Putin, Kirill, Dagen og en grusom fortid, som blir glemt

Følgende er en oppfølger av vår artikkel:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/putin-og-russerne-den-emosjonelt.html

Utdrag fra en Leder i Dagen, 180322: Teologi er ikke for spesielt interesserte … teologisk tenkning har konsekvenser.

… det er avgjørende at den enkelte kristne ikke abdiserer og overlater teologisk refleksjon til ekspertene. … Slik prøving av forkynnelse og veiledning har alle troende kristne ansvar for å utøve. … vi bør vi være påpasselige med hvilken åndelig næring vi får servert. Det er ikke alt som er sant eller sunt.

Kirkehistoriker Eivor A. Oftestad kaster i Klassekampen lys over et grelt eksempel: Krigskatedralen utenfor Moskva.

«Visjonen som uttrykkes med De væpnede styrkers katedral er svært tydelig. Gud er med det hellige Rus i dets væpnede kamp mot det onde. Det er den samme visjonen patriark Kirill i Moskva agiterer for når han insisterer på at det som skjer i Ukraina, hverken handler om russisk invasjon eller har utspring i russisk aggresjon», skriver Oftestad.

Katedralen, som ble innviet av patriark Kirill i 2020, avspeiler en usmakelig blanding av kristen teologi og brutal nasjonalisme. Slik gir den makten religiøs ryggdekning.

… Sebsastian Rimestad påpeker overfor Dagen: Når kirken går i allianse med den politiske makten, er det nesten alltid den politiske makten som har overtaket.

… Oftestad forteller om et besøk hun og andre fra fellesskapet Kirkelig fornyelse hadde i landsbykirken i Karabanovo i 1992. De skulle hjelpe den lokale presten, Giorgi Edelstein, med å restaurere den gamle kirken i landsbyen. I sovjettiden hadde den delvis vært brukt som fjøs.

… Allerede på 1960-tallet begynte han å protestere mot myndighetenes overgrep. Og i en alder av over 90 år protesterer han fortsatt mot det han ser som Russlands brodermord mot Ukraina.

Enhver tid trenger åndelig våkne og læremessig bevisste ledere som kan tale klart mot forvrenging av det kristne budskapet. Men det trengs også et kristent lekfolk som spør etter hva som er sant og godt, også om det skulle utfordre og provosere makten.

Teologi er ikke luftig, åndelig filosofi for spesielt interesserte. Hvordan vi tenker og tror om Gud og hans vilje i verden, kan ha helt konkrete konsekvenser for hvordan vi lever - og hvordan vi bedømmer det som skjer rundt oss.

https://www.e-pages.dk/dagennorge/29691/

Putin viser at kirken må være politisk

En kirke som ikke protesterer mot makthaveres grusomheter, undergraver det budskapet kirkens Herre ga oss. Tarjei Gilje redaktør i Dagen tarjei@dagen.no, Sist oppdatert: 13:01

… I Norge snakker vi gjerne om hvordan kirken markerte seg mot det nazistiske regimet under andre verdenskrig. Vi skal ikke være for snare med å dømme dem som i gitte situasjoner tar andre valg enn dem tror vi ville ha tatt, for det som kan synes opplalgt i ettertid, virker ikke nødvendigvis like opplagt der og da.

Likevel må det være en kirkelig plikt å protestere når menneskeverdet blir krenket. …

Da blir det å krenke skapelsen også et hån mot Gud. Dermed kan ikke kirken tie i møte med krigen i Ukraina.

Desto verre blir det når krigen forsøkes rettferdiggjort gjennom religiøs retorikk, som en kamp mot sekularisering. …

Kirken er ikke kalt til å opptre slik at politiske ledere applauderer.

Kirken er kalt til å snakke på vegne av Kristus, på vegne av den troen vi har fått overlevert.

… Derfor er det ingen grunn til å la seg lure når makthavere prøver å legitimere maktbehov ved hjelp av religiøse idealer.

Tanken om å innføre eller gjennomføre kristendom ved hjelp av makt … er alt annet en ny … 

Vladimir Putin … benytter seg av religiøst begrunnet retorikk, og at selve virkelighetsbeskrivelsen som ligger til grunn for krigføringen har sentrale religiøse komponenter.

Gilje siterer Professor Vebjørn L. Horsfjord Putin, som i 2013 sa:

«Vi ser hvordan euroatlantiske land har valgt å kutte over forbindelsen til røttene sine, inkludert sine kristne verdier, som er grunnmuren i vestlig sivilisasjon. De avviser en moralsk basis og alle tradisjonelle identiteter, nasjonal, kulturell, religiøs og til og med seksuell. Politikken deres stiller store familier og likekjønnede parforhold, troen på Gud og troen på Satan, på samme nivå».

Deler av analysen vil nok være gjenkjennelig. Men den bærer med seg populismens manglende presisjon. … skriver Gilje. Det kan ikke en kristen kirke sitte stille og se på, selv ikke når deler av den verdimessige analysen gir gjenklang. Det hjalp ikke Jesus da apostelen Peter prøvde å hogge av soldatens øre i Getsemane hage.

Kirkens spørsmål er ikke hvorvidt noen vil bli støtt, eller hva som vil provosere politiske ledere. Spørsmålet må være hva som er i tråd med kristen tro. Hvis det spørsmålet skal få meningsfulle svar, må disse svarene også ha politiske konsekvenser.

https://www.dagen.no/meninger/putin-viser-at-kirken-ma-vaere-politisk/

Videre: På en blogg «senast», finner vi følgende ledende fakta og spørsmål:

Ser vi en slutt på russisk ortodokse presters velsignelse av masseødeleggelsesvåpen?

Sammenblandingen mellom stat og religion kan få de mest absurde følger, som for eksempel at prester velsigner et lands våpen og soldater.
I følge Christianity Today foreslår nå en komite innen Den russisk-ortodokse kirke at de skal slutte med å velsigne våpen, men fortsette med å velsigne soldatene. Men patriark Kyrill har ikke sagt sitt ennå.
I mai i fjor … så man russisk ortodokse prester iført sin prestelige skrud, gå rundt med vievann for å velsigne militærlastebilder med kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen på lasteplanet.

… Man har sett ortodokse prester som har velsignet luft-missiler, atomdrevne ubåter, stridsvogner og jagerfly.
… det er til slutt patriark Kirill, som er overhode for Den russisk ortodokse kirke, som har det siste ordet.
Vsevolod Chaplin, en innflytelsesrik prest og tidligere talsmann for patriarken, har uttalt til avisen Vzglyad at kjernefysiske våpen er Russlands 'beskyttelsesengler' og nødvendige for å bevare 'den ortodokse sivilisasjonen'. 'Kun kjernefysiske våpen vil beskytte Russland fra å bli slaver under vesten,' sier Chaplin.
Patriark Kirill har beskrevet Kreml's militærkampanje i Syria som 'hellig krig'.

http://bjornolav.blogspot.com/2019/07/ser-vi-en-slutt-pa-russisk-ortodokse.html?m=1

Nei til islam kommenterer:

Dagen ved sine ledere fredag og lørdag viser hvor hypp på politikk avisen er blitt. I prinsippet betyr dette både «staten over religionen og religionen over staten». Forvirrende?

Dagen mener at Kriken, det er Staten og Staten, det er kirken. Eller noe i retning av en slik tendens.

Alt – det aller meste, akkurat som islam og i visse andre ideologier - er følgelig blitt politikk. Og da dreier det hele seg om makt, hvem som til syvende og sist skal bestemme: Den ene over den andre, eller begge to samtidig og likeverdig hver for seg da underlagt den andre. Men så kan man jo være overbevist om Kristi snarlig komme, og da skal man jo slippe både tro og politikk …

I praksis og i dagens virkelighet i Norge er det selvsagt Staten som har den overordnede myndighet- og styringsmakt over Kirken, reelt sett, bl a i form av overføringer som kan være nokså fulle av betingelser og slik sett virke som en frihetsdemper.

Kirken – og vel også bedehusene og de karismatiske kretsene – er Statens træl, en træll velforsynt med subsidier. Og derfor holder trællen seg i ro, og innenfor lovverket, så langt det går og rekke. Den kristen fromhet i tradisjonen er at man skal «tåle både den og den».

I forsvaret – hvor det er mening at man skal bruke våpen for å drepe - er det ansatt mange prester. Deres oppgave er først og fremst av praktisk art, påplusset litt åndelighet. Pluss maktutøvelse, helt indirekte, akkurat som både i Russland og Ukraina. Vi ser bilder av prester der som stenker – aspergerer - kanoner og andre våpen i begge leire. For oss virker denne tradisjonen, som har vært i funksjon fra 200-tallet av, bisarr, ja, avskyelig. Men stenkingen i seg selv er ikke ubetinget politisk begrunnet og motivert. Også i krigens hete skal den enkelte russisk ortodoxe kristne vite at Kristus også døde og sonet for den enkelte soldat, uavhengig av politisk tilhørighet og at kirken som sådan ikke diskriminerer, men overlater dommen til Gud. Kirken har dessuten gjennom alle tider erkjent at menigheter eller forsamlinger alltid vil bestå av både klint og hvete. Jo mer politisk vi gjør kirken, desto flere sjeler vil gå fortapt, i det politiske landskapet som da dikterer kirken og dens tjenere.(Vi husker hva som kjedde i Sør-Amerika: Revolusjon og drap, elendighet og drap).

Når så Gilje vil at vi skal bli mer politiske, bidrar han mer til å splitte forsamlingen enn samle og styrke den. Men slike perspektiver synes å prelle av som vann på gåsa. Det gjelder om å være mest mulig emosjonelt korrekt, mest mulig opportun og mest mulig for anledningen, for egen fromme og selbeleilige vinnings skyld.  

Kirkene viser en verdslig omsorg for sine medlemmer, sine troende. Soldater er også mennesker, og troende. Hvem som sitter øverst på maktpallen og bestemmer når våpnene skal brukes, og på hvilket grunnlag, er i prinsippet ikke kirkens anliggender. Kirken skal frelse sjeler, enten man er på den «riktige» eller «gale» siden. For hva er egentlig godt og hvem andre enn Gud er god? Det kan være god grunn til å antyde at Den russik ortodoxe kirke kanskje mer enn noen andre kirker vet at man kan ta feil, og at det er dette man nå tar konskvensen av. Å tie kan faktisk være bedre politikk! Denne russiske kirken kan sett litt ovenfra komme til å klare seg mer robust enn den vestlige krike vi nå ser konturene av, en kirke som har vært under oppløsning i lang, dette til tross for ledelsens unisone enighet om å bli mer servilt betinget emosjonelt korrekt. Den russiske kirken kan vise seg å vare sterkere og mer frelsende både lenger og bedre.

Dagen ser ut til å mene at mange russisk-ortodoxe kristne nå ikke våger martyriet og at de er feige, at de ikke protestere mot krigen og grusomhetene.

Jeg ser for meg Stalin-tiden: 200 000 ortodoxe kristne prester kan ha blitt drept under forfølgelsene, under Stalins utrenskinger; (det fins plenty informasjon om dette på wiki). Når så Stalin-tiden var over noen år etter krigen, var det kanskje ikke rart at ledelsen i kirken forholdt seg nokså politisk passive, for ikke å si positivt samarbeidende, med myndighetene og maktmenneskene der, til og med under løgn og full forstillelse. (Beklagelig vis, spesielt hvis man mener at ledrene heller burde søke et blodig martyrium, hvilket i dag ville ha vært mer korrkt, ut fra hva mange tenker i dag).

Dette kan forklare noe av Kirills taushet i forhold til Putins krig i dag. Han vet hva politikk kan innebære. Han vet at den kan være livsfarlig, og er han ikke satt til å forsvare og verne om alle de troende? At man fordømmer Kirill helt ut på våre historiske og teologiske premisser, viser en form for vestlig arroganse som ikke er lite imperialistisk og nedlatende i sin grunntone. (Og man skal ha lov å si dette, samtidig som man tar avstand fra Putins brutale overgrep og krig).  

Kirill kan derfor også tenke som Marthin Luther gjorde, med hjemmel i skriften selv, at Gud opererer med to regimenter, det verdslige og det åndelige. Kirill kan tenke akkurat som Luther: Hold muligheten for den enkeltes frelse i ro i kirken. La staten drive med politikk og utøvelse av makt og myndighet utenfor kirken. Så kan den enkelte soldat finne ly for sin person og frelse for sjel innenfor kirken, samtidig som han tvunget blir nødt for å krige i «det verdslige regimente». Og her ser vi at individet settes foran Staten.

Det er urovekkende at kristne går løst på Kirill og hans manglende protest mot Putin på rent emosjonelt grunnlag. Disse kristne, som altså vil politisere Kirken, kan risikere å frata den enkelte den muligheten de bør ha fors å søke frelse i et politiko-fritt rom. For hvor skal man søke havn der alt er blitt politikk?

Red Tarjei Gilje sitter som representant både for Media og for «Kirken»; i seg selv en livsfarlig posisjon. Han gjør faktisk skillet mellom det verdslige og åndelig til en enkelt sak, en sak Marthin Luther mente kunne være den vanskeligste sak av verden.

Vi skal også huske på hva som skjedde under «paveveldet i Middelalderen» da Kirken mente seg utpekt av Gud til å kunne diktere hva Staten eller keiseren skulle si og mene, og handle på. Gilje sitter her i en nøkkelposisjon, en maktposisjon, som lett kan misbrukes, kanskje helt uten å ane hva han er med på, i alle hypotetiske tilfeller:

Se følgende om doxologisk toxilogi og pave Gregor 7 her, (i siste del av artikkelen)):

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Når vi så finner skråsikre uttalelser og utgreiinger om hvor forferdelig Den russisk ortodoxe kirke er, fra bl a Johannes Morken, som – på bestilling? - skriver for Dagen rett som det er, og som ser ut til å dele Giljes meninger og tilnærminger i nær sagt det aller meste, så er det grunn til å tenke seg vel om, for den linje de begge legger seg på, kan lett føre inn i katastrofe og lidelse i stort omfang.De fungerer som hverandres fortrolig papegøyer og skriver og mener ut fra velkjente politiske maler, helt uten originalitet. Egentlig er de postmillianister: Før Jesus kommer tilbake, har de tatt på seg den oppgave det er å skape et himmelirike på denne jord og dette deres streben, blir de desto mer kravstore jo lenger det går før Kristus virkelig kommer tilbake. Avhengig som de da er av sine medhjelpere, og jo fler jo bedre, kan de komme til å påtvinge andre - ja, hele samfunn - både metoder og handlinger de i utgangspunktet ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg, og da med den beste og mest korrekte av alle gode samvittigheter. De vil da ha gjort seg helt avhengige av sine egne små putiner, putiner som er langt mer desperate og blinde enn det den stor Putin vi her snakker om er.

For disse synes egenfromheten viktigere enn freden. Vi ser omrisset i deres forhold til vesentlig og saklig islamkritikk, en kritikk de har vist at de frykter, på irrasjonelt grunnlag, vil jeg si. (De tenker begge altfor mye i det jeg kaller SAP-paradigmet, slik jeg formulerer det og behandler det andre steder her på bloggen).

Når Morken ber til Gud om at han må sende mer lidelse (for de som er på den rette og emosjonelt korrekte), forteller det drøss om tilstanden til disse folka. De forlanger martyrium og heroisme av folk, på emosjonalistisk eller emotativt grunnlag. (Det nytter ikke å hente frem generiske floskler fra Bibelen og til egen fordel i den tro at dette i seg selv kan frelse folk). 

Det overordentlig perverse i dette er, at de kristne, av disse folka, veldig sjelden – hvis overhodet - forlanger martyrium i møte med muslimske overgrep og forfølgelse i den muslimske verden, nei, her krever man dialog og toleranse. Overfor Kirill og Den russisk ortodoxe kirke forlanger man nå imidlertid det umulige, særlig hvis vi ser Kirills underforståtte eller stilltiende støtte til Putin, i historisk perspektiv i all sin gru, - og da kan man kanskje forstå at det er bedre å holde støt kurs og hodet kaldt, uten at man av den grunn kan anklages for å ha et udelt kaldt og delt hjerte. 

Se f eks disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/morken-lidelsen-og-libanon-en-reise-i.html

«Må du bygge din kirke gjennom lidelse»:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html

Generelt vil Gilje at vår kirke – og alle kristne her i landet - skal bli mer politisk engasjert. Samtidig vil han at Den russisk ortodoxe kirke mindre politisert. I seg selv røper Gilje at han vil styre den russiske kriken politisk, slik at den ikke støtter Putin og hans politikk.

Men hvilken (kirkepolitisk) politikk er mest kristen? Vel, Gilje vet svaret. Han vet hva Gud vil svare. Han vet – uten ironi - hva Jesus virkelig mente da han sa «Gi keiseren hva keiserens er». Og han vet hva Paulus mente da han bød kristne å vise respekt for myndighetene og de styrende, underforstått: De var, ifølge Morken, ikke innsatt av Gud for å operere i Det verdslige regimente, i politikkens og våpenmaktens sfære.

Men, ja visst: Det finns eksempler i historien på at kristne ved å gjøre seg underdanige for makter og myndigheter faktisk holdt folk nede i elendighet og fattigdom, silt og tørst, ikke fordi de var feige, men fordi prestene tjente makthavere, undertrykkere og reaksjonære, ikke bare med bibelsitater, men også med høyst verdslig, dvs politisk retorikk. At man så reiser seg mot slike ting, er forståelig og nødvendig.

Vi så også i 1930-årene forsøk fra mange kristne på å gjøre kristendommen «tysk». Det var nesten utrolig mange lutheranere som gikk inn for en slik farlig vri, «die Deutsche Christne» var ingen liten og tafatt gruppe. Studier fra denne tiden forteller om slåsskamper i krikene; her var plutselig alt blitt politisk. (Les: Twisted Cross av Doris L. Bergen).

Men her var altså mye styrt nettopp ovenfra, dvs politisk. Mot denne tendensen gikk den berømte sveitsiske teologen, den reformerte Carl Barth.

Å gjøre kriken mer politisk, kan ha svært uheldige konsekvenser. De russisk ortodoxe kristne på sin side har lært seg å forvente at deres kirke nettopp ikke er politisk, at det fins en trygg havn der for alle troende, et sted hvor alle sjelers frels kan skje, helt uavhengig av en mer eller mindre vindskeiv politikk til enhver tid og helt uavhengig av den enkeltes feilsteg og korrupte og korrumperende ideologi.  

Vi kan lett komme i følgende posisjon, i den posisjon som Bukharin befant seg i – han var «meget politisk og servilt betinget emosjonelt korrekt:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mimir-kristjansson-redaktr-gilje-og-de.html

Ved å gjøre kirken mer politisk her, kan vi her bidra til å fra den enkelte russisk ortodoxe kristne sin trygge havn, sitt håp for alle, og sin frihet, faktisk. Kirill kan like godt sies å ville beskytte denne muligheten og denne kristenretten mer enn våre egne som nå vil politisere kirken ytterligere.  

 

Videre: I Norge gjennomgår nå Forsvaret en ikke ubetydelig forandring av ritualer og praksiser, her et lite glimt inn i problemstillingene som dette forårsaker og fører til:

Spørsmålet er heller om dette er klokt av Forsvaret.

Forsvaret kan og bør ikke få religiøs støtte i form av «velsignelse av våpen». Heller ikke kan man forvente religiøs legitimering eller velsignelse av forsvarspolitikk, strategiske valg og konkret militær aktivitet.

Det ville forutsette en religiøs vetorett eller overstyring, hvilket neppe noen politikere kunne akseptere. Her får tros- og livssynssamfunnene nøye seg med å bidra i den generelle debatt.

https://www.dagen.no/meninger/usunn-religionsangst-i-forsvaret/