Drama i Ringsaker – tar imot flere flyktninger – ansvarlig, eller hovmodig?

«Ringsaker kommune tar flyktningkrisen på alvor og dobler bosettingen av flyktninger neste år. Totalt skal Ringsaker ta imot 64 flyktninger. Jo Kjetil Heggelund Publisert: 18.11.2015 19:05:26

Oppdatert: 18.11.2015 19:05:10 her

Det er klart etter at en tre timer lang flyktninge- og bosettingsdebatt i Ringsaker kommunestyret var over i kveld.

Vedtaket er faktisk en dobling av årets bosetting. Ringsaker har bosatt 30 flyktninger i år.

Det er også 19 mer enn det kommunestyret vedtok å bosette så sent som i mai i år.

I tillegg skal Ringsaker kommune til enhver tid bosette åtte enslige mindreårige flyktninger».

Kommentar: Noe drama i dette? Noe å hisse seg opp for? Har vi ikke dyktige politikere som ordner opp for oss og sikrer oss den trygge fremtiden som alltid er blitt lovet og forsikret oss, og som vi kan stole på de vil klare å gi oss?

Christian Skaug på document.no kommenterer i dag under overskriften «Hvem er du?» - her     - indirekte det som skjedde på dette kommunestyremøtet og trekker inn et viktig begrepet som er gått i glemmeboken som et eksistensielt og etisk mentalparadigme i dag, nemlig hovmodet.

Men så vi hovmodet i funksjon på Ringsaker?

Vi mangler, slik vi ser det, og som Skaug påstår, kort og godt innsikt i hva de gamle forsto, og den innsikt i f eks hva synd og hva hovmod er, som de gamle hadde. Vi mangler, i stort, metafysiske internaliserte og samtidig objektive paradigmer «å holde seg til» og derfor kan slike kommunestyrer oppfattes som en lidelse og rett ut uutholdelig. For hvor er standarden? Og er ikke et liv uten standarder er liv i narcissismens og illusjonenes vold?

Skaug utdyper altså i en viss dybde begredeligheten som utspilte seg i kommunestyret via bruk av det metafysiske fenomenet hovmod og dets materiell motstykke.

Her materialisert av meg slik jeg ser det:

Det realiserte seg i Ringsaker kommunestyre, med all tydelighet og i all sin skrekkinnjagende gru, for bare et par dager siden, at hovmodet trådte frem for publikum uten at aktørene ante at det stykket de fremførte var et slags absurditetens teaterstykke hvor temaet var hovmod, men hvor bare de færreste av rolleinnehaverne, for ikke å si publikum, kjente til ordet eller visste noe om hva ordet hovmod betyr, i sin vesenstyngde.

Publikum måtte imidlertid se- intuitivt, men altså ikke verbalisert eller konseptualisert bevisstgjort - at noe var galt fatt, at noe var på styr, at noe manglet, at visse perspektiver på livet uteble og ikke ble nevnt eller navnsatt, snarere tvert imot: Dybdene ble omgått, fortrengt. Det skjedde i en slags forherdelse som visse kommunestyrerepresentanter gjorde seg skyldige i, noen kanskje mer enn andre.

Kommunestyret fremsto som en blanding av skrekk- og komi-cabinett hvor man var blitt torturert på forhånd til å delta i en konkurransen om hvem som var «godest» i salen eller på scenen der, og hvor det, for en utenforstående, skulle tro det var nedlagt et absolutt forbud mot å forstå godhet – og «feel-good» - som et mulig symptom på hovmod.  

«Godheten» - i all sin forblommethet - ble derfor satt opp som selve løsenet på de problemene kommunen står overfor. Fornuft, økonomi og regnskap ble tydeligvis fordømt som ikke i samsvar med godheten. Godhetene ble riktig nok ikke en gang for alle og prinsipielt kontrastert med «den eller de onde», men det var på nippet. Godhetens motstykke var derimot - eksplisitt - å spre fremmedfrykt, slik FrP-representantene i styret tydeligvis gjorde, ifølge Per Ivar Pedersen, (Ap), ved å kreve noe så følelsesmessig ukorrekt som å etterlyse et «regnskap» - konsekvent uttalt som «reinskap».

Mest tydelig overbevist om egen godhet, eller egen fortreffelighet, og dermed lengst fra erkjennelse av eget hovmod, var Anita Ihle Steen, også Ap: «Det handler om menneskesyn, å tro på det gode i menneskene, selv om det kan være krevende, av og til, som f eks etter sist fredag … «. Hm. Hun støttet, ut fra denne erkjennelse og denne «dype» selvinnsikt, ikke å sette mennesker i bås, og hun vil derfor aldri støtte eller gå inn for å sette opp noe flyktningreinskap i kommunen.

Partikollega Per Ivar Pedersen påsto, uten motforestillinger eller forbehold, så det ut for, at FrP sprer fremmedfrykt alene kun ved å reise spørsmål om kommunen har utarbeidet en oversikt over antall og kostnader, med sikte ikke bare på fortiden, men også på fremtiden, som vi alle forstår, fremdeles kan by på visse overraskelser i form av nye krav om ekstra-integrering, med påfølgende ekstrautgifter, pålagt fra høyeste hold.

Pedersen påsto glatt og uten forbehold at Hans Kristian Arnkværn, (FrP), er en løpergutt for Siv Jensen. Svetlana Johnsen, også FrP, innrømmet, sikkert overraskende og i overkant provoserende for noen, gladlig, elegant, fokusert, med stor ro og saklighet at hun og hennes kollega virkelig – og vi vil tilføye:i sannhet - var det som sagt ble, nettopp: løpergutt, - men da løpergutt for sine velgere. (Svetlana burde ut fra sin saklige og nøkterne tilnærming snarest inviteres inn på det rikspolitiske plan, etter min mening – jeg kjenner for øvrig ingen av de ovenfor nevnte aktører personlig. Jeg spår for øvrig hennes mannlige kollega en lys fremtid, hvis mulig i Norge).

For å slippe skrekkscenarioer for fremtiden, bør noen i Ringsaker kommune ved neste anledning kanskje reise spørsmål om både den politiske og byråkratiske ledelse ikke burde koste på seg et profesjonelt ledet kurs eller to i innsikt om hvordan man kan unngå å falle i hovmodets evige felle for noen og enhver.

Skuespillet, som selvsagt ikke er noe teaterstykke, men et realityshow hvor virkeligheten overgår fantasien, og hvor realitetene ikke lar seg benekte, samtidig som politikken er så forstokket og snever at det – slik illustrert i Ringsaker denne dagen - i seg selv er oppsiktsvekkende, se tv-opptak her

At folk lar seg velge inn i styre og stell blir ikke mindre beundringsverdig etter denne «sceansen» og omtalen bl a på document.no.

Vi får håpe at flere borgere i stedet for å la seg avskrekke tvert imot lar seg lokke – på godt og ondt – til å delta på den riktige siden i denne store striden uten å la seg fordumme av hovmodet i enda større grad enn til nå.