Inger Hanvold intervjuet på Midt på Dagen

Denne posteringen er en oppfølger av denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/inger-hanvold-og-kongenes-konge.html

Inger får, i et intervju på nærmere en halv time med Gøril, komme til orde for å fortelle hvor strålende godt det går med responsen på de 12 første episodene av Kongenes Konge.

Hun ser opplagt ut, stadig yngre og mer sprudlende; hun nyter det til fulle: Jeg fikk det av Gud, - altså at hun skulle lage denne serien eller julekalenderen, som den kalles.

Visjon Norge-familien ser derfor nå ut til å ha talt: 20 000 – kanskje, mener at serien er glimrende, fantastisk og spennende. Ingen sier imot? Kanskje 10 eller 15 eller færre vil våge å ymte seg frempå, i det minste med noen små forbehold, henimot det realistiske?

Og da må jo opplegget og serien og alt være svært god – det synes å være bankers? Siden Inger fikk det av Gud, og siden Gud er god og Hanvold seiersikker ved nærmeste enhver anledning, legges altså til grunn som et kvalitetsstempel i seg selv.

Og ganske riktig: Medias makt er stor og suggesjonskraften enorm – jo større publikumsflate, jo bedre kvalitet, synes man å gå ut fra. Kvalitetskriteriene blir her ensidig tilbakeført til Gud selv.

Og et lite pip fra en kritiker, har intet så stille opp mot Den store elefanten, som jo Visjon Norge er blitt, ofte på tross av alle odds og ofte stor og dumdristig, ja, uansvarlig, risikovillig kapital. Det skyldes kanskje herlighetsteologien i seg selv. (Jfr Hanvolds: Himmelsk Økonomi, noe nær en bestseller, visstnok). 

Inger roser sine medarbeidere, som hun har fått til å arbeide, men riset uteblir, eller? Å, nei, du, riset truer i bakgrunnen: Her har man å adlyde, hvis ikke, risikerer man jo jobben eller statusen. Inger har ingen problemer med å rose sine undersåtter, og jo dårligere prestasjoner, jo bedre, vil man se, hvis man evner å se, eller stille seg kritisk.

Inger forteller at hun begynte å skrive og fikk med seg Ragnhild (som før nevnt). Det er Ragnhild som har stått for scenene med Herodes sønner, forteller Inger. Inger vil ikke ta all ære selv, med andre ord. Det faller henne ikke inn at herodessønnen faktisk senker nivået, et nivå som allerede fra før er overveldende semmert.

Gøril, intervjueren, er over seg av begeistring og beundring. Det er påfallende hvor ofte disse mennskene bruker ord som selvfølgelig, spennende, interessant, fantastisk og  flott f eks. Dette viser etter min mening bare hvor flink Inger har vært til å etablere en sterk tilhengerskare, og i hvor stor grad det har lykkes henne å holde autoriteten oppe. Inger er en mester til å få alt dette til. Tilbederne skal holdes i aktivitet; det foregår mest ved at man tillater seg «small-talk» i store mengder. Å holde samtalen i gang for å holde samtalen i gang, ser ut til å tjene Inger storlig. Small-talen blir viktigere enn å produsere kvalitet. Naivitet gjennomsyrer hele produksjonen og settes opp som noe forbilledlig både for barn og voksne.

Inger nevner flere av medarbeierene – hun står ikke alene igjen med ansvaret for et produkt som savner innhold, annet enn i det ytre. Alt blir kostyme og staffasje, til å med plottet i sin helhet. Setningne og secenene er kjedelige, ofte helt meningsløse i forhold til resten av sammenhengen. Et par gode sanger og sanger, løfter ikke hovedinntrykket over det middelmådige sett under ett.

Herodes sønner er en pinlig affære.

Inger forteller om at karrieren begynte med å lage barneprogrammet – utover denne rammen når da heller ikke Kongenes Konge. Her skal voksne og barn pedagogiseres til å være snille og greie, og ta avstand fra de slemme, bl a den paranoide kong Herodes, som alle vet vil Jesusbanet til livs, etter hvert. Man gjør «etter beste evne» dagens barneoppdragelse til preskriptiv norm, i Inger og de andres blikk og forventing, presentisk, med datidens barneoppdragelse med andre ord. Noen vil se dette som en totalt irrelevant og radikalt kjedelig moralisering, og en nedlatenhet de aller fleste burde vært spart for, og de fleste burde spare seg selv fra å bli utsatt for, og da med rette. 

Inger er en snobbete didakt eller (komisk) bedreviter, som må forutsette at publikum befinner seg på det det grovt infantile stadium (av godhet). Både voksne som barn skal loses inn i den forestilling at alle egentlig er barn. Slik blir man da selvfølgelig også uangripelig eller overlegen.

Skuepillerne, som er amatører, understrekes det, som et slags alibi, - og jo mer fantastisk blir jo prestasjsonene -, får her vist at de virkelig er skuespillere, dvs falske og uekte, hver på sin måte. Du ser det på mimikken, hører det på uttalen – alt blir falskt, sentimentalt; alt blir skuespill, og derfor kunstig, inntil margen, til og med plottet blir puerilisert. Den snille vinner, ikke sant, her fins ingen ekte spenning, og heller ingen katharsis, hverken fremtidig eller aktuell. 

Å se og høre Josef og Marias forviklinger, blir så pinlig at jeg ikke skjønner hvordan jeg kan påplikte meg å se hele «scenarioet». Å se Ragnhild sin veksling mellom «ekte» lidelse og omsorg opp mot hennes overdrevent påtatte smil, blir et mareritt. At jeg hæler?

Vel, flertallet på Visjon har talt. Dette skuespillet er såre godt, fordi Gud ha sagt det er godt. Ordet spres, Jesus lever og Inger leverer. Det er ikke til å tro. Verket holder ikke de ringeste kvalifikasjoner for å være hverken et filmatisk eller litterært verk. Jeg skjønner ikke hvordan de kan unngå å se det, og at de ikke bare kan innrømme det og gå videre, mot nye lysere horisonter.

Men jo mer fornøyd Inger viser seg frem som å være, jo mer støtte får hun, jo flere lojale beundrere, og jo større makt, faktisk. Alle her synes å arbeide målrettet mot et enda større prosjekt: Jo flere seere, jo fler og større innsamlinger for kanalen. Dette er (kynisk og beregnet?) markedsføring og bisnis for alle penga. Man kunne nesten tror at de virkelig var smarte, disse.

Hanvold selv har gått ut med å prise den svikefulle tjeneren i Lukas, og hvor Jesus formaner disipler til å gjøre seg til venns med den svikefulle Mammon! Luk 16. 9.

Og så var det Baltazar da, en av de tre «vis»mennene. Han blir i utgangspunktet fremstilt som litt dum, han fortrøster seg til sine trommer, til litt irritasjon og milde tilrettevisninger, og klarer til slutt å gjennomskue en tyv, en som forfølger dem for å rane til seg gullet som de har fått av satrapen, som han kalles, den babylonske kongen, som plutselig ble vennlig stemt, etter visse forbehold, - etter noen uker. Han er med andre ord våken, mens de to andre lar seg lure, naive som de er, men riktig nok og like vel, og på tross av dette, som «de snilleste» - selvfølgelig, noe annet kan ikke barn utsettes for. Selv om det gjelder liv og død.

Og hvordan skal det nå gå, når vismennene nå vet at det i tillegg kommer andre skurker etter dem, også de for å stjele gullet? Hva vil skje?  

Spenningen stiger, eller mangelen på spenningen, rettere sagt, stiger. Mangel på spenning blir spennende, faktisk. (Man kunne tro det var et genistrek, men er det ikke, og en slik ironi, vil være fullstendig «out of reach» for Inger og Jan til å forstå). 

Skurkene er utsendinger fra de andre babylonske vismennene eller stjernetyderne, de som bare ser sin egen avgud i stjernebildene, og ikke kjenne det fantastiske, at jødenes Messias er født i Betlehem. Se linken over.

Men OK: Spenningen stiger litt. Men barna skal jo spares for «det verste», noe som i sanne og kvalitative tragedier ofte er «det beste».

Ja, hvordan skal dette gå?  Går hele serien eller kalenderen lukt på dynga, der den egentlig hører hjemme? (Kalenderen er bare halm – som Luther ville ha sagt, vil jeg si). Her drømmer man om verdensberømmelse, universell anerkjennelse, får vi inntrykk av. 

lnger sikrer seg virak eller hyllest og hyllerne (servilitørene) hyller gjerne mer enn bare villig – det skapes et stadig større avhengighetsforhold, og færre og færre muligheter for «lojalitetsbrudd». Lojalitet verdsettes høyere enn både «etiske og estetiske standarder», slik det også skjer i urovekkende større grad også i den mer fullkomment og bredt anlagte sekulariserte verden forøvrig.

 Inger snakker og snakker, herser og herser, engasjerer folk som antakelig er redd for å tenke og bedømme selv. Kult eller sekt under oppbygging? Nei, her er begge deler etablert. Og nå gjelder det å konservere den, forsterke den. Jo flere illusjoner, og pinlig skuespill,  jo bedre.

Her fins det intet gjennomsnittsmenneske å ta livsløgnen fra …

Nei, neppe. Her har vi med folk å gjøre som føler seg meget godt hjemme i det undermåls og som gjerne «har det» fra Gud selv.

Og da kan det jo ikke gå galt …