Tidligere aktuell postering om Anfindsen og nettstedene som faller for fristelsen:
Hvorfor publiserer iNyheter, document og HRS Anfindsens misjonering for islam?
https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/hvorfor-publiserer-inyheter-document-og.html
Mer innledende innsikt, (før den perfekte storm):
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/hvorfor-tapte-ikke-trump.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/mer-om-det-moderne-postmoderne.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/why-west-has-got-to-go.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/om-en-metafysikk-i-krigens-tid.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/the-great-mystery-alister-mcgrath-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
O J Anfindsen er ute med en nytt – akademisk og formelt korrekt,
og for noen, men ikke for meg, «imponerende»
- stykke i HRS og jeg skjønner ikke hvorfor de slipper ham til. (Han skryter av
at Julie Dahle har bedt ham forkorte … og antyder derfor at Julie Dahle er enig
med ham, (kanskje bortsett fra i dette å konvertere til islam … som han selv
har gjort).
Hadde Anfindsen forstått noe av dette, på en litt annen måte, ville han valgt en mer «kunstnerisk» stil, en mer rett på sak tilnærming og utforming. Som aktør virker Anfindsen ganske usikker, og det er kanskje derfor han må «sikre ryggen» så, ved stadige henvisninger til «autoriteter», for å få noen dybde eller «myndighet». Eller er han bare omstendelig av natur – ja, han nevner «natur», (til og med menneskelig natur, helt i tråd med anti-postmodernismen)?.
«Også selve
menneskenaturen er en faktor som intet sosialpolitisk program kan la være å ta
hensyn til. Menneskenaturen setter således en grense for enhver
fullkommenhetsutopi. En samfunnsideologi som baseres på at menneskene er eller
kan bli helt og fullt idealistiske og uselviske med mulighet for etisk
fullkommenhet bare forholdene legges til rette, blir avslørt som svermerisk,
når de abstrakte teorier søkes omsatt i praksis.»
Tor Aukrust, Mennesket i
samfunnet, Bind II
(1966), side 68 (kursiv i original).
Anfindsens livsanliggende nå er å få omvendt så mange vestlige, helst kristne, til islam, som overhodet og så fort som mulig.
Han kritiserer derfor Vesten og mener at Vesten undergraver det meste, også Vesten selv, i motsetning til «ren» islam, som kan redde verden.
https://neitilislam.blogspot.com/2010/10/galung-es-volt-galtung-vil-det.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/galtung-pa-al-jazeera.html
Men Anfindsen taler indirekte (eller ambivalent og med to tunger): Når han kritiserer Vesten, nevner han ikke islam (som det eneste alternativ Vesten bør foretrekke spesielt fremfor postmodernismen).
Mange kristne/humanister/ateister (og venstrekrefter, inkl. H), i Vesten, kritiserer i dag postmodernismen innbitt og nærmest uforsonlig, men hva har disse å sette i stedet for? Kristendom og kristentro? Nei, ikke for Anfindsen, som vil ha alle bort fra eller ut av Vesten og inn i Islam. Han synes å mene som Galtung mente for ca 20 år siden: Islam har løsningen (i MØ).
Anfindsen synes å mene at den beste måten å få Vesten inn i
islam på, er å kritisere postmodernismen, antakelig fordi kritikerne av
postmodernismen, slik han selv er, anses som et stort potensiale for islam –
det er blant disse det vil være lettest å få konvertert, ifølge Anfindsen, slik
at muslimer som han kan selv, kan oppfylle sin kvote av dhawa
(misjonering for islam). For islam vil da fremstå som «det meste egnede»
alternativ – til fortvilelsen, og undergangstendensene, i Vesten, som Anfindsen
forutsetter ligger der som noe determinert, essensialistisk og fastlagt en gang
for alle ...
Dette forstår ikke våre dagers (relativt sterke) kritikere
av postmodernismen, (slike som på HRS, iNyheter og document) med alt hva den
innebærer av destruktive- og per definisjoner av Woke, DEI etc). Er disse
naive, eller ufrivillig ondsinnede og fulle av inautentisk eller forstilt
ressentiment, som slipper Anfindsen til?
Det Anfindsen ikke tar i betraktning er, at de aller færreste i Vesten i dag vil gå god for postmodernismen (i sine hjerter). (Vi er ikke essensielt blitt postmodernister). Vestlige er ikke determinert av postmodernismens reelle paradigme med all dens historie og alle dens filosofer, (som han regner opp mange av). Anfindsen ser for øvrig ut til å være mer av en deist enn en teist.
Se for all del disse "must":
Anfindsen forholder seg til islam som deen/din, dvs til «det ene naturlige», vil jeg si.
Om islam som deen/din og de dype konsekvenser.
http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/she-is-in-danger-she-is-not-dangerous.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/gule-vi-aldri-ta-selvkritikk-i-sin.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/tapte-ror-i-kjlvannet-av-paris.html
Anfindsen ser ikke at postmodernismen faktisk sprang ut av den judeokristne tradisjon (ikke fra islam, bortsett fra den innebygde eller iboende dualismen i islam og dermed forvirringen, i islam, se:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/marlboro-man-markedsfring-eller-misjon.html
Relevant: Om Gairdner med bla a Derrida, og Absolutter:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
Han ser ikke at postmodernismen faktisk tilhører kristendommen, for ikke å si kristenheten. At den i seg selv ikke trenger å være oppløsende eller destruktiv.
Kristentroen er en nødvendig forutsetning for
postmodernismen; den tilhører demokratiet (som ikke fins om et principium
i islam). Den er med andre ord noe vi godt kan leve med, nettopp fordi den
kristne Gud forutsetter den, ja, ser den som en integrert del av demokratiet,
(men da ikke som en iboende dikterende agens eller aktiv substans).
Kristentroene parerer postmodernismen, noe som ikke (iboende) er tilfelle i islam. Vesten har en iboende forsvarsmekanisme idet den bygger på den judeo-kritne tro og tradisjon, og har dermed ikke bare en nærmest uovervinnelig forsvarsmekanisme, men også en iboende kreativ kraft som ikke bare vil fordrive eller gjendrive - eller til og med foredle postmodernismen selv - , men som også er i ferd med å forandre selve islam til noe mange muslimer i dag ikke tror vil være mulig.
Så hvor er Anfindsen på vei? Veien ser ut til å være stengt
henimot en erkekonservativ kristen pietisme; alternativet synes å gå mot en mer
erkekonservativ salalafisme. Og jeg sier bare: Oi. Oi, til iNyheter,
document og HRS …
Anfindsen peker på at han har butt med muslimske miljøer som
i realiteten hilser postmodernismen velkommen og som i praksis bygger sine
strategier på den. Anfindsen ser da ikke at postmodernismen der brukes som et
verktøy for å undergrave kristendommen og Vesten. Anfindsen ser ikke at
kristendommen må la postmodernismen må få leve ut sitt liv innen Vesten, som en
del av hele pakka og fordi postmodernismen aldri vil kunne måle seg med
kristentroen, (som blant annet verdi eller livssyn etc). Den kristne tro vil
bare styrke seg i forhold til postmodernismen i samme grad som postmodernismen «tar
over» mer og mer. Den vil ikke svekkes
av annet enn «brutal» og skremmende islam, en islam som forankres bokstavelig –
av personer dominert av andre mer fromme eller fanatiske personer - i de
islamske skriftene.
Her får vi i det
følgende en analyse som ikke går av veien for å si hva man ser, (men selvsagt
ikke for å anklage Anfindsen for «forræderi», hverken mot Vesen i seg selv
eller vår konstitusjon:
https://rairfoundation.com/sharia-constitution-muslim-cia-analyst-betrays-america-media/
Sharia Over Constitution: Muslim CIA Analyst Betrays
America, Media and Government Cover for Islam (Video) – RAIR, Amy Mek:
... The Asif William Rahman case reveals that no matter how outwardly assimilated a devout Muslim may appear, their ultimate allegiance to Islamic Sharia and the global ummah undermines the U.S. Constitution, making their presence in America’s most sensitive institutions a dangerous threat to national security.
The Asif William Rahman case is a wake-up call America cannot afford to ignore. … represents not just a betrayal of trust but a glaring ideological threat that has infiltrated our most sensitive institutions.
… Instead, Rahman allegedly chose to side with America’s adversaries. Prosecutors revealed that his leaked intelligence delayed an Israeli military strike on Iran …
Despite overwhelming evidence, the government and media have continued to whitewash Rahman’s ideology. Prosecutor Troy Edwards stated that Rahman acted out of “ideological motivation” yet refused to name that ideology. It’s no mystery, however, what motivated Rahman. Islam, and specifically Sharia law, dictates a higher allegiance to the global ummah
… no devout Muslim can adhere to Sharia while simultaneously upholding the Constitution.
… Sharia is Islamic law. It is the religious legal system that governs the political, social, and moral duties of faithful Muslims. … an organized body of rules derived from various Quran verses and historical narrations.
Sharia is not optional; it is prescribed for believers (Quran 5:48). Although Muslims as individuals often decide which parts to follow or ignore, the Quran (33:36) states that it is not fitting for a believer to disregard any matter already decided by Allah.
Does a devout Muslim renounce the supremacy of Sharia? …
This reality is intentionally obscured by proponents of Sharia in the West, who hide behind religion to only expose benign personal rules, such as those dealing with prayer or hygiene. This deceptive tactic paints critics as religious bigots while deflecting from Sharia’s inherently oppressive and violent nature.
In fact, Sharia explicitly opposes religious freedom, freedom of conscience, and the free exchange of ideas. It is violent, openly bigoted toward non-Muslims, discriminatory, and unflinchingly sexist….
The Asif Rahman Case: A Lesson in Naïveté
… Prosecutors revealed that Rahman’s actions posed a “danger
to human life” and caused Israel to delay its planned attack on Iran, further
destabilizing an already volatile Middle East.
… Despite the gravity of this betrayal, Western
media—including so-called “conservative” outlets like Fox News—refuse to
discuss the central issue: Rahman’s adherence to Islam and how Islamic
doctrine, specifically Sharia, conflicts with the U.S. Constitution.
Consider this: The Assembly of Muslim Jurists of America (AMJA), a leading Islamic authority in the U.S., has explicitly stated that Muslims should not work in American law enforcement because they cannot enforce man-made laws. They also call for Muslims to reject and be displeased with any legal system that does not derive from Allah.
… America Cannot Continue This Dangerous Experiment
It is time to end the politically correct charade that allows Islam to infiltrate the highest levels of American governance. The Constitution demands allegiance, yet Islamic doctrine explicitly forbids loyalty to any system outside of Sharia. The two are incompatible.
The Rahman case reveals not only betrayal but also the potential consequences of unchecked access to national secrets. …
Muslims are to seek every legal means to advance Sharia within non-Islamic countries. The duty to make Islam supreme, they argue, supersedes even the preservation of one’s life. “If saving [the individual’s] life destroys Islam, then saving Islam comes first, even if it means the individual is destroyed.
… America is at a Crossroads
Se denne:
https://www.document.no/2024/12/15/sannheten-om-islam-er-ikke-feilinformasjon/
Sannheten om islam er ikke «feilinformasjon», - (en påstand som bare blir mer og mer, men er, irrelevant?) skriver den tidligere frelsesoldaten, Kjell Skartveit:
Regjeringen … Hva som er interessant, er hvordan regjeringen forteller oss hvordan vi skal forstå religioner som sådan.
Regjeringen vil lansere en strategi for å styrke motstandskraften mot det den kaller desinformasjon …
Regjeringen skriver at mange muslimer opplever stereotypisering, diskriminering og rasisme, og at mer enn én av fem i den norske befolkningen har muslimfiendtlige holdninger, mens omtrent én av tre har utpregede fordommer mot muslimer.
Stereotypiske forestillinger betyr enkelt forklart at vi forventer visse felles atferdsmønstre hos muslimer, det vil si at vi mener at deres tro vil lede til gitte handlinger. Men regjeringen vil altså bekjempe troen på at religioner påvirker våre tankesett, uten at den synes å forstå rekkevidden av en slik holdning. Hvis vi ikke skal få lov til å utlede noen fellesnevnere ut av islamsk tro, kan vi nemlig heller ikke gjøre det av andre religioner.
Men det kan jeg aldri slutte å gjøre. …
… Den sekulære staten bygget selvsagt på en kristen forståelse av mennesket.
For en kristen er det naturlig at kristen tro fører til et forsvar for samfunn der ovennevnte egenskaper dominerer.
Men dette har vi da etter regjeringens mening ikke lov til å si høyt. For dagens sekularisme, som ofte har religiøse trekk, forkynner at vi ikke har lov til å si at bare troen på treenighetens Gud har evnen til å endre mennesker og samfunn i en positiv retning – en slik holdning blir likestilt med hatefulle ytringer og negative fordommer overfor andre religioner. Regjeringen ønsker nemlig etter eget utsagn et likestilt samfunn, noe som også inkluderer likestilling på det religiøse plan, for etter sekularismens tro er det bare de sosio-økonomiske betingelsene som har evnen til å forandre mennesket. …
https://www.document.no/2024/12/15/sannheten-om-islam-er-ikke-feilinformasjon/
Og denne: Hanni Afsar: NY HANDLINGSPLAN MOT MUSLIMFIENDTLIGHET.
… illustrerer nok en gang norske politikeres manglende evne
til å håndtere komplekse samfunnsutfordringer. Ved å rette fokuset mot én type fordommer,
ignorerer regjeringen bevisst langt større og mer presserende problemer – som
homofobi og antisemittisme, som er veldokumentert å være utbredt i enkelte
muslimske miljøer.
Hvorfor er det slik at norske politikere velger å sette et forstørrelsesglass på islamfiendtlighet, mens de samtidig lukker øynene for problemene knyttet til islam? Skepsis til islam er ikke et produkt av blind fordomsfullhet. Det er en rasjonell reaksjon på ideologiske og kulturelle praksiser som står i sterk kontrast til verdiene det norske samfunnet bygger på.
Islam, slik den praktiseres i mange miljøer, mangler grunnleggende prinsipper som likestilling, aksept for homofile og jøder samt respekt for ytringsfrihet – verdier som er selve fundamentet for vårt moderne, sekulære samfunn. Disse utfordringene får likevel lite eller ingen oppmerksomhet i politiske debatter, fordi de kolliderer med en politisk korrekt narrativ som setter "mangfold" over alt annet – også over menneskerettigheter.
Det er dypt ironisk at de samme politikerne som hevder å kjempe for mangfold og inkludering, ignorerer de udemokratiske holdningene som finnes blant enkelte grupper de beskytter.
Hvorfor skal islam ha et særskilt vern? … Kritikk av islam er ikke det samme som hat mot muslimer. Det er helt legitimt å være kritisk til en religion/patriarkalske kulturer som praktiserer tvangsekteskap, omskjæring av jenter, begrensninger på kvinners frihet, og dødsstraff for frafall og homoseksualitet – praksiser som fortsatt har støtte i den muslimske verden og miljøer i Norge.
Regjeringens handlingsplan er … farlig. Ved å fremstille islamfiendtlighet som det store problemet, risikerer de å marginalisere og kneble de som tør å peke på de reelle utfordringene knyttet til integrasjon og islams verdikonflikter med det norske samfunnet. Skepsis til islam er ikke nødvendigvis uttrykk for hat, men en sunn reaksjon på ideologiske strømninger som undergraver våre felles verdier.
https://www.facebook.com/share/17x4St9NAB/
Og se vår egen:Lørdag 8. januar 2022
The Great Mystery - Alister McGrath og vår tid, på lån ... En liten, men viktig innledning her, etter min mening:https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hvem-sier-du-at-jeg-er-et-lite-dykk-i.html
Anfindsen, igjen, på HRS:
https://www.rights.no/2024/12/postmodernisme-versus-jodedom-kristendom-islam-og-humanisme/
Skepsis til Guds eksistens, samt en fornektelse av eksistensen av (objektiv) sannhet, er noe av kjernen i postmodernisme som en intellektuell og ideologisk bevegelse. Man skulle kanskje tro at dette var noe som fikk jøder, kristne, muslimer og humanister til å sky postmodernisme som pesten. Men, nei, så enkelt er det tydeligvis ikke.
… En spesiell takk til Julie Dahle i HRS for forslaget om å utarbeide forenklede versjoner av de to essayene.
… La oss raskt rekapitulere noen sentrale momenter fra min forrige artikkel om postmodernisme.
Friedrich Nietzsche (1844 – 1900) betegnes av mange filosofer som «postmodernismens gudfar». Han er ikke minst kjent for sitt beryktede slagord «Gud er død», samt påstanden om at «sannheter er illusjoner som vi har glemt er illusjoner». Postmodernismens «gudfar» trodde altså slett ikke på Gud, og han trodde heller ikke på eksistensen av objektive sannheter.
Det anerkjente oppslagsverket Internet Encyclopedia of Philosophy (IEP) supplerer dette bildet med å fortelle oss at «Blant filosofer forbindes Friedrich Nietzsche oftest med nihilisme. For Nietzsche finnes det ingen objektiv orden eller struktur i verden, bortsett fra den vi selv gir den.»
Han mente altså at ateister bør se i øynene at uten Gud finnes det liten eller ingen mening i tilværelsen, ei heller finnes det faste holdepunkter som kan hjelpe oss til å finne frem til sannheten om dette eller hint. Kort sagt: uten Gud er det mye som rakner.
Her bør det for ordens skyld tilføyes at mange ateister i større eller mindre grad er uenige med Nietzsche på dette punktet.
Det verdenskjente leksikonet Encyclopaedia Britannica forklarer ellers at postmodernisme er «en bevegelse på slutten av 1900-tallet som kjennetegnes av bredt anlagt skepsis, subjektivisme eller relativisme; en generell mistenksomhet overfor fornuften, og en sterk følsomhet overfor ideologiers rolle når det gjelder å hevde og opprettholde politisk og økonomisk makt».
Nedenfor følger noen refleksjoner knyttet til de fire aktuelle livssynene, der jeg argumenterer for at de alle har (eller burde ha) ærlighet og sannferdighet som sentrale verdier.
Det finnes likevel visse unntak fra hovedregelen om alltid å snakke sant, noe som er drøftet i den lange versjonen av dette essayet.
Jødedom
Jøder og kristne har betydelig overlapp når det gjelder hellige skrifter. Som Store Norske Leksikon skriver: «Den kristne bibelen består av to hoveddeler, Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det gamle testamentet svarer i hovedsak til Tanakh, som også kalles Den hebraiske bibelen.» Så la oss se på noen skriftsteder som er felles for de to eldste abrahamittiske religionene.
Kommentar: Islam kan ikke
kalles en «abrahamittisk» religion … (se under) .
Fra en tidligere postering her på bloggen: … Johannessen
påsto med stor brynde at termen «De tre
abrahamittiske religioner» var en internasjonalt helt uproblematisk term og
en term akseptert av de høyeste, akademiske intellektuelle og lærde. Han mente
da også antakelig at disse autoritetene ikke kunne kritiseres eller
tilbakevises. Det var liten tvil om at det var nettopp dette som var hans
ubestridelige utgangspunkt, og urokkelige konklusjon, i ett.
Det viste seg imidlertid så at det var umulig å få Johannessen til å forstå at de autoritetene han skjøv seg inn over, tar feil over hele fjøla, noe som all den litteraturen om dette som er blitt skrevet i det siste, viser til fulle, uten at jeg kan kommen nærmere inn på dette akkurat her. Jeg vil bare vise til en annen postering her, som angår den katolske kirkes syn på «de tre abrahamittiske» religionene.
Mange debattanter i dag viser til kirkens offentlige uttalelser om dette og tror at termen er akseptert en gang for alle og da med helt spesifikt innhold de tror uttalelsene har, de leser ting inn i uttalelsene som ikke er der - men dette viser seg å være høyst problematisk for dem. Den katolske kirke er meget forsiktig her, ja, noen vil si «ullen», men leser man uttalelsene nøye, vil man se at også Den katolske kirke er meget skeptisk – hvis ikke helt avvisende – til å godta konseptet bak termen, se her
om bl a Lumen Gentile og boken Favntak av Anfiddsen.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/pasken-er-over-oppstandelsen-ikke.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/den-statsstttede-stefanusalliansen.html
… let’s define “Abrahamism”: because the patriarch Abraham is an important figure in Judaism, Christianity, and Islam, all three religions, according to this position, share a commonality that should bridge gaps and foster growth between them.
Pope Francis is one of the chief proponents of this view. Speaking of his recent participation at an interfaith conference in Bahrain, he said his purpose was to create “fraternal alliances” with Muslims “in the name of our Father Abraham.”
Even so, Abrahamism is hardly limited to octogenarian theologians; it’s entrenched in mainstream American discourse. Thus, even the Huffington Post (rather ludicrously) claims that “Muhammad clearly rejected elitism and racism and demanded that Muslims see their Abrahamic brothers and sisters as equals before God.” In fact, Muhammad and his Allah called for perpetual war on Christians and Jews, until they either embraced Islam or lived in humbled submission to their Muslim conquerors (Koran 9:29).
That, of course, did not stop former Secretary of State John Kerry from beating on a mosque drum and calling Muslims to prayer during his visit to Indonesia—before gushing: “It has been a special honor to visit this remarkable place of worship. We are all bound to one God and the Abrahamic faiths tie us together in love for our fellow man and honor for the same God.”
After a Muslim from an Oklahoma City mosque decapitated a woman, “an official from Washington D.C. flew in to Oklahoma to present a special thank you to the Muslim congregation,” lest they feel too guilty over their coreligionist’s actions. He read them a message from former President Barack Obama: “Your service is a powerful example of the powerful roots of the Abrahamic faiths and how our communities can come together with shared peace with dignity and a sense of justice.”
Needless to say, Obama himself has often spoken of “the shared Abrahamic roots of three of the world’s major religions.”
Meanwhile, few people seem to have given this Abrahamic business much thought: How is one people’s appropriation of another people’s heritage—which is precisely what Abrahamism is all about—supposed to help the two peoples get along?
For starters, Islam does not represent biblical characters the way they are presented in the Bible, the oldest book in existence that mentions them. Christians accept the Hebrew Bible, or Old Testament, as it is. They do not add, take away, or distort the accounts of the patriarchs that Jews also rely on.
Conversely, while also relying on the figures of the Old and New Testaments—primarily for the weight of antiquity and authority attached to their names—Islam completely recasts them to fit its own agendas.
One need only look to the topic at hand for proof: Abraham.
Jews and Christians focus on different aspects of Abraham—the former see him as their patriarch in the flesh, the latter as their patriarch in faith or in spirit (e.g., Gal 3:6)—but they both rely on the same verbatim account of Abraham as found in Genesis.
In the Muslim account, however, not only does Abraham (Ibrahim) quit his country on God’s promise that he will make him “a great nation” (Gen. 12), but he exemplifies the hate Muslims are obligated to have for all non-Muslims: “You have a good example in Abraham and those who followed him,” Allah informs Muslims in Koran 60:4; “for they said to their people, ‘We disown you and the idols that you worship besides Allah. We renounce you: enmity and hate shall reign between us until you believe in Allah alone.’”
In fact, Koran 60:4 is the cornerstone verse that all “radical” Muslims—from al-Qaeda to the Islamic State—cite as proof that Muslims “must be hostile to the infidel—even if he is liberal and kind to you” (to quote the revered Sheikh Ibn Taymiyya, The Al-Qaeda Reader, p. 84).
Thus, immediately after quoting 60:4, Osama bin Laden once wrote:
So there is an enmity, evidenced by fierce hostility, and an internal hate from the heart. And this fierce hostility—that is, battle—ceases only if the infidel submits to the authority of Islam, or if his blood is forbidden from being shed [a dhimmi], or if the Muslims are [at that point in time] weak and incapable [of spreading sharia law to the world]. But if the hate at any time extinguishes from the hearts, this is great apostasy [The Al-Qaeda Reader, p. 43].
Such is the mutilation Patriarch Abraham has undergone in Islam. Not only is he not a source of commonality between Muslims on the one hand and Jews and Christians on the other; he is the chief figure to justify “enmity and hate … between us until you believe in Allah alone.”
Islam’s appropriation of Abraham has led to other, more concrete problems, of the sort one can expect when a stranger appears and says that the home you live in was actually bequeathed to him by your supposedly “shared” grandfather. Although the Jews claimed the Holy Land as their birthright for well over a millennium before Muhammad and Islam came along, Jerusalem is now special to Muslims partially because they also claim Abraham and other biblical figures.
As a result, statements like the following from mainline Christian groups such as the Presbyterian Church USA are common: “[PCUSA] strongly condemns the U.S. President’s [Trump’s] decision to single out Jerusalem as a Jewish capital. Jerusalem is the spiritual heart of three Abrahamic faiths …”
The Muslim appropriation and mutilation of revered biblical figures is a source of problems, not solutions. When, as another example, Islam’s Jesus—Isa—returns, he will smash all crosses (because they signify His death and resurrection, which Islam vehemently denies), abrogate the jizya (or dhimmi status, meaning Christians must either become Muslim or die) and slaughter all the pigs to boot. Again, not exactly a great shared source of “commonality” for Christians and Muslims.
It is only the secular mindset, which cannot comprehend beyond the surface fact that three religions claim the same figures—and so they must all eventually “be friends”—that does not and never will get it. All the more shame, then, that supposed Christian leaders, such as Pope Francis, rely on such “logic.”
https://www.frontpagemag.com/why-talk-of-the-abrahamic-faiths-is-an-ecumenical-farce/
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/rushdie-halvor-fosli-og-josef-salin-en.html
https://www.jihadwatch.org/2019/02/uae-forum-promotes-dubious-islamic-peace-part-iii
https://www.jihadwatch.org/2018/10/islams-code-of-conduct
http://www.faithfreedom.org/the-myth-of-the-three-abrahamic-religions/#comment-10391
https://wri.leaderu.com/articles/islam-singh.html
"Another important achievement of Ibn
Warraq is that he explodes the myth of Islamic tolerance, a myth largely
invented by Jews and Western freethinkers as a stick with which to beat the
Catholic Church. Islam was never a religion of tolerance and it is not
tolerant by nature. Despite the way the apologists would like to depict it,
Islam was spread by the sword and has been maintained by the sword throughout
its history, not to mention the scourge and the cross. In truth it was the Arab
empire that was spread by the sword and it is as an Arab empire that Islam is
maintained to this day in the form of a religion largely invented to hold that
empire together and subdue native populations. An unmitigated cultural disaster
parading as God's will. Religious minorities were always second-class citizens
in this empire and were only tolerated on sufferance and in abject deference to
their Arab/Muslim masters; for polytheists and unbelievers there was no
tolerance at all, it was conversion or death." (Ibn-al-Rawandi, Review of "Why I Am Not
a Muslim".
Se denne fortreffelig om saken, av Andrew Bostom:
https://www.israelnationalnews.com/news/353748
“Muslims, says al-Faruqi, believe in and will continue to strive for this unification of world religions until there is only one religion prevailing in the world, which is Islam.”
Og: … summarized with frank incisiveness how Faruqi’s “Abrahamic” conception of “interfaith dialogue” was a toxic brew of Islamic supremacism, brooking only apologetic, bowdlerized discussion of Islam, while concurrently sanctioning jihad war to impose Islam’s universal, Sharia-based order—in particular upon Jewish Israel.
Og: … he followers of Muhammad are more worthy of being affiliated with Abraham than the People of the Book because the believers sought the truth and believed in it. Conversely, the People of the Book sought worldly and material things in place of things heavenly and spiritual. They forsook the truth and went after their lusts and desires.
Og: … “Abrahamism” is quintessential Islamic supremacism. Islam’s authoritative “Abrahamic” theology is rooted in Koran 3:67, and its exegesis.
Og: … As Egypt’s Grand Mufti, and since 2010, till now, Grand Imam Papal equivalent of Sunni Islam’s Vatican, Al-Azhar University, Al-Tayeb has sanctioned homicide bombing murder of Israeli Jews, including non-combatants; condemned Jews, eternally, openly equating them with Zionists, while invoking Koran 5:82—a central Antisemitic verse—for causing “Muslim distress…since the inception of Islam 1400 years ago”
Og: … “The Abrahamic Faiths Initiative was inspired in
part by the seminal Document on Human Fraternity and Living Together, signed by
Pope Francis and the Grand Imam of Al-Azhar in Abu Dhabi last year.”
Se disse:
Iranologist Richard Cottam of the Washington Post called Khomeini “moderate and centrist,” a hermit who was not interested in power but who would retreat to the holy city of Qom once the Shah was defeated. Libération, the left-wing newspaper, headlined: “Victorious insurrection in Tehran.”
US President Jimmy Carter saw Khomeini as a sort of Gandhi, while post-structuralist philosopher Michel Foucault saw the Islamic revolution as a “spiritual alternative” to modernity. Attracted by the allure of evil, Foucault wanted to recognize a superior political morality in Islamism.
The rest is history.
In a grotesque article by David D. Kirkpatrick published on February 18, 2011, the New York Times even depicted the spiritual leader of the Muslim Brotherhood, the antisemite who also wanted to conquer Rome, Yusuf Qaradawi, as someone “committed to pluralism and democracy.” Kirkpatrick also wrote that “scholars who have examined his work say Sheikh al Qaradawi has always argued that Islamic law supports the idea of a pluralist, multiparty civil democracy.”
When will they ever learn? They will never learn.
https://www.israelnationalnews.com/news/400641
Anfindsen anfører: … Ordspråkene 4:20-24:
Min sønn, lytt når jeg taler, vend øret til mine ord! Slipp dem aldri av syne, bevar dem dypt i ditt hjerte! De er liv for den som finner dem, og gir hele kroppen helse. Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. La aldri munnen tale falske ord, hold leppene borte fra svik!
Kan det sies klarere? Hva kan det komme av at så mange jøder (samt kristne og muslimer, for hvem Ordspråkene er en del av Guds åpenbaring) velger å overse denne formaningen? Dette skal vi nedenfor se nærmere på.
Jøder som strekker strikken
Den vestlige verden er i ferd med å ødelegges av postmodernisme, (kultur)marxisme, woke, DEI, kvotering av minoriteter, Pride-ideologi, ekstremfeminisme, politisk korrekthet, ikke-bærekraftig innvandring og litt til i samme gate.
Samtidig ser vi et mønster der jøder i stor grad stemmer
på politiske partier som fremmer nettopp disse destruktive tendensene, hvor
faktaresistens og virkelighetsvegring er fellesnevnere. Hva kan det komme av?
Kommentar: Jeg må bare le
litt; Anfinsen tror han er alene og unik som endelig har «sett» alt dette. Hvor
godt følger han med – på annet og endre enn ham selv og sin solipsisme?
Andfindsen fortsatt:
Jeg tror flere forklaringer kan være inne i bildet her, så la meg kort antyde disse. For det første er mange jøder såpass sekulære at det som står i Den hebraiske bibelen antagelig har liten betydning for dem. …
I mange år etter 1945 fortonte tydeligvis disse momentene seg for mange jøder som smarte sjakktrekk, men nå bør det snart demre, selv for de mest tungnemme, at det å arbeide for stor innvandring av grupper som er preget av betydelig grad av antisemittisme, må komme høyt opp på listen over det dummeste jødene har gjort de siste tusen årene eller så. Svært mange jøder i Vesten frykter nå for sin egen sikkerhet, og vi vet alle hvorfor det er blitt slik.
… La oss håpe at jøder som nå lurer på om de har noen
fremtid her i landet, snart vil ta et oppgjør med Kohn og hans meningsfeller,
som har bidratt til et stadig sterkere nærvær av islamister i landet vårt.
Kristendom
… Slik sett trengte vi kanskje ikke å se på skriftsteder
fra NT, siden de allerede siterte versene fra GT gjør det klart at ikke bare
jøder, men også kristne, har en moralsk forpliktelse til etter beste evne å
være ærlige (unntatt i spesielle situasjoner som tilsier at hovedregelen om å
snakke sant må fravikes; se min drøftelse her). …
Kristne som strekker strikken
… Den 27. februar 2014 fikk Rygg kronikken «Ti myter om innvandring» publisert av VG Nett. Den ble samme dag kommentert slik av Christian Skaug på Document: «Med mindre dette er noe Rygg er blitt beordret til å gjøre under et utdrikningslag eller lignende, må man konstatere at han har satt norgesrekord i intellektuell hjelpeløshet».
… se Rita Karlsens systematiske gjennomgang i HRS-artikkelen «Myteskaping fra KrF».
Jeg nøyer meg med Rygg som det eneste konkrete eksempelet på faktaresistens og virkelighetsvegring blant kristne. …
Og det er en tragedie at kristne, som av Jesus selv er kalt til å være lys og salt i verden (Matteus 5:13-14), for en stor del sitter passive mens landet vårt bli ødelagt. …
… Men den svært så innvandringsliberale Bondevik, så vel som mange biskoper, prester og ledere i ymse kristne organisasjoner (ingen nevnt, ingen glemt), har tydeligvis ikke brydd seg så mye om at han som kanskje var deres fremste læremester på feltet, kom med denne kraftfulle advarselen:
«Også selve menneskenaturen er en faktor som intet
sosialpolitisk program kan la være å ta hensyn til. Menneskenaturen setter
således en grense for enhver fullkommenhetsutopi. En samfunnsideologi som
baseres på at menneskene er eller kan bli helt og fullt idealistiske og
uselviske med mulighet for etisk fullkommenhet bare forholdene legges til
rette, blir avslørt som svermerisk, når de abstrakte teorier søkes omsatt i
praksis.»
Tor Aukrust, Mennesket i samfunnet, Bind II (1966), side 68
(kursiv i original).
Og snart seksti år senere står vi her og ser at landet vårt, og resten av Vesten, er i ferd med å bli ødelagt av ikke-bærekraftig innvandring, …
… Minst tre fundamentale feil er blitt begått her, stikkordmessig antydet: (1) man har glemt å ta hensyn til at menneskenaturen (se sitatet av Aukrust ovenfor), (2) man har undervurdert islamistenes handlekraft og besluttsomhet, samt deres offervilje knyttet til det å underlegge seg stadig nye områder (jevnfør Afghanistan og Syria), og (3) man har undervurdert hvor vanskelig det er, og hvor lang tid det tar, å få folk som kommer hit med en annen kulturbakgrunn …
Norge trenger kristne ledere som er med og tar ansvar i
en situasjon som nå er langt mer alvorlig enn folk flest ser ut til å innse.
Islam
Postmodernisme burde, etter min mening, i det store og hele være fremmed for enhver oppriktig muslim. La meg raskt antyde hvorfor.
The Message of The Qur’an er en engelsk koranoversettelse av Muhammad Asad (1900 – 1992), utstyrt med et omfattende sett med fotnoter og forklaringer til den arabiske grunnteksten.
Dette store og lærde verket kan etter min mening betraktes som – blant annet – et manifest mot postmodernisme. … i koranverset 2:6 forklarer han at det arabiske uttrykket alladhina kafaru «indikerer bevisst hensikt, og kan derfor passende gjengis som ‘de som er fast bestemt på å fornekte sannheten’.»
Koranen 33:70 sier at troende bør føre «en ærlig og utvetydig tale», og 22:30 sier «hold dere unna falsk tale».
Muslimer omtaler gjerne islam som sannhetens religion
(48:28, 3:19). Den som samtidig tenker at islam er kompatibel med
postmodernistiske forvrengninger av sannheten, har formodentlig ikke innsett
hvilken ekstrem inkonsekvens han eller hun faktisk lever med.
Kommentar: Jeg vet ikke hvordan Anfindsen stiller seg til
f eks Abou al Fadl, men tror han har bukt Fadl tidligere, for i en eller annen
sammenheng å kunne forsvare seg - med et etter min mening nesten helt umulig
forsvar for islam:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/the-grat-theft-av-k-fadl.html
… I Koranen er nemlig islam ikke navnet på en bestemt
religion, men derimot (som også Asad understreker) et generelt begrep som
betegner prinsippet om å bøye seg for Gud (3:19; se The
Study Quran, side xxix; jevnfør Jakob 4:6 i Bibelen). Og det å være
muslim betyr ikke nødvendigvis å være medlem av en moské, men innebærer å
akseptere nevnte prinsipp om å bøye seg for Gud (se ovennevnte referanser). Det
må selvsagt innbefatte det å bøye seg for sannheten, siden all sannhet er Guds
sannhet.
The Message of The Qur’an advarer oss alle mot å «spre ødeleggelse på jorden» – selv om det gjøres i navnet til humanismen eller en tilsynelatende god sak (jevnfør 2:11-12, 7:56, 28:77, 47:22).
I denne sammenheng er det interessant å legge merke til at Asad dedikerte ovennevnte storverk til «folk som tenker». …
Muslimer som strekker strikken
Mitt inntrykk er at altfor mange (nominelle) muslimer har lav bevissthet omkring motsetningsforholdet mellom postmodernisme og deres egen religion. La meg komme med noen antydninger om hvorfor jeg har et slikt inntrykk.
… den vestlige verden er i ferd med å ødelegges av woke, postmodernisme, (kultur)marxisme, DEI, kvotering av minoriteter, Pride-ideologi, ekstremfeminisme, politiske korrekthet, ikke-bærekraftig innvandring og litt til i samme gate.
Der påpekte jeg også at det finnes et mønster der jøder i
stor grad stemmer på politiske partier som fremmer nettopp disse destruktive
tendensene, og der faktaresistens og virkelighetsvegring er fellesnevnere.
… I de drøye to årene jeg var aktivt med i det organiserte, muslimske miljøet i Oslo, gjorde jeg en rekke observasjoner som styrker min oppfatning av at mange muslimer er villige til å svelge diverse postmoderne kameler i bytte for politisk makt og innflytelse. Jeg tenker at dette er uheldig, ikke bare for muslimer som dermed går på akkord med sin egen overbevisning og sin samvittighet, men også for partier og organisasjoner som tidsnok vil oppdage at etter hvert som ikke bare «snille» muslimer, men også målbevisste islamister, blir flere og sterkere, kommer det til å bli stadig vanskeligere å hanskes med dem. …
Humanisme
… Når det gjelder humanismens tre grunnsteiner, er jeg i denne sammenheng særlig interessert i den første av disse grunnsteinene, nemlig «Tiltro til vitenskap og menneskelig erfaring».
To internasjonalt kjente humanister som, så langt jeg kan
bedømme, virkelig går inn for å bygge på de tre nevnte grunnsteinene, er den
britiske biologen Richard
Dawkins og den amerikanske filosofen Sam Harris.
Humanister som strekker strikken
… Det betyr at Lomsdalen og Rashidi (implisitt) sier at
vitenskap er en av grunnsteinene de bygger sitt livssyn på, mens de i praksis
viser at de lar vitenskapen spille andrefiolin når fristelsen til å fronte
populære synspunkter på visse områder blir for sterkt. De og deres
meningsfeller burde, for å ta et aktuelt eksempel, lytte til Sam Harris’ forrykende oppgjør med Demokratene etter
valgnederlaget i USA i november. …
La meg likevel henlede oppmerksomheten på den urovekkende observasjon at jo mer sekulære diverse vestlige land har blitt de siste tiårene, jo mindre bærekraftige blir de. …
Så alle ateister og agnostikere som faktisk er fornuftige
(det finnes heldigvis en del av dem) bør begynne å reflektere over hva det kan
være som gjør at så mange av deres trosfeller kaster alle hemninger og all
fornuft over bord.
Konklusjoner
Postmodernismen er en intellektuell ødemark. … Til monoteister som har satt seg fast i denne hengemyren vil jeg si: studer deres egne hellige skrifter, og omvend dere med mindre dere der finner støtte for en postmoderne verdensanskuelse.
… lese noen av de beste teistene;
et godt sted å begynne er hos Alister McGrath. Alle de nevnte forfatterne
finnes i referanselisten nedenfor.
Kommentar fra Anfindsen:
Det å bryte postmodernismens og dens ideologiske
avleggeres åk, ser for meg ut til å være en nødvendig (men neppe tilstrekkelig)
forutsetning for å redde våre samfunn fra sivilisatorisk sammenbrudd).
Kommentar fra vår side: Anfindsen tror at islam kan være det endelige instrument vi må bruke for å knuse postmodernismen – og gjenreise hva?
Det spørs om han ikke går på trynet, om at han ikke motarbeider seg selv, at han er kronisk kontraproduktiv på seg selv, på våre vegne. Han søker etter æren for dette, anerkjennelse, selvhøytidelig og akademiske korrekt i utformingen av alle artikler han skriver, på en så kjedelig måte, i den grad han synes å lykkes. Hans forventinger er i så måte store, på andres vegne.
Er Anfindsen på vei tilbake til sin (opprinnelig) kristne, lavkirkelige, tro? Han vet kanskje ikke at da kan han drepes, om ikke her i landet, men i en eller annen situasjon, bare gud vet hvor …
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar