Ikke for å fornærme noen, men ...

Skal folket kjennes på sine ledere?  Blir folk slik lederen deres er, eller var? Hva gjør det med et menneske at det skal be de samme bønnene hele 17 ganger om dagen, for å kunne tilfredsstille kravet til å være en helt igjennom sann og from troende?

Muslimene vil gjerne være kjent av å følge det såkalte idealmennesket, profeten  Muhammeds eksempel,  nesten  til punkt å prikke og jo mer jo bedre. Hvis da Muhammed erklæres sinnsyk – eller iallfall tilnærmet sinnsyk eller sterkt nevrotisk eller sterkt eller svakt narcissisistisk, for ikke å si psykopatisk – vil da også alle etterfølgerne hans, dvs alle muslimer i dag, da også måtte betraktes som tilnærmet sinnsyke eller iallfall sterkt nevrotiske? Eller kanskje narcissistiske osv?

Vel.  Av alle de friske muslimene jeg har møtt, har ingen vært sinnsyke. Men så har jeg heller aldri vært i en moske eller på soverommet hos et muslimsk ektepar. Jeg har f eks aldri truffet muslimer som har problemer med å tilfredsstille sine koner etter prinsippet om likebehandling – hvis de lever polygamt - og jeg har aldri truffet muslimske kvinner som føler eller har følt seg undertrykket på soverommet og under dyna av sin muslimske ektemenn. 

Jeg har rett og slett ikke hatt tid og mot til å etterforske og spørre og grave om disse tingene og  så har da heller ingen av de muslimer jeg har møtt vært  synderlig ivrige etter å fortelle om hva som skjer med dem, hva de føler og hva de tenker. I så måte er muslimske kvinner og menn nokså like oss andre vil jeg tro, vi bretter ikke ut om det mest intime, vi holder det for oss selv, kanskje i frykt for å bli avslørt som ubrukelig eller mindre gode og artistiske enn andre, folk som vil kunne hovere og rose seg selv og prise seg lykkelige over hvor suverene de selv er. (Slik Muhammed faktisk gjorde, idet han utbasunerte slike detaljer i selveste Koranen, hvilket faktisk fikk muslimer til å beundre ham, slik mange gjør til dags dato, i stedet for å forakte ham). 

Dette betyr imidlertid ikke at islam ikke er en kvinneundertrykkende ideologi  og det betyr selvsagt heller ikke at alle muslimske menn klarer å gi hver av sine koner nøyaktig den samme behandling, måtte det nå være på lakenet eller utenfor, slik religionen, dvs. Allah, krever av dem. 

Men nok om dette her. Vi skriver ikke for å fornærme noen, verken profeten eller muslimer generelt, vi skriver rett og slett fordi vi kanskje ikke forstår dere og kanskje ikke har mot og stamina nok til å forstå dere og kanskje fordi vi ikke har fått med oss hva dere egentlig står for, hva dere egntlig tror på og hva dere egentlig vil. Vi skriver kun for å få tydeligere svar på ting som ennå for oss ligger noe i det uklare.

Så derfor tør vi å si følgende: Vi kan ikke skjønne annet enn at islam er et trossystem som passer utmerket til å fremkalle og forsterke noen av menneskets dårligste sider, som f eks å gjøre oss til rigide, inkreative vanemennesker, i det daglige. Men det er verre, mye verre: Muslimer loves så å si en ”himmelsk” belønning for dette, hvilket går imot min forstand.  Dessuten gis en muslim guddommelig konsesjon for at man kan skjære halsen over på noen som fornærmer profeten og hans nevroser, et trossystem som uttrykkelig kommanderer disiplene til å ta  livet av annerledestroende og vantro som ikke frivillig underkaster seg islam og blir muslim. 

Islam truer folk til å be den samme bønnen 17 ganger om dagen, etter at man har vasket seg rituelt,  (ikke vasket seg skikkelig?). De muslimske bønnene gjentas gang etter gang: Det repeteres igjen og igjen at det fins mennesker – gjerne her  i nabolaget -  som går på den gale veien, den veien som fører rett til helvete, og dette  er alle de som er vantro og ikke tror på Allah, dvs alle  ikke-muslimer.

17 ganger i løpet av døgnet må den tronende forsikre seg om at det er nettopp han – og andre like-troende - som følger den rette veien. 17 ganger om dagen får han høre at nettopp han er utvalgt av Allah til å tro at han har den rette tro, en tro som er radikalt mye bedre enn alle andre "troer".

17 ganger dag og natt blir den troende påminnet at han er en del av et fellesskap (umma) som er bedre enn alle andre fellesskap, og det til og med et fellesskap som nå etter Muhammed altså har en spesiell rett og plikt til å dominere alle andre.

For tiden er dette 2/3 – 3 milliarder mennesker -  av menneskeheten. Alle disse skal i helvete ifølge profetens egne ord og Allahs forsikringer.

Dette er sterkt frihetsberøvende, sinnsforstyrrende, dypt sentimentalt, djevelsk tragisk  og sterkt unaturlig for et menneske. Det er rett og slett sykt. Islam er en livslang tvangsprosess, en forblindelsesprosess, et liv i konstant frykt for at Allah en vakker dag skal viske en i øret at man skal gå ut og drepe, og at du har plikt til å ofre liv og eiendom og drepe og la deg drepe, hvis og når Allah vil. 

Og, ja, det står i Koranen.

Tvangen er like tåpelig som demonisk  begrunnet og vitner om en så til de grader alvorlig sinnsforstyrrelse  at Allah  selv uttrykkelig måtte få seg til å si at ingen kan være sikker på å komme til Allahs himmel, bortsett fra de som dreper og lar seg drepe, selv om man er muslim aldri så mye.

Vi vil si, og vi gjentar at dette ikke skrives for å fornærme noen, verken profetene eller muslimene, men : Muslimene er de som farer vill og lar seg føre på ville veier. Den djevelske ironi i det hele er at muslimene ikke forstår dette, ikke vil og ikke tør å forstå det, nettopp fordi islam tvinger dem til ikke å forstå det. Det er dødsstraff for frafall – skulle dette bevise at islam har rett?

Ja, sier muslimene. Det er bevis på at islam har rett.

Men hvorfor er det slik?

Det er slik fordi det står i Koranen og fordi det er Allahs vilje. Sier muslimer.

Et menneske som argumentere slik, må etter min kleine fortåelse av det hele lide av en eller annen form for meget alvorlig mental forstyrrelse. (Vi er ikke psykologer og uttaler oss derfor ikke som spesialister, men kun som fryktende uvitende som forsøker å forstå). Likevel finner du drosjesjåfører både i Kairo og byer i Norge som nettopp argumenterer slik, men den største overbevisning. Man setter attpåtil opp en mine som om dette skulle være den mest sevfølgelig av alle selvfølgeligheter.

Det er nesten ikke til å tro og iallfall nesten ikke til å bære.

Islam er den mest menneskeforræderske religion som tenkes kan. I våre øyne. I vårt – kall det gjerne – snevre perspektiv. Den oppmuntrer til den mest barnslige måte til selvforherligelse som nesten tenkes kan og vet ikke av hva ydmykhet er. Den fordummer både sinn og hjerter. Den fremtrer som from , men er i virkeligheten ikke noe annet en eneste kronisk oppfordring til slakt av alle som ikke faller for dumheten og lar seg forføre som et annet vrak av en hore. 

Vi spør: Hvor blir psykologene av? De som kanskje kunne fortelle oss noe om hvordan vi bør forstå det hele? Hvorfor er det så få av dem som tør å komme på banen? Hvorfor er de så forbeholdne, stumme  og tilbaketrukne? Dreier det seg ikke om et spørsmål on liv og død for dem? Er deres råd at vi bare skal lene oss tilbake, og så vil det gå seg til, av seg selv?

Dette er heller ikke skrevet for å fornærme psykologene. Vi kan utmerket vel forstå deres frykt og forbehold. Det er sterke krefter ute og går her, og farlige. Å stikke hodet frem kan føles for mye for langt for noen og enhver. Hoderulling er derimot ikke et ukjent fenomen i islams historie og er en guddommelig forordnet ordning som ikke kommer til å forsvinne av seg selv med det første.

Dette er heller ikke skrevet for å fornærme verken profeten eller muslimene. Det er skrevet for å fortelle enhver muslim om hvordan et vestlig menneske kan oppfatte islam, på bakgrunn av den selvbeskrivelse islam gir av seg selv, ut fra egne skrifter og egen tradisjon. Verken mer eller mindre. Dere må tåle å høre hvordan VI reagerer, med hund og hår, så å si. Dere må kunne tåle å høre hvor forferdet VI kan bli og om hvordan vi innerst inne reagerer når vi hørere og leser alle historiene og studerer Koranen, hadithene og sunna. Dere bør forstå at det budskap Koranen og profeten forfekter i dag kan skremme noen og enhver som ikke er født inn i islam, som ikke tar islam for gitt og som en selvfølge i livet. Dere bør lære dere å lytte til hva vi har å si og hva vi mener og hva vi føler i møtet med den religion dere forfekter og som dere er forpliktet av og forpliktet på, men  som er ny og farlig fremmed for oss og som ofte virker skremmende på oss, men kanskje ikke for dere. Dere bør dessuten begynne å lytte mer til deres egne indre stemme og forsøke å få fatt i hva deres ”indre menneske” sier i deres eget møte med sider av deres religion og tro som dere tideligere ikke visste eksisterte engang, men som dere nå har fått sjansen til å studere i full bredde, fordi dette er mulig for dere her i Vesten og fordi dere oppfordres til det og fordi det burde være til fordel for dere og til deres eget beste å gjøre det, både på både lang og kort sikt. For først når dere åpner dere for dette, kan vi ha noe håp om større samforståelse og mindre agg og frykt mellom oss. Først når begge parter viser vilje til å forstå og bli forstått ut fra fornuft, historiske fakta og faktabeskrivelser og først når alle sider av både vårt system og deres system kan belyses i autentisk nysgjerrighet og uten at den begrenses eller legges føringer på uten at fordommer og angst skal få lov å ri våre premisser – først da vil vi kunne ha et håp om fredelig sameksistens for alle fremtid her i landet og først da vil vi – om mulig – gjensidig kunne bidra med å bygge hverandre opp og forberede oss i felles anstrengelser for å kunne møte den fremtids utfordringer vi alle parter – uavhengig av tro og tradisjon - kommer til å møte og stå overfor i all sin bredde. 

Og ja, kall oss gjerne islamofobe og si gjerne at vi lider av irrasjonell frykt og at vi ikke har noe å frykte. Fornærm oss gjerne og si det som det er, og uttrykk gjerne hva dere føler og får gjerne frem alt dere måtte gå og bære på av frykt og fornemmelser av OSS. Formuler det, skrik det ut og still oss gjerne til ansvar. Men gjør det iallfall med den intensjon at sannheten må frem og kunne legges på bordet foran og mellom oss, og i oss alle. Vi er alle tjent med det, noe dere helt sikkert vil være enig i. Fortelle oss om deres frykt for nåtid så vel som for fremtid. Fortell oss hvor skoen trykker. Legg frem deres klagemål på oss og protester gjerne i gatene hvis dere mener dere undertrykt eller forfulgt.

Men det både dere og vi skal frykte mest av alt er at vi begge før eller senere blir tvunget av omstendigheter og forhold til å undertrykke, fordreie og glemme selve det alt dette dreier seg om til syvende og sist nemlig: Sannheten selv og selve frelsesmuligheten - redningen - for alle i den tid som kommer og som vil bli vår felles fremtid. Kanskje for all tid.