende er notater tatt under lesing av professor Oddbjørn Leirvik kan kanskje være til hjelp:

Fazlur Rahman 1919-1988 ville ikke at Islam skulle oppfattes som en religion som baserer moral på grunnlag av trusler om straff! Hans reformistiske syn gjorde at han måtte forlate lærestolen sin Pakistan. Oversetter taqwa med gudsmedvit, i stedet for gudsfrykt. I motsetning til Berg som bruker birr.

Samvit, taqwa, er at vi vet noe forpliktende sammen med Allah, - dermed distanserer han seg fra opplysningstiden sekulariserte syn på samvittigheten som sier at mennesket i kraft av sin samvittighet er sin egen fornuftsstyrte dommer. Rahman må derfor holde fast i en guddommelig ytre autoritet. Religion er lydnad. Iman – den indre dimensjonen ved troen. Islam går på den samfunnsmessige dimensjonen. Det er helt nødvendig å etablere et ytre fellesskap. Drar en klar linje mellom Koran- og hadith-basert etikk.

(I linkene over, vil man kunne finne drøfelser og fakta om Avicenna, Averroes. Ib Tamiyya d. 1328. Om Leirvik om Samvit, eller samvittighet.  Om Fazlur Rahman og Farid Esack kobler samvittighetsbegrept med taqwa og forstår dette som en individbasert, moralsk gudsbevissthet, men også som ankerfeste for et solidarisk liv i samfunnet. Ibn Warraq. Trojan Horse, Solomon & Maqdisi, s 7 ff. Og om: Ahmad ibn Hanbal, d 855. Og: Om lovskolene i islam sette i historisk perspektiv, (notater fra Sadakat Kadri: Heaven on earth). Og om: professor Anne Sofie Roald, inkludert mange eksempler på islamsk juss i praksis.