Vel, du er ikke alene, men de fleste nøyer seg med mindre og sier til seg selv; Jeg er meg selv nok. (Fordi jeg både har rett til det, plikt til det og fordi jeg fortejener det). Men det er aldri bare nok, knapt bare mer enn nok. Hvor mange barnelik og andre lik, må vi utholde, - å ta inn over oss? Hva er en celleklump?
Ok. Greit nok, I de fleste «tilfeller». Men av og til forsøker jeg like vel, - og her følger noen av de nå etter hvert svært mange tekster jeg har tatt vare på, tekster som, når jeg tenker etter, faktisk har bidratt med sitt, i mitt og mange andres svært spennende og kreative liv. Jeg er derfor optimist.
Jeg legger ut tekstene i bruddstykker, uten noe om og men imellom, for dette er ikke noen akademisk avhandling. Formålet er en oppfordring til leseren om selv å sette sammen til et større byggverk, et sett av tankeforutsetninger jeg tror kan bli av større betydning fremover, i og med at «utfordringene» aldri ser ut til å ta slutt, på en verdig måte. Med krig og alt. Av og til synes jeg at folk er flinke som holder ut i denne jammerdal, som riktig nok øyner lys i tunnelen, og som derfor er verdt å forsvare, så langt det går. Og forhåpentlig med «hjerteloven» skrevet på våre hjerter.
Points:
An heirloom ring with the magical ability to render its owner pleasant in the eyes of God and mankind had been passed from father to the son he loved most.
When it came to a father of three sons whom he loved equally, he promised it (in "pious weakness") to each of them.
Looking for a way to keep his promise, he had two replicas made, which were indistinguishable from the original, and gave on his deathbed a ring to each of them.
The brothers quarrelled over who owned the real ring. A wise judge admonished them that it was impossible to tell at that time – that it even could not be discounted that all three rings were replicas, the original one having been lost at some point in the past; that to find out whether one of them had the real ring it was up to them to live in such a way that their ring's powers could prove true, to live a life that is pleasant in the eyes of God and mankind rather than expecting the ring's miraculous powers to do so.
Nathan
compares this to religion, saying that each of us lives by the religion we have
learned from those we respect. (Lessing
1779).
-
A group of blind men (or men in the dark) touch an elephant to learn what it is like. Each one feels a different part, but only one part, such as the side or the tusk.
They then compare notes and learn that they are in complete disagreement.
The stories differ primarily in how the elephant's body parts are described, how violent the conflict becomes and how (or if) the conflict among the men and their perspectives is resolved.
In some versions, they stop talking, start listening and collaborate to "see" the full elephant. When a sighted man walks by and sees the entire elephant all at once, they also learn they are blind.
While one's subjective experience is true, it may not be the totality of truth. If the sighted man was deaf, he would not hear the elephant bellow.
Denying something you cannot perceive ends up becoming an argument for your limitations.
-
En av fangene blir så frigjort og tvunget til å reise seg og vende om. Øynene hans blendes av lyset fra bålet, og figurene som passerer forbi ser plutselig mindre ut i virkeligheten enn deres skygger på bakveggen. Nå kan han ikke tro sine egne øyne og det tar tid før han skjønner at skyggene på veggen er mindre virkelige enn figurene og bålet.
På samme måte hvis han blir trukket ut av hulen til sollyset hvor hans øyne vil bli blendet. Først ser han bare de mørkeste former, skyggene, og så lysere og klarere gjenstander. Det siste han vil kunne se, er solen … :
«... dette er det som skaper årstidene og årets gang, som hersker over alle synlige ting, og som på en vis måte er årsaken til alle de ting de har sett.»
Den nå opplyste, frigitte fangen vil uten tvil ønske å kunne vende tilbake til hulen for å befri sine medfanger og forklare for dem hva som er grunnen til, at det er solen som er den grunnleggende årsaken. Problemet er at de ikke har lyst til å bli frigitt. Når han stiger ned i hulen igjen må hans øyne først tilpasse seg, og for en tid vil han være dårligere enn de andre med å gjenkjenne formene av skyggene på bakveggen. De vil ikke høre på ham - de vil ikke få sin oppfatning av hva som er virkelig rokket ved, og dreper ham.
Skyggene av virkeligheten og solen er årsaken til alt.
Platon : « ...med vilkårene i fengselet og bålets lys med solens styrke. Og hvis man antar at oppstigningen og betraktningen av tingene utenfor er sjelens oppstigning til forståelsen, vil du ikke misforstå min antagelse ... Min drøm er, slik det forekommer meg, at den siste ting man kan forstå, og som sjeldent blir forstått, er ideen om det gode. Når den er forstått, tvinger den oss til den konklusjon at dette er i sannhet årsaken til alle ting, til alt som er riktig og vakkert, som føder den synlige verdens lys, som er lysets opprinnelse, og som selv er den ekte kilde til sannhet og fornuft i den forståelige verden... mens han stadig blinker i tussmørket, og før han er blitt tilstrekkelig tilpasset til det omgivende mørke, er han tvunget til i rettssal eller andre steder for å drøfte rettferdighetens skygger eller de bilder som kaster skyggene, og til å føre diskusjoner om oppfattelsen av disse ting i sinnet hos noen som aldri har sett selve rettferdigheten.»
Hjertet – Frank Capra, 1983:
Da gudene skapte himmel og jord – ifølge en gammel historie fra Østen – ble de stående med ett uløst problem: Hvor skulle de gjemme sannheten?
De ville ikke at svaret skulle være for opplagt siden selve menneskets søkning etter sannheten, ville gi dem stor tilfredsstillelse å betrakte.
En av gudene foreslo å gjemme den på den høyeste fjelltoppen; en annen foreslo den fjerneste stjernen.
Den tredje foreslo at den burde gjemmes i den mørkeste og dypeste abyss; og en annen foreslo på baksiden av månen.
Til slutt foreslo
den eldste guden: Nei, nei, vi gjemmer sannheten i hvert enkelt menneskes
hjerte, - på den måten vil de søke den overalt i universet, før de finner den …
(Living Magically, Gill Edwards, s 45, 1991).
Neale Donald Walch, Conversations with God, 1991- argumenterer røfly for sin ”godhet” på følgende måte:
Gud er den største entitet som tenkes kan
Så Gud er – eller omfatter - alle ting
Alle ting kan imidlertid ikke være bevisst seg selv, (Eller: Ha bevissthet om seg selv i alle entiteter samtidig?)
Gud kan følgelig ikke erfare seg selv som Gud annet gjennom ”deler” av seg selv som har bevissthet
Disse delene er du og jeg
Men alle ting er alt som er
Så det er egentlig bare en ”ting”
Derfor kan vi droppe forskjelligheten mellom Alle og dets deler
Vi er derfor ikke bare deler av Gud – vi ER Gud
Det fins imidlertid bare EN av oss
Derfor: Gud er MEG …
(s 265 i J. Budziszewski: What we can’t not know, 2003)
-
This little booklet by Greg Koukl is outstanding. He categorizes over 100 Scriptures demonstrating how and why Jesus is the only means of salvation that God has provided by which all mankind must be saved. He gives the following nine reasons and then substantiates each reason with various Scriptures.
Reason #1: Jesus Is the Only Source of Salvation for the World
Reason #2: Jesus Is The Father's Choice
Reason #3: Rejection of Jesus is Rejection of the Father
Reason #4: Rejection of Jesus Brings Judgment and Wrath; Belief in Jesus Rescues from Wrath
Reason #5: Jesus Is the One Who Provides Forgiveness from Sin
Reason #6: Many Imposters Will Claim to Provide Other Ways of Salvation
Reason #7: There Are No Other Alternatives for Salvation
Reason #8: All Nations Are to Be Given the Gospel
Reason #9: Jesus Will Be Man's Judge on the Final Day
-
Lewis - Jesus – gal?:
Jeg forsøker her å fraråde deg til å si virkelig dumme ting folk sier om ham: «Jeg er villig til å akseptere Jesus som en stor moralsk læremester, men jeg kan ikke godta hans påstand om å være Gud». For dette er noe du ikke må si. Et menneske som kun var et menneske og sa slike ting som Jesus sa, ville ikke være en god moralsk læremester. Han ville enten ha vært fullstendig sprø – på linje med en som tror han er et speilegg – eller Djevelen fra helvete selv.
Du må bestemme deg. Enten dreier det seg her om Guds Sønn selv eller så har vi med en forrykt person å gjøre, eller noe verre. Du kan enten sperre ham inne som en tosk, du kan spytte på ham eller drepe ham som en demon, eller du kan falle ned fremfor føttene hans og tiltale ham Herre og Gud. Men ikke nærm deg ham med nedlatende tullprat om at han er en menneskelig pedagog. Han lar deg ikke velge hva du vil mene. Det var heller ikke meningen at du skulle. ..
Det finnes ikke noe møte på halvveien, og det finnes ingen parallell i andre religioner; Hvis du hadde møtt Buddha og spurt ham: Er du Brahmas sønn?», vill han ha sagt: Min sønn, du er langt inne i illusjonen». Hvis du hadde oppsøkt Sokrates og spurt: «Er du sønn av Zeus?», ville han ha ledd av deg. Og hvis du hadde truffet Muhammed og spurt ham: «Er du Allah?», så ville han først ha revet i sund sin klær og så ville han ha kappet av deg hodet».
-
Jesus Kristus av Nasaret er en paradoksal type. Ingen annen historisk person innehar så mange dimensjoner som personen Jesus i Det nye testamentet. Han er sølibat asketiker som gjerne deler et overdådig måltid mat med mennesker av denne verden og som forandrer vann til vin i et bryllup. Han er en apokalyptisk profet i det ene øyeblikk og en praktisk moralforkynner i det annet. Han er en intens kritiker av jødisk lov, men insisterer samtidig på at han oppfyller denne loven i stedet for å undergrave den. Han forkynner nødvendigheten av å snu opp ned på maktforholdene i samfunnet, men unngår å fremsette direkte politiske krav. Han lover å sette barn opp mot sine foreldre og forbyr skilsmisse; han har omgang med prostituerte samtidig som han fordømmer vellystige tanker. Han kommer med ville påstander om sitt forhold til Gud og sin egen guddommelighet uten dermed å vise vanlige tegn til stormannsgalskap; Han er for like rettigheter og plikter for alle samtidig som han understreker nødvendigheten av hierarkiske ordninger; han kan være tålmodig like fritt som utålmodig og like uendelig imøtekommende som fordømmende. Han knesetter umulig standarder for deretter å tilgi de verste syndere. Han velsigner fredselskere på den ene side, men lover at han ikke er kommet med fred, men med sannhetens sverd. Han er en supermann i et perspektiv, men et menneske som gråter i et annet. Han presenterer seg etter døden som oppstanden og den samme som før, men uten at kroppen hans er den samme, men derimot en helt ny åndelig størrelse, og i tillegg noe enda mer merkelig: På en og samme tid kjød og ånd, en skikkelse som kan gå tvers gjennom husvegger og som er gjenkjennelig, men likevel totalt omskapt samtidig som sårene på kroppen etter korsfestelsen kan bekreftes ved berøring. (Oversatt og tillempet fra Ross Douthat, Bad Religion, s 153)
-
Legende, Løgner, Lunatik eller Herre og Lord?:
Jeg har alltid eksistert, Joh 8. 58; 1. 75
Jeg holder nøklene over døden, Åpenbaringen 1. 18
Jeg har aldri syndet, Joh 8. 46
Jeg har all makt i himmelen og på jorden, Matt 28. 18
Jeg og Faderen er ett, Joh 10. 30
Jeg er din families overhode, Matt 10. 37
Jeg har makt til å tilgi synder, Mark 2. 5 – 12
Jeg er verdens lys, Joh 8. 12
Jeg er kommet som den som er lovet, Luk 24. 25 – 27
Jeg er kommet ned fra himmelen, Joh 8. 23
Jeg vil oppstå fra de døde, Mark 8. 31
Jeg er livets brød, Joh 6. 35
Jeg vil sende Guds Ånd, Joh 16. 7
Jeg vil komme tilbake til jorden, Åpenbaringen 22. 20
Jeg er en konge, Joh 18. 37
Jeg ga åndelig liv, Joh 5. 24
Jeg er den ene dere må be gjennom, Joh 16. 23 – 24
Jeg oppreiser døde og helbreder syke, Joh 11. 38; Luk 13. 32
Jeg vil dømme verden på dommens dag, Joh 5. 22 – 30
Jeg er Guds Sønn, Joh Matt 16. 16 – 17
Jeg vil oppreise de døde ved tidens slutt, Joh 5. 28 – 29
Jeg er den eneste veien til Faderen, Joh 14. 6
Mine ord vil aldri bli borte, Matt 24. 35
Den som fornekter meg, fornekter Gud selv, Luk 10. 16
(Oversatt og tillempet fra Compelling Evidence for God and the Bible av Douglas A. Jacoby, s 129 f)
Fra Markus-evangeliet:
Jesus hevder å ha rett til å tilgi synder, 2. 5. Dette blir oppfattet som blasfemi, 2. 6-7
Jesus hevder å være Herre over Sabbaten og at han har rett å omtolke Loven og at han har autoritet til å gjøre det, 10. 2-12
Jesu lære fokuserer gjerne på ham selv, ikke på G-d. «For enhver som skammer seg over meg og mine ord … over ham vil også Menneskesønnen skamme seg når Han komme med Faderens herlighet i skyene, 8. 38.
Å ta imot Jesus er å ta imot Gud. «Og den som tar i mot meg tar ikke imot meg, men ham som sendte meg», 9. 37. Jesus taler ikke om Gud isolert, men relasjon til ham selv.
Da øverstepresten Kaifas spurte Jesus direkte om Jesus var Messias, Den velsignedes Sønn, svarte Jesus: Jeg er ham, og du vil se Menneskesønnen sitte ved maktens høyre hånd og komme med skyene på himmelen, 14. 61-64.
Til disippelen Nathanael lover Jesus at han vil få se himmelen åpne seg og få se englene stige opp og ned på Menneskesønnen, John 1. 51. Dette referer til Jakob’s stige som nevnes i 1. Mos 28. 12. Her ble også Guds engler sett stige opp og ned på stigen. Dette ligger ær å tolke dithen at Jesus proklamerer seg som den guddommelige broen mellom Gud og mennesket.
Til fariseeren Nikodemus proklamerer Jesus: «Slik so Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen også bli løftet opp, slike t enhver som tror på Ham, skal ha evig liv», 2. 14-15. Jesus sier her faktisk til en fariseer – en mann som hadde viet seg til Gud og Loven, at veien til frelse ikke er å tro på Gud, men å tro på Ham selv.
Jesus sier også: Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som sendte meg. Og den som ser meg ser han som sendte meg», 12. 44-45.
-
British philosopher of religion Antony Flew (1923-2010), writing as an atheist in 1955, expanded upon a parable designed to show that there is no difference between (God as) an “invisible gardener” and there being “no gardener at all.”:
Once upon a time two explorers came upon a clearing in the jungle. In the clearing were growing many flowers and many weeds.
One explorer says, “Some gardener must tend this plot.”
The other disagrees, “There is no gardener.”
So they pitch their tents and set a watch.
No gardener is ever seen.
“But perhaps he is an invisible gardener.”
So they set up a barbed-wire fence. They electrify it. They patrol with bloodhounds. (For they remember how H. G. Well’s The Invisible Man could be both smelt and touched though he could not be seen.)
But
no shrieks ever suggest that some intruder has received a shock. No movements
of the wire ever betray an invisible climber. The bloodhounds never give cry.
Yet still the Believer is not convinced. “But there is a gardener, invisible, intangible, insensible, to electric shocks, a gardener who has no scent and makes no sound, a gardener who comes secretly to look after the garden which he loves.”
At last the Skeptic despairs, “But what remains of your original assertion? Just how does what you call an invisible, intangible, eternally elusive gardener differ from an imaginary gardener or even from no gardener at all?”
John Frame counters with a parable of his own:
Once upon a time two explorers came upon a clearing in the jungle.
A man was there, pulling weeds, applying fertilizer, trimming branches. The man turned to the explorers and introduced himself as the royal gardener. One explorer shook his hand and exchanged pleasantries.
The other ignored the gardener and turned away: “There can be no gardener in this part of the jungle,” he said; “this must be some trick.”
They pitch camp. Every day the gardener arrives, tends the plot. Soon the plot is bursting with perfectly arranged blooms.
“He’s only doing it because we’re here—to fool us into thinking this is a royal garden.”
The gardener takes them to a royal palace, introduces the explorers to a score of officials who verify the gardener’s status.
Then the skeptic tries a last resort: “Our senses are deceiving us. There is no gardener, no blooms, no palace, no officials. It’s still a hoax!”
Finally the believer despairs: “But what remains of your original assertion? Just how does this mirage, as you call it, differ from a real gardener?”
—John M. Frame, “God and Biblical Language: Transcendence and Immanence,” God’s Inerrant Word, ed. J. W. Montgomery (Minneapolis: Bethany Fellowship, 1974), p. 171. her
Viktig: Hvor finner vi disse følgende spørsmålene i islam?
Jesu spørsmål, (funnet på nettet, ukjent kompilatør):
1. And if you greet your brethren only, what is unusual about that? Do not the unbelievers do the same? (Matt 5:47)
2. Can any of you by worrying add a single moment to your lifespan? Matt 6:27
3. Why are you anxious about clothes? Matt 6:28
4. Why do you notice the splinter in your brother’s eye yet fail to perceive the wooden beam in your own eye? (Matt 7:2)
5. Do people pick grapes from thornbushes or figs from thistles? (Matt 7:16)
6. Why are you terrified? (Matt 8:26)
7. Why do you harbor evil thoughts? (Matt 9:4)
8. Can the wedding guests mourn so long as the Bridegroom is with them? (Matt 9:15)
9. Do you believe I can do this? (Matt 9:28)
10. What did you go out to the desert to see? (Matt 11:8)
11. To what shall I compare this generation? (Matt 11:6)
12. Which of you who has a sheep that falls into a pit on the Sabbath will not take hold of it and lift it out? (Matt 12:11)
13. How can anyone enter a strong man’s house and take hold of his possessions unless he first ties up the strong man? (Matt 12:29)
14. You brood of vipers! How can you say god things when you are evil? (Matt 12:34)
15. Who is my mother? Who are my brothers? (Matt 12:48)
16. Why did you doubt? (Matt 14:31)
17. And why do you break the commandments of God for the sake of your tradition? (Matt 15:3)
18. How many loaves do you have? (Matt 15:34)
19. Do you not yet understand? (Matt 16:8)
20. Who do people say the Son of Man is? (Matt 16:13)
21. But who do you say that I am? (Matt 16:15)
22. What profit would there be for one to gain the whole world and forfeit his life and what can one give in exchange for his life? (Matt 16:26)
23. O faithless and perverse generation how long must I endure you? (Matt 17:17)
24. Why do you ask me about what is good? (Matt 19:16)
25. Can you drink the cup that I am going to drink? (Matt 20:22)
26. What do you want me to do for you? (Matt 20:32)
27. Did you never read the scriptures? (Matt 21:42)
28. Why are you testing me? (Matt 22:18)
29. Blind fools, which is greater, the gold or the temple that makes the gold sacred….the gift of the altar that makes the gift sacred? (Matt 23:17-19)
30. How are you to avoid being sentenced to hell? (Matt 23:33)
31. Why do you make trouble for the woman? (Matt 26:10)
32. Could you not watch for me one brief hour? (Matt 26:40)
33. Do you think I cannot call upon my Father and he will not provide me at this moment with more than 12 legions of angels? (Matt 26:53)
34. Have you come out as against a robber with swords and clubs to seize me? (Matt 26:53)
35. My God, My God, Why have you forsaken me? (Matt 27:46)
36. Why are you thinking such things in your heart? (Mark 2:8)
37. Is a lamp brought to be put under a basket or under a bed rather than on a lamp stand? (Mark 4:21)
38. Who has touched my clothes? (Mark 5:30)
39. Why this commotion and weeping? (Mark 5:39)
40. Are even you likewise without understanding? (Mark 7:18)
41. Why does this generation seek a sign? (Mark 8:12)
42. Do you not yet understand or comprehend? Are your hearts hardened? Do you have eyes and still not see? Ears and not hear? (Mark 8:17-18)
43. How many wicker baskets full of leftover fragments did you pick up? (Mark 8:19)
44. [To the Blind man] Do you see anything? (Mark 8:23)
45. What were arguing about on the way? (Mark 9:33)
46. Salt is good, but what if salt becomes flat? (Mark 9:50)
47. What did Moses command you? (Mark 10:3)
48. Do you see these great buildings? They will all be thrown down. (Mark 13:2)
49. Simon, are you asleep? (Mark 14:37)
50. Why were you looking for me? (Luke 2:49)
51. What are you thinking in your hearts? (Luke 5:22)
52. Why do you call me ‘Lord, Lord’ and not do what I command? (Luke 6:46)
53. Where is your faith (Luke 8:25)
54. What is your name? (Luke 8:30)
55. Who touched me? (Luke 8:45)
56. Will you be exalted to heaven? (Luke 10:15)
57. What is written in the law? How do you read it? (Luke 10:26)
58. Which of these three in your opinion was neighbor to the robber’s victim? (Luke 10:36)
59. Did not the maker of the outside also make the inside? (Luke 11:40)
60. Friend, who appointed me as your judge and arbiter? (Luke 12:14)
61. If even the smallest things are beyond your control, why are you anxious about the rest? (Luke 12:26)
62. Why do you not judge for yourself what is right? (Luke 12:57)
63. What king, marching into battle would not first sit down and decide whether with ten thousand troops he can successfully oppose another king marching upon him with twenty thousand troops? (Luke 14:31)
64. If therefore you are not trustworthy with worldly wealth, who will trust you with true wealth? (Luke 16:11)
65. Has none but this foreigner returned to give thanks to God? (Luke 17:18)
66. Will not God then secure the rights of his chosen ones who call out to him day and night? (Luke 18:7)
67. But when the Son of Man comes, will he find any faith on earth? (Luke 18:8)
68. For who is greater, the one seated a table or the one who serves? (Luke 22:27)
69. Why are you sleeping? (Luke 22:46)
70. For if these things are done when the wood is green, what will happen when it is dry? (Luke 23:31)
71. What are you discussing as you walk along? (Luke 24:17)
72. Was it not necessary that the Messiah should suffer these things and then enter his glory? (Luke 24:26)
73. Have you anything here to eat? (Luke 24:41)
74. What are you looking for? (John 1:38)
75. How does this concern of your affect me? (John 2:4)
76. You are a teacher in Israel and you do not understand this? (John 3: 10)
77. If I tell you about earthly things and you will not believe, how will you believe when I tell you of heavenly things? (John 3: 12)
78. Do you want to be well? (John 5:6)
79. How is it that you seek praise from one another and not seek the praise that comes from God? (John 5:44)
80. If you do not believe Moses’ writings how will you believe me? (John 5:47)
81. Where can we buy enough food for them to eat? (John 6:5)
82. Does this (teaching of the Eucharist) shock you? (John 6:61)
83. Do you also want to leave me? (John 6:67)
84. Why are you trying to kill me? (John 7:19)
85. Woman where are they, has no one condemned you? (John 8:10)
86. Why do you not understand what I am saying? (John 8:43)
87. Can any of you charge me with sin? (John 8:46)
88. If I am telling you the truth, why do you not believe me? (John 8:46)
89. Are there not twelve hours in a day? (John 11:9)
90. Do you believe this? (John 11:26)
91. Do you realize what I have done for you? (John 13:12)
92. Have I been with you for so long and still you do not know me? (John 14:9)
93. Whom are you looking for? (John 18:4)
94. Shall I not drink the cup the Father gave me? (John 18:11)
95. If I have spoken rightly, why did you strike me? (John 18:23)
96. Do you say [what you say about me] on your own or have others been telling you about me? (John 18:34)
97. Have you come to believe because you have seen me? (John 20:29)
98. Do you love me? (John 21:16)
99. What if I want John to remain until I come? 100 What concern is it of yours? (John 21:22)
-
Islam: Ghazali og kamelen:
Therefore, the role of repentance is not sorrow for a transgression of a moral law per se, but more of a returning to the proper actions as found in the revelation of the Qur'an. Repentance affords the obedient Muslim to polish the mirror of his soul in order to reflect upon the attributes of God, in order to experience "knowing" God. Repentance is ceasing from sin, and embracing again the commandments of God as expressed through Islam. This notion of repentance as being a "returning to" as opposed to the Christian notion of repentance as a "turning from" is illustrated in a story al-Ghazali told on this topic. The story goes:
Accompanied by his camel which bore his food and drink, a traveler came to an arid desert. He laid down his head and napped. He awoke and his camel was gone. He searched for it until the heat and thirst overcame him, et cetera. He said, I will return whence I started and sleep until I die. He proceeded to place his head upon his arm so as to die. Then he was aroused, and lo, his camel stood before him, provisions intact. God's joy at the repentance of the faithful servant is more intense than that of the man on account of his camel. (Ghazali quoting Muhammad) (Stern 1990:34).
The story of the camel communicates more than repentance. It summarizes Al-Ghazali's basic view of what it means to know God and how to relate to Him. The camel is independent by nature, and subject to his passions. The camel is dependant upon his master, because the master alone knows how to draw water form the well. Try as the camel might, he can never draw water for himself. The master, in exchange for the loyalty of the camel, provides the basics of life and generally gives the camel a better life than he would have out in the desert. Just as the camel can never enjoy a relationship beyond that of master and servant, the Muslim is limited to a knowledge of God in obedience. To know God is to obey Him. To love God is to love obeying Him.
Ecstasy for
the Sufi is not communion with God, but the degree to which the soul can
identify with the revelation of God. This identifying with God's revelation as
a way "to know" God is illustrated in the inseperable link between
the Qur'an, the names of God, and the use of dervishes and chants as the avenue
of ecstasy in the Sufi way of worship. For Al-Ghazali, identifying with God was
yielding to God's revelation, subjecting his passions, and apprehending truth.
In answer to the mystics in Islam who claim to relate with God, he says:
"Salvation is to be found in the experience of God the Beloved. It is a
constant state attainable only in the hereafter" (Stern 1990:19). To
al-Ghazali, "knowing" God is the act of understanding His attributes
and revelation while looking toward the door of death where then he would know
(relational) or be absorbed into God. (Ikke helt sikker på identifikasjon av kilden her, men jeg tror det er en tekst Lorrain Bottener).
-
Nietsche (i Trond Berg Eriksens bok av samme navn): s 140 ff:
Nietzsche har ingen tiltro til logikkens eller begrepenes upartiskhet. Logikken har sitt opphav i fiksjonen om gjenstandenes identitet og varighet. Begrepenes opphav er metaforer, forestillinger og fortolkninger som aldri griper tingenes vesen, bare deres foranderlige overflate. Men når man har glemt hvor begrepene stammer fra og metaforene i lang tid har fungert som fast skillemynt, mister de karakter av fortolkninger og blir en pant på tingenes «vesen».
Fornuften ønsker seg stillstand og evighet. Livslysten og forgjengeligheten er på kollisjonskurs. Tradisjonens løsning består i å skille verden i en «sann» og «skinnbarlig» verden. På den ene siden: fornuften og dens former. På den andre siden: kroppen og sansene. Her kjemper, som vi har sett, kristendommen og Kant på samme side. Begge løsninger er dekadanse-symptomer. Det vitner om et avkreftet liv. Metafysikken og teologiens postulater er utvikler i historiens løp uten planmessig vilje, mer eller mindre av seg selv, som et vilkårlig resultat av hevngjerrighetens skiftende behov. Dermed kan de heller ikke avvikles bare man bestemmer seg for det.
«Jeg frykter at vi ikke blir kvitt Gud, fordi vi ennå tror på grammatikken», sier Nietzsche. I denne sammenhengen står «Gud» for den «sanne» verden og de evige former som tradisjonen har postulert eksistensen av for å kompensere for den faktiske forgjengelighet. Disse illusjonene kan ikke avvikles før grammatikkens mønstre er radikalt forandret eller fjernet fra bevissthet og verdensoppfatning.
Nietzsche er fullt klar over sitt selvreferanseproblem: at det ikke er lett å undergrave tilliten til språket ved språkets egen hjelp. Men han kommer videre ved å understreke at det ikke er språket som helhet det dreier seg om, bare helt bestemte, grunnleggende kategorier i språket. «Grammatikken» er fornuftens former. Gjennom disse formene «fordømmer og forbanner» forgjengeligheten. Dermed opprettholder Gud og grammatikken hverandre gjensidig. Språkets subjekter og objekter reprodusere illusjonen om viljens enhet og tingene soliditet hver gang man former en setning.
Fornuften skaper fetisjer av alt språket berører, mener Nietzsche. «Overalt ser fornuften aktører og aksjoner. Den tror på viljen som årsak. Den tror på jeget som noe værende, å jeget som substans, og projiserer forestillingen om jegets substans på alle gjenstander – dermed skaper fornuften og språket begrepet om «tingen» … Væren blir tillagt alle ting som dens årsak. Væren får skylden. Av begrepet «jeg» følger begrepet om «væren» … Ved begynnelsen står det skjebnesvangre feiltakelse at viljen er noe som virker, at viljen er evne … I dag vet vi at den bare er ond.
Poenget er at all språkbestemt forståelse oppfattes som subjektavhengig. Egentlig finnes det hverken «årsaker» eller «virkninger», men vi makter ikke å befri oss fra språkets tvang.
Nietzsches utredninger av språkets mønstre som ramme om «virkeligheten» er – som vi senere skal se – selve utgangspunktet for den tidlige Foucaults diskursanalyse. Nietzsche sier: «Det har gitt meg store problemer, og gjør det fremdeles, at det er langt viktigere hva tingene kalles enn hva de er. Rykte, navn og utseende blir tingenes vanlige mål og vekt – og de er nesten alltid gale eller vilkårlige, som om de er kastet rundt tingene som et klesplagg av fremmed natur, fremmed for dens egen hud – at det som sies om noe vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til det gradvis vokser inn i tingen og til sist i tingens kropp. Det som først var utseende, blir til slutt nesten alltid tingens vesen og fungerer som det. Hvor dumt det ville være å anta at man bare kunne påpeke illusjonens opprinnelse og bedragets tåkeslør for å ødelegge den verden som gjelder som virkelig, den såkalte «virkelighet».
Vi kan bare ødelegge ved å skape. Men la oss heller ikke glemme: Det er nok å skape nye navn, vurderinger og sannsynligheter for på lag sikt å frembringe nye «ting». Språket bemektiger seg og tilrettelegger omgivelsene. Forbindelsen mellom språk og virkelighet hviler ikke på neon evig identitet mellom ord og ting. Tvert imot maskerer språket virkeligheten slik at masken blir ansett for virkeligheten selv. Språkbruk står alltid midt i en strid med alternativer, en strid om hvilke mønstre som skal legges på virkeligheten.
Noen forskere feirer Nietzsche som en forløper for analytisk filosofi.
N. analyserer språket for å angripe de store spørsmål fra en ny side. De analytiske filosofene vender seg mot språket fordi det er et antatt nøytralt område, hvor man slipper å foreta en rekke filosofiske valg. Dermed gjennomfører de en betraktning av språket som han ville oppfatte som en avgjørende forfalskning. Det som faktisk er historie, blir behandlet som natur.
N’s erkjennelsesteoretiske skeptisisme er en forutsetning for hans konsentrasjon om maktviljen og det perspektivistiske. Vi kommer aldri frem til en virkelighet der ute, en objektiv referanse som kunne garantere språkets, logikkens og begrepenes gyldighet. Alt de vi sier og skaper, er utkast fra en maktvilje som prøver å legge omgivelsene til rett for egen realisering. Ikke bare kunst, religion, moral og politikk, men også alle filosofiske begreper har sin kjerne i fortolkninger, dvs. reflekser av maktviljens sammenstøt med en hindring eller med sitt stoff. Dette synet på språket og begrepene fører N over i etymologiske og begrepsgenealogiske undersøkelser som peker frem mot Heideggers øvelser.
Med støtte i språket har kristendommen forkynt en sjelsatomisme som må utryddes. Sjelsbegrepet og gudsbegrepet forutsetter hverandre. Hensikten med de to begrepene var at de skulle støtte hverandre gjensidig. Derfor må de to hoder – det store og de mange små – rulle samtidig. Det finnes ikke noe «jeg» som tenker, sier N i sin avvisning av Descartes. Troen på et substansielt «jeg» …
Trump vant gairdner nietzsche berg eriksen Nei til islam
-
Pico della Miradello, fra rundt 1490:
O Adam, Vi har ikke plassert deg på et bestemt utvalgt sted eller gitt deg en skikkelse eller en funksjon som tilhører kun deg; Vi har tvert imot gitt deg behov og forstand til å anta en hvilken som helst plassering og en hvilken som helst form og funksjon som du ønsker å ha og eie. Andre skapningers natur, som er gitt, er avgrenset til det vi har bestemt dem til. Du, som dermed ikke er bundet av grenser, skal derfor selv bestemme din natur, i samsvar med din egen frie vilje, som jeg har plassert i dine hender. Jeg har plassert deg i verdens sentrum slik at du derfra kan overskue alt hva som er i verden. Vi har dannet deg verken himmelsk eller jordisk, verken dødelig eller udødelig, slik at du mer fritt og ærefullt skulle kunne forme og skape deg selv og gi deg selv en skikkelse etter eget ønske og behov. Du er i stand til å stige ned i de lavere livsformer og bli et brutalt beist; du er i stand til å bli født på nytt og bli et høyere vesen, ut fra din egen sjels beslutning. (1486 – s 215 i Tarnas The Passion of the Western Mind).
-
Mange filosofer har advart mennesket mot dette tilsynelatende fremskritt. «Et menneske som tenker» sier Rousseau, »er et degenerert dyr»; det å overskrive det organiske livs grenser betyr ikke en forbedring, men en fornedring av den menneskelige natur. Men i alle tilfelle gis der ikke noe botemiddel ot at den naturlig orden er snudd opp-ned. Mennesket kan ikke unngå sin egen bestemmelse. Det har bare å avfinne seg med sitt livs betingelser. Mennesket lever ikke i et rent fysisk univers, det lever i et symbolsk univers. Språk, myte kunst og religion er deler av dette univers. De er de forskjellige tråder, som vever det innviklede nett … I stedet for å beskjeftige seg med tingene som de er, omgås å en måte mennesket utelukkende med seg selv. Vi har lukket oss til de grader inne i språkets former, kunstens bilder og mytenes symboler eller religionens ritualer, at vi hverken kan se eller erkjenne uetn ved hjelp av slike kunstige mellomledd, Ernst Cassirer i Et essay om mennesket, 1944. -
Jean-Paul Sartre, i Eksistensialisme er humanisme, 1946:
«Dostojevski skrev: «Hvis Gud ikke eksisterte, ville alt være tillatt». Det er også eksistensialismens utgangspunkt. I virkeligheten er alt tillatt hvis Gud ikke eksisterer, og følgelig er mennesket ensomt fordi det verken inne i seg eller utenfor seg finner noe støttepunkt. For det første finner det ingen unnskyldninger. Hvis det er så at eksistensen går forut for essensen, kan man aldri forklare noe ved å henvise til en gitt og på forhånd kjent menneskenatur. Med andre ord: Det finnes ikke noen determinisme, mennesket er fritt, mennesket er frihet. Hvis Gud ikke eksisterer, finnes det heller ikke noen verdier eller påbud som rettferdiggjør vår opptreden … Vi er ensomme, uten unnskyldninger. Det er det jeg vil uttrykke med å si at mennesket er dømt til å være fritt. Dømt fordi det ikke har skapt seg selv, og likevel fritt; for når det engang er kastet inn i verden, er det ansvarlig for alt det gjør».Nei tli islam
-
Gotthold Lessing:
Tro, historie og verdslig fornuft skilte lag. Det var den religiøse historiens enhetsstiftende karakter som ble utfordret med Lessing. Bakgrunnen var at teologer, filosofer og historikere hadde begynt å still spørsmål ved de nytestamentlige forestillingenes historiske verdi. Var de tilbakelagte myter?
Lessing svarte ja.
Når det ikke kan bevises at det finnes en historisk sannhet, kan det heller ikke bevises noen ting med historiske sannheter. Det betyr at tilfeldige historiske kjensgjerninger aldri kan bli noe bevis for nødvendige fornuftssannheter.
Kirken måtte nå velge mellom frelseshistorie og fornuft. Pietistene valgte den første og dette førte til en splittelse mellom historie, frelse og skapelse.
Herder, d 1803, var opptatt av det han oppfattet som det selvfornøyde og selvtilstrekkelige ved opplysningstidens sivilisasjon, som han bare så feil med. Europeerne har utbyttet og ødelagt tre verdensdeler, klaget han, de har forvandlet innbyggerne til salver for å tjene sine egne økonomiske interesser. Alle slags folkeslag er blitt lokket og presset inn i det europeiske bildet av sivilisasjon. (Han lar i en spydig form engelskmennene for deres undertrykkelse av Irland og Skottland. Vi kan endelig tale om likevekt i Europa, evig ro, fred, sikkerhet og lydighet, hva var alltidligere statsmannskunst mot dette? Europas skikke og levevis! Vi har mistet kontakten med det spesifikke og spesielle for vår del av verden, hele Europa er en enhet hvor ingen hører hjemme, uten fedreland og noe å leve for. Den samme uro som bl a franske politikere i vår tid har uttrykt for at engelsk (dvs amerikansk) skal fortrenge alle andre språk i Europa, uttrykte Herder når det gjelder fransk språk og kultur i hans egen samtid). (Fra s 65 i Historie, Forståelse og Fortolkning av Thomas Krogh m fl 1999, Gyldendal).
Johannes Gottlieb Fichte, 1762-18-14: Hans utgangspunkt var ønsket om å overvinne den dualismen han mente Kant hadde skapt med sitt skille mellom det erkjennende subjekts aprioriske kunnskapsformer og tingen i seg selv (noumenon). I prinsippet kan vår erfaringsverden avledes enten fra et jeg, en selvbevissthet, eller fra tingen i seg selv. Av disse to forklaringsmåtene, idealismens og dogmatikkens, er den første å foretrekke. «Den filosofi man velger beror på hva slags menneske man er». Troen på jeg’et som et selvstendig som et selvstendig og aktivt prinsipp, må tiltale et fritt og selvstendig menneske. Men det finnes også teoretiske argumenter for idealismen; bare den kan forklare både bevisstheten og tingene, to kategorier som begge utgjør deler av vår erfaring; Vitenskapes grunnprinsipper er jeg’et, ikke det enkelte individuelle jeg, men et over-individuelt jeg, den rene ånd. Jeg’et «setter», frembringer, gjennom sin selvaktivitet et ikke-jeg, objekt, og fra motsetningene mellom jeget og ikke-jeget kan alle de begrepene som karakteriserer vår erfaringsverden avledes. Det skjema Fichte følger i avledningen av kunnskapen og moralen i vitenskapslærens teoretiske og praktiske del, formulerer han på flere måter: som jeg’ets utadrettede og tilbakegående virksomhet, som åndens stadige pendling eller svevning mellom motsetninger, videre som en motsigelse ved innføringen mellom to ledd og en oppløsning av motsigelsen ved innføringen av et nytt begrep, som utgjør syntese av de motsatte leddene. (Konrad Marc-Wogau).
von Schelling, 1775-1854: Sluttet seg i begynnelsen til Fichtes filosofi, men tok allerede i 1757 avstand fra denne og utformet en estetisk panteisme rik på naturfilosofiske spekulasjoner, særlig med hans identitetsfilosofi og frihetsfilosofi. Motsetningene mellom subjekt-ånd, ånd-natur, frihet-nødvendighet opphører eller opphøyes i en ny syntese, et absolutte, som oppfattes som motsetningenes identitet som kan oppfattes gjennom en spesiell erkjennelsesevne, den intellektuelle anskuelse. Virkeligheten er en enhetlig organisme som utvikler seg og hvis høyeste åpenbaringsform er ånden. Naturen, som den synlige ånd, og ånden som den usynlige natur, utgjør virkelighetens to poler, men i sitt vesen er de ikke motsatt. Det estetiske trekk ved denne monismen kommer til uttrykk i at S lar kunstnerisk virksomhet være åndens høyeste tilstand: geniet har evnen til å heve seg over motsetningene og kunsten er den høyeste forening av frihet og nødvendighet. Gud og den ufullkomne verden er ikke identiske, men allerede i Gud inntrer en forskjell idet verden ved et «frafall» utgår fra Gud. (Wogau ibid s 157)
-
Storinkvisitoren:
Hvorfor … kom du for å blande deg opp i dette? … I morgen kommer jeg til å dømme deg og brenne deg på bålet som frafallen … Har du noen rett til å avsløre et eneste av mysteriene i den verden du kommer fra? … nei, du kan ikke føye noe til det som er sagt før. I så fall ville du ta fra mennesket den frihet du kjempet slik for mens du var her å jorden. Alt nytt, all ny avsløring av hva du den gang lærte, vill begrense menneskets trosfrihet. For det ville virke som et mirakel. Og i de dager for femten hundre år siden, var i hvert fall trosfrihet mer dyrebar for deg enn noe annet. Var det ikke su som den gang så ofte sa: «Jeg skal gjøre dere fri»? Men nå har du sett disse «frie mennesker» … Ja, denne affæren har kostet oss en hel del, men endelig har vi nå fullført verket ditt. I femten hundre år har vi hatt problemer med denne frihet, men nå er den ferdig for godt … Nå er de mer overbevist enn noen gang om at de er fullkomment fri. Likevel brakte de oss sin frihet og la den ydmykt for våre føtter … Du steg ikke ned av korset da de spottet deg og hånte deg: «Om du er Guds sønn … da … «. Nei, du gjorde det ikke. For du ville ikke slavebinde menneskene med mirakler. Du hungret og tørstet etter en tro basert på en fri vilje og ikke på mirakler. Du lengtet etter kjærlighet fra frie hjerter og ikke etter den slavebundnes servile underdanighet overfor en makt som en gang har for alle har tatt alt ot fra ham … Her er et mysterium vi ikke kan forstå eller fatte. Men er da alt et mysterium, da må jo også vi forkynne dette mysterium og lære dem at det ikke er hjertets frivillige avgjørelse eller kjærligheten som teller, men mysteriet. Og det må de da adlyd blindt, selv om det så skulle gå mot deres egen samvittighet. Så vi er klare. Vi har justert ditt store verk og basert alt på mirakler, mystisisme og autoritet. Og mennesket fryder seg nok en gang å kunne bli ledet som sauer og at den forferdelige gave som hadde bragt dem så mye lidelse, endelig var fjernet fra deres hjerte … Hvorfor komme du da igjen nå? Og hvorfor står du der og ser så rolig og gjennomtrengende på meg med dine sorgtunge øyne?» (s 181, i Collin Chapman: Anklaget og frikjent, Lion Publishing 1981, Luther forlag a/s 1984).
140116: Knud Hansen:
S er Ivans visjon av gud. Sådan burde gud være, hvis han ville være rettferdig. Han burde tage frihet fra mennesket, hindre dem i at ødelegge hinanden og gøre livet til et helvete på Jorden.
Storinkvisitoren forlanger magt, ikke av maktbegær men av medlidenhet. Han er overbevist om at det tjener menneskene best at lade seg vejlede av en viis og kærlig hersker der forår at befale. Intet menneske kan undvære en forestilling om hva han skal med sitt liv, hedde det et sted. Storinkvisitoren er ikke i tvil om hvad han skal med sit. Han skal vejlede ved at herske, han skal vise kærlighet ved at være ubarmhjertig mod de ulydige, han skal skænke mennesker frihed ved at tage friheden fra dem og befri dem fra den vanskelige byrde at skulle vælge selv. Han skal skabe ro og orden ved ikke at tilgive. Kort sagt – han skal tilintetgjøre Kristus.
--
Overmenneske, det frie, stolte menneske, som ikke er underlagt noe eller noen, men som underlegger seg alt, er idealet. Når Gud er død, blir bare menneske igjen!
Umiddelbart reagerer vi med avsky for et slikt ideal, uten medlidenhet. Men Nietzsche påpeker, med rette, at medlidenhet ofte har en nedsettende, klam holdning til den andre part. Det er ofte den svakes hykleriske måte å hovere over et annet menneske som ligger nede, ta fordel av det for å styrke sitt eget svake selvbilde, på den andres bekostning. I stedet ønsker Nietzsche å hedre det stolte, frie menneske som står alene, som holder fast på sin verdighet, midt i hesligheten, i lidelsen.
Akkurat dette har Zarathustra til felles med Dostojevskij’s Ivan, den ene av brødrene Karamasov, han som fornekter lidenskapelig enhver gudstro. I en rørende scene hvor Ivan møter sin bror Aljosja, som i motsetning til Ivan har viet sitt liv til Gud, hører vi historien om Storinkvisitoren.
Ivan lar Jesus komme tilbake til jorden igjen i den mørkeste tid i kirkens historie, tiden for kjetterbålene. Folkemengden gjenkjenner ham, tiltrekkes av ham. Han helbreder og ”vandrer taust blant dem, med et stille smil av uendelig medlidenhet.” (sitatene er fra Geir Kjetsaa’s oversettelse fra Solum forlag). En kiste bæres inn i katedralen. Bak kisten går en gråtende mor. Det er hennes syvårs gamle pike, hennes eneste barn som er død. ”Fylt av medlidenhet ser han på henne, og hans lepper uttaler atter en gang ordene: Talita kumi.” Og piken blir levende igjen.
I samme øyeblikk kommer kardinalen, storinkvisitoren gående over plassen. Han gjenkjenner Jesus, befaler vaktene og gripe ham og setter han i fengsel. Der besøker den gamle kardinalen Jesus – og anklager Jesus for den frihet som han gav menneske, den frihet som mennesker ikke klarer å bære og som kirken nå har brukt, igjen ifølge kardinalen, femtenhundre år å binde – for å gjøre menneske lykkelig! Mennesket trenger ikke friheten. Nei, det trenger underet, mysteriet og autoriteten.
I samtalen, eller egentlig enetale, det er bare storinkvisitoren som snakker, står historien om Jesu fristelse i ørkenen i sentrum. De tre spørsmål, de tre fristelsene Jesus ble stilt overfor, er i følge kardinalen, ”hele menneskehetens fremtidige historie samlet og forutsagt …. ,her møtes ”alle menneskenaturens uløselige konflikter.”
Den første fristelsen består i å gjøre stein til brød. Jesus avviser fristelsen: ”Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn,” var Jesu svar. – og blir anklaget av kardinalen for det. Hvis du hadde gjort steiner om til brød, da ville ”menneskeheten løpe etter deg som en hjord, takknemlig og lydig”. Da ville de være lydige i frykt for at brødet skulle tas fra dem igjen. Men du ville ikke frata dem friheten. Du ville ha mennesker som fritt og uavhengig elsket og trodde på deg!
Den andre fristelsen består i å kaste seg ned fra tempelmuren og la englene bære ham på hendene. Du avviste underet, sier kardinalen, ”du håpet at mennesket ved å følge deg ville holde fast ved sin Gud og ikke behøve noe under.” Men ”mennesket søker ikke Gud så meget, som det søker under.” Igjen er anklagen: du gir menneske friheten, du ønsker ikke at beviset på Gud – underet - skal binde menneske til Gud. Du ønsker at mennesket fritt skal følge deg, men det ønsker ikke denne friheten!
Den siste fristelsen er tilbudet om verdensherredømme. Jesus kan få hele verden servert på et fat, hvis han bare er villig til å falle ned å tilbe fristeren. Forstår du ikke at det menneske egentlig vil, er å hengi seg til et verdensomspennende herredømme? De fleste ønsker å forsvinne i den store masse, ikke opptre med ansvar for egne valg, ikke være ”knuget av frihetens tunge byrde.”
Og for dette fortjener Jesus å bli brent på bålet, ja, ingen har fortjent det så mye som du! Kardinalen venter spent på Jesu forsvarstale, men Jesus svarer ingenting. Hele historien stopper opp et øyeblikk i spenning på Jesu neste trekk. Og det kommer, rørende, helt overraskende, men helt etter Jesu ånd, slik vi finner det i bibelen: Han går frem ”til den gamle og kysser hans bleke, nittiårige lepper.” Han ser at mannen har handlet i full ærlighet, uten tanke på egen vinning og med en grunnleggende kjærlighet til menneskeheten. Historien ender med at inkvisitoren slipper Jesus fri med beskjed om aldri, aldri å komme tilbake igjen!
Dostojevskij får fram et viktig poeng: Gud ønsker vår ærlige, hengivne kjærlighet, fri for frykt, med et lidenskapelig ønske om å bli forent med ham – i liv og død!
Men har han rett i at menneskenaturen frykter friheten, prøver å unngå den for enhver pris?
Til søndag er det min tur. Jeg skal preke over teksten i Matteus evangelium kap 4. Jesus er nettopp blitt døpt. En stemme fra himmelen har sagt at han er Guds Sønn. Han drar ut i ørkenen og faster i 40 dager, og så kommer fristeren og sier: Er du Guds Sønn, så …. Tre ganger – og Jesus avviser Satan. I stede vil han følge kallet fra Gud! Han vil la Guds rike få makt på jorden! Han ønsker å drive det onde bort! En kamp blir det, på liv og død. Tilsynelatende taper Jesus til slutt: Han dør og blir begravd. Men ryktene og vitnene forteller at han ble levende igjen og gav disiplene i oppdrag å forkynne om denne seieren over døden, over den onde, til resten av verden ….
Hvordan preke over denne teksten til dagens mennesker, i en postmoderne tid?....
--
I Legenden om Storinkvisitoren hentet fra Brødrene Karamasov, er Kristus Storinkvisitorens fange. Storinkvisitorens hovedanklage mot sin fange er at mennesket har fått fri vilje. Ifølge Storinkvisitoren har Kristus tenkt for høyt om menneskene. Kristus ønsker menneskenes frivillige tilslutning, men det kan aldri gjøre «disse usle skapningene» lykkelige. Storinkvisitoren viser til beretningen der Djevelen frister Kristus (Luk 4,1-13), og sier:
Avgjør nå selv, hvem som hadde rett: Du, eller han som den gang spurte Deg? Husk det første spørsmål; om enn ikke bokstavelig, så var dets mening den: «Du vil gå ut i verden og går med tomme hender, med et slags løfte om frihet, som de i sitt enfold og sin medfødte ustyrlighet ikke engang kan gjøre seg klart, som de er redde for, - for intet har noensinne vært uutholdeligere for mennesket og det menneskelige samfunn enn friheten» (…) Det vil ende med at de kommer og legger sin frihet for våre føtter og sier til oss: «gjør oss heller til treller, men gi oss mat». De vil til slutt selv forstå at frihet og brød nok på denne jord for alle – begge deler sammen er utenkelig; for aldri, aldri vil de forstå å dele seg imellom! Og de vil overbevise seg om at ikke noensinne kan de være fri heller, fordi de er kraftløse, lastefull, usle og opprørske.14
Friheten – og ansvaret som en følge av friheten, er en byrde for mennesket. Derfor vil Storinkvisitoren «gjøre menneskene lykkelige ved å befri dem for det moralske ansvar, for valget mellom godt og ondt».15 Det er liten tvil om at vi hører Dostojevskij i Storinkvisitorens røst. Selv om Storinkvisitorens svar ikke er Dostojevskijs egne svar16, gir han like fullt uttrykk for deler av forfatterens tanker og frustrasjoner. Men for Dostojevskij er det likevel helt avgjørende å holde fast ved menneskets frie vilje. Nettopp slik kan menneskene bli ansvarlige for de liv som de lever. Owe Wikström skriver om dette i sin bok Den outgrundliga människan:
Nej, friheten och ansvaret är visserligen tungt att bära, men de förblir människans särmärke. När han (Dostojevskij) därför läste rättegångsprotokoll eller satt i domstolar och lyssnade till jurymedlemmar, kom han ofta till slutsatsen att många frikännanden baserade sig på en falsk medmänsklighet.17
Wikström fortsetter samme sted:
Det är (…) väsentlig att hjälpa en människa att känna ånger och skuld. Ångeren är nämligen den känsla som beledsagar och stärker människans identitet när hon brutit mot den norm som bär henne själv och samhället. Om man inte inser detta så kommer man til slutsatsen att «brott egentligen inte alls finns och att omgivningen får bära skulden för allt». Ja, slutsatsen blir ju då precis tvärtom att brott egentligen är en skyldighet, en nobel protest gentemot omgivningen. När kristendomen därför gör människan ansvarig för sina handlingar, så tilerkännar den henne en avgörande värdighet.
Dostojevskijs holdning er altså at dersom man fratar menneskene ansvaret for sine handlinger, så fratar man dem også deres menneskeverd. Friheten er derfor ifølge Dostojevskij av avgjørende betydning for mennesket. Det er friheten som gir menneskets oppgjørets og gjenreisningens mulighet …
… Frelse: Redning fra synd og død. Behovet eller nødvendigheten av frelse blir illustrert i Biblenes tre første kapitler. Adam og Eva var ulydige mot Gud i Edens have. Synden gjorde da sitt inntog i Guds skapte orden, men Gud lovet frelse gjennom kvinnens sæd, Gen 3. 15. Selv om både kvinnen og mannen var skapt i Guds bilde (og likhet), ble dette bildet nå forkludret eller tilslørt og denne svekkelsen av bildet (og likheten) fulgte siden hele menneskeheten. Synden konsekvenser inkluderer død og adskillelse fra Gud.
I NT er det overordnede temaet frelse av nåde alene ved troen på Jesus Kristus og hans verk. Frelsen innledes ved Guds aktive kjærlighet, Ef 1. 3-6. Guds evige råd besluttet å frelse gjennom Jesu stedfortredende død på korset. Dette er frelsens hjørnestener.
NT nevner flere andre nøkkeldoktriner eller elementer som inngår i frelsens fylde. Den Hellige Ånd overbeviser en person om synd og skaper «den nye fødsel». Omvendelse er termen som vanlig vis blir brukt for å beskrive hva som skjer når en person mottar frelsen (blir frelst, som vi sier). Dette er øyeblikket da personen angrer og kommer til tro. Tro og omvendelse (bot og anger) utgjør frelsens betingelse ifølge Mark 1. 15. Omvendelse innebærer å vende seg bort fra ens selv og fra synd til Gud og et hellig liv, og mens tro er troen på de historiske fakta og om Jesus og dette å stole på (trust) på Ham alene, og på at Han tilgir syndene og på Hans løfte om evig liv, Heb 11. 1-6.
I det øyeblikk synderen omvender seg, blir han et menneske blant de hellige, eller i forsamlingen av de hellige eller troende. Han blir ikke fullt ut fri fra synden i dette liv, men frikjent for den dødsstraffen han som følge av synden uten Jesus verk måtte betale med. En livslang prosess henimot dette å bli Kristus lik begynner nå gjennom Den Hellige Ånds virksomhet. Frelsen er derfor en Guds frie gave, en gave som redder den troende fra synden og dens følger. Den fornyer den troende til et liv i helliggjørelse og gjenoppretter den troendes forhold til Gud som rettferdig-erklært – eller rettferdiggjort - overfor Gud for all evighet. (Holman: Illustrated Pocekt Bible Dictionary, s 314.
-
Min egen og egenhendige produksjon:
Å kjenne en ting er å kjenne dens årsaker. Å kjenne en person er å kjenne dens skaper.
Jeg kjenner deg som et menneske skapt av Gud. Jeg kjenner din causa efficiens.
Jeg kjenner deg som et vesen av kjøtt og blod og med ånd, sjel og legeme skapt til og for Gud. Jeg kjenner din causa finalis
Jeg kjenner deg som idé, som en avbilding og en likhet med Gud, både som individ og person; jeg kjenner din causa formalis
Jeg kjenner deg som materie og stoff, som stemme, som syn og hørsel, som sulten, tørst, mett og tilfreds, som glad og mismodig, som lykkelig og ulykkelig, som syndig og som syndfri; jeg kjenner din causa materialis
Jeg kjenner Skriftens opphavsmann som Guds tanke, fornuft myndighet og selve kjærligeten, - Logos-, og som en bok som i hele sitt innhold både i seg selv er uskapt og samtidig skapt av Gud, og som ex-spirert av Gud, in-spirert i mennesker, i kjøds skikkelse og funksjon. Jeg kjenner dens causa efficiens
Jeg kjenner den som verktøy eller nådemiddel for vår frelse villet av og for Gud. Jeg kjenner den både som sekundær årsak og i dens causa finalis, dens arche og telos
Jeg kjenner den som idé, som en avbildning og en likhet med Gud, som mening og signatum; jeg kjenner dens causa formalis
Jeg kjenner den som materie og stoff, som signa, som autentisk stemme, som syn og hørsel, som sulten og tørst, som glad og mismodig, som lykkelig og ulykkelig, som syndig og som syndfri.
Jeg kjenner Jesus Kristus som min opphavsmann og skaper og som Guds tanke, materie eller Logos, og samtidig som både menneske og Gud, en person som er både født og uskap, evig, timelig og like vel allmektig og uforanderlig. Jeg kjenner Hans causa efficiens, hans egen essens, som er å eksistere
Jeg kjenner Ham som Frelser hvis frelse er villet av og for Gud. Jeg kjenner Ham som sekundær vilje og sekundære årsaker og relasjon og Han selv som causa finalis, og Han selv som samtidig Hans egen og vår egen telos
Jeg kjenner Ham som idé og som en avbildning og som en likhet – like sinnet - med Gud, dvs Ham, som selve Meningen, og som et menneske, og som selv signatum; jeg kjenner Hans causa formalis, Hans Ånd som både er substans, person og entelechy, dvs dens autopistos. Og Jesus Kristus som Gud, Menneske og Hellig Ånd, alle fritt i Faderens aseitet
Jeg kjenner Ham som materie og stoff, som signa, med autentisk stemme, med syn og hørsel, med sult og tørst, som glad og mismodig, som lykkelig og ulykkelig, dog ikke som syndig, men som Gud selv hellig, nidkjær og syndfri. Altopprettholdende og allmektig
Skaper. Veldig. Altseende. Althørende. Tilstede før, over, under, ved siden av og med, i og etter et hvert øyeblikk, ethvert åndedrett, enhver tanke, ethvert syn, enhver smerte, enhver glede, ethvert mål og enhver vei: Veien, Sannheten og Livet.
-
Efeserne 4. 8: 8 For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave, 9 ikke av gjerninger, forat ikke nogen skal rose sig.
Nåde (grace) er Guds kjærlighet og miskunn i virksomhet. Miskunn er "negativ" og kjærlighet er "positiv" og begge betyr nåde (grace). Å vise miskunn i kjærlighet er nåde. Gud skjenket nåde i kjærlighet da Han sendte sin egen Sønn for å ta på seg våre synder på sin egen kropp.
Guds nåde gir evig frelse : Rom 8. 38 og 39 : 38For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, 39hverken høide eller dybde eller nogen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Guds nåde er ubetinget.
Guds nåde er tilstrekkelig: 2. Kor 12, 9 : og han sa til mig: Min nåde er dig nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose mig av min skrøpelighet, forat Kristi kraft kan bo i mig. 10Derfor er jeg vel til mote i skrøpelighet, i mishandling, i nød, i forfølgelser, i trengsler for Kristi skyld; for når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.
Guds nåde "diskriminerer" ikke: Åpenbaringen 22. 17 : 16Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. 17Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!
Guds nåde rettferdiggjør: Rom 3. 23 og 24 : For det er ingen forskjell; 23 alle har syndet og fattes Guds ære, 24 og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, 25som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort – 26 for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus. 27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. 28 For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger. 29 Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers, 30så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. 31 Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.
Guds nåde gjør de troende til arvinger: Titus 3. 7: 4 men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene blev åpenbaret, 5frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, 6som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. 7 forat vi, rettferdiggjort ved hans nåde, efter håpet skulde bli arvinger til det evige liv.
Guds nåde lærer den troende hvordan man skal leve: Titus 2. 11 : 11 For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, 12 idet den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden, 13 mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, 14 han som gav sig selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger. (Fra Christian Life, Thomas Nelson Publ. Compiled by Porter Barrington, 1982).-
Hebr 1: Now faith is the substans of things hoped for, the evidence of thing not seen.
Din tro er skjøtet eller pantet på at du har det evige livet. Akkurat som skjøtet er et bevis på at du eier en eiendom, real estate, slik er den tro et bevis på at du eies av Gud, (your eternal estate in God).
Tro er å ta Gud på ordet uten å stile spørsmål, 2 Kor 4. 18.
Tro er å vite at alle ting arbeider sammen for det gode for de som kjenner Gud, for dem som er kalt i henhold til Hans formål, Rom 8. 28.
Tro forutsetter ikke at alt er av det gode eller at alle ting samarbeider perfekt. Men den tror at alle ting og forhold – gode så vel som onde – samarbeider til det beste for dem som elsker Gud.
Troen har to sider. En side har med intellektet å gjøre. Det er en intellektuell overbevisning når man tror at Jesus er Gud. Den andre side av troen har med viljen å gjøre. Den er en intellektuell viljesbesluting om frivillig å underkaste seg Jesus Kristus som Herre. Dette viser fortellingen om Thomas som bekjente sin tro på Jesus som «min Herre» og «min Gud». John 20. 28. «Min Herre» var en frivillig underkastelse. «Min gud» var en intellektuell overbevisning. Sammen utgjør disse to sidene av troen at man har en frelsende tro, John 20. 31. Frelsende tro er en intellektuell overbevisning om at Jesus er Gud og en vilje til å underkaste seg Ham som Herren, Messias, i ditt liv. Ved tro stoler vårt sinn på Gud: hjertet svarer på Guds kjærlighet og viljen underlegger seg Guds bud og ditt liv adlyder i din tjeneste for Gud.
Troen er paradoksal: Den overgår fornuften. Den tror uten å forstå, Rom 5. 3. Den velger lidelse, Hebr 11. 25. Den aksepterer alle ting og forhold som deler av Guds vilje, Phil 1. 12.
Du er ike født med en slik tro. Den blir deg til del når du hører Guds , Rom 10. 17. Dette er grunnen til at vi blir befalt å forkynne evangeliet for all skapningen slik at den får høre og tro, Rom 10. 13-14.
Bibelen forsøker aldri å bevise eller argumentere for Guds eksistens. For den som kommer til Gud, må tro at Han eksisterer.
Fra den lille boken Christian Life, bl a av Porter Barrington:
Omvendelse (bot, anger) kvalifiserer et menneske for frelsen (salvation), men det krever tro (faith) på Kristus for å tilegne seg den (aquire). Sann omvendelse kommer alltid sammen med tro. Det er umulig å ha frelsende tro uten å gjøre bot, eller angre eller (ville) omvende seg.
Omvendelse (repentance) overfor Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus er begge nødvendige «elementer» og uadskillelige «komponenter» i og for frelse.
Tro uten omvendelse er hykleri og omvendelse uten tro på Kristi død, begravelse og oppstandelse er dårskap. (se xl).
Omvendelse definert: 2. Pet 3. 9.
Omvendelse forkynt: Mark 1. 1-4
Omvendelse fra døde gjerninger: Hebr. 6. 1
Omvendelse og Gud: Heb 7. 21
Omvendelsen er umulig å reversere: Heb 6. 4-6
Viktigheten av omvendelse: Apgj 17. 30
Beviset på omvendelse: Apgj. 26. 19 og 20
Den kjente: Sproul: What is reformed Theology, s 146: Chain of salvation:
Foreknowledge, Predestination, Calling, Justification, Glorification …
Grudem, Systematic Theology, s 670: The Order of Salvation:
1 Election, (God’s choice of people to be saved), 2 The Gospel Call, (proclaiming the message of the Gospel), 3 Regeneration, (being born again), 4 Conversion, (faith and repentance), 5 Justification, (right legal standing), 6 Adoption, (membership in God’s family), 7 Sanctification, (right conduct of life), 8 Perseverance, (remaining a Christian), 9 Death, (going to be with the Lord), 10 Glorification, (receiving a resurrection body).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar