Fins det rasisme i noen betydelig grad i Norge i dag? Fins det signifikante funn på at det fins frykt i den norske befolkningen i dag, som følge av rasisme, i forhold til for bare 30 år siden? Og er det eventuelt gjort noen større vitenskapelig analyse av grunnene for dette?
Og i hvilken grad utøves rasisme fra begge sider? Skjer rasismen fortrinnsvis en vei og går den ut over først og fremst den ene siden?
Det vil derfor være lett for oss å avvise påstanden om at rasisme skulle være noe livsviktig problem å bruke masser av tid og krefter på å bekjempe, f eks via deltakelse i en organisasjon som SOS rasisme.
Vi erkjenner selvsagt at rasisme er et problem her i landet, spesielt for de som har ”skoen på” og for de som utsettes for dette, enten det er fra næringslivet, myndighetene eller den enkelte borgers side.
Det vi er redde for er at det nå er begynt å gå over støvleskaftet med det hele og at det for mange idealister nå er passert en grense og at ikke få har begitt seg inn i et farvann som bare kan tjene til å forsterke rasismen i stedet for å begrense den, ved at man begynner å konstruere opp spøkelser som egentlig ikke finnes, annet enn som en nødvendig ”trickster” som helt naturlig gjerne ”vil ha sitt ord med i laget” og som ikke er til å unngå, men som vil følge menneskene så lenge mennesker – og dermed også humor, distanse og behov for myteskaping - fins.
Hvis vi blir så redd denne tricksteren og gjør ham til hovedfokus i våre liv, vil katastrofe følge med naturnødvendighet og ikke bare via menneskeskapte fordommer og operasjoner.
Det begynner gjerne med at vi går til angrep på vindmøller, om ikke for annet enn for å tekkes de herskende ideologer, våre demokratisk ansatte hegemoner, nå forkledd som våre nye aristokrater.
Et lite ”vidsyn” er på plass her, (før vi under tar for oss de mentale undergravingsmekanismer som kan ligge til grunn og som kan ligge i knupp hos noen og enhver til enhver tid):
Rasisme er ikke lenger hva det var, heldigvis. Men rasisme av i dag kan vise seg å bli mer farlig og mer destruktiv enn tidigere tiders rasisme, hvis man ikke besinner seg og gjør seg bevisst hva som driver en.
Rasisme er for så vidt et moderne fenomen. Den springer ut av en relativ sen periode i menneskehetens historie og behovet denne avfødte for å veie og måle ting, og et menneskesyn hvor man kunne begynne å måle grupper og individers isolerte prestasjoner.
Den som var mektigst eller rikest eller (på en eller annen måte) kunne registreres eller ”bokføres” som større eller mindre enn andre, ble ansett som mest eller minst suksessfull, alt etter som. I og med den industrielle revolusjonen og opplysningstiden, fra 1700-tallet av og fremover, ble mobiliteten både til lands og til havs, og opp og ned i hierarkiet, kanskje den faktor som bidro mest til å skape grobunn for et uforbeholdent behov for å sammenligne mellom andre og en selv, og å plassere mennesker etter en ny rangorden i forhold til den som til da stort sett hadde vært like statisk og ”trygg” for alle i tusenvis av år.
Det bar dermed med en slags ubøyelig nødvendighet inn i et samfunnsklima hvor Janteloven ble en naturlov på like fot med de fysiske naturlovene. Det ble legitimt å plassere – dvs sammenligne – seg selv og slik sette andre mennesker i sjikt og båser på en ny måte, en tilbøyelighet og en last som de gamle filosofer - og ikke minst de kristne "fedrene" - hadde betegnet og gjennomskuet som en stor synd: Det er bare Gud som kan avgjøre hvem som er verdig, eller ikke, for hvem er vel god, uten Gud og hvem legger standarden vi må klassifisere etter hos andre enn hos kjærlighetens Gud, som alle mennesker bærer bildet av?
I dette perspektiv oppsto den ville og gale forestilling i visse mektige miljøer at den hvite rase var de andre rasene overlegen. Man kunne bare vise til ”resultatene”, som kunne måles, for å få sannheten brakt på det rene, en gang for alle.
Dette må ha gjort de vellykkede like meget trygge på seg selv som nedlatende overfor de som falt utenfor og ned. Det manglet heller ikke på tilfredsstillelse ved å se adelen og de geistlige begynne å miste sin makt og privilegier.
(Senere ble det like tilfredsstillende å se at borgerskap og storbønder bli plyndret for det de hadde bygget opp og forvaltet. Og bare for å ha nevnt det: Napoleon i egen person la til rette for at mange offiserer av adelig byrd ble ryddet av veien kun for å gi plass for offiserer med et annet stamtre).
At en rase var en annen overlegen, var noe ”de hvite” trodde, de som vokste opp i dette paradigme og i de områder hvor progresjonen var blitt mulig, som følge av den industrielle revolusjonen. Såkalt sivilisasjonsfremskritt frister alltid til å føle seg ovenpå og overlegne, ser det ut for.
Den hvite rase hadde derfor en naturlig rett til å heve seg over andre raser. Imperialismens suksess ble vurdert som et endelig bevis på at det fantes en objektiv og naturlig rett til å herske, ja, og formelig en plikt, for de flinkeste og mest fremgangsrike har jo en universell plikt til å lede de mindre flinke, inn på den rette veien, mente man. De seende skal jo lede de blinde og ikke omvendt, trøstet man seg med.
Alt dette samtidig med at John Stuart Mill begynte å operere med "en usynlig hånd" som gjorde seg gjeldende i utviklingen og som styrte markedene på den best mulige måten. Denne hånden erstattet mer eller mindre Guds forsørgende forsyn og gjorde til og med kongemakten mer avhengig av markedet og naturloven som styrte, enn av Gud.
Innblanding fra Statens side ble bannlyst. All regulering skulle nå styres av av-regulering og liberlismen og "laizai fair" ble den nye avgud.
At de beste folka - uavhengig av markedskreftenes "rettferdige ordning - har rett til å fortelle de nest beste og de sist beste folka hva som er rett og galt, er en maxime – i islams tilfelle en absolutt og universelle normativ forordning - som er nedfelt i de muslimske hellige skrifter en gang for alltid og en norm som gjelder for muslimer til alle tider og overalt.
Det er helt umulig å endre på denne maximen i islam. Den må stå til jorden går under, eller til islam går under, i oppløsning og til helvete, før den tid.
Man kan derfor si at islam i seg selv forutsetter et rasistisk utgangspunkt som normativt, og som en ufravikelig regel som skal manifistere seg ved at normen praktiseres obligatorisk. Ikke slik at islam tenker biologisk eller genetisk, nei, muslimenes forrang fremfor andre gjelder kun moralsk sett, og fordi Allah og profeten sier at det er slik. (At muslimer skal betrakte seg selv som det beste folket skal ikke tolkes dithen at muslimer er mer intelligente enn andre, vil vi tro!)
Islams overopphøyethet beror derfor ikke på målbare eller kalkulerbare størrelser og metoder. At muslimer skal anse seg for de beste folka er helt og holdent et bud man er pliktig til å følge, ved å forestille seg og følge sannhetsgehalten i påbudet nærmest som en plikt. Det hjelper lite å komme skiltende med at det er foretatt intelligensmålinger av befolkningsgrupper som f eks skulle vise at muslimske grupper har en IQ under gjennomsnittet for resten av jordens populasjoner.
At muslimer har en guddommelig hjemmel for å anse seg som bedre enn andre, kan betraktes som en legitimering av dette å sammenligne seg med andre. Haken ved dette - i tillegg til det som er nevnt over - er at enhver sammenligning kan betraktes som et uttrykk for mindreverdsfølelse, men dette igjen kan på den ene side lett avsløres som en grunnleggende usikkerhet på seg selv og på den andre siden et grunnleggende behov for å hevde seg på bekostning av andre, som fortjener å bli bedømt ut fra andre standardar i andre kontekster. I begge tilfeller taper de muslimer som slavisk følger Allah's oppfordring om å betrakte seg selv som bedre.
Det oppsiktsvekkende med islams forståelse av hva det vil si å være ”det beste folket” er i dag kanskje at det er en kulturell definisjon (eller illusjon) og ikke en biologisk.
Hva betyr dette? Jo, først og fremst at islams rasisme – hvis rasisme i det hele tatt – faktisk er den form for rasisme som, etter vår sølle mening, (kronisk) nettopp rammes av den moderne definisjon av rasisme som er nedfelt i norsk lov, i paragraf 135 a:
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat,forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
• a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
• b) religion eller livssyn, eller
• c) homofile legning, leveform eller orientering.
Tilføyd ved lov 5 juni 1970 nr. 34, endret ved lover 8 mai 1981 nr. 14, 10 jan 2003 nr. 2, 3 juni 2005 nr. 33 (ikr. 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 608).
---
Men hva så? Til nå har det falt svært få dommer med grunnlag i denne paragrafen. Det skulle i seg selv tilsi at det skal ganske hard lut til for å bli dømt. I fjor ble f eks SIAN anmeldt for rasisme av en av SOS rasismes sympatisører og støttespillere, men saken ble – sikkert til fortvilelse for noen - henlagt av politiet, fordi det ikke fantes noe grunnlag for straffbart forhold. For den interesserte, er det bare å gå inn på SIANs nettsted og sjekke, for om mulig å kunne danne seg en mening om nettstedets enkeltposteringer og generelle profil burde åpne for domstolsbehandling. (Etter vår mening ikke).
SOS rasisme har sikkert merket seg politiets henleggelse av saken og tenkt sitt, nemlig at rasismeparagrafen er utformet på en slik måte at bare de færreste hatytringer noen gang vil kunne bringes inn for retten med full overbevisning på forhånd om at det vil bli en fellende dom .
Men ikke nok med dette, organisasjonen og dens medlemmer burde kanskje også begynne å reflektere på andre sider ved sin antirasisme, sider som for den enkelte engasjerte lett kan fortrenges til fordel for de fromme ønsker og gode intensjoner, ellers kan de lett komme til å bli oppfattet dithen at selve deres virksomhet ikke annet er enn konstruksjoner fabrikkert for å tilfredsstille eller utløse helt subjektive og/eller private mentale disposisjoner.
Organisasjonen bør f eks stille seg spørsmålet om de bryter med Kants kategoriske imperativ som forbyr at noen mennesker bruker andre mennesker som midler for sitt eget formål. Hvis det nemlig er slik at den rasismen som de motarbeider egentlig ikke finnes, i signifikant mening, ja, så brukes det et middel for helt uten grunnlag å få ram på andre som absolutt ikke er (kvalifiserte) rasister; og at dette blir feil, vil jo de fleste innse umiddelbart. I den grad organisasjonens tvangsmessige anliggende er rascism by default, vil luften snart gå ut av ballongen og gjøre det aktuelt for den bent frem å skape kunstig eller oppkonstruert rasisme, nettopp for å kunne ramme den, via en selvskapt illusjon, hvilket organisasjonen jo i praksis faktisk gjør, i henhold til det vi ellers hevder her i denne posteringen.
Det påligger derfor organisasjonen et stort ansvar for å dokumentere og analysere den rasisme de bekjemper med strenge krav til bevisføring og metoder for å innhente og behandle faktagrunnlag på en intellektuell forsvarlig måte. I hvilken grad dette gjøres, vites imidlertid ikke her og nå.
Det kan virke som om SOS rasisme er mer redd for visse menneskers moralske tilkortkommenhet generelt enn for rasisme i seg selv. At fokuset rettes så intenst og vedvarende mot rasisme, kan tolkes som en mental avledningsmanøver: Der det egentlig ikke er noe feil eller forbrytelse å spore, der konstruere man opp noe og overdriver, gjerne helt tilfeldig, og derfor også helt uberettiget, bare for så å få bekreftelse på sin egen fortreffelighet, ufeilbarlighet og usårbarhet.
Man bruker da andre for å tilfredsstille sitt eget ego og egne storhetstanker ved å ynkeliggjøre eller demonisere andre, som uberettiget oppfattes og føles som en trussel, men som objektivt sett – ut fra f eksl rasismeparagrafen – ikke er det. De stiller her den ideelle fordring på andre, men uten noen som helst juridisk eller moralsk rett til å gjøre det. Men for å unngå dette, kan det være både kreativt, empatisk og fornuftig underveis å reflektere over egne motiver eller intensjoner, før de velmente intensjoner manifesterer seg som rigid og ”ukrenkelig” destruktivisme.
Et antirasistisk engasjement som kun tar sikte på å oppnå selvrettferdighet gjennom ufundamentert kritikk av f eks islamkritikk generelt, er ikke noe annet enn en selvgod lidenskaps ”uskyldige” ønske om å kunne fremstå som plettfri, hvilket den selvfølgelgi ikke er.
I en slik tilstand vil antirasismen nærmest psykologisk og mekanisk lovmessig utvikle en disposisjon for å påføre den innbilte motstander så mye skyldfølelse som overhodet mulig, fordi dette i seg selv vil oppfattes som en slags lindringstilstand hvor egen utilstrekkelighet og skyld oppheves, både akutt og kronisk. Frykten for ikke å bli oppfattet som moralsk perfekt blir ofte gjort til en ubrytelig livsløgn – som jo bør unngås - for gjennomsnittpopulister.
I stedet for å ta hull på løgnen lærer man seg å leve ”godt” med å produsere stråmenn. I lengden kan dette selvfølgelig slå over i genuin medisinsk gradvis økende paranoiditet i takt med den ubetydelighet som venter, hvis avsløringer skulle komme eller det skulle gå opp for en at den virksomhet man deltar i ikke står i noe rimelig forhold til de objektivt verifiserbare utfordringer man står overfor.
Det medfører derfor en stor mental risiko i dette at en organisasjon over tid tildeles en oppmerksomhet – av media bl a - som ikke står i forhold til problemet den skal forsøke å ufarliggjøre eller eliminere. Man kan da lett komme til å virke promotivt i forhold til rasisme i stedet for preventivt, slik hensikten opprinnelig var.
Mot dette kan det selvfølgelig innvendes at slike betraktninger også kan ha gyldighet for det islamkritiske miljøt, og dette skal ikke bagatelliseres. Men med dette i mente foreligger det her en ikke ubetydelig forskjell: Mens det islamkritiske miljøet vanligvis kan peke på fakta, slik som f eks islams egne skrifter og hvordan aktiviteter begrunnes og forankres i verifiserbare historiske eller nåtidige forhold, så vil det såkalte antirasistiske miljøet ofte ha vanskelig for å fremlegge tydelig og massiv empiri til støtte for sin aktivisme.
Det antirasistene stempler som utøvelse av rasisme – uten at det foreligger grunn for domfellelse – bygges ikke på en ufeilbarlig og evig uforanderlig konstitusjon. Den aktivitet islamistene utøver bygger helt motsatt nettopp på en slik - for alle muslimer - bindende konstitusjon
Vil man ikke se at islam ikke bare består av muslimer som enkeltmennesker, ender man fort opp i å innbille seg at det ikke finnes noe islam, men bare muslimer.
Gjør man det, har man da umiddelbart konstruert opp nok en stråmann og tragedien blir dermed met ett dobbelbunnet: Man forholder seg til illusjoner på begge siden av demarkasjonslinjen, og ikke bare til illusjoner om den ene siden, og slikt kan ikke ende bra.
Hjelpen blir da en dødshjelp, ikke en jordmorshandling.
Sagt på en annen måte: Sier man som noen sier at rasisme ikke er rasistiske fordommer, men rasistiske fordommer pluss MAKT, da er man på vei mot å bli farlig snever, fordomsfull, despotisk, totalitær og ja, nettopp, rasistisk ... (Paula Rothenberg, University of Texas).
I et slikt perspektiv utelukkes det at de som ikke har MAKT kan være rasister!
En utrolig farlig vei å følge, etter vår mening.
Men er islam proper rasistisk? Forsvarer med andre ord SOS rasisme nettopp rasisme ved å ville beskytte islam for kritikk og tiltak som kan begrense den islamske innflytelse her i samfunnet?
Visse surer i Koranen har utvilsomt en rasistisk tendens, et trekk av rasisme, selv om dette ikke gjenspeiler i muslimers holdninger generelt. Islam blir da også fremstilt som en rasismefri religion, i hvert fall i betydningen en rasisme som bygger på biologisk kriterier.
I praksis fins det imidlertid eksempler på at islam tillater eller rommer en viss kulturell betinget rasisme, akkurat som man kan finne eksempler på at ikkemuslimske kulturer også kan praktisere eller tillate mer eller mindre spesifikk rasisme. Det kan f eks antas med stor sikkerhet at det finnes norske rasister og at rasisme faktisk utøves, men uten at dette minituøst slås ned på av myndigheter og av de enkelte borgere selv, akkurat som i islamske land.
Kulturen i seg selv må simpelt hen tillate et visst slingringsmonn her, ellers vil den bli for rigid, uutholdelig og despotisk. Staten har ikke råd til å bli så kontrollfreaket at det hindrer det naturlige samkvem – med alle de feil og mangler dette nødvendigvis må innebære, til en viss grad.
Surene om jøder generelt i Koranen kan gi inntrykk av at ”jøde” er ment som en betegnelse som knytter opp mot slekt og blod, altså med en genetisk bestemmelse. Kristne omtales i surene mer som en sammensatt gruppe, selv om det i konteksten dreier seg om folk som tilhører en stamme eller klan og som faktisk var semitter, akkurat som jødene, og slik som også Muhammeds slekt var det.
Kristendommen har da heller aldri blitt forbundet eksklusivt med slektskap mellom de kristentroende, for her skulle det verken finnes greker eller jøde, fri eller slave osv, og dette må ha stått klart for Muhammed. Man kan vel si at Koranen derfor er tvetydig eller utydelig her. Rasisme slik vi forstår den i dag, var ikke oppfunnet ennå, den kom mye senere, slik vi har vært inne på over.
En slags "intern slektsrasisme" kan imidlertid finnes i islam i og med at Muhammed hadde barn som har etterkommere helt frem til i dag. Disse oppfattes som tilhørende en spesielt utvalgt blodslinje og blir av mange tilskrevet en spesiell opphøyet status og behandlet deretter, med en respekt som skiller dem ut fra ”vanlig” folk.
Sammen med mange andre surer i Koranen som understreker at muslimer er ”de beste folka”, kan man si at det faktisk finnes visse trekk i islam som kan kalles rasist-lignende, eller rasistoide.
Dette i motsetning til i kristendommen hvor det ikke finnes etterkommere av Jesus. Det fins dermed ikke noe som helst grunnlag for en slik rasistoiditet i kristendommen slik man kan oppleve den islam.
Vi legger under ved referanser til noen linker som kan bidra til å kaste lys over hvor kompleks rasismespørsmålet i dagens debatt kan være og er:
Først et anonymt innlegg myntet på formannne i SIAN - personlig - fra et menneske som tydeligvis har store fobier (for å bruke en meget dårlig eller utilstrekkelig betegnelse, men, men) mot folk og miljøer som vedkommende anser for rasistiske:
Se kommentaren på SIANs nettsted her
Vi lar det ovenstående bli stående uten kommentarer fra vår side. Innlegget forteller i seg selv alt.
Å snakke om biologisk rasisme i dag er imidlertid helt meningsløst ifølge denne:
her
Partapouli snakker om en rasist i oss alle (hm …): "... Det gavner ingen at vi personifiserer debatten og utpeker rasistene iblant oss. Det er ikke sånn at det er noen få rasister som skal utryddes. Det finnes nemlig en rasist i oss alle."
I går kveld er hun imidlertid ikke i tvil om at PLUMBO's plumpe"spøk" må kalles rasisme!
Etter vår mening er dette å frata folk humoristisk sans og mulighet for å se slike glipp som ubetydelige.
her
Et eksempel – av mange andre rundt omkring i den vestlige verden - på hvor langt eller mindre langt vi er kommet, er denne uteblivelsesdom i Danmark, som dømmer som rasisme det som:
Hanne Nabintu Herland i Symposium påpeker imidlertid at rasisme kan gå begge veier:
her
TV kanalen CBN rapporterer om Norges problemer med islam, og viser fotage og intervjuer som kan få noen og enhver til å tenke at rasisme nok ikke kan heftes forbeholdsløst på en av sidene:
her
Og i hvilken grad utøves rasisme fra begge sider? Skjer rasismen fortrinnsvis en vei og går den ut over først og fremst den ene siden?
Så vidt meg bekjent ikke. Temaet er nok for betent til at forskermiljøene er interessert i å ville vite for mye om dette. Man kan ikke helt utelukke at det fins en frykt i miljøene for å ta i tu med dette, på samme måte som det for noen år siden ble etablert en sterk uvilje og aversjon mot å stille opp et innvandrinsgregnskap. Forskerne ”værer” som alle andre mennesker hva som passer seg. Man vokter seg vel seg for å gjøre opprør mot de – nesten usynlige eller umerkelige - føringer fra det hold og de grupper som kontrollerer premissene for den kulturelle og politiske konsensus og tenkemåte i landet.
For vårt eget vedkommende må det sies at vi aldri har opplevd rasisme. Vi har aldri møtt rasister og kjenner ingen som på noen som helst måte er i nærheten av å være rasist. Vi er av ulik farge. Men det har ikke spilt noen rolle verken for oss eller de vi har møtt og er venner og bekjente med. Ikke en eneste. Vi vil også bare konstatere at vi har en relativ stor omgangskrets og at vi har møtt mennesker av alle slag i alle samfunnslag gjennom livet til nå. Vi mener derfor at vi har et visst grunnlag for å uttale oss på et erfaringsmessig bredt og realistisk grunnlag.
Det vil derfor være lett for oss å avvise påstanden om at rasisme skulle være noe livsviktig problem å bruke masser av tid og krefter på å bekjempe, f eks via deltakelse i en organisasjon som SOS rasisme.
Vi erkjenner selvsagt at rasisme er et problem her i landet, spesielt for de som har ”skoen på” og for de som utsettes for dette, enten det er fra næringslivet, myndighetene eller den enkelte borgers side.
Det vi er redde for er at det nå er begynt å gå over støvleskaftet med det hele og at det for mange idealister nå er passert en grense og at ikke få har begitt seg inn i et farvann som bare kan tjene til å forsterke rasismen i stedet for å begrense den, ved at man begynner å konstruere opp spøkelser som egentlig ikke finnes, annet enn som en nødvendig ”trickster” som helt naturlig gjerne ”vil ha sitt ord med i laget” og som ikke er til å unngå, men som vil følge menneskene så lenge mennesker – og dermed også humor, distanse og behov for myteskaping - fins.
Hvis vi blir så redd denne tricksteren og gjør ham til hovedfokus i våre liv, vil katastrofe følge med naturnødvendighet og ikke bare via menneskeskapte fordommer og operasjoner.
Det begynner gjerne med at vi går til angrep på vindmøller, om ikke for annet enn for å tekkes de herskende ideologer, våre demokratisk ansatte hegemoner, nå forkledd som våre nye aristokrater.
Et lite ”vidsyn” er på plass her, (før vi under tar for oss de mentale undergravingsmekanismer som kan ligge til grunn og som kan ligge i knupp hos noen og enhver til enhver tid):
Rasisme er ikke lenger hva det var, heldigvis. Men rasisme av i dag kan vise seg å bli mer farlig og mer destruktiv enn tidigere tiders rasisme, hvis man ikke besinner seg og gjør seg bevisst hva som driver en.
Rasisme er for så vidt et moderne fenomen. Den springer ut av en relativ sen periode i menneskehetens historie og behovet denne avfødte for å veie og måle ting, og et menneskesyn hvor man kunne begynne å måle grupper og individers isolerte prestasjoner.
Den som var mektigst eller rikest eller (på en eller annen måte) kunne registreres eller ”bokføres” som større eller mindre enn andre, ble ansett som mest eller minst suksessfull, alt etter som. I og med den industrielle revolusjonen og opplysningstiden, fra 1700-tallet av og fremover, ble mobiliteten både til lands og til havs, og opp og ned i hierarkiet, kanskje den faktor som bidro mest til å skape grobunn for et uforbeholdent behov for å sammenligne mellom andre og en selv, og å plassere mennesker etter en ny rangorden i forhold til den som til da stort sett hadde vært like statisk og ”trygg” for alle i tusenvis av år.
Det bar dermed med en slags ubøyelig nødvendighet inn i et samfunnsklima hvor Janteloven ble en naturlov på like fot med de fysiske naturlovene. Det ble legitimt å plassere – dvs sammenligne – seg selv og slik sette andre mennesker i sjikt og båser på en ny måte, en tilbøyelighet og en last som de gamle filosofer - og ikke minst de kristne "fedrene" - hadde betegnet og gjennomskuet som en stor synd: Det er bare Gud som kan avgjøre hvem som er verdig, eller ikke, for hvem er vel god, uten Gud og hvem legger standarden vi må klassifisere etter hos andre enn hos kjærlighetens Gud, som alle mennesker bærer bildet av?
I dette perspektiv oppsto den ville og gale forestilling i visse mektige miljøer at den hvite rase var de andre rasene overlegen. Man kunne bare vise til ”resultatene”, som kunne måles, for å få sannheten brakt på det rene, en gang for alle.
Dette må ha gjort de vellykkede like meget trygge på seg selv som nedlatende overfor de som falt utenfor og ned. Det manglet heller ikke på tilfredsstillelse ved å se adelen og de geistlige begynne å miste sin makt og privilegier.
(Senere ble det like tilfredsstillende å se at borgerskap og storbønder bli plyndret for det de hadde bygget opp og forvaltet. Og bare for å ha nevnt det: Napoleon i egen person la til rette for at mange offiserer av adelig byrd ble ryddet av veien kun for å gi plass for offiserer med et annet stamtre).
At en rase var en annen overlegen, var noe ”de hvite” trodde, de som vokste opp i dette paradigme og i de områder hvor progresjonen var blitt mulig, som følge av den industrielle revolusjonen. Såkalt sivilisasjonsfremskritt frister alltid til å føle seg ovenpå og overlegne, ser det ut for.
Den hvite rase hadde derfor en naturlig rett til å heve seg over andre raser. Imperialismens suksess ble vurdert som et endelig bevis på at det fantes en objektiv og naturlig rett til å herske, ja, og formelig en plikt, for de flinkeste og mest fremgangsrike har jo en universell plikt til å lede de mindre flinke, inn på den rette veien, mente man. De seende skal jo lede de blinde og ikke omvendt, trøstet man seg med.
Alt dette samtidig med at John Stuart Mill begynte å operere med "en usynlig hånd" som gjorde seg gjeldende i utviklingen og som styrte markedene på den best mulige måten. Denne hånden erstattet mer eller mindre Guds forsørgende forsyn og gjorde til og med kongemakten mer avhengig av markedet og naturloven som styrte, enn av Gud.
Innblanding fra Statens side ble bannlyst. All regulering skulle nå styres av av-regulering og liberlismen og "laizai fair" ble den nye avgud.
At de beste folka - uavhengig av markedskreftenes "rettferdige ordning - har rett til å fortelle de nest beste og de sist beste folka hva som er rett og galt, er en maxime – i islams tilfelle en absolutt og universelle normativ forordning - som er nedfelt i de muslimske hellige skrifter en gang for alltid og en norm som gjelder for muslimer til alle tider og overalt.
Det er helt umulig å endre på denne maximen i islam. Den må stå til jorden går under, eller til islam går under, i oppløsning og til helvete, før den tid.
Man kan derfor si at islam i seg selv forutsetter et rasistisk utgangspunkt som normativt, og som en ufravikelig regel som skal manifistere seg ved at normen praktiseres obligatorisk. Ikke slik at islam tenker biologisk eller genetisk, nei, muslimenes forrang fremfor andre gjelder kun moralsk sett, og fordi Allah og profeten sier at det er slik. (At muslimer skal betrakte seg selv som det beste folket skal ikke tolkes dithen at muslimer er mer intelligente enn andre, vil vi tro!)
Islams overopphøyethet beror derfor ikke på målbare eller kalkulerbare størrelser og metoder. At muslimer skal anse seg for de beste folka er helt og holdent et bud man er pliktig til å følge, ved å forestille seg og følge sannhetsgehalten i påbudet nærmest som en plikt. Det hjelper lite å komme skiltende med at det er foretatt intelligensmålinger av befolkningsgrupper som f eks skulle vise at muslimske grupper har en IQ under gjennomsnittet for resten av jordens populasjoner.
At muslimer har en guddommelig hjemmel for å anse seg som bedre enn andre, kan betraktes som en legitimering av dette å sammenligne seg med andre. Haken ved dette - i tillegg til det som er nevnt over - er at enhver sammenligning kan betraktes som et uttrykk for mindreverdsfølelse, men dette igjen kan på den ene side lett avsløres som en grunnleggende usikkerhet på seg selv og på den andre siden et grunnleggende behov for å hevde seg på bekostning av andre, som fortjener å bli bedømt ut fra andre standardar i andre kontekster. I begge tilfeller taper de muslimer som slavisk følger Allah's oppfordring om å betrakte seg selv som bedre.
Det oppsiktsvekkende med islams forståelse av hva det vil si å være ”det beste folket” er i dag kanskje at det er en kulturell definisjon (eller illusjon) og ikke en biologisk.
Hva betyr dette? Jo, først og fremst at islams rasisme – hvis rasisme i det hele tatt – faktisk er den form for rasisme som, etter vår sølle mening, (kronisk) nettopp rammes av den moderne definisjon av rasisme som er nedfelt i norsk lov, i paragraf 135 a:
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat,forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
• a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
• b) religion eller livssyn, eller
• c) homofile legning, leveform eller orientering.
Tilføyd ved lov 5 juni 1970 nr. 34, endret ved lover 8 mai 1981 nr. 14, 10 jan 2003 nr. 2, 3 juni 2005 nr. 33 (ikr. 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 608).
---
Men hva så? Til nå har det falt svært få dommer med grunnlag i denne paragrafen. Det skulle i seg selv tilsi at det skal ganske hard lut til for å bli dømt. I fjor ble f eks SIAN anmeldt for rasisme av en av SOS rasismes sympatisører og støttespillere, men saken ble – sikkert til fortvilelse for noen - henlagt av politiet, fordi det ikke fantes noe grunnlag for straffbart forhold. For den interesserte, er det bare å gå inn på SIANs nettsted og sjekke, for om mulig å kunne danne seg en mening om nettstedets enkeltposteringer og generelle profil burde åpne for domstolsbehandling. (Etter vår mening ikke).
SOS rasisme har sikkert merket seg politiets henleggelse av saken og tenkt sitt, nemlig at rasismeparagrafen er utformet på en slik måte at bare de færreste hatytringer noen gang vil kunne bringes inn for retten med full overbevisning på forhånd om at det vil bli en fellende dom .
Men ikke nok med dette, organisasjonen og dens medlemmer burde kanskje også begynne å reflektere på andre sider ved sin antirasisme, sider som for den enkelte engasjerte lett kan fortrenges til fordel for de fromme ønsker og gode intensjoner, ellers kan de lett komme til å bli oppfattet dithen at selve deres virksomhet ikke annet er enn konstruksjoner fabrikkert for å tilfredsstille eller utløse helt subjektive og/eller private mentale disposisjoner.
Organisasjonen bør f eks stille seg spørsmålet om de bryter med Kants kategoriske imperativ som forbyr at noen mennesker bruker andre mennesker som midler for sitt eget formål. Hvis det nemlig er slik at den rasismen som de motarbeider egentlig ikke finnes, i signifikant mening, ja, så brukes det et middel for helt uten grunnlag å få ram på andre som absolutt ikke er (kvalifiserte) rasister; og at dette blir feil, vil jo de fleste innse umiddelbart. I den grad organisasjonens tvangsmessige anliggende er rascism by default, vil luften snart gå ut av ballongen og gjøre det aktuelt for den bent frem å skape kunstig eller oppkonstruert rasisme, nettopp for å kunne ramme den, via en selvskapt illusjon, hvilket organisasjonen jo i praksis faktisk gjør, i henhold til det vi ellers hevder her i denne posteringen.
Det påligger derfor organisasjonen et stort ansvar for å dokumentere og analysere den rasisme de bekjemper med strenge krav til bevisføring og metoder for å innhente og behandle faktagrunnlag på en intellektuell forsvarlig måte. I hvilken grad dette gjøres, vites imidlertid ikke her og nå.
Det kan virke som om SOS rasisme er mer redd for visse menneskers moralske tilkortkommenhet generelt enn for rasisme i seg selv. At fokuset rettes så intenst og vedvarende mot rasisme, kan tolkes som en mental avledningsmanøver: Der det egentlig ikke er noe feil eller forbrytelse å spore, der konstruere man opp noe og overdriver, gjerne helt tilfeldig, og derfor også helt uberettiget, bare for så å få bekreftelse på sin egen fortreffelighet, ufeilbarlighet og usårbarhet.
Man bruker da andre for å tilfredsstille sitt eget ego og egne storhetstanker ved å ynkeliggjøre eller demonisere andre, som uberettiget oppfattes og føles som en trussel, men som objektivt sett – ut fra f eksl rasismeparagrafen – ikke er det. De stiller her den ideelle fordring på andre, men uten noen som helst juridisk eller moralsk rett til å gjøre det. Men for å unngå dette, kan det være både kreativt, empatisk og fornuftig underveis å reflektere over egne motiver eller intensjoner, før de velmente intensjoner manifesterer seg som rigid og ”ukrenkelig” destruktivisme.
Et antirasistisk engasjement som kun tar sikte på å oppnå selvrettferdighet gjennom ufundamentert kritikk av f eks islamkritikk generelt, er ikke noe annet enn en selvgod lidenskaps ”uskyldige” ønske om å kunne fremstå som plettfri, hvilket den selvfølgelgi ikke er.
I en slik tilstand vil antirasismen nærmest psykologisk og mekanisk lovmessig utvikle en disposisjon for å påføre den innbilte motstander så mye skyldfølelse som overhodet mulig, fordi dette i seg selv vil oppfattes som en slags lindringstilstand hvor egen utilstrekkelighet og skyld oppheves, både akutt og kronisk. Frykten for ikke å bli oppfattet som moralsk perfekt blir ofte gjort til en ubrytelig livsløgn – som jo bør unngås - for gjennomsnittpopulister.
I stedet for å ta hull på løgnen lærer man seg å leve ”godt” med å produsere stråmenn. I lengden kan dette selvfølgelig slå over i genuin medisinsk gradvis økende paranoiditet i takt med den ubetydelighet som venter, hvis avsløringer skulle komme eller det skulle gå opp for en at den virksomhet man deltar i ikke står i noe rimelig forhold til de objektivt verifiserbare utfordringer man står overfor.
Det medfører derfor en stor mental risiko i dette at en organisasjon over tid tildeles en oppmerksomhet – av media bl a - som ikke står i forhold til problemet den skal forsøke å ufarliggjøre eller eliminere. Man kan da lett komme til å virke promotivt i forhold til rasisme i stedet for preventivt, slik hensikten opprinnelig var.
Mot dette kan det selvfølgelig innvendes at slike betraktninger også kan ha gyldighet for det islamkritiske miljøt, og dette skal ikke bagatelliseres. Men med dette i mente foreligger det her en ikke ubetydelig forskjell: Mens det islamkritiske miljøet vanligvis kan peke på fakta, slik som f eks islams egne skrifter og hvordan aktiviteter begrunnes og forankres i verifiserbare historiske eller nåtidige forhold, så vil det såkalte antirasistiske miljøet ofte ha vanskelig for å fremlegge tydelig og massiv empiri til støtte for sin aktivisme.
Det antirasistene stempler som utøvelse av rasisme – uten at det foreligger grunn for domfellelse – bygges ikke på en ufeilbarlig og evig uforanderlig konstitusjon. Den aktivitet islamistene utøver bygger helt motsatt nettopp på en slik - for alle muslimer - bindende konstitusjon
Vil man ikke se at islam ikke bare består av muslimer som enkeltmennesker, ender man fort opp i å innbille seg at det ikke finnes noe islam, men bare muslimer.
Gjør man det, har man da umiddelbart konstruert opp nok en stråmann og tragedien blir dermed met ett dobbelbunnet: Man forholder seg til illusjoner på begge siden av demarkasjonslinjen, og ikke bare til illusjoner om den ene siden, og slikt kan ikke ende bra.
Sett i et mer sammensatt perspektiv, vil det her i tillegg virke en tredje illusjon, nemlig illusjonen om egen grandiose betydning og fortreffelighet, egenskaper som lett kan oppfattes både av de man vil hjelpe og de man "beskylder eller mistenker og stigmatiserer" som nedlatende, viktimiserende, segmenterende, konserverende og sementerende, bare for å nevne noe.
I tillegg vil disse "hjelperne" kunne kritiseres for å overestimere gruppeidentitet - for å essensialisere - på bekostning av og i strid med den enkeltes samvittighet, evne til å forandre og utvikle seg seg og behov for å fritt og kreativt kunne stå på egne ben i relasjon til gruppen.
Undertrykker eller understimulerer man slike egenskaper eller potensialiteter, vil det lett slå tilbake på hjelperne selv.
Undertrykker eller understimulerer man slike egenskaper eller potensialiteter, vil det lett slå tilbake på hjelperne selv.
Hjelpen blir da en dødshjelp, ikke en jordmorshandling.
Sagt på en annen måte: Sier man som noen sier at rasisme ikke er rasistiske fordommer, men rasistiske fordommer pluss MAKT, da er man på vei mot å bli farlig snever, fordomsfull, despotisk, totalitær og ja, nettopp, rasistisk ... (Paula Rothenberg, University of Texas).
I et slikt perspektiv utelukkes det at de som ikke har MAKT kan være rasister!
En utrolig farlig vei å følge, etter vår mening.
Men er islam proper rasistisk? Forsvarer med andre ord SOS rasisme nettopp rasisme ved å ville beskytte islam for kritikk og tiltak som kan begrense den islamske innflytelse her i samfunnet?
Visse surer i Koranen har utvilsomt en rasistisk tendens, et trekk av rasisme, selv om dette ikke gjenspeiler i muslimers holdninger generelt. Islam blir da også fremstilt som en rasismefri religion, i hvert fall i betydningen en rasisme som bygger på biologisk kriterier.
I praksis fins det imidlertid eksempler på at islam tillater eller rommer en viss kulturell betinget rasisme, akkurat som man kan finne eksempler på at ikkemuslimske kulturer også kan praktisere eller tillate mer eller mindre spesifikk rasisme. Det kan f eks antas med stor sikkerhet at det finnes norske rasister og at rasisme faktisk utøves, men uten at dette minituøst slås ned på av myndigheter og av de enkelte borgere selv, akkurat som i islamske land.
Kulturen i seg selv må simpelt hen tillate et visst slingringsmonn her, ellers vil den bli for rigid, uutholdelig og despotisk. Staten har ikke råd til å bli så kontrollfreaket at det hindrer det naturlige samkvem – med alle de feil og mangler dette nødvendigvis må innebære, til en viss grad.
Surene om jøder generelt i Koranen kan gi inntrykk av at ”jøde” er ment som en betegnelse som knytter opp mot slekt og blod, altså med en genetisk bestemmelse. Kristne omtales i surene mer som en sammensatt gruppe, selv om det i konteksten dreier seg om folk som tilhører en stamme eller klan og som faktisk var semitter, akkurat som jødene, og slik som også Muhammeds slekt var det.
Kristendommen har da heller aldri blitt forbundet eksklusivt med slektskap mellom de kristentroende, for her skulle det verken finnes greker eller jøde, fri eller slave osv, og dette må ha stått klart for Muhammed. Man kan vel si at Koranen derfor er tvetydig eller utydelig her. Rasisme slik vi forstår den i dag, var ikke oppfunnet ennå, den kom mye senere, slik vi har vært inne på over.
En slags "intern slektsrasisme" kan imidlertid finnes i islam i og med at Muhammed hadde barn som har etterkommere helt frem til i dag. Disse oppfattes som tilhørende en spesielt utvalgt blodslinje og blir av mange tilskrevet en spesiell opphøyet status og behandlet deretter, med en respekt som skiller dem ut fra ”vanlig” folk.
Sammen med mange andre surer i Koranen som understreker at muslimer er ”de beste folka”, kan man si at det faktisk finnes visse trekk i islam som kan kalles rasist-lignende, eller rasistoide.
Dette i motsetning til i kristendommen hvor det ikke finnes etterkommere av Jesus. Det fins dermed ikke noe som helst grunnlag for en slik rasistoiditet i kristendommen slik man kan oppleve den islam.
Vi legger under ved referanser til noen linker som kan bidra til å kaste lys over hvor kompleks rasismespørsmålet i dagens debatt kan være og er:
Først et anonymt innlegg myntet på formannne i SIAN - personlig - fra et menneske som tydeligvis har store fobier (for å bruke en meget dårlig eller utilstrekkelig betegnelse, men, men) mot folk og miljøer som vedkommende anser for rasistiske:
”Vondskapens ypperste prest Arne Tumyr slår til igjen og åpner munnhulen for surt oppstøt igjen. Uten noen som helst kvalitetssikring viser han til tider lite aktuelle strofer i Koranen som var dagsaktuelle for flere hundre år siden. Tumyr forsøker i dag å vise til bok skrevet av Trygve Lie.
Hva er dette for slags akademisjk underbygget dokumentasjon uten forankring i vitenskapelig annerkjente tidsskrifter? Argumentasjon til Tymyr er verdiløs.
Uten noen bakkekontakt mener han å ha svaret uten å kunne vise til akademiske miljøer som støtter hans vrangforestillinger vedrørende islam og det mulitkulturelle Norge. En spennende kultur som er kommet for å bli.
Det varmer i hjertet å kunne ønske flere muslimer velkommen til Norge. Det er forøvrig lett å avsløre Tumyrs skjulte agenda som har til hensikt ikke å opplyse men å mane til å indirekte påvirke til voldsbruk.
Med den type agenda er SIAN med på å drite seg ut ved å påvirke svake sjeler av samme karakter som massemorderen Anders Behring Breivik. Gitt artikkel føyer seg bare i rekken artikler som underbygger grandiøse vranforesillinger i Breiviks stil.
SIANs medlemmer lider i dag av selvpåført paranoid islamofobi. Hvem vet Tumyr, en dag blir også du pleietrengende og havner på et aldershejem. Da vil kanskje en norsk sunni-muslim ta seg av morgenstellet ditt mens en norsk sjia-muslim får ansvaret for kveldsstellet. Om nødvending vil du kanskje også oppleve å være på skjermet avdeling med tilsyn av norske muslimer.
Dette er noe du må forholde deg til enten du vil det eller ikke.”
Se kommentaren på SIANs nettsted her
Vi lar det ovenstående bli stående uten kommentarer fra vår side. Innlegget forteller i seg selv alt.
Å snakke om biologisk rasisme i dag er imidlertid helt meningsløst ifølge denne:
her
Partapouli snakker om en rasist i oss alle (hm …): "... Det gavner ingen at vi personifiserer debatten og utpeker rasistene iblant oss. Det er ikke sånn at det er noen få rasister som skal utryddes. Det finnes nemlig en rasist i oss alle."
I går kveld er hun imidlertid ikke i tvil om at PLUMBO's plumpe"spøk" må kalles rasisme!
Etter vår mening er dette å frata folk humoristisk sans og mulighet for å se slike glipp som ubetydelige.
her
Et eksempel – av mange andre rundt omkring i den vestlige verden - på hvor langt eller mindre langt vi er kommet, er denne uteblivelsesdom i Danmark, som dømmer som rasisme det som:
Kragh Andersen sa:
“... jeg er overbevist om, at muslimske mænd i meget stort omfang verden over både voldtager, mishandler og slår deres døtre ihjel. Dette skyldes efter min mening en defekt menneskefjendsk kultur, der bygger på en defekt menneskefjendsk religion, hvis lærebog Koranen om muligt er endnu mere umoralsk, forkastelig og vanvittig end de andre 2 verdensreligioners manualer tilsammen?”
herHanne Nabintu Herland i Symposium påpeker imidlertid at rasisme kan gå begge veier:
her
TV kanalen CBN rapporterer om Norges problemer med islam, og viser fotage og intervjuer som kan få noen og enhver til å tenke at rasisme nok ikke kan heftes forbeholdsløst på en av sidene:
her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar