Når kjærligheten blir despoti

Det er godt vi har filosofer i våre dager. Det er få av dem og enda færre av dem som tør å nærme seg virkeligheten på en sann og fruktbar måte. Man synes å være smittet av en allmenn frykt for godheten.

Man skal derfor være god for å bli beæret med tittelen professor i filosofi på universitetet i dag.

Det er få som ikke i dag lar seg friste av sløvhetens bedagelighet, for ikke å si uansvarligheten, og den sentimentale lengsel – i seg selv - etter å kunne fly inn i sentimentaliteten, eller forestillingen om egen godhet, som selve kriteriet på at man fortjener «det evig liv», - et liv som mange professorer ikke ønsker å vite noe av, fordi de så inderlig godt og vel liksom vet, at et evig liv ifølge dem selv, logisk for dem, da dessverre måtte leves og dessuten utleves å jorden, med all dens ynkelighet og råskap, i evighet, og da uten mulighet for å slippe gjørma. Og sammen med denne begredelighet da inkludert alle de påtrengende og vanskelig filosofiske problemer, som de kanskje da aldri helt ville kunne klare å løse eller få et tilfredsstillende svar på, like vel.

Politikerne av i dag, derimot, tror at de har evige svar på helt konkrete og derfor begrensede problemer av i dag. De er oppslukt av å forsøke å slukke «ondskapens branner». Overalt. De frykter intet liv i evigheten, ser det ut for. Kanskje de ikke tror på noen evighet?

I så fall går veldig mange her i livet med en godt skjult og lite bearbeidet angst både for det gode og det – åpenbart - onde. Det problemet vi skulle være mest opptatt av, med andre ord, er og forbli et kjellerproblem for kjellermennesker, men det problem som altså politikere og altfor mange filosofer nettopp ikke er opptatt av, ut fra purt behov for bedagelighet og angst og en barnslig eller farlig naiv frykt for hva alt det dette egentlig dreier seg om.  

Spør man meg.

 Derfor skal vi lytte til hva professor Jens Saugstad skriver i det håp om at mange kan lære av det og at spesielt «vi» kan lære av det, uten å bli lokket for langt ut og inn av sentimentaliteten og skremt for mye av virkeligheten og realismen. Vi har skrevet en del om disse tingene. I og for seg dreier hele denne bloggen seg om spenningsforholdet mellom ondskap og kjærlighet. Se linker under og linker i disse linkene igjen til andre linker. Her er nok å ta av. Jeg forsøker å legge an en personlig tilnærming på alt dette. Området er imidlertid sterkt «minelagt» og kompleksiteten i det hele frarøver en å komme med brilliante påstander, innsikter og forsøk på løsninger. Vår dømmekraft er som de fleste bør vite, sterkt redusert, fra «originaliteten av», for å si det rett ut. Det er ikke lett å få sagt alt på en gang. Man skal heller ikke ta alt på en gang, akkurat som man ikke skal ta alle pillene i et pilleglass på en gang, i første forsøk, så å si.

 «Vil Norge ved å ta imot asylsøkere fra Moria etter brannpåsettelsen sette andre asylsøkere i fare ved å oppmuntre til liknende desperate handlinger? Er det moralsk riktig hvis det oppmuntrer andre til å risikere livet for seg og sine for å emigrere til Europa,» spør Saugstad i en brennaktuell artikkel, se her, via Document

Videre: … mitt inntrykk, blant annet etter å ha lest strømmen av innlegg her i avisen siden lenge før brannen, er imidlertid at et stort antall av dem som klager over Norges Moria-politikk, dypest sett anser det som et spørsmål om medfølelse og nestekjærlighet.

 Videre: Privatpersoner er moralsk forpliktet av nestekjærlighet, men det er et kategorimistak å tro at en stat kan være forpliktet til å hjelpe noen på et slikt grunnlag.

… nestekjærlighet som moralsk plikt er uavhengig av evnen til medfølelse, forklarer filosofen

… Vi kan bare nærme oss dette utopiske idealet om selvlovning gjennom ufullkomne ordninger, som indirekte folkestyre. Derfor kan en stat krenke sine borgere. Men hvis den hadde oppfylt idealet til punkt og prikke, ville dens maktutøvelse ikke kunne gjøre noen borger urett. Som det heter, «den som samtykker lider ingen urett». Dette er det liberale demokratiets idé.

…     myndighetene er rettsmoralsk forpliktet overfor borgerne til å holde kontroll med immigrasjonen og ikke la seg presse til å føre «hjerteromspolitikk» (jf. Reinfeldt og Sverige). Siden moralen skal matche statens tvangskarakter, må moralske begrunnelser av politikk vise til moralske plikter som åpner for bruk av tvang.

    Derfor åpner rettsmoralen for bruk av tvang, mens privatmoralen må overlate etterlevelsen av sine plikter til den enkeltes samvittighet.

Privatmoralen derimot er uforenlig med ytre tvang.

    Moralske plikter som krever et bestemt motiv for å bli oppfylt, kan bare oppfylles av den handlende selv og dennes samvittighet. Vi kan påvirke andre, til og med hjernevaske dem til å ha et bestemt motiv, men så lenge de er frie aktører, kan vi bare tvinge dem til å utføre selve den fysiske handlingen. Det er grunnen til at nestekjærlighet regnes som en privatmoralsk plikt. For enten vi forstår motivet som medlidenhet eller aktelse for moralloven, er det umulig å tvinge et fritt menneske til å ha et slikt motiv for å hjelpe.

… For kravet om et mer høyverdig motiv, la oss si respekt for menneskeverdet, kommer i tillegg – det er en privatmoralsk plikt å ha et slikt motiv. Når plikten kan oppfylles bare ved å gjøre en fysisk handling uansett motiv, er det mulig å tvinge andre til å oppfylle den. Dermed kan rettsmoralske plikter opptas i juridiske lover og håndheves av politiet.

… Konklusjonen blir da:

    En stat som begrunner asyl- og flyktningpolitikk med nestekjærlighet, krenker sine borgere moralsk. Ingen borger kan samtykke i statlig tvang på grunnlag av en moralsk plikt som er logisk uforenlig med ytre tvang. En slik politikk er despotisk, og det liberale demokratiet får et totalitært anstrøk ved å gå inn på samvittighetens enemerker.

 Se her våre egne artikler om Anders BB og ondskapen: Våre spekulasjoner om kjærlighet og ondskap her

Se her om judaskompleks, det onde og kjærlighet: Individet Anders BB's gudsbildet eller manglende gudsbilde

Karl Popper sier et sted:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet»

Kommentar: Slik jeg tolker dette er det ikke den kristne kjærlighet den berømte filosof og vitenskapsmann Karl Popper har i tankene, for den er i høyeste grad rasjonell, se vår tidligere postering her på bloggen; (Ødelegger kjærligheten kirken? se link under).

Den kjærlighet han har i tankene er den som vil prale med sin godhet uten tilknytning til Jesu person som Gud og Jesus historisk-objektive offer en gang for alle til frelse for hver den som tror. En slik tro er en fornuftstro og ikke en irrasjonell tro, en tro som henter sin kilde fra mennesket eget indre eller fra «den troendes» ideologi, klan, familie, gruppe av troende eller rase. En irrasjonell tro er en tro som elsker noen mennesker fremfor andre og som skjelner mellom jøde og greker, kvinne og mann. En slik tro er islam, for i islam fins det ikke rom for å elske dem som står utenfor islam. Islam foreskriver forskjell på mann og kvinne i forhold til plassering i himmelen, for eksempel. Den forhåndsdømmer ved å utelukke jøder, kristne og ateister fra frelsen, noe hverken jødedommen eller kristendommen gjør. I kristendommen overlates dommen til syvende og sist til Gud, til hans forutvelgelse, men ikke en predestinasjon som kan leses ut på forhånd ut fra Allah’s og profetenes egne ord. En slik religion kan derfor lett brukes som en hatreligion, en rasistisk religion, hvis man legger gjeldende straffebestemmelser til grunn, loven om forbud mot å uttrykke hat mot grupper og individenes religion. Islam i og med sine hellige skrifter nedbygger individuelt og kollekt forsvar mot totalitarisme og fascistoide strømninger. Islam i seg selv bryter med norsk lovs intensjon, en lov som springer ut av den judeokristne tradisjon.

Om godhet i form av alltid å ta de svakes parti: Den vil ende i sin motsetning eller i fravær av genuin godhet, se det jeg kaller Sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet, eller formulert slik:

Sosialøkonomiske teser om nestekjærligheten eller godheten

Filosofen Karl Popper sa:

«Vi bør kreve retten til å undertrykke de intolerante om nødvendig, selv med makt, for det kan godt hende de ikke har tenkt å møte oss med rasjonelle argumenter, men tvert om forkaste all argumentasjon. De kan komme til å forby deres tilhengere å høre på rasjonell argumentasjon og i stedet instruere dem til å møte argumenter med knyttnevene eller med pistoler. Vi bør derfor i toleransens navn kreve retten til å ikke tolerere de intolerante.»

 Popper var ingen anti-antifa, - for antifa var selvsagt ikke skapt den gang Popper skrev, og selv om antifa i dag har historiske røtter. Popper var ingen voldsromantiker, ingen fascist og heller ingen kommunist. Han var en fredens mann. En vitenskapsmann av rang og klasse og heldigvis har han vært meget innflytelsesrik i akademiske og intellektuelle kretser. Han var en motsetning til filosofen Herbert Marcuse, som vi har omtalt bl a her på bloggen, med nyttige linker. Marcuse var også innflytelsesrik. Han påvirket «en hel haug» 68’ere til det verre. Han appellerte til de laveste menneskelige lidenskaper og instinkter. Se i Store Norske om Popper her og om Marcuse her:

 https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/antifa-pro-hva.html

 Det som skulle være selve kjærlighetstemplet i det norske samfunn, Den norske kirke, er det et sted hvor ubetinget kjærlighet råder? Og er det mulig for kjærligheten å overvintre der? Se følgende:

Ødelegger kjærligheten kirken?

Hadia Tajiks verbale perle - pluss

Dette essayet, eller denne collagen , skal omhandle noe i og for seg historisk, noe som riktig nok, dessverre, har gått folk hus forbi, i sin glimrende alminnelighet. Det skal handle om Hadia Tajiks «verbale perle», som visse mediatyranner falt for, og fremdeles faller for, idet de utviser en servil pleietrang overfor Allah som bare forsterker inntrykket av tvangspreget servilisering, en kronisk tilstand de ikke evner å se, navnsette og gjennomskue selv. Det handler om at avisen Vårt Land gjør seg til en Djevelens advokat for Allah, ikke for «saliggjøringen av kristentroen» her i landet. De vil ikke gjøre kristentroen i seg selv helgenforklart; de pleier og behager, og logrer for Allah, i stedet.

Og dette er et symptom, et symptom som aldi kan lege noe eller noen som helst, fordi man ikke våger å gå på årsaksforholdene – som i og for seg jo ligger åpne i dagen – hadde de bare våget.

De velger i stedet å ernære seg på frykten, og mistanken, om at noen «frykter islam» på en ublu, uforskammet, nedrig, uakseptabel, straffbart intolerant og ondsinnet måte – uansett kritikkens saklighet og gode vilje, og nødvendighet, i en tid som denne.

Innledende fristelser, for helhetens skyld:

Støres tale 1. mai om ytringsfriheten og vårt dilemma, (finnes på nettet).

Fra Screwtype letter, av Lewis:

First published in February 1942,^[2] the story takes the form of a series of letters from a senior devil, Screwtape, to his nephew, Wormwood, a junior tempter. The uncle’s mentorship pertains to the nephew’s responsibility in securing the damnation of a British man known only as «the Patient». …

After the first letter, the Patient converts to Christianity, and Wormwood is chastised for allowing this. A striking contrast is formed between Wormwood and Screwtape during the rest of the book, wherein Wormwood is depicted through Screwtape’s letters as anxious to tempt his patient into extravagantly wicked and deplorable sins, often recklessly, while Screwtape takes a more subtle stance, as in Letter XII, wherein he remarks: «... the safest road to hell is the gradual one – the gentle slope, soft underfoot, without sudden turnings, without milestones, without signposts.» …

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Screwtape_Letters

Støres 1. mai-tale avbrutt av demonstranter: – Lenge leve ytringsfriheten ...

NTB   02.05.2025 08:40:

… – Dere må vise respekt for den siste taleren også. Vær så snill, på vegne av arrangørene som er på deres lag, sa Gjerstad bestemt før hun lot Støre fortsette.

Viste til norsk innlegg i Haag.
Da fortsatte Støre og henvendte seg til demonstrantene direkte: Dere, la meg si en ting. Mens jeg står her nå, så står Norge på talerstolen i Den internasjonale domstolen, der Norge har fått fram en sak for å avgjøre om Israels okkupasjon er brudd på folkeretten, for å bruke alle de mulighetene vi har.

Det er dét politikk handler om. Og her står en representant for den regjeringen som har anerkjent Palestina som stat, fortsatte han.

Og her står en representant for den regjeringen som bruker alle mulighetene vi har politisk, for at folk kan leve sine liv side om side og i fred, for at det skal komme inn humanitær hjelp, for at okkupasjonen skal stoppe, og for at Palestina skal få sin egen stat.

Han avsluttet talen på Youngstorget med å si: Lenge leve ytringsfriheten, som et budskap til demonstrantene.

https://www.document.no/2025/05/02/stores-1-mai-tale-avbrutt-av-demonstranter-lenge-leve-ytringsfriheten/

Så nærmer vi oss kjernen i det dette dreier seg om:

«Drivkraften bak både Hauers og Schelderups religionsfilosofiske prosjekter – den gang - var å redde en religiøs sannhetskjerne fra historisering og relativisering. (Se mine posteringer:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/litt-om-teologi-om-dette-vre-liberal.html ).

Dermed måtte deres hovedpostulat være, at det bak mangfoldet, skjuler seg noe felles, evig og universelt. Noe som er forbundet med det guddommelige selv og blir formidlet til menneskene gjennom den religiøse opplevelse. Denne typen forestillinger betegnes gjerne … som perennialisme – er også typisk for dagens nyåndelighet. Nært forbundet med denne, er forståelsen av det religiøse som noe organisk, som utfolder seg ut fra seg selv og antar nye former, men like vel er identisk med sin kjerne og sitt opphav. … religionens «vekst» insisterer på at dens essens forblir den samme. … hovedoppgaven blir ikke å kartlegge ulikhetene, men snarere å gripe selve «ur-religionen», skjult bak det religiøse livets mangfoldige ytre former … en nedtoning av de enkelte religioners læresystemer og tradisjonens betydning. Alt har rot i den samme mystiske opplevelse av den guddommelige impuls og utgjør dermed dypest sett en enhet. … mystikken regnes som den mest uforfalskede formidler av den ur-religiøse erfaringen. … forutsetter en særlig begavelse som de færreste besitter. … en radikal nedbygging av dogmatikken vil dermed ikke rokke ved troens innerste sannhet. … skal systematisk arbeide for for en tilpassing av religionens ytre former til den rådende kunnskap og virkelighetsforståelse.

… Terje Emberland kommenterer: det er vanskelig å se hvordan dette kan oppfylle det som til alle tider synes å være religionens hovedformål: Å gi identitet og mening …. Schelderup gir intet klart svar på dette dilemmaet, (han mener at det kan løses ved at religionen vender bort fra det hinsidige). Hauer – (som ble nazist) - mener at religioner blir bestemt av noe som overskrider det historiske: Rasens naturgitte egenskaper. … åndens rot er i blodet …

Karl Popper: … den avgjørende likheten mellom alle disse intellektuelt ubeskjedne oppfatninger er, at de ikke vurderer en tanke på grunn av dens meritter … (Emberland: fokus rettes ikke mot meningens kvaliteter som sådan, men mot personen som ytrer dem … forbundet med irrasjonalismens autoritetstro er tilbøyeligheten til et dualistisk syn på menneskeheten og til elitisme … ).

Irrasjonalismen er nemlig i stand til å inngå allianse med hvilken forestilling som helst.

Harald Oftestad: «Har man først nedvurdert og latterliggjort – alle forsøk på å sondre mellom vitenskapelig kontrollerbar og vitenskapelig ukontrollerbare påstander, så er stengslene falt, fantasien er fri til å boltre seg i de mest absurde eller «perverse» teorier, og man kan uhemmet konstruere og akseptere – alt etter personlig behov eller forventet nytte».

Kommentar: Og ja, det er der vi er kommet, og det er i dette perspektivet jeg selv har myntet termer som hypermagi, de servilt betinget korrekte emosjoner, det juridico-religico paradigme, emovering og å «holdne» - den verbale siden av «holdninger», og «det nye emosjelle credo» - se
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Emberlands observasjoner og mine egne termer kan belyse den saken vi i det følgende skal behandler, nemlig saken om "Tajiks Julekronikk" i den såkalt kristne avisen Vårt Land, og denne avisens lillebror: Dagen, som foregir å være litt frommere enn Vårt Land, men som i virkeligheten utviser de samme svakhetene, og den samme autoritære tendens, hvis ikke verre, som Vårt Land selv.

Vi tar utgangspunkt i en nylig artikkel av Kjell Skartveit, som nok må sies å være den mest klarttenkende og derfor mest befriende «teolog» vi finner her i landet i dag.

(Sitatene er hentet fra "Intellektuelle og Det totalitære, pervertert idealisme?, av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red), 2014.

Bakgrunn:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html

Tajiks kronikk og kritikken av den (og hvor forfatteren ubetinget og uten nåde ble utestengt fra Vårt Land – ved red. Johannes Morken - på livstid, dvs for alltid):

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

Smaker ikke «forumsnekt» og utestengelse fra «forumet» i dagens fromme, kristne offentlighet som en form for fascisme?

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/vet-du-at-de-hater-deg-vet-du-at-du-br.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/hanvold-og-morken-en-nifs-samlet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html

Skartveits artikkel:

https://www.document.no/2025/04/27/kristi-kjaerlighet-er-blasfemi-for-islam/

Tajik skrev:

«Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.»

Kommentar: Er ikke dette en vakker perle av en trosbekjennelse, i vår sekulariserte verden av i dag? Jo, dette er ikke bare lov å si, det er i tillegg så vakkert formulert, og uttalelsen er sogar så helt i tråd med trosfriheten og religionsfriheten her i dette tolerante landet, at vi bare har å istemme – for ellers er vi farlige og bør forbys.

Tajiks formuleringer er så til de grader noe vi bør akseptere og gjøre til vårt eget hjerteanliggende, at vi bare må legge oss på kne og be om frelse, herfra og til himmelen. Tajiks bekjennelse er et strålende eksempel på hvor tolerante vi er blitt, og ingen nevner hvor virkelig gode vi er blitt, ja, så gode at vi ikke-muslimer burde skamme oss og mer, for at vi ikke bare tillater eller godkjenner, men unnlater å gjøre Tajiks ord til vår egen trosbekjennelse til ledestjerne i vårt liv og i vår død?

Vel, kritikk av Tajiks  ord ble premiert med evig utestengelse fra Vårt Land, tett etterfulgt av Dagen.

Vi skal sette mer lys og fokus på alt dette i det kommende.   

A propos, fra den mer mytiske eller eventyrske sfære i dagens offentlighet:  

«Når jeg bruker et ord, betyr det akkurat det som jeg vil at det skal bety!», sa Trulle Rulle hovmodig (…). «Det det er spørsmål om (…) det er hvem som skal bestemme her – du eller jeg», i Lewis Carrol: Gjennom speilet. (Glucksmann, s 73).

Robert Lifton: Uten helt å innse det, har vi utviklet et slags Selv som er tilpasset rastløsheten og flyten i vår tid … Det foranderlige selv springer ut fra forvirring, fra den utbredte følelsen at vi er i ferd med å miste vår psykologiske forankring» … «en slags funksjonell dissosiativ tilstand som opprettholdes av psykisk nummnehet». (Fra The Protean Self, 1993, gjengitt i Hagtvet’s Høyreekstremisme, 2012, s 113 ff: … erfaringsmessig er det fragmenterte, anomiske, konvensjonelle Selvet ofte blitt stående som en fasade eller for å gi et skinn av normalitet, mens psyken bak masken har gjennomgått en heroisk fordoblingsprosess der de eksistensielle problemene som forkrøplet vedkommendes evne til å føle seg levende og betydningsfull, løses, slik at han eller hun føler seg gjenfødt som en «ny mann» eller «ny kvinne». … som understreker den sentrale betydningen «splitting og fordobling» har i terroristenes radikaliseringsprosess … den palingenesen som nødvendigvis må ligge til grunn for den … fra et individ som er klinkende klar over sin egen svakhet til en som er den heroiske og potensielle destruktive formidler av et ideologisk eller religiøst budskap, er dramatisk. Terroristgruppen legger til rette for denne forvandlingen, den tilveiebringer et nytt trossystem … som definerer terrorhandlingen som moralsk akseptabel … som å stå i et større godes tjeneste … « s 114.

Kommentar: Her ser ikke «Hagtvet» - og altfor mange akademikeres fundamentale naivitet - islam proper: Allah påbyr (både religiøst og juridisk) osv … altså den juridico-religico sammenhengen og det juridico-religico fundament. «Hagtvet» ser bare den psykososiale dimensjonen, hvilket i seg selv reduserer boken hans til noe sentimentalt fjas, til et intellektuelt skipbrudd, til hypermagi. «Hagtvets» vinkel tjener bare så altfor enkelt til å gjøre terror i Allah’s navn til noe lett bortforklarlig. Han har med andre ord hverken skjønt poenget eller tatt alvoret.

«Hagtvet» sper på med denne: Det er symptomatisk for perversjonen av sunn individualisering at radikalisering innenfor en narrativ terroroverbygning vanlig vis ledsages av en akutt forvrengning av forholdet mellom og ytre virkelighet der de «nye selvets» indre psykiske verden får langt større betydning enn virkeligheten utenfor. Dette kan betraktes som et uttrykk for forhold som innen psykiatrien betegnes som Alice (i eventyrland) syndromet … hvor Alice først krymper, og så blir stor igjen etter å ha inntatt ulike deler av en (hallusinogen?) sopp. … Ved å ødelegge symboler på «det onde», tror enkelte, særskilt villfarne titaniserte sjeler, at de gjennom noe tilsvarende, skjult magi, vil være i stand til å forårsake sammenbruddet eller ødeleggelsen av hele den «vonde» verden disse representerer (skriver Roger Griffin, eller Hagtvet) …

Kommentar: Det forundrer meg storlig at «Hagtvedt» her nevner «hallusinogen», når han lettere kunne ha nevnt visse former for islam, i stedet for et kjemisk stoff, som en større fare enn bare en sopp, i dette eventyret, som er et veldig realistisk og pregnant bilde på det som skjer ...

Karl Popper (for å repetere, litt selektivt): Oppgir man den rasjonalistiske posisjon til fordel for vektlegging av det man oppfatter som dypere lag i menneskenaturen, vil dette lede til en oppfatning  av den rasjonelle tanke som en overflatisk manifestasjon av det som skjuler seg i «det irrasjonelle dyp». Og fordi den dypeste sannhet ikke kan gripes av fornuften, forkastes den rasjonelle dialog og kritiske etterprøving som ytterste appellinstans for påstanders sannhetsgehalt:

Den må skape en tro på at vi «tenker med blodet» eller vår nasjonale arv eller med «vår klasse». Denne oppfatningen kan være presentert på en materialistisk eller spiritualistisk måte. Ideen om at «vi tenker med vår rase» kan kanskje bli erstattet av ideen om utvalgte eller inspirerte sjeler som tenker «med Guds hjelp». Jeg nekter på moralsk grunnlag å være imponert over disse forskjellene. For den avgjørende likheten mellom alle disse intellektuelle ubeskjedne oppfatningene er, at de ikke vurderer en tanke på grunnlag av dens egne meritter».

Og: «Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at det ikke fornuften, men kjærligheten, som skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet» (Hagtvet: Intellektuelle og det totalitære, 2014, s 119).

Fra vårt eget «kornkammer»:

https://neitilislam.blogspot.com/2017/06/allahs-kjrlighet-allahs-nade-grace.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/kjrlighet-er-gud-om-bl-bekkevoll.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/ateisme-et-beinrangelsprak.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/abb-og-vare-spekulasjoner-i-det-onde.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/5-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/nar-kjrligheten-blir-despoti.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/06/paris-i-flammer-stre-om-brenning-biden.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/noen-som-har-det-rett-med-kjrligheten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/stefanus-og-staten-kristen-eller.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kjrligheten-er-ikke-strst-av-alt-pa-tv.html

Videre: Filosofen Karl Popper sa:

«Vi bør kreve retten til å undertrykke de intolerante om nødvendig, selv med makt, for det kan godt hende de ikke har tenkt å møte oss med rasjonelle argumenter, men tvert om forkaste all argumentasjon. De kan komme til å forby deres tilhengere å høre på rasjonell argumentasjon og i stedet instruere dem til å møte argumenter med knyttnevene eller med pistoler. Vi bør derfor i toleransens navn kreve retten til å ikke tolerere de intolerante.»

http://neitilislam.blogspot.com/2022/08/antifa-etter-crash.html

Terje Emberland kommenterer slik, (i en artikkel som bl a tar for seg den liberalteologiske presten og forskeren Schjelderup):

Irrasjsonalismen fører altså til at fokus ikke rettes mot meningenes kvaliteter som sådan, men mot personen som ytrer dem (meg: Jfr Tajik her). Dette leder lett til en inndeling av mennesker i de som har og de som ikke har del i den dypere og usigelige sannhet. Sannheten er altså forbeholdt en utvalgt gruppe, anført av åndelig klarsynte profeter. Nært forbundet med irrasjonalismens autoritetstro er altså tilbøyeligheten til et dualistisk syn på menneskeheten og til elitisme.

Emberland nevner Hauers nazistiske ny-hedenskap (hvor irrasjonalismens totalitære potensiale slår ut i full blomstring).

… Schelderups religionsoppfatning innebærer ingen tvingende grunner til å avvise Hauers tyske tro. Tvert imot er den fullt ut forenelig med hans egen religionsfilosofiske posisjon. Når han etter et par år tar et oppgjør med nyhedenskapen, er det ikke på grunnlag av hans syn på religionens vesen, men ut fra hans egne etiske holdninger – hans universalistiske kjærlighet til menneskeheten. Popper er påpasselig med å påpeke at irrasjonalismen også kan få slike mer menneskevennlige konsekvenser, men presiserer:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet».

Schelderup forble altså, med Poppers formulering, en irrasjonalist som elsket menneskeheten.

(Fra Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nils Brandal (red.): Intellektuelle og det totalitære, pervertert idealisme?, Dreyer 2014, s 177 ff.).  

Kommentar: De kristne som ikke tålte kritikk av Tajik, som nevnt, kan mistenkes for å løpe en slags ærend for fascisme, - godhetsfascisme, fordi de forsøker å lage en helt ny tro og religion her i landet, ved å ta opp Tajiks islamske trosbekjennelse i vår opprinnelig kristne bekjennelse. Disse mennskene forsøker å få oss til å gå inn i nyhedenskapen med det aller letteste hjerte, fordi de ikke skjønner noe annet enn at det gjelder om å fremstå som overmåte god og tolerant, og fordi de har stålsatt seg med en intoleranse de selv forguder som toleranse.

Robert Fisk: Han hadde intervjuet bin Laden flere ganger på 1990-tallet. Han fordømte terrorangrepet 9. 11, … i møte med steinkastende afghanske flyktninger … barn og ungdom som slo ham til blods og knuste brillene hans, konkluderte han høsten 2002 med at brutaliteten han ble utsatt for var «helt og fullstendig noen annens skyld, vår skyld … jeg vil ha angrepet Robert Fisk og alle andre vestlige som jeg kunne få tak i … (forf. kommentar: Det var altså alle vestlige, uansett hva de hadde gjort eller ikke gjort, som var legitime mål for de undertryktes kamp … ).

Individuelt ansvar hos de angrepne eller individuell dømmekraft hos angriperne, eksisterte ikke … (Fra Intellektuelle og det totalitære, Pervertert Idealisme? s 274, hvor vi også finner denne innsikten fra Hanna Arendt, s 352: Hvis vi da spør, hvem er så den ideelle undersått for et totalitært regime? Svaret er ikke den overbeviste nazist eller kommunist, men mennesker som ikke lenger klarer å skille mellom virkelighet og fiksjon og mellom sannhet og løgn (the standards of thought).

Arendt advarte forøvrig mot «logicality» og så ensomhet som en slags forklaringsmodell til den totalitære væremåte. Karl Jaspers – som forsvarte kristendom, mot Nietzsche, som egentlig var helt avhengig av kristendommen for sine tanker - var for henne en tenker som aldri mistet sin forbindelse med virkeligheten. Han var i så måte med få unntak, et unntak i vestlig idehistorie. (Se for øvrig hans bok om Nietzsche og kristendommen!).

Litt om nazismen:

Som nasjonalsosialismen generelt, gir SS-ideologien uttrykk for en dyp mistro til fornuften. Opplysningstidens universalistiske sannhetsbegrep skal erstattes med en instinktiv og «organisk» tilnærming til virkeligheten. Sant er det som tjente kampen for rasen og folkefellesskapet. Den viktigste kunnskapskilde er ikke den kritiske fornuft, men de inspirerende myter. Dette får konsekvenser for hvordan ideologien blir formidlet. Som … påpeker, blir ideologien ikke så mye presentert tekstlig som helhetlig tankebygning, men som oftest i form av en rekke myter og forestillinger … som skal appellere mer til følelsene enn til forstanden, s 200  og Terje Emberland, s 210: Det er Himmlers eksplisitte intensjon å skape en ny religion som i ett og alt skal erstatte kristendommen … gi grunnlag for en ny livsform gjennom en ikke-kristelig artsegen verdensanskuelse … SS trengte ingen «formidler mellom seg og Gud, (Nb: akkurat som i islam, og helt i tråd med Tajik, som det ble forbudt å kritisere).

Hvem var Robert Fisk?: Norsk «utgave» av Fisk:

… eksemplifisert i tilfellet Karsten Nordal Hauken fra Norge, en venstre-aktivist. Han ble voldtatt analt av en somalisk «migrant refugee» som i 2006 ble returnert eller deportert tilbake til hjemlandet. Hauken beskrev seg selv på en kommentar som «feminist» og «anti-rasist». Hauken ble «consumed by an overwelming sense of guilt after the rape», skriver Glazov. «He was deeply saddended to see his rapist forced out of the country, he emphazised that the violator was not responsible for his actions … because he was a product of an unjust world and an upbringing marked by war and deprivation». s 124.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/jihadist-psychopath-arets-bok.html

Har Goethe fremdeles noe viktig å fortelle oss i dag: :

http://neitilislam.blogspot.com/2025/04/har-jan-hanvold-og-karismatikken.html

Mjaaland og topoi:

http://neitilislam.blogspot.com/2024/12/ma-du-ha-iq-for-kunne-tro.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/frykter-du-deportasjon-av-muslimer-i.html

Om Anfindsen :

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/anfindsen-nok-en-salto-mortale.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/hvorfor-publiserer-inyheter-document-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/du-skal-na-svpe-dine-nyfdte-i-krybben-i.html

Om bla Hølderlin:

lørdag 28. desember 2024:

Islamkritikk er muslimhat - noen vil ha det slik, fordi ...

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/islamkritikk-er-muslimhat-noen-vil-ha.html

Det kan kanskje være nyttig å minnes Johannes Morken, som den gang var redaktør for Verdidebatt i avisen Vårt land, (han jobber nå som redaktør i Stefanusalliansen, (med hovedvekt på «trusfridomen», en frihet han neppe kan ha forstått i særlig dybde). 

Jeg gjør her, som Gunnar Skirbekk, oppmerksom på dette enkle faktum: Religionsfriheten innebærer frihet til å kritisere religion, ikke bare frihet til å praktisere en religion. … Når en tar religionen på ordet, teologisk sett, oppdager en at faren er stor for at fromme personer havner i ufrivillig blasfemi dersom de søker å begrunne bestemte klesplagg og matformer med referanser til Gud og de hellige skrifter …

Kommentar: Skirbekk ser poenget, uten å se det helt. Han snakker som om Gud og Allah skulle være identiske og han forkludrer dermed sitt eget «budskap» (og det er rart at dette stykket av Skirbekk fikk plass i Hagtvedts m fl’s bøker). Hovedpoenget står imildertid klart: Kritikk av religion er en rettighet på like fot med at det er en rettighet å tro fritt … (Fra Sørensen, Hagtvedt og Steine, Politikk og religion, en farlig kombinasjon – 2012).  

Skirbekk minner oss på Middelalderen: For Kant dreier kritikk seg om lutrende utprøving, ikke en avvisning av den praktiske fornuft, jfr rollen til Djevelens Advokat i forbindelse med prosessene for helgengjøring i Middelalderen: Motargumenter som må fram og som må prøves før vedtak blir fattet; advokaten var den sanne forsvarer av troen. S 161, i boken Politikk og religion, en farlig kombinasjon?

Kommentar: Det Vårt Land - og dens representanter i denne saken -, presterer, i denne saken, hvis ikke mange fler, over hele linjen, er å gjøre seg til Djevelens Advokat for islam.

Skirbekk kommer med noe som burde ses på som en selvfølge, men som av flere motarbeides, både teoretisk og i praksis:

«Like som det er viktig å sjå religionan i eit politisk perspektiv, t.d med tanke på totalitære tendensar, er det også nyttig å ta dei på alvor teologisk sett».

Kommentar: Så ufattelig tafatt. Og hva skjønner dagens liberalteologer – og Den norske kirke? s 143.

Hagtvet bygger på Talmon: Med ryggdekking i uavviselig vitenskapelig innsikt, nærmest en betongaktig scientisme og en selvsikker forestilling om historisk uavvendelighet, gikk Lenin i gang med det store eksperimentet i et primitivt bondeland. «Der Robespierre var tvunget til - og ved hjelp av terror, å forberede sitt dydens rike … kunne Lenin bli rettledet av ufeilbarlige analyser av en objektiv realitet samt historiske og økonomiske lover», s 128.

Kommentar burde være unødvendig, men se på hva islam kan gjøre med mennesker og makter? Islam er DIN – tilnærmet naturen eller gud selv – som fundament for sin tro. Men bare så altfor få vil skjønne dette viktige aspektet i helhetsbildene man forsøker å danne seg, i all feighet, og i frykt for å «støte noen». De ikkemuslimer som kan håpe på konkret støtte og hjelp fra samfunnet, kirken, fagforeningene, skolen, bankene og (de som gjemmer seg i hauger av) storkapital mot å bli støtt, er få, om noen.

Hagtvedt om Hanna Arendt: «Logiskhet» - logicality - er et utslag av ubarmhjertig logisk konsistens: Den betongsikre deduksjon fra førsteprinsipper til konkrete handlingforskrifter totalt avsondret fra empirisk kunnskap – og dette skyldes frykt for å motsi oss selv …

… Når islam blir bestemt å være selve antitesen til europeisk kultur, følger det logisk å deportere muslimer, eller drepe dem. Alle. … da inntrer demoniseringen … s 334, i Høyreekstermisme, 2012.

Kommentar om siste ovenstående setning: Jeg tror Hagtvedt er litt for villig til å trekke konklusjoner ut fra Hanna Arendt her. Han går i logiskhetens felle, hennes felle, og den felle både hun og Hagtvedt selsagt nettopp ikke vil gå i.  

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/frsteprinsippene.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/03/terje-tvedt-det-internasjonale.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/gule-oikofascist.html

Meg: … Korrespondens foreligger når vi føler at det er sant som stemmer med hva sansene og fornuften (i skjønn forening) forteller oss foreligger. Koherenstenkning oppfattes som sant det som er logisk og konsistent og med «indre nødvendighet » i et system, skal det henge sammen. Et politisk system eller en politisk ideologi kan både være korrespondansorientert og koherensorinterte, for ikke å si «koherensdominerte etc». Det samme gjelder gudstro og religion. Like vel gjelder det allment, at vi ikke kan avtale at sannheten og virkeligheten ikke hører sammen, og ingen logikk eller innsikt kan overleve med et absolutt principium som forteller at «hjerter og hjerner» helt kan koble ut den sansbare eller målbare virkeligheten på bekostning av det logiske systemet som får alt til å henge sammen kun via koherensprinsippet. Høres tilforlatelig ut? Vel, i praksis vil de fleste her bli henvist til en funksjonen som «diktere», stilt overfor virkelighetens mange omskifteligheter … :

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html

Litt modus ponens etc:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-er-vold.html

Litt om bl a troper:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/kjempefarlig-stort-fakkeltog-for-strre.html

Se om DIN:

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

Hagtvet siterer Linz: … tiltreknngskraften til disse trossystemene omfatter nemlig ikke bare demagoger, partiaktivister og tilhengere av de forskjellige bevegelsen … men også høyt utdannede og intelligente mennsker. Hagtvet: Igjen har vi å gjøre med et fascinasjonsproblem (sic). s 130.

Rousseau: Om folket ikke ønsker den – allmennviljen – må folket bli brakt til å ville den, for den er er latent i folkets vilje …

Talmon: Det forelå intet behov for å mobilisere massene for å sette den revolusjonære avantgarde (eliten) i stand til å iverksette folkets egentlige vilje. I det øyeblikk eliten er kommet til makten, må den bli gitt armslag for å realisere denne viljen i all dens renhet (sic). Massenes a priori samtykke til hva lederskapet måtte gjøre, kan tas for gitt, og hvis dette er tilfelle, kan det fortsette med politisk aktivitet fra massenes side … ikke annet enn åpne for kontrarevolusjonær list … dette er prototypen på en autoritær mentalitet …

Kommentar: Man kan jo i dette lett se noe som vår i utgangspunktet ikkemuslimske elite i dag gjør seg blind for, dette at ekstremistene eller eliten blant muslimene kan forsøke å etterligne og gjennomføre det Lenin og hans kamerater på toppen gjorde, ved å tenke og gjøre likedan her i Vesten.

Alfred Cobban … slo ned på logiske problemer ved Talmon … «En ting var å etterspore avstamning (idehistorisk), det er lett hvis vi tenker bakover. Like enkelt er det derimot ikke å gå den andre veien. Da kan vi lett skape «en illusjon av en nødvendig kjede av årsak og virkning. Slik kan en etterspore en rekke innflytelsesområder fra Stalin tilbake til Lenin, Marx Hegel, Kant, Rousseau, Locke og Hooker og Aquinas. Hvert ledd i kjeden er gyldig; likevel må vi innrømme, at selv om det er fellestrekk og affinitet mellom Aquinas’ forestillinger og Stalin, har helheten en åpenbart mindre verdi enn delene».

Talmon selv sa at han studerte «bevissthet og trosformer»! Talmon beklaget at religionen var svekket, og han savnet særlig arvesynden … han savnet religionen fordi den hadde gjort fremveksten av utopisk tenkning mulig … s 114

Og: Fornuften er tross alt en samlende egenskap, som har menneskehetens fellesskap som objekt og formål. Høyretotalitarianismen benekter en slik fellesmenneskelig evne og egenskap og tar avstand fra universelle verdier. For Hitler var enhver mennskerettighetstanke blott og bart bløtaktig humanitetessentimentalitet. Goebbels var bevisst på at nazirevolusjonen ville bety en endelig fornektelse av «ideene fra 1789». … Venstresiden mente at mennskenaturen er perfektibel også i sin essens, det vil si kan åpnes for en uendelig forbedring, mens høyresiden preker vold som egnet middel til å holde orden på underdanige og gjenstridige undersåtter …  s 113.

Se min egen: https://neitilislam.blogspot.com/2014/09/de-nye-sofistene.html

Emilio Gentile: … en religion for å definere sin oppfatning av politikk som en integralistisk erfaring og en kraft for total regenerasjon som skulle føre til fremveksten av en ny sivilsasjon og en ny mennskehet. På den måten bidro de til å legge grunnlaget for sakraliseringen av politikken. Mussolini, den ateistiske sosialisten, trodde på en «religiøs forståelse av sosialismen». Antonio Gramsci var enda mer kategorisk. I 1916 proklamerte han at sosialismen «er den religionen som må ødelegge kristendommen. Religion i den forstand at den også er en tro, at den har sine mystikere og praktikere, og religion fordi den har erstattet ideen om katolikkenes transcendentale Gud med troen på mennskets og dets overlegne kraft som en enkel åndelig realitet».

Kommentar: Man skulle nesten tro at Morken og Tajik – som sosialist - hadde pugget Gramski, for å kunne ødelegge kristendommen. Tajik via en vag islamisme, Morken ved å støtte Tajiks jomfruelige perletekst, eller sosialistiske og islamske perletekst, (med kaffeeye på, bl a på Stortingets talerstol, nærmest parallelt med Stoltenberg), (som er det vi egentlig tar opp her).

Hagtvet: Når det gjelder revolusjonær kultur, ble også helliggjørelsen av vold som et instrument for regenerasjon viktig …

Kommentar: Tar han dette ut fra løse luften, fra sosiologien, antropoligien og psykolgien? Eller ser han ikke de hellige tekstene som islamistene tyr til, og helliggjør, ja, blir betalt for å underlegge seg, om så med selvmordsmyrding?

Benedetto Groce: «Religion fødes ut av behovet for orientering når det gjelder liv og virkelighet, av behovet for et begrep som definerer livet og virkeligheten. Uten religion, eller heller uten denne orienteringen, kan en enten ikke leve, eller en lever ulykkelig med en splittet og jaget sjel. Det er absolutt best å ha en religion som stemmer overens med filosofisk sannhet, men det er bedre å ha en mytologisk religion enn ikke å ha noen religion i det hele tatt. Og siden ingen ønsker å være ulykkelig, forsøker alle, hver på sitt vis, bevisst eller ubevisst, å danne sin egen religion».

Kommentar: Dette er selvsagt helt «bull» i de fleste muslimers tankeparadigmer. Men ganske klart i den vestlige tenkemåten, og det er dette som bringer oss til fall – tro du meg.

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/det-neo-kommunistiske-diktatur-i.html

Om ulike former for  kommunitarianisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/dagen-gilje-og-knutby-hva-kan-gjres-mot.html

Farlig farvann?

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/farlig-farvann-presupposisjonell.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-er-vold.html

Om troper bl a:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/kjempefarlig-stort-fakkeltog-for-strre.html

Fredrik Stjernfelt referer i "Høyreekstremisme, ideer og bevegelser i Europa", 2012, til Harold Brackman, 2011, som regner opp 5 punkter som viser at al-Banna, som burde være kjent for de fleste nå, tok i bruk fascistiske prinsipper: 1) Førerprinsippet, 2) Partiorgnisasjonen som revolusjonær avant-garde (jfr Lenin og eliten), 3) Dødskult 4)Foregivelse av demokrati, utnyttelse av demokratiske struksturer til maktovertakelse 5) Hård antisemittisme (henimot fokemordsplaner). S 254.

Kommentar: Stjernfelt øsker tydelig å gjøre distansen til islam proper så vid som mulig. Stjernfelt er ikke alene om denne akademiske manøveren. Men hva er sannheten? Jo, at islam rent faktisk har a lot of fascisme i seg, iboende, men dette våger nesten ingen i dag å si høyt.

Hagtvet har en grei beskrivelse av Raymond Aron og Julian Benda i "Intellektuelle og det totalitære", s 246:

Aron: Ideologiene er de intellektuelles opium; de intellektuelles ideer var ikke produkt av personlig og forutsetningsløs søken … de overser eller nedvurderer århundre lange tradisjoner …

Benda: … sviket består i å svikte den frie, sannhetssøkende, og tilpasse seg de tankemessige konjunkturer … ideologisk fastfrysing, s 246.

Hagtvet om Johan Galtung: Han opphøyer seg til dommer over en forsvarsløs fange … han har en lang historie som diktaturets håndlanger og leiesvenn …

https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/galtung-pa-al-jazeera.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/10/galung-es-volt-galtung-vil-det.html

Mine egne tilnærminger i all denne forvirringen, se her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

Skartveit: Sitat og kopi:

… Det er blitt lest fra Koranen i norske kirker, ikke bare i forbindelse med påsken, men også i anledning muslimers feiring av eid al-fitr. Uproblematisk, sier representanter for Kirken, uten at de prøver å forklare hva islam og kristen tro handler om, og om det er mulig å forene dem.

Dagens tekst gir oss et godt utgangspunkt for en liten refleksjon knyttet til vår forståelse av Gud. Vi møter disippelen Tomas, som krevde bevis for at han skulle tro på en oppstått Jesus, noe altså Jesus ga ham, med det resultat at Tomas anerkjenner Jesus som Guds sønn.

På grunn av syndefallet var mennesket fortapt, (Meg: ?) som syndere kunne han ikke invitere oss inn til det aller helligste. Men Gud elsket altså mennesket så høyt at han ga sin egen sønn, og det er han som møter Tomas, uten å anklage ham. Jesus forstår at bevis er viktig, han er tross alt sannhetens og dermed fornuftens utgangspunkt. På samme måte som han er kjærligheten og livets kilde. Men slike egenskaper begrenser også Guds allmakt. Gud tåler ikke synd, og det førte til at han måtte la sønnen gjennomgå den smerten forsoningen innebar.

En slik forståelse av Gud er blasfemi for muslimer. I deres øyne er dette et bilde på en svak Gud.

En av dem som forklarer dette godt, er Hadia Tajik. For en del år tilbake hadde hun en artikkel i Vårt Land der hun skrev om sitt forhold til jul som muslim. Artikkelen er avklarende, for den viser tydelig hvordan islam kolliderer med selve kjernen av kristendommen.

Hadia Tajik skriver at:

«Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.»

For mange høres dette ut som en rent teologisk utledning uten praktiske konsekvenser for den troende. Men disse dogmene gjør altså islam til den diametrale motsetningen til kristen tro, og forklarer islamske sivilisasjoners historie: Det handler om forståelsen av allmakt.

En avvisning av arvesynden og behovet for en korsfestet Jesus Kristus betyr at man vektlegger nødvendigheten av allmakt på bekostning av sannhet, absolutt godhet og rasjonalitet. Allah er en skaper som ikke kan forholde seg til begrepet synd i kristen forstand, dvs. handlinger som Gud ikke tåler. Ettersom Allah er fullstendig monoteistisk og allmektig, vil alle handlinger måtte utgå fra ham, også det kristne kaller synd. Det betyr at Allah må vedkjenne seg alle handlinger som finner sted.

Kjærlighetens vesen forutsetter frihet, ingen kan tvinges til å elske, og Faderen ofret ikke sin egen sønn for å tvinge noen til en relasjon de ikke ønsker. I kristendommen har vi derfor en Gud som gir mennesket en fri vilje og ansvar for egne handlinger, en Gud som lider med de lidende og sørger med de sørgende. For med Treenigheten får moral og rettferdighet en guddommelig forankring, fornuften et guddommelig utgangspunkt og frelsen sikres i den nye pakt.

Eller som C.S. Lewis sier det:

Hvis Guds uforanderlige hjerte kan bli påvirket av «dukker» han selv har laget, er det hans allmakt og ingenting annet som gjør at han frivillig underkaster seg disse følelsene. Det vitner om en ydmykhet som overgår all forstand.

Allah er derimot relasjonsløs, dvs. han er fullstendig én. Det innebærer at han ikke kjenner kjærlighet, for kjærlighet er relasjonelt betinget, og uten relasjoner er det meningsløst å snakke om kjærlighet. Det kommer da også klart fram i islam at Allah ikke skapte verden og mennesket for å inngå en relasjon med mennesket. Allahs relasjon til mennesket er menneskets underkastelse, ikke en far-sønn-relasjon.

Den viktigste konsekvensen av Allahs relasjonsløshet er at han blir fullstendig allmektig. Slik kjærligheten i Treenigheten var avgjørende for menneskets frihet, blir Allahs mangel på kjærlighet utgangspunktet for menneskets slaveri under hans allmektige vilje. En relasjonsløs guddom kan ikke akseptere at andre skapninger er frie, det vil undergrave hans allmakt. En allmektig guddom kan ikke la seg begrense eller forhindre av noe. Når Treenigheten begrenses av sin egen hellige kjærlighet, er det blasfemi i islam.

Men da blir enhver forståelse av moral og sannhet umulig, og årsaken er like skremmende som den er opplagt. For det første kan ikke Allah la seg binde av noe, han kan ikke som Treenigheten inngå en pakt med mennesket, alt må være mulig for ham. For det andre blir enhver moralsk diskusjon umulig, for begrepet moral forutsetter en fast grunn å relatere en handling mot.

Men for Allah er det ingen andre enn ham selv. Allah er alt og intet. Alt som skjer, inntreffer etter hans vilje. Han kan ikke la seg binde av et begrep han ikke kjenner. For ham er kjærlighet en umulighet, og den eneste mulige konklusjonen er at Allah blir amoralsk. Ikke umoralsk, for Allah kan ikke forbryte seg mot noe han ikke kan være.

Det var dette pave Benedikt XVI talte over i Regensburg den 12. september 2006, da han forklarte hvordan islam blir en irrasjonell religion som en følge av at i «muslimsk lære er Gud absolutt transcendent. Hans vilje er ikke bundet av noen av våre kategorier, selv ikke av fornuftskategorien».

Det er derfor vanskelig å finne en verre «forbrytelse» mot kristen tro enn det å trekke inn islam under påskehøytiden.

Det er på tide vi snakker sant om hva som skiller kristne og muslimer som troende. En såret Gud er for muslimer en Gud som i sin uendelige kjærlighet lot seg ydmyke og forpliktet seg til en ny pakt, det mest blasfemiske de kan tenke seg. For kristne er denne kjærligheten det vakreste de kan erfare.

Fra egen «kolleksjon»:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/kristendommen-er-heldigvis-klart.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/den-avgjrende-krigen-om-vare-sinn-og.html

Om bl etisk (legitim) absoluttisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/br-human-etisk-forbund-na-ta-kvelden.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/den-fataleog-evige-forskjellen.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islam-betyr-ikke-hva-muslimer-flest.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/09/religion-og-psykologi-definisjoner.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/religion-noen-spennende-definisjoner.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religion-flere-spennende-definisjoner.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hanvold-den-oppstandne-doktor-og-hva-er.html

Sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet

Som ingress for dette essayet, vil vi begynne med en liten collage med noen sitater fra tenkere som har hatt stor innflytelse spesielt i Vesten.

Så følger noen tanker, eller sosialøkonomiske teser om «godheten» fra vår egen, private side som ikke gjør anspråk på akademisk lødighet i streng, formell forstand, men som det likevel har vært en spennende prosess å gjennomtenke for vårt eget vedkommende, til et visst nivå.

Det har også ligget en viss tilfredsstille i selve dette å jobbe med problemstillinger det i moderne diskurs det ikke snakkes mye om, i hvert fall ikke i tabloidmedia, hvis overhodet noen steder. Problemet er at å snakke om det eller ta det opp kanskje er for vanskelig i seg selv, kanskje fordi det i utgangspunktet synes for lett til å drøfte og analysere. I virkeligheten er dette kompliserte greier. Og det er farlig greier. Det kan stå om vår fremtid hvordan vi «angriper» eller håndterer godheten. Kommer vi – eller andre, eller oss alle - til med nødvendighet å destrurere den, uten at vi egentlig vil det? Hvilken verdi vil vår godhet i dag ha om 20 år?

Problemet er altså godheten: Kan godheten måles? Hvordan vil godhet arte seg under ulike forhold? Hva og hvem bestemmer prisen på godhet, og hvordan etableres og fastsettes dens målbarhet? Og går den i det hele tatt an å måle? Er den ikke like umulig å måle som kjærligheten er det? Og hva vil godhet koste, på bekostning av hva, - og mangel eller knapphet på godhet, ikke som et objekt, men som immateriell størrelse? Kan det tenkes at godhet kan ødelegge oss? Kan vi gå tom for godhet? Hvor mye skal vi by for godhet, og ikke minst: Hvor mye skal vi tilby av godhet og tilby den for, for at godheten ikke skal inflateres bort fra markedet og bli erstattet av noe helt annet enn netttopp det vi anser for godhet?

En advarsel til oss alle fra Max Weber som ingen i dag synes å ville ta på alvor eller ville innkalkulere som en arbeidshypotese i sitt daglige virke og sitt godhetsliv:

Ingen etikk i verden kommer utenom den kjensgjerningen at man for å nå den «gode» hensikt i tallrike tilfeller må ta med på kjøpet moralsk betenkelighet eller i det minste farlige midler, og muligheten, til og med sannsynligheten, for slette bivirkninger. Heller ikke noen etikk i verden kan avgjøre når og i hvilket omfang den etisk gode hensikt «helliger» de etisk farlige midler og ugunstige følger.

Det fins ingen moralske algoritmer som ufeilbarlig vil fortelle oss akkurat når sinnelagsetikken bør suspenderes, og heller ikke akkurat hvilke midler som vil være tillatelige når den vel er suspendert. Det fins her ingen annen instans enn moralsk dømmekraft. Denne svikter enkelte ganger og da kan man selv bli representant for det onde, uansett hvor gode intensjoner man måtte ha. Som en generell regel vil jeg hevde at sinnelagsetikken kan suspenderes bare for å forhindre andre onder, ikke for å realisere idealer om det gode. Dette vil sette grenser for den idealistiske ondskapen, slik vi så den i totalitære regimer i den 20. århundre, (skriver Lars Fr. H. Svendsen, s 196).

Et fortidsminne som kanskje kan si mye om og til vår tids godhetsapostler:

«Se bare på en hjemlig norsk totalitær tenker og, i det minste et stykke på vei, makthaver, Vidkun Quisling. I en av sine mest programmatiske taler forkynte han at det det dreide seg om, var to ting: å forstå sin tid og å ville det gode», (s 254, i Øystein Sørensen: Drømmen om det fullkomne samfunn).

Alexander Solsjenitsyn, 1918-2008, har et viktig bidrag, bygget på konkret, smertelig erfaring:

«Kommunismen har aldri skjult at den forkaster alle absolutte moralbegreper. Den håner det syn at godt og ondt er gitt en gang for alle. Kommunismen betrakter moralen som relativ. Avhengig av omstendighetene kan hvilken som helst handling, om den så innebærer drap på titusener, betraktes som god eller ond. Alt er avhengig av klasseideologien slik den defineres av en håndfull mennesker … Det regnes som upassende å bruke ord som ondt og godt. Men om vi frarøves disse begrepene, hva gjenstår da? Vi kommer til å syne ned på dyrenes nivå».

I våre dager foretrekker vi å være tolerante:

Joel Osteen’s, (amerikansk gladnihilistisk forkynner og godhetskarismatiker), - svar på et spørsmålet om han var for eller imot likekjønnede ekteskap var: “Som du vet, - jeg er for alle”

Men den berømte vitenskapsmann Karl Popper kom med denne uttalelsen:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet»

Kommentar: Slik jeg tolker dette er det ikke den kristne kjærlighet Popper har i tankene, for den er i høyeste grad rasjonell, se vår tidligere postering her på bloggen   Ødelegger kjærligheten kirken?.

Den kjærlighet han har i tankene er den som vil prale med sin godhet uten tilknytning til Jesu person som Gud og Jesus historisk-objektive offer en gang for alle til frelse for hver den som tror. En slik tro er en fornuftstro og ikke en irrasjonell tro, en tro som henter sin kilde fra mennesket eget indre eller fra «den troendes» ideologi, klan, familie, gruppe av troende eller rase. En irrasjonell tro er en tro som elsker noen mennesker fremfor andre og som skjelner mellom jøde og greker, kvinne og mann. En slik tro er islam, for i islam fins det ikke rom for å elske dem som står utenfor islam. Islam foreskriver forskjell på mann og kvinne i forhold til plassering i himmelen, for eksempel. Den forhåndsdømmer ved å utelukke jøder, kristne og ateister fra frelsen, noe hverken jødedommen eller kristendommen gjør. I kristendommen overlates dommen til syvende og sist til Gud, til hans forutvelgelse, men ikke en predestinasjon som kan leses ut på forhånd ut fra Allah’s og profetenes egne ord. En slik religion kan derfor lett brukes som en hatreligion, en rasistisk religion, hvis man legger gjeldende straffebestemmelser til grunn, loven om forbud mot å uttrykke hat mot grupper og individenes religion. Islam i og med sine hellige skrifter nedbygger individuelt og kollekt forsvar mot totalitarisme og fascistoide strømninger. Islam i seg selv bryter med norsk lovs intensjon, en lov som springer ut av den judeokristne tradisjon.

Om godhet i form av alltid å ta de svakes parti: Den vil ende i sin motsetning eller i fravær av genuin godhet:

Av og til har man oppleve mennesker som med stor intensitet sier at de vil alltid ta de svakes parti og det er blitt en integrert del av dem, at de skal mene dette og at de faktisk tror at alle beslutninger de tar - eller hele den generelle holdningen de inntar og presenterer overfor andre - skal underskrive på eller bevise denne maximen: Jeg støtter alltid de svakeste, hvilket ofte ikke betyr stort mer enn at Du skal gjøre det, for da støtter du meg samtidig som du støtter meg, - den beste sak å støtte altså, sett i ett.

Det holder med andre ord ikke bare å holde for sant at man alltid tar de svakes parti, det må i tillegg være «de svakestes» parti. Hvis jeg da på noen måte kan assosieres med de som er noe sterkere, bør jeg være på vakt og ikke si noe feil eller innta et feilaktig standpunkt, hvis du nemlig støtter – eller kan mistenkes for å støtte - de sterkeste, dvs ikke aktivt støtter de som tror seg alltid å kunne befinne seg på de svakestes side, ja vel, da er du ute å kjøre. Du kan lett havne opp som rasist, fascist nazist eller høyreekstrem, selv om du vet at du ikke er det og aldri kommer til å bli det og heller aldri har vært det, og kan bevise det.

Du kan endatil ene opp med å være ren darwinist eller ateist, for mange darwinister mener at de står på de svakeste side og det er også om å gjøre for mange ateister å få frem. De vil protestere vilt mot å bli assosiert med de sterke som går løs på de svake, særlig de svake grupper, de utenforstående eller dårligstilte her i samfunnet og verden for øvrig, særlig sigøynere – nå kalt romere – eller minoriteter som homser, lesber og tanspersoner. Disse gruppene regnes for svake og disse gruppene trenge «den empatiskes» støtter jo mer ikkepositiv omtale de får eller noe som kan oppfattes som mindre vilje til å støtte slike grupper med omvendt diskriminering. Hvis man vegrer seg mot å gi slike grupper av mennesker en slags universell og automatisk innkvoteringsrett til positiv særbehandling, er man på den gale side og kan beskyldes for å motarbeide de svake og tjene de sterke, en aktivitet som da øyeblikkelig forbindes med de verste ismene som tenkes kan. Automatisk og «by assosication».

Det sier seg selv at en slik maxime ikke kan gjøres til et kategorisk imperativ, men likevel tror den svakestes beste venn og kamerat at han/hun er i stand til å forholde seg til sannheten, slik i hvert fall han ser den, om den er aldri så falsk.

Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har møtt som har inntatt denne grunnholdningen, for ikke si «dyden».

At det er så mange, kan bare illustrere den forskning på narsissisme som er gjort de siste 20-30 årene. Den viser at vestens mennesker av i dag i stadig større grad dessverre må kalles narsissister, i stadig større antall.

Vi merker det kanskje ikke så tydelig i dagliglivet, men den er der, den er registrert og analysert, jeg oppfordrer den som er interessert i å studere dette på egenhånd, hvis man ikke allerede har gjort det, før man leser det jeg skriver i det følgende.

Jeg skal ta noen eksempler som kan kaste lys over mitt utgangspunkt for lenger ned i denne artikkel å skrive om «godhetsmarkedet».

Det første eksempel fra dagliglivet som mange vil kjenne seg igjen i er følgende:

Du står i en eller annen forretning og forsøker å finne ut mest mulig om den varen du er interessert i å kjøpe og forsøker å forhandle deg til en god handel med en ekspeditør. Du er f eks i ferd med å lukte på et produkt, kjenne på stoffet, måle lengden på ermer i forhold til dine egne armer osv og hvor du da plutselig kommer et menneske fra en annen disk eller et annet stativ i rommet og avbryter ved å stille ekspeditøren noe spørsmål angående en helt annen vare, og alt skjer liksom ut av det blå.

Mennesket som her bryter seg inn i dine forhandlinger med ekspeditøren viser med alle tydelighet både med kroppsspråk og stemme at dette er helt i sin orden, at det er slik ting funker i dag og at dette er en helt akseptabel oppførsel, og at ingen kan kritisere vedkommende for å komme å brøyte seg inn på den måten vedkommende gjør.

Når man opplever slik kan man føle seg provosert og ha lyst til å si noe, men de fleste vil holde munn og bite opptrinnet i seg, uten å gjøre seg videre bemerket av hendelsen. Man tenker at dette tross alt dreier seg om en detalj og tror kanskje til og med at inntrengeren jo her avslører seg som svak, og at man derfor nettopp bør tolerere ham, for det er jo «du», kunden som blir avbrutt, som da viser seg for andre i lokalet som den sterke, den som er den «large» og elegante, den som egentlig er «den noble», og den som kan koste på seg å være overbærende, og da så … da har man liksom fått et overtak. Man er den psykisk sterkere, den mest dannede, den som har mest kontroll og derfor den som fremtrer som mest edel, balansert eller likevektig. Og logisk sett: Er du eller innbiller du deg å være den sterke, så skal du beskyte den svake pr definisjon.

Men hvorfor tolerere dette innbruddet i forhandlingene mellom de to partene? Hvorfor er det så vanskelig for oss å ta synlig og med faste ord avstand til denne inntrengen? Hvorfor unnlater man å reagere?

Jeg tror det er fordi man mangler standarder eller underliggende retningslinjer for hva og hvordan man skal reagere. Man velger å forholde seg passivt fremfor å si noe, fordi man da tror at man er mer tolerant enn den som forstyrrer. Man tror med andre ord at man selv – den rammede - er den sterke og at man som den sterkeste automatisk da vil bli vurdert av øyne som ser og ører som hører som den som i praksis hjelper den svakere. Man håper og tror på bifall, og i vår kultur får man dette, som en slags belønning. Men er det riktig å forholde seg på denne passive – tilsynelatende tolerante måten? Hvorfor kan man ikke forvente at å reagere var det som ga flere plusspoenger, ikke å gi etter? Hvorfor anses det faktisk som sterkere å forholde seg passivt og underdanig enn å ta til motmæle og vise sin milde avsky? Hvorfor skulle det å irettesette være mindre verdt enn det å la seg overhøvle og bite det i seg?

Svaret sier seg selv: Det er fordi vi ikke har standarder eller på forhånd opptrukne toleransegrenser; og fordi de ikke er internaliserte og en nødvendig og uadskillelig del av oss. Og dette gjelder de fleste av oss i dag: Vi er en kuet befolkning og vi tror samtidig at vi allerede i utgangspunktet er mer tolerante eller «gode» enn de fleste andre. Underbevisst vet vi, imidlertid, at det ikke er slik, men i et forsøk på å skjule dette er det derfor nødvendig å kompensere ved at vi påtar oss selv en stadig støtte forpliktelse til å vise at vi i praksis virkelig er bedre enn alle andre, at vi har råd til å vise mer godhet, selv om det resulterer i at de som faktisk rammes av denne sykdommen faktisk er de som  avfatte bindene eller positive lover som gjør det til en plikt også for andre enn oss selv som individer å bidra finansielt til å sikre godheten, ved at den stadig må overbys.

Der toleransen knyttes til den umiddelbare narsissistiske opplevelse av hva det vil si å være tolerant, der opphører toleransen fordi grensene for toleransen blir flyktig eller flytende. Den mangler det notoriske element eller dette at offentligheten kan gå god for den eller bekrefte den og ta den som sin egen  – selv om den er aldri så offentliggjort - og en referanse til noe annet enn rent subjektive oppfatninger eller preferanser knyttet til øyeblikket eller det vilkårlige sted.

Ekte toleranse må derfor fundamenteres på et objektivt, ikke et subjektivt eller subjektivistisk eller relativistisk grunnlag. Toleranse må måles ikke opp mot den personlig smaks tyranni, nei, men mot den målbare toleranses objektive fornuft, formalisert i et allmenngyldig forstått språkform som bygger mer på formuleringen i en rettskraftig offentlig dom enn på formuleringene i et gråtkvalt og sentimentalt avskjedsbrev eller et skriftlig formulert frieri.

Toleranse er et relasjonsbegrep, riktig nok, men omfatter ingen relasjon til hverken øyeblikkets vilkårlighet eller til flertallet der og da sitt totalitære primat over den veloverveide konstitusjon bygget over formulert innsikt nedfelt i empirisk konstaterbar tradisjon, dvs et avtaleverk fremkommet over velprøvd tid, kronet i alt fra – sekundært - dagligdagse normer og avtaler til overordnede forfatninger og/eller pakter.

Der toleransen begrunnes og anvendes populistisk, blir den misbrukt. Den vil da være gjenstand for rent emotivt motivert manipulasjon og rakne ved neste korsvei, neste impuls, neste ukontrollerte utblåsing fra hver en mobb som må gi utløp for sin frustrasjon uten å ha fått eller klart å tilegne seg den dannelse som skal til for å holde tradisjon og samfunn i gang på en verdig, forutsigbar og kontrollerbar måte. Toleranse er ikke først og fremst noe som oppstår eller skapes i en gitt, avgrenset situasjon. Toleranse er ikke «godhet» som trumfer stivbente og for øyeblikket ikke brukbare verktøy for forandring til fordel for en eller annen elite, hva enten denne er fattigfolkets eller underklassens elite, eller den er overklassens mer langsiktige og mer skjulte strategi i kulissene.

For å anlegge en analogi, som riktig nok ikke kan overføres til mellommenneskelige forhold direkte og generelt, men likevel: I næringslivet og i industrien på mange sektorer utarbeides det ofte konkrete avtaler på grunnlag av omfattende premissdokumenter hvor det er trukket opp grenser for hva som tåles eller ikke og hvor langt disse grensene kan strekke seg, man avtaler såkalte toleransegrenser. I disse avtalene kan man f eks bli enige om at en utbygger, f eks et boligbyggelag, av et større boligfelt må finne seg i at det i noen hus eller leiligheter kan forekomme at et badegulv i stedet for å helle inn mot sluket av en eller annen uaktsomhet eller misforståelse er konstruert slik at sluken blir liggende høyere enn gulvhøyden i ytterkantene. I slike tilfeller løser man problemet ut fra dokumentene som bestemmer toleransegrensene. Begge kontraktsparter gjøres dermed økonomisk og juridisk ansvarlig for feil og mangler ut fra en forhåndsavtale. Partene beregner begge risikoen og innkalkulerer sluttprisen ut fra sannsynlighetsberegninger. Dette i seg selv gjør kalkyler for øvrig mer sikre og garanterer i seg en fleksibilitet i forhandlinger både under byggeprosessen og i etterkant.

I rent mellommenneskelig forhold som gjelder menneskerettighetene, slik som rasisme, diskriminering og toleranse eller intoleranse, kan man selvsagt ikke forhandle om grunnleggende rettigheter og plikter. De er absolutte og jeg vil ta et eksempel fra strafferettens område: Man kan ikke på forhånd avtale toleransegrenser eller slinger og slark når det f eks gjelder voldtekt. Juridisk må man fastslå voldtekt eller ikke, på samme måte som man ikke kan tenke seg at man er litt gravid. Man er enten gravid eller ikke. Her fins ingen toleransegrense, ikke engang forhandlingsmuligheter om hvorvidt så eller så er tilfelle.

Men dette betyr ikke at det i rent mellommenneskelige forhold ikke kan eller ikke bør settes grenser, på forhånd, i en eller annen kontraktsform eller ett eller annet underforstått formular, et fundament eller et verdisyn man velger eller bestemmer seg å se tingene ut fra, mer eller mindre ensidig. Man kan bestemme seg for at det fins universelle objektive normer eller regler innvevd og integrert i de verdisyn – eller de troer - som møtes eller kolliderer, man kan med andre ord velge å anlegge en slags forhåndsfordom.

Men hvor finner vi standarden og hva innebærer den og på hvilket grunnlag kan vi bygge den og gjøre den til f eks regler, forskrifter, preskriptive normer og til bindene, positive lover?

Vel, disse sprøsmålene får ligge her og nå. Vi må videre til «tesene»:

Godhet uten konsekvenser blir konsekvenser uten godhet. Oppskriften på katastrofe.

Der godhetens verdi bestemmes av tilnærmet allmenn politisk konsensus, vil godhetens motstykke, ondskapen, oppløsningen og nivelleringen av alle verdier, bestemme godhetens pris.

Godheten har alltid en pris og en verdi, dvs alltid en pris for utbyderen eller «selgeren» og en pris (som kan være gratis) for «kjøperen». Men godheten vil selvsagt også ha en verdi for «selgeren» akkurat som den har en verdi for «kjøperen». Prisen for godheten kan være identisk med verdien, - da er «markedet» i balanse, begge betaler og mottar like høy verdi for samme pris.

Men i og med markedet ikke bare bestemmes av tilbud og etterspørsel, men også – agensielt - av tid, ressurser og produksjon for øvrig, vil plutselig pris og verdi bli inkommensurable størrelser.

Der godhetstilbudet består primært av immateriell verdi, vil denne verdien synke rask der prisen for den materielle eller mesurable godheten stiger for tilbyder eller «selger». Jo raskere prisstigning på den materielle godheten, jo raskere reduksjon av utbudet av materiell – mesurabel - godhet. (Med mesurabel mener jeg her både affektiv verdi, konsensusverdi, politiske eller instrumentell verdi eller sosiologisk verdi, dvs reell eller illusorisk mental verdi).

Vil verdien av den immaterielle godhet, i form av demokrati, frihet fra frykt, rettferdig fordeling, f eks, stige der verdien og prisen for den materielle godhet faller?

Etterspørselen etter godhet vil være størst og ha størst tyngde der den materielle verdien av den – sett både fra «selger» og «kjøpers» side – er gratis, tilnærmet gratis eller lettest oppnåelig.

Utbudet av godhet vil være størst der prisen «selgeren» må betale for den er lavest, spesielt der den er «arvet» eller tilkommet nærmest gratis (jfr olje).

Så lenge godhet kan garanteres, vil prisen på godhet og verdien på godhet sammenfalle som resultat av naturlig synergi og da vil lykken – spesielt lykkefølelsen – stige både for enkeltindivider og grupper, og muligens for hele populasjonen (nasjonen), i hvert fall på kort sikt før markedskortene eller markedskreftene undergraves av paradigmeskifter av ulike slag og ulike kvaliteter, som f eks «ideelle» ikke-mesurable størrelser som religion, menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn, pluss makt eller avmakt eller begge.

Godhet i dag bestemmes uten tilknytning til den markedsloven som sier at prisen bestemmes av tilbud og etterspørsel. Godhet i dag knyttes kun til den verdi etterspørreren av større godhet tillegger godheten (for øyeblikket eller på relativt lang sikt) og tilbyderen er villig til å betale for denne «tilleggelsen» eller attribusjonen, (eller: attribueringen).

Når tilbudet av godheten før eller siden reduseres – enten fordi den reduseres ved «naturlig» deflasjon eller inflasjon – vil den generelle verdien av godhet stige, fordi prisen på godheten blir høyere for «selgeren», dvs hjelperen, den som sitter på distribusjonsmakten. Godhetens volum og pris bestemmes derfor først av «selgeren»», primært. Sekundært vil den bestemmes «by default» av «kjøperen» eller etterspørreren. Jo billigere godhet som kan tilbys, jo høyere verdi. Jo dyrere godhet som kan tilbys, desto større verdi for mottaker, men bare så lenge prisen mottakeren ikke overstiger et visst nivå. Godhetens pris for utbyderen av godhet vil alltid være av størst verdi for mottakeren når prisen utbyderen betaler er høyest mulig. 

Godheten tilbys uten hensyn til den pris tilbyderen må betale for godheten. Når prisen på godhet blir høy, (for godhetsprodusenten, innbilt eller ikke), vil verdien for mottakeren reduseres. Blir prisen for høy, vil verdien reduseres tilsvarende.

Loven om tilbud og etterspørsel sier at når det skorter på en etterspurt – eller stadig mer skattet - vare, vil prisen på den stige. Dette vil så føre til større produksjon av varen, flere eller flere og bedre enheter eller varianter av varen, med påfølgende fallende priser, noe som forsøkes kompensert ved rimeligere produksjonskostnader, inkludert lavere lønninger.

En vare – eller for den saks skyld: en tjeneste - kan være et materielt objekt, et produkt som kan måles og veies, eller et immaterielt begrep eller et konsept som blir reifisert, dvs objektivisert, - eller oppfattet dithen at disse «størrelsene» har agens. At de så å si virker i kraft av at de eksisterer og fungerer på samme måte som om de skulle ha vært reelle personer med evne til å velge fritt og dermed innflytelse nok til både å konstituere makt i seg selv og til å anvende sin potensialitet i det store maktspillet, både lokalt og internasjonalt. (Jeg mener islam har en slik agens, akkurat som kommunismen i seg selv, eller nazismen hadde det, men ikke slik at dette i seg selv skulle frata aktørene eller utøverne både subjektivt og objektivt ansvar, på noen som helst måte. En annen ting er at – og det er verdt å merke seg – kommunister som rent faktisk i kraft av sin egen ideologi er nødt for å tillegge kommunismen agens, samtidig benekter at islam kan ha agens).

Spørsmålet blir: Gud eller avgud, altså, hvor avguden blir en erstatning for originalen.

I det øyeblikk en immateriell «vare» blir objektivisert, følger dens verdi eller pris – først - loven om tilbud og etterspørsel

Hvis godhet er en vare - eller tjeneste og/eller kapital overhodet – får vi følgende ligning: Jo mer det skortes på av godhet, jo dyrere er den og jo større godhetsproduksjon vil det strømme inn på markedet og med denne stadig flere godhetspersoner, eller godhetsentrepenører. Godhet må da produseres som en reifikasjon for å kunne «slå an» som «the real thing», hvilket reifikasjonen i seg selv aldri er.

Jeg bruker «reifisert godhe»t for å understreke at det her ikke bare er snakk om lett gjennomskuelige illusjoner, men «hard facts in the form of hard fiction» - for å si det med en nyskapning - eller neologisme - med ord -  og da en fiction som virkelig oppleves som mer virkelig enn virkeligheten selv, en godhet som oppleves reell og betales for som reell, men som man kan klare seg uten, riktig nok etter harde prøvelser, erkjennelse, ny innsikt eller syndserkjennelse, dvs at man forstår og må betale for at man ha bommet på målet).

Betalingen for denne godheten er skyhøy i startfasen, da det var vanskelig å fremstille godhet, vise godhet eller bli oppfattet som god og interessant bare ved å fremvise rent formale, rituelle eller rent ytre og ikke-internaliserte kriterier på godhet, i form av f eks utopiske drømmer, løfter om fremgang og mer velstand, mer rettferdig fordeling av godene etc, et faktum – som egentlig er en fetisj eller en reifikasjon - som tiltrekker godhetsapostlene til stadig med illusjonsproduksjon i form av nominalistisk eller ren nominell godhet. Og jo viktigere det blir å produsere en illusjon eller et håp om godhet, og produksjon av plattformer for å kunne bidra med eller nyte godt av godheten som fetisj eller reifikasjon - jo flere fantastiske forestillinger om godhet vil det bli produsert, og alle vil konkurrere mer og mer om prisen for eller konkurransen om å være best på samfunnsarenaen, teatret, skueplassen, kort sagt markedet.

Det tragiske i dette er da at verdien av godhet på sikt i og med markedslovens tvingende nødvendighet vil synke i verdi. Det komiske i det, består i at det vil bli stadig mindre behov for godhet jo mer godhet som produseres og dette selv om det reelle behovet for godhet, skulle stige.

Det horrible i det er dette: Jo mer det reelle behovet for godhet stiger – i form av hjelp og støtte i form av f eks subsidier både fra private, slekt, venner og det offentlige – jo mer nominell godhet vil bli tilbudt, f eks i form av en konkurranse fra politisk hold om å kunne produsere de mest vellykkede intensjonserklæringer om hvordan man kal sikre og øke godhetsproduksjonen på sikt.

Godhetsproduksjonen forutsettes da å være at en illusjon av godhet eller godhetsproduksjon som illusjonsproduksjon er identisk med reell godhetsproduksjon, hvilket selvsagt ikke er tilfelle, men kun en illusjon, uavhengig av hva konsensus måtte signalisere eller «påby eller tilby» på markedet, en illusjon man da tilsynelatende velger eller i virkeligheten tvinges til å tro på, - i denne sammenhengen kan det komme ut på ett.

Illusjonen kan like vel  ironisk nok øke markedsverdien av godhet, men da bare ved at illusorisk godhetsproduksjon betraktes som eller oppfattes som et gode i seg selv, en vare som tilskrives høyere verdi ved følelsesproduksjon i form av følelsesprojeksjon, alt en nødvendig funksjon av manipulasjon, massesuggesjon og selvbedrag fra alle – eller nesten alle - aktørenes side, «verdier» som tilføres markedet både av tilbyder og etterspørrer, (i skjønn eller uskjønn forening, alt etter hvordan man ser på det).

Varen i seg selv har da fått en affeksjonsverdi som trumfer den reelle eller ideelle verdien, på kort sikt. Affekt og illusjon i seg selv bidrar paradoksalt nok til at betalingen for godhet holdes skyhøy og kunstig i livet. Godheten fremstilles dermed som et gode som «selgeren» må betale en høy pris for å sikre seg eller erverve. Jo høyere offer for selgeren, jo høyere mener han kjøperen bør verdsette hans offer. Og i mange relasjoner vil kjøperen – ikke så helt vanskelig å forstå, kanskje - godta å betale prisen selv for denne verdiøkningen på selgerens vare – dvs hans «godhet».

Denne prosessen, som egentlig er en verdifastsettelse uavhengig av det naturlige eller frie markedet, men helt avhengig av et kunstig eller konstruert marked – vil i seg selv på fantastisk vis få både selger og tilbyder til å føle seg mer verdt, idet begge opplever å måtte betale mer for godheten enn før.  Begge vil i denne skvisen imidlertid håpe på at prisen på godheten vil synke, slik at begge kan høste inn en mulig merverdi senere. Begge parter har dermed felles interesse av å opprettholde og styrke den godhetsfølelsen det medfører å føle at prisen og verdien bestemmes av dem selv, så lenge hele spillet varer.

Reell godhet er sjelden vare til høykost for den gode, men gratis for den trengende, dvs den som av den gode defineres som trengende, for den trengendes eget pålydende. Nominell godhet er en vare som egentlig ikke er verdt noe, og den er derfor – reelt sett - høykost for den trengende som selv må bidra til økt nominell godhet, i realiteten i form av genuin godhetsproduksjons negative motstykke.

Dette kan avføde følgende scenario: Den nominelle godhet er billig å tilby for den gode. Den er rådyr å motta for den trengende.

Hvorfor? Fordi godhetens materielle forankring ikke er ubegrenset, men bare midlertidig. Og fordi jo fattigere de som i utgangspunktet tilbød mye godhet jo vil bli, vil de tilby eksponentielt mindre godhet jo mer det materiell fundament svikter. Jo fattigere, jo gjerrigere, med andre ord.

Er det godhet å mene at vi ikke kan ha folkeavstemning om å innkvoterte «syriaflyktninger» her i landet?

Svaret synes å være ja, via vårt konsensus-tyranni av i dag. Det er bare om å gjøre å være hjertelig enige i dette, jo sannere og mer virkelig blir det. Det er inhumant med folkeavstemning, blir det sagt. Ved at man nekter folkeavstemning, jo høyere blir godheten og godhetfølelsen, dvs egen følelse av stadig økende godhet, et fundamentalt symptom på en narsissisme som ingen vil erkjenne foreligger.  

Det oppfattes nå som ren og absolutt godhet ikke å initiere, ikke være for, men tvert imot å være mot en slik folkeavstemning.

Og hvorfor? Jo, - og dette er tilsynelatende det helt smarte, i hvert fall det mest «street-smarte» som tenkes kan i dag, en strategi som utmanøvrerer alt og alle og målbinder de fleste følelsesmennesker, nemlig:

Menneskerettighetene!

Disse rettigheten brukes ikke nå bare som instrument for å ta mål og mæle fra folk, eller for å målbinde folk, men også som et magisk middel, et tryllemiddel, eller heller: Et sovemiddel, en diazepam med styrke nok til å slå ut kompani etter kompani fra by til by og fra bygd til bygd langs tilrettelagte ruter over hele landet.

Og om det ikke er konkret diazepam, så oppfattes det som et stoff som injiseres ovenfra, fra et illusorisk arkimedes-punkt utenfor «pasienten», dvs folk flest, eller fornuften, om man vil.

(Vi forutsetter her for denne gangs skyld at folket er fornuften, under den beste omsorg og de beste oppvekstvilkår, for øvrig, vel å merke).

Det store, nye Vi ser ut til å ville all mulig godhet, men denne kan bare infuseres hvis vi blir en bunt av søvngjengere. For det er best slik for terapeuten, dvs det pro tempo politiske godhetsetablissement.

Godheten er blitt objektivisert eller reifisert. Den tilhører ikke lenger inderligheten, det personlige møte mellom et Du og er Jeg, nei: Godheten forføyes over nå av det nye presteskap av godhetstyranner.

Godheten er blitt et instrument og et våpen, noe vi kan forføye over både i emotiv og rent materiell sammenheng på samme linje og med samme magisk egenskaper som Menneskerettighetene er blitt det. (For ikke å nevne: Menneskeverdet).

Menneskerettighetene og menneskeverdet er blitt amuletter de gode kan smykke seg med og som antas kunne instrumentaliseres til fordel for selvoppnevnte godhetsforvaltere. De er blitt både lokke-middel og trussel, gulrot og pisk, mektige magiske, men like fullt illusoriske «kjernefysiske staver» eller anriket godhetsuran i hendene på de som forveksler toleranse med feighet, dvs de som tror de kan virkeliggjøre toleranse via en oppkonstruert godhet som kan minne om en ting eller et stoff, som befolkningen skal holdes i sjakk med og som de nye magikerne bruker uten forbehold, uten filosofisk belegg og uten etisk fundament.

Godheten er ikke lenge knyttet til inderligheten, den knyttes til ytre midler, til et instrument og et maktmiddel man liksom både må og kan brukes på en og samme tid mot inderligheten, dvs mot ærligheten og den reelle medfølelse, den form for godhet som ikke fortaper seg i falsk, tillært og  overflatisk empati, (et ekstra følsomt godhetsserum).

Menneskeverdet blir på samme måte som godheten tingliggjort og absoluttert som tryllestøv eller tryllestav. Mennesket blir en gjenstand for en byråkratisk ikkeorganisk og derfor ir-relasjonell oppbevaringsprosess uten muligheter for reell, dyp eksistensiell lindring eller helbredelse, hverken fysisk eller psykisk, eller sosialt og holistisk sett.  

Godheten er alltid kyklopisk eller enøyd og ikke-varig. Den er med andre ord kontingent og relativ.

Jo fattigere et land er, jo mindre godhet. Jo rikere, jo bedre. Men godheten har sin pris for den rike så vel som den fattige, for «selger» så vel som for «kjøper». For den fattige vil godhetens verdi synke jo høyere pris den rike må betale for godheten.

Godheten har da både sin pris og sin verdi. Størst verdi har den for de som bor i land fattig på godhet og for folk som vil ha en større del av den rikes godhet. Men jo høyere pris de land som er rike på godhet må betale for å kunne tilby sin godhet, jo mindre vil verdien på denne godheten bli for de som etterspør godheten, (dvs det relative og ikke-varige overskudd av godhet).

Permanent godhet eksisterer ikke, bare temporær godhet. Det kjøperne etterspør er permanent godhet, det som altså – tragiskironisk - fins kun temporært. Der godhetens pris (som er den verdi tilbyder attribuerer godheten med, eller tilbyderen «skinner moralsk» med), eller prisen på den godhet som tilbys (og effektueres), øker, vil verdien (for den som etterspør den) av godheten minke, eller reduseres, henimot zero, hvis forholdene ellers ligger til rette for det.

Godheten vil da ha vært selve drivkraften eller pådriveren – i kraft av sin agens, eller entelychy – hen imot forvirring, fortvilelse, konflikter og krig.

Fins det lenger noe som kan kalles realpolitkk? Den er visst blitt det farligste som fins og derfor forsøker noen nå å fjerne den for godt. I godhetens navn.

Stupiditeten vil ingen ende ta og det er den som tar tabbe på oss til slutt, om ikke lenge. (NB: Ikke sagt av Jagland og hans like).

Godheten – gitt at den oppfattes noenlunde likt - i sum og over tid i homogene samfunn vil alltid være større enn godheten i sum over fortid i strikt heterogene samfunn eller populasjoner. I en startfase hvor nysgjerrigheten og intimiteten øker, av naturlige grunner, og hvor eksotiske varer eller tjenester øker og hvor tilbudene betraktes som spennende eller forlokkene og som man bare er «nødt» for å utprøve eller erfare, og hvor godhetsoverskuddet i den homogene populasjonen fremtvinger en ekstra givervilje i den del av populasjonen som opprinnelig utgjorde flertallet og fordi overskuddet tillater det, vil den samlede godhetsproduksjon stige fordi godhet ofte medfører en synergieffekt i mange mellommenneskelige forhold og på mange samfunnsområder, men denne effekten vedvarer kun så lenge som «de opprinnelige» kan fremstå overfor sine medborgere som mer moralsk høyverdige. Så snart realitetene ikke lenger tillater denne godhetsfølelsen – eller overlegenhetsfølelsen - å øke, vil vi se en nedadgående spiral hvor det blir vanskeligere og vanskeligere å legitimere sin overskuddsgodhet. (Det vil alltid fins avvik i dette mønsteret, riktig nok, men aldri signifikante avvik).

Behovet for gratis eller billig godhet vil stige sterkt der prisen «de gode» må betale for sin godhet eller sitt lille godhetsoverskudd, vil øke sterkt, dvs når krisetider nærmer seg og det blir mer knapphet på tilbudsgoder.

En godhet man har mer enn nok overskudd til å «gi bort», vil alltid ende med at man gir seg bort. Godhet skaper med andre ord ikke bare avhengighet hos mottaker, men lik mye avhengighet for giverens vedkommende.

Der prisen eller kostnaden ved godhet – i en gitt populasjon - er lav eller gratis, vil etterspørselen være høy. Der prisen er høy eller stigende, vil både tilbud og etterspørsel minke.

Motsetningene mellom populasjoner innen nasjonale grenser, enklaver, no-go-zones etc - eller innen statsdannelser, som igjen er bundet til overnasjonale institusjoner, vil øke i takt med prisen på den godhet den opprinnelige befolkningen må betale.

Jo høyere pris for godhet sett fra den trengendes side, jo lavere etterspørselskurve, hvis realisme fra den trengendes side, men da medførende økte spredte og organiserte forventninger, mer moralsk fordømming, harme og mistenkeliggjøring og frykt i sum total. Og jo flere som gladlig vil fremstille seg som offer, og som helt uten skyld i eller ansvar for egen tradisjon eller trosretnings egne valg og omstendigheter.

Hvis den kurve som viser produksjon av godhet stiger mindre bratt enn den kurve som viser den godhet som etterspørres, vil gapet mellom faktisk godhet og den som etterspørres øke. Dette øker motsetninger, spenninger og maktkamp både mellom populasjonene og i selve populasjonene.  Jo større gapet blir, jo større sannsynlighet for gjengopprør, partivold og regelrett revolusjon.

Godheten sikrer oss nå det verst tenkelige ettermæle.

Vår godhet i dag er en sagablott i morgen. For ikke å si allerede i dag. Eller i går.

Et folk som destruerer seg selv med den største selvgodhet, og den som om det var den største og fremste dygd å gjøre, blir fort stående uten godhet i det hele tatt, frakoblet alle moral, både amoral og umoral.

Helt ufattelig det som skjer. Bare så synd at så få ser det og at så mange foretrekker det ufattelige fremfor det lettfattelige. Vi blir snart utarmet og fattige av dette. Det ligger jo i saken selv.

Godheten må bekjempes. Men hvordan? Med mer godhet? Noen som tror dette? Rett svar: Ja. Spørsmål: Hvem da? Svar: Politikerne.

Våre etterkommere skal snart ut på godhetsmarkedet hvor tilbudet av godhet stiger i takt med etterspørselen, men hvor produsenten er gått tom for både produksjonsmidler og produksjonsvilje, dvs kreativitet og åndelig kapital. Prisen på godhet vil derfor stige opp mot de himmelske høyder, og derfor ende med kollaps i helvete.

Når til og med godheten tros å kunne kvantifiseres, eller være et bevis på godhet tilknyttet personer eller grupper, tjener snart ingen kalkyle eller prognose til noe annet enn nødvendigheten av å forkaste alle kalkyler, og da står man igjen med godhetens motsetning og perversjon, med ondskapen i ren form, med andre ord.

Framtidsutsiktene er ikke lyse. Og batteriene i lommelykta vil snart slukne. Vi går snart tomme for «strøm». All over blackout følger, uten inntak av en dråpe av livets vann på forhånd. Vi er intet unntak.

Hvordan bekjempe godhet? Er du gal? var det noe som sa. Du må være ond. Nei, var det en som svarte. Jeg kjemper nettopp mot det onde.

Når naivitet forveksles med – eller tros å være: realisme eller høyverdig eller god politikk - da vil naiviteten seire, fordi forfengeligheten og prestisje alltid vil trumfe realisme, i hvert fall i en begynnende fase hvor blodet ennå ikke har begynt å flyte i gatene. Naivitet og godhet kan være synonyme.

Og verre skal det bli. Vanskelig å si til de oppvoksende.  Hvor langt skal det gå før det blir verre?

Det blir verre etter hvert, om det skulle være noen trøst. For hvem kan målbinde godheten?

Mange har snart ikke ord.

Ja, de kommer til å dømme oss hardt. Bare så synd at det vil ta så lang tid. Kan et folk begå folkemord på seg selv? Ser sånn ut, ja.

Har Fremtiden i våre hender noe å fortelle oss her? Svar: Nei, ikke på dette helt avgjørende område. Ingen vil se den eksistensiell kollektive krise, bare den materialistiske side, bare den kvantitative og kvantifiserbare eller målbare siden. Ensidigheten i dette perspektivet vil resultere i materiell og material kollaps som direkte følge av metafysisk sammenbrudd, eller oppløsning av all gudstro, (bortsett fra tro på Allah og profeten, vil mange tro, og derfor velge å tro på).

Fremtiden blir fjernere og fjernere for stadig fler og fler som lever i et kontinuum av nå og øyeblikk. Fortiden vil derfor innhente oss tidligere enn det som var nødvendig.

Vi innhentes nå både av fortiden og fremtiden. Ingen samtid kan hjelpe oss ut av dette dilemmaet.

Helt håpløst alt samma. Og de fleste ser det. Et mysterium i seg selv. Man kan bli skuggeredd av mindre naivitet. Hva da med enda mer naivitet? Mange gir opp i dag, man venter ikke til i morgen med det. Man er allerede for oppgitt, utmattet og godhets- eller gladnihilisert til å gjøre noe med det. Og vi vet det, eller har en sterk anelse av det.

Håper realismen vinner. Selv om det er tvilsomt. Og selv om naiviteten egentlig er svakere enn realismen. Vi klarer rett og slett ikke ta opp kampen. Vi er allerede utmattet av godhet - og islam, den største etterspørrer av «godhet» verden noen gang har sett.