Nei til islam kommenterer her Bård Larsen, Kjetil Rolness og
Hege Storhaug som har kommet brudulje og hvor det går en kule varmt i diskursen,
for øyeblikket.
Vi legger inn deres artikler under. Først lar vi oss selv
komme til ordet:
Hege Storhaug har vært på en tur i Visegrad-land og skriver
reisebrev om det. For det blir hun sammenlignet med totalitære krefter, krefter
som på den enes siden henter sin hjemmel for all moral og handling i folket og
bare i folket og krefter som hyllet kommunistiske diktaturer på 1970-tallet.
Disse kreftene hadde lest Marx og Mao og brukte dem som
«moralske kompass». De hadde ett mål: Først revolusjon og deretter diktatur,
det proletære diktatur. Ved måloppnåelse ville alle sorger være slutt og alle verdens bundne trælle ha fått sin
hevn, og den nye, menneskeskapte rettferdighet, alt basert på voldsbruk
legitimert så å si ut fra det kartet de selv hadde konstruert og som de gikk etter:
Det marxistiske manifest. Undertrykking - som fulgte med på lasset - av enhver
opposisjon basert på en moral som fortalte og kommanderte dem til å tro at det
«arbeiderne» sa og vedtok til enhver tid, basert på hva marxismens ideologi
fortalte dem, via sine små og store Sentralkomiteer, var uttrykk for den ene,
klare, entydige og forutsigbare sannhet.
Marxistene mente at de kunne hente ut den «guddommelige»
sannhet ut fra hva arbeidere sa og tenkte til enhver tid, kommunismen ga dem en
slags trygghet, et fast punkt i tilværelsen, en urokkelig plattform som kunne
pakkes inn i retoriske floskler som f es «rettferdighet», «likestilling»,
«frigjøring», «solidaritet», nærmest etter eget forgodtbefinnende.
Alt ble for kommunistene begrunnet i den overbevisning at
marxismen var vitenskapsbasert, og derfor sann. All motstand måtte utryddes.
Stalin drev folkeopplysning ved å velge seg ut et på forhånd vedtatt program å
hente inn folk til avhør hvor resultatet var gitt på forhånd: Dommen sendte
millioner av uskyldige mennesker rett til GULAG og den sikre død.
Men hvorfor? Jo, for på byråkratisk vis å kunne oppfylle
kvoten, ved kun å se på den tekniske siden av dette. Enkeltindivider var underordnet
ideologien. Ytringsfrihet var en borgerlig oppfinnelse som bare vill sinke og
fordreie prosessen mot det kommunistiske utopia. Kommunismen utviklet seg raskt
til et spørsmål om å drive mest mulig byråkratisk effektivitet, byråkratiske
tiltak ble et adekvat svar på hva kommunismen i seg selv krevde, nemlig maktovertakelse
via revolusjon.
Sin «guddommelige» hjemmel hentet kommunismen i det antatte
behov arbeiderklassen hadde. Revolusjonen baserte seg dermed på mer eller mindre
på forhånd hypotetiske, deduserte fastlagte behov – spesielt fysiske behov -
som måtte tilfredsstilles med bruk av «rettferdig» vold basert på manifester,
dvs politisk forpliktende dokumenter.
Stalin kunne hevde at alt han gjorde var hjemlet i disse
«guddommelige» hjemlene. Han var den som var valgt – ved å drive med valgfusk
og terror – til å fungere som kommunismens fullbyrder. Det ga ham en skinn av allmektig.
«Endetidforventningen» - det utopisk klasseløse samfunn - skulle manifistere
seg like rundt hjørnet og den som nå hadde fullmakt til å få satt dette ut i
livet, var Stalin, sammen med hans svorne indre krets. Det endte med et –
systematisk villet - blodbad. Som kjent ble over hundre millioner mennesker
drept i dette dramaet, et drama som kunne ha vært unngått.
Kommunismen er i sitt
vesen en korporativ ideologi: Den
henter sine hjemler for ethvert tiltak i gruppen, i «arbeideridentiteten».
Arbeidernes behov og valgte strategi ble imidlertid bestemt immanent, uten
gudsreferanser. Arbeiderne som gruppe kunne bestemme en gang for alle hva som
var rett og hva som var galt. Dette innbyr til absolutt relativisme på ett
plan, og politisk absoluttisme på et annet plan. De går hånd i hånd, mynten har
som alle vet to sider som ikke kan løsrives seg fra hverandre. Man kan si at
marxismen var universelt fundamentert, - arbeidere i alle land - , mens
nazismen knyttet seg til det spesifikke, en korporasjon som da i tillegg til å
dominere egen spesifikke gruppe, ville overta verdensherredømme på dette
spesifikke grunnlag. Se artikkel her
Fascismen og nazismen
har mye grunnleggende felles. De er begge korporativt bestemte – og dermed
selvbegrensende og selvavgrensende «størrelser», bare at når det gjelder
fascismen osv, så dreier alt seg om et spesifikt folk, en spesifikk, ja, en
helt spesiell nasjon, som blir satt
opp som gudserstatning, en erstatning som da følgeriktig kan begrunne seg selv
i ett og alt. Hva folket - og subsidiert rasen – bestemte til enhver tid,
skulle gjelde som guddommelig hjemmel – en sekulært fundert konstitusjon - for
alle, universalistisk. Tyskerne skulle – ved tvang og manipulering fra øverste
hold - se på seg selv som primært ariere, en folkegruppe som på alle måter hevet
seg «naturlig» over andre folkegrupper og alle andre rase. Arierne hadde en
korporativ rett til å dominere, ja, de var skjebnebestemte til å herske, i
kraft av sine overlegne gener, egen tilhørighet og egne uovertrufne innsikter
«i alt». Til syvende og sist bygger disse illusjonene på darwinismen som
akademia tok til sitt bryst: Bare den sterkeste overlever, det ligger i genene,
de «rette» gener vill overleve og dominere og den sterkeste hadde da logisk
sett – ut fra disse tankeforutsetningene – rett til å bruke alle den makt de så
tjenlige for å gjennom sine ideologiske målsettinger. Makten gir med andre ord
retten. Det fins ingen vei utenom. Dvs den som velger en annen vei, en annen
metafysisk tilhørighet, har egentlig ingen rett til å eksistere.
Veldig få mennesker i
dag klarer å knytte kommunismens og fascismens livssyn, menneskesyn og
virkelighetsoppfatning til «det korporative grunnlag» disse ideologiene
springer ut av og det grunnlag de er helt avhengig av å tenke innenfor skal
ideologien selv ha noen sjanse for å «overleve» og dominere.
Korporasjonismen regnes
ikke som en selvstendig disiplin eller ideologi, derfor debatteres den da ikke
i dagens diskurs. Og grunnen kan ganske enkelt være den at det
«korporasjonistiske» perspektivet i seg selv avslører den moderne akk så
antitotalitære akademiske elite. For denne eliten er selv korporatorisk, bare
at den nå henter sine «guddomelige» hjemler på annen kant. For den nye eliten
er vitenskapen og det store alminnelige og universelle markedet alt, jfr
globalisme, ingenting kan begrunnes uten vitenskapelig backing,
sannsynlighetsberegninger, statistisk-vitenskapelig funderte prognoser, you
name it.
Ifølge vår tid tidsånd, kan ingenting begrunnes utenfor
markedet og vitenskapens rammeverk. Og dette er de ideologiske
tankeforutsetningen som nå gjelder i alle sammenhenger. Det sier seg selv at i
et slik «klima» kan ingen verdier sies å være bedre enn andre verdier, ingen
kulturer kan være bedre enn en annen, ingen gud kan være bedre eller dårligere
enn den andre, ingen tro kan være bedre enn en annen og derfor skal alle
stilles likt: Man skal presses inn i det
nye store korporativet, et korporativ som riktig nok ennå ikke har fått
sitt navn og som ennå ikke er erkjent for hva det er, men altså et korporativ
som likevel i høyeste grad virker og stadig skaper nye premisser for alle
politikk og all kultur, ned i minste detalj, i dag. Sant er bare det som funker
på det materielle plan.
Og alt dette viser seg i at alle aktører i
sivilisasjonskampen som foregår så å si under radaren i diskursen hevder som
det høyeste ideal å være nøytral, fordi jo markedet og vitenskapen er nøytral,
og attpåtil verdinøytral, men da havner man uvegerlig i den fellen som den
absolutte relativisme og den absolutte toleranse skyver dem mot og de grøftene
å falle i som relativismen og toleransen setter opp for dem, i dag markedsført
som fyrtårn og moralske kompass til evig og uforanderlig sant forsvar for
demokratiene.
Sannheten er
imidlertid selvinnlysende: Den nye korporativismen er alt annet enn nøytral.
Den henter sin hjemmel i det gjennomsekulariserte «korporativ», en melange av
ider, emosjoner og positivistiske kalkuleringsnevroser, men den eier ikke
evighetsperspektiv, den regner ikke med en Gud som har forpliktet seg til å
opprettholde og pleie sitt skaperverk med alle sine guddommelig forordnede både
naturlige og menneskeskapte lover. De mangler metafysikk. De fornekter
erkjennelse av at mennesket er kontingent,
helt avhengig av sin skaper og opprettholder. Det nye korporative aktørene tenker
sosiologisk, psykologisk og antropologisk, ikke i juridico-religico grunnkategoreier, se min artikler juridico
religico
Storhaug gjøres både til en liten Stalin og en liten Hitler i
Larsens og Rolness i hver deres eget snevre alfa-omega perspektiv. Slik de
fremstiller det, er det mer i den attribuerte rollen som en liten Hitler, mer
enn som en liten Stalin at Storhaug utgjør den største fare, fordi Hitler i
bunn og grunn hentet sine hjemler i folket og fra folket, og folket da sett som
overdommer og som det eneste legitime fundament for Hitlers og nazismens ugjerninger.
Og her aner vi Holocaust i bakgrunnen: Storhaug er ikke helt
i mål der, får vi inntrykk av, hun er ikke så farlig eller uverdig, men hun er
på vei inn i det totalitære, med seg selv som gallionsfigur og «fører».
Storhaug blir tillagt den mening at det folket egentlig ønsker seg, er et
muslimfritt samfunn, et samfunn uten koranklosser, et samfunn hvor kvinner kan
føle seg trygge, til og med nattestid. Det er dette perspektivet Larsen og
Rolness fremhever, etter vår mening helt uberettiget og ufint, ja,
nedverdigende og sjofelt.
Storhaug synes det er fint at folk føler seg trygge i eget
land. Dessuten støtter hun indirekte eller mer eller mindre direkte Ungarens
stasminister Orban når han går ut i fullt offentlighet og påstår at
kristendommen er den kraft som kan redde Europa. Storhaug beundrer kanskje
Orban sitt mot til å tale EU, Macron, May og Merkel midt imot, men dette skal
altså Storhaug straffes for. Stakkars
Larsen og Rolness, sier jeg. De har mistet gangsynet og nå mister de min
respekt. Det står seg ikke for akademikere som disse to å blamere seg selv så
til de grader. For de biter seg selv i halen. De mangler det større perspektiv
på dette.
Storhaugs reisebrev blir for mye for Bård Larsen og Kjetil
Rolness. De hisser seg opp og glemmer at de må vokte seg vel for ikke å bli
«tiltalt» for å være totalitære, så liberale og demokratiske som de jo tror de er.
I virkeligheten avkler de seg selv som autoritær personligheter, og denne
tendens ligger nå på bordet i form av selvavsløring. De avslører – personlig - at
de ikke kan tåle Storhaug og det hun står for og arbeider for, og den måten hun
gjør det på. De evner ikke å se at Storhaug jobber innenfor en sjanger som i
seg selv krever en viss provoserende stil. Storhaugs stil er konfronterende,
ja, men hva er feilen med det, når hun får frem budskapet, et budskap hun
begrunner på faktagrunnlag, og slettes ikke på vage forestillinger om «folket»
eller «marxismen». Storhaug vet at hun må markedsføre sin sak på en måte som
kan provosere mange. Hun og HRS har funnet en nisje i åndsmarkedet, så å si:
HRS står opp for kvinner sett i lys av islam. Perspektivet og utvalg av saker er
bevisst valgt. En mer generell og filosofisk kritikk av islam overlates for en
stor del til andre, selv om HRS også ideologisk i et bredere perspektiv har mye
å fare med. Storhaug svikter imidlertid på ett punkt: Det ser ut for at hun
setter sin lit til at medina-islam vil klare å utkonkurrere mekka-islam, og her
svikter hun, men dette er en tross alt en mindre «synd», sett i vårt perspektiv,
se Storhaug
mekka og medina
Rolness og Larsen misforstår og identifiserer Storhaug med
selve stilen, eller sjangeren, altså. De blander sammen form og innhold. De
parkerer Storhaug under en endimensjonal tilnærmingsvinkel. De tror de vet
bedre, kan bedre og ser bedre. De tror Storhaug er blitt fiksert – klinisk - på
islam, de ser ikke at skal hun vinne gehør for sin islamkritikk, hjelper det
ikke å gå stille og servilt i dørene og at den stilen Storhaug har lagt seg på
jo par excellence bringer
folkeopplysning på en måte som lange rekker av universitetsforelesninger alene ikke
vil makte å formidle. De ser ikke at islamkritikk helt naturlig fordrer et
intenst og gjerne smalt fokus skal islams essens kunne legges frem på en
samtidig like frisk som like fornuftig måte.
Larsen og Rolness mener at islam bør beskyttes mot
«fiksering». De fritas dermed, tror de, da å bli like psykologisert som
Storhaug, som de begge psykologiserer, dvs bortforklarer med «psykiske»
kategorier, eller fjerndiagnoser som intet hold har, i virkelighetens verden.
Å fokusere på islam, selv om det foregår over tid og selv om
bestyrtelsen og den moralsk harmen over islam og hva islam er og innebærer i
sitt vesen av og til kan anta en viss «flash-over», er ikke å være fiksert på
islam. Det er å være sannferdig. Storhaug vet å markedsføre seg. Hun vet at
skal hennes tolkning og sanne verdiforankring å frem og få folk til å tenke og
reflektere, og ja, agere, så må det tydelig og sterk lut til, inkludert saftig
retorikk.
For å få frem sannheten, lønner det seg av og til å
overdrive og alarmere, det er høyst legitimt. Storhaug har lykkes mye bedre med
denne strategien enn kanskje noen annen aktør i samfunnsdiskursen de siste 20
årene. Og det hun har fått utrettet og det hun vitterlig har gjort, er ikke
mindre enn en stor og mektig bragd, en bragd som burde premieres fra høyeste
både politiske og kulturelle hold. Storhaug får frem grunnleggende poenger og
innsikter. Hun burde få en stor og statsstøttet «fredspris i miniatyr». I
stedet overbringe «etablissementet» priser til Sumaya Jirde Ali og denne Faten,
som vi husker, som sammen med statsminister Solberg sto frem midt i Oslo by på
en solskinnsdag og leste opp fra Koranen, mens ungjenta skrek ut og mente at
ISISvar av Djevelen. Skal tro om Erna Solberg fattet at det Faten virkelig sa
var at sunnimuslimer flest faktisk er satanister, i hennes verden? Det Faten sa
var at representanter for det sunni-islamske Al-Azhar-universiteter i Kairo som
med koranen som vitne sa at ISIS ikke var uforenlig med. Universitetet gikk
dermed Satans ærende, skal man tro på og følge Faten. (Det sørgelige er at
Storhaug ikke har behandler saken fra denne siden, men, men, noen luker eller
blindflekker må man ha, hvis man ikke vil bli – usunt og selvdestruktiv - helfiksert
på islam).
Rolness og Larsen tillegger Storhaug meninger hun ikke har
og en karaktertype eller karaktertrekk hun ikke kan beskyldes for å lide av.
Hun påstås å hyse totalitære tendenser. Tenk: Hun forteller at folk synes det
er OK ikke ha så mange muslimer i landet. Hun mener at Orban ser tingene for
hva de er. Hun ser sammen med Orban islam som en trussel mot Europas stabilitet
og overlevelsesevne med hensyn til å bevare velferdsstaten slik vi kjenner den
fra hjemlige trakter og erfaringer fra de siste 70 år.
I seg selv gjøres dermed Storhaug til et farlig menneske og
et menneske med ideer og forestillinger, for ikke å si verdier, det gjelder om
å undergrave og bekjempe, slik Larsen og Rolness gjør i VG og på
Larsen og Rolness har begått et karakterdrap på Storhaug. De
nekter å la det synke inn at Storhaug ikke er korporatorisk, slik jeg beskriver
det over. Storhaug har intet fundament hverken i kommunismen eller fascismen
eller noe annet ideologisk og immanent eller gjennomsekularisert paradigme. Storhaug er anti-totalitær,
antikorporatistisk og mer transcendentalt fokusert enn Rolness og Larsen,
for hvor finner hun sine hjemler fra om ikke innenfor den judo-kristne tro og
tradisjon, en tro og en tradisjon som er alt annet enn nettopp korporatistisk, slik islam, nazisme og
kommunisme er det. Den kristne kirke er katolsk, dvs universell, og her finnes
hverken mann eller kvinne, jøde eller greker, vi står alle likt overfor Gud,
dvs den kristne Gud og vi er alle skapt i Guds bilde, en tanke eller teologi
som er fraværende i islam. Den kristne kirke er altså ikke dualistisk, den
støter ikke noen ut i kulden. Kristendommen åpner i sine grunnvoller for en induktiv tilnærming til mennesket og
verden, islam stenger seg ute fra denne dimensjonen og blir derfor en
grunnleggende deduksjonistisk religion.
Islam er mer «analytisk», kristentroen er «syntetisk», den fatter slutninger ut
fra verden, ikke omvendt.
Etter min mening er det her Storhaug befinner seg, både
fysisk og åndelig, vil jeg si. Om hun selv vil være enig i dette, vet jeg ikke,
jeg kan bare håpe at hun vil forsøke å gjøre seg dette perspektivet mer
bevisst. Det hun imidlertid er krystallklar på er at islam faktisk fungerer som et korporativ som henter sine hjemler i
seg selv, og da som om korporativet i seg
selv var Gud. Islam overlapper dermed nazismens
og fascismens korporative grunnstruktur, bare at man i islam – som et
tilleggsperspektiv - også trekker inn det man kaller evighetsperspektivet, i
form av indusert frykt for helvete. Islam kan slik sett fremstå som mer
holistisk eller som en kompakt idemessig eller metafysisk fundamentert helhet –
Allah er jo da også en ubevegelig monolitt – men tar en dette som det eneste
gitte utgangspunkt og eneste kriterium for å nærme seg islam teoretisk-kritisk,
glemmer man i farten å se islams reelle tvetydighet, islams reelle ambivalens
og da en ambivalens som kan brukes instrumentalt og brutalt av maktmennesker som
elsker å ta kontroll ved å splitte og herse, det være seg muslimer seg i mellom
og utad i forholdet til «oss vantro».
Islam forsøker seg her med et knep for å komme unna
eventuelle beskyldninger om korporatisme: De snakker om og tilber Allah som om
Allah skulle være et generisk begrep. Islam per
se vil imidlertid ikke høre tale om dette. Allah er en spesifikk gud med et
helt «avgrenset» vesen, uten kjærlighet. Allah er ikke JHWE eller den kristne,
treenige Gud om så den arrogante Lars Gule skulle være aldri så uenig, (han
hevder dette på egen side på facebook). Islam, Allah og profeten utgjør et
lukket system som i sin isolasjon danner fundament for all islamsk moral, en lukket
politisk korporasjon, en selvtilstrekkelig ideologi, ja, et verdensvidt PARTI, se
her på samme måte som nazismen og kommunismen var
det. Storhaug går dermed fri. Hun tilhører den judeokristne og den essensielt
og eksistensielt åpne, universelle eller katolske tradisjon. Hun er ingen
korporativist og derfor europeer og demokrat i sin dypeste kjerne. Hun er et
ypperlig eksempel på hvordan man forsvarer ytringsfriheten. Larsen og Rolness
synes å gjøre seg til forbeholdne her, se vår artikkel om Ytringsfriheten,angsten
for demokratiet og ytringsfriheten
--
Hans Rustad tar Storhaug i forsvar i dag, se her
Rita Karlsen bidro med et vektig innlegg på HRS i går, se her
Kjetil Rolness
artikkel å Resett:
Autoritær nasjonalkonservativisme på fremmarsj blant islam-
og innvandringskritikere
Av Kjetil Rolness -26. september 2018 | 16:06 180
Norske islam- og innvandringskritikere har begynt å omfavne
autoritær nasjonalkonservativisme. Av typen Orbán, Kaczyński, Putin og Trump.
Noen er klar for å nedmontere selve det liberale demokratiet for å forsvare seg
mot den illiberale religionen islam.
Og de som føler seg kneblet av eliten, er høyst villig til å
kneble andre, og slutte seg til langt mer undertrykkende eliter.
Bård Larsens advarsel og analyse i VG er helt på sin plass.
Hege Storhaugs rosenrøde reisebrev fra Polen i forrige uke, var ren politisk
kitsch. Men Larsen nevner ikke det mest koko: At Storhaug følte seg så fri og
trygg som kvinne i dette landet. Det spiller ingen rolle at regjeringspartiet
innskrenker kvinners rettigheter, til og med ønsker å totalforby abort (selv
etter voldtekt). Eller at homofile er stadig mer utsatt for hets og vold, uten
beskyttelse fra myndighetene. Så lenge man ikke ser hijaber og koranklosser i
gatene, er alt “vidunderlig” i Øst-Europa, skal vi tro Storhaug. “Størst av alt
er friheten”? Nei, størst er tydeligvis friheten fra islam. Glem alle de andre
frihetene.
Ellers burde Larsen fått med seg at støtten og hyllesten til
Orbán forlengst er tydelig artikulert av folk som Christian Tybring-Gjedde i
FrP, Hans Rustad i Document og Helge Lurås i Resett. Disse deler en
grunnleggende tenkemåte: Man besitter Sannheten. Man taler på vegne av Folket.
Man står opp mot det som truer Nasjonen. Og man liker dårlig kritikk eller
andre måter å se verden på. Enten er du med oss, eller så er du mot oss.
Alle som virkelig står på frihetens side, og det inkluderer
de som uroer seg over islam og innvandring av fornuftige grunner, må avvise
denne falske dikotomien. Valget står ikke mellom islamismen og høyrepopulismen,
men mellom det liberale og det autoritære.
BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale
tankesmien Civita, (med våre uthevninger for anedningen):
Sist helg publiserte lederen og skribenten Hege Storhaug i
den statsstøttede organisasjonen Human Rights Service en reservasjonløs hyllest til styret i Polen og Ungarn på
organisasjonens hjemmesider. Det måtte komme, for Storhaug streifer essensen i det som rører seg et stykke ut på den
innvandringskritiske høyrefløyen om dagen. Ute i Europa har Ungarns sterke
mann Viktor Orbán lenge vært en ledestjerne for den radikale høyrepopulismen.
Men vi har som vanlig hengt litt etter her på berget. Selv om svermerier rundt autoritært høyrevridd
lederskap har vært synlig i digitale utposter, har det vært beskjedent fra
artikulert hold.
Innlegget, som også
er et reisebrev, er i form likt mye av det som ble skrevet av norske
venstreradikalere på tur i kommunistiske fyrtårn inntil muren falt: Alt er rent og pent, folk er stolte av
landet sitt. Folket er fritt! «Det polske og ungarske folket er stolte over
landene sine. Det ligger utenpå huden deres», lyder skribentens ord. «Det er en
positiv nasjonalisme man møter, en nasjonalisme som ikke stenger dem ute fra
verden. De vil bare ikke ha ’den vonde verden’ inn i hjemmet sitt.» Fremtiden
ligger ikke i Vest-Europa, men i øst, mener Storhaug, som har funnet sitt fyrtårn, sitt «lykkelige folk». Hun er
begeistret av et land uten moskeer (og knapt nok muslimer). Den nasjonale
stoltheten lå «utenpå huden» til polakkene, skriver hun. Er det klønete
formulert?
Det er mye man kan si om innlegget til Storhaug.
Organisasjonen hennes var i begynnelsen et viktig tilskudd til den norske
debatten. Hun utfordret konsensusen på innvandringsfeltet. Det har i ettertid
vist seg å være mer berettiget enn mye av kritikken som ble rettet mot henne.
Hun har også satt kvinneundertrykkende praksis i minoritetsmiljøer på
dagsorden. Men et sted, og det begynner
å bli en stund siden nå, ble Storhaug
fiksert på islam. Hun ble etter
hvert overbevist om at islam ikke bare er en religion, men i enda større grad
en totalitær ideologi som har verdensherredømme som mål. Underveis har
Storhaug fulgt det sporet med skylapper på. Ikke til en lysning i skogen, men
inn i en forestillingsverden av reaksjonære undergangsprofeter og ideologisk
ultranasjonalisme.
Derfor fremstår Storhaug fullstendig ubesværet over å vinkle
søndagens artikkel gjennom hurra-tweets om Polen og Ungarn fra den britiske
«mediepersonligheten» Katie Hopkins,
kjent som deltager i «Big Brother» og «The Apprentice», og senere for sine
utlegninger om å skyte ned båter i Middelhavet og en masse andre tirader av
de ypperste rasistiske provokasjoner.
Men er kommentaren overraskende? Ikke spesielt. Artikkelen
er ikke annet enn skjelettet som ramler ut av skapet. Vi har sett det komme en
stund og det ser omtrent slik ut: Europa islamiseres, nasjonene går dukken. Det
er Aftenlandets undergang. De liberale demokratiene har forspilt sine sjanser
og utspilt sin rolle. Nå er det tid for en ny orden og den heter Orbán,
Kaczyński, Trump, Putin ... folk som er stolte av landet sitt!
Det er naivt å tro at
Hege Storhaug ikke forstår at hun lefler med det autoritære.
De
innvandringskritiske kan grovt sett deles i to bolker: De som er bekymret for
høy innvandring, integrering og velferdsstaten og som ønsker langt bedre og mer
synlige løsninger på dette – og de som mener at islam er en bloddryppende
totalitær ideologi som er i ferd med å overta Europa, gjerne med liberale
politikere som medhjelpere eller nyttige idioter. Mener man det siste, slik
Storhaug gjør, fremstår artikkelen hennes som rasjonell: Inntrykket av et slags
kalifatets komme, at etniske europeere snart vil bli i mindretall og at den
europeiske kulturen er i ferd med å gå under.
Vi snakker altså om
endetidsforestillinger. Den type dramatikk inviterer naturlig nok til radikale
løsninger. Endetid krever resolutt handling. Når enden er nær, er
(liberalt) demokrati og dets veidumper en luksus vi ikke lenger kan tillate
oss. Det er på tide at folket tar tilbake makta! Det er på tide med en politisk
ledelse som «står opp for folkets beste. Ikke hele verdens (eventuelle) beste»,
som Storhaug skriver det, i en kommentar der teksten bugner av ordene «folk» og
«folket».
Det er påfallende at f-en i folket nesten alltid vokser
jevnt og trutt i retning den politiske periferien. Det er her vi finner det som
omtales som «the tipping point». På
ytterfløyene er Folket og deres egen ideologi én og samme ting, og dette
deklameres med den største selvfølgelighet. Det er heller ikke veldig
overraskende. En av ideologienes
jernlover er at toleranse og demokratisk anlegg smuldrer opp jo lenger ut av
sentrum ideene forsvinner. Det henger sammen med den tiltagende kompromissløse
forestillingen om egen rettskaffenhet. Om en tro som er så sterk, glødende og
universelt rettferdig at den er objektivt sann og ufravikelig og derfor skal og
må gjelde alle. Det er altså snakk om det liberale demokratiets antitese.
Den radikale populismen henger ikke logisk på greip. Den
hviler på feilslutninger som har blitt gitt flere navn. Et av dem er argumentum ad populum (argument gjennom
folket). Det er ikke uvanlig å gi et argument autoritet fordi mange gir sin
tilslutning til argumentet: Hvis mange tror x, så må x være sant. Verst er det når argumentum ad populum
brukes som retorisk metode for å ekskludere små eller store grupper fra en
majoritet, som der sistnevnte ifølge argumentet alltid har rett. Eller
rettere: Makt gir rett! Gjennom historien har etiketten folkefiender, selve
juvelen i ultrapopulisme, vært et fast innslag i demagogens vokabular. Man
behøver ikke smake lenge på ordet for å forstå den potensielle effekten av det:
Enten er du med oss (folket) eller så er
du mot oss! Her har du kjernen i den radikale høyrepopulismens retorikk, og
ikke minst, i Orbáns statsprogram.
Populismen er ikke selvskrevet autoritær, men den vektlegger
kollektivistiske forestillinger om masse og makt som har et uheldig
utglidningspotensial. Hva utglidningene innebærer er ikke gitt, men en mulighet
ble beskrevet av den italienske forfatteren Umberto Eco i hans berømte og ganske forutseende essay «Ur-fascismen».
Her beskriver han det han kaller «kvalitativ populisme», som en motsetning til
«kvantitativ populisme». Med sistnevnte mente Eco ganske enkelt et demokrati
der alle borgere har individuelle rettigheter, men der man også følger
flertallets beslutninger. For Ur-fascismen er det annerledes. Folket er tenkt
som en kvalitet (og individet en abstraksjon), altså en idé om folket som en
«monolittisk enhet med en felles vilje», som har et ganske guffent potensial.
For siden ingen stor
gruppe av mennesker kan ha en felles vilje pretenderer føreren å være
folkeviljens fortolker. Når borgerne ikke lenger har mulighet til å delegere
makt, kan de heller ikke handle; de blir kalt ut for å spille folkets rolle.
Ergo er Folket bare en teatralsk fiksjon. For å få et innblikk i kvalitativ
populisme trenger vi ikke lenger Piazza Venezia i Roma eller stadion i
Nürnberg. I vår fremtid vil vi finne TV - og internett-populisme hvor
emosjonelle svar fra en utvalgt gruppe vil presenteres som Folkets røst … Hvor
enn vi finner en politiker som drar i tvil parlamentets legitimitet fordi det
ikke lenger representerer Folkets røst, kan vi kjenne lukten av Ur-fascismen.
Det er når populister
mener alvor med det de sier om folkeviljen og dens fiender at ting begynner å
skje. Det handler om at ord forplikter og at det på et tidspunkt kan settes
makt bak ordene. For hvordan forholder vi oss i det hele tatt til de som har
onde hensikter eller til eliter som ønsker ulykke over befolkningen?
Ulike radikale grupperinger ser nytteverdien i et urolig
landskap. Krise er som gull for demagoger og kaosryttere. Det gir utslag i en
del pussigheter også. For eksempel at en
del som høylydt klager over at de blir kneblet, selv er tilhengere av en
ideologi eller bevegelse som ikke er demokratisk. De er altså tilhengere
av å kneble andre, gitt muligheten. Litt av den samme diskrepansen er
tydelig når radikale klager over demokratisk underskudd og at de blir overkjørt
av elitene, samtidig som de støtter statsledere og korrupte eliter som
undergraver demokratiet.
På deler av høyresiden kan det se ut som om lærdommen om at
den viktigste skillelinjen i det moderne Vesten har stått mellom demokrati og
tyranni er blitt glemt: Hvis det liberale demokratiet ikke fikser
innvandringen, så er ikke autoritære, sterke menn det verste som kan skje. Her
anes et svakt ekko fra mellomkrigstidens konflikter på høyresiden, selv om
demokratiene den gang var unge eller yngre enn i dag og selv om Trump eller Orbán ikke er fascister. Men de er ille nok.
På den annen side er ikke dette noe nytt blant de veldig
konservative. Tyske filosofer som Oswald Spengler og Carl Schmitt ble profeter
i mellomkrigstiden med revolusjonære konservatisme, forestillinger om et tragisk folk og dets tragiske historie, om
folkesjelen under press fra liberalitet og modernitet, og ikke minst dystre
spådommer om vestens undergang. Det ville også være naivt å forestille seg
at ikke autoritære tendenser har ligget latent på høyresiden hele tiden.
Kjetil Raknes: Når konservative partier kollapser, kollapser
demokratiet
-
Hege Storhaug:
-Fremtiden ligger i Polen og Øst-Europa
Den britiske mediepersonligheten Katie Hopkins mener at
europeeres fremtid ligger øst på kontinentet, anført av Polen. Den troen er hun
ikke alene om.
Hege Storhaug, Publisert: 21.09.2018 - 22:01 Oppdatert:
21.09.2018 - 22:11
Sammendrag av Nei til islam:
De to står tett sammen
som allierte mot Brussels forsøk på å presse dem til å ta imot ikke-vestlige
migranter fra Vest-Europa som Merkel og co vil ha spredt utover hele Europa.
– Det er vidunderlig å
være her i Warzawa, et av Europas tryggeste land. Og dette er takket være en
nulltoleranse mot ulovlig innvandring.
Og man ser ikke en
eneste korankloss eller liknende i byenes gater. Man kjenner seg særdeles trygg. Terror og
kriminalitet i det offentlige rommet er en bokstavelig talt helt fjern tanke.
Og som kvinne er du, som Hopkins kunne observere, trygg på linje med menn.
De ser jo terroren og
utryggheten – og islams fremmarsj – hos oss, sier de rett ut. – Dette vil ikke
vi ha hit, så derfor vil vi ikke ha muslimske migranter, sier de uten å blunke.
Og det er «muslimer»,
de peker på. Unisont og helt uforsonlig.
De ser at vi er
nedadgående, mens de selv stormer frem. Og de er heller ikke påvirket av
68-opprøret, som naturlig nok uteble grunnet det kommunistiske åket.
Det er en positiv
nasjonalisme man møter, en nasjonalisme som ikke stenger dem ute fra verden. De
vil bare ikke ha «den vonde verden» inn i hjemmet sitt.
Og det var nettopp med
den lange polske lidelseshistorien som bakteppe, at Donald Trump løftet det
polske folket, den polske nasjonen, til himmels under en tale i Warszawa i
fjor. Som åpner slik: «We have come to your Nation to deliver a very important
message: America loves Poland, and America loves the Polish people.»
Det gir utslag i en
del pussigheter også. For eksempel at en del som høylydt klager over at de blir
kneblet, selv er tilhengere av en ideologi eller bevegelse som ikke er
demokratisk. De er altså tilhengere av å kneble andre, gitt muligheten.
-
Storhaugs original:
Et av de fremste dramaene i EU siste tiden er at Øst-Europa
nekter å ta imot ikke-vestlige migranter fra Vest-Europa. Fremst på den
politiske østlige scenen står Ungarens statsminister Viktor Orban og Polens
statsminister Mateusz Morawiecki. De to
står tett sammen som allierte mot Brussels forsøk på å presse dem til å ta imot
ikke-vestlige migranter fra Vest-Europa som Merkel og co vil ha spredt utover
hele Europa. Orban og Morawiecki sier tvert nei. De vil ikke ha samme
utvikling som de ser hos oss i vest, der eksempelvis kvinners frihet i det
offentlige rommet reduseres, der moskéislam vokser år for år, der vold,
kriminalitet og endog drap i gatene har økt betydelig de siste årene. De nekter
å ta diktater fra Brussel.
Paris – «et shithole»
Dette har også Katie Hopkins merket seg. Den kjente briten,
ikke minst kjent for å være særdeles kraftfull og velformulert i sine
uttalelser, besøkte nylig Polen og Warszawa. På Twitter har hun den siste tiden
lagt ut en rekke videosnutter fra Warszawa. Hun hyller byen og landet, anført
av det i norsk presse utskjelte partiet Lov og Rettferdighetspartiet
(nasjonalkonservativt), samtidig som hun sier dette om Polen/Warszawa opp mot
Paris: – Det er vidunderlig å være her i
Warzawa, et av Europas tryggeste land. Og dette er takket være en nulltoleranse
mot ulovlig innvandring.
«Dette er også en av de tryggeste byene for kvinner på hele
det europeiske kontinentet. Og her har det vært null terrorangrep. Det minner
veldig om hvordan Paris var tidligere i de gode årene, før det ble et
tredjeverden-shithole. Takk til Polens Lov og Rettferdighetsparti» (Twitter 18.
september).
Jeg har selv vært så heldig å få oppleve flere byer i Polen
denne sommeren. Først en foredragsrunde til Gdansk, Poznan og Torun, deretter
feriebesøk i Krakow, Wroclaw og Warszawa med flere mindre byer. Polen har
foretatt en voldsom klassereise, fra brødkøer på 80-tallet og underutviklet
infrastruktur, totalitært tankeåk og en depressiv offentlighet og økonomisk
bakevje, til en blomstrende økonomi, stor tro på og entusiasme for fremtiden –
et lykkelig folk – en infrastruktur som ikke står tilbake for vår, åpne,
positive, serviceinnstilte innbyggere og ansatte i butikker og hotell, rene
gater, praktfulle historiske bygninger – ikke minst kirkene. Og man ser ikke en eneste korankloss eller
liknende i byenes gater. Man kjenner seg
særdeles trygg. Terror og kriminalitet i det offentlige rommet er en
bokstavelig talt helt fjern tanke. Og som kvinne er du, som Hopkins kunne
observere, trygg på linje med menn.
Det samme kunne observeres denne sommeren i ungarske
Budapest og et par mindre byer der.
-Dette vil ikke vi ha hit
Og polakkene er fortørnet over utviklingen i det som var
deres store forbilde før murens fall, Vest-Europa. De vil selvsagt ikke ha
Merkels migranter innover sine grenser. De
ser jo terroren og utryggheten – og islams fremmarsj – hos oss, sier de rett
ut. – Dette vil ikke vi ha hit, så derfor vil vi ikke ha muslimske migranter,
sier de uten å blunke.
Og det er «muslimer»,
de peker på. Unisont og helt uforsonlig.
Det samme i Ungarn. Som en servitør, ung kvinne sa det, da
vi påpekte at Viktor Orban er sterkt kritisert av EU, at «eliten» i Europa,
mildt sagt er skeptiske til ham: «Men vi elsker han! Vi er så glad for at Orban
er vår leder!»
Disse to landenes folk er nøysomme i sine daglige liv,
fremdeles preget av tidligere magre kår. I Polen ses du rart på hvis du takker
nei til sopa (suppe) til forrett. Suppe var nærmest med på å redde folket fra
sult, det er på mange måter fattigmanskost, men er fremdeles den dag i dag
matkulturelt dypt forankret i det polske folket. Som Joanna sa det i Poznan i juni,
en lokalpolitiker for Lov og Rettferdighetspartiet: «Bestemor pleide å spare
kokevannet etter poteter. Det brukte hun til å lage suppe til oss. Suppen
bestod av potetvannet som hun drysset pepper på og serverte oss med et smil:
‘Sopa’!»
Den oppadgående spiralen:
Den nøysomheten man opplever i et land som Polen – og gleden
over det man faktisk har av materielle og økonomiske muligheter – minner meg
sterk om 70-tallets Norge. Vi gledet oss stort over å få nye sko når våren kom.
Høsten ble tilbrakt i skogen med innsanking av bær. Min hjemmearbeidende mor
snudde på krona, hun hadde ikke annet valg ettersom vi fem levde av én inntekt.
Nettopp derfor tok vi heller aldri noe for gitt. Det var aldri luksus, aldri
restaurant- eller kafébesøk. Alltid nistepakke på tur. Og nettopp derfor lærte
vi oss å sette pris på hver eneste «lille ting» ekstra som vi fikk fra tid til
annen. Og vi lærte oss å spare, tenke fremover, planlegge. Optimisme og
fremtidstro var der, og det offentlige rommet var ryddig, pent, rent – og trygt.
Den gang var vi i en oppadgående spiral som samfunn på de
fleste områder. Det er der Polen og resten av tidligere Øst-Europa er i dag. Og
de har lært av Vest-Europas feil (multikulturalisme basert på høy ikke-vestlig
innvandring). De ser at vi er nedadgående,
mens de selv stormer frem. Og de er heller ikke påvirket av 68-opprøret, som
naturlig nok uteble grunnet det kommunistiske åket. Læreren har autoritet.
Det samme har kirkens representanter som møter fulle kirker hver eneste uke,
kirken som er et særdeles sterkt lim i det polske samfunnet. Det samme har
politisk ledelse som står opp for folkets beste. Ikke hele verdens (eventuelle)
beste. Det polske og ungarske folket er stolte over landene sine. Det ligger
utenpå huden deres. Det er en positiv nasjonalisme man møter, en nasjonalisme som ikke
stenger dem ute fra verden. De vil bare ikke ha «den vonde verden» inn i
hjemmet sitt.
Hjertelig velkommen til øst:
Og hvis man ymter frempå – som fremmed – at man er usikker
på fremtiden i Vest-Europa og muligens kunne tenke seg å etablere seg med en
eiendom i eksempelvis Polen, så stråler folk, stolte over at landet sitt anses
som attraktivt. At man er hjertelig velkommen som medborger, er udiskutabelt.
Polen er landet som ble hardest rammet under andre verdenskrig,
tre millioner liv gikk tapt, og deretter ga Vest-Europa landet til Sovjet, med
alle de lidelsene det også skapte. Dette sitter særdeles dypt i den polske
bevisstheten. Ikke minst fordi de også vet hvilken formidable krigsinnsats de
gjorde for å bekjempe nazi-Tyskland. Og dette var takken fra de allierte,
liksom.
Og det var nettopp
med den lange polske lidelseshistorien som bakteppe, at Donald Trump løftet det
polske folket, den polske nasjonen, til himmels under en tale i Warszawa i
fjor. Som åpner slik: «We have come to your Nation to deliver a very important
message: America loves Poland, and America loves the Polish people.» (Talen
er virkelig verdt å lytte til. Advarsel: Man får muligens gåsehud.)
Der fremtiden er
Jeg har tenkt samme tanken som Katie Hopkins. Fremtiden ligger ikke i Macron eller
Merkels Vest-Europa. Her råder pessimisme basert på realisme (særlig på grunn
av den demografiske utviklingen med islamsk æreskultur i dens midte). Vi er på
vei nedover, økonomisk og verdimessig. Sosial uro lurer som en gjedde sivet.
Fremtiden ligger i øst, i Visegradlandene. Der politisk ledelse setter fakta og
fornuft, ikke følelser, i førersetet. Der omtanken er folket de er satt til å
lede.
Les også Viktor Orbans historiske tale om folkets rett til å
bevare Ungarn som en kristen nasjon: «Et land uten grenser, er som et egg uten
skall.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar