Heter Hagia Sofia Hagia Sofia eller bare Agia Sofia eller til og med Aiya Sofia, slik Sidsel Wold uttaler det? Vel, i NRK sier man kronisk Agia Sofia, og er stolt av det. De sier det med en selvsikkerhet som kan minne om den mørkeste fundamentalisme. Se Dagsnytt 18 i dag
Denne lingvistiske eller phonetiske slingerivalsen må være en dyp krenkelse sett fra grekernes side, ja, for alle som kan gresk, for h’en er vitterlig med i Hagia, akkurat som på norsk, dvs lest på norsk, bare med litt mindre trykk på h’en, altså, skal vi tro opplysninger på youtube, bare se denne https://www.youtube.com/watch?v=MJCrXyRAXnk
Det er med andre ord faglig grunn til å lese Hagia som det leses på godt norsk, nemlig som Hagia. For det ligner mer på gresk enn det NRK klarer å få tak i.
Men hele denne omgjøringen av kirken til moske og politikken rundt det hele, er ikke bare en fornærmelse mot grekere og alt gresk. Hele Europa, ja, hele Vesten bør faktisk la seg fornærme av denne slappe uttalen NRK har lagt seg på. Man skulle tro de var opplært i en koranskole hvor man lærer om Allah’s «aya» eller «ayat» eller lignende, noe som kan betyr mirakel, tegn, åpenbaring.
Serious.
Og mirakel var det for muslimene, da de erobret dette smykke, denne veldige kirken i 1453. Det var gjort flere forsøk på å ta den tidligere, over flere århundrer. Mange forsøk, altså, som alle mislykkes, og hver gang med stor smerte og store tap for muslimene og deres «religionen», deres deen eller din, (i bundet form, entall), dvs islam.
Ikke rart at muslimene nå med letthet kan ta «agia sofia» på sine lepper: Kirken er et mirakel gitt dem av Allah, men selvsagt ikke av Gud.
Sa jeg forresten «gitt dem»? Ja, jeg burde heller si sannheten: Muslimene tok – røvertok- Hagia Sofia, den hellige visdom, som navnet betyr. Islam tok Hagia Sofia. Militært. I jihad. Med vold velsignet av Allah.
Kirken ble ikke gitt dem av Gud. Hagia Sofia ble erobret på befaling av Allah. Og med noen fantastisk store kanoner, som ble konstruert for dem av en bulgarer, eller ungarer, for «anledningen», en ingeniør, som hadde forlatt sin kristne tro, og som nå sikkert ventet en aija fra Allah i form av verdslige goder og gull for enhver anledning.
Jeg må le når S Wold snakker om «religiøse muslimer», muslimer som altså ikke er sekulære. Dette kan nok være en fornærmelse for mange muslimer. Erdogan selv sier at det jo ikke finnes noe moderat islam, for islam er islam og bare islam. Jeg tviler på om S Wold skjønner innebyrden av dette. (Men jeg skal ikke forklare her, jeg lar det ligge i håp om at NRK som institusjon kan komme seg på bedringens vei for egen maskin). Jeg må bare nevne at »religiøs» her har visse assosiasjoner, en viss agens som skaper vemmelse hos mange, fordi man tenker på mørkemennene på Vestlandet, og Wold er kanskje ikke klar det selv, men «religiøs» brukes av henne selv her nedsettende og propagandamessig. Det gjelder om å lede publikums store assosiasjonsbehov og assosiasjonsevne eller behov for å bli suggerert, direkte eller subliminalt. Verden vil som kjent bedras og her bedras det over en lav sko.
En bagatell, vil noen si? Ikke noe å bry seg om og ta på vei for? Vel, tro om igjen. I en reportasje fra London for noen få år siden kunne vi oppleve at en intellektuell muslimsk kvinner skryte av den subliminale effekten bruken av islamske begreper, væremåter, strategier og skikker og retorikk hadde både på muslimene selv og på den ikke-muslimske publikum. Den norske reporteren rygget ikke til bake det minste; han lot denne propagandakvinnen holde på. Han smilte til og med svært medfølende, liksom, til det hun sa, denne NRK-mannen. Selvsagt kjente han selvsagt til selve fenomenet, «subliminal påvirkning». Skulle bare ikke mangel at også muslimene fikk benytte seg av teknikkene i beste sendetider i England? vil jeg tro han tenkte, selvtilfreds med det, som bare det.
Her teller hvert enkelt lille ord, hver enkelt lille setning, ethvert tonefall kan avgjøre en debatt og en krig på sikt, om så må være, og de vet det og bruker denne innsikten som jo også er vitenskapelig bevist eksisterer og virker, i høy grad, på det såkalt underbevisste sjelslivet. Ikke verst, eller hva?
Ved å snakke om «religiøse muslimer» ønsker Wold å dempe Erdogans røvertak på Hagia Sofia.
Wold vil så gjerne trøste de bekymrede sjeler med at disse muslimene jo «bare er religiøse», og derfor ikke så farlige på lengere sikt, i og med at hun selv antakelig tror på at et liv helt uten Gud kommer til også å være normalen også innen islam, og for de aller fleste muslimer.
«Religiøs» er noe midlertidig og egentlig ne helt ufarlig, skal vi lokkes til å tro; vi skal med andre ord ikke bekymre oss over at Hagia Sofia nå er overtatt av Allah (som for henne ikke eksisterer, annet en som Gud, i verste fall).
De religiøse vil etter hvert omvende seg til det sekulære, akkurat som mørkemennenes strupetak på «bibelbeltet» her i landet nå ser ut til å slippe, og fordi disse, i de sekulæres øye nå er totalt gjennomskuet og klare for historiens skraphaug, en gang for alle.
Er det fortsatt noen som tror på eventyret at Allah og Gud er den samme? At den kristne Gud er den samme gud som muslimens Allah?
No way.
Også ayatollaene kan nå være stolte og lykkelige nå. De har snart hele andrefoten innafor. Vi husker kanskje Ayatollah Khomeini? Ayatolla betyr «et tegn fra Allah», eller en «lekse eller lærepenge» til og med, for Allah. Nå er Hagia Sofia blitt et tegn fra Allah og NRK og Wold.
Men det hele begynte lenge for Khomeini, og dette er det noe som kan aldri så lite om islam forstår og vet fra før. Men det er fortsatt alt for få som ser og forstår alt dette. Det er bare kanskje et ørlite om at stadig flere skal begynne å forstå det.
NRK og S Wold hjelper i så måte lite på. Når hun uttaler «Erdogan, - erdoan - er det som om hun snakker om en riktig og sjarmerende rampegutt i bygården som politiet går god for, med den begrunnelse at hun – eller han - jo begge er gode på bunnen. Wold har en uovertruffen godnatt-eventyr-stemme.
For noen år siden noterte jeg meg følgende, som jeg nok ikke har lagt ut før. Jeg tar det med nå, simpelt hen fordi det passer inn i det større bildet:
Er Ågot Valle (SV) en større fare for Vesten enn jihadistene?
Det mener Robert Spencer ….
Tidl. stortingsrepresentant for SV, 2005-9, Ågot Valle, uttalte for en tid tilbake at pietistene og bedehusmiljøene i Norge godt kunne sammenlignes med Hamas, partiet som av flere betegnes som en terroristorganisasjon, dvs. en organisasjon for jihadister.
Men hvem er farligst for Vesten? Slike som Valle – og dem er det mange av dagens Norge – eller er det jihadistene?
Robert Spencer synes ikke å være i tvil: Det er slike som Valle.
Jeg er enig med Spencer. Intet sted i Verden er kristendommen mer misforstått, mer uberettiget foraktet og "fryktet" helt uten grunn enn i Norge.
Humanistene, ateistene og sosialistene representerer en langt støtte fare for Vesten enn jihadistene på sikt. Disse er Vestens egentlig fiender, den indre fienden, den som nå jobber med alt den har av talent og kraft for å undergrave Vestens underliggende konstitusjon.
Spencer: Why the most determined enemies of Western civilization may not be the jihadists at all, but the leftists who fear their churchgoing neighbors more than Islamic terrorists.
(Min oversettelse: … de farligste fiender av Vesten kan vise seg å være – ikke jihdadistene – men venstrevridde som er mer redde sine kristne naboer som går i Kirken enn de islamistiske terroristene.)
Her er litt mer fra Spencer for den som er interessert:
The fundamental differences between Islamic and Christian teachings about warfare against other religions: "Love your enemies" vs. "Be ruthless to the unbelievers"
* The myth of Western immorality and Islamic puritanism and why the Islamic world is less moral than the West
* Why the Islamic world has never developed the distinction between religious and secular law that is inherent in Christianity
* Why Christianity has always embraced reason--and Islam has always rejected it
* Why Jews, Christians, and peoples of other faiths (or no faith) are equally at risk from militant Islam
I was away most of this week, giving a two-day seminar on Islam and jihad to a private group, and while I was out of pocket Marisol Seibold did her usual superb job on this site. Many thanks once again, Marisol.
During some down time on the second day of the seminar, France24 TV contacted me and invited me to participate in an hour-long debate on the Andrea Sanke show. The other two participants were French analysts who were discounting the idea that there is any clash between Islam and the non-Muslim world.
If I can locate video of this I'll post it here, but one exchange was particularly noteworthy: I was explaining that jihadists use core texts and teachings of the Qur'an and Sunnah to recruit terrorists and justify violence, and that peaceful Muslims had to confront that fact and find some ways to counter it if it was ever going to stop. In response, one of the French interlocutors began speaking about Christian fundamentalists, violent texts in the Bible, and the Crusades.
Sanke didn't let me respond to this immediately, but I returned to it later, pointing out that even if Christianity were evil and capable of being used to incite violence in a way identical to the way Islam is being used today, that doesn't address the problem of jihad recruitment or offer any way to solve it. It is just a red herring, an exercise in denial, as if the fact that the Crusades happened excuses the worldwide Islamic jihad that threatens non-Muslims today.
This reflexive moral equivalence, which I've encountered on many, many other occasions as well, is why I wrote my forthcoming book, Religion of Peace? Why Christianity Is and Islam Isn't, which will be out August 13 from Regnery Publishing. People point to the sins, real and imagined, of Christianity, and to the alleged attempt by Christian fundamentalists to subvert the U.S. Constitution, almost every time anyone speaks about the reality of the Islamic jihad threat. That's why these notions have to be confronted, and why it was worth a book: the anti-Christianity hysteria is the single largest factor keeping people from thinking clearly about and acting upon the civilizational challenge that the Islamic jihadists present.
One other note about the new book: I got an email recently from someone taking issue with the title, saying that Judaism is a religion of peace also. Indeed it is, as are Hinduism and Buddhism, etc. I do not say that Christianity is the only religion of peace, and in fact in the book I call for (as I have called for many times) an alliance between all those whom the Islamic jihad threatens, be they believers in whatever creed or unbelievers. I am merely trying in the new book to clear away some of the principal myths, a large number of which center around Christianity, that cloud awareness of the jihad ideology of Islamic supremacism in the public square.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar