Lily Bandehy, Allah, Gud og oss alle

Hvordan ser Liv Bandehy nordmennene, det norske, den norske tradisjon? Hvordan forholder hun seg til vår nasjonale konstitusjon? Hvordan betrakter hun kristendommen og kristentroen i forhold til staten, myndighetene, organisasjonene, kirken, skolene, menighetene og institusjonene? Sitter det for mye av islam igjen i henne? Ligger islam som et autonomt nervesystem fortsatt i hennes tenkeliv og forestillingsverden?

 Hun vil antakelig benekte det. Hun er ferdig med islam. Men det underbevisste kan spille oss de underligste og mest dramatiske av puss. Har hun noen «adekvat» forståelse av dette? Fra hvilken synsvinkel er det hun ser «oss» og vår judeo-kristne arv? Hva er hennes mentalt konstituelle eller «transcendentale» eller presupposisjonelle verdisynsmessige utgangspunkt (for å si det litt «oppesen»)? Hvilke førsteprinsipper arbeider tanken og følelseslivet hennes ut fra når det kommer til disse dypt alvorlige og helt avgjørende tingene å ta stilling til, få innsikt og realitere seg sunt og helt til?

Forstår hun oss?

Vel, hun tror at «vår store setting» eller «Zitz im Leben» springer frem av Det game testamentet, akkurat som islam gjør det. Hun ser ut til å hevde dette bastant, som om islam og Det gamle testamentet eller de jødiske skriftene skulle springe frem av samme kilde og åpenbare de samme bud, og den samme gud.

Selv har hun visst lagt islam på hylla, for lenge siden. Hun har sannsynlig vis tilegnet seg en moderne måte å se tingene på. Hun er demokrat, hun er for ytringsfrihet, hun er for likestilling – og selvsagt rettferdighet osv. Hun vil kort sagt leve i frihet, fjernt fra all klanmentalitet etc etc

Men ser hun at klansamfunnet ikke kunne springe frem av kristentroen og hverken fra Det nye eller Det gamle testamentet? Ser hun at den judeokristne tradisjon og tro nettopp motarbeider klanvesenet?

 Bandehy tror at de som vil sette Jesus fremfor norsk lov egentlig arbeider for å etablere eller reetablere klansystemet i Norge. I sg selv er dette en uhyrlig påstand, (påstått av en vidunderlig og modig kvinne). Vil hun si det samme om de muslimer som vil demontere demokratiet og erstatte «vestens lover» med islam og sharia? Vil hun si at disse egentlig jobber for å innføre et klansystem?

Hvis ja, så mener hun at islam og sharia er selve forutsetningen for klansystemet. Og i dette kan hun ha mye rett. Vi ser overalt i den muslimske verden at klansystemet ikke bare aksepteres av de lærde, men at det – i hvert fall indirekte – faktisk promoteres, selv om klanen ikke formelt og eksplisitt kalles for klan-systemet. Klanen lever sitt liv i beste velgående innenfor islam uten at det er formulert i islams konstitusjon, Koranen og de andre hellige skriftene. Islam forutsetter stilltiende eksistensen av klanen. Noen vil kalle klaner en form for mafiavirksomhet. Og hvis dette er sant, er islam et mafiasystem satt i system, uten at det fins noen formelle dokumenter som kan bekrefte dette. I Vesten bekjemper vi sike systemer. Og dette synes ikke helt å ha gått opp for Bandyhy.

 Hun ser livet og nordmennene og hva alt det det innebærer, som et gudløst liv for et gudløst folk, et folk hvis viktigste verdi er humanismen eller ateismen og et folk som har latt seg vetta-skremme til underkastelse av det tomme intet, - en favorittdestinasjon for all ateisme og humanisme.

Det må være her hun hører åndelig hemme. Det er dette som være hennes førsteprinsipp. Bare under humanismens og ateismens regi kan menneskene være lykkelige og få blomstre, mener humanistene og ateistene og de emosjonelt betingede ideologisk servilt korrekte i dag.

Men merk: Hun er for menneskeverdet, - med alle ledsagende kvaliteter - men er hun mot menneskeverdet i islam, (se våre tidligere posteringer om dette). Men vet hun at menneskeverdet – det universelle menneskeverdet - springer frem av kristendommen, kristentroen og den judokristne tradisjonen? Vet hun at «menneskeverdet» i islam er et helt annet «verd» enn det verdet den Vestlige menneskerettserklæringen gir hvert enkelt individ?

Antakelig vet hun dette. Men slik hun formulerer seg, ser det ut for at kristendommen og islam er mer eller mindre likestilt, i hennes blikk, og med hennes algoritmer. Hun viser til Det gamle testamentet, som hun mener islam springer ut av. Hun synes å mene at det beste er å kutte både islam og Det gamle testamentet, fordi de er for like hverandre, og fordi de i hennes blikk er et hinder for å utvikle et bedre samfunn, et samfunn som bygger på «gud by default» og på humanismen. Så fort vi blir kvitt islam og Det gamle testamentet – pluss Det nye testamente – vil vi få en ny og bedre verden, og en helt og ny og bedre kvalitativ beskyttelse av menneskeverdet. Det er slik jeg tolker Bandehy i artikkelen jeg referer til under, 

 Hvis hun mener dette i fullt alvor, og med en reflektert, men umoden bearbeidelse - forstår hun det hun skriver om bare stykkevis og delt, og i en tåke, som lett kan lokke henne ut i blind sirkelgang. (Måtte det ikke skje).  

For når hun tror at Hareide vil tilbake til en slags klantilstand i Norge, når han sier at han vil la Jesus gå foran norsk lovgivning. Da har hun ikke forstått kristendommen i det hele tatt. Da har hun misforstått og gått glipp av noe helt vesentlig og grunnleggende. Islam bygger ikke på Det game testamentet, (GT). Islam tar opp i seg bare enkelte deler av GT, bare spredte fortellinger, bare teologisk usystematiske brudstykker, som i tillegg ikke engang forteller enkelthistoriene i sin helhet, men bare i utvalg, et meget selektivt utvalg som tjener en hensikt: Å begrunne islam, og derfor bare – tilsynelatende og feilaktig -  Gud selv.

Islam gir derfor en helt annen systematisk teologi, et helt annet gudsbilde, helt andre gudsforestillinger, og derfor også et helt annet verdisyn, et helt annet virkelighetsbilde, et helt annet menneskesyn. Allah er ingen JHWHE og profeten er ingen Jesus Kristus. (Særlig kan ikke «profeten» sammenlignes med Den Hellig Ånd, noe som er mulig for flere islamske lærde, merkelig nok, også dette fordi de ikke skjønner noe av Det nye testamentet, (NT).

Og derfor flyter det helt andre forestillinger fra islam enn fra kristentroen og den judeokristne tradisjon. Og derfor har vi også ett menneskeverd i denne troen og tradisjonen, og ett helt annet menneskeverd i islam.

Har Bandy fått med seg dette?

Vel, ikke slik hun presenterer sin «tro» i artikkelen. Det hun skriver om og den måten hun skriver om det på, vitner om et svært overflatisk forhold til det hun skriver om. Det er bekymringsverdig i seg selv. Hun ser ut til å være helt oppslukt av den ideologiske ballast som ateistene og humanistene, og de sosialistiske, ideologiske retningene som råder grunn i vårt åndelig klima og vår politikk her i landet i dag. Hun har slukt dette paradigme «mark, krok, snøre, snelle og stang», alt på en gang.

Men dermed står hun tilbake med en svært avkortet forståelse for ha Vesten er og hva Vesten er bygget på.

Vi kan lære mye av Bandehy, mest av alt at ateistene og venstresiden, - som hun går i ledtog - med, har hun en meget begrenset innsikt i hva kristentroen innebærer. Det må gjelde hele venstresiden, vil jeg tro.

Spørsmålet blir: Hvordan skal det gå med nasjonens forståelse av hva islam innebærer? Kan vi ha håp om at islam blir forstått i kontrast til kristendommen og vår humanistiske arv på en tilstrekkelig måte?

Vi synes ikke å være godt nok rustet til å forsvare oss mot islam og Allah. Det må mer kunnskap og større innsikt til skal vi klare dette uten svært uheldige tildragelser i tiden som kommer, og det vil ta tid. (Muslimene har all verdens tid). Det kan ta lang tid før forskjellene mellom Allah og Gud viser seg for alvor, i praktisk politikk.

Bandehy nevner Sartre som en slags redningplanke. Jeg må le litt. Alle husker eksistensialistenes slagord: Eksistens foran essens. Eksistens eller essens - det er spørsmålet

  Se om GT i Koranen og islam her og Islams syn på Biblelen og Samme vei, samme utgang - islamske reklame for Jesus og Utvik, Allah og Gud og Forvirring om den sanne Gud i Koranen og Islam som parti? og Ateisme og intelligens? og Allah eller Gud - trosbekjennelsene og Virkelig - Allah hu achbar?

og Allah skapt? Hvem sier du at Allah er? og Nåde i islam (en fortsettelse) og

Nåde, id eller eid, - julefeiring i islam?

-

Først muslim, så… Meninger Av Lily Bandehy, 3. august 2020, (mine uthevninger):

 Knut Arild Hareide sa en gang i en TV-debatt på NRK om han først er kristen, deretter norsk. Han forklarte at det er å velge mellom Gud og kongen og i da han sa det pekte han opp når han nevnte Gud og ned da han nevnte kongen.

Det er så beklagelig at en norsk politiker i år 2016 ser på de norske verdiene bare i kongens symbol og lukker øyne for en 1000 år lang kamp for å komme hit vi er i dag.

 Han klarer ikke å si at valget er mellom ytringsfrihet, demokratiet og Jesus. Det er ikke noe valg. Vi bor i Norge, Vi er norske, troen kom etter på. Han begrenser norske verdier til kongen. Og han er rask med å påpeke at de første sykehus, de første skoler og så videre kom fra kristendommen. Hvor gammel er kristendommen? Hvor har kristendommen hentet sitt opphav? Er ikke det gamle testamentet felles for tre religioner?

Les også: Lily Bandehy: Samvittigheten er min eneste profet

Det betyr at kristendom kommer fra jøder og før jødedommen har det vært andre religioner for eksempel i Iran hvor vi hadde Zoroasthustra. Og før de aller første religionene kom, var det mennesket og sivilisasjonen. Det var kultur,  barmhjertighet og nestekjærlighet. Folk tok seg av sine syke, gamle og barn og de stelte de som blir såret i  jakt eller krig.

De videreførte sin lærdom til barna. Om jakt, skaffe mat, finne et sted å bo og ta seg av dyrene. Det betyr at kulturen og sivilisasjonen er mye eldre enn kristendommen. Og islam er yngre enn kristendommen. Religion er en gjentagelse av det som har skjedd i fortiden. Og religionshistorien er full av fortellinger hvor ikke alt kan stemme med fornuft eller vitenskap.

Men norske verdier er basert på menneskets erfaringer, livet og vitenskapen. Norske verdier er basert på erkjennelse av menneske som beveger seg mot fremtiden. Religionsfortellinger er historie.

Jean Paul Sartre sier «Eksistensen kommer forut for essensen». Hvis essensen går ut før eksistensen betyr det at mennesker ikke skaper sin personlighet. Dette er ikke mennesker, de trenger ikke utvikling eller vitenskap fordi essensen kommer først og alt er klargjort. Mennesket trenger ikke fornuft heller. Sartre sier også at «Menneske er en bevegelse mot fremtiden», men religion er fortiden fordi religion uansett ser tilbake og etterligner fortiden.

Vi ser at alle religioner stammer fra den forrige. Norske verdier er høyere og viktigere enn alle religiøse tekster uansett om de stammer fra islam eller kristendom. De er menneskeskapt og de retter seg mot fremtiden.

For meg er det viktigere å klare å være norsk enn å være Iraner eller mitt religiøse opphav. Jeg bor her og jeg ser opp til og lever etter de norske verdiene. De verdiene som er mine bånd til andre som bor i dette landet.

Les også: Bli som oss, eller reis hjem. Det er et krav

 Norske verdier beveger seg mot fremtiden, beveger seg med menneskets behov for å være menneske med sin helhet. Etter menneskelige erfaringer, og menneskets søken etter nyskapning.

Hvordan kan en norsk politiker sammenligne de to på denne lettvinte måten: «hvis jeg skal velge mellom Jesus og kongen velger jeg absolutt Jesus».

Det er ikke å snakke om to personer. Det er å snakke om verdier. Mennesket trenger å se, observere, tenke, oppfatte, vurdere og finne løsningen, hun trenger ikke å bla i en bok som er skrevet av en eller annen profet for tusen år siden for å finne løsninger. Mennesket må finne løsninger som passer for hennes tid.

Kristendom er en del av den norske kulturen og en del av norske verdier, men ikke hele den og ikke over den.

Det som Hareide sier minner meg på det dikteren Al-Maarri sier: «Det finnes to slags mennesker i verden: De som har en religion har ikke fornuft. Og de som ikke har religion og har en fornuft.»

Å definere seg først som kristen tilhører tiden med klankulturen der alle definerte seg til en klan eller menighet. I dag i trengs en felles identitet som gruppe, ikke oss i ulike menigheter, muslimer, kristne, jøder.

Les også: Indoktrinering og underkastelse: To gode islamske levemåter

Skal hver og en av oss skal markere seg med sine symboler og farge offentlige rom for å vise frem at «jeg er muslim jeg er stolt av min identitet» jeg må gå med hijab for å markere min religion?  Eller «jeg er kristen, jeg må gå med et stort kors for å vise min identitet?

Og de ulike gruppene sitter med den sanne sannheten. Dette skaper en maktkamp som skal symboliseres, markeres, skilles fra hverandre, der Ola blir mer kristne enn paven og Ali blir mer muslim enn profeten. Det er absurd at en norsk toppolitiker bruker samme retorikken som en nyimportert imam fra en liten landsby i Afghanistan bruker.  En politiker må påpeke det som skaper fellesskap.

Det er viktig at alle som bor i dette landet uansett religion eller legning tilhører fellesskapet og føler seg norske. Vi trenger den norske identiteten basert på norske verdier for å skape fellesskap og tilhørighet. Vi trenger å være patriotisk mot norske verdier slik at vi kan utvikle oss mot en felles fremtid.

Jeg må fortelle en fortelling om Nicolas Sarkozy da han var president i Frankrike. Det var et stort EU-møte, der møtelederen som var fransk ønsket deltakere velkommen på engelsk. Sarkozy reiste seg med sitt følge på to og forlot salen. Han sa til møtelederen at du snakker Shakespeares språk istedenfor Voltaires språk. Vi er i Voltaires land og vi må snakke Voltaires språk.

Jeg ønsker at mange av de norske politikerne hadde vært like patriotisk mot Wergelands land.

Kronikken ble først publisert i Nettavisen 4. oktober 2016.

https://resett.no/2020/08/03/forst-muslim-sa/

Merete Hodne, våre domtstoler, våre advokater, vårt publikum og vårt demokrati

Hvis Allah ikke er politikk, er dommen i Merete-Hodne-saken riktig. Hvis Allah er politikk, er dommen mot henne feil og dommen et justismord. Dommen er urettferdig og uhjemlet og er ikke vesentlig bygget på lov, men på illusjoner.

Norsk politikk og norsk juss – slik vi ser disse utfoldet i dommen mot Merete Hodne – lever på den illusjon og den villfarelse at Allah ikke er politikk og at islam ikke er politisk. Det har blitt et aksiom i norsk politikk og følgeriktig i norsk juss å se Allah og islam som religiøse agenser som ikke har noe med politikk å gjøre. Nærværende lovverk forutsetter imidlertid at islam er religion, dvs kun relatert til gudstro, ikke til politikk og ideologi. (Spesifikke definisjoner av «religion» er legio, men de lar vi ligge her).

Norske rettsforståelse bygger pro tempo på den feilaktige forestilling at Gud og Allah er identiske «størrelser». (Det ikke snakk om ulike personer). Så godt som hele befolkningen synes å være skjønt enig om dette, dvs denne underliggende konsensusoppfatningen. Og denne konsensusen legges så til grunn nær sagt i alt hva skoleverk, byråkrati, fagforeningsvirksomhet, media og næringsliv foretar seg, eller unnlater å foreta seg. Den gjennomsyrer alle forestillinger og er blitt en urokkelig trossetning, et totem som ingen kan betvile eller stille spørsmålstegn ved, og som snarere skal fryktes med livet som innsats, heller enn å forså for alt det dette totemet egentlig er verdt, eller ikke verdt, alt etter som. Vi lever nemlig u hypermagiske tider -   se her og her  om hypermagi, emosjoner, følelser etc, og den nye hypermagikeren ).  

At Gud og Allah er identiske er - på sett og vis - blitt en del av vår konstitusjon, dvs vår Grunnlov, uten at dette er formalisert eksplisitt, samtidig som funksjonen av denne gudsforestillingen er blitt høyest reell. (Forestillingen eller vrangforestillingen er med andre ord blitt vår nye kollektive og mentale «grunnlov», blant høy så vel som lav).

 Selve forestillingen gjelder dermed som både mental og juridisk formell hjemmel i de fleste relasjoner, og dermed som lov, eller «lov», alt etter som.

Forestillingen og konsensusen lever med andre ord sitt stille og usynlige liv som en implisitt premiss under all lovgivning og i alle sosiale relasjoner på dette området. Vi ser det tydelig i diskrimineringsloven som forutsetter at islam er religion og ikke politikk. Denne «sekulære trossetningen» er blitt et – tilsynelatende, aksiom, men da et falsk aksiom som ingen kan eller bør stille spørsmål ved uten å risikere å bli dratt inn for både de formelle og sosial domstolene og dømt der, på hypemagisk grunnlag, (ikke på at «med lov skal landet byggjast). Et bedre og mer talende eksempel på hva det er snakk om enn Merete Hodne-saken finnes knapt.  

Premisset om at islam er religion og ikke politikk eller ideologi, er blitt gjeldende rett, et absolutt rettsprinsipp eller en ufravikelig rettskilde, uten at lovgiverne eller våre politikere har forstått hva de har begitt seg inn på.

Norsk rett bygger dessuten ikke lenger på konsensus, men på tvang eller makt. (Fordi Hodne jo kunne straffes). Dette innebærer at forestillingen om at Allah og Gud er identiske er blitt absoluttert eller integrert inn i norsk lovgivning og dermed uadskillelig fra den; den fremstår da og fungerer som et uomtvistelig eller «bevist» faktum, som et – foreløpig ubevisst, men like vel virksomt ellr høyst «legalt» - legitimitetsprinsipp og et doxologisk felt, i selve rettspleien.

I prinsippet betyr dette at norsk rett har bøyd seg for og integrert i seg et totalitært livssyn som krever regulering av nær sagt alle dagliglivets gjøren og laden. Det har neppe vært lovgivernes hensikt, men resultatet avtegner seg allerede i praksis, som f eks i Merete Hodne-saken: Her dikterer forestillingen om at Allah ikke er politikk en frisørs daglige drift og generelle policy og forretningsdrift. (Staten har uten skjellig grunn påført henne en negativ og svært skadelig renommé og fortegnet hennes eventuelle forsøk på å markedsføre seg på markedet som frisør på en god måte). Dette tvinger henne til å avstå sin rett – en rett som faktisk er gjeldende rett – til å protestere mot Allah og profeten betraktet som uavkortet politikk, og ikke primært som religion eller isolert som en helt privat tro på et metafysisk fundament. (Det fins ingen «personlig muslim» slik vi snakker om «en personlig kristen»).  

Å betrakte Allah som politikk – for å si det slik - er med andre ord blitt forbudt og derfor ulovlig og en overtredelse, ut fra diskrimineringsloven, kan derfor i seg selv utløse store erstatningskrav. Diskrimineringslovens totalitære karakter fremkommer ved at den faktisk hjemler detaljstyring av en fagpersons administrering av egen daglige bedrift. Slikt finner man ellers bare eksempler på i diktaturer og totalitære stater, og knapt nok der engang.    

I praksis er nåværende diskrimineringslov et positivt eller aktivt bidrag til den rett islam gir sine troende til å innkreve en særskatt for alle ikke-muslimer som bor i områder erobret av islam. En erobring ifølge islamsk rett gir islam en uforanderlig og guddommelig rett til å innkreve en slik skatt, og en tilsvarende plikt for vantro ikke-muslimer til å betale, hvis man ikke omvender seg. Vår lovgivningen er derfor en bekreftelse på lovformeligheten eller legitimiteten av den islamske loven som går på jizyia, selv om landet vårt på ingen måte er erobret av islam, (en situasjon som automatisk ville ha utløst skatten uten vår hjelp, hvis ikke islam per se gjennomgikk en radikal reformasjon, hvilket er usannsynlig, både på kort og lang sikt). Dette «i prinsippet».

For å si det på en annen måte: Vi har gjort det legalt i Norge for muslimer å innkreve jizia med «vår» hjelp og støtte, på vegne av muslimene, i og med diskrimineringsloven: Det skal gjelde en lov for Loke og en annen for Tor, dvs én for muslimene og en annen for den ikke-muslimske befolkningen.

Vi har kommet i skade for å gi islam ufortjent incitament og gitt muslimene et spesialvern. Å fornærme islam eller en troendemuslim utløser automatisk en plikt til å betale erstatning, kall det gjerne en ekstraskatt, dvs jizyia, dette sagt for å få frem et poeng.

Riktig nok skjer dette ikke i stort eller systematisk omfang, i hvert fall ikke ennå. Hvis det nærmere seg en virkelig stor krise med sterke motsetningsforhold i befolkningen, vil den muslimske påståeligheten på dette området og behovet for en strengere håndhevelse av loven øke snarere enn avta. Det hele foregår imidlertid foreløpig bare på «det mentale, uformelle plant». Det «formelle kan komme etter hvert og snarere enn vi liker å tro.

Det vil antakelig ta lang tid før det går opp for Herr Hvermannsen og politikerne flest hva som egentlig er i ferd med å skje, nemlig at vi gir inntrykk av at muslimene ut fra Allahs lover, forbud og påbud – og muligheter dette gir for stor eller liten, hard eller myk imperialisme og misjon, dawa, faktisk har en guddommelig rett nå, i det dagsaktuelle og blant alle myriader av detaljer og omskifteligheter, i følge norsk lov vedtatt av norske ikke-muslimske politikere og administrert av foreløpig ikke-muslimske norske domstoler faktisk er forpliktet til å gi islam spesialbeskyttelse i Allah og profetens navn på andres bekostning.  

At denne ekstraskatten dreier seg om politikk i høyeste grad er tydelig for alle bortsett fra de som forsvarer loven, for også dette forsvaret er i høy grad uttrykk for politikk, og absolutt ikke for det vi normalt mener med religion, «tro» eller gudsforestilling. «Vi» har for så vidt forutsatt en helt annen gud enn Allah, eller ingen gud i det hele tatt, men underlegger oss like vel under islamsk erobringsrett, en rett og en plikt forordnet av Allah – ikke Gud - en rett som er gitt en gang for Allah ut fra Allahs høyst diskriminerende og klart dualistiske utvelgende nåde.

Vi kan for så vidt si at vi i dag styres av to guder i Norge, men hvor Allah styrer som «konge av guds nåde» i et parallelt system der Allahs lover likevel ikke bare tangerer vårt rettssystem, men tiltar seg med «vår» velsignelse retten til å etablere seg med en helt spesifikk egen jurisdiksjon langt inne på  «vårt» område, dvs under det som burde være «vår» jurisdiksjon.

Bildet er derfor komplisert, men like vel enkelt: Det vi har tillatt og fremelsket, er at det i realiteten er to guder som styrer i Norge i dag, Allah og Gud. Lovgiverne og lovgivernes treller opererer dermed i et dilemma man ikke helt har forstått at man befinner seg i; og i et paradoks der man på den ene siden sier, tenker og forholder seg etter den forestilling eller illusjon både om at Allah ikke er Gud og samtidig at Allah er Gud. I stedet for å forholde seg prinsipielt, velger man å leve i et paradoks som bare vil forsterke seg og skape mer og mer eksistensiell forvirring og et reelt dilemma som det til slutt ikke finnes noe valg ut fra.

Vi lever dermed kollektiv med indre spenninger som på sikt kan slå ut i regelrett kaos eller generell handlingslammelse, eller – uheldig vis - det motsatte, sett i et større samfunnsperspektiv, ved at «the clash of civilisations» bare blir mer tydelig og mer og påtrengende å «få løst» jo fortere tiden går, på en eller annen måte.      

Hvorfor er det så umulig for politikere og andre diskurs-aktører å se og erkjenne at Allah er politikk og ikke primært en religiøs tro? Jo, som nevnt, det må bero på at «vi» forestiller oss Gud som Allah. Vi tror at Allah er like tolerant, nøytral, relativistisk og demokratisk som «vår» gud, (en gud som i dag frister tilværelsen primært som illusjon, som fullkomment fraværende eller kun som en politisk meget beleilig hypotese). Og slik vi ser på «vår egen gud», slik ser vi da også i praksis via «naturlig projeksjon», også på «de andres gud», dvs på Koranens Allah og hans profets Gud, nemlig Allah. De to kan vanskelig å adskilles).

Disse to guder betraktes så – i mangel av genuin gudstro - med andre ord som like avmektige, men likevel som «vår egen gud», (mens muslimene jo har en helt annen oppfatning, en helt annen gudstro tro og dermed en helt annen religion, hvilket oversees totalt i dagens klima).

Lovgivingen bygger på den illusjon at Allah og gud er illusjoner. Ikke rart da at rettstilstanden kan oppleves som porøs og prinsipielt utydelig og at rettsfølelsen i befolkningen lider av forvirring.  

Det utrolig skjer da at vi når mer enn kanskje noen gang tidligere tenker at vi egentlig ikke har noe å frykte; det hele er kokt ned til eller kan kokes ned til et spørsmål om «formaliteter». God tro. Nøytralitet. Objektivitet. Korrekt distanse osv. Tror man. Og joda, «vi tror virkelig at alle skal med (AP),  og at alt skal gå seg til, (tidl Ap’s partisekretær).

At dette like vel ikke dreier seg om illusjoner eller formaliteter, viser seg – ufrivillig - i dommen mot Merete Hodne, hvor hun altså ble dømt for å diskriminere mot noens religion og for ikke å ha presisert tydelig nok at grunnen til at hun nektet den angjeldende hijabkvinnen –  -Bayan , som hun het den gangen - hårpleie på rent politisk grunnlag og ikke på religiøst grunnlag. Domstolen var enig med aktoratet: Islam eller Allah og profeten er ikke politikk, men religion. Og religion skal altså beskyttes fremfor politikk, og ikke bare det: Hvis en fornærmet sier han blir diskriminert på religiøst grunnlag, - i h t den omvendte bevisbyrde - så skal domstolen bøye kne for denne påstanden og dermed indirekte sperre muligheten ytterlige for muligheten for å betrakte Allah og profeten som politikk. At lovgivere, politiker og andre «aktører» ikke har sett – eller «blindfully» ikke har våget å se - konsekvensen av dette, viser kortsiktigheten og overflatiskheten i det hele med store, lysende overskrifter. Problematikken er sammensatt i seg selv, ok, men den blir ikke mindre viktig å ta fatt i og gjennomtenke av den grunn.   

Og dermed fikk vi et justismord i Norge som «fiffen» gladelig har akseptert og ingen protester mot. Ja, man har so gar gjort seg moralsk høye og overlegne nettopp på å støtte hijabkvinnen ved å fordømme Merete Hodne desto sterkere, ikke bare i rettslig forstand, men også sosialt, i og med at Merete Hodne faktisk ble dømt for en og samme »forbrytelse» to ganger, i og med at – det komiske - Løngnaslaget i en annen rettsak fikk medhold i at det ikke var ærekrenkende eller ulovlig å kalle Merete Hodne en «nazifrisør» en nidvise som gikk rundt land og strand.

Dommen mot Merete Hodne bygget på flere sviktende grunnlag. Den la til grunn en helt feilaktig gudsforestilling, en utilstrekkelig virkelighetsoppfatning generelt, og et menneskesyn som i praksis – politisk - favoriserer en gruppe mennesker tro på bekostning av andre gruppers tro og livssyn. Dommen var en dom på et rent politisk-sekulært grunnlag som gjorde en spesifikk religion mer beskyttelsesverdig enn et annet trosgrunnlag eller et annet livssyn. Samtidig forutsatte domstolen at religion står over poltikk, hva angår beskyttelsesbehov, i seg selv en kontradiksjon eller indre logiske motsetning domstolen godtok aksiomatisk som en premiss den i tillegg ikke en gang så seg interessert i å drøfte, (og som den faktisk ikke hadde legal rent juridisk adgang til å drøfte). Loven er tydelig på at religion skal være gjenstand for positiv diskriminering.

Slik sett kan man trygt si at domstolene – og dermed implisitt også loven – tragisk-ironisk nok implisitt favoriserte islam på religiøst grunnlag, ikke primært på juridisk grunnlag. Samtidig som den sa at islam, Allah og profeten ikke er en politisk «størrelse», nettopp på et politisk grunnlag, og var tvunget til det, fordi lovgivningen her merkelig nok er prinsipielt fornuftsstridig i og med at den nettopp er tydelig politisk bestemt på dette området.

Loven antas videre å være nøytral, men er det hverken de facto eller de jure ikke. I bakgrunnen romsterer det et håp om at man kan skjelne og skille mellom politisk islam og islam som sådan, dvs islam som religion og islam som ideologi eller politikk. Dette er i seg selv imidlertid en fåfengt oppgave i og med at islam flyter av ett og samme ontologiske grunnlag, fra et og samme juridiske, politiske og religiøse grunnlag, nemlig i Allah selv, en gud som er monolittiske og absolutt simpel, en monade, dvs et i fra evighet til evighet udelelig vesen. Allah er faktisk en gud som bestemmer like mye over all politikk som alle relasjoner mellom godt og ondt.

Samtidig innbiller lovgiverne og politikerne seg altså at de selv kan fraskrevet den tunge oppgaven det er å skille mellom politikk og religion. Dermed skyver de litt av lovgivningsansvaret over på domstolene og dommerne. Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta før denne toleranseleken kan fortsette ufortredent og før den gjennomskues og tas for det den er: Et uttrykk for feighet og manglende evne til å se virkeligheten inn i øynene. (Domstolene, som følg av angjeldende lov, har kjørt seg selv inn i «relativismens jerngrep».  

Skiller man mellom politisk islam og annen islam, begår man faktisk en majestetsfornærmelse både mot Allah og profeten og gjør islam til et flerguderi, et prosjekt det er dødsstraff å begi seg inn på innen islam proper.   

Dommen bygget på en underliggende ideologisk tvetydighet som tjener mer til å fordekke enn avklare hva som egentlig er norsk lov og hvem som skal stå under beskyttelse av denne loven eller hvem som ikke skal det. Den tjener mer til å øke spenningene i samfunnet heller enn å dempe motsetningene mellom troene og gruppene og den svekker helt kart det som gjerne kalles den judeokristne tradisjon, inkludert den humanistiske tradisjon, som jo Grunnloven selv bygger på. Det kan virkelig stilles spørsmål om legitimiteten av selve diskrimineringsloven som dommen bygger på, siden den er så lite spesifikk angående selve hovedproblemet her: Er det i realiteten politikk eller er det religion det her grunnleggende spørsmålet dreier seg om? Om dette er loven tilnærmet taus. Den forutsetter at domstolen her i praksis kan gjør seg til lovgiver, noen som neppe har væt tilsiktet, en oppgave som grunnlovsmessig tilhører Stortinget og ingen andre. Loven pålegger dermed aktor, dommere og forsvarere en i prinsippet umulig oppgave både funksjonelt og rettskildemessig. (Domstolen har i tillegg pålagt seg rollen som normerende religionsvitenskap og dette i seg selv er uttrykk for en slags normativ ekstremisme, kall det gjerne et hovmod, i en rolle politikerne umulig kan ha tiltenkt domstolene å smykke seg selv med. Ja, man kan si at domstolene har blitt tvunget til - og samtidig pålagt seg selv - å la seg fange inn i den absolutte relativismes fangarmer, se her om relativisme og toleranse).     

Merete Hodne burde derfor ha vært frifunnet og tilkjent erstatning for tapt ære og all tort og svie for lengst. Domstolene burde ha avvist saken i utgangspunktet og nektet å behandle den. Ved å unnlate dette, har domstolene – nærmest i vanvare - selv påtatt seg et politisk ansvar som etter gjelden rett er forbeholdt politikerne alene. Når så domstolene gjør et dårlig arbeid, bør ikke politikerne toe sine hender: De er sammen nå blitt like mye ansvarlige eller like lite ansvarlige for utviklingen fremover. I praksis betyr det at både domstolene og politikerne virkelig tror de kan styre land og kultur ut fra et totalt sekulært ideologisk grunnlag uten til sist selv å bli innfanget i totalitære krefter som kan komme til å overstyre dem begge, ikke nødvendig vis med fredelige midler, og helt utenfor den reelle maktens eller avmaktens sentrum som kanskje allerede nå ligger i løypa bak og som nå ser en mulighet for å avløse det trygge systemet vi i dag tross alt har, nemlig demokratiet.     

https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/merete-hodne-og-bayan-med-nytt-navn-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/03/kulakk-moral-og-manglende-bevissthet-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/straff-for-hijab-nekt-betyr-kt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/hodne-marcuse-og-fugelli.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/01/hodne-tapte-bayan-vant.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/07/gladnytt-for-hodne-saken-jawohl.html

http://neitilislam.blogspot.com/2016/11/hodne-saken-er-islam-et-politisk-parti.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/03/boten-er-yitzia-skatt-til-umma-de.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/10/hodne-saken-er-islam-en-religion.html