lørdag 27. februar 2016

Sultans medvirkning til krakterdrap



Det er noe urkomisk ved det når en religiøs person angriper en ikkemuslim for å ville angripe hans tro ved å «stryke» visse vers i hans egen hellige Skrift, når han selv grunnleggende går inn for å gjøre nøyaktig det samme.



Men kan dette skje? Er ikke dette for absurd til å tas alvorlig? Jovisst, vil vi svare, men likevel skjer det, i praksis, i tale og skrift.



Vi skal eksemplifisere:

Den religiøses personen det dreier seg går ut med en kronikk i Dagen i dag, altså 27. februar 2016, hvor han hudfletter den andre parten, som har foreslått å stryke visse ubehagelige «sentencer» eller læresetninger i denne personens tro som oppfordrer til vold og mangt annet som kan virke anstøtelig og truende i vide kretser i områder der man ikke deler denne troens fundamenter og dogmer. I disse områdene kan det registreres stor reell frykt for at tilhengerne av religionen skal ta deres hellig skrift på alvor og sette alvor bak skriftens oppfordringer til vold, på ulike livsområder, og f eks i det som av disse troende gjerne helt ensidig selv vil definer som krig.

Den religiøse omtaler i kronikken den ikkereligiøse med følgende salve: «Jeg vil bare slå fast at samtlige forslag viser totalt manglende forståelse for menneskerettigheter, og dette med å stryke ting man ikke liker i hellige tekster så vel som religion. Myten [om diss versene] møter man dog på i mange sammenhenger, så jeg tenkte å skrive litt om det … «

Det dreier seg her om det såkalte «sverdverset», en betegnelse eller et ord som ikke forekommer i  de hellige skriftene selv, og denne «defaulten» gjøres det så et stort nummer av, av vedkommende.



Bare at noen har kalt dette verset for «sverdverset», (dvs sure 9. 5, oppfordrer til drap på fiender av islam eller vantro som sådanne), oppfattes tydeligvis som krenkende. Det falle ham ikke inn at tilnavnet «Sverdverset» faktisk beskriver innholdet i verset på en lettforståelig og pregnant måte. Alle forstår at det her dreier seg om vold med våpenbruk, om det er sverd eller spyd den hellige  suren mener, er totalt irrelevant, men dette vil ikke vår mann her innse, han setter seg på bakbeina: Han skjønner enten av vrangvilje eller mangel på forstand ikke at «sverdverset» kan oppfattes som en metafor. Det er betegnelsen, ikke verset innhold som betyr noe for ham. Å fordømme noen som kaller verset for «sverdverset», er viktigere enn å fordømme oppfordringen eller befalingen et normalt menneske kan lese ut av verset.  At noen skulle oppfatte selve ordet «sverdverset» som en god måte å beskrive både ord og innhold i verset, og seriøsiteten i det, i og med at så mange muslimer ofte henviser til denne suren nettopp for å drepe, (ved siden av suraer som påbyr muslimer å bli drept eller la seg drepe for troens – les underkastelsens - , Allah og profetens skyld).



Vi gjengir her en del av sverdverset, altså sure 9. 5, i Bergs oversettelse: «Men når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem… « etc.



Det er vanskelig å tenke seg at muslimene som denne suren henvender seg til ikke skulle ha lov til å bruke sverd i sin utøvelsen av den plikten som pålegge muslimene.

Men vår kronikør er kreativ og bedyrer: Ordet «sverd»  - sayf - forekommer ikke i Koranen, ikke en eneste gang, altså. Underforstått: Hvordan kan da noen kalle suren for «sverdverset»? Uforståelig, ikke sant? Best da å bli fornærmet, føle seg krenket, heller enn å ta poenget. Men poenget kan angripe på en annen måte og vår kronikør er ikke sen om bevise at innholdet i «sverdet» må ses i lys av de foregående og etterfølgende versene i sure 9, nemlig vers 9. 4, 9.6, 9. 7 og 9.8. Disse versene siteres i sin helhet, men er de relevante? Neppe, de handler om en helt annen gruppe mennesker enn den gruppen som skal drepes (om så er med sverd) og dette tas så av vedkommende som nok et bevis på at å assosiere «sverd» med vers 9. 5 er en hån både mot Allah og profeten, vil vi tro.

Å bruke ordet «sverd» her, er bare en kuriosotet, sier vår kronikør.

Skal man le eller gråte? Men det stopper ikke der. Vår kronikør, for nå å nevne han med sitt rette navn, Shoaib Sultan, som faktisk er ordførerkandidat for Miljøpartiet i Norge, altså søkenpartiet til De grønne, i Sverige, kommer nå med en tolking av vers 9. 5 som faktiske setter verset ut av funksjon, det blir rett og slett «abrogert» eller tilbakekalt av Sultan, på samme måte som profeten i sin tid abrogerte eller tilbakekalte og derfor ugyldiggjorde tidligere vers som var blitt åpenbart ham av Allah selv. (Noen mener at det fins nærmere 200 slike abrogerte vers i selve Koranen, uten at man en gang for alle har klart å bli overbevist om hvilke vers denne abrogasjonen virkelig gelder nå og for all fremtid).



Og Sultans begrunnelse? Jo, sier han: «i tillegg til sammenhengen et vers blir åpenbart i, må man også lese kontekst i teksten, det er ofte lurt å lese noen vers i forkant og etterkant. Det er ikke snakk om [at vers 9.5 sulle gi inntrykk av noe] generelt prinsipp men noe som handler om en gitt situasjon! Verset viser til en spesifikk hendelse i islams historie!» ifølge Sultan.



For å si det med egne ord: Suren eller verset kan, med andre ord kastes på historiens skraphaug og en slik uttalelse fra Sultans side kan ikke beskrives på annen måte enn at han nå har sensurert bort – eller strøket – et vers i selveste Koranen, (med visse islam-lærdes hjelp, selvsagt).



Sultan har altså her foreslått en disposisjon som vår ikkemuslim, nemlig vår Hege Storhaug, også har foreslått, men da med andre ord, nemlig «å stryke» noen vers, eller – sensurere – vil noen si.



Sultan mener imidlertid at «sverdverset» hadde sin berettigelse i sin tid (nok en bekreftelse på at det er satt ut av spill i dag?), det ble åpenbart for å gi hjemmel til angrep på de fiendene av islam som hadde brutt en fredsavtale med muslimene i forveien. Det var disse, og bare disse, skal vi tro Sultan, som hadde gjort seg fortjent til sverdet. I dag gjelder, skal vi tro Sulta, at muslimer oppfatter det som fromhet og gudfryktighet å opprettholde en fredspakt, så lenge også motparten gjør det. Fredelige mennesker blant ikkemuslimene anses ikke som fiender. «Sverdverset» gir intet «carte blanch» for aggresjon. Det var myntet på en spesifikk situasjon. Det stemmer ikke – som noen vil mene – at «sverdverset» abrogerer alle tidligere fredelig vers, sier Sultan, (og her har Sultan rett, i hvert fall ifølge noen lærde, nemlig at visse meget innflytelsesrike lærde innen islam faktisk er enige om at nettopp «sverdverset» står om alle andre vers faller, hvis man skulle komme fem til hvilke vers som endelig annullerer eller endelig tilbakekaller andre vers).  



Sultan har med dette visst at han faktisk er helt enig -  realiteten - med Hege Storhaug som han for et øyeblikk siden har dømt nord og ned ved å beskriver henne som et menneske med «totalt manglende forståelse for menneskerettigheter, og dette med å stryke ting man ikke liker i hellige tekster så vel som religion».



Sultan slår seg med andre selv på munnen. Han er inkonsistent, for ikke å si «skadefro», idet han henger seg på den unisone kritikk og fordømmelsen av Storhaug, ikke minst fra ikke-muslimsk hold, men fra et samlet norske MSM over hele spekteret. Vi vil kalle dette å snu kappen etter vinden. Og som et uttrykk for et dyptliggende behov for logring, servilisering og feig opportunisme. Sultans strategi kan også tolkes som et forsøk på misjonering for islam ved å forvirre og skape splid blant ikkemuslimene. Det heter seg jo i Koranen at Allah er den største plotter. Sultan spiller på allmennhetens kunnskapsmangel, manglende interesse og innsikt, folks likegyldighet, sviktende dømmekraft, identitetforvirring, generell villrede og irrasjonelle eller ubevisste frykt.



For Sultan er ikke alene om å slenge rundt seg med stigmatiserende merkelapper og assosiering med «de onde». Han er ikke alene om å mistenkeliggjøre Storhaug for å ha totalitære, for ikke å si fascistoide eller rent ut rent fascistiske hensikter og det som verre er. Det viser hele debatten omkring Hege Storhaugs nå akk så berømte forslag.

Noen av disse kritikerne frykter faktisk Storhaug mer enn islam per se, ubestridelig dokumentasjon foreligger i et avisoppslag i en avis med betydelig innflytelse som premissleverandør i samfunnet,           se her   uten å forstå hvor drøy en slik påstand er. De tar rett og slett ikke i betraktning at også Sultan – som vist ovenfor – også tar avstand fra visse vers i Koranen og ønsker å stryke disse versene eller bagatelliserer og sensurer dem bort, akkurat som Storhaug gjør seg til talskvinne for å gjøre.



Så hvorfor er det så mange som fordømmer og foretar karakterdrap på Storhaug, men unnlater å ta et seriøst oppgjør med Sultan, som altså i praksis går inn for og gjør seg til talsmann for det samme som Storhaug gjøre?



Vi kan ikke annet enn å forklare dette med disse menneskene psyke og deres irrasjonelle frykt for saklig underbygget islamkritikk, uten noen som helst forankring i noen form for frykt. Som Sultan gjør, gjør disse til medvirkning til karakterdrap ikke bare på Storhaug, men også på mange andre rasjonelle og fryktløse islamkritkere.



Om visse aktørers reaksjon på Storhaugs «ønsker» og forslag, må vi imidlertid ta opp i en kommende postering.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar