mandag 22. februar 2016

Er staten Norge autoritær, totalitær og diktatorisk?



Det var en gang en mullah som kom til Norge som flyktning fra et sted i Midt-Østen, et sted han har tilbragt deler av ferien sin, og langt borte fra Norge, fra et sted han sto i fare for å miste sitt liv.
Han bor her fortsatt, denne mullaen, men sitter nå i fengsel og må sone en lengre dom for oppfordring til vold. Mullaen mener selvsagt at han er uskyldig, og at han privat ikke har oppfordret til vold og straffbare handlinger, (strfl § 183), men at han har bare har henvist til hva som står i Koranen.
Saken kjerne dreier seg ikke primært om hvordan Koranen skal tolkes, eller om hva som faktisk står i Koranen, men om oppfordringen til å effektuere hva som Koranen påbyr, og som i prinsippet gjelder universelt og forpliktende for alle muslimer hvor hen de nå måtte befinne seg, en regel eller et absolutt som faktisk er et guddommelig sanksjonert påbud, som riktig nok modereres av den allment aksepterte regel blant islamske lærde om at muslimer som flytter til et ikkemuslimsk land skal følge lovene som gelder der, til fortrengsel for hva Koranen sier.

Mullaen mener og gir tydelig uttrykk for at Koranen påbyr dødsstraff for et menneske som i sine fulle fem brenner Koranen. Og nå har faktisk en konkret person og et menneske som kommer fra samme området som mullaen og som også bor i Norge som flytning faktisk brent Koranen her i landet, (hvor det helt klart ikke er strafferettslig forbudt å brenne en Koran, i sin reneste form).

Mullaen gjengir da hva Koranen mener om saken, og får store presseoppslag, hvorpå mullaen blir arrestert og senere dømt for oppfordring til vold. Mullaen sier at han personlig aldri har oppfordret noen til å drepe et menneske som har brent Koranen her i landet. Han hevder at han kun har gått ut offentlig med å ha sagt hva han som ekspert – dvs lærd - mener islam sier om saken og at det i henhold til denne absolutt gjeldende lære objektivt sett er riktig å drepe et menneske som fornærmer Koranen, og ikke bare at det er riktig, men også at alle muslimer har en plikt i så henseende. Et mennesker som brenner Koranen fornærmer islam per se og da alt hva islam er og innebærer.

Det mullaen indirekte sier, og som han tier om, er at den enkelte muslim kan avstå fra å drepe fornærmeren (blasfemikeren eller overtrederen) hvis han finner seg ute av stand til å eksekvere, det være seg av materielle eller mentale grunner. Ingen individuell muslim kan påpliktes direkte å drepe et annet menneske for en slik forbrytelse, med mindre han har selv har forpliktet seg på det eller sverget å lyde ordre overfor en overordnet person eller instans. Domsmyndigheter innen islam kan derimot utferdige fatwaer hvor nærmere identifiserte personer kan drepes i henhold til islamsk rett. Plikten er, kan man si, frivillig. Det fins vel knapt noen fastboende og "integrert" muslim i Norge som vil ta mullaens utlegning av islamsk lov som en direkte forpliktende ordre om å drepe overtrederen.

Mullaen forsikrer da også om at han aldri har oppfordret noe enkeltindivid til å utføre straffen. Han har bare påpekt hva som er islamsk rett ifølge Allahs og profetens påbud. Han mener derfor at han må frikjennes.
Mullaen blir likevel dømt for oppfordring til drap. Er dette så et bevis på at Norge som stat, representert ved domstolen, er en totalitær, diktatorisk, fascistoid eller regelrett fascistisk, intolerant og diskriminerende stat? En stat som motarbeider ytrings- og religionsfriheten? Og følgelig en stat som bør motarbeides på ett eller annet vis eller regelrett bekjempes? Bør Norge som stat f eks fordømmes av FN og fryses ut eller isoleres eller boikottes i internasjonale relasjoner og fora?

Faktum her er at både islam, her representert ved mullaen, og Norge som stat, begge hevder at islamsk lov kun gjelder partielt her i Norge. I praksis – de facto – betyr det at visse vers i Koranen faktisk er temporært abrogert eller tilbakekalt her i landet, men merk: For mullaen skal dette gjelde kun midlertidig, et aspekt i dette komplekset som staten riktig nok ikke begir seg inn på å drøfte, (men likevel … ).

I et muslimsk land basert på sharia, understøttet av den særegne muslimske menneskerettserklæringen, som er gjeldende islamsk rett i mange land, vil selvsagt mullaens primære oppfatning eller tolkning gjelde og straffen prinsipielt- og dette er viktig - kunne utføres av enhver muslim, hvor som helst i landet og da som en plikt pålagt ham, ikke av demokratisk valgte forsamlinger, men av Koranen selv sett og anerkjent som en ufravikelig konstitusjon og som en juridisk så vel som etisk base som må stå til evig tid og som ubetinget og ufravikelig er overordnet alle andre konstitusjoner, enten de er fattet med henvisning til gud eller ikke. Det er Allahs konstitusjon som gjelder og som gjelder uavkortet, som en evig plikt pålagt alle muslimer. Det er bare sånn det er.

Hva hvis det nå kommer frem et norsk menneske – eller to – på den offentlige arena i Norge og oppfordrer alle muslimer i verden, eller så mange som mulig, til å komme sammen enten det er i formelle eller uformelle sammenhenger i et forsøk på å bli enige om at det rett og slett er galt å oppfordre til drap og vold for visse særegne islamske forbrytelser, som f eks å brenne Koranen?

Ville disse menneskene som hadde et slikt ønske og som uttrykte det offentlig, som en henstilling til alle muslimer, kunne stemples som totalitære, fascistiske, for ikke å si fascistoide, og for å ville undergrave eller sette til side selve ytringsfriheten her i landet?

Faktum er at det i Norge i dag er mange som mener akkurat dette, altså at disse to – for å ta et tilfeldig tall - passer til denne beskrivelsen, eller stempelet, om man vil. Men ikke bare det at stempelet passer, nei, i tillegg forsøker media og andre private synsere og folk som kaller seg eksperter og som ofte inviteres av NRK for å uttale seg på regelrette karakterdrap på disse personene, uten forbehold. De skal tas og stilles offentlig til skue som personlig forkastelige og fordervede personer. Det skal ifølge disse være forbudt i Norge å arbeide for en reform av islam som innebærer opphevelse eller stryking eller abrogasjon av visse vers i Koranen som direkte oppfordrer til vold, dette til tross for at det fins millioner av muslimer over hele verden som jobber for akkurat det samme, det er bare det at disse aldri blir angrepet og stemplet og trakassert av disse mediakjendisene og yrkeshatere her i Norge

De norske som hevder det samme som diss mange millioner av mennesker – som ofte kjemper med fare for sine egne liv – blir stemplet som totaitære og diktatoriske, og mer, som nevnt ovenfor. Man forsøker å sverte ryktet deres, de blir assosiert dårlig moral og uetisk holdning, og dessuten som illojalemot Norge både som kultur, stat og nasjon, og i tillegg forsøker de å isolere, forkaste og underkjenne disse personenes eller frihetskjempernes integritet. Man vil kort og godt frata dem den normale samfunnsmessige aksept og for slik å kunne sette seg selv ikke bare opp til legitime dommere, men også til legitime bødler. (Idet de antakelig forutsetter å ha folkets velsignelse, hvis da ikke det underliggende og reelle motiv og behov nettopp er å oppdra folk på deres egne og altså medias elitistiske verdipreferanser og verdiers premisser, deres egne undertrykkende og totalitære ideologier, med andre ord!).

Det som er tragisk er at disse personene i media ikke ser at de med sin kritikk av frihetskjemperne logisk sett må rette den samme kritikken, dvs stemplingen og demonisering, også mot Den norske stat, representert ved domstolene, hvis oppgave det er å tolke landets lover. Dette følger logisk av dommen mot mullaen. Media opererer med andre ord med et dobbeltmoralsk grunnlag. De kan da umulig vite hva de gjør. De bør derfor betraktes som personer med nedsatte, mentale evner, dvs utilregnelige, i det håpe at de likevel før eller senere skjønner at de faktisk er tilregnelige og at de faktisk, juridisk sett, kan regnes som tilregnelige).

For hvilke premisser er det domstolen har bygget på? Jo, - implisitt - at Koranen eller islam selv aksepterer at de versene eller skriftene som hjemler dødsstraff for fornærmelse av islam og muslimer er tilbakekalte eller abrogerte her i landet. Det eneste rettsgrunnlaget domstolen kan dømme på, er altså den menneskeskapte norske loven som forbyr oppfordring til bruk av vold og drap. Men ikke bare det: Domstolen har faktisk lagt til grunn at den islamske loven om rett til å drepe faktisk ikke gjelder som lov i det hele tatt, i hvert fall ikke som universell menneskerettslig lov. For det er selve kriteriet på at lover kan sies å være universelle: At de ikke kan endres i flukt med omskifteligheter på sted og i tid. Universelle lover forutsettes uforanderlige, og da ikke slik Koranen forkynner, at disse spesielle lovene ikke kommer til anvendelse utenfor det islamske området, dvs i de landene muslimene kommer til og hvor de må operere som minoritet.  Selvsagt erkjenner man at Koranen gjelder, men da bare som lokal lov, i og med at Norge eller det ikkemuslimske verdenssamfunnet i praksis ikke kan overprøve den muslimske loven slik den praktiseres i muslimske land.

Når norske domstoler derfor dømmer mullaen for oppfordring til vold og straffbar handling begrunnet ut fra Koranen, forutsetter den at islmsk lov ikke er universalistisk, men mer kommuniaristisk. Dette innebærer at Staten Norge underkjenner islamsk lov!! Akkurat som de to brave vi snakker om her, som kritiserer islamsk lov og vil at muslimer «stryker» disse umenneskelige, totalitære og fascistoide «paragrafene». Ironien blir da at staten går fri for kritikk, mens de to private vi her har i tankene blir utsatt for den skammeligste av omtale og tillagt hensikter de ikke har.

Det som utløser saken mot mullaen er at hans generelle uttalelser om muslimsk rett rent faktisk retter seg mot et konkret tilfelle og en hendelse utført av en konkret person. Men denne vinkelen holdes utenfor selve påtalegrunnlaget. Det domstolen ser seg kompetent til å behandle, blir derfor isolert til den generelle oppfordring, som ikke retter seg til noe spesifikt rettssubjekt. Men poenget er da at domstolen må regne selve grunnlaget for oppfordringen som irrelevant, ja, ugyldig og dette betyr ikke annet enn at Den norkse stat selv har abrogert Koranen! Islamsk rett må med andre ord forutsettes ikke å gjelde, at den er rett ut sagt satt ut av funksjon, (og da ikke ensidig fordi islamsk rett per se aksepterer dette, her i landet, og midlertid, altså, men fordi universelle lover trumfer de islamske, et syn som altså er helt identisk med det syn våre frihetskjempere – våre helter – fremholder, intet mindre).

Så en historie fra fiksjonens verden basert på virkelighetens verden som kanskje kan fortelle oss noe om hva som er i ferd med å skje:

Det er kommet en betydningsfull person til byen. Han har tatt inn på byens luksushotell og tar inn i en suite med bulende draperinger rundt de høye vinduene, og han har nå fylt baren med den beste og dyreste conjak og dessuten fått installert noen ekstra myke chaiselonger i siderommene, så alt er klart før møtet, som er et informasjonsmøte, en slags pressekonferanse, på høyt intellektuelt nivå, for byens elite forventes å stille opp, og mannen har noe nytt og viktig å bibringe, det gjelder Europas, og ja, hele verdens fremtid og at Europas skjebne nå ligger i «våre» hender. Det ligger et spørsmål om et være eller ikke være tungt svevende i suitens atmosfære. Det er nå det gjelder.

Den betydningsfulle personen her og sjefen for dette kultiverte opptrinnet, er en høy nazioffiser, spesielt beordret fra høyest hold fra de indre kretser i Nazi-Tyskland, Europas kulturnasjon nummer en, og han sitter nå altså i godt selskap – blant landets eliter og landets fremste mediafolk - og begynner å legge ut om Mein Kampf og retten til å tilintetgjøre jødene i Europa, fordi det «står skrevet» at jødene utgjør en trussel mot alle ariere, hvor de nå befinner seg.

Prinsippet gjelder fordi arierne – som alle tyskere og skandinaver tilhører, rase- og historiemessig, etter gjeldende internasjonal lov, har rett til selvbestemmelse og at det dermed følger at arierne har en kommunitaristisk hjemmel – en hjemmel som trumfer dagens universalistiske rettsoppfatning - for å sikre sin eksistensberettigelse ved voldsutøvelse og drap, men også ved å etablere barne-fabrikker for senere å kunne befolke og utvide sine territorier, i form av en slags kollektiv preemptiv strategi som opphøyes til normativ i siste instans, dvs med hjemmel i «gud», som egentlig er den germanske rasen.

Offiseren får noen krasse blikk på seg, tilhørerne består av høyt aktede og velutdannede journalister, forleggere og noen fagforeningsledere, skoleinspektører, folk fra lege- og juriststanden og dessuten et par kunstnere, og det faller derfor noen ukvemsord, nærmest viskende, og mange forlater salongen til fordel for kneipa et stykke nede i gata. De vemmes av hva denne nazioffiseren sier og mere.

Men de fleste av gjestene blir, spesielt representantene fra pressen og kultureliten for øvrig, og det virker som grunnen for at de blir, er et ønske om å forstå, for å kunne bli beroliget av denne offiseren, som later til å være et godt menneske, sånn privat, iallfall, og de venter ikke forgjeves, for offiseren, som nettopp er kommet fra Østfronten hvor nazistene gjør stor «fremgang» i rasende fart, og det er jo derfor han er her, for å fortelle om hva som skjer og hvorfor, og for å sette mot i folk, og det i embeds medfør, og fordi han har et oppdrag i Norge om å rekruttere frivillige til tjeneste i kamp mot jøder og bolsjeviker.

Han forteller at potensielle rekrutter til en innsats for Das Reich på Øst-fronten vil kunne få et carte blanche til å myrde for sakens skyld, men de blir alle samtidig fortalt at alt dette eventuelt vil skje på frivillig basis, selv om det overordnede målet ville bli oppnådd raskere hvis alle soldater og frivillige ble beordret til å utføre utrenskningene, (som ikke er hærens oppgave eller plikt å delta i) er fullstendig nedkjemping - og for jødenes vedkommende - også fullstendig tilintetgjørelse.

Gjestene blir også svært beroliget når offiseren nå forteller at han personlig aldri kan tenke seg å drepe en bolsjevik eller en jøde. Han mener so gar at det er umoralsk å gjøre det, at det ikke sømmer seg, at det er moralsk forkastelig, individuelt sett, og spesielt for ham selv, slik han føler det, han er en mann av god samvittighet, må vite, men han har samtidig visjoner, store visjoner om sitt folks fremtid, om at de fortjener Lebensraum og at en kamp for dette er hellig, og derfor legitim, basert på gjeldende rettsoppfatning. Han nevner faktisk i passiaren at det kan være nødvendig å knuse egg for å lage omelett, slik fienden allerede har formulert det. (Av noen skal man lære).

På dette tidspunkt er det at Hege Storhaug nå reiser seg fra barkrakken, sammen med et par andre likesinnede og forlater lokalet. Hun skjønner det dramatiske i hele settingen og hun føler en dyp uro for fremtiden og en avsmak for dette spillfekteriet, som det vitterlig er. Men mediafolkene blir sittende, de opplever at de er vitne til noe viktig, noe betydningsfull og stort, de er alle forferdet over hva nazioffiseren forteller, men føler seg samtidig beroliget: Nazistene baserer seg på frivillighet!
(Så tolerant, tenker noen av dem!) Det skulle garantere for alt vil gå riktig for seg der borte i Øst. Om det skulle skje små, individuelt baserte overtramp, så er dette ingen grunn i seg selv til forkaste nazismen som ideologi, snarere tvert imot, inntrykket har festet seg om at nazismen sikrer enkeltindividene den største frihet og ikke er interessert i å prakke på noen noe som stred mot deres samvittighet.

Man er blitt overbevist om at Mein Kamp – og nazipartiets forskrifter, som utledes av dets offisielle program - kun er det den er, et uttrykk for forfatterens egne, private meninger og at det er opp til den enkelte om han vil bidra til å sette forfatterens visjoner ut i livet. Man har latt seg suggerere, lure, bedra, alt for «beroligelsens» skyld, for ikke å si den multikulturelle «berikelsens» skyld.

Hva hvis nå denne offiseren plutselig skulle bli trukket inn for domstolene? Hva ville ha skjedd? Jo, han ville ha blitt blankt frifunnet, hvis domstolsbehandlingen skjedde i Norge, under naziregimet på denne tiden. Men hva hvis den ble brakt inn for den norske stas domstol i eksil i London? Offiseren ville utvilsomt der ha blitt dømt for oppfordring til ulovlig vold og straffbare handling. Men hvem ville da ha sagt at den norske domstolens beslutning ville ha vært et uttrykk for utillatelige totalitære og antidemokratiske krefter?

Men for å hoppe frem til våre egen tid: Mulla Krekar er av norsk domstol dømt for oppfordring til vold, selv om han hevder at han privat og personlig ikke oppfordrer til drap av noen som helt. Han har bare vist til at Koranen, som han sverger, til, nevner at hvem som helst, overalt, kan drepe muslimer og andre som bryter lover og forordninger som Allah og profeten har bestemt en gang for alle, overalt. Det er derfor hans religiøse plikt å fortelle samfunnet om dette. Han påberoper seg religionsfrihet til å påpeke hvilken straff som skal gjelde, ifølge islam. Men han selv oppfordrer ikke privat til drap. Han må derfor frikjennes, er hans påstand. (Han sier kanskje til og med at han selv, helt privat, er imot å utføre drap på fornærmere eller krenkere av islam, Koranen og profeten).

Hvem ville nå påstå at den norske domstolen av i dag som dømmer Krekar for ulovlige oppfordringer og for å være representant for et totalitært – og nærmest fascistisk, autoritært, farlig og svært så intolerant, ja, nærmest rasistisk  – regime?

Det vil ikke mediafolkene og yrkeskritikerne finne på å gjøre, ikke for alt i verden, synes det som. Ikke en gang tanken streifer dem. Men å kritisere Storhaug og hennes meningsfeller gjør de med «beste» samvittighet, ruset som der er inntil det utilregnelige på sin egen godhetspsykose og islamkritikkofobi og behov for å straffe islamkritikere som nå – i form av Storhaug - altså stilles på linje med de verste nazister, og, i deres øyne, da ikke helt ulike i personlighet, moral og handel og vandel som den nazisten vi beskrev ovenfor. (Guilt by association).

De har med andre ord satt seg opp til og med over domstolene og dømmer folk helt uten rasjonell hjemmel til spott og spe, helt uten rasjonelt og juridisk grunnlag. Deres egen Vær Varsom-plakat er for lengst opphevet, av dem selv, totalitære og diktatoriske som der er. Og helt og fullt i islams, Allah og profetens vold.


 
På nei til islam fra før: Om Stanghelle, Aftenposten og Krekar

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar