søndag 30. januar 2011

Er AntiJihad nå blitt kristent?

Kan man forstå islam uten å ha et personlig forhold til kristendommen? Kan man forstå islam uten et personlig forhold til  Kristus? Kan man forstå islam som overbevist ateist, humanist, humanetiker eller ”ren” materialist”?

Nei, det kan vi ikke. Ikke slik vi ser det. Vi vil i det følgende kalle ”dem” naturalister.

Den mest grunnleggende forutsetning for at en naturalist eller et vestlig menneske -  enten det er voks opp kristent, sosialistisk, ateistisk eller humanistisk – skal kunne forstå islam annet enn på venneplanet og overflatisk, eller politisk-kulturelt, er at man skjønner hva kristendommen står for. Men her mangler det i dag mye.

Hva står så kristendommen for?

Kristendommen er både historie og fortelling og både budskap og middel, dvs. kristendommen forvalter virkemidler (noen vil kalle ) Gud selv har innsatt til bruk for mennesket for dets frelse og evige salighet.

Tolk det den som vil. 

Islam er ikke slik. Likevel lover islam frelse. Men islam ser ingen arvesynd, hvordan kan da islam love frelse?
Sa vi frelse?

En norskættet gutt rekker opp hånden i en religionstime på videregående. Læreren nikker. Gutten sier at faren hans sier at kristendommen bare er noe stort lureri og noe rølp som visse mennesker bruker for å undertrykke  mennesker.

Time out for kristedommen? Vel, ja for så vidt og – antakelig - for denne guttens vedkommende. Løpet er kjørt. Endelikten fastlagt. Hvor lang tid og hvor mye energi skal så læreren bruke på å motdrive eller supplere denne elevens forestillingsverden? 

Er det i det hele tatt mulig å tilbakevise påstandene med ”æren” i behold? Er det noe vits i? Hvorfor ikke gi opp og spare seg selv og samfunnet for ubehaget og jobben?

Tenk hvis denne gutten nå representere de innerste tanker nærmere 8o% av befolkningen i landet har om kristedommen?

Skremmende, ja, for noen. Men for mange nok?

Flere islamkristisk nettsteder har i den siste tiden tatt opp kristne temaer som et deltema i islamkritikken og den samfunnsmessige kritikken for øvrig, vi tenker bl a på AntiJihad og document.no. (HRS får vi komme tilbake til).

Av disse to har Anti-Jihad utmerket seg som det nettstedet som best evner å integrere kristne tanker og dogmatikk  i sin islamkritikk. Det er lovende. Det er bra at AntiJihad nå viser ansikt på en kvantitativ tydeligere og mer ”hissig” eller markant måte enn stedet tidligere har gjort. Det er desto  mer beklagelig at document. no på sin side synes å være nokså tvilrådig om i hvilken retning stedet skal ta til denne ”problemstillingen”. Man er usikker. Man tviler og føler seg frem. 

Kommentarene synes ikke synderlig interessert i å diskutere kristendom og kristedommens betydning i konfrontasjonen med islam. Man foretrekker å komme med antiislamkse innspill på bakgrunn av rent ateistisk begrunnede premisser, rent humanistiske eller ateistiske. Man makter ikke – tilsynelatende - å se at disse premisser faktisk er frembragt i en kristen-kulturell sammenheng, og som funksjon av en utvikling som har pågått de siste 300 årene i Europa og Vesten for øvrig, ja, og at denne utviklingen faktisk har ligger der som et potensiale helt fra begynnelsen. 

Frihet er en grunnstruktur i kristendommen. Uten frihetstanken, ingen frelse. Frelse kan bety å bli satt fri.

Det som skjer er imidlertid at det tas for gitt at det kristne paradigme nå er avløst for godt av et nytt, annet, friskere og mer rasjonelt  paradigme, slik ”de” ser det, nemlig ateismens og humanismens paradigme, et mer menneskelig pradigme, vil man kalle det, - et paradigme uten tro, i tradisjonell forstand,  i det hele tatt. Man mener seg nå å vite, eller så bare mener man, - man tror ikke. 

Det kan forresten komme komme ut på ett under ateismens eller naturalismens pradigem.  Å tro gjør man nå bare i verdslig sammeneheng, som når man tror på at legen kan hjelpe en og helbrede en, og kun statistisk, samfunnsrettet, via mer eller mindre vitenskapelig eksagte beregninger og prognoser.  Vi har overlatt til forsikringsselskapene og alle pensjonsfondene osv å ulykkesberegne eller pensjonsberegne vår frelse.

Vi er ikke kommet lenger. 

Hedningene – inkludert muslimene - tror at seieren over kristendommen allerede er vunnet, at kristendommen ikke lenger har noe å fare med, og at folk ikke lenger bryr seg om kristendommen, langt mindre at noen forstår dens egentlig anliggende, nemlig menneskets frelse sett i et større perspektiv enn i det rent naturalistiske perspektiv, som jo ikke øyner noen annen metafysisk eller supranatural horisont ut over dette jordeliv vi alle nå en gang er bundet til, med alt vi har, så lenge vi lever. For det som gjelder er at det er her vi er og her skal vi bli.

Det er noe sørgelig og trangt ”bufast” over det.

Vi lever til vi dør. Det et ateismens og humanismens credo. Det er det største frelsesbudskap naturalister har å by på. Det kan minne om synet på frelse innen islam. 

Så hvorfor ikke arbeide videre på å spre budskapet om at kristendommen er noe rølp for naive og onde mennesker som ønsker å undertrykke andre og ”bedrive tvang i religionens navn”? For det er det de kristne nå gjør: De bedriver tvang. Tang i religionen. (Hvilket islam ikke gjør … ha, ha).

Vi tror AntiJihad er inne på rett vei og at document.no er på vei mot historiens skraphaug når det kommer til reell antiislamsk virksomhet her i landet, uansett hvor mange glimrende analyser og kommenaterer stedet vil bringe til torgs fremover. Stedet øyner nok at det valgte perspektiv i sin redaksjonelle retning  kan bli for snevert, det søker derfor å inkorporere nye vinkler og ny forståelse og metoder for å tilby og få et bredere grep og en dypere forståelse av hva det er som skjer - i og med og rundt oss - i for tiden. 

Men skrittet over mot en mer raus holdning til kristendommen sitter langt inne, slik vi ser det. Man vegrer seg, føler seg frem, går med små skritt. Tør ikke åpne skrittet fullt ut. Man har forlengtst oppfattet tidsånden: Den antikristne sådan. Man tør ikke utfordre den. Den er for sterk, for overbevisende, for rasjonell, for kvantitativ selvsikker til å kunne rokkes.

Dessuten: Kirken er altfor utydelig og dvask, men også dette må vi her la ligge. 

Man ser ikke at alt denne motstanden – som egentlig er helt uforståelig uten å tenke på diagnosen fobi - i grunnen ikke er annet enn ren forfengelighet. Intellektuell forfengelighet. Man tilber skaperveket og ikke Skaperen. Man vender seg til verden for å finne sjelero, men ser ikke at man da samtidig mister både mål og mening i et større perspektiv, nemlig i det perspektiv som virkelig åpner seg for de siste og største spørsmål, nemlig  målet og meningen for og med DET HELE, også etterlivet, livet etter døden. 

Man tillater ikke seg selv å ha en sjel. Mennesket skal i dette bildet  være sterk og uten dødstvil. Man skal utholde DET HELE med stoisk ro. Man skal tåle lidelse og så dø. Men først skal man ha et underliv. Noe annet er det ikke. Noe annet tilbys ikke. Det fins ikke lenger noe gudsbilde i mennesket å få øye på. Men samtidig ser man mennesket som et ukrenkelig vesen og et mål i og for seg selv. Mennesket skal ikke brukes instrumentelt. 

Men er dette utviklet av naturalismen? 

Nei, slettes ikke. Dette er noe naturalistene stjålet fra kristendommen. De lever nå på illusjoner om egen fortrefelighet og moralske overopphøyethet. De tror de har vært kreative.

Men naturalismen i seg selv har ikke noe budskap å bibringe ut over kristendommen. Naturalismen   er i seg selv derfor et trist budskap man vil spre. Et høyst beskåret budskap. Det er er fattige løfter man bidrar til å gi og spre, et budskap uten løfter i det hele tatt, bare pompøst selvbedrag og løgner …. 

Det hele bunner i at man ikke skjønner hverken det kristne budskap i all sin radikalitet eller dens terminologi i all sin skjønnhet.  Man tror – ser det ut for og for eksempel – at ordet frelse kun har noe med hva ”de”  snakker om på bedhusene og at folk som går der er litt snåle og at det må være det flaueste man gjøre er å ha noe med de som går der å gjøre, enn si å ta ordet frelse i sin egen munn. 

Man vil heller ikke ha noe med ordet frelse å gjøre i sitt sinn og sine tanker. Ordet frelse er med andre ord helt ute. 

”De” har sannelig klart det. ”Før nu”.

Men det betyr ikke at frelsens innhold er ute. Så langt fra. Det er mangt man kan si om ordet frelse. Det kan oppfattes på mange måter. Men naturalistene frykter for alt dette, at det skal være noe i kristendommen likevel, noe større enn det man har og sitter på selv. ”De” har nå fobier mot alt dette -  som aldri før. Kristofobien er påtakelig, markant og tragisk.

Det er noe umodent og barnslig ved det hele. Fobisk.

Derfor er det velkomment når AntiJihad nå angriper islam tydeligere enn før med kristendommens egne våpen, dens terminologi og store, overgripende fortelling, dens budskap og dens troslære.

Vi har ikke mulighet for å forsvare oss mot islam uten. 

Kristendommen er det eneste budskap som kan redde oss. 

En påstand som stadig færre – spesielt innenfor kirken selv - forstår i dette landet. 

Beklagelig vis.

Å redde betyr forresten frelse. Det er kanskje noe å tenke over for document.no og stedets debattanter.

 Anbefaling: Se AntiJihad under etiketten "teologi" og "dialog":

her 






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar