Vi har visst det og
sagt det i mer enn 15 år nå: Det er et velkjent faktum – og en velkjent frykt -
at tusenvis av unge muslimer står klare for selvmordsoppdrag rundt omkring i
verden.
At islamister også
arbeider etter en detaljert "masterplan" for overtakelse av
verdensherredømme og reetablering av et altdominerende kalifat, er kanskje
mindre kjent. Men vi har visst det, eller forstått det lenge, for kommandoene
har foreligget som åpne dokumenter for alle som vil se og forstå. Og dete er vi
langt fra alene om å ha sett og forstått.
Det burde være kjent
for de fleste: Det står alt sammen i de hellige skriftene. Men det står også
andre steder, noe vi skal komme tilbake til nedenfor, se noter.
Med det vi ser nå med
ISIS nesten overalt i Midtøsten, står vi tilbake med frykten, vel vitende at
det er fler enn oss som vet det, nemlig islamistene selv. At et falleferdige Vesten
ikke vil vite noe, at Vesten ikke tør å ta denne utviklingen innover seg på
alvor, er en annen sak, men en sak som av den grunn ikke er mindre tragisk og truende.
Også dette visste vi
for over 15 år siden at ville skje. Det lå åpent i kortene. At så få tok det
inn over seg, var lenge en skuffelse for oss. Nå vet vi bedre. Det nytter ikke
å la seg skuffe, det nytter ikke fortelle noen at de bør se. De ser ikke, eller
ser, helt uavhengig av hva vi ser og hva vi har forstått. Likevel driver vi på
med å skrive her på Nei til islam. Det kan ikke være helt meningsløst. Så
derfor.
At Allah selv pålegger troende muslimer å kjempe med sine
liv og sin eiendom - og ta livet av de vantro - for å underlegge seg verden, er
kanskje mindre kjent, men også dette er likevel et faktum og et faktum vi har
visst hele tiden.
Det som videre er klart er, at Koranen ikke forteller noe om
det nøyaktige tidspunkt for når dette skal skje, - man kan derfor trygt anta at
de fleste muslimer gikk ut fra at det var snakk om en nokså jevn, men riktig
nok stadig pågående prosess det skulle dreier seg om og hvor plikten gjaldt helt andre muslimer rundt
omkring og ikke først og fremst dem selv og deres nærmeste familie.
Man skulle derfor tro at den enkelte fredelig muslim kunne
ta det forholdsvis med ro og dermed kunne spare seg de tyngst og verste
anstrengelser og oppofrelser, som de er forpliktet til å yte i henhold til
Koranen. Og det skjedde. Man lot det bare skje. Isha Allah. - men er det like lett å stille seg så
likegyldig nå som man stilte seg for bare 15 år siden? Holder det med samme
"avslappede" holdningen i dag som da?
Vel, mange unge muslimer reiser nå nedover og deltar, på en
eller annen side i borgerkrigene som raser og raserer livene til millioner på
millioner av mennesker i disse muslimske landene, der kristne fordrives med
stadig større intensitet, dag for dag. (Også dette i tråd med «de hellige
skrifter»).
Det vi med sikkerhet visste for 15 år siden var at meget
fromme, innflytelsesrike og mektige muslimer hadde utarbeidet en konkret plan
for hva som skulle skje fremover. De skrev den ned og sirkulerte den og den var
ment å skulle være hemmelig, beregnet i første omgang på den indre krets og så
skulle den spres videre nedover i kommandorekkene. Den ble imidlertid avslørt
nærmest ved en tilfeldighet. Den burde ha alarmert ledere på alle plan i alle
land og ført til en konkret motoffensiv,
men dette ble selvsagt ikke gjort. Man lot det skure og gå, i den tro at det
skulle gå seg til. Planen var for fantastisk og uvirkelig, trodde man. Men det vi
nå ser utvikle seg, er bare en bekreftelse på at planen var høyst reell, og at den
er blitt høyst virksom. For islam er enten vi liker det eller ikke, i ferd med å realisere seg i kraft av denne planen, blant mange andre. Den iverksettes nå med djevelsk presisjon og effekt.
Ja, det er faktisk ikke til å tro. Hvis man da ikke virkelig tror at det står
skrevet – vi vet hvor - som nevnt over, det som komme skal.
Med den foreliggende plan har den vanlige muslim ikke
lenger noen unnskyldning for ikke å engasjere seg og delta aktivt, helst så
langt fremme i front som mulig, - ellers bli det en pinlig straff i Det
hinsidige, ifølge de hellige skrifter, og det som prekes fra mang en minbar i
moskeene rundt omkring mange steder i den muslimske verden.
Til tross for at denne apokalyptiske ønskedrøm , - som Allah
altså har pålagt sine troende å realisere - , er nokså vag og uten konkret
dagsorden, naturlig nok, siden skriftene er nedskrevet for lenge siden - burde
det på den annen side i dag ikke komme som en overraskelse at islamister i vår
tid arbeider i fullt og blodig alvor etter en temmelig detaljer og presis
tidsplan for å gjennomføre det Allah nå en gang for alle har bestemt.
Det skulle bare mangle at muslimer som tar skriftene på
alvor da ikke utarbeidet et tidsaktuelt skjema for å ha noe å arbeide etter, -
for ingen kan jo bortse fra at også dette
inngår i Allah's plan for jorden, folkene og verden.
Planen - i form av et brev fra en troende til en annen - ble
altså oppfanget av vestlig etterretning for ca 15 år siden og er nå lagt ut og
analysert på nettet. Planen for verdensovertakelsen er gjengitt i 7 trinn
nedenfor, her "fritt" oversatt til norsk:
1. Oppvåkningen - det refereres her til 9/11 som et
avgjørende tidsskille hvor den islamittiske bevegelse gjør sin entre på
verdensarenaen og i verdenshistorien.
2. Øye-åpneren - perioden fra 2003 til 2006 som vil gjøre
l-Qaida til en massebevegelse.
3. Oppreisningen - perioden fra 2006 til 2010 som vil
fokusere på å destabilisere "vantro" eller frafalne eksisterende
muslimske regimer.
4. Overkjøringen - perioden 2010 til 2013 hvor man vil
styrte disse regimene.
5. Etableringen - perioden fra 2013 til 2016 hvor man skal
begynne gjeninnføringen av kalifatet eller "den nye verdensorden"
samtidig som man setter inn de avgjørende nådestøt mot Israel, USA og deres allierte
.
6. Den avgjørende konfrontasjon - perioden 20016 til 2020
hvor den avgjørende styrkeprøve med Vesten vil komme.
7. Den endelige seier – 2020 (For
ytterligere opplysninger, se under noter nedenfor).
Vi ser av det ovenstående at det ikke burde ha kommet som
noen overraskelse da ISIS som en konkurrent og tiltenkt erstatning for al Qaida
kom inn på verdensscenen i 2013 og virkelig begynte å gjøre seg gjeldende, som
et mareritt folk neppe kan forestille seg kan forekomme i det virkelige liv.
I 2015 skjer så dette, kanskje ikke så uventet:
126 internasjonalt anerkjente islamske lærde har avfattet et
brev til ISIS – som nå alle vet «hvem» er – hvor de kritiserer denne organisasjonen
som selv betegner seg som Kalifatet, dvs som Allah’s representant, styrer, fullmektig og
forvalter på denne jord.
Brevet ligner på et annet brev som også ble avfattet av
islamske lærde, i 2007, men da i forbidelse med pave Bendikt’s tale i Regensburg
i forbindelse med den nå så berømte karikaturstriden og hvor han kom med enkelte utsagn om islam som den islamske verden prompte
ville korrigere, (mer om dette under).
Brevet til ISIS er på 24 punkter som alle sikter på å avvise
det vesentlige i det teologiske grunnlag ISIS selv hevder å kunne fundamentere
seg på, nemlig de ortodokse islamske Skriftene som anses å være bindende for
alle muslimer til enhver tid og på ethvert sted.
Punkt 7 sier at det er galt å drepe journalister, - hvis de er ærlige og selvsagt ikke spioner.
Vil ikke enhver se at en slik formulering fakstisk gir carte
blanche til Bagdhadi og at dette kan oppfattes som en rett og en plikt for ham nettopp
til å befale drap på nettopp journalister, og at punkt 7 i seg selv ikke setter
et forpliktende forbud mot det samme? For er de lærde det her er snakk om kalifer med autoritet over Baghdadi og hans hær?
I punkt 16 står det at amputasjoner, pisking, drap er en helt
legitimt ifølge Koranen og de andre gjeldende skriftene.Baghdadi har dermed sitt på det tørre, eller hva?
Spørsmål : Når og hvordan er ISIS i sin fulle rett til å iverksette
det organisasjonen selv på eget initiativ mener er riktig og legitimt?
Om dette tier brevet, naturlig ok, vil vi si, for hvis ikke,
ville brevet og uttalelsen fra de lærde rent faktisk være et forsøk på å overstyre
ISIS og dermed implisitt være en anerkjennelse av den lære ISIS sverger til og
som de lærde det her gjelder de tar avstand fra med sitt brev og sine mange
punkter.
I brevets punk 22 bekrefter de lærde at kalifatet er en plkt
for alle muslimer å etablere.
Men hva da med Baghdadi i egen person – og dertil en person
med stor støtte – og en person som antakelig er «valgt» av sine tilhengere, dvs
troende som er overbevist om at de har en ny kalif og et flunkende nytt kalifat
som er et ekte kalifat og et kalifat befalt av Allah selv og en institusjon
eller en stat som vil stå seg til dommens dag?Og som de troende er forpliktet til - og har forpliktet seg til - å drepe og dø for?
Brevet begrunner ikke eksplisitt hvorfor denne selvoppnevnte
kalifen – som vi må kalle ham - ikke skulle ha denne etten til å fullføre den
plikten enhver muslim forventes å skulle støtte med både liv og eiendom.
Hva er det som er så moderat - for de lærde forsøker med brevet å fremstå nettopp som et autoritativt alternativ til og en erstatning for ISIS - i brevet, som disse lærde
som så ivrig prøver å overbevise verden om?
Kan vi kalle hele dette moderate prosjektet for
forestilling, løgn og tant? Et uttrykk for en mktkamp som kun har materielle
begrunnelser og reelt sett ingenting med den allahianske himmel å gjøre?
Svaret er kanskje, kanskje ikke, - det vil vise seg. I
utgangspunktet må man imidlertid forutsette at disse lærde er ærlige og at de
har de beste av intensjoner. Spørsmålet må være: Er det i det hele tatt mulig
for noen lærde å motbevise den selvoppnevnte kalifens tolkning av islam og få gjennomslag for en slik tolkning worldwide?
Og fins der noen som i det hele tatt kan bevise ut fra
Koranen og skriftene at han tar direkte feil og at han på dette grunnlag må
motarbeides og elimineres med bruk av alle tilgjengelige og for øvrig tillatte
midler?
For mer informasjon se noter
nedfor og her:
Men har vi ikke hørt
alt dette før? Har vi ikke sett at mange muslimer gjør en fantsisk innsats for
utbred fred og fordragelig mellom folkene og kulturene?
Jo, i 2007 kom det
også et brev fra såkalt respekterte muslimske lærde og fra ærverdige islamske
læresteder med stor autoritet i den muslimske verden. Vi kaller det Fredsbrevet. Det ble forfattet som en reaksjon
på en tale pave Benedikt holdt i Regensburg hvor han minnet om at islam var en
religion som ble spredt med sverdet og at islam ikke egentlig brakte noe nytt inn
i verden.
Brevet fra disse respekterte muslimene ble motatt med stor optimisme og mange lovord her i Vesten, det ble oppfatter som en vennlig invitasjon av de fleste godhetsapostler – her i Vesten. Det ble fantasert om en islamsk vår fra nå av. Men bare få
skjønte umiddelbart at Fredsbrevet var mer en advarsel enn en invitasjon til
fred og forsoning. Dets egentlig innhold var i virkeligheten en befaling til
oss vantro om å underlegge oss. Freden skulle etableres på islams
premisser. Poenget er at dette er det
ikke noe å forhandle om, på et dypere plan, annet enn på hyklerisk vis.
Brevet appellerer med en nesten yndig intimitet til de
urolige, usikre og dårlige samvittigheter i Vesten. Det er som om muslimene her
kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Forfatterene vet at halve
kristenheten nå forledes av sine egne teologer og geistlige i stor skala – både
på det ene og det andre området – og at det rår en stor forvirring i
befolkningene med hensyn til tro og ikke-tro, og om hvem Gud er i det hele tatt.
Men brevets forfattere vet bare så inderlig vel at
europeerne i dag lever i et åndelig vakuum – som må fylles før eller senere. Og
før det fylles, jo raskere må de reagere – tror de, eller skal d tro - og gripe
«dagen». Det er som om muslimene tenker militærstrategisk og at det å tenke
diplomatisk først og frem er å tenke militært, ikke med sikte på noen endelig
fredsavtale for alltid.
De forsøker å komme denne åndelige lengsel i forkjøpet ved å
appellere til den lille rest av gudstro som fremdeles fins. De vet at det før
eller siden vil komme en tid for større alvor, et behov for dimensjoner ut over
det rent materialistiske, og om et håp om en fast grunn i det himmelske, for å si det
sånn.
De vet at "vår" gud har «tapt» og at deres Allah
er det eneste alternativet for mange. De sanker de "sjeler" de kan og
har mulighet for å nå ved å forsterke
den for tiden bare så dårlige eller svake europeiske samvittighet, en
samvittighet som nå måles mot sosialistiske halvutopier uten forankring i
u-skapte realiteter.
Brevet bruker betegnelsen gud like instrumentelt som
kynisk. De vet at "gud" har
sviktet europeerne og at europeerne flest nå lever – ikke for og av og med Gud - men for og av å
skape størst mulig skyldfølelse hos hverandre, (de andre alltid mer enn dem
selv). Det er de svake, de teologisk u-dannede som tviler, i par med det øverste og dominerende sjikt i kirkene, brevet henvender seg til og er ute etter å
kapre, for at de til slutt skal underlegge seg på en mest mulig smukk måte,
sakte og nesten umerkelig. Europa kan tas uten sverdslag, det er sikkert, tror
man, og dette vil innbringe en stor seier for "gud", må vite. Brevet
forutsetter bastant og uten forbehold tvil hvem seierherren er og det er
muslimene selv. Om dette skal det ikke
herske tvil.
Ved å bruke "gud" (om Allah), rettferdiggjør de -
i europeiske øyne - alle de grusomheter
som Koranen og Profeten åpner for.
Europeerne på si side bortforklarer grusomhetene med at de fattige har
rett til å gjøre opprør mot utbyttere, (dvs oss, vi som nå betraktes som
historiske verstinger, verre enn alle vikinger, stalinister og nazister til sammen).
Og slik vi oppfører oss og viser oss frem, er det kanskje ikke rart at europeerne
av muslimer flest synes å ha klart den ille bragd det er å omskape seg selv til
en altoppslukende og ond kollektiv og universell heks, et uhyre som fortjener å
brennes. Vi beskyldes for - og beskylder oss selv for - å berike oss på islams
oljerikdommer. Vi har avskaffet den siste olje og i stedet gjort oss avhengige
av den arabiske. Vi fortjener ikke annet enn utslettelse. Og nå kan bare
"gud" redde oss, dvs Allah. Det er vel kanskje slik litt for mange
mennesker tenker.
Kristne og muslimer har et "felles-ord" sammen.
Dette er Ordet fra Allah, som er Jesus, men som bare er en profet ifølge
Koranen. Det er blasfemisk å påstå eller tro at Jesus er Gud eller Allah.
De to religioner deler imidlertid visse andre fellestrekk,
nemlig at man skal elske Gud som man elsker sin neste. Denne erkjennelse er det
som skal fremme fred mellom de to, sier brevet fra de lærde.
Men hva hvis brevet hadde blitt sendt til shiamuslimer i
Irak eller i Afghanistan? Shiane tror på Allah like godt som sunniene tro på
Allah. Likevel kriger de mot hverandre og shiane blir av sunniene ofte
betraktet som mindreverdige mennesker, eller ikke mennesker overhodet. De deler samme Allah, men de elsker
hverandre ikke mer av den grunn, snarere tvert imot: Den samme Allah (tolkningen av
ham) er selve grunnlaget for det hatet som er oppstått mellom dem. Brevet ville nok sikkert ikke ha havnet i så
god jord hvis det var blitt sendt fra shia-lærde til suni-lærde i dag, eller
omvendt. Det fremgår av hele situajsonen i MØ i dag.
I "fredsbrevet" nevnes "kjærlighet" en
eneste gang. Derimot brukes «lyde» nesten i det uendelige da det presiseres at
den troende skal adlyde Allah og hans
bud, hans budbærer og hans forordninger. Nå vet vi at å lyde ikke nødvendigvis er det samme som
å elske. Spesielt hvis det skal være selve kjennetegnet for en slik adlydertro at
man skal frykte Allah. Koranen 9. 36.
Allah er med dem som frykter ham, står det i sure 2. 194.
Det siste koranverset som nevnes i dokumentet er det som
sier at Muhammed skal si til menneskeheten:" … hvis dere elsker Allah,
så følg ham, Allah vil tilgi syndene deres, Allah er tilgivende og
nåderik", sure 3. 31.
Fredsbrevet unnlater imidlertid å nevne verset som følger:
Adlyd Allah og hans apostel, men hvis de ikke tar imot troen, da vil ikke Allah
godta dem.
Allah er kun med dem som frykter ham: sure 2. 194
Hva med det som Allah sier om at man skal elske sin nabo?
Vel, her er det: Den rettferdige er den som tror på Allah og gir av sin formue
til slektninger … og reisende … fordi
han gir ut fra kjærlighet til ham (Allah). Det settes med andre ord likhetstegn
mellom det å gi og det å ha kjær, det å elske. Og dessuten: Hvis man ikke
følger dette "budet", blir man straffet.
Ordet "nabo" nevnes ikke. Det står ingen steder i Koranen at muslimer
skal elske sine kristne naboer, snarere tvert imot. Se XCVIII og V 51. I 9. 113 hvor det står at det ikke passer for muslimer å be for
vantro og det selv om de er slektninger. I Saudi-Arabia glimrer
nabokjærligheten for kristne og jøder med sitt fravær: Vi elsker dere, men dere
får ikke praktisere deres religion akkurat her.
Fredsbrevet bør kanskje sendes til saudierne, sporenstreks?
Allah's kjærlighet begrenser seg til dem som tror på ham: De
verste skapninger er de som avviser Allah, sure 8. 5.
Kristne og muslimer har noe sammen står det i Fredsbrevet:
Et "felles-ord"… og dette fellesordet
er "Ordet fra Allah", "det" som ifølge islam er
Jesu.
Men Jesus sidestilles aldri i islam med Gud. Det er umulig
for en muslim å tro at Jesus er Guds Sønn.
Jesus er redusert til en profet som det heter - ifølge Koranen og Allah har så visst ingen sønn. Det er blasfemi å
påstå dette eller tro at Jesus er "Gud" eller Allah i islam.
En muslim kan ikke være kristen. Han kan ikke engang nærme
seg den kristne tro. Muslimen og den
kristne tilber to helt u-tangerende, inkompatible og vesensforskjellige guder.
Islam og kristendom deler visse andre fellestrekk, nemlig - løslig sagt - at man skal elske Gud (Allah
for muslimer) slik som man elsker sin neste (nabo). Men her kommer altså
dualismen inn, et hovedprinsipp som innebærer at alle andre prinsipper eller
forestillinger må vike. Og denne erkjennelse er det som nå skal fremme fred mellom
de to, ifølge "Fredsbrevet".
I "Fredsbrevet" nevnes "kjærlighet" en
eneste gang. Derimot henvises det til Koranen som gang på gang nesten i det
uendelige presiserer at den troende skal lyde eller adlyde Allah og hans bud og
forordninger. Dette er selve kjernen i muslimsk tro.
Men nå vet vi at å lyde eller adlyde ikke nødvendigvis er
det samme som å elske. For muslimer skal det være et kjennetegn for de troende
at man skal frykte Allah, se sure 9. 36. Allah er med dem som frykter ham, står
det i sure 2. 194.
Det siste koranvers som nevnes i dokumentet er det som sier
at Muhammed skal si til menneskeheten:" Hvis dere elsker Allah, så følg ham, Allah vil tilgi syndene deres, Allah
er tilgivende og nåderik", se sure 3. 31.
"Fredsbrevet" unnlater imidlertid å nevne verset
som følger: Adlyd Allah og hans apostel, men de som ikke tar imot troen, de vil
ikke Allah godta. Allah er kun med dem som frykter ham: sure 2. 194.
Allah's kjærlighet begrenser seg til dem som tror på ham: De
verste skapninger er de som avviser Allah, se sure 8. 5.
Hva med det som Allah sier om at man skal elske sin nabo?
Vel, her er det: Den rettferdige er den som tror på Allah og gir av sin formue
til slektninger … og veifarere … fordi han gir ut fra kjærlighet til ham
(Allah).
Det settes her med andre ord likhetstegn mellom det å gi (av sin formue) og det å ha kjær,
det å elske. Og dessuten: Hvis man ikke følger dette "budet", blir
man straffet.
Det står ingen steder i Koranen at muslimer skal elske sine
kristne naboer, altså sine nester,
snarere tvert imot, i frelsessammenheng:
Det skal ikke passe seg for en
muslim å be for de vantro - og det selv om de er slektninger!
I Saudi-Arabia glimrer nabokjærligheten for kristne og jøder
med sitt fravær i pur islamsk ånd: Vi elsker dere, men her får dere ikke tilbe
deres gud, dvs Jesus eller JHWE.
Kan det sies tydeligere: Muslimer og kristne forholder seg
ikke til den samme guden. Derfor taler heller ikke "Fredsbrevet" med
de kristene, det snakker til de
kristne. Det snakker den kristne tro og de kristne ned.
Brevet er derfor et diktat og ikke en fredstraktat. (Fil oprettet 28.10.07).
--
En siste kommentar
til Fredsbrevet i denne forbindelse:
Et krav om underkastelse ...
Når Allah banker på Europas dør og vil inn - støtes andre ut
i kulden ... Når Allah blir internasjonal politikk.
Når "Gud" nå – igjen, etter et langt fravær, for å
si det sånn - banker på Europas kirkedører, er Allah nå til dags allerede
innenfor og der godt og fast etablert med subsidierte midler. "Han", derimot, lar
oss plassere Kristus utenfor i kulden, som svak, ydmyket og kald på bena. (Ja, man må
legge an en viss lettere ironisk tone her, i håp om at det vil være til hjelp
for den som forstår).
Når vil prestene slippe Ham - Kristus ren og hellig - inn igjen i sitt rom og tilbake igjen i varmen
på prekestolen? Når så vi Ham sist i kirken? Når hørte vi Ham ønske velkommen
til duk og dekket bord? Når sist ble alvoret forkynt i Den norske kirke:
"Dette er mitt legeme ... og dette er mitt blod"?
(Jeg mener: Disse ord blir sagt, men blir de rettelig
forstått i dag, når vi vet at halve geistligheten egentlig ikke tror på
Bibelen?)
Vi kan likeså godt innrømme det med det samme: Prestene kan
nå like gjerne døpe våre minste i Allah's navn som i Den treenige Guds navn. Og
konfirmantene må for all del ikke slippe ut i de voksnes verden nå før de har
fått vite at det fins bare en Gud, og at Han like så godt kan hete Allah som
Jesus Kristus. (Kirken har nemlig forsikret om at Allah er en betegnelse på Gud).
Den norske Kirke underviser dermed for hvermann at Allah er
muslimenes betegnelse på Gud. Når "Fredsbrevet" fra muslimer over
hele verden så går ut som en invitasjon til kristenheten, er det Allah det
inviteres og vises til, selv om man skriver "God", på engelsk, som om det
skulle dreie seg om den unike og den spesifikt kristne treenige Gud.
Det er nå "God", på engelsk, som forbyr kristne
land å angripe muslimenes land og fordrive muslimene derfra, og det er denne
"God" - les: Allah - , som de kristne nasjoner nå har å rette seg
etter og underkaste seg.
Forstår «kykjefolket» hva dette innebærer? Svar: Neppe, noe
vi har forsøkt å belyse andre steder på denne bloggen.
Ellers skal de vantro brenne i helvete. Det allahianske
helvete, som nok er litt forskjellig fra andre helveter. Men dette synes ikke å
bekymre kristenheten i dag.
At "Fredsbrevet" nå hilses med så stor iver,
optimisme og forkynnelses- eller kringkastingslyst blant europeiske geistlige,
og at norske filosofer, politikere og andre mediaoperatører nå lovpriser
brevets innhold, er både foruroligende og forstemmende. Det vitner om like stor
forvirring som tafatthet, og det bærer klart og tydelig bud om snarlig
undergang for de fleste, i en eller annen form, en prosess som riktig nok kan
ta mange år ennå …
Ja, klarere kan det ikke gjøres: Fredsbrevet er ikke før
falt i «våre» geisliges hender før disse føyer seg for innholdet og de gode
intensjoer fra muslimenes side med den største selvtilfredshet fremfor Allah,
som om det vare det eneste riktige og gode å gjøre og som om Allah var ett med den
kristne Fader, hvilket Allah så klart ikke er.
For man vet ikke bedre.
Vi har ledere både i og utenfor kirken som nå like
selvfornøyd som velfødd ikke klarer å skjelne mellom Allah og Kristus, Gud
enbårne sønn, og Allah, - annet enn formelt, altså bare i navnet og på papiret,
og som om den kristne gud var en gjenstand man kunne bruke som servil diplomat for
Vesten, Den kristne gud avsvekkes og brukes nærmest som en teknisk festbrems eller støtdemper, alt
etter innskytelse og behov, for kompromissene skyld, i håp om å kunne etablere
nye konvensjoner eller samforstand og multiculti. Men det var jo akkurat det muslimene
forsøkte: Å få oss til å gå på akkord, å selge ut Gud, som om han var en
handelsvare, en byttegjenstand de kunne gi lite for og få desto mer utbytte av. I dette har for øvrig muslimene lykkes med for lenge siden, men
uten at dette kan innrømmes av våre geistlige og de som setter sin lit til dem,
i stedet for Gud.
Man gjør ikke engang et lite forsøk på å korrigere
"Fredsbrevets" bruk av betegnelsen og selve ordet Gud. Man ser ikke
engang at brevet er en fornærmelse - ja, en ren krenkelse - av Herren Jesus
Kristus, den allmektige, inkludert alle de som tror på Ham.
Man åpner kirkedørene for større åpenhet, heter det, i praksis:
I Allah's navn, men man ser ikke da at man samtidig støter ut Jesus Kristus fra
selv kirkrommet, ut i kulden, og at kirkedørene i samme øyeblikk som dette
skjer – og det skjer kontinuerlig nå og rett for nesen på folk - lukker seg og
smelles igjen for Den sanne og levende Gud. Det er for å si det sli, meget
urovekende og besynderlig.
Og det verste av alt: Man gjør alt dette i blind tro og ja, til
og med i kjærlighetens navn, i forbrødringen og forsoningens navn. Man gjør det i
den selvdefinerte og selvforherligende kjærlighets navn!
Om dette ikke er å sette seg opp til Gud, ja, over ham, så
vet ikke jeg. Det er helligbrøde, men de ser det ikke. De kan ikke. Vil ikke.
De er forblindet.
Og med dette svikter de ikke bare seg selv og sin tradisjon,
de svikter alle kommende generasjoner. Men i forfengelighetens navn vil de altså
ikke se det og gjøre noe med det. I sin forvirring glemmer de Gud og priser nå
i praktiken Allah som den mest nåderike, den mest ærerike, den mest levende,
den mest seende. For det er fra Allah selv at det budet kommer, det største
budet, at vi skal elske muslimene før vi
elsker oss selv, via Kristus, som da reduseres til zero.
For Allah er ikke noe annet enn: Større enn .... Større enn
...
Man vil ikke lenger vite av at det er for denne guden og
dennes navn at man de siste fjorten hundre år har kappet av tyvenes hender, at
man er blitt pisket for utroskap, at man er blitt hengt for homofili. Det er for denne gud at man fremdeles stenger koner inne på
kjøkkenet på livstid i frykt for at noen skal se anklene eller håndleddene
deres, hvis hun ikke føyer seg.
Allah er nåderik og vis overfor sine slaver, heter det i de
hellige skriftene. Tro det den som kan. Kirken begynner visst å tro det. Det er
det som er skremmende og dette fordi ingen lar seg opprøre av det og at ingen
tar til motmæle i klare ordelag over det og over tid, og gang på gang.
Den er for denne gud unge muslimske kvinner i dag skjuler
ansikt og kropp offentligeheten, for lærere, bussjåfører og politi. Det er for
denne gud man nå myrder seg selv ved å sprenge tilfeldig forbipasserende i
lufta. Det er for denne gud man dreper folk som frivillig kommer til Jesus og
velger frihet fremfor underkastelse, og frelse fremfor et uendelig jordisk
bønneslit som ingen vet om blir besvart og som ingen vet hvor bringer en, på
dommens eller Allah’s dag.
Det er en trøstesløs, bunnløs og kaldt prosess i gang, et bedrag
og et stort selvbedrag på samme tid. Det skjer som om det skulle være
forutbestmt, og akkurat slik Koranen, Allah og profeten har sagt det skulle
skje. Og våre prester bidrar nå med liv og lyst til å forverre det hele og
bekrefte sannheten her, ved sin ettergivenhet, sitt manglende mot og sin
sykretistiske nevrose.
Med "åpne sinn og varme hjerter" lar de Kristus stå og banke på og vente der ute i kulden, mens Allah's hånd innenfor allerede er i ferd med å knuse døpefontene - foreløpig lydløst og i ytringsfrihetens ånd - som om det ikke var så nøye med det hele, som om det ikke var verdt bryet engang å forsøke å hindre det.
Med "åpne sinn og varme hjerter" lar de Kristus stå og banke på og vente der ute i kulden, mens Allah's hånd innenfor allerede er i ferd med å knuse døpefontene - foreløpig lydløst og i ytringsfrihetens ånd - som om det ikke var så nøye med det hele, som om det ikke var verdt bryet engang å forsøke å hindre det.
At oversettere av "Fredsbrevet" over hele Europa ikke gjennomskuer maskepien fra de muslimske fariseeres side, får nå være en
ting. At prester, kulturister, filosofer, synsere i aviser og kirker går på
limpinnen, er noe annet og mer alvorlig. De later enten som om de ikke vet det,
eller så ønsker de det virkelig bevisst det som skjer og da med klar intensjon om å gjøre
ende på seg selv sammen med kristentroen som helhet. Uansett: De trekker
lystlig andre med seg i dragsuget. De forvirrer folket fordi de er forvirret
selv. De har allerede glemt hvem de tror på. De har gitt Allah lillefingeren
for lengst.
Men hvem vet?
Jo, det er muslimene selv som vet. De er godt opplært og
skolert. De vet hva de holder på med. Og de klør seg i skjegget: De har fått
oss til å tro at Allah er større. Og de har hjemmel for det og er dermed pålagt en jurdisk og åndelig plikt til å drive på
slik de gjør i misjoneringen sin i Koranen. De ønsker ikke noe annet høyere enn
at vi skal tro at det er Gud som nå setter målestokkene og standardene for
europeerne i Europa og resten av verden, dvs. Allah. "Vi tror på det samme
som dere" skal muslimene si. For det har Muhammed og Allah sagt at de skal
si. Men samtidig vet enhver muslim at "de" – de kristne, altså - tror på deres "gud", mens
"vi" - muslimene - tror på
Allah. For en muslim er det kanskje det viktigste av alt at de vet at de ikke
tror på andre enn Allah.
Dette står lysende klart i Koranen. Det kan ikke misforstås
eller bortforklares. Det burde også stå klart for våre geistlige, men det gjør
det altså ikke. De lar seg heller belære av Allah og hans imamer og besøker
moskeer og går hjem med beundring for muslimens bønneliv. De omdefinerer med
dette begrepet svik. De underlegger seg Allah's dom. Den som tror på Jesus,
plasseres med dette på trappene utenfor kirkedørene.
Men det de ikke skjønner er at da har vi gjort Allah til vår
Gud og samtidg forkastet Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født under Pontius
Pilatus, ... gravlagt, sto opp fra de døde ... steg opp til Faderen ... (Fil opprettet 14 okt 2014).
Se også:
Fredsbrevet hilses velkomment av KV, Kirkens Verdensråd:
(Artikkelen er fjernet fra Global, den siden det linkes til
her. Det ble vel på litt sikt for sterkt for dem?)
Brevet fikk omtale også på Unveristet i Olso, her v/Oddbjørn
Leirvik:
Fakultetene i Tyrkia og Indonesia er i dag arnestader for ei
reformorientert og forsonleg tolking av
islam (for Indonesia sin del, i sterk brytning med motsette
tendensar).
Når det gjeld institusjonstilknyting, er halvparten av
underskrivarane knytt til akademiske institusjonar som jo generelt har rik
erfaring med interkulturelt samarbeid for det felles beste.
Ei anna viktig gruppe (om lag tretti) er dei som er eller
har vore mufti (den høgste islamske rettskunnige) i sine respektive heimland,
eller medlemmar av sjariaråd. Om lag tjue blir
titulert som imamar eller leiarar for sentrale religiøse
organisasjonar (inkludert den viktige
Organization of Islamic Conference, OIC, og Det muslimske
brorskap i Jordan). Like mange
blir identifisert som politiske leiarar. Lista inneheld også
eksempel på nye typar opinionsdannarar som den egyptiske teleevangelisten Amr
Khalid.
Det er også verd å merke seg at ei lang rekkje av
underskrivarane har rik erfaring fråinterreligiøst samarbeid, for eksempel innanfor
organisasjonen «Religions for Peace». Detsiste gir eit hint om kva rolle langsiktig, tillitsbyggande
arbeid har spela i prosessen fram motbrevet.
Kven har så ikkje skrive under? Det er ukjent om nokon fekk
tilbodet men takka nei. Det harblitt påpeikt at omdiskuterte autoritetar som Yusuf
al-Qaradawi ikkje har signert. Men bådenår det gjeld han og andre med tilknyting til Det muslimske
brorskap, særleg i Egypt, kan forklaringa vere at dei ikkje er spurde, fordi religiøse og
politiske leiarar sitt forhold til
Brorskapet i mange land er spent (Jordan er i så måte eit
unntak). Det er liten tvil om at moderate muslimbrør som egyptaren Abd al-Futuh (som nyleg
gjesta Norge) haldningsmessig er heilt på linje med brevet.
Elles glimrar kvinner (med eitt unntak) med sitt fråver. Så
her er det menn som taler til menn. På den reformorienterte sida kunne ein etterlyse namn som
Tariq Ramadan (ein hovudeksponent for «euroislam»), egyptisk-amerikanske Khaled
Abou el-Fadl (som i november kjem til Norge for å ta imot Eitinger-prisen for
sitt arbeid med islam ogmenneskerettar), eller dei mange muslimske intellektuelle
menn og kvinner som deltek i det norskstøtta prosjektet «New Directions in Islamic
Thought and Practice» (sjå ).
Det som gjer akkurat dette brevet så viktig, er at dei som
har skrive under representerer einsåpass brei straum innanfor dagens etablerte islam, og at
langt fleire muslimske leiarar enn til dels kontroversielle reformtenkarar i Vesten no ønskjer
å invitere verdas kristne til global religionsfred.
Oddbjørn Leirvik (f.
1951) er professor i interreligiøse studiar ved Det teologiske fakultet,
Universitetet i Oslo, og har sidan 1980-talet vore engasjert i kristen-muslimsk
dialog. Hans seinaste bøker er (2006) og (2007).
--
Så hva er det som skjer, sett i det større bilde?
En ting står klart: Det mange frykter er konpirasjonsteorier,
og disse er, hvis de da i det hele tatt finnes, det mest undergravende som kan tenkes i samfunnet i dag og de
som målbærerer eller nevner dem, blir ofte kalt for rasister og intolerante og fordomsfulle
og gud vet hva.
Vi skal i det følgende presentere tre «teorier» som ikke
bare henger i løse luften, men som kan bekrtes av personer det er god grunn til
å lytte til, men som av mange vil bli betraktet som klare konspirasjsonsteoretikere
og med tanker som da er så farlige at man derfor bør fordømme og forsøke å begrense
dem så mye som mulig, til og med med loven i hånd, og dermed også med rene
maktmidler man kan ty til på generelt grunnlag, (vi har andre steder på bloggen
fremlagt forslag til lovregulering og forsøk på regulering fra myndighetens
side).
1)
1.Muslimer må reetablere enhet over hele verden. De må være lojale overfor andre muslimer, men ilojale overfor ikke-muslimer.
2. Muslimer må bekrefte deres grunnleggende tro på at
muslimer er medlemmer av den beste nasjon som noensinne er dannet for
menneskeheten. De skal spise islamsk mat, holde seg til sin egen kleskodex … og
bare gifte seg muslimske kvinner – eller rene og gode kristne kvinner.
3. Arabisk må være muslimenes førstespråk.
4. Muslimene må praktiserer dawwa – "misjon" -
overalt hvor de befinner seg.
5. … Det er nødvendig å kjempe mot muslimske grupperinger
som ikke følger den rette lære.
6. Muslimen i Vest må stå sammen i alle saker.
7. Muslimer må etablere muslimske skoler som lærer deres
barn islam de første årene.
8. Muslimer må overalt forsvare (den muslimske) minoritetens
religiøse og sosiale rettighetene og retten til utdannelse og muslimene må ikke
hindres i å praktisere og utbre islam, som er den ene sanne religion.
9. Det måp opprettes muslimske øvrigheter med myndighet til
å forsvare muslimske innvandrernes rettigheter.
10. Muslimene danne egne komiteer sammensatt av muslimske
lærde som kan instruere immigrantene i deres muslimske tro og løse deres
problemer i henhold til Koranen og Sunna.
11. Muslimene må etablere et sunt økonomisk system som kan begunstige immigrantene i Vesten.
Priorities of Islamic Activities in the West
Shaykh `Abdul Rahman `Abdul Khaliq
2)
Bat Ye'or beskriver de fem hovedpunktene i noe som blir kalt
Eurabia-konseptet, den felles eurabiske planen, slik:
«1. Oppbygging av en euroarabisk menneskelig, økonomisk og
politisk symbiose med europeisk grådighet og frykt som motivasjon
2. Et felles mål om økonomisk utvikling som kilde til
fremgang og suksess
3. Sterk tro på at middelalderens muslimske Andalusia
(område i Sør-Spania) er en eksemplarisk modell for Eurabia i det 21. århundre
4. Bakvaskelsen og fornektelsen av Israel som nøkkelen til
euroarabisk forsoning
5. Fiendtligheten mot USA og forsøket på å hindre amerikansk
innflytelse i Midtøsten.»
3)
Den kjente samfunnsdebattanten Walid al Kubaisi, som såvidt
vites fremdeles er muslim, har referert
følgende:
* Networking and coordinating actions between likeminded
Islamist organizations;
* Avoiding open alliances with known terrorist organizations
and individuals to maintain the appearance of "moderation";
* Infiltrating and taking over existing Muslim organizations
to realign them towards the Muslim Brotherhood's collective goals;
* Using deception to mask the intended goals of Islamist
actions, as long as it doesn't conflict with shari'a law;
* Avoiding social conflicts with Westerners locally, nationally
or globally, that might damage the long-term ability to expand the Islamist
powerbase in the West or provoke a lash back against Muslims;
* Establishing financial networks to fund the work of
conversion of the West, including the support of full-time administrators and
workers;
* Conducting surveillance, obtaining data, and establishing
collection and data storage capabilities;
* Putting into place a watchdog system for monitoring
Western media to warn Muslims of "international plots fomented against
them";
* Cultivating an Islamist intellectual community, including
the establishment of think-tanks and advocacy groups, and publishing
"academic" studies, to legitimize Islamist positions and to chronicle
the history of Islamist movements;
* Developing a comprehensive 100-year plan to advance
Islamist ideology throughout the world;
* Balancing international objectives with local flexibility;
* Building extensive social networks of schools, hospitals
and charitable organizations dedicated to Islamist ideals so that contact with
the movement for Muslims in the West is constant;
* Involving ideologically committed Muslims in
democratically-elected institutions on all levels in the West, including
government, NGOs, private organizations and labor unions;
* Instrumentally using existing Western institutions until
they can be converted and put into service of Islam;
* Drafting Islamic constitutions, laws and policies for
eventual implementation;
* Avoiding conflict within the Islamist movements on all
levels, including the development of processes for conflict resolution;
* Instituting alliances with Western "progressive"
organizations that share similar goals;
* Creating autonomous "security forces" to protect
Muslims in the West;
* Inflaming violence and keeping Muslims living in the West
"in a jihad frame of mind";
* Supporting jihad movements across the Muslim world through
preaching, propaganda, personnel, funding, and technical and operational
support;
* Making the Palestinian cause a global wedge issue for
Muslims;
* Adopting the total liberation of Palestine from Israel and
the creation of an Islamic state as a keystone in the plan for global Islamic
domination;
* Instigating a constant campaign to incite hatred by
Muslims against Jews and rejecting any discussions of conciliation or
coexistence with them;
* Actively creating jihad terror cells within Palestine;
* Linking the terrorist activities in Palestine with the
global terror movement;
* Collecting sufficient funds to indefinitely perpetuate and
support jihad around the world;
Broderskapets «grunlov» referes slik, i henhold til Det
muslimske brorskaps egene vedtekter eller program:
"Allah is our objective. The Prophet is our leader.
Qur'an is our law. Jihad is our way. Dying in the way of Allah is our highest
hope."
«Farligere enn bin Laden», skriver Kubaisi i kronikken LIV
OG LÆRE. Han spør: Hva har størst påvirkning på Norge: Yusuf al-Qaradawis
islamisering eller Osama bin Ladens bomber? Hvem er farligst: Terroristen bin
Laden eller den "moderate" al-Qaradawi? WALID AL-KUBAISI
4)
Her er en kortversjon
av 20 punkter, som i følge den amerikansk-arabiske forfatteren Anis Shorrosh,
som har konvertert til kristendommen, utgjør muslimenes plan for å overta
makten i USA før 2020:
1. Ødelegge USAs ytringsfrihet gjennom å få innført føderale
lover mot kritikk av andre religioner.
2. Få fram svarte ledere som sier at islam er religionen til
alle amerikanere med afrikansk bakgrunn.
3. Engasjere amerikanere i debatter der islam blir presentert
som en historisk, monoteistisk religion på linje med jødedommen og
kristendommen.
4. Få muslimer inn i politiske verv gjennom blokkvotering.
5. Ta kontroll over så mye som mulig av Hollywood, aviser,
TV, radio og internett.
6. Gi næring til amerikanernes frykt for at de kan miste
tilgang til oljen i Midtøsten.
7. Avvise alle som kritiserer islam eller koranen.
8. Oppmuntre muslimer til å påvirke Det hvite hus gjennom å
fremstille islam som en flott og fredelig religion.
9. Sørge for stor muslimsk befolkningsvekst blant annet
gjennom barnefødsler og immigrasjon.
10. Gi drypp av negativ omtale av jøder, evangeliske kristne
og demokratiet i all undervisning.
11. Tilby økonomisk støtte til universiteter og høyskoler
som oppretter studier i islam.
12. Fortelle at terroristene har kapret islam, selv om
sannheten er at islam har kapret terroristene.
13. Fremstille muslimene som immigranter fra undertrykte
land slik at de får sympati.
14. Bygge ned amerikanernes forsvarsmekanismer gjennom
desinformasjon.
15. Lage aksjoner i fengslene der fangene krever respekt for
sharia-lovene og ikke for det amerikanske lovverket.
16. Starte veldedige organisasjoner som samler inn penger
som i neste omgang kan brukes til å støtte terrorisme.
17. Oppfordre til at nye universitetsstudenter tar i alle
fall ett år med studier i islam.
18. Forene alle de muslimske kreftene for å koordinere
planer.
19. Sende trusler til alle som uttrykker seg kritisk om
islam.
20. Vise at muslimene er lojale borgere i USA gjennom solid
valgdeltakelse.
Av Steinar Opheim, Misjons
Dagen 18.02.04
Noter:
Om og fra Fredsbrevet fra 2007:
Recently, a group of 138 Islamic scholars, muftis,
ayatollahs, and policy makers issued a message that, they claim, should usher
in a new era of dialogue, understanding and goodwill between Muslims and
Christians. The document, A Common Word Between Us [1], seems to have generated
interest in the media and in some areas of academia. Fra 2007 på JihadWatch:
http://www.islam-watch.org/MahfuzurRahman/Muslim-Scholars-letter-Claims-Too-Much.htm
Any step that enhances understanding between peoples and
faiths should of course be lauded. A close examination of the document
suggests, however, that it is a medley of wishful thinking and misleading
interpretations of selected pieces of scriptures that comes close to self
delusion. It is quite unlikely to increase understanding between Muslims and
Christians, unless both groups are a bunch of extremely simple- minded people,
which evidently they are not. The authors of the document boldly claim that
“Not only can A Common Word Between Us [ provide] a starting point for
cooperation and worldwide co-ordination, but it does so on the most solid
theological ground possible: the teachings of the Qur’an and the Prophet, and
the commandments described by Jesus Christ in the Bible.” It will be seen that
this is a tall claim. The document should not pass for what it is not.
The central argument of the document is this: both Islam and
Christianity are founded on the common principles of (i) love of one God and
(ii) love of one’s neighbour. Since the two faiths share the same principles,
ergo, this must be an obvious basis for “peace and understanding” between them.
To start with, the premise that the existence of a set of common principles can
by itself lead to greater understanding between two antagonists is truly
amazing. Are not there many religions that are driven by internal dissents and
conflicts? Both Catholics ant Protestants share basically the same concept of
God, and in the present context love the same God, and yet the history of
Christianity is replete with repressions of one denomination by the other and
even massacres. The thousands of burnings at the stake and the slaughter of
Saint Bartholomew’s Day, for example, should testify to that.
As for the Muslims, ask a sunni and a shia whether they
worship (and love) the same God, and both will unequivocally say, yes, of
course. Yet, to many sunnis, the shia are only renegades, who deserve to be
killed. And they continue to be killed. Look at what has happened in Pakistan
even in very recent past. Hundreds of shia have been killed in the past few
years, as well as a good number of sunnis, mainly in retaliation. See what is
happening in Iraq: the most sacred of the shrines and mosques have been
destroyed and desecrated and thousands killed in inter-sect violence. In each
country, and in many hearts, though not all, no love is lost between the two
factions, but they share the same love for God. It is quite unlikely therefore
that love of God can by itself be the basis of understanding and peace between
Christians and Muslims or between members of any two communities. No matter how
many quotes the authors of the document produce from the Koran and the Bible,
the absurdity of its assertion would not go away.
But the quotes themselves need to be given a close
examination. I shall restrict myself to quotes from the Koran.
The authors go into considerable lengths on the theme of
“love of God in Islam”. In the numerous verses cited I could find only a single
instance where the word love appears. The central tenet of Islam is obedience
to One God, and obedience is not necessarily love. There are numerous
references of the servant-master relationship between God and man. But even the
most benevolent of that relationship is not love.
It is fear, not love that dominates the relationship. Even
the Prophet of Islam is asked in the Koran to fear God. (e.g. in verse V:4) The
authors of the document aptly say “Through fear of God, the actions, might and
strength of Muslims should be totally devoted to God. God says in the Holy
Qur’an: …[A]nd know that God is with those who fear Him. ( Al- Tawbah, 9:36)”
In the same vein the document quotes other verses from the Koran. For example:
[A]nd fear God, and know that God is with the God-fearing… (2:194)
The document goes thorough a long list of verses in the
Koran in the same vein, ending with the only verse where word love appears:
Say, (O Muhammad, to mankind) if ye love God, follow me; God will love you and
forgive your sins. God is Forgiving, Merciful (3:31) The document then goes on
to assert, on the basis of a single verse, that “ Love of God is thus part of
complete and total devotion to God…”. It ignores its own quotes that emphasize
fear. And it does not mention the verse that follows immediately: Say, “Obey
God and His Apostle”: but if they turn back, God loveth not those who reject
Faith (3:32).[2] We are back to fear and obedience. The overwhelming emphasis
in the Koran is on obedience, devotion, and fear of retribution. Love, as
commonly understood, has little place in it.
On His part, does God love His creation? God’s bounty, in
the form of the rain that nourishes life and sustains mankind, for example, is
cited in the document. Apart from the consideration, first mooted by Aristotle,
that if rain comes down for the good of the crops, why then it ruins the
farmer’s grains drying in the yard, it is not clear that such bounties are
manifestations of God’s love for man. At best, such bounty is a reward for
obedience. And for the disobedient who fail to appreciate it, there is severe
penalty.
There is no unrequited love on the part of God. Consider
this verse from the Koran: For the worst of beasts in the sight of God are
those who reject Him…( VIII: 55) He is actually calling the unbelievers beasts,
and the worst of them for that matter. And they are His creation. The authors
of A Common Word might protest that they are talking of Christians, the People
of the Book, and not of unbelievers. But then they will be in the uncomfortable
position of hugely restricting the role of God’s love for mankind.
Equally untenable is the assertion in A Common Word that
both Christianity and Islam call for love of the neighbour. The failure to be
convincing here is actually far more damaging to the purpose of the document.
It quotes a single verse from the Koran purporting to be related to love of the
neighbour: It is not righteousness that ye turn your faces to the East and the
West; but righteous is he who believeth in God…and giveth wealth, for love of
Him, to kinsfolk and to orphans and the needy and the wayfarer and to those who
ask….( Al-Baqarah 2.177) Even here the emphasis is on charity, which has no
necessary relationship with love, and is a matter of duty enjoined by religion.
The failure to comply is punishable. It is important to note that the word
“neighbour” is also conspicuous in its absence.
Far more important is the fact that love of the neighbour
does not extend, either in the Koran or the Bible, to people of other
religions. Nowhere in the Koran have I seen a statement that calls on Muslims
to love their Christian or Jewish neighbours, and A Common Word does not
provide us with one. There are of course many verses in the Koran on Muslim
relationship with the Jews and Christians. The significance of these verses
often varied with historical circumstances, especially according to the
evolving relationships of the Prophet of Islam with these communities. But
there is, for example a verse like this: Those who reject (Truth), among the
people of the Book and among the Polytheists, will be in hell-fire, to dwell
therein ( for aye). They are the worst of the creatures. (XCVIII:6) Or this: O
ye who believe! Take not the Jews and the Christians for your friends and
protectors: they are but friends and protectors to each other… (V:51) Muslims
are not even allowed to pray for the unbelievers, even for those from among
kinsmen. It is not fitting, for the Prophet and those who believe, that they
should pray for forgiveness for Pagans, even though they be of kin….( IX:113)
The most benign light thrown on the relationship is perhaps
in this verse: Those who believe (in the Qur’an), and those who follow the
Jewish (scriptures), and the Christians and the Sabians,-- any who believe in
God and the Last Day, and work righteousness, shall have their reward with
their Lord…”( II:62) But this does not amount to a call for brotherly love for
these communities. Neither do these verses: Those who resist God and His
Apostle will be among those most humiliated.(LVIII:20). God has decreed: “It is
I and My Apostles who must prevail…. (LVIII:21) It is He Who has sent His
Apostle with Guidance and the Religion of truth, to proclaim it over al
religion…” (XLVIII:28). The overwhelming message in the last two verses is the
call for capitulation, which serves the purpose of propagation of the religion,
but is not a call for loving the neighbour.
It is actually futile to look for messages of love for
people of other faiths in any scripture, be it the Koran or the Bible. In
Muslim countries where the messages of the Koran largely or entirely regulate
intercommunity relationships, such relationships leave much to be desired, and
have varied between total exclusion to grudging acceptance of the members of
the other faiths. The most glaring example is, of course, Saudi Arabia, where
Christians and Jews cannot worship openly and are not allowed to build places
of worship. It is difficult to see here an expression of love for the infidel
neighbours, who might as well have been told, “We love you very much but you
cannot practice your religion here.” In other countries, animosity and apathy
have prevailed in various degrees. In many countries, a proposal for
construction of a church would face insurmountable difficulties. The recent
resurgence of literal Islam in a number of Muslim-majority countries has been
accompanied by violent attacks on Christians, leading to death and destruction.
Pakistan and Indonesia come to mind. It is only in countries with strong
secular traditions that harmony between Muslims and Christians has tended to be
based on a relationship of equals.
This indeed is the crux of the matter. The way to forge
understanding between religious communities cannot be found in scriptures of
these communities. Religion is not in the business of fostering understanding
with other religions. It can only call for its total acceptance by members of
other faiths. If you wish to love a human being who does not profess your
religion, you must love him only as member of the human race; you cannot love
him as a member of a faith that you oppose. In other words, it is only in a
secularist tradition that such a goal can be achieved. ‘Theological’ efforts
like those in A Common Word Between Us and You are unlikely to succeed in
propagating love and understanding, simply because these efforts are based on
false premises. (The author has been studying the Koran for some time).
--
Om protestbrevet
fra islamske lærde mot ISIS, 2015:
A published letter to the Islamic State (ISIS) signed by 126 international Muslim leaders
and scholars, including top American leaders, is getting major press for
rebutting the theological arguments behind the actions of Islamic State. Unfortunately,
the same letter endorsed the goal of the Islamic State of rebuilding the
caliphate and sharia governance, including its brutal hudud punishments.
Point 16 of the letter states, “Hudud punishments are fixed
in the Qu’ran and Hadith and are unquestionably obligatory in Islamic Law.” The
criticism of the Islamic State by the scholars is that the terrorist group is
not “following the correct procedures that ensure justice and mercy.”
The Muslim “moderates” who signed the letter not only
endorsed the combination of mosque and state; they endorsed the most brutal
features of sharia governance as seen in Iran, Saudi Arabia and elsewhere.
An example of a hudud punishment is the death penalty for
apostates (Muslims who leave Islam). The letter does not dispute or oppose
that. It says that labeling Muslims as apostates is only permissible when an
individual “openly declares disbelief.”
The signatories are not condemning the execution of
apostates, only how the Islamic State is deciding who qualifies as an apostate.
Point 7 states that Islam forbids the killing of diplomats,
journalists and aid workers, but it comes with a very important exception.
“Journalists—if they are honest and of course are not
spies—are emissaries of truth, because their job is to expose the truth to
people in general,” it reads.
This is actually an endorsement of targeting journalists
that Muslims feel are unfair. Islamists, including Islamic State supporters,
often claim that the journalists they kill are propagandists and/or spies,
meeting the letter’s standards.
Point 22 of the letter states, “There is agreement (ittifaq)
among scholars that a caliphate is an obligation upon the Ummah. The Ummah has
lacked a caliphate since 1924 CE. However, a new caliphate requires consensus
from Muslims and not just from those in a small corner of the world.”
A caliphate is a pan-Islamic government based on sharia;
virtually all Islamic scholars agree that this objective requires the
elimination of Israel. It is also fundamentally (and by definition)
expansionist.
Again, the “moderate” signatories endorse the principles of
the Islamic State and other jihadists but criticize their implementation.
Point 5 states, “What is meant by ‘practical jurisprudence’
is the process of applying Shari’ah rulings and dealing with them according to
the realities and circumstances that people are living under.”
It continues, “Practical jurisprudence [fiqh al-waq’i]
considers the texts that are applicable to peoples realities at a particular
time, and the obligations that can be postponed until they are able to be met
or delayed based on their capabilities.”
This is an endorsement of the Islamist doctrine of
"gradualism." This is an incremental strategy for establishing sharia
governance, supporting jihad and advancing the Islamist cause.
The Islamic Circle of North America (ICNA), whose leader is
a signatory of the letter, preaches this concept in its own publications. An
ICNA teaching guide published by the Clarion Project preaches gradualism as its
strategy for implementing sharia governance and resurrecting the caliphate.
ICNA’s manual directs Muslims to use deception and
infiltrate the government. The gradualist strategy is part of a jihad that
includes war with the ultimate goal of conquering the world.
A weakness in the letter is the vague terminology that gives
room for terrorist groups like Hamas to justify their violence.
For example, point 8 states that “Jihad in Islam is
defensive war. It is not permissible without the right cause, the right purpose
and without the right rules of conduct.”
The letter goes into detail about these qualifications in
order to condemn the tactics of the Islamic State, but the terms of a
“defensive war” are not spelled out. All Islamist terrorists consider their
attacks “defensive.”
Muslim-American activist Michael Ghouse pointed out the need
for clarification in a conversation with me about the letter. He said:
“Define the right cause. Is fighting against India in
Kashmir a jihad? Was the war between Iraq and Iran two decades ago a jihad?
This group needs to continue to update these situations to let the common
Muslim know what is right and what is wrong, lest he commits himself to the
jihad.”
Islamists regularly redefine words like “clear disbelief,”
“democracy,” “justice,” “peace” and “terrorism” on their own terms. The use of
subjective language like “innocents,” “mistreat,” “defensive” and “rights”
leave much room for interpretation.
This is what enabled a terrorism-supporting cleric named
Sheikh Abdullah Bin Bayyah to sign the letter. He is linked to the Muslim
Brotherhood, has called for attacks on U.S. soldiers in Iraq, supports Hamas
and seeks the destruction of Israel.
The Islamist leaders behind the anti-Islamic State letter
are still endorsing Islamic sharia law, which is oppressive and incompatible
with Western values. The implementation of sharia is what drives all Islamic
extremism.
The letter also utilizes Islamist thinkers that formed the
intellectual foundation for today’s extremism. For example, it cites Ibn
Taymiyyah. Terrorism expert Atto Barkindo writes, “Some scholars suggest there
is probably no other Islamic theologian, medieval or otherwise, who has had as
much influence on radical political ideology of Islam as Ibn Taymiyya.” This
includes the leaders of Al Qaeda.
Ghouse told the Clarion Project that shari,a as encoded by
such scholars, needs revising. “Classical texts that are referred to in the
list are part of the problems,” Ghouse said. “We need to make a commitment to
question and revise the exegeses of the Ulemas [scholars] like Ibn-Kathir, Ibn
Taymiyyah, Maududi, Hassna al-Banna and others. We cannot equate them to Quran
and Hadith.”
The letter does make a much-needed rebuttal to the murdering
of diplomats, noncombatants, labeling of Yazidis as apostates, attacks on Christians,
forced conversions and torture. It states that Arab Christians are exceptions
to the “rulings of jihad” because of “ancient agreements that are around 1400
years old.”
The letter also does tries to persuade Muslims to reject the
Islamic State because of its tactics and procedures; however, it reinforces the
Islamist basis of those actions.
Far from proving that the Muslim-American signatories are
“moderate,” the letter actually exposes them as Islamist extremists because of
their endorsements of sharia governance, its brutal hudud punishments and the
resurrection of the caliphate.
Ryan Mauro is ClarionProject.org’s national security
analyst, a fellow with Clarion Project and an adjunct professor of homeland
security. Mauro is frequently interviewed on Fox News.
--
Om
fremdriftsplanen fra 2005: For den som er interessert i
"fordypning", følg denne tråden:
( ... Zawahiri's letter is consistent with the thinking
attributed to the radical
Islamic leaders surrounding him, and the stages of action he
lays out are consistent with their strategic game plan, which includes seven
stages leading to
the ultimate victory of Islam over the West in 2020. These
stages are: (1) The
"awakening," which refers to the attacks of 9/11,
designed to make the Islamic
movement a central player on the global scene; (2)
"opening the eyes," the
period from 2003 to 2006 that will transform al-Qaeda into a
"mass movement";
(3) "arising and standing up," the period from
2007 to 2010 that will
focus on terrorist destabilization of existing Muslim
regimes; (4) the toppling
of the moderate regimes of Egypt, Jordan, Turkey and other
Muslim states
from 2010 to 2013; (5) the formation of a new world order
between 2013 and
2016, based on an Islamic Caliphate as a world power and the
weakening of
the United States and Israel; (6) a total confrontation
between Islam and the
West in 2016-2020; and (7) a "Decisive Victory"
for Islam in 2020.9
The centrality of the Iraqi jihad has also affected
al-Qaeda's strategic
On July 9, 2005 a
6,500-word letter from Zawahiri, al-Qaeda's second in
command, to Zarqawi,
the "emir" of the organization in Iraq, was intercepted.
It was later
published on October 6. The letter has aroused much
debate, not only over its authenticity, but also - for those
who accepted its
authenticity - over its strategic implications.
The language of the letter is a mixture of Islamic
eschatological thought
and political pragmatism. It opens with an
"update" on Zawahiri's situation.
He reassures Zarqawi that the arrest of Abu Faraj (Abu Faraj
al-Libbi), the
purported No. 3 in the al-Qaeda organization, has not led to
additional arrests.
He also expresses concern about the activities of the
Pakistani army
against the mujahidin, and discusses some financial matters.
At the end of
the letter, Zawahiri offers Zarqawi a
"bibliography" of his works to read. Most
of the letter, however, presents a sophisticated, logical
analysis of the goals of
the jihad in Iraq and the strategies for achieving those
goals.
The short-term goal of the jihad, according to the letter,
is the expulsion
SHMUEL BAR & YAIR MINZILI
- Edited by Hillel FradkinHusain Haqqani
Eric Brown Volume 3 - current
trends in islamist ideology - Copyright © 2006 by Hudson Institute, Inc.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar