Muslimsk verdensvid identitetskrise.

Opptøyene i den muslimske verden er et symptom på en kultur i identitetskrise. Hva kjennetegner en slik krise og hva driver den?

Identitetskriser forbindes gjerne med pubertetsproblemer, eller, hvis de kommer senere i livet, med følelse eller forestilling om ikke ”å høre til”, ikke å vite ”hvem jeg er”.

Slike kriser kan selvfølgelig være endogene; de kan ha rent fysiske eller genetiske utspring, eller de kan være miljømessig betinget. Eller det kan dreier seg om en ”dialog eller dialektisk utvikling”.

Krisen for muslimene bunner derimot i selve det fundamentet deres tro springer ut av, en tro som oppfattes som ufeilbarlig sannhet, en tro som gir full visshet om den rette vei, en vei som ikke kan endres eller forbedres, et ufravikelig budskap fra en gud som  vil den troendes vel, - eller ikke. Brudd på veien - dvs. guds forordringer, forbud og påbud – fører uvegerlig til evig fortapelse for den troende; den som ikke følger veien er vantro, dvs. han har ikke det kosteligste et menneskekan ha, nemlig tro og ære, dvs religion(en), dvs islam. De vantro er ikke verdt noe. De skal i ilden. For det har den ene gud sagt en gang for alle og dette er å oppfatte som et absolutt. Ikke-muslimer er å regne for ødelagte av sin vantro og sine vantro omgivelser og oppdragelse. 

Hva hvis så ”veien” ikke virker? Hva hvis andre veier over tid har vist seg å ”virke” bedre? Vel, da oppstår to forklaringer:  Det verdslige regimentet som styrer den troende er korrupt, dvs. det representerer i seg selv et avvik fra veien, eller så er er det ytre krefter, krefter som har spist seg inn på den rette lære utenfra. Det kan ikke gis andre forklaringer. Det er nødt for å finnes en syndebukk. Noe annet forekommer en utenkelig. Man er derfor nødt for å ha rett.

Når tingene ikke virker som de skal for muslimer, må forklaringen og årsakene søkes utenfra islam selv. Det er dette muslimene nå har gjort i flere hundre år. Man har funnet forklaringen på sin egen tilbakståenhet utenfor islam. De er de vantros skyld. Kolonialismen, kapitalismen  eller materialismens skyld, kort sagt alt vestlig. (Kanskje identiteskrisen nå kan føre til en erkjennelse av at islam og den muslimske verden nå er blitt "voksen" og at ansvaret nå må tas av muslimene selv, uten å forklare og legge skylden for misæren på andres skuldre?)

Når vi så får opptøyer i hjertet av det allmuslimske verdensterritorium mot egne representanter, representatnter som sier selv at de representerer den ene sanne gud og den ene sanne religion,  kan dette tyde på dyp, kollektiv (og kronisk?) identiteskrise.

Hva kjennetegner er slik krise? Jo, fremfor alt dette at man er lett suggesibel, man lar seg lett rive med og man lar seg  gjerne drive med av krefter eller veivisere som hjelper en nettopp til å glemme seg selv, i den erkjennelse at de troende kan ta feil.  Identiteskrise medfører nemlig smerte, en smerte man helst vil fortest – og lettest mulig - mulig ut av. Man tvinges i en slik klemme nærmest da til å be om å bli suggerert, for ellers har man vansker med å utholde tilstanden, (den kan forvørig sammenlignes med dette å føle seg ekstremt forlatt og ensom og med alle ulike reaksjoner på dette). Hvis en slik identiteskrise i tillegg ledsages av mer eller mindre gryende eller kroniske mindreverdskomplekser, og da altså parret med innbilt storhet, kan situasjonen oppfattes som totalt uutholdelig og man tyr til nær sagt ethvert virkemiddel som kan lindre smerten eller forandre den situasjon som betinger hele paradigmet: Å ty til vold kjennes som en befrielse. Man mister sin moralske sans. Årsak og virkingsforhold som mulig verktøy for å løse knippet av knuter, fortrenges.

Det foreligger ingen andre opsjoner. Her skal det ikke tas fanger. Man klarer ikke å ta inn over seg og erkjenne ”hele bildet”. Man havner i ekstremsubjektivitet. Og når man da så finner sammen med andre som ”lider” av det samme, akkumuleres uten skrupler all lidelse og forener seg i eksplosiv aggresjon.

Kan man forebygge slike oppbygninger av frustrasjon, hat og aggresjon?

Ja, men bare hvis miljøet er oppsatt på å bygge på fornuft og sannhet, dvs. en Gud som står bundet til skaperverkets iboende og skapte lover, (hvilket Allah ikke gjør. Allah er en kaprisiøs gud).

Hva hvis sannheten underrykkes av selve relgionen?

Jo, da blir katastrofen kronisk og det er dette som er tilfell nå i denn arabiske eller verdensvide muslimske identitetskrise. For å komme ut av denne vonde sirkel må hele den muslimske verden velge: Sannhet eller evig forvirring, kaos, vold og anarki manifistert i kontinuerlige små eller store borgerkriger. Innbyrdes-krig eller krig mot det endogene i selve religionen.

Det er islam i seg selv som er årsak til identitetskrisen. Og grunnen er at islam fornketer sannheten.

Den tilber en pervertert guddom, - en gud som hater, men som ikke hater Synden - beskylder jøder og kristne for å bygge på forvrengte eller forfalske historiske kilder og åpenbaring og fremstiller jødenes og de kristnes Gud som en avgud (hvis tilbedelse av er vantro) og dermed belagt med dødsstraff.

Det er her hele krisen bunner. Gad nordmenn snart turde innse dette og agere på det. For uten at Vesten tar tak i den radikale og helt fundamentale ulikheten det faktisk er mellom religionenens gudsbilde – som konstituerer gudsrelasjonen -  vil krisen bare forverrre seg og til slutt ende – akkurat som Koranen selv forteller – med et forsøk på å eliminere all gudstro som ikke er Allah-tro. Med alle midler. For krisen i den muslimske verden vil før eller siden ende med at ”den sterkeste” vinner innen islam og det betyr at den eller de som best klarer å nyttiggjøre seg av den indre spilittelse - og med den den indre lidelse og på sikt uutholdelige smerte – til på nytt å samle kreftene ved igjen og igjen å konsentrere seg om å legge skylden på ”de andre”, de vantro, manifistert i projisert demoni.  Islam er i stadig implosjon, men en implosjon som foreløpig nærmest naturnødvendig alltid snur seg og resulterer i eksplosjon. 

Det er her det stikker. Og det er dette Vesten bør se og ta i tu med. I stedet ser vi at Vesten faktisk hjelper muslimene til å forbli i sin religion, en religion med et gudsbilde som i det vesentlige bygger på misoppfatninger

av f eks jødedom og kristendom.

For å ta et ferskt eksempel: Den uredde islamkritikeren og høyrepolitikeren Hallgrim Berg har en kronikk i Velsignet Helg den 29. januar d.a. Her skriver han (plassmangel?):

"Mykje ville vera vunne dersom styresmaktene i fleire europeiske land tok til å skjøne fylgjande: Kristendom og islam er ikkje berre to ulike variantar av religion, men to kulturar som står på kvar si side av Opplysningstida ... ".

Men er det så enkelt? Å, nei, Hallgrim Berg. Hvorfor benytter du ikke anledningen (i kronikken) til å ta opp selve gudsbildet og hvor forkjellig dette er i islam og kristendommen?

Få, hvis noen, tør visst ta opp dette radikale spørsmålet i MSM og ellers i samfunnet generelt i dag. Selve spørsmålets kjerne skal visst ligge og blir visst liggende  i mørket og skal ikke røres, nærmest for enhver pris. Vi styres utenom av en nesten umerkelig og usynlig kraft, en bøyg. Men en slik innstilling eller en slik holdning til spørsmålet vitner om frykt. Man er nok klar over hvilke "krefter" som her ligger skjult og som kan utløse enorme konsekvenser, hvis spørsmålet virkelig skulle tas opp i fullt dagslys.  Vi velger i stedet å leve i selvpåført frykt, ikke så mye frykt for islam i seg selv, nei, men for oss selv. Ja, vi har kanskje fjernet oss så mye fra våre tradisjoner og vår felles tro, som ligger under hele verdens- og gudbildet vårt, så mye at vi ikke engang makter å se at problemstillingen finnes (men som  før eller siden må tas tas tak i og belyses i all sin dybde og med all sin sprengkraft), - vi har i stedet "innført" en tabukultur, en kultur som følgelig må bygges på irrasjonell frykt, stikk imot hva de fleste vil tro og er seg bevisst.

Vi kan som Scruton sier kalle denne frykten "oikofobi". Men vi kan også kalle denne vår egen identitetskrise som kristofobi, (en term vi ikke vet hvem som har myntet).