Mimir Kristjasson fortalte på radio nylig om en tur til USA og hvor han kanskje, slik jeg oppfattet det, fikk en slags åpenbaring: Han treffer en «arbeider» som er overbevist trumpist og Mimir kan i begynnelsen ikke forstå hvorfor – han som arbeider, liksom, kan jo ikke stemme på kapitalisten Trump?
Men, jo da, Mimir forstår han, faktisk, etter hvert, ikke minst fordi denne arbeideren også sier at han stemmer Trump fordi «de andre en så mye verre». Ligger det i dette en advarsel mot for mye Trump-frykt – trumpofobi - her? Krever han mer respekt?
I så fall revolusjonært?
He, he. Nei, nok ikke, men Mimir bagatelliserer så mye, også sine egne disposjsjon eller laster, og vil tydelig vis at andre skal gjøre det samme. Han bagatelliserer seg i virkeligheten bort i all sin romslige personlige raushet i sin væremåte. Og er bombesikker på at han «will get away with it».
Han konketterer.
Akkurat slik diktatorer gjør. Mimir tror han sitter trygt på
sitt store gods, av personlig godslighet.
Joda, man kan være skråsikker på så mangt …
Det hjelper ikke Mimir, med en kosebamses selvironi. Han blir flåsete, en står føyser. Hvor mye alvor skal man tillegge ham?
Mon det. Men Mimir mister neppe sitt forhold til Rødt her på
hjemmebane, for å si det slik. Men han forstår altså trumpere nå, på sin
måte, (kanskje til og med mer enn de gjør i FrP!). Ikke mange skjønner dette
her i Norge i dag. Samtidig som veldig får klarer å gi en sammenhengende og
rasjonell forklaring på sin trumpofobi.
Innledning: «Pabbi – En familiesaga om drukkenskap»
Foruten å være politiker, podkaster og et yndet intervjuobjekt i riksmedia, er
Mímir Kristjánsson en svært produktiv og dyktig forfatter. Jeg ble derfor
overrasket over at han også er en fyllik (forfatterens eget ord) av slike
dimensjoner som kommer frem i denne boken.Aug 15, 2024.
Anmeldelse: «Pabbi» av Mímir Kristjánsson - NRK
https://radio.nrk.no/podkast/trygdekontoret/sesong/2024/l_5b7a1fa4-edaa-4e06-ba1f-a4edaa6e06ab
https://radio.nrk.no/podkast/trygdekontoret/sesong/2024/l_5b7a1fa4-edaa-4e06-ba1f-a4edaa6e06ab
Mimir
kan vise fasthet og faktisk lederegenskaper, når han «fordømmer» en
ungdomspolitiker når denne kaller f eks Støre og flere andre topper for terrorister
i dress og slips:
Merk: Jeg klarte dessverre ikke å finne igjen fortellingen om møtet med arbeideren – som kan ha vært en slektning, til og med – på NRK, (jeg tror det er NRK’s feil) - så jeg må ta det på husken, og den skal man ikke alltid stole på helt, selv om den gjenforteller selve poenget eller essensen i det.
-
Om en annen fra Rødt, som tilsynelatende er blitt mer åpen eller forstandig med tiden, i hvert fall på overflaten, se Kjell Skartveit:
Dette budskapet fra Jesus: «Jeg er verdens lys», vitner om en Gud som vil bekjempe det mørket verden befinner seg i, og han kaller oss til å være med i denne kampen. Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre skriver interessant om sitt syn på kristendommen nettopp på grunn av sin nye forståelse av arvesynden. Han skriver:
Om me alle er syndige, så vert synda ikkje framand – ho er tvert om ein grunnleggande, ubryteleg del av det å vere menneske – og då vert også tilgivinga heilt grunnleggande.
Denne heilt sikkert ganske banale utlegginga av eit av dei kristne grunnprinsippa står i skarp kontrast til den tidsånda me lever i dag. For medan Bibelen tek synda for gitt hos menneske, så dømer me kvarandre stadig oftare ut frå ein idé om at me kan vere feilfrie.
https://www.document.no/2024/11/17/lys-eller-morke-valget-er-vart/
Kommentar: Har Sira Myhre oppdaget kristendommen og kristentroen? Neppe, selv om det kan se lyst, i et øyeblikks befippelse.
Men svaret hans, kan danne et brukbart utgangspunkt for andre, selv om det er vanskelig for ateister å omvende seg. Man skal ikke forakte visse ting i kristendommen, nei, synes å være Sira Myhres budskap. (Vi husker kanskje at Stalin plutselig fikk et godt bruksforhold til Kriken, da det det sto om liv og død, for kommunismen i Sovjet, under WWII og gamle koner begynte å korse foran soldatene, som skulle ut og la seg slakte på frontene).
Sira Myhre snakker om synden som om den kun gjelder forhold oss mennesker imellom. Han overser Guds forhold til synden, som Gud hater. Sira Myhra nevner ikke noe om synden må sones, eller forsones, dvs at den krever et offer, og slik at Guds vrede stilles (en tanke som er nesten umulig å tenke seg for »liberalteologer, protestanter som katolikker alike).
-
Ikke bare til ettertanke, men primært til fremsyn eller fremtanke:
Hege Storhaug om Mette Fredriksen: Vi må kreve
"verdimessig assimilering" av muslimer, sier Danmarks Mette
Frederiksen. Erkjennelsen kommer etter en sjokkmåling blant muslimer i Danmark
som viser stor støtte til 7. oktober-terroren og som avdekker andre gruvekkende
holdninger i full strid med det åpne demokratiet vårt. Men Frederiksen har
ingen politiske tiltak mot utviklingen, sier hun. Det er forståelig, for slike
tiltak er demokratisk helt uspiselige. Men vi ønsker definitivt Frederiksens
erkjennelser velkommen. …
Hvorfor Jyllands-Posten? Jo, fordi avisen i forrige måned
foretok en holdnings-måling blant muslimer i Danmark som sendte sjokkbølger
utover det ganske land. Hele 35 prosent av de 702 muslimene som deltok i
undersøkelsen svarte at de er «helt enige» eller «overveiende enige» i at
«Hamas angrep på Israel 7. oktober 2023, til tross for de sivile ofrene, var en
berettiget handling etter år med undertrykkelse av den israelske staten». 22
prosent mener at koranen bør ha innflytelse over dansk lovverk, 40 prosent
aksepterer ikke at en datter gifter seg med en ikke-muslim, og nesten to av tre ikke vil akseptere at barnet deres er homofil. Og
at knapt én av fem mener det er greit å bryte loven for å følge sin muslimske
tro.
Ser du en sammenheng mellom noen av disse holdningene og religionen islam?
– Ja, det gjør jeg. Dessverre.
Frederiksen peker på kriminalitetsstatistikken, som ikke ser
pen ut for ikke-vestlige fra MENApt-land. Altså har det noe med islam å gjøre.
Samtidig vedkjenner den danske statsministeren at hun ikke har kunnskap nok til
å peke spesifikt på hva det er med islam som legger grunnlaget for problemene
hun ser. Hun kan «bare konstantere at det er slik det er. Og det er ikke bare i
Danmark».
Statsministeren trekker selv frem ett eksempel: Her blir de
spurte muslimene spurt om de verdsetter sin tro eller dansk lov høyest i
situasjoner der det er nødvendig å velge. Blant de unge muslimene (18-29 år)
svarer 28 prosent at de vil «følge oppfatningen av å være en troende muslim,
selv om det betyr at jeg bryter lover og regler i Danmark».
https://www.rights.no/2024/11/der-sa-hun-det/
https://www.rights.no/2024/10/hvis-frihet-demokrati-og-menneskerettigheter-betyr-noe/
Og så denne, som bør stå som en fyrlykt, som kanskje
kommer til å bikke under i kommende stormer, hvis vi ikke blir bevisst at livet
vil innebære stormkast vi aldri kan forestille oss, før vi står midt inne i dem,
(her fra en artikkel av Rita Karlsen):
… Jeg tror mange som var unge på 90-tallet kan kjenne seg igjen i det Frederiksen skriver. «Jeg var nysgjerrig, åpen og avslappet når jeg møtte alle kulturer. Ikke bare fordi jeg var ung, men fordi jeg kom fra en familie som alltid åpnet hjemmet sitt for andre og hadde venner i andre land», skriver hun, og inkluderingsånden var hun ikke alene om. Den var heller ikke underlig, for enhver som husker tilbake til 90-tallet kan huske det samme: Det var ikke fokus på koranen og haram og islamske særregler, vi kunne knapt noe om islam i det hele tatt. Jeg husker det samme fra egen ungdomstid, og inkluderingsånden Frederiksen beskriver er ikke ulik slik den var i Norge.
Mine eldste vennskap med mennesker med muslimsk bakgrunn er fra tidlig på 90-tallet. I 1994 fikk jeg sommerjobb hos Disney i Paris, hvor jeg ble en del av en stor gruppe kolleger med mennesker av alle trosretninger, etnisiteter og seksuelle legninger.
Den sommeren var jeg sammen med en fyr som studerte arkitektur og var førstegenerasjons innvandrer fra Sentral-Afrika. I kollegagruppen festet vi hjemme hos hverandre. Stykker av gris og lam lå side om side på grillen. Ingen hadde på seg hodesjal eller snakket om Koranen eller haram. Vi danset gruppedans til både raï-kongen Khaled og den senegalesiske rapperen MC Solaar.
Kontrastene
Da hun var tilbake fra Frankrike og skulle begynne studiene ved Århus Universitet, ble de multikulturelle erfaringene fra Disney erstattet med nye erfaringer. Det lange avsnittet av kronikken er verdt å gjengi i sin helhet, for det rommer både 90-tallets integreringsoptimisme og det nær absurde kulturkrasjet som oppsto den gang:
Jeg er født og oppvokst i Hobro i Nordjylland, så en studentbolig var nødvendig da jeg ble tatt opp ved Aarhus Universitet. Jeg flytter til en hybel i 8210 Aarhus V, et steinkast fra Trillegården og Bispehaven. Et notorisk sosialt belastet område med alkoholiserte dansker, knivslagsmål mellom vietnamesiske restauranteiere og til slutt en massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere. Politikerne sier og media skriver i de årene om forholdene innvandrerne kommer fra og at vi nå alle må hjelpe til med integrering.
I samme ånd gir Aarhus kommune meg og de andre beboerne på hyblene integreringsopplæring via tildeling av gratis leilighet til jevnaldrende, ikke-studentaktive Mohammad fra Somalia, som steker blodige geitehoder direkte på risten i felles ovn.
Alle er imidlertid enige om at Mohammad bør ønskes velkommen og gis litt hjelp på veien. Vi er 14 velfungerende ungdommer fra jyske provinsfamilier. Den oppgaven kan vi håndtere veldig bra. Det går også fint (inkludert bruk av bakepapir på rist) til hybelkjøkkenet vårt jevnlig blir et varmerom for ca. ti av Mohammads venner, inkludert et par litt eldre menn i lange kapper og med små kalotter på hodet.
Siden det etter disse somaliske hyggekveldene konsekvent mangler kryss på ølkjøleskapet, deltar jeg i mitt livs første ‘det-er-fordi-dere-andre-er-rasistiske-gruppediskusjonen’. Venstre- og høyreorienterte studenter står steilt mot hverandre.
Den ene fløyen sier at det er rasisme å anklage Mohammad og vennene hans for å rappe ølet vårt. Den andre fløyen påpeker absurditeten i at deres fokus på mønsteret mellom avholdt somalisk mannekveld + fravær av kryss skal være et uttrykk for rasisme.
Jeg stemte på sosialdemokratene den gang, men stilte meg på høyresiden (i mine øyne mer pragmatiske). Diskusjonene skapte verdihull i hybelkorridoren. Vi endte opp med å dekke tapet sammen. Hver gang. Mohammad selv kunne ikke motiveres til å gå i dialog, og en dag forsvinner han plutselig ut i løse luften.
I årene etter er min oppfatning av hva ikke-vestlig innvandring gjør med et samfunn delt, da jeg vekselvis studerer ved Sorbonne og Aarhus Universitet fra 1995 til 2000. Islam tar mye plass i bybildet i Aarhus. Islam spiller ingen rolle i Paris – bortsett fra at busslinjen min stopper hver morgen ved byens største moske, gitt til landets muslimer som en vennskapsgave av den franske staten i 1926.
Frederiksen registrerer hvordan islam tar stadig større plass i den danske studentbyen. Hun registrerer at de muslimske innvandrerne kler seg med islamske markørplagg, at hijaben er på plass i Århus, i motsetning til i Paris, der hun i 1998 fikk en traineejobb ved Unescos hovedkvarter. Muslimene i Paris lot håret flagre fritt på den tiden, minnes hun, mens man i Århus får «ikke-dansktalende innvandrere iført kapper, hijab, burka og hodesjal.»
Securitas-vakter introduseres på biblioteket. Bybussene mot vestbyen er preget av rop og skrik. Antall rettssaker om grov vold og voldtekt i Aarhus V øker stadig.
Inkluderingsviljen
Selv som ferdigutdannet huseier blir Frederiksen boende i den innvandrertette bydelen utover 2000-tallet. Hun blir mor.
På den tiden var jeg fortsatt det Enhedslisten vil beskrive som ‘en av de gode’. Jeg ønsker å bidra til integrering og imøtekomme det utenlandske. Jeg trekker entusiastisk frem de deilige samosaene fra fellesbuffeten på foreldrearrangementer når vennene mine spør hvordan det er å bo så nært Gellerup Park.
Samtidig begynner jeg imidlertid å erkjenne at min åpenhet og nysgjerrighet faktisk blir utfordret. Islam som ideologi tar nå opp mye av hverdagen min på en ikke-kulturelt berikende måte, spesielt på grunn av mine barns relasjoner i barnehage og barnehage. Alle innvandrermødrene går med hodesjal, ingen har jobb og de snakker ikke dansk.
I integreringens navn prøver jeg å bli kjent med dem, men det er enveiskjørt. Jeg kjører barna deres til bursdager og sportsaktiviteter. Jeg kommuniserer nå ganske naturlig via enkeltord, smil og gester. Jeg aksepterer at mine egne barn ikke får i seg så mye som 1 gram svinekjøtt i kommunal regi, selv om svinekjøtt i karri er det beste de vet. Jeg sjekker at det ikke er svinegelatin i godteposene.
Dette tror jeg mange norske mødre og fedre kan gjenkjenne. Iveren etter å inkludere, iveren etter å invitere muslimske barn på barnebursdag og servering av halal pølser til alle. Skrytet av den fantastiske maten de hjemmeværende innvandrerkvinnene dukker opp med hver gang det arrangeres FN-dag på skolen. Jeg husker det godt selv fra mine barns skolegang.
Det er med dette bakteppet av mottakende godvilje og reelt ønske om å inkludere det blir ekstra merkelig med fokuset som oppstår på samme tid: Vi er egentlig rasister og ikkeinkluderende – i alle fall dersom man skal ta politikere, medier og moskemiljøers uttalelser for god fisk. For fokuset endres utover 2010-tallet. Til tross for et iherdig integreringsarbeid som utføres på bakken, vokser påstanden om hat mot muslimer fram. Den påstanden får vokse fram fordi det ubehagelige ikke skal settes ord på.
Å kunne velge seg vekk
For visst skjer det ubehagelige ting. Frederiksen beskriver neddyssingsstrategien slik den utviklet seg utover 2010-tallet, der det ble åpenbart at noen – ikke alle – muslimske familier ikke ville la barna sine integreres. Ikke fikk de ta svømmeundervisning, ikke fikk de bli med på leirskole, ikke fikk de delta med andre unger og besøke hverandre på ettermiddagene. Men sa du et pip om at dette kanskje ikke var helt som det burde være, satt rasismespørsmålet løst. Man måtte respektere religionen, var svaret.
Barn forsvinner fra skolen et halvt og hele året til hjemlandet. Det er fortsatt tabu å spørre hva de har holdt på med og hvorfor de måtte reise i utgangspunktet. Ikke et kvekk i klassechatten. Klasselæreren til datteren min må på legevakten etter at hun blir slått av noen gutter i 8. klasse med ikke-vestlig bakgrunn. Ikke et pip på foreldrenes interninfo for foreldre i andre klasser.
Det skjer flere skumle ting. Frederiksens datter blir forsøkt dratt med av en voksen muslimsk mann, mot sin vilje, etter hun er ferdig på korøvelse. Muslimske ungjenter tar kontakt med Frederiksen og forteller om frykt for å bli tvunget til å reise til foreldrenes opprinnelsesland. Tvang, vold, voldtekter er et faktum, og det har med innvandret islamsk ideologi å gjøre.
Frederiksen velger endelig å flytte ut av den innvandrertette bydelen i 2021. Etter å ha ringt både politi og skoleledelse får hun bekreftet at det er vanlig med vakthold ved foreldresamtaler og at etniske dansker er i mindretall ved skolene, med de følgene det innebærer. Hun ønsker ikke at barna skal gå der, hun biter i seg at bokostnadene går i været ved å flytte, hun velger en skole der ungene kan vokse opp med danske frihetsverdier. Hvem ville ikke valgt det samme for sine barn?
De som etterlates
Med ny postadresse, 8000 C, unnslipper Frederiksens barn den islamske ideologien som er sosialt styrende i de innvandrertette områdene, men de som blir boende unnslipper ikke. Spesielt unnslipper ikke de muslimske innvandrerne som ønsker å være verdimessig danske.
Til tross for fraværet av muslimsk kultur i 8000 C, føler jeg fortsatt at islam som ideologi har en negativ innvirkning på samfunnet vårt. Fundamentalistisk tenkende muslimske debattanter bruker systematisk og fullstendig grotesk de samme ordene og uttrykkene som for eksempel Enhedslisten, i forhold til at dansker må være mer inkluderende, hver gang det avsløres at muslimske kvinners rettigheter krenkes eller at man ikke tar klart avstand fra sharia-praksis.
Om noe burde Muhammed-tegnekrisen ha lært oss å stå støtt. En gang for alle. For meg var Koranloven et stort knefall mot en ideologi som står nesten 1:1 i motsetning til vår tradisjon for frihet og likhet. Og gjett hva, mine gamle venner fra tidlig på 1990-tallet med muslimsk bakgrunn i Frankrike mener akkurat det samme.
Frederiksen er ikke i tvil om at ettergivelse for skrikende, muslimske særkrav er kontraproduktivt. Hun er ikke redd for å si at islamsk ideologi står i direkte opposisjon mot demokratiske verdier. At realiteter kan være vanskelige å sette ord på er helt sant, og «du er rasist»-leken har stadig deltakere, men det er ikke like enkelt å delta når det er ens egne barn som blir ofre for leken. Frederiksen står fjellstøtt, og hun gjør det først og fremst i kraft av å være mor. Det handler tross alt om hvilket samfunn vi etterlater våre barn.
https://www.rights.no/2024/11/en-mors-erkjennelser-om-islamsk-ideologi/
Kommentar: Hvor mange
vil vel ikke her kjenne inderlig seg igen – uten å komme med noen innrømmelser?
Ære være Mette Fredriksen for at hun gjør et forsøk nå, etter så mange år, på å
bli realistisk:
Innsikter fra utlandet, og merk, for mange i våre
dager er vi selv blitt et slag utland, om ikke akkurat et u-lan, ennå:
… As pointed out by many observers, notably the French
scholar of Islam Giles Kepel, razzia
explains precisely the tactics and rationale of Hamas on October 7, if not the
strategic intent.
The continual recitation of Allahu akbar (Allah is greatest)
by the attackers who proudly recorded their deeds is a key. So, too, is their
almost ritualistic use of rape to degrade and defile Jewish women, and the
casual theft of people and property from Israeli communities by Hamas fighters
– and by the thousands of Gazans who quickly followed them into Israel.
This was precisely a religious mission in which all was
possible, and all the spoils given to the community of believers. The
result was more than 1,200 mostly Israelis killed and over 250 kidnapped,
followed by the destruction of Hamas and much of Gaza itself.
If anything, however, Hamas’s embrace of the Islamic concept of razzia puts Palestinians in an even worse place. Though at first the violence was touted as the breaking of Israeli shackles, an epitome of decolonization that thrilled Western academics and intellectuals, the horrific and sordid nature quickly led Hamas itself to deny what its own proud warriors had recorded.
The global Left and their Islamic allies dutifully followed
suit with denials of rape in particular that are a permanent mark of shame for
“feminist” organizations. Detailed investigations by news organizations and
NGOs also denied what Hamas itself had recorded: murder, torture, rape,
kidnapping, and theft.
Meanwhile, celebrations of razzia remain among the
revolutionary Left (and its many academic supporters), always thrilled by
killing for a cause.
https://www.jpost.com/opinion/article-831687
Og:
In his book “The ISIS Apocalypse: The History, Strategy, and
Doomsday Vision of the Islamic State”, William
McCants quotes a fighter in Aleppo:
“If you
think that all these mujahideen have come from all over the world to fight
Assad, you are wrong. They are all here as promised by the Prophet. This is the
war he promised, it is the Great Battle.”
A war of all with and against all for the sole glory of Islam.
Never has a book been so direct about Islam as “The Clash of
Civilizations” by Samuel Huntington: “Islam has bloody borders”.
Considered the greatest living Arab poet and a major figure in world poetry, the Syrian Adonis is one of the favorites for the Nobel Prize in Literature every year. He will not win it because he is “Islamophobic”.
Adonis told Libération: “In more than sixty years, we see whether the life of the Arabs has progressed or declined. Where was Iraq and where is it today? The same goes for Syria, Libya, Yemen, Egypt… All are in continuous decline. Why have all the peoples of the world made progress in knowledge and the Arabs nothing? They lack nothing and yet they continue to decline. Because we live in the past and fourteen centuries later, the references remain the caliphs.”
And it is a religious problem,
says Adonis. “My position is that the
Arabs will never advance as long as religion is their political reference
point. The relationship between Islam and man must be based on law and
freedoms, while Islam gives more rights to Muslims than to non-Muslims. Syria,
for example, is full of non-Muslims. But the non-Muslim will always be second
class, without the same rights as the Muslim.”
The violence in the Middle East is not caused by Israel,
it is caused by Islam.
And it should concern us, as the Algerian novelist Boualem Sansal said
in 2016:
“The only force deeply rooted in
Arab-Muslim society is religion. The Islamist movement occupies space and
prevents the emergence of any other ideology.
There is, of course, a competition between Salafi Islam and
traditional Islam, between Shiites and Sunnis. However, today we see that the
differences are fading within the Sunni world, while the confrontation between
Shiites and Sunnis is taking place. But here too, strategic alliances are being
formed.
Little by little, the Muslim world is rebuilding itself and
regaining its original ambitions and its hegemonic will. The frontier with the
West is beginning to be abolished because political Islam is opening up spaces
in London, Paris and Brussels. We can imagine that in thirty years Islam will
govern the entire Muslim world that it will have unified. In sixty years it
will set out to conquer Western civilization.”
We have already lived it, barely ten years ago.
François Hollande, called to testify at the trial for the November 13, 2015 attacks in Paris, confessed that the government "knew that operations were being prepared." The former president revealed in court that the socialist government of the time knew that "operations were being prepared and that individuals had put themselves in the river of refugees to deceive the surveillance."
"All the members of the commandos, foreigners or French who remained in Syria, took the migratory route from Eastern Europe," confirmed Jean-Charles Brisard, president of the Center for the Analysis of Terrorism, to Le Figaro. "They took the Balkan route, after Kosovo opened the passage in 2015, to get to Hungary."
https://www.israelnationalnews.com/news/400124
Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/nrk-aftenposten-rasisme-og-israel-og.html
Se her hva den syriske poeten Adonis, som selv er muslim, sier om «aktuell islam»:
«Islam har omgjort seksualiteten og islamisert kvinneligheten. … «Det vi har igjen av religionen i dag, er ikke annet enn en drapsmaskin. Daesh flagger med denne forvandlingen av guddommen til en maskin som dreper. … «man blir rasende og opprørt av det. Uvitenhet, grusomhet, obskurantisme … Halshugge, buksprette kvinner, voldta, plyndre … Slike gjerninger undertegner menneskelighetens død. Muslimene på sin side sier ingenting om denne virkeligheten. Nå og da høres en stemme her eller der. Men det finnes ikke noe skikkelig opprør.» …
«Islams fremgang kom fra krigsbytte. Islam gikk inn for vold … fra begynnelsen av.»
«Muslimen ser verden gjennom det islamske bildet, som er gammelt og lukket». …
«Det å bedrive tenkning i det arabiske samfunnet, er det samme som å erklære krig mot samfunnet».
… «Islam tvang seg på andre folk med makt; det ble en historie om erobringer. … Så volden i islam går hånd i hånd med utbredelsen.» «(Koranen) er en ekstremt voldelig tekst. (…) vi finner ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller et vers om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydning av skapende åndsevner».
«Man kan trygt si at volden er iboende i islam». …
Og så dette: Hamad Abdel-Samad forteller i sin bok: Den islamske fascismen, (document forlag, 2015):
Jeg skulle drepes! Men det hersket uenighet om hvordan det skulle skje, og om hvem som skulle besørge min død. En sa at man burde gi meg muligheten til å vise anger og vende tilbake til islam. Først hvis jeg avviste dette, skulle jeg drepes. En professor fra det velrenommerte al-Azhar-universitetet, så vel som lederen for terrorbevegelsen al-Jama’ah al-Islamiyah, krevde min øyeblikkelige død. Fordi jeg også hadde fornærmet profeten, hjalp ingen anger, og noen offisiell kunngjøring av at jeg var et fritt mål for nedskyting var heller ikke nødvendig. Til støtte for dette nevnte den universitetslærde en historie fra Muhammeds liv: Profeten oppdaget en gang en myrdet kvinne foran moskeen sin. Han spurte de bedende om hvem som hadde drept henne. En blind mann reiste seg og sa: «Jeg har drept henne, Guds profet! Hun er min slavinne. Jeg har to barn med henne, og de er som to perler. Men i går fornærmet hun deg, Guds profet! Jeg oppfordret henne til ikke å snakke stygt om deg mer, men hun gjentok det hun hadde sagt. Det kunne jeg ikke tåle, og derfor slo jeg henne i hjel.» Da sa Muhammed: «Dere er mine vitner på at denne kvinnens blod er utgytt med rette!»
Denne historien blir fortsatt sitert når islamister har behov for å rettferdiggjøre hvorfor det etter deres oppfatning er legitimt å straffe en person som har fornærmet profeten – på stedet, uten rettergang eller mulighet til forsvar.
For den med god tid, hjertevarm nysgjerrighet nok og et dypere behov for noe dypere, se:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/mot-en-hardere-hverdag-i-weekendavisen.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html
Og hvem – hvis man da ikke er pottetett - vil vil ikke ha en
bedre forståelse av hva og hvorfor dette skammens ord islamofob og islamofobi
var, eller er?
https://courage.media/2024/11/25/how-islamists-influence-the-uk-government/
Og:
https://atheism-vs-islam.com/index.php/blasphemy/143-islamophobia-vs-kafirophobia:
… If Muslims face discrimination in Western countries for their identity as Muslims, it should be termed "Muslimophobia," not Islamophobia. Any Muslim living in Western societies who respects secular principles and is willing to integrate into society deserves equal human rights. Discrimination against such individuals solely for being Muslim is unjust and unacceptable.
The term "Islamophobia," however, is a cleverly
constructed propaganda tool. It conflates criticism of Islam as an ideology
with prejudice or hatred toward Muslims as individuals. This misrepresentation
serves to shield Islam from legitimate scrutiny and debate by framing any
criticism as a form of bigotry … (se også resten).
Se disse fremtenkte - obligatorisk:
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/allah-gud-og-utvik.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/lei-av-lars-gule-vager-du-hviske-det.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/emeritus-lars-gule-assosiert-med.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar