For den som vil lese fort, men ikke overflatisk: Bit dere merke i ord uthevet med rødt; de forteller mer enn alle ordene her samlet og viser «den veien høna sparker», (for å holde det på det klisjemessige planet, noe som ikke er hensikten, he, he:
Lei av å vere mørkemann: politikk: Tidligare KrF-politikar går ut mot konservative kristne, og samanliknar dei med radikaliserte muslimar, (forteller Karl Almedal i en artikkel i Dagen 31.0720).
Tidlegare KrFU-leiar Emil André Erstad rådar mørkemenn til å «sjå lyset» i spørsmål om abort, homofili og alkohol. … Erstad, meiner at han som 16-åring var ein mørkemann, og oppfordrar no andre mørkemenn til å «sjå lyset».
Erstad skriv mellom anna at: «Viss eg hadde vore muslim, ville kanskje alarmklokkene byrja å ringe hos dei som jobbar med å førebygge radikalisering», … Han ramsar opp konservative syn på abort, homofili og alkohol som standpunkt han har gått bort frå.
– Så du samanliknar ikkje alle konservative, kristne ungdommar med radikale muslimar?
– Nei, dei aller fleste ungdommane i min krets var ikkje så radikale som eg var. …
… «Då eg møtte nye folk på den tida målte eg dei alltid etter dette enkle spørsmålet: Kvar er du på veg - himmel eller helvete?», skriv han. … Eg hadde ingen valdelege aspirasjonar, men det er parallellar til radikale muslimar i korleis eg såg på andre menneske, seier han til Dagen.
– Eg skreiv ein del innlegg … som var på grensa til konspirasjonar. Eg hadde ein veldig usunn måte å ytre meg på, som ein kanskje finn igjen i ytterkantane av kristen-rørsla i dag. Eg blei overraska over kor radikal eg var.
Erstad skriver, i BT, at han gradvis blei mindre radikal, og at han etter kvart innsåg at: «Gud er større enn at han treng mi hjelp til å forsvare territoriet hans meter for meter i ein snever indremisjons-kontekst».
.. Det eg prøver å ta eit oppgjer med er vi som sit på vår vesle tue og skal ha alle svar på alle teologiske og eksistensielle spørsmål, seier Erstad … – Eg seier ikkje at eg har funne alle svara. …Har framleis trua … trua på Jesus. Eg kjem ikkje unna den. … eg har blitt meir undrande og open, seier Erstad.
Kommentar: Disse forkvaklede dumhetene over kommer fra et menneske som nå tror han kan bli kristen ved å fornekte kristendommen. Poenget er at han tenker like feil og snevert nå som den gang. (Han forsøker av en eller annen grunn å tilgi seg selv, ikke fordi han har syndet, men fordi han den gang var snever og dum, men han nå er voksen, tolerant, moden og mye mer radikalt «multi». Erstad er «full på islamofobi» uten at han forstår bæret. Han har gått i fellen. Han har latt seg styre. Han har underlagt seg et regime. Han er blitt mer muslim nå enn han noen gang har vært tidligere, by association.
Alt dette forteller mye om vår tid. Det forteller også mye om dumhet. Og den frykt som nå river i de kristne miljøene som ennå ikke er avvent, men som må ha melk servert av venstresiden, dvs fra islam og ateistene eller humanetikere og humanister.
En oppsummert sterkt normativ frelseshistorie :
Har ikke funnet alle svarene.
Jeg er blitt mindre radikal.
Jeg hadde en veldig usunn måte …
Hvis jeg hadde vært muslim, ville alarmklokkene kanskje ha begynt å ringe …
Konservative kristne kan sammenlignes med radikaliserte muslimer … (jeg er ikke «sånn» lenger).
Vi har sett lignende før. Venstresiden ber islam om unnskyldning og dømmer bedhusmørket like mørkt og kaldt som de virkelig radikaliserte muslimske miljøene ww antas å være Se eks her:
Om bedehus, islam, SV, Valle og Robert Spencer
Hva sier så vår så mye omtalte redaktør i Dagen, Tarjei Gilje, om dette?
Først et lite tilbakeblikk: Følgende referer til en tidligere postering om Gilje og Gud som kosedyr: her
(Under lar jeg Giljes «leder» - med mine kommentarer - tale for seg selv, i forkortet form).
Først tar vi for oss noe veldig talende, enda ikke alt sies i klartekst: … Den største faren for den kristne kirke er ikke at folk blir provosert. Det er verre når kirken blir oppfattet som uinteressant …
… Det er når vi får troen inn på livet at vi for alvor kan finne ut av hva den bygger på og består av. … Det er fortsatt nødvendig å diskutere teologi ... Det er umulig for kirken å være stille i saker der Bibelen har noe å si oss …. . I vår virkelighet trenger vi å undersøke med fornyet nysgjerrighet hva det betyr for oss at Gud finnes.
«Gud har et ansikt - Kristus. … sa Halvor Nordhaug. … Gud skapte av ren og skjær kjærlighet. Alt dette er sentrale opplysninger for å forstå hvem Gud er. Som en kontrast til dette viste biskopen til et ateistisk utsagn om at «jeg trenger ingen gud som kosedyr».
Gilje: … Bidrar vi som aktive kirkegjengere, med vår måte å snakke om Gud på, til at han kan bli oppfattet som et «kosedyr»? Bergens Tidendes sjefredaktør Frøy Gudbrandsen … og spurte biskopen hva han mente med «Gud». … Nordhaug sa at Gud ikke kan observeres, men at han … har personlighet. … Gud kan gripe inn når han vil, men at verden er skapt «grunnleggende selvgående.»
«Det er et enormt
underskudd på samtaler om tunge teo¬logiske spørsmål rundt i menighetene.» …
kristne mennesker gjerne kan ta utdanning på doktorgradsnivå, mens troen ser ut
til å bli hengende igjen på modenhetsnivået fra Ten sing-tiden, sa Nordhaug.
Gilje istemmer: Den utfordringen er ubehagelig aktuell. … vi kan iblant få inntrykk av å stå overfor en viss intellektuell latskap. … Derfor trengs det sterkere vilje til også å drøfte de grunnleggende og komplekse problemstillingene … I samtalen om rasjonelle argumenter for Guds eksistens ¬påpekte biskopen også det avgjørende premisset som ikke lar seg bevise: Kristendommen oppstod ikke fordi Jesus sa fine ting, men fordi han stod opp fra de døde.
http://www.e-pages.dk/dagennorge/29064/
Så kommer vi til Giljes leder i Dagen lørdag 08.08.20. Den tar urimelig stor plass i avisen, nesten hele side 2, og Gilje fornekter seg ikke, han blir bare kjedeligere og kjedeligere; det kan skyldes at motet sviker ham, bundet til en slags kronisk tilstand som han er:
Kommentar: Det er alltid noe formelt riktig med Gilje. Her er alt korrekt skrevet, ingen skrivefeil, ingen kommafeil, ingen rettskrivingsfeil. Alt skulle derfor være på det tørre. Men det er det som er problemet: Etikette og prosedyrer i seg selv løser aldri noen virkelig problemer, de bare forsterker dem, uthaler dem eller gjemmer dem vekk. Det blir selvsagt ingen frelse av sånt. Det blir stadig mer og mer hykleri.
Gilje gjør stoffet bevisst kjedelig, skulle man tro. Det virker som om aldri kommer til poenget, enn til dette poeng i seg selv å beskrive noen faktuelt, der han i stedet burde gå rett på det eksistensiell løs, og på troen som sådan, ikke stor annet, «so here we go»:
«Eg levde stereotypen av kristenkonservativ mørkemann fullt ut». Det skreiv Emil André Erstad ein gjestekommentar i Bergens Tidende i slutten av juli Han fekk mykje positiv respons. Erstad er mellom anna tidlegare rådgjevar for Knut Arild Hareide og tidlegare leiar i KrFU. … fortalde han ope om korleis han som tenåring adopterte ei skråsikker tilnærming til det meste, ei tilnærming som han i dag tar avstand frå. «Den fundamentalistiske kristentrua hang i lenge», skreiv han.
Kommentar: Det er viktig å være åpen … begynn å le …
Gilje: I seg sjølv er det ikkje særleg oppsiktsvekkjande at ein vert meir moderat med åra. Dei fleste av oss opplever verda mindre svart-kvit etter kvart som vi får meir livsrøynsle. Men dess meir radikal vi har vore i ungdomen, dess større kan kontrasten bli etter kvart som vi blir eldre. Slik sett er det ikkje så rart at Erstad etter korleis han skildrar seg sjølv, har hatt trong til oppgjer.
Kommentar: Her bruker Gilje normativ hobbypsykologi for å utbre den rette lære. Den må være moderat! Slik han selv er, selvsagt, som den «evige» rollemodell han så gjerne il være …
Gilje: Teksten (til Erstad) er interessant på fleire plan. Mykje av det konkrete innhaldet trur eg mange kan kjenne seg igjen i, også mellom dei som har høyrt, eller framleis høyrer til, i bedehusmiljøa Erstad har vore tilknytta. Det har til tider vore for mykje snakk om alt som er synd, og ein har ikkje alltid klart å skilje mellom smått og stort. Når fleire også har stilt spørsmål ved teksten til Erstad, heng det truleg saman med ein større forteljing.
Kommentar: De som kjenner seg igjen i teksten, er nå blitt like gode som Erstad er blitt. Ikke et ord om at de tidligere kanskje misforsto de kristne tekstene og hele det kristne budskapet. Ikke et ord om at disse folka kanskje ikke forsto sin egen stilling over Gud og sine egne personligheter? Dette utelukkes ved taushet. Slik får gilje – og Erstad – frem at det er personer mer enn tekster som gjelder. Tekstene er allerede utdefinert. Alt kommer nå an på personenes egenskaper, slik som moderat, tolerant osv. Det emosjonelt betingede servilt korrekte er kommet i forgrunnen for å angi hva sann kristendom er …
Gilje: Og her er vi ved eit interessant trekk i tida. Erstad får ros fordi han fortel ope og ærleg om sin veg ut av tilværet som mørkemann. Kva om historia hadde gått motsett veg? Kva om han hadde vakse opp med ein gjennomsnittleg norsk religiøsitet, og så i vaksen alder hadde opplevd ei personleg vekking som gav han eit nærare forhold til Gud, og eit sterkare ønskje om å følgje Guds ord? Historia hadde ikkje vore mindre ærleg av den grunn. Men klangbotnen hadde nok vore ein annan. Og ved å nytte omgrep som fundamentalist og mørkemann om seg sjølv, kjem ikkje Erstad heilt unna at dette også vil råke dei som framleis tilhøyrer miljøa han sjølv forlet.
Eg har stor respekt for Emil André Erstad … Einkvar fortener respekt for si eiga livsforteljing. Når eg skriv om han her, er det mest som ein illustrasjon på eit meir grunnleggjande poeng.
Den som vil fortelje om sin veg ut av radikal religiøsitet, vert lytta til. Det sterkaste dømet på det nett no er historiene frå den svenske bygda Knutby. Og det er rystande å høyre om hva som har føregått der. Det skreiv eg om tidlegare denne veka. Men det er noko meir som har skjedd. Då eg var 16 år, var det å vere radikal kristen eit uttalt ideal. Radikalisering var ikkje noko farleg, snarare tvert imot.
Kommentar: Se vår kommentar om Giljes behandling av Knutby her, om hvordan og hvorfor magi - hyermagi - avsløser moral
Gilje: Å vere radikal kristen innebar å likne meir på Meisteren sjølv. Radikal nestekjærleik, radikal teneste for Gud. Kristen radikalitet er naudsynt om ein vil leve ut Jesu befaling om å gjere alle folkeslag til læresveinar. Difor vert mange, meg sjølv inkludert, engstelege når slik radikalitet frå tid til annan vert forsøkt kopla til den religiøse ekstremismen som fører til manipulasjon, vald og terror. Åtaka mot USA 11. september 2001 markerer eit viktig skilje.
Kommentar: Disse ordene fra Gilje vitner om underkastelse og servilitet under «et annet budskap», et annet regime, et budskap som ikke nødvendig vis er kristent, slik Gilje later til å tro. Han gjør en viss type kristendom og en viss type kristne mennesker til skyldig ved assosiasjon og undersøker ikke om de kan ha misforstått. Han advarer mot å ta Bibelen alvorlig og tåler ikke å bli motsagt. «Det nye mennesket» blir nå skapt i og med slike som Johannes Morken og Tarjei Gilje, og nå også Erstad, som er så eksemplarisk «open». Disse menneskene misforstår nå ikke Bibelen. De vet nå at deres nye tolkning er rett og forlanger at alle skal det på samme måten. Det de faktisk har gjort, er at de har konvertert seg bort fra en kristentro som ikke var kristen. De har omvendt seg for å kunne tekkes og tilfredsstille det jeg andre steder kalle SAP, her og her om mistenkeliggjøring av muslimene, om juridico-religico bl a og her om det nye "Vi'et", Gule om ekstremisme m m og her om tankeforutsetninger, jurdico-religico som menneskets "vesen"
De er nå via egenerklæring blitt sanne kristne. Og hva er nå en sann kristen: Jo, først og fremst et menneske som ikke lider av islamofobi.
Og det er her det går over styr: De ser ikke sin egen «islamofobi», at de gjør seg til marionetter under islams usynlige tråder, og fingerspill, tråder som for de fleste burde lyse opp hele Bislett stadion på den mørkeste natt, eller til og med på lyse dagen. Men uten at dette affiserer dem det minste.
For så vidt har disse menneskene underlagt seg Lars Gules inderlige og puritanistiske oppfordring om bruke termen islamofobi, om motstandere, selvsagt. Hverken Gule eller hans nå nyomvendte kristne ser imidlertid ikke ironien i dette, nemlig den at det er de selv som er de største islamofobene.
Gilje fortsetter ufortrødent på «mølla»: Men å nytte «radikalisering» som fellesomgrep er i det heile problematisk når ein snakkar om ulike religiøse retningar på same tid. Visst kan ein finne valdspotensial også mellom kristne. Det veit vi frå historia, og det ser vi nokre stader også i dag. Men Knutby er ikkje noko godt døme på kristen radikalisering. Og dei som driv med vald eller trakassering av seksuelle minoritetar, får ikkje noko støtte frå norske bedehusmiljø.
Kva er årsaka til at vi heller lyttar til historiene om vegen ut frå religiøse miljø enn om vegen inn? Eg veit ikkje. Til dels har nok kristne noko skuld sjølv. Og denne skulda vert ikkje mindre når ein heller ikke i etterkant er interessert i å rydde opp. Men eg kjem likevel ikkje bort frå at merksemda om slike historier også må forståast i lys av at menneske sjølve vil vere herre over eige liv og ikkje ha Gud som autoritet. Då er det lettare å ha Bibelens Gud som ein meir perifer figur i tilværet.
For den kristne kyrkja i Noreg trur eg det er viktig å vende meir merksemd mot trua si kjerne. Er Jesus Kristus Guds Son? Stod Kristus opp frå dei døde? Det kristne svaret har i 2.000 år vore ja. Med denne botnplanken vert det lettare å snakke ærleg om eigne feil, om smertelege røynsler og om menneskeleg svik. Eg trur ikkje Erstad er usamd med meg i dette. Og poenget er altså ikkje å kritisere han eller teksten hans, men å spørje korleis vi kan bidra til ein god samtale om å oppretthalde ein levande tru på Gud og ei radikal etterfylging av Kristus også i vaksen alder.
Dagen, leder, lørdag 8. august 2020
Kommentar: Er Jesus Guds son? spør Gilje. Legg merke til spørsmålet. Det er det han vil ha frem, sette i forsetet. Det er det han skyver foran seg og det er dette spørsmålet som i seg selv viser at han er på «den riktige» siden, på den siden som liksom har – den rette og sanne Gud. Gilje ser ikke at ved å stille spørsmålet, i all sin innsmigrende uskyldighet, selv stiller seg opp mot Gud. Hans eget gudsbilde mot Guds bilde, med andre ord, slik det fremtrer i Biblen selv, og hvor da Giljes eget bilde skal gå av med seieren og få triumfere, når man nå først har assosiert bedehuskristendom med taliban-angrepene den 9.11 i USA. Slik blir han venner med muslime og slik skaffer han seg vennskap med nykonverterte kristne (jeg sier ikke ny-perverterte kristne).
Gilje får seg ikke til å ta som utgangspunkt at Jesus virkelig er Guds – eneste, enestående – Sønn. Spørsmålet blir med andre ord svaret, dvs spørsmålet blir viktigere enn Kristus selv. For bare ved å stille spørsmålet, kan de emosjonelt betingede korrekt servilt kristen nå bli sanne kristne., skapt i Giljes bilde.
Gilje mot islamofobi, Selbekk for
Gilje for fremmedfrykt og Gilje vs Bannon
Morken - grip djupt i lommeboka og Kina, pluss Boko Haram og Nigeria
Gilje refuserer prest - og selve Bibelen?
Stefanus, martyrene, Morken og Magasinet
Gilje, og når Gud blir sekundant i Dagen
Wisløff tror du ikke på Jesus tro du ikke på Gud
Morken, Kina, islam og kristendom
redaktør Giljes forvirring og utydelige budskap
Gilje og Dagen: Når livstolking trumfer troen og gud sett som et kosedyr, pluss ref til Nordhaug
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar