Katastrofen i Libya har «noko å gjera med politisk
vanstyre» å gjøre mener redaktør i det kristne Stefanusalliansen sitt magasin, JohannesMorken
… dette vesle landet, klemt inne mellom Israel, Syria og
Middelhavet, er også ein storpolitisk kasteball og trykkokar. Her var
Frankrike kolonimakt etter … I 15 år fram til 1990 vart landet øydelagt av
borgarkrig.
Dei siste tiåra har Saudia-Arabia og Iran kjempa om
kontrollen. Iran har gjort det med hjelp av den sjia-muslimske Hizbollah-geriljaen
som er ein «stat i staten» og i praksis gjer akkurat som dei vil …
Vi ser et «veksande raseri mot Hizbollah, mot regjeringa og
heile det politiske systemet», skriver Morken.
Og så kommer Morken med noen «kostelige betraktninger»: I
Libanon blir politisk makt delt mellom dei største religiøse samfunna:
sjia-islam, sunni-islam og maronittisk kristendom. Systemet -fra 1943- gjer
ikkje minst unge sinte. … Politikarar er berre opptekne av å sikra pengar og
interesser for sine eigne.
Kommentar: Muslimene bare opptatt av penger og
korrupsjon? Ikke - egentig - av profeten og islam - primært? Her viser Morken hvor
islamofob han er: Muslimene er som oss andre, - bare opptatt av makt og penger.
Islam oppi alt dette, skal spares som ideologisk – og sterk politisk - faktor.
Det er mer vi har felles enn hva som skiller oss, er budskapet. Morken gjør med
slike grep muslimene til folk som må spares for religionskritikk, til
«persilleblad» eller snøfnugg.
Han gjør dette ved å sette dem ned på samme åndelige nivå
som han forutsetter vestens mennesker befinner seg på, bortsett fra ham selv og
hans «venere», da.
De kristne og muslimene ser ut til å være av samme ånd,
nemlig den totalt verdslige ånd. Har Morken spurt om lov til å beskytte dem på
denne måten? Klarer de ikke å forklare hva de står for selv, og hvem er de helt
uten Morkens spesielt servile og emosjonelt korrekt kristne hjelp?
Morken forutsetter som sant at det gjelder om å vise
muslimene at vi har alt felles og at religion er noe sekundært, noe som må
komme i andre rekke, når det kommer til forklaringer på elendigheten, nå i
Libanon. Morken drømmer: Hadde bare kristne vært litt mindre kristne og muslimer
litt mindre muslimer, ville Libanon i dag vårt et paradis og et lysende godt
eksempel på convivenzia og som et fortreffelig avspiritualisert forbilde for
hele verden.
Man skulle tro at det er de kristnes skyld i Libanons
katastofe, at Libanoan er « eit land mange unge libanesarar ønskjer å reisa
frå. Det er lett å forstå dei». Jeg går ut fra at Morken mener at det er like
mange muslimer som kristne som ønsker å dra, men tallene viser jo at muslimene
er i et stort flertall. Kristne bli i noen vestlige land gitt lavere prioritet
enn muslimene. Det er ikke muslimer som først og fremst utsettes for
systematisk, organisert og religiøst betinget forfølgelse i Midtøsten. Og dette
er et faktum, som Morken selvsagt ikke tør å nevne. Spesielt vil han ikke nevne
det hvis han var i det området, vi kan eksemplifisere:
Morken forsikrer:
«Den politiske krisa, den økonomiske krisa og pandemien var i seg sjølv nok til
å senda Libanon mot kollaps – eit konkursbu og ein «failed state».Så small
det. Morken: At seks års lagring av 2750 tonnble sprent i luften, har «noko å gjera med politisk vanstyre».
Kommentar:
Morken holder innbitt fast på at de kristne må ha minst like stor skyld som
muslimene for vanstyret. (Statsministeren er forresten sunnimuslim, i skrivende
stund).
Morken: Folk har god grunn til å vera både livredde
og sinte.
Kommentar: Greit nok. Men hva er grunnproblemet?
Befolkningen forhold til produksjonsmidlene?
Morken blir personlig: «Då eg første gongen kom til
Beirut, eit knapt tiår etter borgarkrigen, stod syriske soldatar på alle
knutepunkt. … No ser delar av byen ut som eit bombekrater. Hamna er
borte, og med det også ei livlinje for viktige varer».
Kommentar: Det
ser ut for at Morken mener at Syria bør inn igjen i Libanon. Spesielt
Stefanusalliansen må nå inn. Noe annet duger ikke, skal vi tro Morken. Ordnung muss sein, eller hva?
Er ikke dette en fin og skånsom måte å appelere til
leserenes dårlig samvittighet på? Tvinges man ikke her av Morken til å gi, og
gi enda mer, for at den kristn «frelse» skal føles sikret?
Morken mener han har en god løsning som kan forsone all
motstrid og skape ro i sjelene:
Morken fortsetter: Stefanusalliansen har fleire
partnarar i Libanon. Dei stilte opp då flyktningar fløymde over grensa frå
borgarkrigen i Syria. Dei hjelper barn inne i Syria. Og ein av dei arbeider med
trusfridom, borgarrettar og mangfald i ei rekkje land i Midtausten. Vi var
urolege. Vi fekk snart vita at dei var uskadde. Men skadane på bygningane
til Resurrection Church er mange. Ein av våre vener … , fekk husværet sitt
maltraktert. Sjølv overlevde truleg Nayla Tabbara fordi ho ikkje var heime.
Morken: Dei som har ønskt å dra frå heile kollapsen, har
fått nye argument. Kyrkjene vi kjenner, ønskjer ikkje å vera «reisebyrå til
Vesten», dei vil hjelpa unge kristne til å bli verande i Libanon.
Morken mener at Libanon nå trenge Stefanusalliansen: «Er
det noko landet treng, er det håp….
Stefanusalliansen kasta seg alt tysdag kveld og onsdag
rundt. Når libanesarar brettar opp ermane, trass kollapsen og
katastrofen, er det vår plikt å støtta dei. For å gje landet håp».
luttkommentar:
For å ta en hobbypsykologisk vinkel, og ikke en faglig «lødig» vnkel: Jeg kan
ikke dy meg for å se «little big man» i Morken og hans «emo-korrekte» person. Jo større
mindreverdskompleksene hans er, jo større og viktigere må han fremstille seg
selv, for å være på den emosjonelt korrekte og derfor sikre siden, i ett og
alt. Det er nesten flaut å være vitne til at en redaktør senker seg selv ned på
det nivået han selv eksemplifiserer. At Morken ikke bare er dum og overflatisk,
men også direkte slem og uforstandig, vil forhåpentlig gå frem av linkene jeg
legger ved her.
Jeg har «fulgt» Morken en stund nå, ikke fordi han har noe
interessant å fare med, men fordi det han farer med, uten unntak, er seg selv,
- og dette i seg selv et kjedelig prosjekt. Derfor blir han merkelig nok,
kanskje, interessant, fordi han i sin ubetydelighet forteller noe om hva han
vil samfunnet skal beskjeftige seg med. Morken i sin hule og på sin lille tue
speiler samfunnet rundt. Han speiler nervøsiteten, usikkerheten og skadefryden.
Hysteriet. Feigheten. For de vet ikke hvem de er. De vet heller ikke hva de
gjør. De har tatt frelsen, tilgivelsen, forløsningen og forsoningen på forskudd
og allerede debitert sine himmelske konti, fordi de tror de er så gode, at Gud selv på dette grunnlag er nødt for å dømme dem ved å frifinne dem så å si på forhånd på alvorets dag, (hvis de
da i det hele tatt tror på dommens dag).
Han er et lite miniatyrbilde av det større bildet, som sier
og byr: Vi skal fordømme islamofobi. Selv ser ikke disse «antifobe» apostlene at det er nettopp det de selv er, nemlig
islamofobe – sterkt og direkte skadelig islamomofobe, drevet av irrasjonell
frykt for islam og muslimer. De nekter å forholde seg til muslimer som (voksne,
intelligente og uredde mennesker, fordi de bagatelliserer muslimenes eget
trosgrunnlag og de fundamenter muslimene bygger sin tro på.
Man kan begynne å lure på om slike kristne som Morken
virkelig er kristne. De ser ut til å ville undergrave det kristne
trosfundamentet for å komme muslimene i møte, - for å kunne fremstå som
nettopp»: Servilt betingede, emosjonelt korrekte «synergistister», dvs folk som
vil ha og gjør alt for å etablere et helt nytt gudsbilde her i landet, med
hjelp fra islam og muslimene.
Det kan bare være et spørsmål om tid før disse kristne
forlater sin tro, for å «please» Allah og profeten, i «godhetens navn». Slike
kristne fantaserer om at de skal makte å skape en ny og bedre religion, en ny
og større Gud. De ser ikke at denne fantasien forteller noe om hvor uhyrlig hovmodige
de er, og samtidig naive. Prosessen ikke bare grenser opp til narsissisme, den
overskrider «the border». Dette er mennesker som setter seg selv over den
kristne Gud og kristentroen. Og jo mer de fjerner seg fra Gud, jo mer
bekreftelse må de ha og skaffe seg, på at de står Gud imot, i den tro at det er
nettopp det selve den kristne tro krever og byr. Morken kan sies å understreke
og tydeliggjøre denne forvirringen. Han er «en
big little man». Han styrter nå til i Libanon. Han spiller uten forbehold på
vår dårlige samvittighet. Og dette er ikke bare markedsføring av
Stefanusalliansen, det er primært en markedsføring av Morken selv: Han befinner
seg nå, som alltid, i sentrum av begivenhetene, i sentrum av lidelseshistorien,
ja, i sentrum av selve frelseshistorien.
Han heiser flagg: Stefanus, martyren, (som om ikke Kristus
selv var martyr), skal skaffe Stefanusstiftelsen/alliansen legitimitet for å
innplante så mye dårlig samvittighet i oss som mulig.
Stefanus led, vi skal lide med Stefanus og Morken. Fordi
Morken lider med de lidende i verden, spesielt de som ikke tilhører Kristus,
skal vi lide med dem. Vi skal betale vår bot med innskudd på Morkens himmelske
bankkonto. Vi skal betale avlat til Stefanusalliansen. Slik vil Morken hjelpe
Libanon: Ved å vise at det er han som er den egentlige statsmann og sanne
politikere. Han stiller seg på barrikadene og roper i natten. Var vi kanskje
ikke først i å fordømme lidelsen i Libanon, var ikke vi blant de første som så
at libaneserne lde, og at noe burde gjøres?
Joda, Morken var fort på banen. Med å forsikre Dagens lesere
og seg selv om at de – de som er korrekte, altså - er på den riktig riktige
siden, de som virkelig kan lide med de lidende, og ikke på den siden som
forsvarer kristendommen mot islam og synkretismen, ved nettopp å kritisere å
kritisere islam og islams eksistensialer og fundamenter, et prosjekt slike som
Morken og hans kamerat i Dagen, herr Gilje, som ikke kan få nok av å løpe
Morkens ærend. (Gilje har en leder i
Dagen i dag,lørdag 80820, om bla «mørkemenn»
som jeg akter å kommentere i neste postering). Se for øvrig vår forrige
postering om Gilje og Knutby her
og om Morken
og fengsling i Iran her.
Og se her om Bannon
og Gilje og Gilje
krysser sine spor og Gilje
og pride og Gilje
nekter prest - og blir selv mørkemann og Kristne
redaksjoner svekker kristentroen og
Og hvordan kan jeg så være så påståelig når det gjelder
islam og manglende mot til å ta i tu med islam? Kort og godt fordi jeg ikke
kjenner en eneste muslim som ikke har vært takknemlig for slik kritikk. Og som
ikke ønsker mer av det samme.
How come? Vel, spør Morken og hans ge liker – og du får ikke
svar. Det tyder ikke bra hvis det kameratskapet jeg ser manifisterer seg stadig
mer mellom Gilje og Morken skal bli et viktige maktsentrum i det kristne
paradigmet, i møte med dagens og fremtidens diskurs.
Det er i ferd med å etablere seg et usunt kameraderi i
redaksjonene. I seg selv kan dette tyde på stor usikkerhet og desto større
behov for støttespillere, nær sagt koste hva det koste vil.
Når vi tar Morken og Giljes historikk på dette markedet nærmere
i ettersyn, lover det ikke bra for kristentroen. Både Morken og Gilje oppviser
gladelig en type feighet og forvirrng, - eller «from nøling» - som etter min
mening bare kan oppfattes som et uttrykk mer for et dypere behov for mye
klapping på skuldre og strykning oppover ryggen, enn for sann, frimodig og
freidig tro, i møte med de utfordringer «vi vet» vil forsterke seg fremover, og
ikke avta. (se vedlagte linker, for å få et mer helhetlig bilde). Både Morken
og Horn har etter min mening vist seg som særdeles svake personligheter, og med
«svak personlighet» mener jeg også feig personlighet, og ikke minst: Åpenhet
for å la seg bruke og misbruke, eller rett og slett en feighet som igjen
betinger svak motstand mot press. Man lar seg med andre ord lett presse,
hvilket er en dødssynd for redaktører, jfr Redaktørplakaten, pressens egen
«konstitusjon» og absolutte norm.
Derfor er det i dag mer en noen sinne behov for «klare
stemmer», klar kristen identitet, fasthet overfor alle forsøk på å undergrave
troen – ja, og kjærligheten selv med den, og håpet.
Er
det snart dagen for Dagen - bl a om Morkens bidrag
Morkens
påskebudskap - blasfemi? – den muslimske terroren er blasfemi …
Se
om Morken og bl a Horn når det kommer til harprat - og deres islamofobi
Morken
og Horn produserer sine ofre
Med
Dagen fra demring til skumring?
Gilje
om bl a "pride"
Om
det nye "vi'et", hypermagi og emokrati
Morken
fordømmer drap men ikke betingelsene
Fyldig
om "Morken og Horn revisited"
Morken
om fengsling i Iran
Vil
Stefanus la seg lure?
Morken
og muslimar har fått nok av islam
Morken
og Vårt Land - et katastrofeområde
Utvalg av tidligere artikler:mandag 16. mars 2020
Om redaktør Giljes
utydelige og forvirrende misjon og budskap, Av Hallgeir Oppraak.
«Vi ser ut til å befinne oss i en situasjon hvor mange
kristnes frimodighet har avtatt, og mange har blitt mindre innstilt på å innta
upopulære standpunkter, skriver Tarjei Gilje i Dagen 070320.
Kommentar: Gilje er en sann kristenbyråkrat og så
lite frimodig at det er påfallende. I hver setning forteller Gilje noe om seg
selv, noe han burde forsøke å skjule eller bearbeide: At han er kjedelig. Og
med indre spenninger som gjør ham uklar og underdanig, dvs: lite sant og
overbevisende misjonerende. Jeg utdyper i forfølgelsen her, (holdt jeg på å
si).
Gilje: …. vi ser at kraften i abortmotstanden har
avtatt kraftig siden 1970-tallet. Sånn blir det gjerne når man har kjempet i
massiv motvind i lang tid.
Gilje viser så til forskning og skriver at «Abort er
et av de spørsmålene der nordmenn er mest samstemte.» Like vel, eller på tross
av dette, skriver Gilje: Klassekampen forteller at hovedparolen i mange 8.
mars-tog i år blir et krav om å fjerne nemndene. Det vil i så fall innebære den
mest omfattende endringen i abortloven siden den ble vedtatt.
Han fortsetter: En av tre kirkeaktive støtter
dagens abortlov. En av fire KrF-velgere at de støtter dagens abortlov. …
Kanskje ligger noe av forklaringen i at selv Kristelig Folkeparti har strever
med å utarbeide et helhetlig alternativ til dagens abortlovgivning.
Gilje: -Det er vanskeligere å være imot noe hvis man
ikke helt vet hva man skal være for. Mye av forklaringen på at kampviljen har
avtatt. … er at kristnes frimodighet har avtatt, og mange har blitt mindre
innstilt på å innta upopulære standpunkter.
Gilje siterer så Bibelens salme 139, som ifølge
Gilje, hittil har gjort det umulig for kristne å støtte dagens abortlov. «Det
handler om at livet er gitt av Gud, og at ingen av oss har rett til å ta det i
egne hender», skriver Gilje.
Så kommer et ledende «lammelsesspørsmål» fra «den lure
misjonær» redaktør Tarjei Gilje: «Men hvordan skal idealer settes ut i livet?
Det spørsmålet er det ikke alltid så lett å svare på».
Kommentar: Her argumenter Gilje for at tvilen er av
større vekt og verdi enn troen. At tvilerne faktisk ikke bare KAN ha rett, men
at de faktisk har rett, gitt det jeg vil kalle «den politiske virkeligheten»,
og at hvis de mener det seriøst, dypt og inderlig nok, så har livet like vel
ingen sjanse, fordi spørsmålet kan være vanskelig å svare på. Til og med i livets
største spørsmål, altså.
Og dette faktum må ikke bare «tvilen» så bøye seg for, uten
å mukke, men også troen. (Gilje ser ikke at han her serviliserer seg
under presset fra aborttilhengerne, de som umulig da kan ta Bibelen på alvor i
dyp tro).
Likevel står den kristne overbevisningen fast, fortsetter
Gilje. Når Jesus Kristus stod opp fra de døde, kan ikke kristne mennesker gå
rundt og mene at det er greit å ta livet av barna sine.
Kommentar: Det ser ut for at Gilje her på en pen
pedagogisk «korrekt» måte forsøker å skremme aborttilhengerne til å omvende
seg. Han skremmer imidlertid ikke med Helvete, men med Jesu oppstandelse fra
det døde! Det er sannelig litt av en forkynnelse! Det skal være «det glade
budskap», slik Gilje ser det, og Dagen. Gilje bedyrer at han snakker «på livets
vegne».
Gilje konstaterer så at det kan være rett å ta liv i
krig og at mange forsvarer dødsstraff. Dette er noe ganske annet enn at den
enkelte skal ha rett til å velge liv eller død for sitt ufødte barn.
Men, skriver Gilje: Selve lovgivningen er ikke primært et
teologisk eller et kirkelig anliggende.
Kommentar: Her gir Gilje staten – dvs den til enhver
tid politiske sittende makt - «carte blance» i abortsprømålet. Han skriver:
Kirkens bidrag til debatten er først og fremst av etisk art.
Gilje forsøker så å vri sprømålet over fra statens
anliggende til noe annet: «Hvis valget står mellom at et foster dør og at et
foster og dets mor dør, er det bedre at kun fosteret dør». Med dette retoriske
grepet forsøker Gilje å vri seg unna. Han forsøker kanskje å trøste, eller
ufarliggjøre abort. Han forsøker kanskje å gjøre det til et gradsspørsmål, i
alle tilfeller; antakelig i frykt for ikke å støte noen. Han vil – for å si det
med litt andre ord - ha «alle» med på laget, - sitt lag: Det mest
tolerante laget, må vi tro, og så får heller etikk og moral fly …
Gilje skriver så kjekt, så kjekt: Han er kommet for å rydde
opp i sakene, klargjøre!. Men hva er det han rydder veien for? Han
«irettesetter» riktig nok alle bispene i Bispemøtet: Bispemøtets uttalelse fra
i fjor ga for liten oppmerksomhet til det etiske hovedspørsmålet knyttet
til fosterets krav på livsvern. Det skulle være mulig å komme med en kraftfull
oppfordring til å støtte og utvikle tiltak som kan få ned aborttallene,
for eksempel økt økonomisk støtte til gravide i studentalder.
Så hva sier egentlig Gilje til bispene: Jo, «møtet»
bør utvikle tiltak som kan få ned aborttallene. Gilje kritiserer med andre ord
altså ikke biskopene for å være imot abort, - for dårlig eller svak moral eller
antimoral - men for å unnlate å komme med «tiltak». Gilje forlanger
intet svar fra biskopene som avklare hovedspørsmålet: U-moralen og anti-etikken
i dette å ta et forsterliv. Det kommer tydelig vis i annen rekke, eller helt
nederst i rekken av spørsmålene. Det viktigste er å treffe tiltak.
Gilje skriver riktig nok: Det er vanskelig å forstå at noen
som vil kalle seg kirkeledere aktivt kan støtte dagens abortlov. Den er en
ukristelig lov. (Han klager over at biskopene har kommet så langt bortfor alt
som heter kristendom, skal vi tro ham på «stemmen», men ikke for umoral; han
skriver at biskopene er ukristelig, ja vel, men umoralske? Eller onde? Nei, det
kan Gilje ikke få seg til å skrive. Han må være meget redd for å fornærme
biskopene, slik jeg ser det. Han må ha et enormt kategorisk imperativ inni seg
for å være korrekt servil, - i mangel av et bedre ord, her og nå. Behovet for å
være korrekt tvinger ham derimot til å «innta en maxime», en svært
tydelig og beleilig selvbetjende slags ad hoc moral, men dette synes
ikke å bekymre Gilje. Han er kanskje heller ikke klar over hva han gjør, sett i
dette perspektivet. Det er sannelig svakt av en Redaktør …
- Kristelig Folkeparti har de lite å gå på - hvis kampen
legges bort, fortsette Gilje. -Samtidig risikerer partiet å skape større
avstand til andre enn den lille minoriteten abortmotstandere hvis de
opprettholder den tradisjonelle linjen.
Kommentar: A, ha, så det er dette det dreier seg om.
Partiet risikerer å skape større avstand; som om det skulle være umulig å skape
mer nærhet nettopp til abortmotstanderne! Her skinner Giljes privat
konstituerende moral igjennom: Det er flertallet som egentlig kan
bestemme hva som er rett og galt i abortspørsmålet. Flertallet kan med
andre ord trumfe Gud ord. Men var det ikke nettopp Guds bud som «frimodig»
skulle komme først og trumfe «menneske-ordene» eller «menneskefrykten»?
Konklusjon: Giljes politikk forutsetter
opportunismens primat, ja, den gjøres til absolutt imperativ og normerende, og
overstyrende, i de største og viktigste spørsmål og i spørsmålet om å
verne de svakestes liv og soleklare rett til liv. Giljes etikk forutsetter at
opportunismen og dermed verdinihilismen politisk legitimerer hans egen og
biskopenes og «forhåpentlig alle kristnes «frimodigheten» i abort-spørsmålet.
Giljes teologi retter seg etter tidens etiske mote og blir en moral uten
substans og verdighet. (Ikke minst fordi Gilje sender ut motstridende signaler,
noe som kan være basert i hans psyke). Den er et uttrykk for dyp, irrasjonell
frykt like mye som den illustrerer en feighet som bare de alle mest «emosjonelt
og servilt betinget korrekt tolerante» kan oppvise og standpunkter
som ikke er noen standpunkter, men som overlater etikken og valgene til andre.
(En form for hypermagi, med andre ord). Se
om relativisme og toleranse og Om
hypermagi, villspor og emosjoner, Den
nye hypermagikeren, Om
bl a Roe & Wade og juss i USA i dag, Klargjøring
av det juridico-religico mennesket, Om
Gilje, hatprat, blanshard-syndromet, hypermagi og müncher
Gijle overlater til andre å ta standpunkt til om det
er rett eller galt å ta liv. I seg selv er dette toppen av dette å «toe sine
hender». Det er da ikke til å tro at Dagen kan stå inne for Giljes posisjon.
Han «truer eller pedagogiserer» riktig nok med at «Jesus har stått opp
fra de døde», men dette lyder hult, sett i sammenheng med resten av det han
skriver. Han tror tydeligvis at tvil og inkonsistens i seg selv er det nådemiddel
som skal til for å redusere abortproduksjonen.
Men så skriver Gilje og tror at han slipper å ta stilling,
fundamentalt, (annet enn i snakk):
«Men uavhengig av KrFs strategi skulle det fra et kristent
ståsted stå fast at denne kampen ikke først og fremst handler om politisk
lovgivning. Den handler om ærefrykt for Gud. … lovgivningen blir sjelden helt
slik den enkelte av oss aller helst hadde ønsket. Vi risikerer alle å bli stilt
overfor dilemmaer der det ikke er opplagt hvilken løsning vi bør velge. Men
samtidig som vi erkjenner dette, må vi også kunne fastholde at vi alle har en
etikk som går utover selve lovverket. På dette planet skulle kirken frimodig
løfte frem livets verdi. Det er et definerende trekk ved en kristen kultur.
Jesus døde og stod opp for å gi oss liv»
Sluttkommentar: Her tilgir Gilje både kristne og ikkekristne
politikere og ikke-politikere på Guds vegne, nærmest for å gjøre alle til lags,
og det attpåtil på forhånd, før inngrepene foretas, fordi noe annet ikke er
politisk mulig.
Gilje tror kanskje at han kan redusere aborttallene på denne
måten og at denne holdningen er mer moralsk enn å fortelle folk og politikere
rett ut at abort er galt, enkelt og greit, fordi det uttrykkes i klartekst av
Gud selv, både konsekvent og konsistent, Den allmektige og Altseende.
At Gilje ikke nevner Helvete med et ord, torde kanskje være
overskriften over Tarjei Giljes etikk, filosofi og teologi. Eller mangel på
sådan.
Bakgrunnsartikler for denne posteringen, se Når
"livstolkning" trumfer troen, Kristent
hykleri, Snart
dagen for Dagen?, Med
Dagen fra demring til skumring, Johannes
Morken fordømmer drap!, Morken:
Muslimsk terror blasfemi, Avisen
Dagen før lyset går, Manglende
mot og frimodighet i kristne redaksjoner - Morken og Gilje under
"lupen"
Lar norske, kristne, redaksjoner seg presse av islam?
Av Terje Ole Finne.
Hvor dypt stikker
frykten for islam i norske redaksjoner? Mer presist: Hvor dypt stikker uroen i
visse kristne redaksjoner? Og hvilket utslag gjør så denne frykten og denne
uroen? Vel, i noen sammenhenger medfører den svært ubehagelige konsekvenser for
de som står utenfor, men som blir invitert inn på redaksjonenes debattsider,
jeg tenker her på Vårt Land og på Dagen.
Det viser seg at det foregår en durabelig og heller ufin
maktkamp i disse redaksjonene om hva som kan tillates og hva man forkaster, om
hvem disse vil ha «innafor» - i den tilsynelatende «varmen» - og de som støtes ut i kulden. Og her vises
ingen nåde, ja, man lar seg til og med presse utenfra, for at man selv skal
kunne fremstå som moralsk høyverdige og uangripelige, både utad og innad.
Bunner det hele i frykt, kort og godt? Og hva bærer i så fall denne frykten bud
om for fremtiden?
Det synes å være
etablerte visse koder eller rammer som ikke må overskrides, dette til tross for
at invitasjonene til å skrive innbyr til «åpent ordskifte», eller hvordan
man nå enn formulerer det. Man vil så gjerne fremstå som romslige demokrater,
som veldig liberale og forståelsesfulle, man bedyrer å forsvare ytringsfriheten
og mangfoldet, ja, man fremstiller seg selv som toleransens sanne beskyttere.
Eller toleransens apostler.
Men «toleranse» da bare med store forbehold, forbehold som
viser seg i praksis ved at man nettopp ikke tåler toleransen, mangfoldet,
liberaliteten og meningsulikheten. Det viser seg imidlertid at redaksjonene er
mer interessert i å beskytte sine egne interesser og mer eller mindre gode både
individuelle preferanser og preferanser knyttet til den «gruppe» man står i,
gruppepreferanser. Man foretrekker å la seg styre av «gruppepress» fremfor å
åpne for og uredd ønske velkommen mangfoldet og reelle meningsulikheter.
Det går ofte slem prestisje i dette alltid å måtte å
forsvare sin egen «godhet», ens egne posisjoner i diskursen, posisjoner som er
alt annet enn liberale, men som fremstilles som nettopp det: Liberale. Man vil
ikke besudle seg med meninger, temaer og innfallsvinkler som de frykter kan
undergrave den moralske høyborg de selv tror de sitter i og føler seg «utvalgt»
til å forsvare, så å si med alle midler. Noen
vil simpelthen ikke se poenget i at de som ivrigst påstår at de er tolerante
ofte ender i intoleranse, at de som sverger til det liberale ofte blir
totalitært illiberale.
Redaksjonene kan med andre ord beskyldes for å innta
posisjoner som står i direkte motstrid på hvordan de beskriver seg selv i sin
prektighet. Og dette kommer for fullt til uttrykk på alt som kan lukte av
islamkritikk, og da mener jeg saklig og betimelig islamkritikk.
Det synes å ha etablert seg en underforstått felles
lojalitet mellom redaksjoner om hvor grensen for «det akseptable» kan gå, redaktørene
serviliserer seg overfor hverandre, og skjermer og verner hverandre mer eller
mindre bevisst. Det virker som om de har
inngått en usynlig og hemmelig pakt om hvem de skal like og hvem de skal
forkaste. Det er som om de har etablert et laug eller et kartell, et slags
godhetskartell hvor bare de som følger den rette linjen kan aksepteres eller
støttes.
Redaksjonene foregir selvsagt å stå fritt i forhold til
hverandre, i praksis relaterer de til en felles tilsynelatende vanntett moralsk
plattform, en helt spesifikk etikk som ikke tåler å bli motsagt eller
utfordret. Som oftest gjør de seg helt unødige bekymringer. De reagerer på instinkt, ikke bare overfor
selve innholdet i artikler og innlegg de finner farlige eller ubehagelige, nei,
de synes å kunne registrere «støy» der det intet støye er å høre,
kritikkverdige intensjoner der de ikke finnes. Ja, de synes å være utstyrt
med en egen evne til også å se farlig motstand også i selve utformingen av
eller estetikken i det som skrives. Slik sett kan det som er over middels godt
formulert ses på en trussel. Det kan skyldes genreblindhet, men bunner
mistenkelig mye i en «jeg er bedre og mer høyverdig enn deg» tilnærming.
Spesielt og tydeligst kommer gruppedynamikken til syne når
saken gjelder viktige og pr-kåte samfunnstopper på en eller annen måte er
involvert i saken som analyseres og beskrives. Da spisser redaksjonene ørene. Det har vist seg at når det gjelder
spesielt én samfunnstopp, så er man så til de grader oppsatt på å beskytte
denne personen at de til og med ikke tar høyde for at denne personen selv ikke
har bedt om spesialbehandling. Og spesielt ingen særbeskyttelse. Etter min
mening inkriminerer da redaksjonene seg selv og det mandat de selv har satt
seg, bl a å drive folkeopplysning og invitere til «åpen» debatt og slik bidra
til å styrke demokratiet på prinsipielt grunnlag. I stedet lukker de seg inne i
seg selv i den tro at de handler mer etisk høyverdig enn dem de stenger ut og
knebler – for alltid.
Redaksjonene tror i slike tilfeller at de er i sin fulle
rett når de avstår fra å gi gode begrunnelser for sine utestenginger eller
avvisninger av artikler eller innlegg som er klart aktuelle og helt klart
relevante i angjeldende situasjoner. Redaksjonene
vet at de kan regjere – herse - suverent. Og: Det hjelper nemlig ikke å
ta slike saker opp med pressens eget «faglige utvalg», hvis oppgave det er å
fatte vedtak om brudd på Vær Varsom Plakaten som skal beskytte publikum fra
misbruk fra pressens og medias side. Og dette vet redaksjonene. De kan derfor
ture frem som de vil uten å måtte tåle det ubehag det er å bli konfrontert med
helt urimelig og dårlig behandling fra folk som mener seg misforstått eller
angrepet på uriktig grunnlag. PFU behandler ikke saker om ufin behandling på
avisenes nettfora, det ligger utenfor PFU’s «jurisdiksjon».
Når redaksjonene så nedlater seg til å begrunne sine
handlinger og meninger rasjonelt og i den utstrekning de finner grunn til å
begrunne sine beslutninger i det hele tatt, så kan disse begrunnelsene ta form
av direkte personangrep på «klageren» uten
at klageren har mulighet for å bruke den tilsvarsrett som media ellers ser seg
bundet av. Slike begrunnelser kan komme i form av ville påstander og
beskyldninger som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver,
part i «saken» eller ikke. Her er det «redaktørens» subjektive meninger i full
prakt som slår igjennom, han kan ikke stilles til ansvar, han kan gi seg selv
rett om han aldri så mye tar helt feil. Den utestengte sitter igjen forsvarsløs
og med et stempel på seg som han ikke engang får mulighet til å forsvare seg
imot. Særlig ille er jo dette hvis «redaktøren» så lar personangrep blir
stående på avisens forum uten at den utestengte har noen mulighet for å forsvare
seg.
I eksemplene nedenfor
vil det også fremgå at redaksjoner kan la seg presse av individer som gjerne
vil fremstå som «godhetsapostler» til å ta beslutninger redaksjonen selv ikke
ville ta. Når det er kommet så langt, er det neppe en overdrivelse å si at
redaksjonen har latt seg styre av et slags klamt «godhetstyranni» som de selv
ikke er i stand til å gjennomskue funksjonen av.
Det lover ikke godt når redaksjonen selv påstår seg å holde
ytringsfriheten «hellig» og når de forsøker å overbevise om at de selv ser på
det som sin primære oppgave å beskytte denne mot autoritære strømninger og
krefter. Som vi er blitt gjort
oppmerksom på av professor Terje Tvedt, ser denne linjen og dette bevisste
valget ut for å hjulpet frem nettopp ekstremistiske, islamske krefter, ved å
underkommunisere analyser og kritikk av islam, ironisk eller tragisk nok som et
forsøk på å drive folkeopplysning som et bidra til forsvare av den judeokristne
og greske tradisjon vi sogner til her i landet. Om dette kan skyldes islamofobi,
- en forskrudd og antikvert term, for øvrig - skal jeg ikke si noe om, men at
redaksjonene i all for stor grad har latt seg forme av frykt enten for aktivt å
risikere å fornærme noen eller for selv å bli fornærmet, synes nokså opplagt. I
seg selv er dette urovekkende, særlig for kristne redaksjoner som slik
risikerer å bli oppfattet som feige apologeter for en annen tro enn den de selv
hevder å fremme, ut fra irrasjonell frykt.
Nå kan redaksjonene pukke på sin rett og hevde – med rette –
at det er redaksjonens absolutte og ukrenkelige rett til selv bestemme hva som
kan komme på trykk på redaksjonene debattsider, og da bare redaksjonene selv,
ingen andre.
I og for seg er jo
dette et prima prinsipp, men går det etiske grenser for hva man kan tillate
seg å foreta seg overfor deltakere som deltakere på debattsidene, hvis
deltakerne ikke på noen måte kan siers å ha brutt hverken folkeskikk eller
debattforumets egne retningslinjer?
Går det f eks an å utestenge på livstid enn aktør som ikke
på noen som helst slags måte hverken kan mistenkes for eller anklages for å ha
brutt vanlig etikette eller på noen måte kan fordømmes, utfryses eller straffes
for å ha kommet med hatefulle, ærekrenkende, sårende eller diskriminerende
ytringer ?
Joda, dét går an og det blir gjort og intensjonen med denne
artikkelen er nettopp å vise at det ikke bare går an som en muligheten, men at
det også skjer i virkeligheten. Og at det ikke bare gjelder Vårt Land, men også
Dagen.
Innlegget her vil
forhåpentlig vise at når det kommer til kritikk av islam, så er det ikke lite
frykt og irrasjonalitet ute og går. Det råder en indre usikkerhet, ser det ut
for, man mangler elementært nok klare standarder for god og produktiv
oppførsel, man klarer ikke å tolke det nye nasjonale og kontinentale paradigme
som er i ferd med å forme seg i Vesten i dag, som en følge av … ja vi vet hva.
Det virker som om redaksjonene lever på en nåde utenfra,
ikke «ovenfra», fra den noe spesielle og snevre nåde som konsensusen i
samfunnsdiskursen i de mest toneangivende redaksjonene pro tempo - og gjerne
helt ad hoc - trekker på og lever av. Dette kommer jo da også frem i professors Terje Tvedts bøker. Han
peker på at redaksjonen i Vårt Land har vært svært så sparsommelig hva angår
islam og kritikk av islam.
Det må her også
nevnes at det begynner å bli flere eksempler på at «redaksjoner» av ulike slag
ellers i samfunnet og nærings- og arbeidslivet sensurer bort stemmer ved å si
opp arbeidsforhold på svært tynt grunnlag. Jeg skal ikke nevne navn, men
det fins flere konkrete eksempler på skremmende holdninger fra visse
arbeidsgiveres side. Næringslivet og organisasjonene synes å gå i takt når det
gjelder ikke bare å være på vakt over «alternative» stemmer. Man synes å ha
synkronisert seg i en slags kollektiv angst og utrygghetsfølelse for å slippe
til og integrere disse stemmene. I stedet venter utestengelse og forsøk på
isolering, ja, dehumanisering.
Hva skyldes det? Det synes å ha vært bestemt fra toppen av
det politiske og kulturelle hierarki at det eneste gode er minst mulig
islamkritkk, ikke mest mulig berettiget og lettforståelig islamkritikk. Det
synes som om det er ut fra ideologiske føringer fra toppen av og ned som
konstituerer redaksjonene tanke- og holdningsunivers. I seg selv vitner dette
om liten selvstendighet, liten vilje til kreativ tekning og manglende mot til å
se realiteter, egenskaper som den frie presse alltid har strukket seg mot og
tøyd seg langt for å virkeliggjøre, i sann demokratisk ånd. Men altså ikke nå.
Nå skjer det omvendte. Redaksjonene ser ut for frivillig å velge å servilisere
seg fremfor å bringe nye og gjerne utfordrende synspunkter og vinkler på
tingene og alt det nye og ukjente som bringes til torgs. Man ser ut for å være
mer redd for å miste sitt moralske ferniss, og dermed sin tradisjonelle
maktposisjon tidligere generasjoner har kjempet frem, enn på fritt og
selvstendig grunnlag forsøke å gi folk og lesere et bredere både teoretisk og
praktisk grunnlag for best å kunne velge og tenke selv. Det sier seg vel selv
at dette er et tapsprosjekt og sterkt kontraproduktivt sett i relasjonen til
det levende demokratiet vi til nå har villet ha og som generasjonene før oss
har jobbet for å realisere.
For det kan ikke
flyte av kristendommen selv at islam skal skånes for saklig rimelig kritikk.
Det må ligge politiske prioriteringer i mosen her, ikke religiøse, og dette kan
så i sin tur resultere i sterke negative og demokrati-innsnevrende bidrag som
kun tjener til å svekke kristendommen og den judeokristne tradisjon, til fordel
for islam, (se under).
Man skulle ikke tro
at dette var redaksjonenes primærhensikt, men i praksis, viser det seg, at
altså redaksjonene faktisk går inn for å stryke islam på kristentroens
bekostning. Det skumle med dette er at redaksjonene henger seg på en trend
de ikke så lett kan vri seg unna, fordi det går prestisje i dette å ville gå i
bresjen for «den rette og høye moral», slik redaksjonene i høye ordelag
forsøker å beskrive seg selv.
Menneskelig angst og
forfengelighet kan fort bli den eneste standard man har å rette seg etter, og
da gjenstår at makt blir rett, og at sunn fornuft på sikt bare må oppgis.
Resultatet er at man bidrar til å spre mistenksomhet og hat og nøre opp under
konstruerte motsetninger og ytringer man gjør til stråmenn selv om ingen
»stråmann» fins. Jeg tror det er lett å finne eksempler på dette, men må nøye
seg med det jeg beskriver her artikkelen med 2 eksempler som utfyller hverandre
og som kan bidra til å styrke de påstandene jeg nettopp er kommet med.
Jeg begynner med et
innlegg jeg sendte til Dagens «åpen debatt». Innlegget ble umiddelbart slettet:
Jeg ser at Vårt Land
nevnes som en av de avisene professor Terje Tvedt har kommentert. Tvedt går,
som Vebjørn Selbekk nevner, igjennom omtalen av islam i lederartiklene i bl a
fire norske aviser, blant annet Vårt Land i perioden 2002-2015. I Vårt Land
finner han ikke på disse 13 årene en eneste lederartikkel med kritikk av islam
som religion eller politisk ideologi, som Selbekk skriver.
I seg selv er jo dette
besynderlig, fordi avisen jo skilter seg selv som en kristen avis. I stedet er
hovedinntrykket at avisen driver islam-apologi i stor stil og nærmest på
prinsipiell eller generell basis, til fortrengsel for saklig og fleksibel
islamkritikk.
Jeg vil her bare
trekke frem ett spesifikt og konkret eksempel fra Vårt Lands redaksjon på hvor
hårsår diskursen på dette området er, og kan være, og hvor uheldig reaksjoner
på i og for seg helt kurante eller bagatellmessige forhold kan utvikle seg til
pinlige eksempler på overreaksjon og dårlig behandling av enkelte aktører på
denne arenaen. Eksempelet er ett lite et, blant mange, mange andre analoge
tilfeller rundt omkring, en miniatyr av hva som skjer og hva vi har i vente.
Eksemplet kan tjene
som kan bidra til å belyse hvordan en diskusjon relatert til islam kan utarte
og hvor man da tyr til metoder for å isolere og ydmyke folk man ikke er enig
med og hvordan man kan forsøke å styre debatten ut fra fryktbaserte motiver,
dvs frykt for ikke å handle politisk korrekt.
Saken begynner med at nestformann i AP Hadja Tajik skriver en kronikk
på avisens debattforum og hvor en aktør skriver et innlegg som tar for seg en
del kritiske momenter i kronikken.
Dette innlegget ble
etter kort tid slettet og reaksjonene fra avisens side illustrerte godt hvor
irrasjonell, opphetet, uprofesjonelt, umodent og patetisk redaksjonen reagerte,
dette desto mer som avisens Verdidebatt på ganske kort tid etter starten ble en
yndet magnet og en tumleplass for mange typer debattanter, spesielt humanister
og ateister. Disse benyttet anledningen for alt hva den var verdt til å
kritiser spesielt kristendommen.
Kjente personligheter,
som f eks ateisten og terrorforskeren Lars Gule, var flittige bidragsytere til
denne utviklingen. En av de mest aktive
var avisens egen «yndling», legen, forskeren og ateisten Morten Horn, som man ut fra aktivitetsnivåets omfang skulle tro
hadde fri og uforbeholden tilgang til spalteplass når det måtte være og om
hvilke saker eller agendaer det så enn gjaldt.
Tajiks kronikk gikk i korthet ut på at hun møter en kristen eldre,
norsk dame og forklarer denne kristne hva hun selv tror på, dvs på hva Koranen
dikterer om hvem Jesus er, om hva islam mener om oppstandelsen og treenigheten
osv.
Som vi vet, tror ikke
muslimer hverken på Jesu oppstandelse eller Guds treenigheten, snarere tvert
imot. Treenigheten anses som et uttrykk for flerguderi, den største synd i
islam. Tajik fremstiller den muslimsk Jesus som overlegen den kristne Jesus, og
dette er det så et innlegg med kritikk av Tajiks kronikk tar opp.
Avisen erklærte selv
uoppfordret og offentlig og på selve forumet, at kritikken av Tajiks kronikk lå
«innenfor» det tillatelige. Moderator fant altså i utgangspunktet ikke noe å
bemerke om innholdet i kritikken av Tajiks kronikk.
Men så kommer altså
Horn inn på banen og skriver en bitende kritikk av personen og forfatteren av
kritikken av Tajiks kronikk, et «tilsvar» som lett kunne oppfattes som ren
mobbing spekket med direkte uredelighet og løgn, idet han konstruerer påstander
som aldri ble hevdet i kritikken og da som grunnlag for å få forfatteren
utestengt. «Tilsvaret» var sterkt subjektivistisk formet og fokuserte ikke på
selve innholdet i kritikken. Kritikken var imidlertid rent teologisk fundert og kunne vanskelig oppfattes som noe personangrep
på Tajik, selv om Tajiks personlige vri og måte å fremlegge sitt anliggende på
ble berørt.
Hele «saken»
illustrerte hvor betent og ampert atmosfæren kan bli nær sagt i alle miljøer
hvor islam og saklig islamkritikk blir trukket inn i bildet, ikke bare i
kirkelige miljøer, men også i redaksjoner og ellers i mange andre sammenhenger.
Det ligger en amperhet
i tiden som lever sitt eget liv og som synes å tilta i takt med behovet for å
etablere en individuell følelse av overlegenhet og selvsikkerhet – falsk eller
ikke – og for å tilhøre «de god»e i kampen mot «de onde».
Det ble i flukt med
dette, etter det jeg kan se, rett og slett foretatt et karakterdrap på
forfatteren av kritikken. Horn truet dessuten – i avsky, og i åpne innlegg, med
at han vil slutte å skrive i avisen hvis
ikke forfatterens innlegg ble slettet og vedkommende utestengt for godt.
Horn mente at
forfatteren hadde krenket Tajik personlig, til og med på det groveste, fordi han – merkelig nok og uten empiri –
selv, personlig, mente at hun burde føle seg krenket. (Et klart
sirkelargument og en like grov som usaklig bruk av «stråmann» og ikke noe som
akkurat styrker tiltroen til Horns kvaliteter som lege og forsker).
Tajik selv, derimot,
kom aldri med noe tilsvar til kritikken, hvor hun eventuelt kunne ha ytret seg
om hvorvidt hun følte seg krenket eller ikke, hverken personlig eller for
hennes meninger og utlegninger om kristendommen i hennes kronikk.
Horn kunne da heller
ikke på sin side vise til noen uttalelse fra Tajik om hvorvidt hun føle seg
krenket eller ikke. Moderator i avisen – Johannes
Morken - kom da heller aldri med noen antydning om at kritikken i seg selv
skulle gi grunn for Tajik til å føle seg krenket.
Johannes Morken
etterkommer imidlertid Morten Andreas Horns krav og forfatteren av kritikken
blir dermed utestengt på livstid fra å delta på avisens debattforum.
Det som er verdt å
merke seg er at utestengelsen ikke kommer av avisens egne vurderinger angående innholdet
i kritikken, men som en direkte følge av Horns utpressing, en «prosess» som i
seg selv er et brudd på redaktørplakaten som forbyr redaktører å la seg presse.
Eksemplet over kan
tjene til å illustrere og underbygge professor Terje Tvedt og redaktør Selbekk
observasjoner og analyser.
Man kan trygt si at
Selbekk har sine ord i behold når han skriver:
«Han (Tvedt) oppdager
faktisk ikke et negativt ord om verken Koranen, islamske trossetninger eller
muslimske tradisjoner. Tvedt legger lakonisk til at «innenfor et slikt
perspektiv ble det for avisen naturlig ikke å drøfte det uomtvistelige faktum
at islam var den religionen i hvis navn kristendommen og kristne ble drevet ut
av Midtøsten».
Tvedt sier: «– Kirkens
dominerende analyse av islamisme var at den ikke hadde noe med islam å gjøre,
og at islam og kristendommen ble oppfattet som to alen av samme stykke, og hvor
kritikk av religionen, også teologisk kritikk av islam, ble oppfattet som
islamofobi, forteller historikeren til Dagen».
Det som her sies om
DnK kan for så vidt også gjelde avisen Vårt Land, men da mer intenst og
uforsonlig, og i bare mye større grad, en påstand dette innlegget skulle kunne
bidra til å underbygge. Avisen utviste en klar tendens mot ikke bare å betrakte
islam og kristendommen som to alen av samme stykke, men tvert imot slik at
islam og islam-apologi ble gitt forrang fremfor forsvar for kristentroen i det
store og hele, noe som var kritikkens hovedhensikt, ikke dette å krenke
personen Hadja Tajik.
Avisen Vårt Land
skulle derfor ha god grunn til å gå i seg selv, ta selvkritikk, innrømme sine
flauser og sin mobbing og begynne på ny frisk, den morra den dag. Spesielt når
avisen nå innrømmer at dens debattforum, Verdidebatt, nå har klart det
«mesterstykke» å gjøre seg så irrelevant den siste tiden at debattredaktøren,
Gjøsund, her forleden måtte utlove spesialpremier til kvinner som vil delta med
å «heve stemmen» og skrive innlegg på forumet. Grunnen blir oppgitt til å være
at forumet er blitt for mannsdominert og at henstillingen derfor er et forsøk
på å heve debattnivået. Ateister og humanister som f eks Lars Gule m fl har
trukket seg ut, ser det ut for, antakelig fordi de selv ikke har klart å bidra
til å gjøre Verdidebatt til et attraktivt forum med plass for større bredde og
dypere innsikt i hva diskursen bør fokusere på og dreier seg om.
En annen renommert
aktør var Jørgen Anfindsen, som driver et eget nettsted og som riktig nok tror
på Gud, men samtidig at Allah og den kristne Gud er identiske, i det han
henviser til sin private tolkning pro tempo av den katolske lære.
Avisen behov for å
fremstå som politisk korrekt og for unngå vesentlige problemstillinger - og
sannheter så vel som løgn - i dagens
samfunnsdebatt, har med andre ord slått tilbake på den selv og blitt
kontraproduktiv. Det tjener ikke avisen til særlig ære eller godt ettermæle.
-
Terje Ole Finne
Det er ut fra dette ikke het av veien å påstå at norske,
kristne, redaksjoner lar seg presse av islam og islams misjon og at de gjør seg
til redskaper for islam.
PS: Innlegget med
kritikk av Tajiks kronikk i Vårt Land er blitt forelagt til vurdering fra en
professor i filosofi ved UiO, fra en høyskolelektor i juss og fra en psykolog.
Ingen av dem finner at kritikken av Tajiks kronikk på noen måte kan være uegnet
for publisering eller at kritikken kunne bli betraktet som krenkende eller
sårende overfor Tajik. Høyskolelektoren sier sogar eksplisitt at det foreligger
dårlig behandling fra VL’s side. De to andre sier det samme implisitt.
For de som måtte være interessert i hva som ble skrevet i
kritikken av Hadja Tajiks julekronikk på Verdidebatt og hva Tajk selv skrev i
kronikken, se følgende tablå hentet fra tidligere artikler på Spikers Corner:
http://spikerscorner.blogspot.com/search?q=tajik
