Kari Fure: Komplett og plettfri leder i den kristne avisen Dagen

Ta for deg dagens leder i den kristne avisen Dagen! Den er komplett plettfri. Den er skrevet av redaktør Kari Fure, en av toppene i KrF, så vidt vi vet. Vi gjengir den i sitatutgave under våre egne vinkler og betraktninger under. Men først:

Det er alltid leit ikke å være i stand til å komme med godord til mennesker som vil andre så såre vel, mennesker som vil alle vel og som virkelig vil det, og jobber aktivt og organisert og sammen med andre, for det og mennesker som ofrer seg for å hjelpe andre og være gode med hverandre. «Det er ikke noe galt i å være god» - som tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, sa for noen år siden.

Noen er imidlertid så gode at de jobber for å elske sin neste som seg selv nærmest inntil selvutslettelse. De gir aldri opp. De gir aldri opp å forsøke å forandre, forbedre og foredle andre, og her snakker jeg ikke om psykologer eller andre hjelpere hvis profesjonelle plikt jo nettopp går ut på å hjelpe folk. «De frivillig selvoppofrende gode» ønsker frelse på vegne av andre, de forsøker å rense mennesker som ikke er «så gode». Jeg tenker på folk som ikke har noen juridisk bindende kontraktsforpliktelse til å hjelpe andre. Jeg snakker om folk som hjelper frivillig og ut fra de edleste motiver og gjerne folks som virkelig tror at de kan hjelpe og forbedre andre.

De ekstremt gode forsøker å rense og hjelpe både de som kan blir givere og «soon to be» hjelpere, og de som virkelig og målbart trenger å bli hjulpet.  Ofte lykkes «de gode» usedvanlig godt i å få folk til å hjelpe dem til å hjelpe hjelpetrengende mer. Disse andre føler seg moralsk forpliktet til å bidra den gode hjelper til å yte mer – kjærlighet, ved å gi, og stadig gi mer, fordi bidragene til de som trenger hjelp jo ofte må økes i takt med hvor mange de hjelpetrengende er og i takt med det stadig økende behov nettopp for hjelp fra «de gode». «De gode» synes av og til å tro at jo flere de hjelper, jo bedre blir de selv. De erkjenner aldri denne hovmodssynden, og fortsetter videre og da med å stille enda sterkere krav til de som «ikke er så gode» som dem selv.

Litt verre blir det når de som elsker og elsker forbeholdsløst, permanent og med bare større og større iver ikke bare går foran som gode eksemplarer til etterfølgelse, faktisk tvinger andre mennesker, som ikke er så gode, til å elske sin neste like mye som «den som elsker» gjør, og da gjerne ved å skulle  måtte elske sin neste mer enn en elsker seg selv. Ja, enda litt verre blir det når «den som elsker nesten stadig mer» krever at man i tillegg i praksis skal slutte å elske Gud, dvs slutte å tro på Gud, og i stedet begynne å tro på «de særs godes lærer eller guru»,  disiplene. Da har vi ikke bare ett problem, men minst to og flere. Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å forstå. Like fullt blir det stadig flere av «de som elsker nesten mer» enn de som «elsker nesten mindre enn». De utgjør nå en kolossalt vektig – men likevel anonym – politisk velgermasse og de på toppen blant «de gode» som best vet å utnytte dette potensiale for stemmesanking i denne gruppen, vet de vil vinne «neste vag». Gruppe består hovedsakelig av tre grupper: «De uskyldig skyldige og de ikke-skyldige skyldige». Kort sagt: Gruppen består av de som ikke er skyldig noen noe som helst, og de som tror de skylder de fleste (uskyldig lidende) det meste; den tredje gruppen er den som kaster skyld på de andre, uten å forklare at det er det de faktisk lever av å gjøre, skal de kunne opprettholde sin posisjon «som gode» eller i hvert fall «litt bedre». Disse blir stadig mer i behov av å vise at de har rett, ved å dra frem stadig fler og stadig mer drastiske eksempler på at nøden og lidelsen stadig øker her i verden, og at det er visse mennesker som er mer skyldig i dette – faktisk moralske - onde enn andre. At man drar frem slike horrible eksempler, kan imidlertid slå tilbake på de «de beste av de godeste» selv. Ofte blir disse fornærmet eller føler seg krenket når noen kritiserer dem for den måten de presenterer sitt «magiske tilfang» på. De forstår ikke at akkurat de kan drive utillatelig mye følelsesmessig utpressing, ja, de forstår ikke at det kan oppfattes som direkte sadistisk å presentere sin sak – både på egne og andres vegne – slik de gjør, se her om barnelik i Middelhavet. I de siste årene har skyldbyrden primært bli lagt på hvite, vestlige og middelaldrende menn. I alle tre gruppene kan det befinne seg  mennesker både med falsk og autentisk skyldfølelse. Men det kan også dreie seg om, i hvert fall ytre seg sterkt moraliserende «moral-sørfere» som kun er ute etter å tjene materielt og eller ideelt sosialt statusrelatert på andres godhet, lidelse og naivitet. De er alltid ute etter en «free ride» på godheten, de andres mer eller mindre ekte godhet og tilsynelatende så høyreiste moralske standard.  

I grunnen er slike mennesker så uinteressante at man kan overse dem. I større populasjoner og i et demokrati som vårt, gjennomskues slike mennesker heldig vis ganske fort (eller?). Viraken forsvinner da forhåpentlig nok like fort som den kom og folk begynner å se poseringene og spillfekteriet. Folk tør da å ikke være «så gode» lenger. De begynner å se at egen motivasjon først og fremst var sentimentalt betinget og at kravet som blir lagt på dem om å være emosjonelt korrekt, faktisk er et diktum om å være servilt og mest muslig kuet, uten at man merker det eller at det går opp for en at det er det man i virkeligheten er og at det er «behovet» for å være det som har vært primus motor.

For de fleste «ikke så aller verst gode» føles det som en enorm lettelse å få satt ord på tingene og få anledning til å se hva som foregår i «virkeligheten». Alle er imidlertid ikke så heldige. De gode og lydige kan være så gode og lydige at de tar sine egne og sine barns liv, nærmest uten å mukke, for «den gode lederen» anbefaler eller befaler det – det kan komme ut på ett for dem som allerede i utgangspunket – etter mye overstyring - elsker kadaverdisiplin. Disse forstår umiddelbart en ordre om å likvidere eller tilintetgjøre folk som for dem tros og viser seg å være mot «de gode og rene» på toppen av «godhetspyramiden». Vi så det klart under revolusjonen i Russland på begynnelsen av 1900-tallet. Partidisiplinen var prikkfri, knirkefri, ja, til og med høflig eller korrekt, og for så vidt «uten lyte». Millioner ble uskyldig drept i den gode saks tjeneste og bødler ble ofre like ofte som ofre ble bødler.  Fra nyere tid vil vi bare minne om Jim Jones. Han var en dyktig manipulatør som gjerne likte å preke om likhet, kapitalens forbannelse og rettferdighet, og om plikten til å hjelpe. Idealet var at alle skulle ha det aller meste felles og at alle skulle yte etter evne og mota etter behov. Disiplene overførte helt frivillig sine bankkonti og sine statlige eller kommunale stønadspenger til «gruppen av de de hellige, som alle var dem selv», dvs «de som var bedre enn». Det endte med et massivt kollektivt selvmord, som vi vet: her på wiki

Det hviler noe besynderlig over «godheten». Det bør hvile noe foruroligende ved den og over den. Det hefter noe underlig ved den. Noen vil se den som «menneskehetens svøpe» og som en byrde. Andre vil si at «Kjærligheten er gud» samtidig som man da forsikrer om at man representerer kjærligheten, sagt mer eller mindre implisitt da at «Kjærligheten, det er meg». Men færre er de i dag som våger å si at «Gud er kjærlighet» og at bare «Gud er god», slik Jesus sa det. Lite aner man at godheten kan være tragisk, se her "sosialøkonimiske teser om godheten". Og se om de som kan kalles "myncher" i full offentlig virksomhet her og nå

Og enda mindre evner man i dag å forestille seg at «godheten» kan være banal, akkurat som «ondskapen» kan være det:

Arendt mente at Eichmanns ondskap under krigen egentlig ikke bestod av grunnleggende ødeleggelseslyst eller sadisme og at han derfor ikke var et monster på den måten hun hadde forventet.[2] Han hadde ingenting spesielt mot jøder, han fulgte bare ordre. Problemet med Eichmann var at så lenge statsmakten, lovverket og gjeldende normer dikterte hva han skulle gjøre, da syntes han selv at han, i praksis, ikke hadde noen personlig plikt til å ta ansvar for eller tenke over konsekvensene av hva han gjorde. Arendt mente at Eichmanns manglende oppfatning av de virkelige ansvarsforholdene i arbeidshverdagen skyldtes en sviktende evne til å tenke, en tankegang og en holdning som er vanlig for en skremmende stor del av en normalbefolkning. wiki her

Jeg legger merke til spesielt dette, her i form av en liten omskriving av en del av det ovenstående:

Problemet med «de gode» eller «de godeste» - eller «de mest emosjonelt korrekte» - av i dag er at så lenge statsmakten, lovverket og gjeldende hypermagiske normer dikterer hva de skal skulle gjøre, da syntes de selv at de, i praksis, ikke har noen personlig plikt til å ta ansvar for eller tenke over konsekvensene av hva de gjør. De har en manglende oppfatning av de virkelige ansvarsforholdene og dette skyldtes en sviktende evne til å tenke, en tankegang og en holdning som er vanlig for en skremmende stor del av en normalbefolkning.

Jeg mener at «godheten» i dag i overveiende grad er blitt banal, i den forstand at «de gode» jo bare følger «ordre», dvs de forefinnende magiske besvergelsene de utsettes for, og at de blankt underordner seg «det servilt betingede korrekt emosjonelle» og at dette med nødvendighet medfører at de ikke ser, føler og forstår at det har noen personlig plikt til å ta ansvar for eller tenke over konsekvensene av hva de gjør. De ser ikke nødvendigheten av å tenke juridico-religico, som jeg kaller det.  Om nødvendigheten av å tenke juridico-religico og Om hypermagi, hypermagikere og følelser og "korrekte" emosjoner og se her om de ti bud og hypermagi og Kjærligheten Gud? -  eller ikke engang "gud" og "Pro-choisere" og dødsstraff og Alle troer like tolerante?

Verden skal visst nå frelses via floskler, plattheter og sentimentalitet. Men ikke bare: Det er bare å spe på med litt gjensidighet: Den som føler mest skyld skal føle seg mest god og både mest politisk og mest emosjonelt korrekt. Og kulturelt korrekt. Sjelig og personlig korrekt.  Moralsk korrekt. Mest strømlinjeformet, (det er viss blitt en dyd nå).

Men korrektheten må være gjensidig; den bør ikke bare angå, men gjennomtrenge. Hvis du føler skyld for utilstrekkelighet, (ikke synd), skal din nabo, som har det like godt eller like dårlig som deg selv, også føle den samme skyld. Problemet er at det sinn som tenker, føler og agerer slik, faktisk setter seg opp til, ikke bare til å være Gud, men til å være bedre enn Gud. Hvilket jo i seg selv umulig kan være å følge det store budet: Du skal elske din neste som deg selv og Gud med hele din sjel og hele ditt hjerte, Matt 22. 34-39.

Hvem skal sette standarden og sitte i «dommersetet»? Hvem skal avgjøre hvem som mest god og hvem som er mindre god? I vår tid synes de korrekte emosjoner å innta dommersetet. Den som er mest emosjonelt korrekt vinner; i praksis betyr dette at hele vår «hjelpekultur» er nødt for å bygge på et hykleri, et institusjonelt og institusjonalisert, kollektivt hykleri som bare de færreste er i stand til å gjennomskue og ta for hva det er, face value.

Hvem vil i dag med hånden på hjertet kunne si at jeg elsker min neste som meg selv? Og enda mer presist: Hvem vil kunne si at han elsker Gud over alt og med hele sin sjel og hele sitt hjerte?

Jeg synes jeg hører høre Jesus si: Hvem er god uten Gud? Og hvem tør vel si at «alt skjer til det gode for Gud», eller at «Guds veier er uransakelige», eller «de fattige vil dere alltid ha med dere»? Og på den andre siden: Hvem sier vel ikke i dag som tolleren at «jeg er jo bedre enn «synderne, bare se på meg … »?

I dag «synder» vi mot budet om at «du skal ha bedre emosjoner dypere empati og føle sterkere enn … «

Om ikke lenge vil de samme folka si: Allah er større enn … De er allerede forelsket i sin egen fortreffelighet og selvforherligelse, de vil kunne tror på hva og hvem som helt, bare de tro, føler og emoverer nok, men de bøyer fromt av for å innrømme det. De evner ikke engang å se konturene av den karikatur av «de gode» de selv gjør seg til. De mistar skuespillet og hykleriet for sannhet og virkelighet.  "Emovering" og emosjoner mer livsfarlige enn du tror?

Grunnen til at man føler seg «bedre enn», må ligge i dette at man ikke lenger tror på Gud. (Man skal ikke sammenligne seg med andre, sier Bibelen). Man kan ikke lenger trøste seg med at man elsker Gud, når man er i villrede – ironisk nok fordi man altså ikke tror på Gud - om det faktisk kommer fra Gud om man skal hjelpe på akkurat den eller hin måte eller ikke. Man tvinges da til å ta parti for ett syn på saken og da helst det synet som synes å være mest i pakt med budet, (ok det kan bare være snakk om gradsforskjeller her) : Du skal elske din neste like mye som jeg elsker min neste. Og du skal vise det på samme måte som jeg gjør. Når jeg vil ta imot 10 000, skal du også mene det. Eller omvendt: Hvis du mener at det bestyr å elske din neste mer ved å ta imot færre, så kan du ikke elske din neste like mye som jeg gjør.

 Det skal i vår tid dreie seg om følelser og hvem som ha de mest følelsesladede appeller og hvem som kan sjonglere best med de mest fortryllende taleakter, og honnør- eller «buzz-ord», de yndigste gestikulasjoner, den meste innyndende stemme og de mest «løftende» geberder og løfter, med krav om å bidra med og yte stadig mer «feel-good».  Man skal forresten ikke bare føle seg bedre, ved slikt, nei man skal oven i kjøpet vite at man virkelige er bedre. (Snart vil man kreve maskinell registrering av de korrekte emosjoner; man vil kreve gratis tilbud om en slags telleskrittsklokke). Man skal ikke være i tvil. Det skal være forbudt å synde, fordi de som mener de kan synde – i tradisjonell kristen forstand – nå egentlig er syndo-fobe. De har en irrasjonell frykt for et fenomen som (de tror) ikke eksisterer, for hvordan kan man synde hvis det ingen Gud finnes?

Man skal nå føle seg sikrere og mer trygg enn noen gang tidligere, (selv om vi som samfunn er tryggere og sikrere enn noen gang). (Det nye – røde og velmenende - kategoriske imperativ!). Hva mer kan man bidra med? Man kan egentlig ikke gjør mer enn å få andre til å føle seg litt mer skyldige, urettferdig heldig stilte, altfor mette, altfor lite empatiske og solidariske. Her skal det stilles stadig større krav, samtidig som menneskeheten blir stadig mer sløv og mindre hjelpevillig. Paven og Dagen forutsetter at mennesker flest ikke elsker sin neste som seg selv. De elsker seg selv mer enn nesten. Men hvem er nesten?

På bibelsk tid var nesten naboen, de som bodde i nærheten av deg. Det var lett å skjønne at det som angikk naboen også angikk deg selv. Hvis du plutselig begynte å hate din nabo, skadet du hele samfunnet, ikke bare «bygda».

I dag skal du «elske» alle betingelsesløst, hvor de nå enn måtte befinne seg. Kjærligheten er blitt global. Bygda kan vente, til neste statsbudsjett. Dessuten har alle sine menneskeretter og sitt menneskeverd.

At noen skulle sulte eller leve under fattigdomsgrensen i Norge, er en umulighet. Vi kan derfor rette vår kjærlighet mer mot «de andre» enn oss selv. Vi kan beskyldes for ondskap hvis vi foreslår at å hjelpe noen i nærområdene er bedre, mer lønnsomt for – absolutt - alle og mer forsvarlig enn å ta dem inn her til landet.

Ingen tar i dag høyde for at Jesus faktisk rettet sin appell til folk som på den ene siden var svært rike og mektige, og på den andre siden de som var svært fattige og levde i elendighet uten egen skyld og dessuten uten mulighet for å komme seg ut av situasjonen kun for egen «maskin».

I våre dager er vi i den situasjonen at vår hjelpeevne er drastisk øket, samtidig som behovet ute i verden er blitt drastisk større. Samtidig er det blitt en enorm kulturelt, religiøst, geografisk og etnisk avstand til de av våre naboer som trenger vår hjelp, eller nestekjærlighet; disse er de som vi nå befales å elske like høyt som vi elsker oss selv. Men nå kan det reises en rekke vanskelig spørsmål av kognitiv art. Skal vi spørre om motivet for å motta hjelp? Kan vi tenke oss alternative måter å hjelpe på? Hvor mye skal vi gi eller hvor mye skal vi kutte?

Svarene gir seg ikke av seg selv. Noen kan mene én ting, andre en annen ting. Begge grupper kan tenkes å komme med gode argumenter, men argumentene fra begge parters side hjelper bare et stykke på vei, for ingen kan være helt bombesikre på at bare den måten en selv og ens egne velger å være mer nestekjærlig på, det kan gå på egen menighet, egen organisasjon, eget parti egen bevegelse. Om man skal ta imot 5000 eller 10 000 flyktninger, viser at det her må settes en grense for inntaket. Men samtidig er det alt annet enn bombesikkert at å ta imot 10 000 er bedre og dermed mer nestekjærlig enn «bare» å ta imot 5000. Så hvem kan avgjøre hva som er best, og hvem som faktisk er mest nestekjærlig? Hvem kan bevise hvem som elsker sin neste som seg selv mest og best?

Men ødelegger kjærligheten kirken?

 Ut fra Bibelen er spørsmålet forkjært, for i Bibelen kreves det faktisk at du skal elske Gud høyere enn både deg selv og naboen. Dette faktum er imidlertid blitt et tabu i dag; «God is out», til og med i kristne kretser, ja, kanskje til og med i Den norske kirke.  Så hvordan er det mulig å være god uten Guds perspektiv? Jo, da avgjøres spørsmålet av «de gode» selv. «Det er «de gode» som bestemmer hvem som skal regnes som og eller ikke. Det er «de gode» som har definisjonsmakten og som derfor bør sitte på makten, mener de i hvert fall selv, en makt som kan brukes til å forhåne og fremmedgjøre de som ikke regnes som «så gode», ut fra «de godes eget godtykke». Og dessuten kan «de gode» da straffe «de mindre gode» eller «onde» over skatteseddelen og på alle andre utspekulerte måter, både følelsesmessig, sosialt og økonomisk – for ikke å si politisk.

Jesus skal visst ha sagt og befalt alt dette. I hvert fall gjør paven det, og lederen i Dagen i dag. Jesus mener visst at du skal hate deg selv som du hater din nære nabo og elske «de andre», de som gjerne står lengst fra deg og som bor lengst unna enda mer», dvs mer enn både naboen din og deg selv.

Men hvordan få det til? Det sier paven og lederen i Dagen i dag intet om. Det er som om akkurat det spørsmålet er irrelevant og noe man hverken kan eller skal diskutere, - og da er man plutselig blitt fundamentalist i den tro at man er mer frelst enn andre. Man er fundamentalt sikker på at man er «bedre enn … «. Ja, det er det eneste man er sikker på, i dag. Så mye, altså, for vårt trygge og gode samfunn, slik det har blitt.

I min påstand ligger det en floke. Er den sann?  Hvem skal avgjøre til syvende og sist?

Pavens drøm og advarsel. Skrevet av: Kari Fure, redaktør i Dagen, lør 28. nov. 2020

Kristen tro må aldri brukes som påskudd for å stenge mennesker ute. For refleksen i kristen tro er det stikk motsatte.

Pave Frans … (ber oss) om å ta holdninger og livsstil opp til grundig vurdering. Bruk koronakrisen som en mulighet til å starte på nytt og planlegge en mer rettferdig verden …

… Han kritiserer profittjag og ulikhet, rasisme og politikere som lyger. Han er bekymret for land med kristen flertallsbefolkning og økende populisme. Og han trekker paralleller til 1930-tallet …

Pave Frans går også hardt ut mot dem som vil avvise migranter i nød … Et slikt tankesett er en grotesk forvrengning av kristendommen, hevder han.

… Det er altså store ting paven har fundert på under koronakrisen. Han drømmer om en bedre fremtid for menneskeheten, der både flyktninger, fattige, eldre og andre marginaliserte blir inkludert. Han mener det er en selvmotsigelse når en del kristne på den ene siden forkynner bibelens evangelium, og på den andre siden ikke ønsker fremmede i nød velkommen og ikke anerkjenner deres menneskelighet som skapt i Guds bilde.

Han ønsker å vise hvor radikalt det kristne budskapet faktisk er … Det kan også norske protestanter gjøre klokt i å reflektere over. Kristen tro må aldri brukes som påskudd for å stenge mennesker ute.

… Kristen tro er i sitt vesen misjonal og inkluderende. (Se vår kommentar: Kristentroen er heldig vis ekskluderende og intolerant).

Den voldsomme radikaliteten i kristen tro handler først og fremst om Guds ubetingede kjærlighet til oss alle. … Det gjelder hele bunten. Kristne, så vel som muslimer og buddhister og ateister. Vår Far … var villig til å ofre sin egen sønn for å forene oss (min mrkn) med seg. Samtidig ber Gud oss om å elske våre medmennesker som oss selv. For vi har alle samme menneskeverd.

… «Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?»

Så vil politiske myndigheter gjerne si at landets grenser må beskyttes, at ressursene er begrenset og at man ikke har kapasitet til å hjelpe alle. Og de kan ha ha rett i dét. …

Men når politikere og byråkrati lar svake grupper bli salderingspost, er det kristenfolkets kall å protestere … «Dere skal ikke undertrykke enker og farløse, innflyttere og fattige», står det i Bibelen.

Paven utfordrer oss til å tenke igjennom hva som er den største trusselen mot kristne kulturer. Er det flyktninger fra andre kulturer, eller er det vår egen lunkenhet? Er det for eksempel muslimenes skyld at det er glissent i kirkebenkene våre, at dåpstallene synker, og de fleste norske barn mangler grunnleggende kunnskap om kristen tro?

Eller har kirken har mistet sin kraft, at troen betyr stadig mindre for stadig flere og at vi ikke makter å gi troen videre til neste generasjon? At vi lar oss styre av frykt for de fremmede, heller enn å stole på ham som er allmektig?

Det var nettopp økt respekt for menneskeverdet som ble resultatet da kristendommen kom som en siviliserende kraft til Norge for tusen år siden

https://www.dagen.no/meninger/leder/2020-11-28/Pavens-dr%C3%B8m-og-advarsel-962132.html