Profeten Muhammed - skjønt profet?

Vel, man kan titulere enn mann som man vil, men på kun tittelen isolert, skal hele mannen eller mennesket neppe kjennes.

Men: Vi godtar herved at Muhammed tituleres profet, av muslimene, og også av oss ikke-muslimer, ”for the sake of convinience”, and ”for the time beeing”.

Men kan en profet tvile på Guds ord?

Vel, ikke i den judeo-kristne verden og dennes tradisjon og faste og klare lære de siste 4 tusen år, - og forever.

Men igjen: OK, hvis det dreier seg om den muslimske verden. Vi ”forstår” at muslimene har behov for en profet som kan tvile på Guds ord.

Sa vi ”tvilte på Guds ord”?

Ja, vi skrev det og vi vet at slik er det, og var det, fordi det fremgår av muslimens ufeilbarlige og hellige bok selv. Altså at profeten tvilte på det som ble lest opp for ham, fra Allah og Koranen.

Vi kan derfor godta at Muhammed kalles profet.

Inntil videre.

Allah – eller Gabriel – forteller hva Muhammed skal resitere og det er intet annet enn Allah selv’s rene ord, ord som ligger i den allahianske himmel uforanderlig og til evig, uforanderlig bruk og ubruk.

Allah, eller Koranen, eller Gabriel, forteller i Sure 13.16 hva Muhammed skal resitere til sine tilhørere der og da, og til for evig tid:

Si: «Hvem er himlenes og jordens Herre?» Si: «Det er Gud!» Si: «Har dere så tatt andre hjelpere utenom Ham som ikke makter å gjøre seg selv verken gagn eller skade!» Si: «Er vel den blinde og den seende like? Er vel lys og mørke likt? Eller har de gitt Gud medguder, som har skapt som hans skaping, så resultatet synes likt for dem?» Si: «Gud er alle tings Skaper! Han er den Ene, den Uovervinnelige.»

Suren gjengir her en hebraisk-kristen forståelse av Gud som skaper, den Ene Gud, som kristne og jøder tror på. Muhammed må ha vært sterkt influert av det judeokristne Gudsbilde, hvilket han har fått via de skriftelige kildene som forelå, enten i ortodox jødedom eller supplert med jødiske uortodokse legender, eller i heretiske kristne skrifter.

Suren ligner på sure 21. 66 som i kontekst forteller at Allah, eller Gabriel, forteller til Muhammed hva han skal si til de vantro, for å understreke at alle profetene hadde det samme budskap, og da også inkludert ham selv, et budskap han da har fått fra de judeokristne skriftene, (som han i noen tilefeller riktig nok feilaktig må trodd – får vi håpe -  at var ortodokse skrifter):

62	De spurte: «Er det du som har gjort dette med våre guder, Abraham?»
63	Han svarte: «Nei, det var denne storkaren blant dem som gjorde det. Bare spør dem, om de kan si noe.»
64	Så gikk de i seg selv, og sa: «Sannelig, vi gjør urett.»
65	Men så snudde de tvert om: «Du vet godt at disse ikke kan tale!»
66	Og han svarte: «Vil dere da tjene i Guds sted noe som verken kan gagne eller skade dere det ringeste?
67	Skam over dere og det dere tjener i Guds sted! Vil dere da ikke forstå?»
68	Da sa de: «Brenn ham, og hjelp gudene deres, om dere skal gjøre noe.»
69	Da sa Vi: «Ild, vær kjølig og uskadelig for Abraham!»
70	De forsøkte et knep med ham, men Vi gjorde dem til de største tapere.
71	Og Vi reddet ham og Lot til det land Vi har velsignet for all verden.
72	Og Vi gav ham Isak, og dertil Jakob. Og alle gjorde Vi rettferdige,
73	og til ledere for å rettlede ved Vårt bud. Og Vi inngav dem å gjøre gode gjerninger, å forrette bønnen, og å gi gode gaver. Og de tjente Oss.
74	Lot gav Vi visdom og kunnskap. Og Vi reddet ham fra den by som gjorde skjendige ting. De var onde og ugudelige folk.
75	Vi førte ham inn i Vår nåde. Han var visselig rettferdig.

 

Men ikke alt som Muhammed fikk å resitere kom altså direkte fra de ortodokse jødiske og kristne skriftene. Men Allah, eller Gabriel, så at Muhammed tvilte på hva Allah selv, eller Gabriel, leste opp for ham.

Dette kommer frem i Sure 10. 94:

Om du er i tvil om det som Vi har åpenbart for deg, så spør en som leser skriften fra før din tid. Sannheten er kommet til deg fra Herren, så vær ikke tviler …

Fantastisk!

Her henviser altså Allah, eller Gabriel,  Muhammed til de judeoskriftene for å sjekke om Allah har sitert riktig fra dem for Muhammed!

Allah henviser til ”de vantros” skrifter!

Og: Som om dette i seg selv ikke skulle være oppsiktsvekkende nok, så må det her nevnes at Muhammed selv trodde at jødene og de kristne hadde tuklet med sine skrifter eller forfalsket dem, på generelt grunnlag, og at det var denne forfalskningen datidens jøder og kristne hadde å forholde seg til. De opprinnelige skriftene skulle ha gått tapt! (Hvilket beviselig ikke er tilfelle!)

Men dette kan altså, ifølge Allahs egne ord i sure 10.94, ikke være sant, for Muhammed oppfordres jo nettopp til å gå til de autentiske jødiske og kristne skriftene for å sjekke at hva han sier er korrekt, dvs de skriftene kristne og jøder holder seg til den dag i dag, og som beviselig ikke er endret eller forfalsket og tuklet med.

Dermed faller den muslimske oppfatning at de ekte jødiske og kristne skriftene – inkludert profetene - ikke forelå i sin uforfalskede form på Muhammeds tid og for Muhammed selv.

Eller?

Det viser at vi her kan bringe (nok et) eksempel på at et utsagn slår et annet ihjel innen islam. I al-Buhkari saib 92, 95 står det at "muslimene ikke skal spørre bokens folk om noe (angående troen)... ".

Sjakk matt? Hva skal en muslim tro?

Forstå det den som kan, dette at muslimene likevel tviholder på at Bibelen ikke er sann og ekte og til å ta for pålydende.

Bibelen var ren og uforfalsket – ifølge Allah’s egne ord – på Muhammeds tid, like fullt og helt som den er det i vår tid, den dag i dag.