Gerd Liv Valla sa i sin 1. mai tale at regjeringen burde
utvise mer følelser i asylbarn-saken og la barna få bli.
Ja, du leste riktig: Valla etterlyser følelser. Hun er blitt
et følelsesmenneske. Eller er dette en 1. mai spøk?
Det må må finnes mange følelsløse eller følelseskalde mennesker i regjering (hvilket ikke er Vår mening, se under).
Og jeg som trodde at hun ikke var noen pusekatt, men et
fullt utviklet kattedyr med klørne kvesset og ute til enhver tid …
Pusekatter har sin forhistorie og sin modningsperiode. Noen går fra krisemaksimering til følelsesmaksimering uten at noen stusser. Er vi født naive?
Hun har bl a stått på barrikaden og forsvart Stalin og sagt
at LO var et redskap for borgerskapets kontroll med arbeiderklassen
Og at ”… AVSLØR OG BEKJEMP DE REFORMISTISKE OG
REVISJONISTISKE FORRÆDERNE. VELG EGNE STREIKEKOMITEER FOR KAMP - SETT
LO-APPARATET TIL SIDE" (Gnisten 1975)
Og at (8. mars 1979): "For det første skulle det være
innlysende at det i dag ikke er mindre påtrengende og nødvendig å avsløre og
bekjempe den klassesamarbeidslinje den borgerlige og småborgerlige kvinnebevegelsen
står for, hva enten denne uttrykkes gjennom feministiske propagandaparoler ....
eller gjennom krav som svekker arbeiderklassen rent materielt, jeg tenker … på den
såkalte "myke linjen" som bl.a. forfekter viktigheten
av mye fritid framfor høyere lønn eller med de begrensninger som LO-ledelsen
har innført: livsstandard framfor levestandard. En linje som har som funksjon å
lette og rettferdiggjøre de for kapitalen nødvendige lønnsnedslag i en
krisetid."
Hvor var Ingun Yssen?
Hvor var Ingun Yssen?
Dagbladet: ”Regjeringens nye
justisminister Gerd-Liv Valla (49) var på 70-tallet aktiv kommunist” kunne
Dagbladet, melde den 5. februar. Hun ”var med i Kommunistisk Universitetslag i
en periode på 70-tallet”. Det er sant, men ikke hele sannheten: Hun valgte
Stalins side så sent som i 1980, i en alder av 32 år.
Gerd-Liv Valla med klørne inne eller ute: ”Jeg har liten
sans for å sitte 20 år etterpå og angre på det jeg gjorde.”
8. mars tale i 1979:”Kampen må ikke føres gjennom
henvisning til rettferdighetsprinsipper og henvisning til lovregler som må
innebære at i tilfeldige tvister må det borgerlige rettsapparat koples inn for
å avgjøre om det er syndet mot lov og regelverk. Dette er å legge veien åpen
for ytterligere korporativisering og statlig kontroll”. Hun avsluttet slik:
”Klasse mot klasse for revolusjonen!”
Organisasjoner Valla har hatt intimforhold til er KUL og KA.
De gikk inn for væpnet revolusjon og avviste at det fantes noen fredelig vei
til sosialismen. Dette er noe av det de sto for:
- Det finnes ikke et eneste eksempel på at den fredelige vei til sosialismen har lykkes. (…) Alle tidligere historiske begivenheter og de som måtte komme vil bidra til at hele den norske arbeiderklassen endelig vil forkaste alt tullprat om den fredelige vei til sosialismen.” (drA 1973).
Nei til islam kommenterer:
Man skal ikke ha vært i toppstilling lenge før man skjønner
at man har vært i miljøet i lang tid.
Det begynner med koseprat, latter og en svært så kameratslig
omgangstone. Man er på parti, og alt er tillatt så lenge det fremmer saken.
Saken krever ikke bløtdyrsmentalitet, i hvert fall ikke i intimsfæren, bak de lukkede dører, bak
forhenget der pressen ikke ser og hører dem. Man er karsk og barsk, og sånn
skal det være, det har vært slik siden tidenes morgen. Det gjelder å skape seg
motstandere. Servile medspillere tas
som et nødvendig hår i suppa.
Man skal vise at man tåler mye helt fra begynnelsen av i
slike miljøer. Ledere skal være robuste, enten man nå er mann eller
kvinne. Humoren må være deretter og den
er drepende. Men den tåles, ja, oppmuntres. Men så kommer altså den dagen da
denne kameratslige tonen, denne subtile maktbalanseringen, plutselig slår
sprekker.
Man er kommet for nær hverandre! Hva er vel farligere? Og
ganske riktig: Den ene parten ser sitt snitt og Satan kaster seg på
tastaturet.
Krake søker make, makt søker makt - og makt forderver.
Så enkelt er det: Både Yssen og Valla er maktmennesker som
har søkt makt og fått smake både maktens glans og herlighet og nå: Maktens
avglans, nemlig avmakten. Mens partene
fremdeles befinner seg på tinden.
Isolasjon, forfølgelse og sykdom på ett fat følger nå, hvis
fallhøyden bare er stor nok. Men se hva
jeg har stelt i stand. Hybris? Å, nei.
Det er til pass for dem. De har stilt seg for hugg begge to.
De får som fortjent.
Begge kvinnene har helt fra tenårene befunnet seg i maktens
forgårder, venner og kjente har legt merke til dem, de har stått på, markert
seg, og vist seg akkurat så overflatiske, lite fleksible og skjønnsomme som man
forventet at de skulle være – i gjengen. Man har gitt dem albuerom.
Middelmådighetene rundt elsker at noen tar ansvaret – for støyten - og ikke dem
selv. De var nok ikke de mest populære og ettersøkte i ungdommen disse to, og
etter det: Alt en hevn, nå skulle det tas igjen.
Men slike lederne vil før eller siden la seg spise opp av
nølerne, som før var fans.
Men dette skjønner det ikke selv. De har jo villet og gjort
så mye godt!
De hadde et felles verktøy og en felles retorikk, ja, en
felles ideologi: Frigjøring av det mannsdominerte menneske, frigjøring av
arbeiderklassen fra kapitalistene og kapitalkreftene.
Men hadde de noen strategi for frigjøring fra frigjøringen?
Nei, det var personligheten deres det dreide seg om, ikke saken. Det var
ensomheten deres det dreiede seg om, ikke andres velvære.
Frigjøring fra er en ting, frigjøring til en helt annen. Det
er dette de to ladies ikke forstår.
De har ikke sett seg i speilet: De ser ikke Stalin i seg
selv. Det er problemet. De har en personlighet som forbyr dem dette.
Riktig nok har de en IQ på kvakket over det
gjennomsnittelige begge to - og dette
kan man høre på dem, bare etter noen får setninger. De fremstår som lite
fleksible, heller rigide "typer". De gjentar seg selv fordi
"lærer'n" har sagt at de skal gjøre det. Da slipper de nemlig unna
seg selv.
De er født feige ikke bare overfor seg selv, men også
overfor gruppen. Det viser seg i overkompensasjonen som hele personligheten nå
kontinuerlig må trekke på og sole seg i. De er låste strukturer.
De har "lyktes" ved å flykte fra seg selv, men de
vil aldri innrømme eller erkjenne at det er flukt de har drevet med. Derfor
denne miseren.
De har saget av grenene de har sittet på, en for en. Og nå:
Bakken. Men bakkekontakten? Neppe. De
kommer aldri ned på bakken. Sentimentale blir de sittende og beundre gutta
eller bukseskjørt-gjengen på gølvet fra et utkikksted ingen misunner dem.
De vil for all tid bare kunne forholde seg til et skall, et
skall av seg elv, et skall av andre.
Skadeskutte villender? Men ikke gjennomsnittsmennesker. Man
bør derfor ta fra dem livsløgnen. Men
hvem gidder? Hva hjelper her?
Stå på krava, det er deres personlighet. Og nå faller de
begge for sitt eget grep.
Det ironiske er at de som roper høyest på frihet ofte er de
som er minst frie av alle mennesker selv.
De elsker andres frihet bare så lenge den ikke kommer for
nær dem selv. De tåler ikke frihet i nærheten av seg selv, da virker den
truende.
De kan ha et godt ekteskap og flust med kamerater, men nære
venner kan slike folk aldri få og aldri har de hatt det heller. De er for
redde. De tørr jo ikke se seg selv. Derfor må de ofre seg for en eller annen
sak. Det er gjennom utenatlekser og formaliteter slike mennesker vinner
fotfeste og lkommer seg frem, nærmst koste hva det koste vil, å holde ut seg
selv blir for voldsomt, for nært, for skremmende. .
Og på veien oppover glemmer de hvordan de engang skalv i
sitt indre.
--
Menneskeofring er et kjent fenomen i historien. Aztekerkne
bl a ofret mennesker for å få kosmos til å gå i rute. Stalin ofret georgiere i
millionstall for å holde Samveldet på plass. osv.
I dag ofrer vi ikke mennesker, ja, vi brenner ingen på
bålet, men vi ofrer "roller" på De gode intensjoners høyalter.
Kniven eller bålet i dag er Arbeidsmiljølovene og bødlene er
de som tjener på å opprettholde akkurat disse lovene - pluss det hellige presteskap i presse og
media som heller olje på bålet for å la det svi mest og lengst mulig.
Dette burde Valla ha visst. Men det var Yssen som klarte å
utnytte det til sin fordel. Man kan derfor si at vi i dagens Norge har drevet
det så langt at vi gladelig ofrer oss selv på alteret, bare intensjonene er
gode og høyverdige.
Men selvfølgelig: Dette ikke uten at det krever betaling!
Offer! Og offerets konsekvenser. Og ofrene som svømmer for livet i kjølvannet
av denne selvforherligende snillisme som setter munnbind på de fleste, både
slave og fri mann og kvinne.
Betalingen er et krav og en garanti om full forståelse og
helhjertet innlevelse fra omverden til enhver tid. "Varen" er å la
andre aktører stå for selve skarprettingen, den søte hevn.
Det er nå forbudt å ikke fortelle det til sjefen først at du
er gravid.
Det er forbudt å sette deg til andre oppgaver midlertidig
for å spare deg for å drite deg ut, inntil vi kan finne nye og mer passende
oppgaver for deg.
Det er forbudt å forsøke å fortelle pressen at det i
pågående konflikter ligger mye godt kameratskap i underforstått humor og varme.
Det er forbudt å være tøff.
Det er forbudt å "tåle" og yte den innsats som
kreves.
På den annen side:
Det er påbudt å sette seg til å gråte på kontoret hvis du
føler deg fornærmet.
Det er påbudt å misforstå alt sjefen sier.
Det er påbudt å tolke alt i verste mening.
Det er påbudt å være så sart og lettfornærmelig som mulig,
hvis du bare gjør det på den riktige måten.
Det er påbudt å tenke at du er verdens midtpunkt og har det
absolutt verst nå.
Det er påbudt å tro at intet er viktigere enn deg selv.
Det er påbudt å furte over at du ikke får bestemme de
arbeidsoppgavene du selv vil ha til enhver tid.
Signalet dette sender til en forskrekket omverden? Jo: Løp
til presse og media. Gjerne hikstende og med et skriklignende eller
milliardærflir av et oppsyn.
Det er blitt slik i et samfunn som ofrer roller i stedet for
mennesker. Vi skal få bedre samvittighet av det.
Det flyter lite blod fra alterene i dag. Noen velger med
stor offervilje sin egen spissrotgang. Andre synger for full hals sin egen
svanesang.
Samtidig trenger vi så sårt Arbeidsmiljølovene og alle medlemmene
i LO. Som igjen trenger alle de arbeidsgivere de kan få.
Så lenge ”fondet” varer og vi fremdeles har snøre igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar