Landbruksminister Sylvi Listhaug lurte Anne Holt trill rundt
og fikk Holt til å gå fem på og dessuten avsløre seg som den godhetstyrannen og
godhetsposøren hun virkelig er, - i Dagsnytt
atten 6. 11. 15.
Lystig list fra Listhaug, altså, og det hele er rått, men godt.
Temaet var den ekstraordinære situasjonen vi befinner oss i,
med flyktningene som strømmer over grensen i Nord, og en situasjon i hele
Europa nå som vi tydeligvis ikke har hatt seget inn i politikere, som reagerer
som mennesker i sjokk, nærmest zombee-aktig.
Media og intelektuelle har tydelig ikke vært store eller nok
til å ha forutfølt at noe alvorlig var på gang. Virkeligheten med all den
latens som ligge i islam og MØ, har tydelig overgått deres fantasi. De fremstår
nå som mer forvirrede, vantro og måpende overfor spørsmålet: Hva gjør vi nå?
Og: Hva og hvorfor gikk det så galt? - enn de av oss som allerede i lang tid nå har
turt å åpne oss for hvilke destruksjonskrefter som ligge i islam proper og som
kan utløses når som helst og hvor som helst, når tiden er moden for det.
Tidligere justisminister, jurist, forfatter og ufortjent
kjendis Anne Holt mener at Listhaug bidrar med sin retorikk og bruk av fyndordet
godhetstyranni skaper et dystert
klima. Vi må legge kjepphester på gangen, mener hun – ikke sine egne
kjepphester, om vi kan formode - vi må nemlig uansett betale den prisen dette koster –
dette mareritt av et vanvidd, altså. Hun tilhører nemlig en gruppe på mange, mener hun, som
gir henne legitimitet til å mene at vi rett og slett bare MÅ betale for de menneskene som kommer, VI MÅ betale prisen
det koster, og vi må være villig til å dele det vi har med andre. (Og her har vi altså Det store, støre nye VI i full blomst).
Legg merke til at det er «vi» som må betale det det koster og
det er «vi» som må være villig til å dele.
Det er «vi» som skal stå for «dugnaden» som nå trengs. For
det er vi som har skylden.
For å sublimere litt og for å få frem den archetypiske scene:
Hvor mange vil være i stand til å se dette? Ikke mange. Godhetstyrannene
- eller godhetsapostlene som noen drister seg til å kalle dem - med sitt umettelig illusoriske og direkte løgnaktige godhetsregime, har nå tilsynelatende har klart å
sette blår i øynene på folk og da spesielt folk med et uutslettelig behov for å
tilhøre en eller annen «groopies-trygghet». Og folk som gjennom hele livet er avengig av å «holde med» og forgude andre mennesker, uansett hvem disse er, bare de tjener formålet for dem. Slike folk underkaster seg lystelig og med stor kraft høyst
tilfeldig utvalgte øvrighetspersoner eller personager som de av en eller annen mystisk grunn "forelsker" seg i og dette er merkelig nok ofte folk som er like tomme som dem selv og folk som liksom er mer normale enn andre mennesker, nemlig mennesker som kan buse ut og
tale rett fra leveren med en viss patos av alvor, bombstiske folk med den grunneste av inderlighet i seg, men med en helt egen evne til å skape en slags frykt for
selvstendig, fornuftig og rasjonell tenkning og et distansert, tenkende forhold til aktuelle problemer og
utfordringer både på kort og lang sikt.
For det vi trenger i dagens prekære situasjon er ikke - tross
all suggererende fascinasjon - en oppblåsthet
i form av Anne Holt in persona, på hovedscenen, men
klare hoder med selvkontroll, selvironi og i besittelse av sann og klar logos, kombinert med mot,
kreativitet og ikke minst: Trygg forankring i seg selv og de tradisjoner og
de livssynsmuligheter og trospotensialer man nå engang er født inn i og som man
er integrert inn i fra morsmelken av, uansett vær og føreforhold senere i
livet.
Og det er i dette perspektivet forskjellene trer tydelig
frem, forskjeller i personlighet, verdi- og livsorientering, som kan avgjøre
Norges skjebne i nær fremtid, i løpet av de neste 5 til 10 årene, jeg tenker på
typeforskjeller, ulike personlighetstyper.
Anne Holt er en ramlende, meget tom, tragisk og komisk tønne
fylt til randen av behov for å instruere andre til å underkaste seg de nykker
og behov hun til enhver tid trenger for å holde seg flytende og føle seg så
noenlunde bra, både mentalt og kroppslig. Men det er selvsagt system i «galskapen»,
hun lar seg styre av en mer eller mindre tydelig og sinnsdominerende ideologi,
- den sosialdemokratiske. En opprinnelig frigjøringsideologi som nå har
forvandlet seg til et godhetstyrranni.
Sylvi Listhaug er den rake motsetning. Hun er lurere, hun
ramler ikke, hun lytter. Hun er analytisk, ikke bombastisk eller overilt. Hun
er saksorientert, kontrollert og uten tilbøyeligheter til utbasunering og barokke,
bisarre fakter. Hun tar inn over seg virkeligheten på en annen måte, lar den
tale, hun ser tall og konsekvenser, hun lar seg ikke overstyre av konvensjonelt
aksepterte øyeblikksfølelser. Hun er ikke redd tyranner, (for de er som regel i
overkant følelsesstyrte og derfor dumme), når alt kommer til alt). Hun
konfronterer dem med klare tanker, overbyr ikke med utopiske visjoner. Hun er
realistisk. Hun ser individer heller enn klasser. Hun ser muligheter og
åpninger heller enn å konservere folk i avhengighetsskapende holdninger og tankemønstre.
Hun tør å stå alene. Hun er individualist, lar seg ikke oppøse av mobb og irrasjonell
populisme. Hun er stillfarende, men velformulert, modig, rett frem, hun har en
klar hjerne med fokus på målbare resultater og alt dette sammenflettet med et
realistisk menneskesyn, og en evne til å se de store linjer i et dramatisk
perspektiv uten behov for umiddelbar patos og sentimentalitet på vegne av
andre. Hun søker ikke popularitet via løfter om å få alle til å betale for alle
andre. Hun har alltid smilet på lur. I motsetning til Anne Holt som vel intet
menneske har vært forunt å se henne smile. Eller le hjertelig forbeholdsløst og befriende. Der Holt er enveisgenerøs
på andre individers eller gruppers vegne og med andres midler, er Listhaug
opptatt av det individuelle, personlige ansvar. Hun forutsetter frihet for mennesker,
Holt, derimot, forutsetter kronisk og latent subsideringsbehov for individer og
personer og dermed avhengighet av Holts egen person og innsats, i og med at hun
fronter den ideologien hun nå er bundet av og som hun fronter med så stor energi
og den er selvsagt venstreorientert, til de grader .
Takk Gud for at vi har en Sylvi Listhaug. Spar oss fra Holt
og hennes ilk.
Sylvi og Anne er som to gudinner på Olympen som konkurrerer
om menneskets og andre guders gunst.
Sylvi er mer Apollo, Anne er Dionysos. Den ene tenker, den
andre realiserer seg selv ved å nyte av lystenes, sansenes og alle verdens fristelser
og tilfredsstillelsens prioritet, ikke tankens primat.
Som alle guder fører de sine kollegaer inn i fristelse og
det er det Sylvi nå har gjort, - og lykkes med. Hun har dratt Anne inn for «folkedomstolen»
på uutalte premisser, av grunner som legges skjult for Anne og som hun i sin ensporede
seriøsitet og blinde rus på seg selv ikke evner å se.
Sylvi har brukt et uttrykk som Anne reagerer impulsivt på,
en betegnelse som angriper Anne i hennes innerste vesen, som truer hennes
innerste maske, det siste forsvarsverk, det mest ømtålelige punkt, et punkt som
ikke tåler dagslys og analyse, for en analyse vil vise at Anne ikke er så mye
bedre enn alle andre, likevel, når det kommer til stykke. Annes image er med
andre ord truet og dette går på selve eksistensen løs. Anne har lagt labben p
godheten en gang for alle og nå vil hun ikke dele beinet med noen, - det er
derfor hun må knurre og forsøke å bite fra seg nå. Det hele er jo patetisk.
Sylvis agn var «godhet» og «tyranni», en sammensetning som
faller Anne tungt for brystet, og som gjøre henne både sint og forvirret. Godhets
– tyranni er en betegnelse Anne ikke klarer å svelge, fordi det et paradoks i seg
selv, en magisk formel som Anne føler seg mistenkeliggjort av, i en blanding av
mangel på selvinnsikt og et overskudd av platt forfengelighet. Det er umulig
for Anne å forstå at noe som er godt kan fungere tyrannisk, akkurat som hun
ikke kan fatte at det går an å være så frisk at en kan bli syk av det. For
dette overgår rett og slett Annes kognitive apparat.
Godhets- og sunnhetsmennesker mangler nemlig humor på dette
området, og tar seg selv altfor alvorlig, selvhøytidelige og snevre, ja,
nevrotiske, som der er. Å få hengende på seg en tvetydighet blir for vanskelig
å takle, for slike. Ironi ligger ikke for dem, for ironien vil forskusle deres
behov for å bli oppfattet som endimensjonal, dvs enkel, problemfri og derfor
ekte, sann og sterk.
Godhetsmenneskene ernærer seg på håpet om å bli oppfattet
som enkle og greie, folk skal ikke oppfatte at det hefter skjulte eller vikarierende
motiver ved dem, for slike motiver vil jo avsløre hvem de egentlig er, og
derfor må de skjule disse motivene eller disse interessene. Og jo mer naivt
godhetsmenneske kan fremtre som og få folk til å tro hvem de er, selv om de aldri
selv vil innrømme at de er naive eller forsøker å bli oppfattet som naive eller
«rene», ubesudlede og uskyldige, jo sikrere blir godhets- og sunnhetsmenneske
på at de vil klare brasene og vinne frem i maktspillene på scenen, eller bak kulissene,
eller på maktens tinder, eller hvor det nå enn er, bare de får en anledning til
å komme inn på scenen for å rumle og puste og pese litt og lire av seg noe. Og
får å få denne anledningen og komme i posisjon, er et liten tvil om at de er
villige til å prostituere seg selv, spesielt ved kronisk å koketterer overfor potensielle
«groopies» som er like lite i kontakt med sitt eget, indre liv som de selv er. De
regner med at det å rumle fra seg gjør susen nærmest av seg selv. Innholdet i
rumlingen kommer langt ned på verdiskalaen, hvis den overhodet erkjennes som
eksisterende.
Så, ja, Anne Holt gikk på limpinnen og nå står hun på
Listhaugs garn og kommer seg ikke løs. Og hva var den største synd Anne begikk?
Jo, at hun ikke forsto metaforisk tale og at hun tok det hele bokstavelig, bokstav
for bokstav, uten å skjønne konseptet, uten å gi seg selv mulighet for dypere selverkjennelse,
selvbearbeiding og selvrefleksjon. Hun er av den typen som tror at når noen
begynner å snakke om INVASJON, så er det ensbetydende med støvler, rifler og
hjelmer marsjerende mellom Storting og Slott på Karl Johan. Hvilket er en begredelig
måte å møte invasjonen på, når vi nå vitterlig opplever en invasjon av
tilreisende som nær sagt kan avleses på Richters skala, en skare av flyktninger
og asylsøkere som kommer nærmest med det de står og går i, inkludert mobiler og
creditcards på baklomma. Og med selfies som de sender hjem på reisen for
å overbevise om at her er det bare å strømme på. Som om det skulle foreligge en
formell invitasjon fra Den norske stat selv fra slike som Anne Holt, helt
privat. Heldigvis har vi imidlertid ennå politikere med et fastere grep om
virkeligheten og seg selv og sitt indre liv – vil vi våge å påstå – enn henne.
Når hun kunne bite på Listhaugs agn, hvilke andre agn vil hun vel da ikke gå
fem på på? Jo, hun vil bite på alle agn som gir henne den minste grunn til å
kunne fremstille seg som god eller bedre enn f eks Listhaug og alle andre som
lettere og uten anstrengelser det dramatiske og den større historien i
utviklingen enn det Holt makter å se og ta inn over seg.
So, «well done» Sylvi! Du klarte jammen å få trollet ut i
dagslys, et lys Holt mistok for et rampelys hvor hun selv kunne skinne og ta
æren for godheten her i landet. Et forsøk hun altså mislyktes med så til de
grader at om hun nå engang ikke skulle skjemmes, så skal vi skjemmes for henne.
Men hvor har Listhaug selve ordet «Godhetstyranni» fra? Hvem
har myntet det og når?
Vi kan her referere til en kommentar til et innlegg på
nettstedet document.no: her
Kommentaren ble avgitt av
vanderGolden for litt over et år siden. Lite kunne vel vanderGolden ane den gang om denne noelogismens lysende fremtid i
norsk diskurs for tiden. Men det kan jo tenkes at vanderGolden på sin side lånte ordet fra noen annen, men hvem denne
andre er, har vi ikke klart å finne ut av, så vi gir en tommel opp for
vanderGolden i den tro at «fynden» her stammer fra ham og ingen andre.
Vi har på bloggen her brukt betegnelsen godhetstyrraniet her
i en postering fra juni i år. Kanskje Listhaug har listet seg til å lese og
snappe seg et agn? Ja, det får vi håpe. Hun skal ha all ære for eventuelt å ha
funnet ordet nettopp her. Men hvis hun har funnet det opp helt for seg selv, er
det ikke noe som er bedre, for det er et ord med mange nyanser og dypere
meningslag, og disse trengs å bli sett og forstått av flere, så vi gratulerer
Sylvi uansett og ønsker henne og neologismen alt godt for all fremtid og i håp
om at folk skal begynne å skjønne at venstresosialister på ingen måte har
opsjon på godheten eller noen fortrinnsrett til å bli assosiert med den alene
og som sådan. Selv om det er nettopp dette de innbiller seg og forsøker å få
folket til å tro på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar