Jeg kan ofte begynne å lure på hva jeg holder på med på
denne bloggen. Og spørsmålet om det er noen vits i det; om det har noe for seg;
om det har noen mening; om det kan bringe – litt klarhet i tingene. Ja, jeg kan
sannelig lure. Hjelper det? Jeg mener, hjelper det å stille slike spørsmål?
Vel, det er aldri godt å ikke vite, på same måte som det
kan føles godt nettopp å vite. Vi henger på en måte «in despens» midt
ute på en mer eller mindre stram line over et juv, og kan risikere å falle
nedi, enten vi liker det eller ikke. Skal man åle seg inn på land den ene veien
frem eller den andre veien tilbake? Vet ikke? Kan komme ut på ett?
Av og til får man en viss merklarhet i tingene. Man får
bekreftelse på at det man bre så vagt og som i en hildring, faktisk var
påtakelige realiteter. Man tenker: Ah, altså fikk jeg rett. Det vage er kommet
nær. Sannheten er kommet frem, og så fortsetter man med å hale seg inn, kanskje
i motsatt retning enn den man forhånd på en måte hadde valgt seg ut som den
enste mulige retningen. Så om frem og tilbake er like langt, så kan det være av
vesentlig eller essensiell betydning å vite hva som møter en på den andre siden
av juvet. Man vil helst havne i et slags U-topia, hvis det bare ikke rammer en
selv …
I dag oppdaget jeg noe: Professor Torkel Brekke legger sitt
hode på blokken, så å si. Eller i all fall stiller han sin fortid frem til
skue, på en redelig måte, idet vi alle istemmer at det går an å ta feil. Eller
ikke se «hele bildet», som permanente mystikere av og til og i største alvor
kan få seg til å si og mene at de virkelig formår.
At det går an å hale seg over i feil retningen. Ja, at det
finnes en retning som er bedre enn den andre, og at det finnes analyser som er
å foretrekke fremfor andre. Det kommer an på om du foretrekker å panorere eller
tilte. Med kameraet, som du på en måte et født med og som er et organ i hele
den mekanisme av kjøtt og blod du faktisk er først med og som du derfor er dømt
til å bære med deg, enten du vil det eller ikke, og uansett hva andre måtte si
om panoreringen din, eller tiltingen.
Verden og menneskene blir imidlertid slik du panorerer dem
eller tilter den. Dét er noe å tenke over. Her er fallgrubene mange, og nifse.
For hvert skritt vi tar, jo mer avhengig blir vi av våre fortidige,
tilbakelagte skritt, de som vi har forlatt eller lagt bak oss, og kanskje
glemt, for godt, for hvert øyeblikk som går, eh, for hvert øyeblikk vi
går. (Ikke nødvendigvis fremover).
Jeg tar, for ikke å bi altfor høytidelig eller
selvhøytidelig - her ikke opp «verden sett gjennom en kikkert eller et teloskop,
eller via våre «følehorn» eller via biologiske eller astrofysiske formler og
innfallsvinkler. Vi lar også den dypere dialektikk i enhver dyp hermeneutikk
ligge – til en annen gang. Til når vi er over dette eller hint.
Men hva er det jeg sier? At du har en essens? En medfødt
natur? Nei, overhodet ikke. Du er ikke predestinert. Du blir hva du gjør deg
til; Det går foran hvem du er på forhånd, utstyrt som du er, komplett, fra
naturens side. Vi mennesker har noe komponenter som ikke er til å komme bort
fra; vi har alle en nisse på lasset, en nisse som rir oss, og som av og til må
brukes pisk for å få oss i trav, eller steile. Men så er det at vi som «hest»
velger å gå i trav selv, fremfor å holde oss til ordinært løp, hvor vi altså
ikke går i trav og blir disket. Til nissen eller kuskens store
tilfredsstillelse. Vi mennesker kommer visst aldri bort fra at vi brukes av
våre tuktemestere, synlige eller usynlige, til helt ulike formål, til egen
vinning, for kuskene og nissene. Uten at vi kan gjøre noe med, ja, uten at vi
bør gjøre noe med det. Som regel lystrer vi våre indre engler, eller demoner.
Utfallet er det ingen som kjenner før – post factum. Og da er vi solgt,
eller vi står på seierspallen for noen øyeblikk og nyter vår otium som det vel
heter, før vi burde, før vi egentlig fikk vise at vi var fortjente til «det»,
uansett hva dette måtte være. Historien får dømme eller frikjenne. Vi er som
mennesker utleverte, til så mangt.
Av og til får vi rett her på bloggen. Og i dag fikk vi
faktisk litt rett, og er ikke aldri så lite «krye», fordi vi så noe som ikke
ble sett, der oppe fra tindene i vårt elitekorps av intellektuelt lærde, en «klasse»
som i dag tenker, tror og agerer som om de var fødte byråkrater av vesen og i
sitt hjertes essens. I selve sin kjerne av den kjerne som ikke fins – innerst
inne i løken, for den som ikke kan la vær å pille.
Men nå, frem til – og tilbake- til, Torkel Brekke. Ett
skritt frem kan kanskje være to skritt tilbake?
Eller bak frem?
Vi kan i dag lese følgende:
… Ross Douthat i New York Times skriver at antirasisme har
klare spirituelle og religiøse elementer. Det dreier seg om omvendelse og
bekjennelse. Den handler om å finne kjettere. Den handler om heksejakt.
– Jeg har over flere år snakket med amerikanske kolleger og
venner om hva som skjer ved USAs universiteter. Mange har advart, sier Brekke
og tilføyer:
– Jeg synes i dag det er pinlig å tenke tilbake på samtaler
jeg hadde for fire eller fem år siden, hvor jeg sa til venner på andre siden av
Atlanterhavet at jeg ikke kunne skjønne hva de var redde for. Og hvis de hadde
rett i at deres frihet var under press, noe jeg betvilte, var dette ikke noe vi
kom til å se i Norge eller Europa.
Her går det selvsagt troll i ord, for dem som ser det. Les
det en gang til og du hører kanskje riktig. Vi tar det en gang til:
… jeg sa til venner på andre siden av Atlanterhavet at
jeg ikke kunne skjønne hva de var redde for. Og hvis de hadde rett i at deres
frihet var under press, noe jeg betvilte, var dette ikke noe vi kom til å se i
Norge eller Europa.
Men hva er vitsen med å nevne dette? Er dette noe å bråke om
og legge seg opp i? Er ikke dette bare fakta?
Brekke fortsetter:
Konsekvensene av den tredje antirasismen er at den
motarbeider en åpen debatt. Det blir en flokkmentalitet, der de innfører illiberale
retningslinjer og regler om riktig oppførsel og straffer om noen sier noe
feil.
Dette sier altså professor Brekke i dag. Brekke snakker om
islam eller «den nye, tredje rasismen»?
I går – for fem seks år siden – sa han:
«Oppmerksomheten om hva «islam» er viser at behovet for å
sette klare merkelapper og trekke tydelig grenser har også nådd Norge» … dette
har ført den moderne debatten om islam inn i et destruktivt spor. Den har i
stor grad blitt redusert til å definere hvem som er innenfor og hvem som er
utenfor … Utviklingen kan kontres gjennom å lære opp folk til at det er et
uendelig antall måter å være muslim på … « (Torkel Brekke, professor i
religionshistorie, Vårt Land, onsdag 27. august 2014.)
Skulle man tro at Brekke har «snudd»? Skrudd litt på
kompassnålen? At han sett noe som fikk ham til å snu? At han nå vil slutte med
eller fri seg fra sin iboende utopiabetingede moralisme? Sin emosjonelt
betingede helt korrekt serviliserte "amori"?
Vel, han har satt seg noen grenser nå, i sin tidligere
grenseløshet. Det er da noe. Men ingen gedigen soloppgang. Tiden løper fra
Brekke, ser det ut for, med lette skritt. (Vi andre haler oss i enten feil
eller riktig retning over juvet, på stram eller slakk line).
Det som kan sies er: Det fins intet islam uten muslimer. Men
fins det muslimer uten islam?
Vel, det kommer ikke an på hvem som ser, men hva man ser
med. Hva man frykter, hva man holder dyrt. Hva man holder hellig eller profant?
Hvis man ikke er helt likegyldig og lar det skure, eller gå seg til … vi er
begynt å merke konsekvensene, er vi ikke? (Spørsmålet om det er for sent eller
ikke, overlater jeg her til de som vet og kan, tør og tviler, både de oppstemte
og de nedtrykte. Jeg vet snart hverken hva og hvem. Og med hvilke instrumenter
vi kan fri oss fra det garnet vi står på, som glade lakser in legio.
Noen vil si at det fins gode muslimer og dårlige muslimer og
de gode eller beste muslimene faktisk er de dårligste muslimene, for de som vil
være de beste, og for dem som skulle «ha interesse av det enten i det ene eller
andre, eller begge». Eller bare ha interesse i å des-interessere folk i dette.
Og så var vi like langt? Vel, bare nesten. Her kreves
selvstendig tenkning og dypere forståelse av hva essen eller ikke essens er for
noe, eller ikke.
Så, joda, jeg kan sannelig spørre meg selv om hva det er jeg
driver på med her på bloggen. Jeg forventer intet klart og umiddelbart svar.
Bare for å ha sagt det, og hvis noe skulle tro det motsatte, - at de har klare
svar på hånd og at det er bare å spørre …
Must read, og veldig langt, ja, til og med
omstendelig, men vakkert, like vel, for den som ikke er totalt
des-interessert-gjort:
og ikke minst her, must must:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar