Denne posteringen legges ut i tilknytning til vår anmeldelse
av Halvor Fosli’s bok om «nasjonalt sammenbrudd» i går, se her
Noen skrekkens uttalelser fra de siste ukers truede
ytringsfrihet:
… plutseleg såg det ut til at Prosa-redaktør Merete
Røsvik hadde fått kalde føter. I eit e-brev til Hem skreiv ho at ho hadde
bestemt seg for ikkje å publisere meldinga likevel.
«Det er rett og slett fordi eg har skifta syn på kva det
signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå
Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få
etablere seg som ’innafor’. Det utløysande for at eg ombestemte meg, var at eg
las Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet annotert», skriv ho.
Røsvik kan òg fortelje at ho spurde redaksjonsrådet til
råds, og at «(…) alle fem var samde i at eg ikkje burde gje boka denne typen
merksemd».
– For meg har saka to aspekt. Det eine er det frie ordet.
Røsvik kallar Foslis bok alarmistisk utan å ha lese henne, og er det ei god
grunngjeving for ikkje å melde ei bok? Bokmeldinga mi er ganske kritisk, og eg
trur ikkje Fosli ville ha vore veldig nøgd med henne. Men eg gav ikkje Fosli
dødsstøyten, slik eg trur Røsvik hadde håpa på.
Overfor Dag og Tid forklarar Røsvik at avgjerda om å droppe
bokmeldinga vart teken etter ei totalvurdering der synet på både boka, forlaget
og meldinga spelte inn.
– Eg tenkte at Per Hem kunne gje ein god og kritisk analyse
av argumentasjonen i boka. Den første teksten han leverte, oppfatta eg som ei
ukritisk formidling av innhaldet i boka, med berre nokre få, lite substansielle
innvendingar. Det var ikkje den typen kritisk analyse eg hadde bede om. Eg
sende ei lang tilbakemelding der eg oppmoda han om å gå meir inn i påstandane
og argumentasjonen, seier ho.
Dermed leverte Hem ein ny versjon, som Røsvik omtala
positivt overfor han.
– Framleis hadde eg ikkje ein slik tekst eg hadde ønskt,
men under tvil valde eg å fokusere på det positive og sa eg ville publisere.
Etter at eg las boka av Bjørn Stærk, følte eg meg ikkje komfortabel med
avgjerda eg hadde teke. Eg sende meldinga til redaksjonsrådet og sa eg var i
tvil om eg ville trykkje teksten. Eg fekk ei eintydig attendemelding frå
redaksjonsrådet om at analysen ikkje var god nok.
Hun ville ha en anmeldelse som stod bedre til hennes eget
positive syn på innvandring», skriv Hem i eit e-brev til Dag og Tid (utheving
red.). Talerørangst: Røsvik var på sin side redd for at Prosa skulle bli «et
talerør for Foslis påstander».
Røsvik: Eg fekk ein følelse av at Prosa vart eit talerøyr
for Foslis påstandar. Det var eg ukomfortabel med, og eg tenkte at eg må jo
faktisk ikkje publisere.
Røsvik på spørsmål fra Dag og Tid: … dersom bøkene som
kjem derifrå står i stil med nettstaden, er det nok ikkje dei eg vil kaste meg
over først.
– Eg er nok blant dei som meiner at ikkje alle har rett
til å kome til orde, eller ikkje synest det er likegyldig kven ein gjev
merksemd. Eg ønskjer å bruke sjansen eg har aktivt.
Kommentar: Sitatene over er sterkt omarbeidet
tatt fra HRS. Hele poenget er at ytringsfrihetens kår er i ferd med å smuldre.
Er Røsvik et sant, vestlig demokrati verdig, et demokrati tuftet på den
judeo-kristne tradisjon og tro?
Hennes reaksjon ligner mer på de reaksjonene man kunne se
under Moskvaprosessene, hvor den ene partitoppen etter den andre sa seg
skyldige, selv om de ikke var det. (Her var frykten så «blodig» stor at man
ikke så den den, fordi man hverken torde eller ville, og derfor heller ikke
kunne).
I funksjon var slike tilståelser å tilskrive diktatoren
Stalin guddommelig status. Røsvik bøyer hodet og tilstår. Hun går med en slags
forestilling om å ha en «overdomstol» inni seg – som er planet inn i henne fra
«somewhere» og som nå, mer eller mindre plutselig, forlanger alt av henne, også
at hun går på akkord med de verdier vår ytringsfrihet burde ha individuert
i henne fra barnsben av.
Selvsagt burde hun ha takket ja til Hems anmeldelse, noe
annet er å servilisere seg overfor «Stalin».
Røsvik’s oppførsel og reaksjoner minner om barnslig furting,
og stor angst, det ligger kanskje genuin, dypttrengende islamofobi bak hennes
utrolig umodne valg? Ubehandlet?
Røsvik røper liten evne til selvstendig tenkning. Den viser
desto større evne til å underlegge seg. Den viser at hun mangler mot og – på
dypet – et godt og trygt forhold til seg selv, eller sitt virkelig demokratiske
indre Selv, hvis det finnes. (Slik jeg etter fattig evne ser det). Noen har
fått henne på kne, - . Men man kan ikke tvile på at demokratiet vårt fortjener
mer sanndru forkjempere enn det Røsvik legger for dagen.
Det kan være relevant å tenke på Salman Rushdie:
Uttalelsene til Rushdie under kan fortsatt ligge ute på facebook, men ingen vet
hvor lenge.
Vil de fleste i dag kalle hans uttalelser for rasistiske?
Vil man kalle dem krenkende? Det er gått en uggen følelse inn i folkesjelen.
Man vet ikke hva «de gode» kan finne på. Vi styres på sett og vis av de
emosjonelt korrekte, de selv-serviliserte. Vi står foran et tyranni der det
ikke lenger finnes objektive standarder, men hvor alt defineres og dikteres
helt virkårlig av hvem som «emoverer» best, hvem som best kan organisere seg på
grunnlag av kombinerte emosjoner og vilkårlighet alene, og ikke av de som
tenker klarest. Emosjonene har erobret det kognitive apparat som vi er utstyrt
med fra naturen side. Det skaper angst og uhygge, ja, ikke bare frustrasjon,
men på sikt: Et stadig mer galopperende - og ikke minst fullstendig irrasjonelt
- raseri som det vi koste mye å forsøke å tøyle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar