En nådens til for Norge.

Det begynner å sige inn nå og dette er ikke tid for selvskryt, men nå er tiden kommet, ikke for først og fremt å tenke og føle kulturelt korrekt. Nå er tiden kommet for større ydmykhet, tiden for å besinne seg, tiden for sindig erkjennelse. Tiden for å styrke og bistå hverandre. Tiden for ikke å glemme. Det er medisin i gråt. Tårer er til for å deles og drikkes. ”Ta dette brødet, bryt det og pis det – ta dette beger og drikk det … ”. Det er tid for håp. Tid for fremtid. Tid for frelse. Radikal og uforbeholden befrielse. Vi trenger vår dåp nå.

Ved en skjebnens grusomme ironi fikk vi sjansen og grep den villig, bevisst  og stolt. Norge fremstår nå som verdens rikeste og mektigste nasjon i alle nasjoners øyne og nordmenn som et staut, åpent, vakkert og varmt folkeferd – i alle folkeferds oppfatning. Vi er alle konger og dronninger nå. Vi er stødige i hjertene våre og står støtt i våre sinn. Vi har aldri vært rausere med hverandre. Vi har aldri forstått hverandre bedre. Vi har aldri sunget så vakkert sammen.

Vi er autentiske nå. Sannhetens time er kommet.

Det heter seg at de kristne bud er vanskelig å overholde. De vanskeligste er kanskje kommandoen  at vi skal elske vår neste som oss selv og heller se bjelken i vårt eget øye, ikke flisen i de andres.

I denne vår nå så vakre, indre krise- og gråtetid, vår nye storhetstid, opplever mange å være på randen av nervøst sammenbrudd, men det de fleste nå opplever er noe overraskende og nytt, at vi har passert en grense, at porter har åpnet seg inn i gemakker hvor vi aldri før har vært og hvor vi aldri hadde trodd vi skulle få adgang til. Vi har fått en ny forståelse for hva samhold er, hva felleskap er, hva solidaritet er. Vi har fått erfare at det går an å åpne seg for venner og bekjenete – og naboer – på en helt annen og ny måte. Vi har fått et gløtt inn i en verden hvor det faktisk er lettere å elske sin neste enn seg selv. Vi opplever en vårløsning i sinn og skinn. Til vår store overraskelse og kanskje for første gang i våre liv opplever vi at det å elske vår neste faktisk er det letteste som fins. Det fins ikke noe lettere. Hvordan er det mulig? Hvem er det som hjelper oss?

For en erkjennelse! Det gir smak av guddommelighet. Vi har fått del i det gode, det skjønne og Den ene. Vi har fått del av nåden, den vi kanskje ikke visste fantes. Kjærligheten synes å ha nådd frem til oss og grepet oss på en ny og helt spesiell måte. Noen vil oppleve dramaet som umiddelbar helbredelse. Ordet tragedie har fått en ny grobunn i oss. Grusomhet har fått et ansikt, og en ny, helt konkret mening, noe å vokse på. Ja, faktisk: Noe å bli større på. Noe å elske på. Andre ser at det de trenger er en lengre helings- og forsonings prosess. Noen vil løpe til kriseteamene. Andre vil søke og grave i seg selv med håp om å finne befrielse der, uten noen gud som lytter og forstår. Noen vil bli mer inadvendte, ensomme og isolerte enn før. De utadvendte, hevngjerrige, nådeløse  og agressive vil nå finne nye kanaler og metoder for å ”foredle” sitt hat.

Vi er sannelig litt av et folk! Et lite folk! Et stort folk! Vi har sannelig litt av en fremtid foran oss! Vi takker livet! Vi takker Gud som har gitt oss livet! Vi takker Den allmektige for at han bevarer alt vi har kjært og alle Han har kjær; alle kjære vi hadde og som vi fortsatt nå har - håndfast - der oppe i Herrens himmel. Herren er vår hyrde. Fortvil ikke. La Herren forbli vår hyrde! La nåden holde fast i oss og kjærligheten styrke oss stadig mer, ja, stadig mer.