Kjell Skartveit går alltid rett inn i tingens og troenes kjerne,
inn i sentralpunktene, de som ligger under, de som konstituerer våre
verdenssyn, våre verdier, våre valg – og vår tro, vår kultur og vår
sivilisasjon, ja, vårt menneskesyn og dermed også vårt menneskeverd. Alt som
har gjort selve demokratiet mulig, og som foreløpig holder det oppe, om enn
skrantende – tro det eller ei - og stilt overfor en usikker, men mest sannsynlig
svært så turbulent fremtid. Og da med stadig større fare for ufin og aggressiv
gjensidig fremmedgjøring.
Skarstein har i dag et innlegg på document.no her
«Sigurd Falkenberg Mikkelsen misliker at noen forklarer
kvinners svake stilling med religion, han kaller det fordommer og rasisme»,
skriver Skarstein og lar Mikkelsen fortsette:
«Det er ingen
enkle forklaringer på hvorfor det står så dårlig til her i Egypt, men det
verste med den type undersøkelser om kvinneforhold i Midtøsten er den lett
hoverende tonen som gjennomsyrer om ikke selve undersøkelsen, så ofte
kommentarene knyttet til dem med en undertekst av religiøse fordommer og
rasisme».
Skarstein: Men det vanskelig å komme utenom Koranen når den
er eksplisitt på rangordningen mellom menn og kvinner, som Koranens sure 4 vers
34 hvor det blant annet står:
Derfor skal
rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Allah
ønsker det bevart. Dem fra hvem dere frykter oppsetsighet, skal dere formane,
gå ikke til sengs med dem og gi dem stryk.
Det er den diametrale motsetningen til Jesu budskap.
Skartveit nevner i en kronikk i Dagen for et par dager siden
en annen kronikk, av Hadja Tajik, i den kristne avisen Vårt Land for vel et år
siden, og der ap-politikeren får utbrodert seg på en etter min mening
stillfarende, høflig, men også innyndende måte, og ja, noen vil si:
Triumfalistiske måte.
Så langt vel og bra. Det som ikke er så bra er at da noen
begynte å debattere Tajiks kronikk på avisens eget debattforum, Verdidebatt, så
ble denne brått avbrutt av debattredaktørene, godt hjulpet av krefter utenfra,
fra ateistisk-humanistisk hold. Kritikken av Tajiks kronikk ble for sterkt for disse
og det hadde bare redaksjonen å bøye seg for, fortonte det seg som.
Det endte med at forfatteren av trådstarten, hvor det altså
ble invitert til debatt, ble utestengt for all fremtid, så vidt jeg husker. Det sier noe om hvilken frykt som gjelder, og
hvor dypt den stikker, en frykt som selvsagt aldri blir omtalt eller erkjent
som frykt, men heller projisert over på islamkritikere som stemples med
islamofobi, som om islamkritikere og islamkritikk var symptomer på en reell
sykdom. Man liker med andre ord ikke personlig å frykte, man flykter heller fra
denne frykten ved å tillegge den andre personer «skumle» motiver og ved å
forsterke frykten ved å tillegge islamkritikerne en tilleggsfunksjon, nemlig
irrasjonalitet. Fobi er som kjent irrasjonelle frykt.
På denne måten forsøkte redaksjonen, etter min mening, å
legitimere eller «helliggjøre» seg selv. Man gjennomskuer da ikke sin egen «objektive»
skinnhellighet. I en slik tilstand går man heller ikke indirekte av veien for den
selvinkriminering som ligger i direkte løgn.
Det pussige oppi det hele er at Mikkelsen og Vårt Land
anlegger samme vinkel og grep på disse dype spørsmålene. Det gjør også Tajik,
men på en annen måte. Hun kan til og med forestille seg at Allah kan være en
kvinne! Det er i hvert fall ikke symptom på at Tajik sitter altfor fast i
islamske dogmer.
Men ville Mikkelsen istemme? Antakelig ikke. For ham – og de
alle fleste i dag - er gudstro og trosforestillinger helt irrelevante. Og dette i seg selv kan så være en forklaring
på at vi i dag ikke «forstår» så mye av det som foregår, hverken her eller der.
Vo orker sannsynligvis ikke å ta det inn over oss uten at vi har en gudstro med
oss i hjerte og sinn. En sann gudstro med et sant evangelium. Den er i sannhet
mye fraværende i dag, dessverre. Den hadde gjort livet for så mange så mye mer
spennende, sant, intenst, ukjedelig, frodig og fruktbart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar