Likestillingsprinsippet står sterkt i Norge, ja, kanskje så sterkt at det kan gå ut over likestillingen og - mot alle gode intensjoner - få oss inn i en innstilling som motarbeider denne likestillingen.
Ta f eks Ullevål sykehus som ingen har noe vondt å si om, for her har ledelsen gått inn for å gi muslimske pasienter tilbud om imamer som skal drive som "sykehusprester", dvs sjelesørgere.
Man kan lure på om det er psykologer - som ikke tror på sjelen - som ligger bak, men mer sannsynlig er det at det er en blandingsgruppe av ateister, liberale kristne, politisk korrekte ateister, sosialister og borgerelige som vil være først ute med å være snillest, ved å likestille prester med imamer, som i de to ulike religionene har to vidt forskjellige for ikke å si kontrære oppgaver og begrunnelser.
At vi her på Nei til islam kan være så slemme og hjerteløse at vi omtaler dette i lett kritiske ordelag?
Vel, det er ikke bare vi, men også muslimer som har sett med forundring på dette, bl a Walid al-Kubaisi som sammen med to andre har skrevet en kronikk i VG den 15. mai.
De skriver:
Initiativet vitner om manglende kulturell forståelse og liten kunnskap om islam; kirkens prester har en tradisjonell og offisiell funksjon innenfor sjelesorg, innen islam finnes det ingen sånn tradisjon ... andre oppkonstruerte islamske institusjonelle roller er imamer ansatt i kriminalomsorgen eller som feltimamer i Forsvaret. Dette er en misforstått form for multikulturalisme ... på UiO blir det organisert felles bønn og på Høgskolen ... har felles "stillerom" blitt overtatt av Islam Nets medlemmer og gjort kjønnsegregrerte.
Kommentar:
Vi er selvsagt enige med Kubaisi,Tina Shagufta Kornmo og Sylo Taraku - som er Kubaisis medskribenter - i dette. Vi tenker logisk eller matematisk likestilling uten forståelse for den enkelte islamske gudstroende, som til enhver tid vil føle seg krenket ved til stadighet fra snillistiske og blåøyde nordmenn å bli minnet om at kristne og muslimer jo tror på samme gud og at de derfor har samme behov overfor gud og relasjon til gud.
For det har man ikke, og følgende viktige punkt unnlater Kubaisi og de andre å analyser eller nevne:
I islam har man ikke noe som tilsvarer den kristne prestens rolle som offerprest. Man kan si at kristentroens tro på et blodig offer (en gang for alle) overfor gud nærmest er å betrakte som en fornærmelse overfor Allah og et yttrykk for den mest iherdige vantro, en tro som i alle tilfeller og automatisk medfører evig pine i det allahianske helvete.
I islam fins der ingen mellommann eller "megler" - verken presten eller Jesus selv - mellom Allah og den enkelte allahtroende. Forholdet er direkte og den enkelte står derfor frem med alle sine synder "ansikt til ansikt" overfor Allah - i prinsippet uten mulighet for å be om hjelp eller forståelse ved å kunne vise til en annens større offer.
Det hjelper derfor ikke i særlig grad å drive sjelesorg overfor en muslim, en "sorg" som på ekspertvis bedre skal kunne hjelpe den allahtroende til å møte sin guddom på dødens og dommens dag. En slik tjenste er derfor totalt overflødig og kanskje til og med altså krenkende innen islam og for muslimer, feiltaktig sett som "angrende syndere".
Vi gjør derfor muslimer som skal dø på sykehusene en bjørnetjenste hvis vi tror at vi selv kan være med å hjelpe på denne spesifikke måten.
Har man i det hele tatt konferert med muslimske lærde om dette på forhånd, eller er alt avgjort flytende på en god nykke og betinget av en underliggende og ubevisst og ubehandlet nordisk-snillistisk islamofobi?
Vel, hvis det er akseptert fra høyeste hold innen islam, så skulle vel alt være i orden. Men hvis man fikk "avslag" burde vel også dette være i orden.
Vi får håpe på det siste. Og dertil tro og håpe at vi for fremtiden skal slippe å bli "belært" av muslimer om deres egen tro fordi vi ikke selv har giddet eller orket å sette oss inn i hva muslimene egentlig og virkelig tror på, til forskjell fra oss, enten vi er ateister, kristne eller vanlige humaniseter og sosialister, fra borgerlig fløy langt ute i det blå på den enes siden til utover mot stadig mørkere rødt på den andre siden ...
Ta f eks Ullevål sykehus som ingen har noe vondt å si om, for her har ledelsen gått inn for å gi muslimske pasienter tilbud om imamer som skal drive som "sykehusprester", dvs sjelesørgere.
Man kan lure på om det er psykologer - som ikke tror på sjelen - som ligger bak, men mer sannsynlig er det at det er en blandingsgruppe av ateister, liberale kristne, politisk korrekte ateister, sosialister og borgerelige som vil være først ute med å være snillest, ved å likestille prester med imamer, som i de to ulike religionene har to vidt forskjellige for ikke å si kontrære oppgaver og begrunnelser.
At vi her på Nei til islam kan være så slemme og hjerteløse at vi omtaler dette i lett kritiske ordelag?
Vel, det er ikke bare vi, men også muslimer som har sett med forundring på dette, bl a Walid al-Kubaisi som sammen med to andre har skrevet en kronikk i VG den 15. mai.
De skriver:
Initiativet vitner om manglende kulturell forståelse og liten kunnskap om islam; kirkens prester har en tradisjonell og offisiell funksjon innenfor sjelesorg, innen islam finnes det ingen sånn tradisjon ... andre oppkonstruerte islamske institusjonelle roller er imamer ansatt i kriminalomsorgen eller som feltimamer i Forsvaret. Dette er en misforstått form for multikulturalisme ... på UiO blir det organisert felles bønn og på Høgskolen ... har felles "stillerom" blitt overtatt av Islam Nets medlemmer og gjort kjønnsegregrerte.
Kommentar:
Vi er selvsagt enige med Kubaisi,Tina Shagufta Kornmo og Sylo Taraku - som er Kubaisis medskribenter - i dette. Vi tenker logisk eller matematisk likestilling uten forståelse for den enkelte islamske gudstroende, som til enhver tid vil føle seg krenket ved til stadighet fra snillistiske og blåøyde nordmenn å bli minnet om at kristne og muslimer jo tror på samme gud og at de derfor har samme behov overfor gud og relasjon til gud.
For det har man ikke, og følgende viktige punkt unnlater Kubaisi og de andre å analyser eller nevne:
I islam har man ikke noe som tilsvarer den kristne prestens rolle som offerprest. Man kan si at kristentroens tro på et blodig offer (en gang for alle) overfor gud nærmest er å betrakte som en fornærmelse overfor Allah og et yttrykk for den mest iherdige vantro, en tro som i alle tilfeller og automatisk medfører evig pine i det allahianske helvete.
I islam fins der ingen mellommann eller "megler" - verken presten eller Jesus selv - mellom Allah og den enkelte allahtroende. Forholdet er direkte og den enkelte står derfor frem med alle sine synder "ansikt til ansikt" overfor Allah - i prinsippet uten mulighet for å be om hjelp eller forståelse ved å kunne vise til en annens større offer.
Det hjelper derfor ikke i særlig grad å drive sjelesorg overfor en muslim, en "sorg" som på ekspertvis bedre skal kunne hjelpe den allahtroende til å møte sin guddom på dødens og dommens dag. En slik tjenste er derfor totalt overflødig og kanskje til og med altså krenkende innen islam og for muslimer, feiltaktig sett som "angrende syndere".
Vi gjør derfor muslimer som skal dø på sykehusene en bjørnetjenste hvis vi tror at vi selv kan være med å hjelpe på denne spesifikke måten.
Har man i det hele tatt konferert med muslimske lærde om dette på forhånd, eller er alt avgjort flytende på en god nykke og betinget av en underliggende og ubevisst og ubehandlet nordisk-snillistisk islamofobi?
Vel, hvis det er akseptert fra høyeste hold innen islam, så skulle vel alt være i orden. Men hvis man fikk "avslag" burde vel også dette være i orden.
Vi får håpe på det siste. Og dertil tro og håpe at vi for fremtiden skal slippe å bli "belært" av muslimer om deres egen tro fordi vi ikke selv har giddet eller orket å sette oss inn i hva muslimene egentlig og virkelig tror på, til forskjell fra oss, enten vi er ateister, kristne eller vanlige humaniseter og sosialister, fra borgerlig fløy langt ute i det blå på den enes siden til utover mot stadig mørkere rødt på den andre siden ...
Ja, vi kan også godt ta med en oppfordring til folk som steller med slike ting:
Sett dere inn i hva kristentroen er og hva den innebærer før dere forsøker å dytte fordommer og kunnskapsløshet om egne røtter over på muslimene.
Det kan nemlig komme godt med ved den fremtidige praktisering av likestilling her i landet ...
Tillegg lagt inn 20. mai:
"Motgift" anmeldes i Klassekampens Bokmagasinet og her kan vi lese om at Gravferdskommisjonen i Olso fikk informasjon om at muslimer måtte hakke hull i isen i en bekk i ytterkanten av en kirkegård, for å få vann til den rituelle vasken i forkant av begravelsenbønnen.
På eget initiativ satte etaten opp et tak og sikret tilgangen til vann. "Ser vi på de særretter som faktisk er gitt muslimer i Norge, er det påfallende at de i liten grad er basert på krav fra muslimske interesseorganisasjoner, men er innvilget etter initiativ fra offentlig samfunnsinstitusjoner" skriver Cora Alexandra Døving.
Kommentar:
Er det dette vi trenger motgift mot, - altså at Norge tar initiativ til å styrke islams sak i landet?
Helt sikkert ikke, i Døvings øyne, vil vi tro.
Spørsmålet er da hvorfor hun nevner dette i en bok som skal være en motvekt mot islamkritikk.
Mulig svar: Antakelig er hun redd for og frykter at eksempelet skal føre til mer islamkritikk.
Parodien kan ikke bli mer intrikat. Dette er gravalvorlig humor. Staten Norge driver omvendt islamkritikk og dette er farlig fordi det kan stimulere islamkrtikere til å f eks å le og more seg på statens bekostning.
Snakk om islamofobi: Døving er så redd for at noen skal krenke islam og muslimer at hun trekker frem et eksempel som i praksis kanskje aldri burde ha funnet sted, nettopp fordi det kan trigge islamofobi?
Vi er noen selsomme noen, vi nordmenn ...
Tillegg lagt inn 20. mai:
"Motgift" anmeldes i Klassekampens Bokmagasinet og her kan vi lese om at Gravferdskommisjonen i Olso fikk informasjon om at muslimer måtte hakke hull i isen i en bekk i ytterkanten av en kirkegård, for å få vann til den rituelle vasken i forkant av begravelsenbønnen.
På eget initiativ satte etaten opp et tak og sikret tilgangen til vann. "Ser vi på de særretter som faktisk er gitt muslimer i Norge, er det påfallende at de i liten grad er basert på krav fra muslimske interesseorganisasjoner, men er innvilget etter initiativ fra offentlig samfunnsinstitusjoner" skriver Cora Alexandra Døving.
Kommentar:
Er det dette vi trenger motgift mot, - altså at Norge tar initiativ til å styrke islams sak i landet?
Helt sikkert ikke, i Døvings øyne, vil vi tro.
Spørsmålet er da hvorfor hun nevner dette i en bok som skal være en motvekt mot islamkritikk.
Mulig svar: Antakelig er hun redd for og frykter at eksempelet skal føre til mer islamkritikk.
Parodien kan ikke bli mer intrikat. Dette er gravalvorlig humor. Staten Norge driver omvendt islamkritikk og dette er farlig fordi det kan stimulere islamkrtikere til å f eks å le og more seg på statens bekostning.
Snakk om islamofobi: Døving er så redd for at noen skal krenke islam og muslimer at hun trekker frem et eksempel som i praksis kanskje aldri burde ha funnet sted, nettopp fordi det kan trigge islamofobi?
Vi er noen selsomme noen, vi nordmenn ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar