Erna Solbergs de-islamisering av snik-islamiseringen - mulig?

«Dagens» er et innlegg som sto å lese på Verdidebatt for noe år tilbake. Den er like aktuell i dag som den gang, ja, kanskje enda mer aktuell og den passer som fot i hose inn i de siste dagers debatt om den snikislamsering eller bedre: den islamiseringen som foregår, og som vår statsminister, Erna Solberg,  nå sier ikke fins, ja, tro det eller ei. Hun sier det så barsk og myndig at det man skal være sikker på, er at hun mener at «den» ikke finnes, så derfor finnes den ikke, - fordi, altså Solberg er enig med seg selv om at den ikke finnes.

Hva skal vi tro når forskning synes å avkrefte det vi ser og tror?

For en muslim er den beste kunnskap et menneske kan få eller ha å finne i Koranen og de andre islamske skiftene og uten denne kunnskapen er mennesket fortapt. Med ufullstendig kunnskap, likegyldighet eller unnasluntring med hensyn til «boken», og forbudene og påbudene i den - og ritualene -  vil det gå like så. «Boken regulerer hele livet, ned i nær sagt minste detalj».

Dette er overordnet kunnskap, ifølge islam og «ekte» muslimer. Den gir Allah’s «nåde» og sikrer Alla’s medfølelse, i den grad en ikke-personlig guddom har slike egenskaper. Koranen er i seg selv et mirakel og å tro på dette miraklet er i seg selv kunnskap, noe de troende skal vite og sette sin lit til i alle sammenhenger. De skal ha en tro som tilsvarer kunnskapen. Men det må legges til: Hvem og hvordan Allah velger og vraker på dommens dag, er opp til Allah.

Den troende kan derfor aldri være helt sikker. Det kommer til syvende og sist an på Allah’s vilje, og ikke først og fremt på Allah’s uforbeholdne kjærlighet. En troende kan derfor ikke ha sikker kunnskap, men han kan forsøke å bevise sin tro, basert på løftene til dem som Allah velger skal være troende, eller vantro.

Kan det være snakk om «våre best omforente kunnskaper» her?

Neppe. Den som tror på Koranen, på Allah og profeten er følgelig ekstreme, i henhold til definisjoner, noe vi skal komme tilbake til nedenfor.

Hva med «snik-islamisering»? Kan vi ha kunnskaper om hvorvidt «den» eksisterer?

Ifølge visse forskere er svaret positivt: Snikislamisering finnes ikke. Den er et påfunn trigget av ond tro, dvs en bevisst valgt ondsinnet handling for å skade.

For å ta det første først: Hva betyr snik?

Om snik eller sniking kan vi ha kunnskap hvis vi blir tatt på trikken. Vi får en bot for sniking og de fleste vil ikke føle seg helt vel med å bli avslørt som en snik. Og dette er noe vi vet.

Men sniking kan også gi en herlig følelse og dertil hedersmedalje. Vi kan snike oss inn på fienden og dermed bidra til den endelige seier. Vi står igjen som heltemodige og smarte. Vi tildeles priser og godt ettermæle. Vi er stolte over å ha tatt del i et plott som overgår fiendens plott. Vi er de største plottere, hurra!

Den største plotter er imidlertid Allah selv, ifølge islam og muslimsk tro. Det står at det er slik og skal være slik for alltid og overalt, i Koranen. Den troende kan være sikker på at Allah vinner. For muslimer er dette en kunnskap om Allah, det er et faktum som man skal tro på, hvilket er en påstand det vil falle naturlig for de fleste muslimer å hevde og agere på.

Men dette er ikke en kunnskap som vi kan kalle «vår best omforente kunnskap». Vi vantro kan derfor kalle slik kunnskap ekstrem, ja, normativt ekstrem, ikke bare deskriptiv ekstrem.

Med en muslimsk befolkning i Norge som vil vokse relativt sterkt i fremtiden vil det logisk sett være naturlig å si at ekstreme oppfatninger vil vinne stadig større grunn her i landet. (Gitt definisjonen, selvsagt). Men dette synes ikke helt å ha gått inn hos landets ikkemuslimer, mennesker av kjøtt og blod som er i stort flertall i forhold til muslimene, som altså målbærer ekstremisme i kraft av en forskerdefinisjon.

Det store flertall i landet velger imidlertid å vende blikket bort fra tanken på at det foregår en prosess i samfunnet som eser ut i ekstreme, strengt normative normer og regler med applikasjon både for tro som vantro.

Fra forsker- og eksperthold oppmuntres man til å gjøre nettopp dette: Vi skal ikke tro at ekstreme holdninger så å si kommer i egen person for å ta oss på fersken. Vi skal ikke tro at gode mennesker som elsker å jobbe og holde fred forsøker å snike seg innpå oss.

Vi skal tro at det bare er et lite antall muslimer som er ekstreme, selv om islam defineres som ekstrem, for dette er jo sant, altså at muslimer flest ikke forsøker seg med list og lureri.

Muslimer har imidlertid sin misjonsbefaling, en ekstrem sådan, ifølge definisjonen. At islam forkynner kunnskaper som pr definisjon er en form for ekstremisme, skal man ikke fokusere på. Man skal ikke tro at islam som ekstremreligion kommer snikende innpå. Vi skal ikke tro at islam kan utmanøvrere oss. Vi skal ikke gi muslimene den fornøyelse det er å vinne et fotfeste eller brohode ved å snike seg innpå oss.

For det behøver vi ikke.

Alt står nedskrevet i Koranen. Det foregår med andre ord en åpen islamisering, en åpen prosess som noen vil kalle snik-prosess eller snikislamisering. Og dette er et paradoks og et dilemma. Man kan bli aporisk av mindre, ved å måtte forholde seg til disse fakta. Eller kanskje apofatisk. Men vi må la det stå til.

Virkeligheten eller realitetene er for komplekse og overveldende til at man i det hele tatt kan uttale seg systematisk og rasjonelt positivistisk om dem. Man får lyst til å gi opp.

Tåpelighetene blir for mange og uregjerlige til at man kan håpe på å forholde seg noenlunde kognitivt sunt til dem. Man velger heller tilbaketrekning enn konfrontasjon. Ingenting nytter.

Man ser ting foregå og reagerer på ulikt vis, men å se det opplagte eller innlysende, innebærer en stor risk for å bli blir beskylt for å være rasist, hvis man skulle mene at snikislamisering faktisk er en og knagg å hekte et inntrykk på.

Man husker kanskje den gang USA ble hatet pga Vietnam. Noen sa at vi måtte motarbeide alt amerikansk. Vi måtte ikke la oss amerkandizere, ble det sagt, og alle forsto hva det betød. Amerikandizering var en trussel mot vår pure identitet. Men det var ingen til stede som beskyldte oss for amerikanofobi. Det ble ansett som friskt å være mot – den påståtte - amerikandizeringen og noe å være stolt av. Ingen var så gale at man brukte en diagnoseformel som fobi mot de som var mot amerikanerne og deres «imperialistic way of life» den gang.

Men i dag, altså, er man «syk» hvis man bekymrer seg over islamiseringen.

Det hele er en maskerade som ruller videre som et skjebnehjul ingen kan styre. Det eneste som gjenstår er blod og tårer – frykter noen - og ingen vet om den sterke eller svake vinner, for her er det gjengse tanke- og følelsesparadigme at alle like sterke og like svake, ingen er bedre enn andre og ikke noe er bedre enn noe annet, men, selvsagt, noen er dårligere enn andre. Og de andre er alltid de andre. De er i hvert fall ikke oss. Og dette presiseres i Koranen som en evig sannhet.

Hva skal man tenke? Hva skal man tro? Hvem snakker med to tunger?  Hvem lurer hvem, hvis vi i det hele tatt kan snakke om organisert sniking eller lureri? Kan vi ta det litt mindre alvorlig alt dette? Kan vi tilstå at et lite fyndord kan si mer enn tusen avhandlinger uten at hensikten er å fornærme eller skade noen?

Vel, hvis snikislamisering ikke fins, skulle vel problemet være løst av seg selv. Men:

Det er oppsiktsvekkende at forskere nå går ut i felten og leter etter noe de vet på forhånd ikke eksisterer. Ja, det er ikke bare oppsiktsvekkende, men også bekymringsfullt, på dypet. Det lover selvsagt ikke godt for fremtiden. Det setter alle forskermiljø i forlegenhet og diskreditt.

Forsker-forakt kan fort bli et nytt mantra eller en magisk formel.

Og vi som stolte på at forskere kunne fortelle oss noe om virkeligheten, noe viktig, som kunne fremme det allmenne gagn!

Her er en uttalelse fra en forsker som kan skremme noen og enhver:

«Anna Birgitta Nilsen opplever at det er de som ser islamiseringen som er ekstremister. Islamiseringen er ikke tilstede i Norge – det strider mot vår beste kunnskap. Det som strider mot vår beste kunnskap er av Lars Gule definert som ekstremisme.

…   snikislamisering er en sammensetning av de to ordene «snik» og «islamisering». Det første leddet «snik» beskriver det andre leddet, på samme måte som i ordene «snikskytter» og «snikreklame». I sammensetningen er «snik» forbundet med innholdet i verbet å snike, som betyr å gjøre noe i det skjulte.

…  Begrepet gir således inntrykk av at det foregår en skjult og bevisst islamiseringsprosess av Norge, men begrepet sier mer om brukernes oppfatninger av muslimene enn om faktiske forhold».

Dette er ikke til å tro og står ikke til troende. Det står til stryk uti livets omskifteligheter og begredeligheter. Disse folka her burde fratas alle muligheter til å suge til seg statelige forskningsmidler. Det kan umulig være bruk for dem. De bør lokkes ut av miljøet med store gulerøtter. Eller så kan de sitte og ta telefonen i resepsjonene rundt omkring.

Forsker Nilsen begår en fundamental brøler: Hun slutter fra en definisjon til hva som ikke finnes «på bakken».  Hun sier at noe ikke finnes fordi det ikke finnes. Og hvis det ikke finnes, så kan vi ikke ha kunnskaper om det. Det eksisterer ikke. Og hvis det ikke eksisterer og det likevel settes navn på det, så er det en form for farlig ekstremisme. Det strider nemlig, ifølge definisjonen, mot våre beste kunnskaper når vi sier at det ikke fins, samtidig som vi kaller det ved navn.

Hva slags forskerdust er dette?

Det kan minne litt om forskeren som hadde forsket i haugevis av år på «sjelen», som han ikke kunne finne, fordi han hadde vært overbevist fra før av om at det ikke finnes noe som vi kan betegne som sjel. Det som ikke eksisterer kan jo ikke begrepsfestes, ut fra forskernes logikk. Man kan likevel beholde og bruke betegnelsen, men da altså som et tomt ord hvis eneste innebygde mening er å skremme folk eller sette dem som bruker det i «ond tro» og i diskreditt. At noen i fullt alvor tror på at sjelen fins, blir ut fra dette perspektivet satt i kategorien «dum», et menneske de «bright»’e helst ikke bør ha noe å gjøre med, fordi de til stadighet blir et hår i suppa.

Men denne forskeren er uvitende. For vi kan vite at sjelen fins. Det er faktisk en av våre beste og vel omforente kunnskaper at sjelen nettopp ikke kan ikke-eksistere. Å benekte sjelens eksistens, er ekstremt. Det går på tvers av sunn fornuft og våre best omforente kunnskaper og innsikter.

Selvsagt bruker forsker Nilsen og Gule denne strategien for å legge føringer på folk og få sympati for sitt menneskesyn og sine egotripper, tilsynelatende i det godes tjeneste. De setter sjelden eller aldri spørsmålstegn ved sin virkelighetsoppfatning og sitt verdisyn, hvilket alle vet heller sterkt mot rødt – eller grønt, som er islams farge - i det politiske fargespekter.

De forsøker å skjule sine egentlige hensikter og grunnforestillinger, ved å snike dem inn her og der. Det er blitt en ideologi for dem. De er ute etter politisk makt ved å skjule seg bak forskning. De misbruker sine posisjoner.

Det dreier seg egentlig om forsøk på å undergrave den judeokristne kulturarv og kristendommen i særdeleshet. Ja, alle gudstro, men da i mindre grad islamsk gudstro. De betrakter islam og muslimer både som aktuelle og potensielle venner i sin kamp for denne undergravingen. Og de har dårlig tid, det haster. Derfor ønsker de ikke å se hva snikislamisering betyr. De bestemmer seg derfor for å tro at den ikke eksisterer og virker.

De ser ikke at islam faktisk har agens og at det dreier seg om en kamp om sjeler her. De vil ikke se at det foregår en åndskamp, for begrepet ånd finnes jo heller ikke, annet enn som en illusjon eller et tomt postulat som dumminger går og dummer seg ut med, i deres øyne.

Men hva med islamisering, da? Fins dén?

Å, nei, da. Ikke den heller. Det ville ha vært en fornærmelse mot deres intellektuelle integritet hvis den fantes. Det ville ha vært ekstremt for dem å påstå realiteten av en islamisering. For hvor og hvordan skal de kunne isolere den, eller legge den på bordet klart for disseksjon, for å si det sånn? Ved feltundersøkelser?

De vil kanskje gå ut på gatene og sanket inn data på positivistisk vis med spørreskjemaer og så satt seg ned med statistiske metoder, tilfeldige utvalg og signifikansselektering og andre beregningsvinkler. Og svaret etter grundig analyse ville ikke ha forbløffet dem det minste: Det finnes ikke noe som heter eller eksistere som kan kalles «islamisering».

(Jeg kunne her dokumentere med empiri i fleng, på hva enhver må kunne betrakte som islamisering, men jeg nøyer meg med en referanse til et nettsted som angir en liste med en rekke isolerte hendelser, som likevel henger i hop og som derfor tegner et større bilde enn bare summen av enkelthendelsene. Listen går så langt tilbake som før karikaturstriden, en liste som i seg selv skulle kunne gi noen og enhver visse tegn å tolke. Men tegn? Er det noe for forskerne? Å, nei, du, det kan man ikke forvente. Likedan med intuisjon og fantasi, evne til å reagere og la seg opprøre etc etc).

Og hvorfor? Fordi ingen kan svare på om de har sett noe slikt som islamisering. Ingen vil kunne fremlegge bevis på at noe slikt som islamisering finnes. Noen kan riktig nok påstå at den finnes og foregår, men hvor er beviset og de virkelig uomtvistelige indikasjonene?

Når man spør på denne måten, er det trolig for å konstruere mentale bilder. Spørsmålet er en del av propagandaen og «social engienering». Sjelen skal konstrueres, den er viktig, - ironisk nok!

At noen da likevel påståelig vil si at det finnes både snikislamisering og islamisering, vil ikke bli tillagt betydning. Det vil bli avvist som «hear-say» og ubrukelig som bevis, dvs som irrelevante data eller empiri, som det heter.

Og sånn er det for en forskning som utelukkende fokuserer på det materielle og målbare. Det finnes for denne ingenting som heter åndskamp eller åndskrefter. Det finnes i dens ytre og indre landskap kun, og da som en kamp om materielle goder, om behovstilfredsstillelse og om en politisk-materialistisk kamp om tilkarring av disse tingene. Ånden er redusert til det materielle og forsøkes å bi holdt fanget der, nær sagt med alle midler.

Derfor denne avmakt fra forskerhold. De vil ikke se at folk kan finne mening i forestillinger om en snikislamisering. At folk i lengden ikke lar seg begrense og fordumme av rent leksikalsk denotative definisjoner av ord som «snik», «sniking» og islamisering. De skjønner ikke at «islamisering» ikke trenger å inneholde noe annet enn en uskyldig, velmenende og praktisk appell til folk ytret i og tro, et lite tips om at det kan være lurt å sette seg litt mer inn i hva islam er for noe og hva vi kan vente oss for fremtiden, slik at vi unngår for tunge og langvarige konflikter eller konfrontasjoner, både lokalt og globalt.

Uvitende mennesker trenger en stimulans og en motivering og ordet «snikislamisering» er begge deler. Å blåse bruken og betydningen av ordet opp til de store høyder og å anse det som det ultimate middel for å utbre rasisme og fobi, er å skyte høyt over målet og så idiotisk og manipulerende at det halve kunne være nok. Det innbyr ikke til saklig debatt. Det undervurderer folks evne til å ta poenger og tenke selv uten hjelp fra paranoide hysteriker på venstresiden.

De vil ikke innrømme folk den begavelse det er å kunne beskrive fenomener på en lettfattelig, men likevel dypt sann måte og med friske farver og farvestifter til, så å si. Disse forskerne evner ikke å se og få med seg at virkeligheten kan beskrives sant utenfor forskerperspektivet og forskermetodene, og ja, forskerbrillene.

For disse forskerne er det forskningsparadigmet de er blitt suggerert inn i alt som eksisterer og dette «altet» eksisterer kun i et lukket rom, et rom hvor alt som er rett og galt blir avgjort.

Utenfor dette rommet finnes nemlig intet. Og intet, som nevnt over, kan vi ikke forholde oss til. Folket forbys derfor å forholde seg til det. Snikislamisering finnes ikke, sier de. Betegnelsen bruks kun for å skremme, manipulere og sverte. Og dette er rasisme, fordommer, hats tanke og hats tale.

Implikasjonen synes å være: Det bør egentlig forbys, men siden det eksistere noe som heter ytringsfrihet, vegrer man seg. Man forsøker seg i stedet på å kontrollere eller undertrykke på verbalplanet. Man deltar i debatter hvor de kan strø om seg med fyord og karakteristikker. Motstandere blir stemplet som dumme. De forstår ikke noe. Ja, de er so gar farlige.

Men er forskerne selv farlige? Vel, ikke ennå. (Noen vil tro at de jobber for å kunne bli det!) Men vi har hatt dyktige forskere både i Øst og Vest som ikke for lenge siden sendte folk til Gulag og klebet diagnosen «sinnsyk» på meningsmotstandere og systemkritikere. I dag kleber våre forskere stempelet og stigmaet «islamofob» på meningsmotstandere og systemkritikere, de som ser at det virkelig foregår en islamisering og at det virkelig foregår en reell islamisering. Folk som ser det skal mistenkeliggjøres, forsøkt isolert og fremstilles som undermålere. Egentlig trenger man ikke ordet «snikislamisering». Islamiseringen foregår åpenlyst og det fins ingen «snik» i dette.

Er forskere det her tenkes på ekstreme ?

Så avgjort. Å benekte at det fins en sjel, en ånd og at det foregår en åndskamp som i snever forskerforstand hverken kan bekreftes eller falsifiseres, er ekstremistisk, både deskriptivt og normativt ekstremistisk (for å bruke forskerdefinisjonene).

Det er nemlig helt på vidda å påstå at ånd og sjel ikke finnes. Det finnes jo ikke noe bevis for det! Fravær av bevis betyr nemlig ikke fravær av eksistens, eller substans, om man vil, eller essens. Når f eks Lars Gule ikke kan fatte at islam har essens, så er det et utslag av vrangforestilling og dermed uttrykk ekstrem deskriptiv og normativ ekstremisme, skal man tenke logisk, ved simpelt hen å bruke hans egen definisjon mot ham selv.

Men: Å påstå at det ikke foregår en snikislamisering ved siden av den åpne islamiseringen er å frata vanlig folk evne til selvstendig, kreativ og treffende billedskapende evner. Det er på linje med et forsøk på å kneble menneskets evne til å skape sannferdige karikaturer på en lettfattelig måte og i en konsistent, koherent og kortfattet form.  De sier ikke at betegnelsen «snikislamisering» faktisk ikke trenger noen korrespondans til en foreliggende virkelighet, slik forskerne ser den, på sin avstumpede måte. Uten nitid korrespondans, sier forskerne, ingen virkelighet, ingen sannhet.

For en åndsfattigdom og for et trist liv må ikke slike ha. De kan gjerne bli furtne når den fatale bristen i deres image blir avslør og påpekt. De kan gjerne løpe hjem og gråte. Men de kan ikke løpe fra det. For virkeligheten vil føre eller siden innhente dem. Plutselig en dag. Eller som en tyv om natten.

Og grunnen er at de selv har bedrevet snikislamisering, eller rettere: Islamisering for alt hva den er verdt, - for islam. Ved å tause, ved å unnslå seg for fakta og underslå trender og meninger. De har holdt det inne og for seg selv, kanskje, eller så har de ikke tatt det inn over seg og fortrengt hele dramaet, et drama som vitterlig utspiller seg hver dag fremfor nesetippen på dem.

For det står jo tindrende klar: Å tause om ting er et forsøk på å hindre virkelighetserfaring ved å snike seg fra den og samtidig håpe på at publikum og andre aktører skal gjøre det samme.

Å tause – og fornekte eller bortforklare - er et knep som brukes aktivt og aggressivt til å skape illusjoner og forestillinger, eller manglende forståelse av hva som skjer. Å tause er å frata folk fakta og kunnskaper som grunnlag for meningsdannelse. Å tause er å snike.

Tragiske og ironiske er, at man ved å tause faktisk begår snikislamisering, «by default». Men dette har ikke disse forskerne noe sans for. De vil ikke se det, kan ikke erkjenne det, vil ikke forstå det og vil ikke innrømme det. Og dette bærer rett utfor stupet.

Godt at noen ser det og roper varsko.

Ved å tause forsøker de å styre utviklingen, enten de er virkelighetsnære og ser ting og tar tingene for hva de er, eller de gjør ikke.

De lider sannsynligvis parallelt av islamofobi, en dobbeltfobi, dvs fobi for den egne kulturkrets og fobi overfor islam, som er de andres kulturkrets, som de serviliserer seg under, ved ikke å utholde tanken på islams mørkesider, sider som eksisterer og opererer, men som de ikke tør se.

De ser ikke at de står på garn. Og skjønner ikke at de selv står der med ansvaret for hva de har tauset med og ikke vil innrømme.

De ser ikke at det de driver med egentlig er magi, destruktiv magi. De innbiller seg at ordet «snikislamisering» inneholder en slag truende naturkraft som det blir veldig om å gjøre å kontrollere eller sette ut av spill.

Folket bør beskyttes for dette ordets overnaturlige destruksjonsmakt, en makt de dertil tillegger ikke-fobe islamkritikere in persona. De ser ikke at de selv driver med magi, ved at de konstruere opp et verktøy som skal uskadeliggjøre de ikke-fobe islamkritikerne.

Deres tryllestav som de forsøker å forføre folk med er ordet «islamofob». Med dette tryllestøv vil de skremme og fortrylle folket over på sin side, mot destruksjonskreftene, slik de ser det.

De er rene magikere. De har egentlig ingen agenda annet enn å ganne for ganningens skyld, å trylle for tryllingens skyld, og det er denne forestillingen som de håper skal gi dem den innflytelse og makt de så sårt trenger i sin ateistiske tomhet og i en ateisme som aldri vil forstå forskjellen på den kristne Gud og Allah.

De forstår ikke at de er vår tids store narrer.

(Opprinnelig skrevet av terje finne, her med visse minimale, semantiske oppdateringer)