Omvendt SHARIA i visse voldtektssaker i Norge?

Har sharialovene i voldtektssaker noe med norske lover og norsk rettsforståelse og rettspraksis å gjøre?

De aller, aller fleste vil svare et klart, utvetydig og umiddelbart nei, og dessuten at sharia aldri må innføres i Norge, og at sharia er et urettferdig, brutalt og middelaldersk lovsystem som vi i vår sivilisasjon har passert en gang for alle og et lovsystem som bygger på et menneskesyn som aldri må få innpass i Norge.

De aller fleste vil være enig i dette, inkludert Nei til islam, ikke minst.

Men av og til fremviser selve virkeligheten fakta som kan få en til å stille spørsmål, i hvert fall spørsmål av spekulativ art, men likevel: Interessante – dramatiske - spørsmål.

En slik sak er det vi har bestemt oss for å ta med her på Nei til islam i dag, en sak fra virkeligheten og som gjelder en mannlig muslim som for et par år siden ble tiltalt for et par voldtekter. Vi skal ikke røpe utfallet av dommene her i innledning, så se mot slutten, men det oppfordres til å lese hele dokumentet, før man gjør seg opp en mening om hvordan man selv ville ha dømt og hvordan denne saken kan fortelle oss noe viktig om forskjellen mellom norsk straffelov på dette området og sharialovene, på dette området slik de blir praktisert i mange deler av den islamske verden.

Posteringen har bygger på et dokument som vi kom under være med og som vi har fått lov å bruke under forutsetning om anonymitet og fordi saken kan ha en vinkel og et innhold som kan være av allmenne interesse i dagens sosiale klima hvor vi har fått en situasjon her i landet på det praktiske planet som på mange måter kan illustrere hva som skjer når to kulturer eller sivilisasjoner ligger i gnisning mot hverandre og hvor utfallet av denne konfliktflaten kan komme til å hardne seg til fremover, uten at vi kan påberope oss å spå noe om hva som kommer skje og hvordan.

Om ikke for annet illustrerer saken hvor vanskelig en voldtektssak kan være og hvor komplisert virkeligheten er når det kommer til stykke og tolke hendelsesforløp og mennesker og hvor stort ansvar den dømmende makt har, både på den leke og lærde siden. Vi venter, som nevnt, til slutten med å fortelle hvordan domstolene dømte i denne saken. Før man kan kommer dit, oppfordres det til å ta et selvstendig standpunkt, hvis saken da overhodet skulle ha noen form for interesse.

Vi lar den her anonyme tiltalte i denne voldtekssaken, sakens «Jeg», riktig nok formulert av kilden vi her bruker, selv føre pennen:

I forbindelse med de to sakene mot meg, hvor jeg i førsteinstans ble dømt for voldtekt i begge tilfellene, har jeg etter hvert kommet til at det kan reises en rekke spørsmål både av faktisk og juridisk karakter ved disse dommene og vedrørende saksbehandlingsfeil eller manglende eller utilstrekkelig bevisførsel, eller unnlatelse av å bringe inn i saken spørsmål som nå sett i ettertid kunne ha vært av relevans for utfallet av saken, og som kunne ha gitt domstolen et mer fullstendig grunnlag å dømme meg på, eller frifinne meg på.

Siden det kan være vanskelig å holde rede på alle de spørsmålene som kan være relevante, og fordi det ofte kan være vanskelig rent muntlig å få fremlagt alle detaljer i et sammenhengende konsentrat, har jeg nå skrevet ned følgende liste over spørsmål og lagt til en del nye saksopplysninger som jeg håper kan være av betydning under den kommende rettssak i Lagmannsretten, men som jeg under avhør og under selve rettssaken vegret meg for å nevne, bl a fordi jeg da ikke bare så det het unødvendig for saken, men også av hensyn til fornærmede selv, (forståelig nok, vil vel mange mene).

Generelt om avhørene og utspørringen av fornærmede og de andre involverte, tillater jeg meg herved å spørre om disse i henhold til gjeldende rett og rettspraksis kan være å anse for tilstrekkelig grundige og detaljerte nok til at dommerne i saken kunne komme til en avgjørelse bygget på et grunnlag hvor det ikke gjensto flere relevante og reelle spørsmålstegn ved visse sider av fornærmedes og andre vitners forklaringer og utsagn, utsagn som kan kalles spekulative -  vedrørende hva som egentlig var skjedd. Jeg mener med andre ord at domstolen ville hatt et bredere grunnlag å dømme på hvis den hadde fått fremlagt for seg flere spørsmål og dermed muligens også flere mulige inkonsistente svar fra fornærmedes og andre «vitners» side, eller for den saks skyld, fra min egen side, som tiltalt.

Jeg tillater meg å spørre om domstolen i så måte har fattet en dom på sviktende eller mangelfullt grunnlag siden saken i seg selv innbyr nettopp til å få stilt flere spørsmål enn de som faktisk ble stilt.

Jeg tillater meg dessuten å stille spørsmål angående måten å resonnere seg frem til den konklusjon dommerne kom frem til, dvs til den metode eller slutningsrekke dommerne synes ensidig å ha lagt til grunn for sin konklusjon. Metoden synes å være basert på at jo flere enkeltstående fakta, som i seg selv likeså godt kan betraktes og vektlegges som svake indisier, jo sterkere anses av retten beviset på at voldtekten skal ha funnet sted å være. Jeg må derfor spørre om det er tillatelig for en norsk rett å bortse fra den vesentlige betydning det må ha for utfallet av en sak at bevisene og saken selv, å tenke og resonnere ut fra det helhetsbildet alle, både positive og negative indisier og bekreftede fakta, sammenlagt tegner av saken i sin helhet.

Domstolen har etter min mening fokusert på summen av en rekke ukvalifiserte indisier som hver for seg og sammenlagt ikke kan være avgjørende for utfallet til fortrengsel fra i stedet eller parallelt å fokusere på og legge til grunn aspekter som taler for frifinnelse av meg, dvs negative indisier, som f eks at blodspor på mine fingre ikke nødvendig vis stammer fra befatning med fornærmedes kjønnsorgan, men kan komme fra blod som følge av menstruasjon som har rent ut.  Kvantitativt mange indisier er ikke nødvendig vis bedre enn færre kvalitativt bedre beviser, for å si det sånn. Snarer tvert imot, er det vel lov å tro.

Sak 1 – der voldtekten skal ha skjedd i andre etasje på"sted" X i byen Y for et par år siden:

Kvinnen i den første dommen sender en SMS-melding som sier at «han er slem». Dette utsagnet i seg selv kan like godt tolkes billedlig eller «ladet» som bokstavelig, som i en slags kode, eller som en sjargong i hennes miljø eller omgangskrets. Meldingen kan altså tolkes – riktig nok på verste måte - som et signal til medhjelperne hennes om at nå er tidspunktet inne for å reagere ved å komme opp på kontoret. Hele scenene kan med andre ord være utpønsket på forhånd, kanskje som et ledd i en generell undersøkelse av menns holdninger – generelt eller individuelt - til erotikk og sex, f eks. I så fall har det foregått et komplott mot meg personlig.

Hvis kvinnen, som er registrert som aktør på et erotisk nettsted, og kjent fra sammenhenger hvor det har foregått sadomasochisme eller lignende, kan SMS’en av hennes medhjelpere kanskje ha blitt tolket som en påstand om hun nå opplevde noe lystbetont eller spennende, men som altså i situasjonen ikke ble tolket slik.

Og man kan jo spørre: Hva betyr slem her? Leken? Kreativt flørtende?

Og hvorfor skriver hun ikke rett fram: Jeg blir eller i ferd med å bli voldtatt eller at jeg er blitt voldtatt? Hvorfor må hun bruke en omskriving? Kan det ikke tenkes at hun nå vet at det hun skriver kan oppfattes feilaktig? Kan ikke måten hun formulerer seg på vitne om at hun vil sikre seg en «retrettmulighet», ved altså å formulere seg tvetydig og i frykt for ikke å bli trodd, hvis hun nå virkelig ikke er blitt voldtekt eller ikke er i ferd med å bli det?

Kvinnen utsender i hvert fall et utydelig budskap, noe som domstolen ikke eksplisitt lar komme meg som tiltalt til gode i bevisvurderingen.

Dessuten: Kvinnen virker ut fra det hun forteller selv og ut fra hvordan andre beskriver henne denne kvelden ikke spesielt beruset. Hun kan tvert imot oppfattes som meget våken kognitivt sett og svært bevisst og fullt ut i stand til å ta vare på seg selv, og dette selv om blodprøver av henne viser at hun hadde en promille på 1. 72. Ikke alle involverte oppfattet henne imidlertid som «dritings». Slike ting oppfattes jo ofte svært ulikt. Og hvorfor blir hun ikke kastet ut på direkten hvis hun nå var så full? Alle som vurderes som overstadig beruset blir jo kastet ut umiddelbart fra Queens.

Jeg spør meg selv: Hva gjør en så høy promille med et menneske? Jeg spør fordi kvinnen jo påstår og beskylder meg for å ha helt noe oppi drinken hennes som ikke skulle være der, noe som ikke kan bevises. Det spørsmål retten ikke trekker inn er, om denne beskyldningen da kan ha noen sammenheng med en eventuell medisinsk historikk og/eller et generelt mentalt sykdomsbilde. Burde ikke retten ha stilt seg spørsmålet om dette er tilfelle eller ikke? Har kvinnen tidligere lagt for dagen paranoide tendenser for eksempel? Kan rettens forsømmelse her regnes som et relevant og viktig moment? 

Man kan også spørre seg om hvordan kvinnen fikk tid til å sende en SMS når hun mener seg å være i en prosess hvor hun blir voldtatt. Man kan også spørre seg hvorfor hun ikke forsøkte å forlate rommet, hvis hun mente at jeg f eks gikk litt for langt i selve flørtingen, som jo er en uskyldig prosess i seg selv. Og dessuten: Kan man slutte fra en flørt direkte til en voldtekt!

Men denne vinkelen tas heller ikke opp av domstolen. Nok et argument til fordel for meg uteblir dermed i rettens begrunnelse.

Det samme kan sies hvis man stiller spørsmålet: Hvorfor ropte eller skrek ikke kvinnen om hjelp hvis hun følte seg «angrepet» og var så redd som hun påstår hun ble. Valgte hun i stedet å sende en SMS ut fra selektivt motiverte grunner?

Dessuten: DNA- spor eller spor av hennes blod på mine fingre, trenger ikke i seg selv å stamme fra noen tukling inne i eller i nærheten av hennes kjønnsorgan, så langt fra. Hvis man hjelper til med å støtte en menstruerende kvinne bort til en sofa eller hjelpe henne ut av et toalett, og hun delvis har avkledt seg selv, kan selvsagt denne overføring skje uten at man har vært i nærheten av å komme opp under skjørtene eller ned i buksene på vedkommende, alt avhengig av tilstanden og situasjonen for øvrig.

Mitt spørsmål er: Kan en forsømmelse av å ta opp og diskutere dette i en domsslutning anses for å være en alvorlig saksbehandlingsfeil? Jeg spør av preventive grunner fordi jeg håper at de feil jeg mener er begått i førsteinstans ikke blir gjentatt i ankeinstansen.

Generelt vil jeg si at avhørene og forklaringene til flere av vitnene vitner om uteblitte spørsmålstegn både fra aktoratets og forsvarerens side. Burde man f eks ikke gått nærmere inn på hva kvinnen hadde observert fra interiøret i «stuen» der voldtekten skal ha foregått?  Mitt poeng er: Ved å utspørre henne litt grundigere om hun der fant gjenstander eller annet som hun kanskje ønsket å ta med seg, ville man kanskje ha kunnet oppdage motiver som videre kunne ha kastet lys over hele hendelsesforløpet.

Jeg spør meg også om hvorfor dommen ikke tar hensyn til at en av vitnene faktisk fortalte at det «ikke hadde skjedd noe», slik det fremgår av dokumentene.  Kan grunnen til dette rett og slett være at dette vitnet ikke ble mulig å fremstille for retten for å forklare seg der under selve saken?

I så fall spør jeg meg selv, og dette reiser kanskje et prinsipielt spørsmål: Hvorfor godtok da retten at et vitne (i den andre saken) ble avhørt telefonisk fra Australia, og at han da ikke trengte å være tilstede under selve rettsforhandlingen? Skal ikke retten (som hovedregel i, hvert fall) bare ta hensyn til det som blir fremlagt og som fremkommer av forklaringer osv i selve rettssalen?

Sak 2:

Når det gjelder dommen i den andre saken så synes jeg det er ganske utrolig at retten slutter fra spørsmålet: «Hva er det du holder på med»? til at dette virkelig var en voldtekt. Spørsmålet i seg selv viser jo at denne mannen nettopp i utgangspunktet ikke kunne få seg til å tro at det dreide seg om en pågående – eller nettopp påbegynt eller avsluttet - voldtekt. Når kvinnen så i tillegg sover og verken kan bekrefte eller avkrefte noe av det som angivelig skal ha skjedd, bør dette etter min oppfatning tale sterkt til min fordel og være et argument for retten til å trekke den konklusjon at det virkelig foreligger rimelig og fornuftig tvil.

Likeså mener jeg at det er en grov forsømmelse fra politimyndighetenes og aktoratets side at det ikke ble tatt blodprøver av fornærmedes mannlige venn, en forsømmelse som jeg anser som en saksbehandlingsfeil og en feil som må trekkes inn i kommende rettsak til fordel for meg.

Saken er jo den at alkohol påvirker brukernes mentale tilstand, og i tilfelle dette vitne, kunne alkoholprosenten og vedkommendes tidligere «drikkehistorie» - og i tillegg supplerende uttalelser fra innkalte eksperter på området - muligens ha kastet et noe annet lys over saken.

Ved at det ikke ble tatt blodprøve og ved at eksperter ikke er blitt innkalt, kan mine interesse av å bi frikjent ha lidd skade, ja, kanskje stor og til og med avgjørende skade.

--

Selv om det kanskje ikke er helt relevant i denne konkrete saken mot meg, tar jeg her med en vinkel på saken som er formulert av en bekjent av meg som har tatt seg bryet med å stille seg noen generelle spørsmål om voldtektsloven i Norge.  Formuleringene, vurderingene, analysene og beskrivelsene er basert på foreliggende dokumenter i saken.

Er loven om voldtekt i Norge i dag rettferdig? Er loven en fare for rettsikkerheten? Inviterer loven til falske anmeldelser og feilaktige dommer? Strider loven og dommene basert på den mot folks alminnelige rettsfølelse og sunne bondevett?

Følgende er referater fra to dommer mot en mann som blir funnet skyldig i voldtekt. Referatene er noe forkortet og unnlater en del etter referentens mening irrelevante opplysninger. Merk også at referenten ikke var til stede under selve domstolsbehandlingen.

For min egen del vil jeg gå langt i å bekrefte spørsmålene over med ja.

Jeg vil dessuten påstå at loven og en streng fortolkning av den setter den tiltalte mann i samme situasjon som voldtektslovene innen visse deler av islam setter kvinnen i, f eks i Dubai.

Under sharialovene må det 4 vitner som har sett selve voldtekten til før mannen kan felles. Under den norske loven vil mannen kunne dømmes uten at noen som helst har sett voldtekten og til og med uten at det finnes noen sikre tekniske bevis og dessuten uten at det foreligger tilstrekkelige indisier.

Sak 1:

En kvinne blir av betjeningen på et utested gjort oppmerksom på at hun har drukket for mye alkohol. Hun får samtidig et tilbud om å bli kastet ut eller ta en pause på et åpent, men publimkumsfritt område utenfor selve baren og det tilstøtende publokalet. Klokken er over midnatt.

Kvinnen har kommet til puben sammen med venner som har forhåndsbestilt plass på puben i forbindelse med at de skal feire et privat arrangement, med fokus på erotikk, som har funnet sted på et annet utested.

Kvinnen blir så fulgt bort fra baren av en uidentifisert kvinne og sammen ender de etter hvert opp sammen med stedets eier på hans kontor. Mannen er godt over 60 år gammel og forteller at han fant de to kvinnene sitte gråtende øverst på trappen utenfor hans kontor. Han inviterer dem derfor inn på selve kontoret, nærmest for å få roet det hele ned, og for skjerme kvinnene fra andre gjesters oppmerksomhet, og rett og slett for å være gjestfri, ifølge ham selv.

Inne på selve kontoret begynner nå den fornærmede kvinnen og eieren å danse og kvinnen påstår at han gjør fremstøt mot henne.  Han skal ha forsøkt å kysse henne, mens hun gjentatte ganger forsøker å avvise ham. Kvinnen forteller at de to havnet i en sofa og at eieren fortsatte å prøve seg.

Hun påstår at eieren satte seg i sofaen og dro av henne buksa og trusa. Hun forsøker å vri seg unna, men eieren klarer å stikke fingrene langt inn i skjeden hennes flere ganger, forteller hun.

Kvinnen ble mens dette skjedde svært redd, og sender derfor en SMS-melding til venner som befinner seg på utestedet, med følgende tekst:

– Hjelp, han er slem mot meg.

Det foreligger ingen opplysninger i saken om hvor lang tid kvinnen bruker på denne meldingen og det blir heller ikke stilt spørsmål om hvordan hun i det hele tatt har klart å gjennomføre hele prosessen angående dette, mens hun angivelig befinner seg i en situasjon der hun er i ferd med å bli voldtatt, og om dette skjer før eller etter den angivelige voldtekten eller ikke.

(Den andre kvinnen er ikke til stede under dette hendelsesforløpet. Hun er simpelthen borte, og det er da også en god del penger som skal ha ligget i en safe-konvolutt på eierens skrivepult på kontoret, ifølge eieren selv. Dette oppdages på et senere tidspunkt av eieren).

Etter å ha mottatt SMS’n, stormer nå kvinnens venner inn på kontoret, og får henne umiddelbart med til legevakten for nærmere undersøkelser. Politiet blir kontaktet og kvinnen blir tatt med til Voldtektsmottaket for undersøkelse.

Eieren på sin side forteller at han, etter at han hadde invitert kvinnene inn på kontoret, etter en  tid finner ut at han bør sjekke hva som skjer med kvinnen, som har gått på do. Han finner den fornærmede kvinnen halvveis avkledd nedentil på toalettet og at han da løfter henne opp og bærer henne bort til sofaen inne på kontoret.

Eieren forteller at han finner kvinnen sittende med bena sprikende og trusa nede og med albuene på knærne. Hun ser ned og har hodet i hendene da han åpner toalettdøren. Han har banket på uten at kvinnen har gitt livstegn fra seg. Da han så åpner, oppfatter han det som at kvinnen er sliten og tydelig beruset. Han bærer henne derfor inn på kontoret uten at hun protesterer og plasserer henne på sofaen.

Kvinnen som fulgte den fornærmede til kontoret dukker nå opp igjen, etter å ha vært fraværende en stund. Hun spør eieren hva han har gjort.

Undersøkelsene som nå følger, viser at det finnes blodspor fra kvinnen på pubeierens fingre. Kvinnen forteller selv at hun hadde menstruasjon på det relevante tidspunktet.

Merk følgende: Andre tekniske beviser for en mulig voldtekt finnes ikke på kvinnen. Overfor  domstolen som skal dømme i denne saken, blir det aldri stilt spørsmålstegn ved hvordan blodet fra kvinnen kan ha kommet på fingrene til pubeieren og muligheten for at blodet kan ha blitt påført ham da han bar kvinnen inn på sofaen, blir aldri tatt opp under bevisføring og prosedyre.

Spørsmål: Hvordan ville du ha dømt? Skyldig eller ikke skyldig?

Sak nr 2

En pubeier inviterer en sen natt to kvinner og en mann hjem til seg fra puben. Han har møtt dem tidligere på kvelden og de vet godt hvem pubeieren er. De har til nå i løpet av kvelden drukket en del alkohol.

Når de kommer hjem til pubeieren, benytter de seg av boblebadet i leiligheten hans. Ifølge gjestene skal nå eieren ha berørt brystene til de to jentene. (Hva som konkret ligger i »berøring», presiseres ikke av disse vitnene). De skal da ha avvist pubeieren og bedt ham slutte, men både de to inviterte kvinnene og mannen som ble invitert sammen med dem bestemmer seg til tross for «berøringen» å sove over. De tilbringer imidlertid først flere timer i boblebadet «under skummet» og den fornærmede kvinnen skal ifølge tiltalte i løpet av denne tiden ha grepet tak i hans penis. Den mannlige gjesten skal i følge tiltalte da han tatt kvinnenes hånd bort fra penis.

Det påstås så at det var mens kvinnen og mannen sov på sofaen at verten voldtok den ene kvinnen, mens hun altså lå og sov på sofaen sammen med sin mannlige venn. Denne vennen våkner etter hvert og påstår at eieren sto bak den sovende kvinnen, som lå ved siden eller delvis oppå ham, og hadde samleie med henne.

Kvinnenes venn forteller at han spør pubeieren: – Hva faen holder du på med?.

Han forteller at han vekker kvinnen og mener at hun der og da ikke forsto hva som hadde skjedd.

Kvinnen blir deretter tatt med til voldtektsmottaket, hvor hun ifølge rapporten bl a ler litt av det hele der og da.

Det finnes utover alt dette intet teknisk bevis på at det skal ha skjedd en sædutløsing eller penetrering i forbindelse med denne påståtte voldtekten.

Det finnes derimot spor av spytt både fra verten, dvs pubeieren, og kvinnen på en T-skjorte hun har lånt av ham etter boblebadingen, og som hun hadde på seg mens hun sov.

(Merknad: I rettens domspremisser foretas ingen analyse av utsagnet: - Hva faen holder du på med? Siden det avsies fellende dom, kan det kan derfor synes som om utsagnet i seg selv er et bevis på at voldtekt skal ha funnet sted. Retten spør seg ikke om det motsatte kan være tilfelle. Kvinnens venn oppfatter tydeligvis  situasjonen som uklar, noe som burde telle til tiltaltes fordel og ikke som et bevis a priori til ulempe for samme).

Kommentar og spørsmål:

Hvordan ville du som jurymedlem ha dømt i disse sakene? Vil du være enig i at det ikke finnes rimelig tvil? Kan du være enig i at det finnes fornuftig tvil, slik at tiltalte ikke dømmes for de påståtte voldtektene?

Hvis du finner tiltalte skyldig, hvor lang straff ville du da som fagdommer ha ilagt den skyldige?

Bør verten og pubeieren finnes skyldig i voldtekt under særdeles skjerpende omstendigheter i sak nr 2 i og med at den fornærmede kvinnen sov under det påståtte hendelsesforløpet?

Vil du si at det ikke finnes fornuftig og rimelig tvil om at det skal ha skjedd en voldtekt?

--

Et moment ved den foreliggende dom mot meg, som er verdt å tenke litt over, og et moment som synes å være helt fraværende som underliggende domspremiss og dermed både som et faktisk og mentalt moment som premiss for de som har formulert og fattet dommen, er dette at jeg, som tiltalt, befinner meg helt alene om hva som påstås og hva jeg forteller, mens min motpart består av flere personer.

At dette taler sterkt til min fordel, synes ikke å være noe retten finner å ta med i betraktningen og dette er vel da en stor svakhet ved dommen. 

Dette at jeg er alene og uten andre vitner enn meg selv mener jeg for mitt vedkommende er ett indisium på at jeg snakker sant, for hvis jeg hadde løyet, ville det jo ha vært flere om å kunne korrigere meg og underbygge dette til min ulempe. Sannsynligheten for at jeg lyver, er dermed ikke stor. Dessuten kan jeg ikke forstå at jeg forklarer meg inkonsistent, dette i motsetning til mye av det motparten sier. De har uttalt seg dels sprikende og dels ufullstendig og noen av dem på grunnlag av hva de har hørt andre påstå, og ikke på hva de selv har sett og hørt med egne øyne og øre, og dette svekker deres verdi som vitner, ikke min troverdighet.

I teorien og i prinsippet bør vel slike vitneutsagn avvises av retten som en del av grunnlaget for beslutningen? Men her synes det motsatte å være tilfelle: Retten har tatt til etterretning og lagt til grunn nettopp slike halvt og delvis motstridende fortellinger og utsagn som jo burde vært avvist, slik jeg ser det (men selvsagt ikke slik at uttalelsene ikke skal nevnes og tas hensyn til, men slik at retten formulerer at den ikke kan la motstridende uttalelser vektlegges like tungt som uttalelser fra meg).

Min forklaring er klar og detaljert og stemmer med de fakta rettsteknikerne og genetikerne har lagt frem. På den såkalte fornærmedes side spriker jo forklaringene noe, og dette bør vel tale til min fordel og føre til at retten tydelig formulerer at de vektlegger dette.

Utrolig nok for meg synes det som om retten i stedet finner «de fornærmedes» forklaringer mer sannsynlige enn mine. Dette desto mer som disse ganske sikkert var mer alkoholpåvirket enn meg. Det virker som om retten har tenkt at siden det er så mange stemmer inne i bildet som taler mot meg, så bør dette tale for at alle disse «stemmene» sammenlagt teller mer enn min ene individuelle stemme. Retten legger med andre ord rent kvantitative forestillinger om bevisbyrde til grunn for sin begrunnelse og lar dette gå ut over meg, slik jeg ser det.

Dessuten: Når retten får seg forelagt beskrivelsen av hva som skjedde på voldtektsmottaket i sak nr. 2, og får vite at fornærmede ler og nærmest bagatelliserer det hele, så burde det begynne å ringe en bjelle for noen og enhver. I tillegg drøftes ikke mennenes rolle i alt dette og dette er nok, vil jeg tro, en tydelig og svært relevant svakhet ved dommen. Mennene opptrer som kvinnenes «hjelpere» og de burde avhøres eller krysseksamineres for om mulig å finne ut noe om eventuelle vikarierende motiver og eventuelle felles «interesser» i hele sakskomplekset. Også på dette punkt mener jeg at retten har sviktet når det gjelder å stille mang nok og grundige nok spørsmål. Dommen bygger dermed på et overflatisk og ensidig tilrettelagt materiale som favoriserer mine motparter på min bekostning.

Sluttbemerkning og utfall:

Den tiltalte ble funnet skyldig i første instans i denne saken. I Lagmannsretten, ankeinnstansen, ble vedkommende blankt frifunnet.