Innledning og bakgrunnsstoff:
Hanne Tolg: Facebook
har lagt frem sin plan om å skape et uavhengig organ som skal ta beslutninger
på hvordan mediet modereres.
Panelet, som blir kalt for Facebook Høyesterett, vil til
slutt bestå av 40 mennesker rundt om i verden, men ha færre «dommere» til å
begynne med
Bernie Hogan fra the Oxford Internet Institute har ingen tro
på det «uavhengige panelet». Det er bare en måte å fortelle kritikere at «vi
gjør alt hva vi kan», men det vil ikke kunne stå imot godt organiserte troll og
brede systematiske problemer.
Man kan jo tenke seg hva slags type mennesker som Facebook
vil oppnevne til sine «høyesterettsdommere» rundt om i verden. Hører vi navnet
Merkel?, spør Hanne Tolg.
Aia Fog skriver i Den Korte Avis:
Nu forsøger ”man”
så også at lukke munden på os: inden for den seneste uge har Facebook truet med
at lukke selskabets facebookside udelukkende fordi vi har postet opslag om ……;
selskabets næstformand, …… , er blevet blokeret og hans Facebookside er blevet
fjernet og selv er jeg i dag blevet blokeret i 7 dage for et opslag fra 7.
juli, hvor jeg blot skriver, at ….. har
søgt asyl i USA.
Vi husker at sjefsredaktøren i Aftenposten i 2016 måtte
skrive et
åpnet brev direkte til Mark Zuckerberg etter at Facebook
fjernet et av verdens mest ikoniske krigsfotografier:
-
Peter Münster.
Det selvsikre smilet, arrogansen. En representant for det tekniske herredømmet
som nå overføres til politikken. Våre politikere bryr seg ikke. De synes glade
for at noen rydder opp. I virkeligheten snakker vi om en avmontering av
demokratiet. Valgte politikerne har overlatt det til Big Tech. Det må få
konsekvenser.
Mange har fått oppleve at Facebook er nådeløse når det
gjelder å luke ut kontoer som omhandler …. . Document.dk har vært stengt siden
12. juli pga av at vi omtalte Robinson. Trykkefrihedsselskapet fikk nettopp sin
konto suspendert.
Han er en hadfigur på
linje med andre personer som Ratko Mladic (generaloberst, som stod bag
Srebrenica-massakren i 1995, red.), der har brugt deres position i det
offentlige rum til at opfordre til had eller vold mod etniske eller religiøse
minoriteter.«
»Du må godt problematisere islam eller diskutere
konsekvenserne af indvandring i Europa. Men der er en kategori af personer, som
vi ikke tillader at have en tilstedeværelse på platformen. Og man må heller
ikke bruge platformen til at støtte dem eller hylde dem.«
Intervjuer:
I har ikke noget problem med systematisk at fjerne enhver
positiv kommentar om Tommy Robinson?
Svar:
»Nej. Vi ser det faktisk som en del af at være en ansvarlig
platform, der balancerer to hensyn. Det ene handler om ytringsfrihed, hvor folk
kan sige, hvad de vil, uanset politisk ståsted. Det andet handler om at have en
platform, der er sikker og tryg, og som ikke bliver brugt til at organisere had
og vold mod minoriteter. De to hensyn er i konflikt, også i det her eksempel.«
»Der er ingen tvivl om, at det at pille de her opslag ned er
en indskrænkning af ytringsfriheden. Men det er hele tiden en afvejning af,
hvad der vejer tungest. Og i den her situation mener vi så, at når det drejer sig
om den her type personer, så vejer hensynet til sikkerhed tungere end hensynet
til ytringsfrihed.«
Document:
Hvilke minoriteter er det Tommy Robinson truer? Og hvordan
er det de trues? Er det ikke snarere Robinson som er truet på livet? Han har
sittet ni uker i Belmarsh-fengslet i isolasjon for ikke å bli slått ihjel.
Münsters uttalelser er skremmende. Facebook har tiltatt seg
en makt som myndighetene må gjøre noe med. De har et redaktøransvar som de
misbruker.
-Oppfordrer til hat og vold: Münster sier at …. oppfordrer
til hat og vold.Intervjere:
Intervjuer: Er
det ikke sundere at have den her debat, hvor der er radikale stemmer?
»Når du spørger om det, bliver jeg nødt til at spørge: sundt
for hvem? Vi taler om en person, der via sin position opfordrer til had og vold
mod nogle bestemte minoriteter. Og klart, diskussionen er vigtig, og det er
også noget, som vi er enormt bevidste om – hvornår skal vi tage noget ned eller
ej? Det er en vurdering, vi foretager på baggrund af nogle overvejelser om,
hvad personen står for, og hvad de bruger platformen til både on- og offline.«
Mynster: Det er
klart, at vi bliver nødt til at have nogle bestemte kriterier for, hvornår de
skal være i en bestemt kategori eller ej. Og nogle af de ting, som vi kigger
på, handler om det, de har gjort i og uden for Facebook, og om de er aktive i
nogle miljøer, hvor det at opildne til vold er et kerneelement.«
-
Det følgende er Nei til islams kommentar til det
ovenstående, men vinklet litt annerledes, vi forsøker å se det fra moderatorer,
nettstedenes og nettavisenes og nettforaenes, eiernes, redaksjoners og
moderatienes side, sett fra brukerens side, og da med stoff og bakgrunn her fra
hjemlige trakter.
Men først litt generelt: Der ytringsfriheten begrenses,
begrenses også landets domstolers makt i samme grad, og der domstolenes makt
begrenses, der begrenses også politikernes og politiets makt, dvs deres
lovgivende og utøvende eller iverksettende makt og den makt som ligger i
utfoldelse av godt og rimelig skjønn. Men denne innsikten ser ut til å gå de
fleste forbi i stillhet, i dagens diskurs. Det er vanskelig å spore noen vilje
til å gå ned på grunnfjellet av tingene, til rotproblemene og de underliggende
og alltid medspillende urmyter i og under tingene, for å finne ut hva som er, og slik finne ut
av det, og fine ut hvordan det som er er
og hvordan verden virker og begrunnes for øvrig. Og hvordan vi kan nå frem til
kunnskap og innsikt nødvendig for vårt velbefinnende, - og til sist: Vår felles
og individuelle lykke. Angsten
for demokratiet/Morken
Men det tore være lett å forstå at jo mer ytringsfriheten
begrenses, som et ledd eller en lem i og på det større samfunns-legeme, jo mer
begrenset blir hele legemet, dets kvalitet og potensiale, dets bevegelighet og
stamina. Der en organisme tvinges, fremtvinger den protest og ofte en kamp
mellom død og liv.
Organismen vil liksom tilbake til sin opprinnelige form og
det mønster og den fremtoning den liksom var tiltenkt. De vil ha tilbake sin funksjon,
sett i forhold til organismens iboende substans og formål. Den har et vesen,
som skiller det fra alle andre lignende legemer av lik familie, likt slag og av
lik art. Det blir ved tvang stivere, mer tungrodd og snevert og kan ikke lenger
bevege seg fritt og utvunget, i gjensidig påvirkning, i sin livsnødvendige
dialektikk, men da i en dialektikk som ikke oppløser dets vesen, men snarer
heler, bekrefter og bevarer det, ikke metamorfisert
i sin motsetning eller i en annens vesen og natur. Dette fordi begrensningene i seg selv er
unaturlige og skaper frykt, frustrasjon, aggresjon og depresjon. Samfunnslegemett
sett som en organisme sikrer dessuten at ingen deler tar makten for å ødelegge
for de andre enkeltsåtene lemmene og deres funksjon og virkemåte. All moral
burde derfor ta sikte på at alle lemmene fungerer sammen og at ingen av lemmene
enkeltvis tillates å skaffe seg en dominans hvor de gis anledning til å
destruere de andre.
Men dette må gi rom for skjønn og stor raushet. Det sier seg
selv, i flukt med dette, at der algoritmer – rene tekniske eller matematiske
modeller – blir selve grunnlaget for etikken og forvaltningen av organismen
(samfunnslegemet) som helhet, eller noen av dets lemmer, tilnærmet isolert, der
vil selve livsnerven i et samfunn fort visne hen og forsvinne. Mennesket er imidlertid
ikke til for algoritmenes skyld, men algoritmene til for mennesket skyld.
Mot denne maximen eller dette theoremet, om man vil, syndes
det mye i moderatiene rundt omkring. Det skyldes at moderatorene har en tendens
til helt frivillig og uten refleksjon å bli maskinelle, de våger ikke helt ut å
være menneskelige. De liker ikke eller tåler ikke å stole på seg elv. Oppgaven
blir for vanskelig, man er redd for å trå feil. Man holder seg derfor til
autoriteter «som ikke kan ta feil». Man sikrer seg med hjelpemidler eller
instrukser som forteller dem på forhånd hva de skal tenke, hva de skal si og
hvordan de skal begrunne sine valg. I seg selv vitner dette om at det foreligger
store svakheter både i systemt og hos moderatorene selv.
De kan skylde på kapasitetsproblemer, javel, men faktum er
at det de forsøker, er å gjøre seg ansvarsløse og uten plikt til å ta moralske
og estetiske beslutninger på fritt, personlig grunnlag, beslutninger som i sitt
vesen ikke kan tas ut fra en sjablonaktig tilnærming.
Der dette skjer, der viser resultatet seg i helt urimelig
beslutninger fra moderatorenes side og det igjen vise hvor ukvalifisert selv
velutdannede moderatorer kan være. Har de ikke den indre ro og selvsikkerhet
som skal til, vil de før eller siden gå på smeller som kanskje – bare kanskje –
vil få dem til å stoppe og tenker: Hva gjør jeg egentlig her? (Eksempler på idiotiske beslutninger og
begrunnelser for dem, er omtalt andre steder på bloggen, jeg skal legge inn
linker, hvis jeg får tid …
Men ovenstående er bare fornavnet, før vi kommer til saken
selv:
Vi skal her før vi går videre bare minne om at moderatiet
som regel nå består av personer som vil være anonyme. Utenforstående har derfor
intet innsyn i moderatienes funksjonsformer, deres interne organisering og
hvordan denne struktureres inn i systemet som helhet, og hvordan forholdet
mellom redaksjon, eier og moderator virker i praksis. Utenforstående har heller
ingen rett til innsyn og ingen vet dette bedre enn moderatorene og moderatiet
selv. Beskyttelsen mot innsyn bør fortsette, men det fratar ikke moderatiet
ansvar for at rette person sitter på rette sted i moderatiet. Ansvaret for at
moderator er rettelig kompetent og kvalifisert er paramount. Jeg tror at mange eiere, og mange redaksjoner, forregner
seg her. De undervurderer funksjonens betydning utad og moderatorenes betydning
både innad og utad. De tror at å modere er en forholdsvis enkel oppgave å
utføre og at de fleste de tiltror oppgaven, vil klare den med glans. Poenget er
at dette ikke er tilfelle, det viser våre undersøkelser her på bloggen, de
taler sitt tydelig språk: Der moderator er dårlig, der vil snart også stedet
som sådant fort anses for å være dårlig. En liten surdeig syrer hele deigen, som det
heter.
Den som får et embete, gir man også forstand, heter det, så
omtrent. I dette ligger minst to viktige ting i vårt demokrati: Den som har
makt må utsette seg for åpenhet; slik at han kan etterprøves i det offentlige
og dernest den tanke eller den ide at makt forplikter. En embetsmann har
faktisk plikt til å bruke sin makt og gjør han det ikke, er han ingen
embetsmann. Embetsmannen skal være både folk og «konges» representant og skal
handle på vegene av dem begge. De handler dypere sett om uredd og frimodig å
kunne og vill utøve godt skjønn, av lover, normer og regler i møte med fakta og
med fakta i møte med disse retningslinjene, som også inkludere et alminnelig
forutsatt indre kompass, både av befolkningen og «kongen». Et
eksempel på en moderator som utøver dårlig begrunnet selvforherligelse her
(Johannes Morken tidl. red. i Vårt Land)
Noen blir satt til være moderatorer. Disse er unntatt innsyn
fra offentligheten og de trenger ikke å begrunne sin beslutning når de f eks utelukker
noen fra «det gode selskap» på bloggen, nettavisen eller forumet de er satt til
å moderere, dvs styre. De har alle makt på «hjemme alene festen». De kan sende
bort selskapstrengende mennesker som tror de har noe viktig på hjertet bare
fordi moderator misliker dem på en eller annen måte og på et eller annet
grunnlag. Moderatorer er derfor som småkonger å regne; de kan bestemme hvor
gjestene skal sitte ved kongens bord og delegere makt ved porten til å avvise
folk uten innbydelse. Og slik må det jo være. En avis er et slott som kan
avvise og invitere personer ut fra tilgodeseelse av statens tarv til enhver
tid. Noen må pent finne seg å bli stående utenfor, i den lange køen av folk som
mener de burde ha et ord med i laget, men som ikke slipper in denne gang, og
kanskje blir nektet kongens gunst for alle fremtid. Slik er det bare og slik
bør det jo være. Her faller Er og Bør sammen. No problem.
Med moderatorer er det litt annerledes. De har er blitt
tildelt eller de har tiltatt seg en makt absolutt myndighet og bli derfor
herske over liv og død, billedlig talt. Moderator tillegges en enorm makt til å
styre og forme stedets ansikt utad. Han fungere som et tankepoliti og er blitt
en slags ideologisk vakthund som skal påse at det moderator villig vekk og med
stor kraft innbiller seg er stedets gode navn og rykte og at «slottet» blir
opprettholdt, fremmet på riktige premisser og ivaretatt helt uklanderlig.
Moderator er satt til å forsvare stedet mot å bli besmittet av tanker,
emosjoner og meninger stedet og dets eiere ikke vil bli assosiert med og som
stedet ikke kan være seg bekjent av.
Men moderator i dette miniperspektivet har i dag en mys
større makt enn kongen noensinne hadde i det forgangne. For nå går det på makt
over sinn, ikke på kropp, slik det hovedsakelig var før. Han kan skalte og
skalte uten risiko for å bli oppdaget og uten mulighet for at noen kan straffe
ham. Han nyter absolutt immunitet, som det heter; han er fullstendig anonym og
dette passer både moderator og eier, eller ideologiske «fører», vel og
godt. (Noen steder opererer med åpning
inn til sine moderatorer, men noen av disse stedene har stengt sine tidligere
åpne debattsider. Steder eller sider som HRS og documen.no har et helt
anonymisert moderati). Vårt
Land hadde et åpent forum som ble en katastrofe, jfr Morken
Det ser nå ut til å være utbredt at alle makt er delegert
fra eier til moderatorer, - til moderatiet på et sted. Stedenes redaksjoner
overlater til moderator å skille klinten fra hveten for så å overlate
moderatiet til å seile sin egen sjø, vel vitende, tror de, at stedets
ideologiske verdigrunnlag og strategiske linje utad blir ivaretatt på beste måte.
Redaksjonene fratar seg dermed et stort ansvar, idet de kan legge alle
problemer eller vanskelig vurderinger i møte med sin «klienter» - dvs publikum
- på moderatiets skuldre, uten at noen kan kritisere dem for det. Moderator kan
derfor føle seg som en konge på haugen. Han er utilgjengeig for kritkk og han
trenger ikke å begrunne sine valg og prioriteringer. Han er blitt eneveldig og
soler seg både i «tittel» og posisjon. Og alt dette er svært menneskelig og
derfor helt forståelig.
Men det er en flere haker ved det. Moderator kan bli så høy
på seg selv at han gjør seg uimotakelig for korreksjon, vel vitende at stedets
eier og stedenes redaksjoner ikke vil bry seg, fordi de jo nettopp har delegert
all makt til ham/henne og dertil en makt som jo skal være til for å brukes.
Eier og redaksjon kan derfor legge seg til å sove trygt og godt om natten. De
har jo overlatt ansvaret til en fullt ut legitim intern «institusjon» som det
uansett er umulig å stille til ansvar. Et angrep på eller en kritikk av
moderatiet blir derfor automatisk ansett som upassende eller fiendtlig og
gjerne moralsk forkastelig, idet kritikken oppfattes som en eksplisitt kritikk
av dem personlig. De løfter derfor ikke et øyebryn når moderator i andre
organer og på andre fora utsettes for kritikk og påvisning av helt absurde og
utenfra sett helt urimelige avgjørelser fra moderatiets side.
Rimeligvis er det nærliggende å tenke at det er for å unngå
en slik kritikk at eiere og redaksjoner har opprettet denne bufferen – som
moderatiet er blitt - mot dem selv og publikum og de som måtte ha noe viktig og
riktig å komme ut med, i ytringsfrihetens navn og med de aller edleste
intensjoner.
Vi har i det siste sett mange eksempler på at Facebook med
underbruk har begynt å sensurere på det store, globale nettet. De utestenger
folk enten for godet eller midlertidig og face-books moderati begrunner ofte
beslutning med at brukeren og hans meninger bryter med «fellesskapsreglene» på
facebook. Angela Merkel var tidlig ute med å instruere facebook-eieren
Zuckermann om å gjøre noe med alle former for rascisme som forekom på facebook.
Zuckermann gjorde som Merkel sa og siden er tusener blitt utvist fra facebook.
Facebook blir da oppfattet som et gigansk og verdensomspennde nett mot
rascisme. Facebook bestemmer dermed hva som skal anses for rascime. De lverer
premissene for hva som skal regnes for rascisme på verdensbasis. Facebook må i
så måte ha mye større makt enn til og med FN har på dette området. Og facebook
er i private hender og styrer sin egen «hjemme alene fest» helt på egenhånd. «Hjemme»
er dermed blitt hele verden, ikke bare en lokal redaksjon i den noe
verdensbegrensede norske «Utbygd».
Og utenfor dette hjemmet, som nå altså er blitt hele verden
ellr overalt på jorden, over de fleste grsner og in i de trangeste krinkler og
kroker, skal det nå for alle del ikke finnes dypere meningsforskjell og heller
ingen reell ytringsfrihet, ikke spor av den engang.
Facebook tar mål av seg til å være anstendighetens forsvarer
på verdensbasis, et forsvr som i stor grad går ut på å utvise folk fra
«festen», som nå internasjonalt går i facebooks regi. Facebook kan sies å ha
overtatt kongens rolle og kongen har som det viser seg delegert all makt til Facebook.
Det er «deadlock», alle stilles sjakk matt. Og det kan ikke gå bra. Taushet er ikke lenger
gull. Taushet skal gjøres til et absolutt gode, i anstendighetens tjeneste og
ved at moderator skal være dens bøddel. Det fins ingen appellinstans.
Moderatiets ord skal regjere uinnskrenket, «rules supreme». Moderator kan ses
som en gudserstatning som utnevner seg til «Høyesterett» både i sekulær og
religiøs forstand. Vi lever med andre ord i lukket system som vi har valgt
selv. Det vil få sine konsekvenser. Det er ingen vei utenom. Med mindre man
egentlig anser ytringsfriheten for uten større betydning for utvikling, lykke
og blomstring, og liv og helse, og derfor irrelevant …
Kommentarfeltene på fora som fremdeles har noenlunde åpne
kommentarfelt, forteller gjerne noe om selve forumet, hva det står for og
hvilke budskap og verdier det vil formidle og styrke. Og ikke forteller denne
åpenheten – eller mangelen på sådan – noe om samfunnet rundt omkring og om
ytringsfrihetens vilkår generelt.
Før jeg går videre, må jeg presisere at jeg nok for mange
skriver i et litt for lite jordfeste og altfor abstrakt og «overjordisk» språk,
og derfor i en språkdrakt som mange vil finne helt uforståelig og gåtefullt
inntil kjedsomhet. Jeg går imidlertid ut fra at de fleste lett forstår hva jeg
mener, og på slutten trekker jeg frem ett eksempel blant tusenvis av andre, som
kanskje kan belyse litt mer a hva jeg «egentlig» mener. Så ha litt tål. Det
skal gå seg til etter hvert …
Dette brevet handler ikke om å bli sur eller furten når man
ikke få så mange «likes» som man selv tror man har gjort seg fortjent til. Det
handler om noe mye mer og mye mer alvorlig og viktig for samfunnet. Det dreier
seg om ytringsfrihetens aktuelle kår og dens nåværende og mulige fremtidige
vekstvilkår, og mulige eller ikke-mulige bevaring, intet mindre.
Utgangstesen er at jo mer tabloid et nettsted, en blogg, en
nettavis eller et debattforum blir, jo flere tabloid anlagte sjeler og deres
holdninger og personlighetstrekk vill dette stedet tiltrekke seg og bli preget
av, ja, nærmest diktert av.
Men nå er det jo slik at det tabloide format og innhold jo
ikke i seg selv er skadelig, - det kan til og med være mer spennende,
underholdende og til en viss grad mer lærerikt enn andre formater, som pretenderer
å være seriøse, det viktige er imidlertid å se og reagere på at det tabloide
format ofte tar sikte på å nå og underholde et mer «hastent» publikum enn et
publikum som ønsker å gå dypere inn i tingene, inn fordypningens lille eller store rike, ikke
bare for å lære litt og nyte, men også for å bli i stand til å yte mer, og mer
kvalitativt, over hele livsspekteret.
I dag ser vi en tendens til at seriøse nettsteder med et moderati
i bakhånd dessverre faller for fristelsen nettopp til å bli mer tabloide, idet
man tiltrekker seg kommentatorer som tydeligvis foretrekker å oppnå flest mulig
«likes» heller enn å bidra med saklige, informative og kreativt velformulerte
og selvstendige innlegg og kommentarer. En slik tilnærming og løsning på
problemet, hvis man da ser det, appellerer ofte til folk med lav impulskontroll
og sinn med behov for kjappe løsninger på alt. En løsning for den enkelte kan
være å få uttrykt sinne, en annen kan være å reagere med overbegeistring. I
begge tilfeller får personligheten antakelig et kikk som forsterker seg ved
gjentakelse, akkurat som den som gjentatte ganger tror det lønner seg bli mer
aggressiv jo mer vedvarende aggressivt og truende han opptrer og oppfører seg,
og hvor han da innbiller seg å bli stadig sterkere, noe som igjen gir ham
falske forestillinger om egen styrke og det han tror er hans eget voksende
smarthet og vidd. På noen har likegyldighet og falske tanker om egen moralsk
overlegenhet den samme funksjon.
Et eksempel på publikasjoner som nok har innsett villveiene
i alt dette og sett faren ved for stor og intens tabloiditet, og den overflatiske letthets fallgruver, er avisene
Vårt Land og Dagen, begge såkalt tradisjonelt sett kristne aviser. Resultatet
av denne strategien fra disse avisenes side, har imidlertid vist seg å være et
tilbakeskritt for dem, idet kommentarfeltene nå nesten ensidig og utelukkende består
av direkte svært så cerebrale og kjedelige og nokså «korrekt intetsigende»
plattheter uten karisma, uten guts, uten liv. Innlegg og kommentarer synes
svært sjelden å ha noe å målbære av «deep
concern» eller av genuin og personlig eksistensiell eller ideologisk interesse.
Man går liksom på tå hev for ikke å forstyrre eller uroe noen. Innleggene og
kommentarene kan riktig nok være stilfullt utformet, men det hjelper ikke stort
når man ikke øyner noen intensjon om å gå de store utfordringene og
perspektivene på klingen. Aktørene synes å være mer interessert i å bevise sin
egen tilstrebede, høyst tilsynelatende og fromme romslighet, toleranse og
liberale grunninnstilling enn å sette tingene på spissen og med det sette et
skarpt fokus på hva som angår publikum når det f eks kommer til radikalt ulike
gudsoppfatninger som nå med stor kraft gjør seg gjeldende i samfunnet og mellom
menneskene i det daglige, ofte på måter som forsøker å tildekke mer enn å
oppklare.
Det synes som om man på redaksjonelt hold frykter at
sannheter skal komme frem som publikum og befolkningen ikke vil tåle å hanskes
med eller overhodet forholde seg til. Man frykter, for å si det rett frem, at
folk skal gå bananas hvis den hele og fulle sannheten, og ingenting annet enn
sannheten, blir lagt på bordet, slik at folk i full offentlighet kunne gis en
sjanse til å ta stilling på eget og uforfalsket grunnlag.
Avisene selv har dermed gjort seg til eksempler på hvordan
man faktisk forsimpler og skader seg selv, ved å bli for banale og for lite reelt
utfordrende, mens deres egentlige begrunnelse er ubearbeidet og usunt og
kronisk fortrengt frykt for at det de ser som uanstendigheten selv skal ta
plass ved «kongens» bord, dvs moderatietes
og redaksjonenes bord i dette tilfelle.
Aviser, moderatier og alt deres personell av denne støpning
vil ikke innrømme at dette reaksjonsmønsteret og denne unnfallenheten gjør noe
med dem selv på det dypeste private og personlige planet, og i deres relasjoner
og omgangsformer, og at det faktisk står om deres mentale helsetilstand på lang
sikt.
Man tillater og tilbyr derfor ganske enkelt kun én form og
et skjema for å gi uttrykk for sine tanker, og det er derfor ikke underlig
eller vanskelig å forklare at kommentatorer med vettuge ting å bringe til torgs
er blitt redde for å gi uttrykk for sin inderlige mening, en mening de gjerne
kledde et fargerikt og provoserende –
men like fullt i et helt legitimt språk, og med med en personlig stil - som
ikke tore skremme noen, men som altså like vel avisen og dets moderati skremmes
av og forferdes over. I praksis gir man seg til å utøve det man lett kan kalle
en jernhård sensur. Avisene mister dermed litt av sin «spirit», litt av sin
personlighet, litt av sin opprinnelige sjarme og optimisme og vi – publikum -
sitter tilbake med aviser hvis moderatier gjør meningmann redd for å bidra. Avisen
strategi fordrer en avpersonifisering av kommentatorfeltene og dermed av kommentatorene
selv. Avisene stjeler da med andre ord nærmest lystig fra sine lojale tjenere
ikke så liten del av disses personlighet, det være seg på lesersiden eller på
de skrivende kommentatorerenes side.
Avisene reduserer med andre ord dem begge til en leserskare og
til et publikum som forventes å holde seg strikt innenfor det algoritmvelde moderatiet selv først har underkastet seg. Det –
moderator og stedets moderati – imidlertid bør ha for øye, er selvsagt den
sannhet og de sannheter som gir seg uttrykk på ulikt vis, i diskursen over det
hele, og som ikke lar seg stoppe like vel, uansett algoritmeavhengighet, et
«velde» som nå er storlig utbredet og som alle synes å mene er en tvingende
nødvendighet, skal alt fungere, som det heter. I realiteten manifisterer dette
en bundethet som i seg selv ikke kan
beskrives som annet enn en mer eller mindre dårlig skjult flukt fra friheten og
fra ideén om frihet overhodet.
Redaksjon og moderati bør med andre ord vise fleksibilitet
og kreativitet overfor alt som skrives, av noe lød, eller bare tenkt, og da
helt uavhengig av og fri fra den algoritme-etikette og den algoritmemoral som
bare kan tjene en sak: Kjedelighetens sak, det banales sak og ikke sannhetens
og det frie ord og den frie debatts sak.
Bare slik kan avisene og stedene tiltrekke genuine
personligheter, en ressurs som fort føler seg henvist til isolasjon, nedlatenhet
og sann, ondsinnet forakt og forsøk på utestengelse og knebling fra redaksjoner
og moderatiers side, moderatier som ofte kroer seg og forherliggjør seg selv
idet de tror at de forfekter den ene, og sanne lære uavkortet, et prosjekt som
i seg selv lyser av forfengelighet, og av et bedrevitende og bedrefølende hovmod som bare påkaller
hoderystende undring, i stedet for reell beundring og ekte respekt. Redaksjoner
og moderatier viser seg å være sterkt begrenset av det man med rette kan kalle
absolutte krav og da krav som gjør seg gjeldede nær sagt overalt og i alle
relasjoner, rent private eller bare mer eller mindre privat relasjoner: Kravet om å være, tenke og agere helt
prikkfritt servilisert og emosjonelt korrekt. Det gir seg selv at et slikt
regime er et nådeløst, kaldt og lite rasjonelt regime, og ja, at det til og med
at det er et rent ukristelig paradigme, for ikke å si et helt absurd «kristelig»
ukristelig dogme, et dogme mange føler nå blir pådyttet snart enhver og som i
virkeligheten nå av stadig flere, vil jeg tro, oppfattes og føles som om de
pålegges et helt nytt universelt og absolutt unntaksfritt kategorisk imperativ.
Intet mindre.
(Men dette betyr ikke at moderasjon er unødvendig, nei,
snarere: Moderatiet bør heller lære seg å lytte mer og «peke» og «preke» mindre;
det bør ikke forsøke å dytte egne fordommer, sin angst og frykt, og sin
irrasjonalitet over på kommentatorene. Men det skal selvsagt være voksent nok
til å avvise innlegg og kommentarer helt uten relevans for artikkel- eller kronikkforfatternes
anliggender. Det må i seg selv sies at dette kun er høflighet, både overfor
«løse» og derfor uønskede kommentarer og overfor artikkelens forfatter og
stedet eller forumets eier og redaksjon).
Moderatiene – og redaksjonene med dem – har dermed gjort seg
pripne, strenge, snevre og ofte sadistiske middelalderpedagoger som er redd for
hva folk – elevene - måtte mene og tenke om styre og stell på privaten og som
derfor skjøtter om sin selvforherligende. Man tyr da også så si til sjofle metoder
for å holde visse folk med friske, saklige og legitime og velformulerte og i
seg selv interessante argumenter unna. Jeg skal her unnlate å komme med
eksempler, fordi plassen ikke tillater det.
Vi skal være glade for at noen ennå våger å ha et noenlunde
åpent kommentarfelt og de som holder åpent gjør lurt i å sile vekk kommentarer
som ingen relevants har, kommentarer som sprer hets og hat og kommentarer som
er så til de grader på jordet at det faktisk blir en plikt for forumet å refusere
innlegget for å beskytte kommentatoren selv mot den forsmedelighet det måtte
være å avsløre seg selv som fullstendig inkompetent, ondsinnet, forvirret eller
rett og slett imbesil.
Men for at dette skal virke godt etter sin hensikt, trenger
forumene dyktige moderatorer, og da helst moderatorer som er mer kvalifisert
enn de moderatorene selv skal moderere. Hvis moderatorene ikke holder mål, men
tvert imot avslører seg inkompetent, bornert og nedlatende helt uten grunn og
fordi han ikke er kvalifisert til å vurdere om en kommentar er innafor eller
utafor, er moderator selvsagt selv helt utafor og han burde ikke ha den viktige
posisjonen på et forum som forumet selv fortjener.
Mange vil tro at jobben som moderator er en «en enkel biff»
og at det letteste av verden, det er nettopp å være moderator. Det antas å være
lett å oppfatte hvilke meninger og holdninger man bør tillate og hvilke man
refuserer, og overlater til moderatorer å avgjøre dette, som oftest i god tro.
Man kjenner gjerne moderator fra før og vet hvor han står, at moderator med
andre deler den verdensanskuelse, det menneskesyn og det verdisyn man selv har,
som forumseier. Man forutsetter
uten å bry seg mer med det og uten å kontrollere hva
moderator gjør, og at moderator vil gjøre en god jobb. Moderator er med på
samme lag, han eller hun vil fremme forumets formæl og sikre forumets gode navn
og rykte. Og dette tas for gitt.
Tenker man og forholder man seg gjennomgående slik, og
forutsetter at morderator jo ikke kan gjøre noen feil, kan forumet imidlertid
raskt komme ut å kjøre og dette vil skje hvis moderator faktisk ikke holder
mål, at han ikke er kvalifisert, at han faktisk ikke har noen dypere forståelse
av hva han gjør og hva han forventes å sulle bidra meg. Og da hjelper det ikke
at han har «de riktige meningene» og riktige holdningen – utenfor jobben som
moderator.
Det bør derfor stilles høye intellektuelle, spesifikke, krav
til moderator og det bør ha vist seg at han levere i praksis før han tiltrer –
og selvsagt også under den praktisk maktutøvelsen han er satt til å lede, behersker
grunnleggende retorikk og klarer å skille mellom klinten og hveten her. Det
hjelper ikke om moderatoren har ha vært tidligere fagforeningsleder i LO eller
lærer kun på Vidergående i 50 år på forhånd. Det skal et visst lavmål av talent
til. Det hjelper heller ikke stort om moderator i sin alminnelighet en grei,
våken og omgjengelig fyr i korridor og selskapslivet, eller bar-livet.
Han/hun bør avgjort besitte elementære innsikter i psykologi
og andre samfunnsfag som gjør ham bedre skikket for oppgaven enn hva et
gjennomsnitt av publikum og kommentatorer har og i forhold til befolkningen for
øvrig. Han/hun bør dessuten ha et naturtalent for det og virkelig ha den egenskap eller den ferdighet det er å kunne
lytte til hva folk skriver, og være i stand til å håndtere og forholde seg til
kommentarer som faktisk er friske, saklige, informative og gjerne nyskapende på
en kreativ og inviterende måte, ikke på en måte som tvert imot avskrekker
reflekterte, kunnskapsrike, «meningsvektige» og mennesker fra å komme med sin
bidrag. Moderatorer bør med andre ord ha sans for muligheten for at de han skal
moderere faktisk har bedre innsikt enn han selv. Han/hun bør forstå sin
besøkelsestid.
Moderators betydning for et forum blir ofte undervurdert. Men
moderator har faktisk som moderator muligheter – avhengig litt av hvilken
«frihet» forumseier gir ham – for å drive sitt moderati på en måte som avgjør
hvilket inntrykk både på kort og lang sikt publikum generelt får av stedet.
Moderator er en markør på stedets kulturelle, ideologiske og verdimessige
tilknytning, stedets «grunnholdning». Moderator utøver en slag utøvende makt på
forumene og denne makten blir ofte undervurdert, spesielt i stedets eller
forumet hovedredaksjon, som ofte vil unnskylde sin forsømmelsen av å holde et
våkent øye med moderator med at «estetikken» ikke er så farlig, og at det er
innholdet i summen av artiklene som legges ut og ikke måten kommentarfeltet
håndteres på som er det helt avgjørende for stedets appell og seriøsitet.
I kontrast til dette vil det sannsynlig vise seg på sikt at
moderators håndtering faktisk bidrar faktisk til å forme forumets image og
moderatorer i ikke liten grad. Forumets redaksjon bør med fordel kunne gjøre
seg mer bevisst på dette, men sjansen for å nå frem med en slik tanke overfor
disse redaksjonene, er heller lav. Forumseiere synes helst å foretrekke at
virkeligheten ikke er som den er, men tvert imot slik de synes den må være,
skal de beholde selvrespekten og troen på stedets evigvarende potens og
relevans.
Men noen moderatorer tar imidlertid mål av seg til å tro at
han/hun faktisk kan bidra til å forme selve forumets fundament og ideologiske
plattform. Moderator kan faktisk få seg til å tro at det er han som best på
ideologisk eller livssynsmessige grunnlag kan styre folks inntrykk, og dermed
også deres potensiale for å la seg påvirke i takt med redaksjonens kulturelle
og politiske linje.
Moderatorer – i sin relative isolasjon, og bemyndiget som
han er til å styre over liv og død - kan
lett få seg til å tro at det er han/hun som styrer stedets redaksjon og ledelse
og ikke omvendt. Han styrer da kommentarfeltene ut fra sine egne, helt
subjektive og private preferanser og tror at dette både er nødvendig ikke bare
i praksis, men også ideologisk eller teoretisk. Han/hun kan lett komme til å
tro at det er han/hun som faktisk er forumet,
han/hun ikke bare fronter det, nei, han fronter seg selv og at det er eierne
som må løpe æren for ham og ikke ledelsen eller eieren som kan forlange at han
skal løpe ærend for dem. Eire overser ofte denne mekanismen, antakelig fordi de
selv føler seg uangripelige og sikre på sin sak og sin gjernings uforbeholdne
betydning.
Samtidig med alt dette, utvikler moderator ofte en
indirekte, men like vel eksplisitt forkjærlighet for visse for moderators
selektivt utvalgte kommentatorer, kommentatorer som han kjenner seg igjen i og
har «kapasitet» til å forstå, til fortrengsel
for andre kommentatorer som han altså ikke har muligheten for å forstå eller på
noen måter vet å verdsetter. Han/hun har da også en begrenset forståelse av hva
evaluering betyr, fordi han gjør seg kvalitetsblind, for å få bekrefte styrken
i det valg og verdien av det, på et helt subjektivt grunnlag. Her trumfer altså
øyeblikksfølelsene enhver distansert og forsøksvis objektiv kvalitativ
vurdering. I seg selv betyr dette at det er mye viktigere for ham å føle mer
seg verdt og betydningsfull ved å føle seg trygg på at han er sin fule rett, enn der er for ham å ta inn over seg at folk
og kommentatorer faktisk kan være mer kreative og intelligente enn ham selv.
Ja, han blir direkte redd eller til og med frastøtt av folk som har noe mer å
fare med enn ha selv. Utsagn og formuleringer han blir stilt overfor i en
kommentar, blir oppfattet som et fult angrep på ham selv, på hans person og
hans ego eller selvbilde, noenlunde realistisk eller ikke. (Jeg kommer til eksempler nedenfor).
Men det sier seg selv at slike moderatorer nok har litt for lett
for å overvurdere egen betydning og egne høyst preferanser. Han gir egne –
nokså sannsynlig dokumenterbare - begrensninger prioritet og førsterett fremfor
alt og alle som det nok også vil være lett å dokumenter vitner om et høyere
faglig og etisk nivå. Å være moderator for ham/henne gir en enorm følelse av
makt, og da en makt de anser seg utvalgt til å bruke for alt det den er verdt.
Dette igjen rettferdiggjør alt hva han foretar seg og selvrettferdigheten i
hele dette syndromet rettferdiggjør så i sin tur hans eget selvbilde. Han føler
seg stimulert av den subtile aggressivitet han utfolder og tilfredsstillelsen
ved dette, vil stadig kreve mer, aldri mindre, hvis han/han ikke utsettes for korrigering
av en autoritet moderator selv i kraft av sin servilitet faktisk er konstituelt
nødt for å ha og sette sin lit til i alle sammenhenger. Moderatorene føler seg
VIP’er, og som selvskrevne sådanne. Alt de gjør er jo «riktig», han kan ikke ta
feil og han vet at han aldri vil kunne stilles til «ansvar» for hva noe enn han
måtte komme til å gjøre, eller komme til å unnlate å gjøre. Han/hun skjønner
egentlig ikke at han lever på lånte fjær. At han skylder andre for sin noe
frugale posisjon eller funksjon.
Moderator er med andre ord, og kanskje uten at han/hun er
klar over det, og fordi han rett og slett mangler elementær selvinnsikt og
forståelse for hva f eks retorikk og hermeneutikk er, spesielt ikke i dypere filosofisk
og eksistensiell forstand. (Han kan for lite om eller har ikke engang peiling
hva maktanalyse eller makt-teori er, en mangel som i seg selv diskvalifiserer –
og stakkars han/hun hvis han ikke har forstått hva han har lest, hvis hn har
lest noe om dette).
Moderator kjenner og forstår med andre ikke hva språk og
kommunikasjon egentlig er for noe. Han/sitter da igjen med gammel inngrodd
vanetenkning, - det er da kanskje noe – og sine kjære emosjoner, emosjoner som
i seg selv blir en smak-sak og et hovedkriterium for ham, og derfor hevet over
enhver mulighet for kritikk og anledning til å bli korrigert.
Moderator skjønner da ikke at han driver og overvurderer seg
selv, snarere tvert i imot. Han/hun går da med den største selvfølge inn for å
legge seg mer i sælen som moderator og viktig person, en person som faktisk
fortjener respekt, går han kategorisk - og inntil det sinnssykt komiske - ikke
fordi han objektiv er en formidabel kapasitet og et virkelig begavet talent, eller
fordi han er en akademisk eller intellektuell plussvariant, nei, men fordi han autentisk-teknisk
knytter så å si verdien av sin egenverdi – solipsistisk sett - til dette å være moderator, intet mindre.
Og som anonym, nyter han da å bli berømmet av redaksjonen
for trutt og godt arbeid, et arbeid redaktører og eiere egentlig gir en god dag
i, så lenge skuta går og ingen varsler om moderators eneveldige syn på seg
selv, sin inderlige person, sin stiling og formelle posisjon. Han må derfor i egne øyne bli stig mer grundig,
detaljert og klar i sitt arbeide, han må begynne å moderere mer og mer og å
heise flagg i stadig større tempo og med stadig mer inderlighet, og etter beste
evne og så ofte som mulig. Han intensiverer følgelig sitt arbeide for «den gode
sak» ved å vise at han stadig befinner seg på den riktige side, den side som altså
har rett, den side hvis emosjoner og edle sak han ikke kan ta feil av og den
side han vet hverken kan eller vil kritisere ham, fordi han/hun jo fra før
hører til på moderators egen side. Og for den sak og på den side han tror i
tillegg til mye annet også sitter på sleve koden til hva som står seg og
utmerker seg som den rette og riktige estetikk.
Slike moderatorer ser ikke at de medvirker til å sabotere
det nettstedet, den nettavisen eller det forumet han jobber for. Det vil aldri
falle ham inn at han i praksis medvirker til å banalisere stedet og gjøre det
til et tabloid gjørmebad av enormt søvndyssende og kjedsommelige inntil døden,
og «cerebralt korrekte» innlegg og innspill fra publikum. Han forstår ikke å hevde
stedet høye intellektuelle nivå og det pussige er at han slipper unna med det,
idet disse intellektuelt redelig og høyst oppegående skribenter.
Hvilket publikum og aktører på stedet er det egentlig
moderator ønsker ha? Ønsker han er triviell heiagjeng som ligner mer på en
flokk av sportsidioter og fylliker på tribunene? Folk som stort sett nøyer seg
med enstavelsesord og rent emosjonelt betingede heiarop? Ønsker han å stimulere
folk til å tenke originale, selvstendige, velformulerte og konsistent oppbygde
setninger litt over det normale og tanker og konsepter som formuleres på en
måte som kan appellere til mer og dypere refleksjon, snarere enn til det
motsatte?
Ønsker stedet i seg selv å la seg tråkke ned i slike moderatorers middelmådighet,
smålighet og sneversyn? Ønsker stedet å utvide folks innsikt og bidra til å
glede og stimulere folk som ønsker å lære seg noe nytt, og nye måter å se
tingene på, og eventuelt nye måter å reflektere på?
Eller vil stedet la slike moderatorer holde på, som om det
ikke angår redaksjonen og eierne av stedet?
Eller evner ikke stedet å se at intellektuell
nivånivellering i moderatiet faktisk medfører at det skapes et inntrykk også av
at det også foregår en storstilt nivånivellering også fra redaksjonens eller
eierskapets side? Eller spurt på en annen måte: Ser redaksjonen at det er fullt
mulig at folk, dvs lesere, publikum og aktører i det rent praktiske ofte lar
sine preferanse eller valg av for dem interessant nettsted i praksis faktisk
velger «side» mer på grunnlag av hvordan den ser ut i kommentarfeltet enn av
hva redaksjonen selv legger ut?
Hvis moderatiet skaper det inntrykk at stedet primært er til
for de banale og primært emotative aktører, vil stedet snart generelt få et
rykte på seg for å være floskelaktig, stereotypiserende, overflatisk, vulgært
og platt – og et sted for folk man til vanlig ikke akkurat forbinder med
kreativitet, kunnskapsrikdom, selvstendig tenkning og interessante
formuleringer for øvrig, og et sted man kan hente inspirasjon fra og virkelig
lære noe fra, glede seg over og se frem til å følge, og som samtidig er verdt
tiden man bruker på stedet.
Der moderatiets optikk og generelle reaksjonsparadigme – og
verdifundament og menneskesyn for den saks skyld - forutsetter et nivå på publikum som faktisk
er en hånd mot det samme, kan det i lengden ikke gå bra. Da forkleiner stedet
seg selv. Det sier seg selv. Det er selvinnlysende. Desto mer tragisk blir det,
når moderatiets mangel på lødig nivå blir det viktigste kriteriet for hvordan
publikum på sikte evaluerer stedet i sin helhet.
Jeg trekker frem et eksempel på hvordan jeg tenker.
Kommentarene knyttes til en artikkel hvor Tybring Gjedde går in for å kutte
liberalismen til fordel for konservatismen, idet han foreslår at FrP blir er
«nasjonalkonservativt parti».
Den første
kommentaren, som moderatiet lar ligge øverst i komentarfeltet, var følgende:
Heia Tybring! likes 135
Det andre
eksempelet lot moderator «henge» relativt lenge, selv om det var postert
omtrent samtidig med den første. Innlegget havnet så på bunn, etter 77
ovennstående innlegg. De er ikke meningen her å sette krakterer på de
ovenstående innleggene; hensikten er å sannsynliggjøre at moderator lar seg
styre så noenlunde - av de beveggrunner
jeg har antydet og drøftet over. Det lød søm følger:
"Liberalisme" åpnet veien
for nasjonalsosialisme i Tyskland i 1930-årene, og før.
En nasjonalkonservativt parti vil
aldri gjøre det samme overfor de truslene vi står overfor i dag, her og nå.
Et nasjonalkonservativt parti vil
aldri bli et emosjonelt betinget servilisert og emosjonelt betinget
"korrekt" parti.
Å gjøre seg "korrekt"
overfor islam er å gjøre seg til "servilist" og innebærer å omgjøre
landet fra å være et praktisk talt sivilisert land, til å bli et
islamo-opportunistisk og servilisert land. Et gjennomservilisert land er et
usivilisert land pr definisjon».
Denne kommentaren ble
lagt nederst i rekken med kommentarer. Den fikk «likes 1». I seg selv
oppfordrer eller stimulerer ikke dette kommentatorer til å delta og bidra,
kommentatorer som målbart og intensjonelt har noe mer å fare med en bare banale
«heiarop», flaue «halleluja» og sportsidiotiske «bislettbrøl».
Kommentar:
Kontrasten mellom de to kommentarene er slående og viser at
moderatiet foretrekker et kronisk «bislettbrøl» fremfor et innlegg som faktisk
er informativt, sprettent formulert og som antakelig ville være en fryd for
lesere som kan kunsten å lese og som lærer og nyter av de innsikter innlegget
videreformidler. I seg selv er selvsagt et «brøl» eller et «heia-rop» ikke noe
å ta på vei for og ikke noe å forakte. Men det er den kontekst det forekommer
i, som må avgjøre dets verdi og relevans. I seg selv gir heiaropet ingen
relevant betydning enn som informasjon om avsenderens mentale eller emosjonelle
tilstand. Det kan være både morsomt og befriende når heia-ropet i tillegg
uttrykker noe autentisk og noe som en selv som «liker» og kan istemme og føle
seg hjemme i og som man derfor trykker «trykker «liker» på. Men når så heia-ropet
av forumet selv tilskrives en høyere verdi og mening enn det man med rimelighet
kan tilskrive det i den større konteksten, da blir det hele begredelig, og kun
interessant av den grunn at det er det det er, nemlig ikke bare begredelig, men
i tillegg platt, altfor simpelt og direkte flaut – for stedet eller forumet
selv, sett i enda en større kontekst, nemlig stedet rennommé på det store
diskursmarkedet i sin helhet og vurdert over tid.
Moderator vurderer imidlertid innlegget som ble plassert
helt nederst som «dårlig», ja, kanskje til og med «farlig». Han setter det
nærmest «på index», nederst. I seg selv vitner dette om en bevisst
prioritering, - sett ut fra tidslinjen - en prioritering som desavuerer eller
forkleine både den siste kommentatoren personlig og hans konkrete innlegg,
dette sett i forhold til det tablodie
haia-ropet som altså fikk hedersplassen, med moderators akklamasjon og
bevisste prioriteringer. Moderator ser seg selv her personlig, og som person,
som et særlig viktig og tydelig ideologisk frontfigur eller akademisk maskot,
eller som et lysende intellektuelt flaggskip for forumet eller avisen, et
budskap ment for det store meningsmarkedet. Moderatiet benytter seg her antakelig
av muligheten for selvpromotering helt uten å ha spurt om redaksjonens aksept
for denne glitrende forestillingen eller denne markedsføringen på forhånd.
Signalet som moderatiet dermed sender ut er, at slike
innlegg, som altså nærmeste ble refusert, vil man helts ikke ha her i avisen.
De er mindre verdt, (fordi moderatiet lar seg «skremme» av det og fordi det
ikke forstår kommentarens poenger, eller ganske enkelt ikke evner å forstå
innleggets egentlig anliggende, eller at den disposisjon moderatiet faktisk
begår i praksis og rent faktisk er en støtterklæring til og absolutt ingen
kritikk av Tybring Gjeddes innspill).
Det bør – ifølge moderatiet - derfor anvises en plass som så
å si skal gjemme det bort, eller slik at publikum helt glemmer det så fort som
mulig, siden jo moderatiet plasserer det der det gjør, som om det var svært viktig
for moderatiet å spare lesere for å lese og lære det. Og fordi det ikke «står
seg», ja, antakelig fordi moderatiet til og med anser det for uanstendig, om
ikke helt irrelevant, eller på kanten av det «som skal ligge innafor».
Moderators plassering oppfattes da for folk i farten dermed som en normativ
verdidom og hvem vi vel da ta seg tid og bry med å lese innlegget, siden det jo
ikke får mer enn en likes og fordi det henvises til en sisteplass i rekken av
innlegg?
En annen – ikke umulig - forklaring kan være at moderatiet
av en eller annen grunn har sett seg ut kommentatoren som en gjennomgående
mistenkelig eller potensielt farlig aktør.
Dette tyder i seg selv på at innlegget kan han skremt
moderatiet på en eller annen måte. Og grunnen er mest sannsynlig at moderatiet
rett og slett ikke forstår hva som blir sagt og ment. Moderator diskvalifiserer
med andre ord forfatteren fordi det selv ikke skjønner hva forfatteren vil ha
frem, og heller ikke forstår det komplett legitime i den formen forfatteren
rent verbalt har brukt for å frem et par poenger, så kortfattet og pregnant som
mulig.
Det ser med andre ord ut for at moderatiet har latt seg
skremme både av form og innhold. I selv viser dette etter min mening at
moderatiet eller denne spesifikke moderator ikke er kvalifisert til oppgaven og
ikke bare er han/hun ikke kvalifisert, han/hun opererer på en måte jeg har
forsøkt å beskrive over.
Resultatet av moderators nitidige arbeid gir et kontraproduktiv
resultat og er ikke noen «asset», men tvert imot en tung «liability» for stedet som sådan. Dette desto mer som at denne
tendensen i moderatiet har vist seg i lengre tid allerede og uten at det har
vært mulig på selve stedet å påpeke den diskrepansen mellom redaksjon og
moderati som vitterlig bør og må foreligge på et sted som foregir å være et
seriøst sted og helst ikke som et overflatisk tabloid «blekke» og et gjørmebad
i banaliteter for tabloide personer, sett utenfra.
Jeg håper dere ser poenget. Mer kan jeg i grunnen ikke hverken
be om eller håpe på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar