ER DnK konk?

DnK er konk.

I hvert fall kan man få det inntrykket ved å høre på hva noen av kirkens representanter - i et snevert utvalg rett nok - her selv sier og hva deres liv vitner om. Her skal det dreie seg om en representant som har stått på barrikadene i en mannsalder. Han har holdt ut, han har hatt en egen «styer-evne», han har vært påståelig og stått på påståeligheten, får vi inntrykk av, selv om dette ikke sies høyt. Of cource.

Om det er det visst ikke noe annet enn godt å si om, skal vi tro Tarjei Gilje, som har hatt god kontakt med denne representanten i mange år. Jeg gjengir intervju og kommentar nedenfor i kortform, for å skåne eventuelle lesere her fra å gå fra forstanden av pur opprørt kjedsomhet hvis man skulle klare å komme gjennom ingressen.

Det viktigste denne sliteren av en prest (nå endelig med tittelen «professor» like før han gikk av med pensjon) er følgende:

Det er viktig at vi styrkjer trua personleg, i heimen, i bibelgruppa og i kyrkjesamfunnet.

Utsagnet gir håp, gjør det ikke? Vel, floskler og svisker er det. Noen setter sitt håp til slikt. Ikke akkurat egnet til manndomsprøven.  

Noe som kan ligne på et svar gis i et intervju og i Tarjei Giljes kommentar på intervjuet i Dagen noen dager atter at intervjuet var på trykk. Også dette gjengir jeg i kortform av hensyn til lesere.

Men først:

På en pressekonferanse i dag (230920) la statsminister Erna Solberg og kulturminister Abid Raja frem en «handlingsplan mot muslimhat». Konsekvensene er forutsigbare: det kommer til å føre til mer hat fra muslimer mot nordmenn, og mer hat fra nordmenn mot muslimer også.

Erna Solberg startet sin innledning med å rakke ned på nordmenn for å ha fordommer mot muslimer. «Vi vet at muslimer er særlig utsatt for diskriminering,» sa hun.  Det finnes «fiendtlighet, fordommer og negative holdninger til muslimer.» Hun mente det var et «reelt og økende problem i Norge.» Resett, Lurås her

 Kommentar: Det sies ikke mye om at muslimer faktisk har plikt til å hate. Når ikke å hate blir en synd i islam og har muslimer plikt til å hate?

Det er påfallende at DnK ikke har vært frempå når det gjelder muslimhat. Det bør jo være kirkens oppgave å bekjempe hat, men nei, nå er det Staten som får ansvaret for å få hatet reduserer til et optimalt minimum. Kirken kan dermed gni seg i hendene og si: Godt at vi slapp. Nå ligger alt på Staten, og den er ikke oss …

Hva ville du som et typisk vestlig menneske ha tenkt og sagt hvis et annet vestlige menneske hadde sagt til deg at du har plikt til å hate? Ville du ha tatt det på alvor? Ville du ha fått dårlig samvittighet hvis du plutselig en dag hadde glemt å hate, når du burde ha hatet, ifølge personen som insisterte?

 Hva ville en muslim ha sagt og tenkt? Ville han ha tenkt at ja, imamen har rett, jeg har plikt til å hate. Beklager forglemmelsen.

 Hva sier det om islam når islam pålegger de troende å hate? Hva sier det om islams menneksesyn?

Jo, for det første: Hva du som individ måtte tenke og føle, hva du måtte være redd for eller ikke, det spiller ingen rolle. Som muslim tilhører du egentlig ikke deg selv. Du tilhører Allah og profeten og det er en stor synd å motsette seg disses forordninger, evige påbud og uforanderlige forbud. Du plikter å følge sharia. Sharia står over dine personlige behov og artigheter, fordi det er Allah som sier at det er slik. Du kan ikke si mot Allah, kan du? Hvis du like vel skulle si mot Allah, er du fortjent til dødsstraff, vet du det?

Du teller ikke noe som individ sett. Du kan ikke skylde på at det er edelt å tenke og forsøke å realisere deg selv, (selv om det er helt all-right for muslimer i Vesten å oppfordre nettopp kvinner til å realisere seg selv, slik at de kan bli mer muslimske og mer shariatroende).

Det hjelper ikke noe at du mener at det på prinsipielt grunnlag er feil å oppfordre mennesker til å hate, fordi det bla annet ikke kommer noe godt ut av det, i den større sammenhengen, og fordi det rett og slett ikke er vakkert og sømmelig hverken å hate eller oppfordre noen som kanskje ikke hater til nettopp å hate. Du kan beskyldes for å ha godtatt en generell åpenbaring, en åpenbaring Gud har gitt all mennesker, men som alle ikke tåler, for for Allah er det bare en objektiv sann åpenbaring fra ham som gjelder, overalt, til enhver tid og for alle. Allah’s høyst spesielle åpenbaring avløser alle alminnelige gudsåpenbaringer. Å tro noe annet kan straffes med døden.

I kristentroen er det slik at du ikke synde den guddommelig nåde. Men i islam er det altså slik at du kan hate syndefritt på Allah’s nåde. I kristendommen er man – blygt nok - veldig redd for at noen skal synde på nåden – fordi noen kan jo tenke at Gud jo har bestemt alt på forhånd like vel. Men dette smaker sekt i kristendommen; derfor tenker man ikke slik som kristen.

Å si at du har plikt til å hate er å ta full kontroll over hvem du er som person. Det er en kommando som fratar deg ditt menneskeverd og setter deg på nivå av et husdyr, et krøter. Du blir en del av buskapen. Du eier deg ikke selv. Din samvittig eksisterer egentlig ikke. Du skal ikke ha empati. Allah har i sin nåde allerede gjort all den innlevelse i tingene og menneskene for deg som er nødvendige. Hvordan kan du trosse Allah’s nåde? At Allah sier at du skal hate, betyr at Allah vil ha full kontroll over deg, at han ikke respekterer din individualitet og personlighet, og ditt menneskeverd. Allah vil rose deg for å følge hans bud. Han vil tilregne deg fortjeneste på dommens dag. Og jo mer du har hatet, desto bedre? Du vil bli betraktet som en edel og trofast slave, som et forbilde for alle slaver, alle som tror på Allah. Du tilhører Allah, ikke deg selv. (Du underkjenner da selvsagt det viktigste, at du er et menneske,  i kristendommen et avbilde av Gud og derfor med høyete verd i skaperverket).

Vel, da du har gjort deg til en kadaver-slave, intet annet. For et vestlig menneske utrykker dette valget og denne tilstanden den ultimate fornedrelse. For Allah derimot …

At Allah sier at du skal hate, vitner om disrespekt og forakt for ditt eget, ditt innerste, den du i sannhet og autentisk er, den du føler og tror du er, i høyeste potens. Du skjønner at du er skapt i Guds bilde. Ikke slik i islam: Under Allah er du ikke skapt i Alla’s bilde.

Allah krenker derfor din personlighet, den du er. Du har intet til felles med en kjærlig og nådig, forsonende og forløsende Gud. En gud som døde for deg, mens du ennå var en synder.

Allah vil frata deg valgfriheten og selvrespekten, den antas av ham for i seg selv å være en krenkelse av nettopp ham.

Men kommenterer kirkens representanter denne uhyrligheten?  Nei, for den er det mer om å gjøre å holde på visse påståeligheter, på etiketten i enhver prosess og dialog og på prosesser og diskusjoners verdi i seg selv mer enn på tydelig konklusjoner, som er i pakt med pakten, for å si det slik, med selve testamentet, både det gamle og det nye testamentet.

Kirken har forsøplet det hele. Den har forsømt selve sitt fundament. Kirken kommenterer ikke lenger kirkens dogmer og læresetninger. Synden ikke kastet ut av kirken, den fløy it frivillig, nærmest skrekkslagen. Nå står vinduene på vidt gap for noe annet. Så bra da, he he. So what?  Se her om Det tredje sakrament. Jeg må bare si at alt dette tar jeg på det største alvor – kan ikke annet.

Slike perspektiver som nettopp nevnt kommer aldri frem hverken i media eller kirker, og spørsmålene blir aldri stilt og derfor blir de aldri relevante for ikkemuslimene. Det kan vitne om stor uvitenhet, manglende mot, stor frykt og dårlig vurderingsevne, sviktende dømmekraft – og fullstendig manglende empati for selv saken.  Media lider av alt dette uten å vite det. Feigheten slører den overvåkenheten man burde forvente gjorde seg gjeldende i media. Man kan derfor si at media sover på Allah’s nåde. Og kirken like så.

I det ovenfor nevnte intervjuet med Mjoland og Giljes kommentar til intervjuet noen dager senere, kommer det fram at islam ikke nevnes med et ord. Det det gjelder om er ikke å nevne islam med ett ord, ser det ut for. For i dag er det kirken som er irrelevant, hvis den ikke vet å forholde seg til islam. Det er i dette forholdet eller mangel på slikt forhold at kirken vil vise om den verdig et liv etter dette. Den er ikke verdig et liv som for nærværende, med indre splid, en splid som ikke bare splitter, men som er helt unødvendig og bare til lyst for glad-psykopater; en splid som ødelegger begge fløyer samtidig, og som gi opphav til uendelig gjensidig forakt, hat og intoleranse.

Se i det minste gjennom følgende, som vil vise hvor tafatt og defaitistisk kirken er blitt, og hvor svakt og gudsjammerlig feigt, innadvendt, selvgodt og selvforherligende feigheten og «troen» eller vantroen går, står og sitter i kirkens ryggrad. Den bygger ikke lenger på gudsåpenbaring, men på menneskeåpenbaring, ja, menneskeofring. Den er helt i lomma på det jeg kaller SAP her og        juridico-religico  her.

Det viktigste Mjoland tilsynelatende har å si er dette: 

Vi er ikkje verken verdas eller kyrkjas dommar

Tarjei Gilje i Dagen skriver her om noe ganske annet: På leit etter kyrkjeleg framtid: «Det er ei historie av nederlag», sa Egil Morland til Dagen laurdag.

Gilje: Det er sterkt å lese dette når orda kjem frå Morland som har gjeve mykje av si tid og mykje av sine krefter til Den norske kyrkja. Kva no? Det er ikkje godt å seie, det vert «vanskelegare å oppretthalde illusjonen om ei folkekyrkje … 

Gilje forteller litt om hva Egil Morland har vært og hva han har gjort etc … Gilje: … og var rektor då eg var NLA-student for 10-15 år sidan. … Han veit betre enn dei fleste kva for kampar som har gått føre seg. Og han meiner framleis at Den norske kyrkja er det beste tilgjengelege alternativet for Guds rikes sak her i landet. 

Gilje: Familien min vaks opp på bedehuset, og gjekk med tida inn i frikyrkjeleg samanheng. Eg minnest … Vi var på veg i bil til gudsteneste … (de møtte en mann som spurte om de var lutheranere). Dei er kanskje litt rare, denne familien, men ikkje helt ute i periferien, tenkte kanskje (denne mannen de hadde møtt).

Gilje: …. Merkelappen har vore som eit slags stempel. … men ikkje-luthersk er litt meir suspekt. Men i våre dagar er ikkje det å tilhøyre ein luthersk samanheng nokon garanti for teologisk konsistens. … … individualiseringa i samfunnet har gjort mellom andre lutherske samanhengar ekstra sårbare for dei kulturelle impulsane i samtida.

…. Men så finst det slike som Egil Morland … som ser kva veg utviklinga peiker, men som blir på post likevel. For nokre har redninga vore å vende seg til Frikyrkja … til Rom. …  konservativ teologi har tapt på indre fragmentering.

Kva kjem til å skje no? Ingen veit. … fordi dei ikkje finn noko levedyktig alternativ på protestantisk side. Frikyrkjene har vore sjølvstendige i hele si tid. Men dei strever med å nå breidt ut.

… Den norske kyrkja … kjem i kontakt med den store delen av befolkninga som er opne for kristen tru, utan at dei dermed kjem ofte til gudsteneste eller sluttar seg til alle formuleringane i truvedkjenninga. Gilje: Kvifor er det framleis slik, spør eg meg sjølv.

Den norske kyrkja har … ein utløpsdato …. fleire har no har vakse opp med bedehuset som sin eine åndelege heim ….. Og når ein får inntrykk av at folkekyrkja vert ein meir politisk styrt storleik, vil interessa for å kjempe internt verte mindre. … Morland meiner at Den norske kyrkja framleis så viktig og så vital at dei ikkje ser det som noko betre alternativ å satse alt på bedehus eller frikyrkje.

Det er også grunn til å spørje om kristne fellesskap utanfor Den norske kyrkja har makta å fylle rolla som ytre rammeverk for den kristne trua på ein heilskapleg måte. Det er framleis fare for at ein vert for oppketen av einskilde kampsaker. Det gjeld til dømes kampen om kvinneleg presteteneste.

… I dag ser vi korleis ulike syn på skaping er i ferd med å få ein slags vedkjenningsstatus. … spørsmålet om nøyaktig korleis skapinga fann stad, er neppe eigna til å måle bibeltruskap … Vi ser konturar av ei kyrkje med mindre vekt på tilgjeving for synd, mindre vekt på omvending og bot, mindre vekt på ærefrykt for Guds ord.

«Det er viktig at vi styrkjer trua personleg, i heimen, i bibelgruppa og i kyrkjesamfunnet», sier Egil Morland.

Gilje: Alle tre dimensjonane er viktige. Trua må på eit eller anna nivå vere personleg. Og trua treng næring, både individuelt, i det nære venefellesskapet og i kyrkja. Det betyr noko kva for kyrkjeleg struktur vi omgjev oss med. Det er ikkje nok å berre snakke om relasjonar. Vi treng strukturar som gjev trua rom til å vare gjennom livet, og gjennom generasjonane. 

… Kyrkja er fellesskapen av dei truande. … Ikkje på ein slik måte at den einskilde av oss skal døme kvarandre og peike på kven som er innanfor og kven som ikkje er det. Men på ein slik måte at kyrkja si merksemd må vere retta mot Kristus, mot han som sa at «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg.»  Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, 230920

Her følger forkorting av ovennevnte intervju med Mjoland: -- 

PORTRETT: Kanskje tok eg kampar som var unødvendige. Konservative allierte gav opp Den norske kyrkja. Egil Morland fekk stadig nye kyrkjelege toppverv. Kva veg stakar han ut vidare som fersk pensjonist? Som 69-åring fekk han professortittel.

Barndomsheimen var prega av lekmannskristendom og kyrkjegang kvar søndag. – Far min var med på å reise bedehuset her, opplyser Morland om det vesle gudshuset som ein passerer på vegen innover. Samtlege born i grenda hadde mora som søndagsskulelærar. Allereie som 19-åring hadde Egil Morland det første debattinnlegget sitt på trykk i Dagen. «Mennesket som politisk vesen» var tittelen.– Eg var veldig dregen til samfunnsvitskap, journalistikk og det kyrkjelege, minnest Morland, som først studerte sosiologi ved Universitetet i Bergen før det vart teologi på MF i Oslo.

Studielivet vart også eit møte med alt frå nymarxisme til den karismatiske Jesus-vekkinga.– Eg var mellom dei radikale politisk i KrFU, vedgår Morland.… – Eg hadde ein viss mental reservasjon for å seie at eg skulle bli prest, seier Morland. Ordet «integer» - som er latin og tyder heil eller uskadd - var noko han hadde teke med seg frå Arthur Berg.– Eg har alltid vore redd for ikkje å vise at eg har integritet. Kanskje tok eg med det også kampar som ikkje var nødvendige. Det kan hende eg kunne vore meir tilbakelent

– På den andre sida: «Feilen» med mange er at dei ikkje vil vise kvar dei står, og ventar på det store slaget. Så kjem dette aldri fordi dei stadig gir nye konsesjonar. … Eg vil ikkje gje spesielle døme, men eg kunne nok hatt eit vidare syn på einskilde løysingar. Eg ville fått eit lettare liv dersom eg hadde levd slik, reflekterer han.

Øvd i kompromiss… : …  Han har vore leiar i Presteforeininga, styreleiar på MF, styreleiar i Menneskeverd, bispekandidat fleire gonger og medlem i Kyrkjerådet og i arbeidsutvalet i rådet. – I Presteforeininga fekk eg øvd meg på å kompromisse, seier han.

.,, Som leiar hadde Morland fleire gonger rykt ut til forsvar for medlemmer som var motstandarar kvinners presteteneste. Han blei likeveld attvald denne hausten med 2/3 av røystene. Sjølv har Morland gått frå å vere ein tvilande motstandar til tilhengjar av kvinneleg presteteneste.

… Når Morland ser tilbake, er det lett å få auge på det som ikkje gjekk hans veg. – Det er ei historie av nederlag, oppsummerer han. Det siste kom med innføringa av vigselsliturgi for likekjønna par i 2017.

– Spesielt i debatten om kyrkjeordninga er eg veldig lei meg for at vi kjøpte reformene med denne voldsomme opphaussinga av kyrkjevalet. Det er nærast blitt framstilt som ei kristenplikt å røyste. Utan tvil har dette vore med på å forandre kyrkja fundamentalt, seier Morland.

Han meiner det ville vere rett at kyrkjeval framleis føregjekk i samband med gudstenester.

– Dette er ikkje eit politisk eller taktisk standpunkt, men noko som fortel oss noko om at all kyrkjeleiing spring ut av kyrkja sitt sentrum: Ord og sakrament. Det er dessutan blitt stadig vanskelegare å oppretthalde illusjonen om ei folkekyrkje, når det i bygd etter bygd berre er ein familie eller to som går fast til gudsteneste, seier han. 

Sjokk av sekularisering:  Morland synest sekulariseringa kjem til uttrykk på tankevekkjande vis når einskilde ber om å få kristne verv, bibelskulegang og så vidare, sletta frå cv-en fordi det minkar sjansane på arbeidsmarknaden. – I kva kampar meiner du det er viktig å stå fast og ikkje fire? – Lat meg ta eit døme: Den eine setninga i verdidokumentet til NLA Høgskolen, der vi seier at ekteskapet mellom mann og kvinne er berande i den tradisjonen institusjonen står i, kom under eit voldsomt press både innanfrå og utanfrå. …

– Det er viktig at vi styrkjer trua personleg, i heimen, i bibelgruppa og i kyrkjesamfunnet. Og at vi får praksisar som hjelper oss til det. For det er eit veldig tungt klima ute i samfunnet, seier han.

På den andre sida ser han at kristendommen er blitt meir eksotisk, paradoksalt nok fordi han er framand for mange. – Det gir oss ein sjanse, for då kan folk vere nysgjerrige og ikkje utelukkande møte trua med fordommar. Blir i kyrkja:  mange studievener og prestebrør av Morland har funne vegen ut. Dei har valt alt frå Den katolske kyrkja til Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). Sjølv er Morland blitt ståande, mellom anna i solidaritet med eigne teologistudentar. … Du kan ikkje satse på at du skal vere populær hos alle. Derfor har han rådd unge studentar til å vere litt tøffe i møte med biskopane.  – Korleis har du opplevd at dine allierte har gått i så mange forskjellige retningar?– Eg har opplevd det vanskeleg … vi har gjort kvarandre veikare ved å splitte oss opp. … Praktisk føredøme: – Tilrår du andre å bli verande? … Eg vil ikkje argumentere for at folk skal bli ståande i kyrkja, men prøve å leve ut korleis eg meiner dette kan gjerast, seier han.  – Så er det ikkje vi som sit med fasiten. Vi er ikkje verken verdas eller kyrkjas dommar. Vi sit ikkje med det siste ordet. Ting kan snu - om Gud vil.

Jeg tar til slutt her med et visst utdrag – som kan forklare veldig mye - av Per Haakonsen hans kommentar i Dagen i dag 25. sept 2020:

Den norske kirke forsømmer sjelden en anledning til å trekke Guds ord i tvil. Slik har det vært lenge.

…

Biskop Nordhaug mener å stå på trygg grunn ettersom det store flertall i Den norske kirke mener det samme som ham. Dessverre er det ingen grunn til å betvile det.  Men dette dreier seg ikke isolert om kvinnelige prester. … alle oss andre som leser og forstår Bibelen etter sin ordlyd, tar (da) fullstendig feil. Bibelen kan ikke uten videre leses etter sin ordlyd. Den historiske avstand er blitt for stor.

Bibelen skal leses med samtiden som tolkningsnøkkel, men disse. Det er de holdninger og meninger som gjelder i samtiden som skal bestemme vår forståelse av Bibelen.

… Allerede under kvinneprestsaken på 60-tallet fikk vi høre at det var «vår tids forståelse» og «den menneskelige livserfaring» som gjaldt. De samme argumentene ble brukt under homofilidebatten. Det bibelske forbud mot homofili var «en ren menneskelig overlevering» som vår tid ikke kunne være bundet av. Skriften må åpnes med samtiden som nøkkel, sa biskop Gunnar Stålsett. 

I forbindelse med Samlivsutvalgets rapport som kom i 2013, uttalte kirkens preses Helga Byfuglien at den den kristne tro ikke bare kunne være bundet av skriftsteder i Det gamle og Nye testamentet, men at den også måtte ta hensyn til «den allmennmenneskelige livserfaring». Det er et bibelsyn som ikke minner så rent lite om den Den katolske kirke og tradisjonen. Det reformatoriske prinsipp: Skriften alene, er borte vekk. … 

Dersom vi skal legge «vår tids forståelse» til grunn for vår bibellesning, undergraver vi Bibelens autoritet. I Ordet møter vi Jesus selv og han vil ikke akseptere at hans budskap blir underlagt vår «forståelse». Det er ikke Han som skal underlegge seg oss, men vi som skal underlegge oss Ham. …

Dersom disse skiftende holdninger skal ligge til grunn for vår bibelforståelse, vil hver ny generasjon være nødt til å tolke Bibelen på nytt. Det bibelske budskap vil hele tiden være gjenstand for endring. Det burde ikke være vanskelig å forstå at dette ikke kan være riktig.

 … Budskapet er det samme for hver eneste nye generasjon. Det gjennomgår ingen endring. Vi kan ikke trekke ut eller legge noe til etter vårt eget forgodtbefinnende. Det trenges ikke noen nytolkning.

---