Det ny-sosialistiske diktatur.

Det avgjørende veiskillet er NÅ.

 

Ingen norske partier går inn for diktatur og ingen god nordmann går i dag rundt og tror for fullt alvor at noe annet styresett enn demokratiet kan redde demokratiet.

Likefullt er det nettopp et diktatur man jobber mot, og det for full plugger og i stor fart. Men ”uten at man er klar over det”. Det skjer nemlig på det kollektive ubevisstes plan. Mønsteret er allerede staket ut, men hvordan?

For bare et par tiår siden var det ikke særlig vanskelig for noen og enhver å dra en skillelinje i norsk politikk: Det var Robin mot robberne, den verdig fattige og utbyttede og fagforeningene mot den pengestreke, kapitalen og markedets diktatur. Det var arbeidstaker og arbeidsgiver.

Det var de som utbyttet og de som ble utnyttet.

Men så enkelt er det ikke lenger. Sosialismen - og fagforeningene -  stjeler nå fra de fattige i omfordelingens navn og  slagkraftige gryndere (og gammelrike) hylles nå  som markedets og pengeflyttingens redningsmenn og som samfunnsgoder det gjelder å forsvare og ta vare på for alt hva marked og mennesker er verdt. Sosialismen vil ikke lenger avskaffe markedet, den vil styrke det i fordelingens, rettferdighetens  og rasjonalitetens navn, en prosess som allerede begynte med New Deal, som igjen var tuftet en innsikt i hvordan man kunne temme markedes naturkrefte, iallfall for en stund og til en viss, skjør, grad. 

Grunnen og motivasjonen er at alt dette i synergi gjør alle rikere, selv om forskjellene bare øker mellom fattige og rike. Det dårlig er blitt svært så  bra for noen. Alle får og dette er blitt ny-sosialismens credo og – paradoksalt nok – ”livsrett”. Det råder om dette nå konsensus på tvers av alle partilinjer og interessegrupper:

Å forsvare den fattiges rett og jobbe for hans interesser er blitt alles primærmål og eneste legitime målsetting såvel i organisasjonslivet som på børsen. Og bakom synger skogene om

at fyll sysselsetting og økte sosialhjelpssatser skal redde oss fra alle kommende kriser,

for ikke å si: Katastrofer.

Alles blikk og fokus er nå rettet mot markedet og de mulighetene som foreligger for å temme og tøyle dette samme markedet. Man er ikke lenger avhengig av å tolke  verden og tilværelsen som sådan. Man finner heller ikke lenger noe behov for å forandre verden, det aller viktigste er å tolke markedet, en størrelse som forandrer seg automatisk med en usynlig, men vennlig hånd bak det offentlige sceneteppet, eller – for å bruke et mer åndelig bilde – en hånd  som rekker sin barmhjertighet fra oven ned i krigssonen eller vepsebolet hvor det fremdeles foregår en alles kamp mot alle, om man nå vil tørre å se.

I dette uendelig basketak er det at nysosialismen i sin puristisk-materielle uåndelighet glemmer at et demokrati kontinuerlig går svanger mitt sitt barn, nemlig  diktaturet, i en eller annen form.  Men dette vil man jo blånekte, ja, det er blitt en absolutt livsbetingelse for dagens ny-sosialister  å innbille folk at vi lever i demokrati som er helt fritt og blottet for alle former for (potensielt) despoti. For at despoti skulle ha noe med "oss" rene å gjøre, nei det er i dag blitt en umulig forestilling like mye blant  folk flest som blant eliten og de såkalte intellektuelle. 

Dagens sosialister vedstår seg med andre ord ikke svangerskapet, man har allerede abortert det, de tror at det med et håndgrep lar seg senabortere med å flikke på systemet og med enkle kirurgisk inngrep hvis det skulle bli nødvendig, men dette er den største og den mest livsfarlig illusjon av alle illusjoner, nettopp fordi den angår alle på det dypeste og mest inngripende sett, og for all uoverskuelig fremtid.

Det koster alltid mindre å gå fra demokrati til diktatur enn omvendt, iallfall i et kortidsperspektiv. Dette er den "natur-lov" man i dag ikke vil se og ha noe å gjøre med, nettopp fordi den alminnelige konsensus går ut fra at denne samme lov oppfattes som  ondskapens og illusjonenes markedslov, noe dagens konsensus ikke vil ha noe å gjøre med. Man skyr den som pesten. Man vil fjerne alt som kan tenkes å bedra til at konsensus blir assosiert med denne naturloven. Alle som ”tenker” den er en potensiell rasist, en ”like før” nazist, - et tvers igjennom farlig, mørkt, dystert og ytterst kaldt og uempatisk menneske.  Man blir paria bare ved å påpeke den, en nedreklasse-borger, for denne lov er det absolutte anatema. Kan man assosieres med denne lov, er man på forhånd dømt til isolasjon og død. Ja, dette er ny-sosialsimens harde livslov - og de som støtter den, kan smykke seg med de mest høyverdig moralske titler, men dette forhindrer jo samtidig ikke at det er akkurat denne lov som ”dreper ”på den mest subtile og forfinede måte – det kan vi love – men det er bare det at det skjer foreløpig i det skjulte.

Se ”det” derfor, alle som kan før det er for sent. Vi må tørre å se at den innvandringspolitikken som er blitt ført nettopp har bidratt til og stadig bidrar til at de store kulde- og mørkekrefter nå har en sjanse, en sjanse som er så åpmnebar og tydelig at den aldri har vært så åpenbar og så tydelig før, nå får et bedre tak i den kollektive grunnvoll i det europeiske sinn (og skinn) som den aldri har fått før.

Og det er sosialistens skyuld, for å si det litt puerilt. Ja, det er virkelig sosialismens skyld.

Den har smidd sin egen tvangstrøye og for egenhånd skjenket seg sin oppløsning og undergang.

Men hva me et siste sprell? Man kjenner jo til bildet med katta som blir trengt opp i et hjørne:

Den biter og klorer nå for å drepe. Ikke bare for å kose, eller halvkose.

For nå er det alvor. Katta vil ikke i sekken, for å si det slik. Vi kan vente oss både klore og bitemerker fremover. Og så kommer den tommer mørke sekken tredende ned over våre hoder.

To whom it may concern: Lykke til med innvandringpolitikken og islam-motstanden.

Se forøvrig glimrende essay her: