Hemmelig følelses-stasjon (eh, Helse-stasjon).

Jeg hadde ikke før postet innlegget om islamiseringen av det kollektive følelsesliv her før jeg hørte på radio i ettermiddag.

Der ble det opplyst (vet ikke om det var P1 eller P2) at det fins en Hemmelig helsesatasjon i Oslo, (hvis ikke flere steder i landet).

Det skal arbeide over 100 leger pluss sosionomer og annet helsepersonale for denne ”stasjonen”. Formålet er å bistå asylanter som ikke har fått lovlig opphold i Norge og dette multiple helsekomplekset har dessuten hemmelig adresse.

Det intervjues en kvinnelig, talefør  psykolog med navn Akaja (?) Berg. Hun er tydelig helt oppe i det og er stappfull av empati, uten å virke sentimental, i særlig grad. Det er helsetilstanden til ”de ulovlige” hun er genuint opptatt av og det er de hun vil hjelpe. For de trenger visst mer hjelp enn andre. De utgjør en spesiell gruppe hvor det hersker skyldfølese og hvor mange lider av redsel. Hun synes at alt dette er så ømt og sårbart. (Jeg kan ikke annet enn å tenke på følelser i sin almindelighet og hva disse har for innvandringspolitikken, spesielt overfor islam, og hvilken rolle følelsene i seg selv vil ha for denne politikken fremover).

Med seg har denne psykologen Kirkens bymisjon og Røde Kors. Hva disse bidrar med utover eksperthjelp, fikk jeg ikke med meg, hvis det i det hele tatt ble nevnt i programmet, men noen steder må disse hjelperne på stasjonen hente sin økonomi fra. Jeg fikk heller ikke med meg om hvorvidt ”de ulovlige” måtte betale for seg.

Akkurat det er vel å dra ”forhåpningene” litt langt. Sannsynlig er hjelpen gratis. Hvor lenge stsjonen har vært i gang, vet jeg heller ikke, men det ble opplyst at man i en eller annen form på stasjonen har behandlet nærmere 400 ”ulovlige” eller papriløse, som de også blir kalt.

Jeg er ikke i tvil om at Berg er et godt og velmenende menneske, og flere med henne. Hun har tydeligvis stor innlevelsesevne og er sikkert en god terapeut, noe jeg tror hun foretrekker å være og forlbi selv, fremfor å ville ha en posisjon som leder, enten i det privatenæringsliv eller i staten, for den saks skyld.

Hun ville neppe ha passet i en slik posisjon, men hvem vet: Nød lærer naken kvinne å spinne.

Akkurat nå synes hun helt uskikket for slike oppgaver og enhver som ville kunne ha tenkt seg å ansette henne i en toppjobb på et annet felt med mye og stort ansvar, bør tenke seg om vel og lenge, hvis det trenges. For mitt eget vedkommende sto det nokså klart umiddelbart da jeg hørete henne snakke og hva hun sa, at jeg aldri ville ha ansatt henne, ikke engang på et lavere ansvarsnivå, (men det er nå min personlige preferanse).

Grunnen er at hun er for følelsesfokusert, selv om hun legger frem sakene som om de kun objektivt og nøytralt skulle vedgå henne i noen inderlig grad. Men ikke for det, de møter hun forteller om med ”de ulovlige” har uten tvil avstedkommet dype følelsesmssige reaksjoner, reaksjoner hun tydelig bruker mye tid og energi på å bearbeide og foredle, (slik at hun med tiden vil være i stand til å yte desto større hjelp til akkurat disse ulovlige). Det som imidlertid ikke kommer frem under intervjuet er spørsmålet om i hvilken retning og mot hvem er det hun retter ansvaret for den begredelige situasjon som foreligger her i landet på dette området, et land som altså ikke vil ta fullt og helt ansvar for sine papirløse og ulovlige. Hvor plasserer hun sin godt skjulte og bearbeidede vrede? Hvor plasserer hun det moralske ansvaret? Benytter hun”anledningen” til å rose seg selv? 

Hva hvis landet hadde ført en strengere asylpolitikk slik at hun var blitt firstet til å reise utenlands og  til langtvekkistan med sin terapi? Ville hun ha gjort det? Hvilke oppofrelser ville hun da ha utvist?

Det som heller ikke kommer frem i intervjuet er hennes moralske basis, hennes moralsyn rett og slett. Hva bygger hun det på? Hvor kommer moralregler fra? (Det sies ikkenoe om dette i inertvjuet).

Hun forteller at hun er blitt mer berørt i den terapeutiske situasjon på helsesatsjonen enn hun er blitt i andre normale terapeutiske situasjoner, situasjoner hvor pasienthistoriene ikke kan måle seg ”i smerte” med dem hun hører og må ta inn over seg her.

Jeg kan ikke annet enn grøsse en smule. Hører jeg og forstår jeg riktig: Hva hvis jeg en dag intetanende om hvem denne psykologen er plutselig skulle befinne megi en situasjon der jeg selv hadde hatt behov for psykologhjlep og hvor jeg da tilfeldigvis var blitt henvist nettopp til henne? Hva hadde jeg villet komme til å tenke og tro hvis jeg f eks etter seks måneders terpati hos henne hadde oppdaget at min tilstand, på grunn av min mindre dramatiske sykdomshistorie, i hennes øyne og etter hennes gradering, ikke hadde berørt henne i den grad som de historiene hun finner på helsestasjonen berører henne? (Som om det var  denne ”berøringen”som var hovedpoenget).

Hvordan hadde jeg reagert? Hva ville jeg ha tenkt og følt? Ville jeg ha spurt meg selv om hun i det hele tatt hadde tatt meg like seriøst som de ulovlige? Ville jeg ha stilt meg spørsmålet om hadde behandlet meg med like stor profesjonalitet som hun hadde behandlet de papirløse?

I tillegg ville jeg kanskje ha spurt henne: Hvilken rett har du til å forutsette at myndigheter, både byråkratiske og politiske, ut fra det du og dine kollegaer gjør, handler umoralsk (ved ikke å handle slik du selv gjør) overfor disse menneskene som kommer og ber om hjelp? Hvorfor skulle det være umoralsk for et demokrati å ha lover og regler som regulerer forhold som nettopp gjør at noen faller utenfor det ordinære helsevesenet? Hvorfor skal akkurat de papirløse nyte godt av din empati, når så mange ”lovlige” i dette landet kunne trenge denne hjelpen og støtten like mye, hvis ikke mer?

Jeg kunne ikke unngå å tenke på Ulrike Meinhof da jeg hørte intervjuet. Ikke slik å forstå at jeg identifiserer Berg med Meinhof, for disse kan ikke sammenlignes, og en sammenligning er helt irrelevant. Men altså: Jeg kunne ikke hindre tanken i å dukke opp. 

Vi er ennå ikke ferdige med Ulrike og Bader-Meinhof syndromet i våre demokratiske samfunn av i dag. Disse ”spøkelsene” vil dukke opp igjen og vil vi få se eksplosjoner hvor nordmenn i henhold til sitt følelsesliv - og alene dette -  vil bli ivolvert i voldelige aksjoner vendt mot nettopp mot norske myndigheter og norske borgere. Fordi vi tilsynelatende ikke vil kunne leve opp til de høye moralske standarder disse bader-meinhof-typene selv har og forfekter og som de fullt og fast tror er sanne en gang for alle og alltid. Det kommer til å vokse frem livsfarlige Brand’er fremover. Vi trenger ikke engang lese Brand av Ibsen for å ane det.