Påbudt å tenke rasistisk - how come? Sant? Tro det eller bare tro det ...

Det er blitt en trend på gate- eller bar-plan blant 20 åringer, eller så der og oppover, i vår foreløpig så fredelige nasjon, og vårt nå enn så lenge enn så søte, ufarlige og føyelige, vakre demokrati, at man ikke vil har noe med visse spørsmål å gjøre, og at man gjør dette klart, på en militant, selvbleknende og kjevesammenbitende måte, nemlig spørsmål som: Hvor er du fra? Eller hvor bor du, (f eks fra eller på Østlandet)?

Hvor kommer du fra, der oppe, i Nordland, f eks? er blitt et betent, minebelagt spørsmål, enda det er det mest naturlig og vennligsinnet åpne spørsmål av alle spørsmål å stille i møte med nye mennesker. (Fordi man jo forutsetter at man selv kommer fa et sted og at dette stedet ikke med nødvendighet er noe flottere, større bedre enn andre steder!).

Spørsmålet er nå imidlertid helt ute: Og det bør være det, - skal man lodde på stemningen - altså, helt ute, og helt ute, ikke bare irrelevante, det bør dessuten forbys, men av hvem skal det forbys, se det, er det vanskelig å få tak på, vi får ikke svar på det, fordi det er ingen som stiller dette spørsmålet. Og det er dette som er det radikalt faretruende, sett fra et genuint demokratisk sinnelags side.

Det er i grunnen helt utrolig, men mer fantastisk skal det bli.

Normen bare manifisterer seg, får slippe til uten formulerte motforestillinger, og dette får deltakerne eller de som utsettes for dette mikrotyranniet eller denne hersketeknikken til å føle seg litt mindre forpliktet til å forholde seg til sannheten, liksom, men hvis man tenker etter, må denne normen komme fra noen sted, et sted med autoritet, et sted hvor man kan begrunne den rasjonelt, eller i hvert fall på en slik dirkete eller indirekte måte at den umiddelbart er til å forstå, selv for den enkleste sjel.

Taushet og fravær av spørsmål, betyr latskap og frykt, kombinert. Det burde være nkså enkelt å postulere. Men vi viser oss som feiginger. Vi utholder ikke tanken på at noen skal bli fornærmet eller ikke få lov til å si det de mener. Vi ønsker ikke å bli oppfattet som stridseggende, som konfliktsøkende, som kverulanter.

Vi vil helst se oss i speilet som dem vi virkelig nettopp ikke er, på bunnen, og som menneskelige vesener, vi foretrekker langt å se oss som engler og dertil som allmektige engler, like uangripelige som attråverdige, og som velduftende såpestykker som til allment bruk aldri glir ut av hendene på noen, og som derfor blir uunnværlige verdigjenstander alle ville gitt finger’n sin for å kunne slå kloa i.

Og forstått blir det, da, at det er feil å stille spørsmål om opprinnelse, enten denne er Vålerenga eller Sydneshaugen, tydelig vis. Vi skal ikke ha press på oss til å si at vi kommer der og der ifra. Vi skal heller presses til å si at slike spørsmål er ufine, og, ja, sant: Manipulerende og uttrykk for et livssyn som er autoritært osv. Det er blitt en fornærmelse å forutsette, før samtalen er begynt, at det er naturlig å komme fra et sted, - at det styrker retningssansen, om man vil - og konklusjonen er allerede trukket før en dialog kan begynne. Man har bestemt seg! Og dermed er fordommene som ligger skjult og ubevisst i dette, ivaretatt, en gang for alle. For det er blitt en vanlig oppfatning at de som har fordommer, er nettopp dem som spør om «hvor den eventuelle dialogpartner kommer fra»? Et nesten hysterisk funksjon av denne så tilsynelatende tolerante og fordomsfrie grunnholdning, materialiserte seg på et utested for bare noen få dager siden, i hovedstaden, blir det meg fortalt. Det dreier seg her om to hvite unge mennene, begge snakker norsk, denne en sørlendingen og den andre osloensisk og han fra Oslo spør den andre hvor han kommer fra, hvorpå «sørlendingen» lirer av seg et svar på over fire setninger, og hvor han spør osloenseren hvor han kommer fra, fordi dialekten her ikke var helt lett å stedbinde.

Da blir osloensis hvit i ansiktet. - Jeg kommer ikke fra noe steder, dirrer han …, hvorpå han får spørsmålet om han kanskje ikke er norsk, selv om han vitterlig ser slik ut? Men da får «sørlendingen» repetert svaret, fyren kommer ikke fra noe sted, hvorpå han blir spurt: Jo, men hvor er foreldre dine fra da, blanding, eller?

-Nei, jeg kommer ikke fra dem, jeg har ingen familie, jeg har ingen slekt, og det er en fornærmelse av deg å spørre, det fins ikke noe som heter slekt, rase, tilhørighet, det er rasistisk å tenke slik, vi tilhører alle menneskeheten, vi eller alle selvstendige individer, vi skal ikke dømme hverken oss selv eller våre medmennesker ut fra hvor vi liksom kommer fra, hvem vi tilhører.

-Å snakke om slekt og slektshistorie er egentlig imperialistisk, rasistisk, fordomsfullt, nedlatende. Det er å forutsette at gener går foran, at natur er viktigere enn næring, at det med andre ord er miljøet, som kan forandre verden, en verden der likheten, fordelingen og toleransen trumfer genene.

Men hvorfor denne grunnleggende, og, ja, reaksjonære mistenksomhet? Jo, den er der for å skape fiendebilder, få noen å ta, forholde seg til, markere, rett og slett. Menneskesinnet trenger fiender, og der ingen er i sikte, der må de oppkonstrueres, - ved å dekonstruere, selvsagt, men dette snakkes det ikke høyt om, akkurat som vi nå befales fra høyeste hold at vi skal, enten vi vil eller ikke, skape Det nye Vi.

Slik blir vi nå, ironisk nok, entrepenører, skapt i Ayn Rands bilde, spesielt av de som er velfødd nok på forhånd på nettopp å hate Ayn Rand, (som beundret entrepernører, som ikke var «second handers», men autentiske, for ikke å si ikke autister).

Å spørre om hvor du kommer fra, blir tolket som det motsatte av dette å være kreativ, tror man, ja, fordomsløs, så langt det går an, man ser ikke at spørsmålet uttrykker en invitasjon eller innledning til noe mer, en fortsettelse, en mulighet til å være kreativ på, og personlig, nær, vennlig og innstilt på synergi. Kjenner du Magne, der oppe, eller der borte? Han som lagde fire mål mot Kampen? Eller Ola, som dro til sjøss da han var 15 og som kom tilbake som millionær?

Nei, slikt passerer ikke for god etikette i dag, men identifiseres som et påskudd for å la seg fange inn av malignent mistenksomhet, som en identitetsmarkør, en markør hvis eneste hensikt er å essensialisere en farlig fiende, en provokatør, et dårlig menneske og en forræder – av anstendigheten, Det nye Vi’s anstendighet, den nye, vidunderlige etikk og moral, som må betales for med det de koster.

Å være nordmann eller norsk oppfattes i en slik tvangstrøye for å besitte en fordel nyankommere ikke har. Vi sitter med et overtak som vi ikke er berettiget til, og som må avskaffes, koste hva det koste vil. Det nye Vi forutsatte at noen idioter trodde de var norske, at de hadde en egen identitetsmarkør som nordmenn, men en slik oppfatning var en illusjon, en usannhet, basert på «falsk bevissthet».  Men hva med immigrantene? Jo, selvsagt, heller ikke de unnslipper skalpellen, de har selvsagt med å legge av seg sine «ideosynkrasier». Vi skal jo bli Det nye Vi nå, og da må der knuses egg, for å kunne lage en ny omelett, en ny identitet, et nytt og bedre menneske, en mer adekvat menneskehet, et bedre samfunn av nye hellige, syndfrie, for alltid lykkelige. Men hvem skal betale den høyeste pris? De som var her, eller de som kom? Selvsagt er det vi som var her fra før. Vi har jo en fordel som bør skattlegges, som straff denne gang og ikke bare som et nøytralt instrument eller en ren operativ metode, slik den nye rettferdighet krever, en rettferdighet som venstresiden, spesielt, har gjort seg til spesialist på, og som ikke er noe annet enn en følelsesmessig utpressing, i det godes tjeneste, tror man, og er overbevist om, er den enste sanne legitim og evigvarende plikt, en plikt alle er bundet av til enhver tid på ethvert sted over alt og alle – til og med overfor dyr, bortsette fra små og uskyldige fostere i mors mave, som individuelt ikke anses for utrydningstruede.

Implisitt i vrangforestillingen om Det nye Vi og intensjonene om å konstruere det, ligger nødvendigheten av å skape illusjonen om at det norske og dette å være nordmann egentlig ikke eksisterer, at forskjellen mellom De og Oss ikke eksiterer, eller hvis denne «illusjonen» skulle finnes blant nettopp de norske, så må  dette ikke bare motarbeides, men «bevises», med nær sagt alle tilgjengelige knep og hersketeknikker, spesielt den som setter villreden – som allerede er konstruert – i en følelsesmessig skvis: Man driver emosjonell utpresning, som vi var inne på over. Det vil si: Skyldkreering, (på et nivå presteskapet tidligere bare kan misunne våre «nykonstruktører», de ble i det minste sjekket av visse «balances», som er trådt ut av funksjon blant allmenheten i dag).

Man skal ikke bare føle seg identitetsløs, man skal også føle skyld hvis man føler eller vet at man faktisk har en identitet som norsk og nordmann, noen som vet hva det betyr å være hjemme, å tilhøre og ha det godt i dette. Vi skal med andre ord ikke ha lov til å føle oss hjemme. Vi skal tvert imot føle oss utrygge på dette, og samtidig skal vi, fremfor alt, ikke frykte. (Ifølge visse bisper og kirkelige representanter). For hvis vi frykter, er vi svake og kan ty til illegitime holdninger, som f eks fremmedskepsis, i form av islamkritikk, må vite, for bare å ta ett eksempel.

Islamkritikk fremmer ikke målsettingen til det forutsatte Nye Vi, den motarbeider den, den bør derfor isoleres, ses ned på eller forbigås i taushet, ja, likegyldighet, påtatt eller ikke, dvs autentisk eller sann og ekte nedlatenhet og besserwissenmine. Den bør per se og absolutt a priorisk syntetisk defineres som intolerant, fordomsfull og rasistisk og omtales slik, der muligheten byr seg og denne selvskapte muligheten for å herske om enn som en nobel savage for en stakket stund, bør selvsagt brukes uten skånsel, gjerne som et uttrykk for at bare «vi» står i det godes tjeneste.

Det nye Vi bygger på den forutsetning at det er moralsk forkastelig å essensialisere, enten det nå er islam eller muslimer. Men hva er det de nye godhetsapostlene eller godhetstyrannene selv gjør? Jo, nettopp, ja, de essensialiserer, men dette forsøker de å glatte over ved å benekte dette og ikke nevne det eller problematisere det. At de går som katten rundt grøten her, betyr at de lider av frykt, primært for avsløring, enten denne måtte komme innenfra, eller utenfra. Svært få mennesker lider av større frykt eller engstelighet enn disse «gode», ja, kall dem «korrekt gode» menneskene i Norge i dag. De, mer enn noen andre, essensialiserer ikke bare oss andre, men også seg selv, men forstår det ikke. De vil ikke. De kan ikke. De står på garn og er fanget. Mens noen fyrer opp under gryta og gleder seg til å kunne fråtse i de nykokte slintrer av indrefilèten av vår egen innbilte overlegenhet, dvs den supramischistike innbilthet som nå oppfattes som og går under navnet av «ekte godhet» minus tyranni, en egenskap man tror man er født med, men som man bruker hensynsløst like kynisk som sentimentalt og uten skrupler som påskudd for å knuse både den verdslige og åndelige kapital vi tross alt er blitt skjenket oss, gratis, av den Herre bare de færreste i dag vil vedstå seg eller kjenne noe til, enn si tro på.

De «gode tyrannene» makter ikke å se at islam har essens, er sin essens. Deres habitus som «fødte» kverulanter hindrer dem i det. De ser ikke at de skaper sin egen essens ved å ville frata oss andre essens, at de tenker i essenser. De ser ikke at prosjektet forutsetter at muslimene avkler seg eller avlærer seg sin essens, nemlig den essensen de selv kjører seg inn i, og som ikke er noe annet enn et nytt slaveri, på like linje som med stalinismen og fascismen. De inviterer inn ved å lokke med det essensfrie Utopia, i og med at de «hater» essens, at de virkelig tror på at essenser ikke finnes, - bortsett fra hvor det er beleilig for dem å lukke øyenen for dette, og at dette er selve friheten for dem, dette å være essensfri for slik å gjøre sin hypersubjektivt selekterte kolleksjon nettopp essensfri. De ser ikke det destruktive i dette, de tror det dreier seg om konstruksjon i positiv forstand, et gode som tilkommer alle som en universell rettighet, som et legitimt universelt krav som må innfris med alle midler, også dette middel: At vi oppgir eller fornekter oss selv, og oppløser oss i det u-essensielle, det som av Det nye Vi altså opplever normativt som ikkeverdig, ja, umenneskelig og illusorisk, og som et angrep på selve menneskeverdet, (hvilket det selvsagt ikke er, å vite hvem man er, hvor vi kommer fra og hvor vi skal). Eksistensen går foran alt annet for disse essensoppløsende menneskene. Det betyr absolutt relativisme, konsensustyranni, til syvende og sist:

Makt er rett, vold er riktig og krig helt nødvendig for vinne for de som vil erstatte oss med Det nye vi, det nye mennesket vil skal manipuleres og hjernevaskes til å bli, som skapte i selvgodhetens bilde og den selvforherligelse som forsøker å overbevise seg selv og andre om at man er homo theos, det humane godhetsmennesket som identisk med Gud.

Og dessuten: Forsøk på å av-essensialisere islam, bunner i interesse- og relativistisk konsensustenkning, en slags ideologi og bevisst valgt godhetsforkledning, altså, som forsøker å skjule denne strategien ved å gjøre islam til et så uskyldig og ufarlig objekt som mulig og som foreligger som essens – om enn aldri så polymorf - for motstandere, men ikke for en selv.  Av-essensialisering er med andre ord ikke noe annet enn en avledningsmanøver – som de ikke forstår er lettavslørlig og som stiller disse ideologiene i skammekroken, hvor de bør skamme seg – men som likevel velges for selv å kunne fremstå som mer realitetsorientert og mer «noble» enn motstanderne, dvs islamkritikerne, som må tåle all slags stigma og beskyldninger om alt fra rasisme til idioti. 

Få med deg litt mer av galskapen som rir oss her, utdrag:

There are many mad and worrying things about the speech codes spreading across campuses like a contagious brain funk. There's their treatment of even everyday words as "problematic" terms of abuse. There's the branding of the most anodyne forms of friendly banter as "aggressive" (apparently it is a microaggression to say to a Latino or Native American, "We want to know what you think"). And there's the idea that even static objects can commit acts of violence against students: one university bemoans "environmental microaggressions," which can include a college in which all the buildings are "named after white heterosexual upper class males." What these codes add up to is a demand that everyone be permanently on edge, constantly reevaluating their every thought before uttering it. It's an invitation to social paralysis.    

But perhaps the worst thing about these tongue-clamping rules is how they incite hyper racial-consciousness. Indeed, some college speech codes chastise students who refuse to think racially, who balk at the idea that they should always be actively mindful of their own and everyone else's racial make-up.

The "problematization" of students who refuse to think and behave racially is best captured in a University of California, Los Angeles (UCLA) guide to "Recognizing Microaggressions." In keeping with other campus speech codes, the guide treats as dicey everything from simple questions (such as asking someone "Where were you born?") to expressions of faith in meritocracy (like saying "America is the land of opportunity"). But even more perniciously, it warns students and faculty members against being non-racial, telling them they must always "acknowledge" other people's race.

UCLA says "Color Blindness," the idea we shouldn't obsess over people's race, is a microaggression. If you refuse to treat an individual as a "racial/cultural being," then you're being aggressive. This is a profound perversion of what has been considered the reasoned, liberal approach for decades—that treating people as "racial/cultural beings" is wrong and dehumanizing.

UCLA offers the following examples as "color blind" utterances that count as microaggressions:

    "When I look at you, I don't see color."

    "There is only one race: the human race."

    "I don't believe in race."

Apparently such comments deny individuals' "racial and ethnic experience." But on a campus like UCLA a few decades ago, refusing to treat individuals as "cultural beings" would have been the right and good thing. Now, in an eye-swivelling reversal, the polar opposite is the case: to demonstrate your politically correct virtue you must acknowledge the skin color of everyone you meet.

The University of Wisconsin-Stevens Point similarly advises that color blindness is a racial microaggression. It lists "America is a melting pot" as an aggressive phrase. It brands as problematic any comment by a white person that suggests he or she "does not want to acknowledge race." Anyone who claims to be "immune to races"—that is, who prefers not to think about people as racial beings—is viewed as aggressive.

VG takler ikke det tragiske Nye Vi:

«Hvor er du fra - egentlig?»

Det gjør henne usikker. Kan hun, med mørk hud, si «Jeg er norsk»?

En annen ung venn, en gutt, jobber i en barnehage litt utenfor Oslo. På FN-dagen snakket de med barna om verden, og om ulike land. En av de etnisk norske voksne sa, henvendt til et av barnehagebarna:

- Du er fra Somalia.

Barnet så spørrende ut.

- Men jeg er jo norsk?

Min venn i barnehagen hoppet inn i samtalen og forsøkte å redde situasjonen.

- Ja, foreldrene dine er fra Somalia, men du er født i Norge. Du er norsk.

Lett bytte

Denne historien er deprimerende. Den forteller så alt for mye om hvordan vi som samfunn skaper skiller mellom «dem» og «oss» helt fra barndommen. Og den viser hvordan både nykommerne og deres barn, og vi som har bodd her i generasjoner, ofte strever med å se hverandre som medborgere og landsmenn.

I de fleste tilfeller går det bra. Nordmenn er i det store og hele tolerante og hensynsfulle folk. Men hyppige enkeltepisoder river ned.

Resultatet er at mange føler seg som utlendinger i sitt fødeland Norge, og som utlendinger når de er på besøk i foreldrenes hjemland. Deres opplevelse er at de ikke hører helt hjemme noe sted.

Derfor kan noen bli et lett bytte for mennesker som tilbyr et hjem. Tilhørighet. Synlighet. Og kjærlighet. Filmskaperen Deeyah Khan beskriver det godt når hun sier at det ikke er hat som driver unge mennesker inn i ekstreme miljøer. Tvert om. Det er løfter om kjærlighet, om et sted å høre til, et sted der de kan bli del av et fellesskap, og spille en rolle.

Les Skartveits kommentar: Popstjernen som slo tilbake

De færreste unge muslimske nordmenn blir del av ekstreme miljøer. Selvfølgelig. Utfordringen ligger i å få enda flere til å føle seg som en del av et åpent, demokratisk miljø – del av det norske samfunnet, akseptert på linje med andre nordmenn.

Hijab

Hvis ikke vi ser dem som en av oss, kan vi ikke bli overrasket over at de ønsker å markere at de hører hjemme et annet sted. For eksempel ved å bruke hijab.

Hijaben markerer tilhørighet til en gruppe. Og avstand til storsamfunnet. Hijab, særlig på småjenter, er et plagg som ikke hører hjemme i vårt samfunn. Vi vet at presset i mange muslimske miljøer er stort for å sørge for at døtre opptrer i tråd med æreskodekser og tradisjoner. Jo mer utbredt det blir med hijab på småjenter i norsk skole, jo vanskeligere kan det bli for muslimske familier å la døtrene gå med håret fritt.

Kjell Skartveit kan i en artikkel på document belyse grunlagsproblematikken og seriøsiteten, som man nekter for eksiterer, her, bl a:

Teolog Olof Edsinger skriver at kjernen i den normkritiske pedagogikken er det vi kaller skeiv teori. Den skeive teorien består i å stille spørsmål ved alle normer som deler menneskeheten inn i kategorier som majoritet og minoritet, normalt og unormalt. Interessant nok leder troen på denne teorien til at det er økende skepsis til begrepet toleranse, ettersom toleranse forutsetter at det faktisk finnes forskjeller mellom mennesker. I stedet for toleranse strever man etter å gjøre alle ting likeverdige. For toleranse forandrer ikke på de normene som marginaliserer og utestenger mennesker.

Alle fenomener som berører identitet og seksualitet skal derfor behandles som likeverdige, og man skal ikke forutsette noe som helst i møte med barn, eller som det sies av sentrale aktører:

    Hade det exempelvis inte funnits en heterosexuell norm som upprepas och imiteras i allt från hur barn uppfostras, til romaner och arbetsorgansisationer hade det inte heller funnits homofobi.

-

I barnehagen skal man, ettersom de fleste intuitivt tenker og handler utfra heteronorm og to-kjønnsnormen, forme barna til å tenke annerledes. I skolen skal elevene helst tiltales på en kjønnsnøytral måte og på samme måte skal lærerne omtale foreldrene kjønnsnøytralt, de får ikke lov til å si «mor og far»

-

Skartveit påpeker med krystallklar ro:

Men denne troen på at alt handler om å definere seg selv har ikke bare føringer for tenkningen om kjønn og seksualitet, det påvirker all tenkning om mennesket, også på nasjonsnivå. Når sentrale aktører sier at de har sluttet å katalogisere mennesker i kvinner og menn, heterofile, homofile eller bifile, men kaller dem bare mennesker, forstår vi lett at det får innvirkninger på synet på nasjonalitet og religion, og den nye diskrimineringslovgivningen har da også disse kategoriene inkludert. Ethvert forsøk på å klassifisere utfra etniske eller religiøse forskjeller blir ideologisk umulig, og det gjør noe med svenskenes handlingsrom i innvandringspolitikken. Alle er vi mennesker, og i Sverige er alle verdensborgere, en annen inndeling blir et overgrep i seg selv. Svenskene skal ikke tolerere fremmede, de fremmede er pr definisjon like svenske som etniske svensker. Toleransen blir et overgrep i seg selv, den fremhever forskjellen.

Vår kommentar: Muslimer skal ha en absolutt rett til å definer selv hva de liker, i enhver sammenheng, og ikke minste definerer seg bort fra islam, når som helst og overfor hvem som helst i enhver sammenheng. For disse «skeive» vil det komme ut på ett: Muslimer er mennesker som ethvert annet menneske. Derfor er ikke islam islam og muslimer ikke muslimer, uten når det passer dem eller noen som ikke er muslim å være eller ikke-være det ene eller det andre.

Dette er toppen av antiessensialisme. Men likefult en essensialisme.  Nettopp det antiessensialistene frykter mest av alt. De er med andre ord mer redd seg selv – som menneske uten essen – enn andre er redd dem. Deres tåpeligheter er i grunnen for dumme, intetsigende og allerede så til de grader falsk at man burde spørre seg selv om det er noen vits i å påpeke dette, i og med at de vil falle på sin egen urimelighet og intellektuelle uredelig og akademisk mangel på mot.

For å avslutte med litt komikk, og det skal man ikke lete lenge for å finne når fokuset rettes inn mot amanuensis Lars Gule: her:

«Så: Hvor har Sandemose [professor i filosofi] det fra at jeg har omtalt meg som ekspert, eller utnevnt meg til ekspert? Det er noe han har diktet opp - eller lyver om. Det er nok ikke noe fremmed for en gammel stalinist, men ekkelt likevel. Å påpeke at noen (jeg) kan mere enn andre (blant annet Sandemose) om islam, er ikke å utnevne seg til ekspert. Det er å påpeke et meget elementært faktum. Utvilsomt kan Sandemose mer enn de aller fleste om Marx. Gjør det ham til ekspert? Tja, ikke i mine øyne. For det er alltid mulig å lære mer, tolke annerledes, endre oppfatning. Men om Sandemose utnevner seg til ekspert på Marx, vel bekomme.

Eller: Sandemose mener seg å kjenne islams essens - men HAN kan ikke arabisk. Altså kan vi konstatere at Sandemose ikke aner hva han snakker om når han uttaler seg om islam, Midtøsten osv. For man MÅ ha filologisk kompetanse, må vite. Eller har Sandemose spesielle åpenbaringskunnskaper - via Marx-studier kanskje? - som gjør det mulig for ham å skue islams innerste vesen - uten å ha lest Koranen, hadith eller den klassiske teologiske og filosofiske litteraturen fra dette religions- og kulturområdet?
Maken til oppblåst og selvmotsigende tullprat som det som kommer fra Sandemose, skal man faktisk lete lenge etter, til og med på Verdidebatt.no med sine mange eminente islameksperter"!
Kommentar: Her har vi det: Gule ser og ikke-ser at islam enten har eller ikke har essens, det er essensen i det han sier, men som han ikke kan øyne, fordi han selv ikke har noen essens, tror han.