Og hvem vil vel ikke det?
Men spørsmålet er likevel – hvordan? Det er ikke lett å sno seg unna Allah og profetens bud og dessuten er dette en meget, meget alvorlig affære, hvis affære i det hele tatt: Muslimer som ikke følger Allah og profetens påbud og forbud til punkt og prikke, ja, for dem venter en streng straff, nitidig utmålt ut fra hva den troende selv har gjort, eller ikke gjort, for å tekkes Allah og profeten, ved å følge ”den rette veien”, med alt det dette måtte innebære av befriende eller ikke-befriende bevegelseshemmende døgnlige restriksjoner, gitt en gang for alle, og som kommer til å stå til dommens dag.
Det ligger med andre ord en stor byrde på muslimer, en byrde som det riktig nok påstås er veldig lett å bære, ifølge islam, Allah og profeten selv. Allah pålegger ingen byrder som ikke lett kan bæres. Tvert imot: Byrden er i seg selv frelsesbringende. De vil bli lagt på vektskåler og teller tungt i favør av den som tålmodig bærer den, den vil bli regnet ham til fortjeneste, når bokføringen endelig en dag skal gjøres opp og straffen utmåles …
Men nå kan muslimer begynne å ta litt lettere på dette, for ikke å si: Nå åpner det seg en mulighet, av kosmiske dimensjoner, vil jeg si: Muslimer trenger ikke lenger å bry seg om den skyldfølelse det måtte avstedkomme å ikke følge Allah og profetens strenge anvisninger. Det har åpnet seg en vei ut av ”uføret”, en vei som vil bringe lettelse og ”frelse”, i den grad det finnes frelse, fra synd, i selve islam. Og dette attpåtil uten at muslimer trenger å bli frafalne og fornekte sin tro, for synden finnes ikke mer, nå lenger. Den er – objektivt sett – ikke lenger nødvendig og må heller anses som utviklingshemmende for de troende enn som frelses- eller frihetsbringende. Ja, det er nesten ikke så man kan tro det, men dette er nå opplest og vedtatt som en universell sannhet av, ja, hva skal man tro? – en representant for Den norske Kirke, av en prest ved navn Helge Hognestad.
Så nå, muslimer, er det bare å trå til og tørre å ta det store spranget ut i den virkelige tros verden; den fritar nå for enhver skyldbetynget samvittighet, og det er bare ”å stå på”. Og kanskje viktigst av alt: Dere trenger ikke å si det til noen. Dere trenger ikke å stå frem eller komme ut av skapet engang. Dere kan holde det helt for dere selv. Dere trenger ikke å si et ord om det til brorskapet eller famlien som omgir dere. Dere kan med den beste samvittighet fortsette å være muslimer og late som ingenting og dere kan bare tro det, i deres indre liv.
Dere kan dessuten gladlig fortsette med å be til Allah 5 ganger om døgnet og gjenta de faste formularer de 17 ganger som trengst, for at bønnens skal være fullstedig og i samsvar med forskriftene, men fra nå av trenger dere ikke å mene et ord av hva bønnene truer med eller lover. Dere trenger ikke lenger engang å være så sikre på at dere er ”på den rette veien, og ikke på den veien som kristne og andre vrangtroende går på”, slik det heter i ”oppskriften”. Dere kan nå trygt berolige dere med at sannheten er, at vi ”skal ikke lenger mase om synd og utilstrekkelighet”, forteller Hognestad. Det er slutt på dette en gang for alle, for ”vi er skapninger underveis, vi er ikke falne vesener”.
Lett å kjenne seg igjen for en muslim? Ja, det vil jeg tro: Det finnes ingen gjeldende teori eller noe dogme i islam om arvesynden, grunnsynden alle mennesker lider av og som vi ikke kan frigjøre oss fra på egenhånd, men kun gjennom Jesu Kristi offer, en gang for alle. Det er denne måten å tenke på som gjør troen uinteressant for dagens mennesker. Det fins ingen ansatser til indre forvandling i en slik tro. Frelsen er ikke at en blir helere som menneske, mener Hognestad, og derfor må en slik tro være hinsides all relevans for mennesker av i dag, inkludert muslimer, som riktig nok ikke tror på arvesynden, men på summen av alle enkeltbruddene med Allahs og profetens lov, men like full betegnes som synder, i religiøs og trosmessig forstand, - en forstand som tror bokstavelig på at synder uavvendelig fører til straff under den kommende dom.
Ifølge Hognestad er det nå bestemt, fra høyeste hold, vil vi tro, at en slik trosoppfatning er avlegs og derfor i strid med hva Gud egentlig måtte ha å mene om disse tingene, en mening som til nå er blitt forvrengt og fordervet, men nå da altså endelig åpenbart av Hognestad selv.
Zes presten Hognestad.
Og kanskje til og med Den norske Kirke i egen høye person? Den skal jo tale et universelt trosspråk og presentere de evige sannheter, så hvorfor skulle ikke også muslimer ta dette på alvor, når sannheten jo må gjelde for alle mennesker, og la det stå til og kaste seg ut i det? Med tanke på befrielse og full utfoldelse i dette livet, uten å måtte stadig gå og praktisere sin tro under frykt for det neste?
Vi har sagt det før: Kirken er i ferd med å islamisere seg. Men den skjønner det ikke. Foreløpig må Hognestad regnes for å være en nokså ensom svale i kirken, i hvert fall skal vi dømme etter hva prestene sier og skriver offentlig.
En helt annen ting er det hva de innerst inne i sitt hjerte tenker, og lengter etter og søker, og hva de makter å tenke og føle om disse tingene, og hva de innerst der inne virkelig har behov for, i denne verden.
”Evolusjonen har ført oss fra kollektive og uansvarlige vesener til oppreiste individer med evne til rasjonalitet, målrettethet og ansvarlighet”
Sez Hognestad.
Det må være befriende for muslimer å høre. Et gladt og presumtivt frigjørende og helsebringende budskap for alle.
Velkommen til forbrødring og forsoning! Må vel konklusjonen bli på disse premisser.
Muslimer har - foreløpig - ikke vist noen antydning til å utvikle et mangelfullt utviklet gudsbilde, i forhold til sitt trosgrunnlag.
(Posteringen her bygger på et inserat av Hognestad i Klassekampen den 14. januar. Jeg finner den ikke på nettet, men hovedtanken og det sentrale i inseratet er korrekt gjengitt, om enn ikke fullstendig med ord for ord).
Det foregår nå en farlig islamisering av kirken, her.
Hognestad islamiserer Gud, her
Men spørsmålet er likevel – hvordan? Det er ikke lett å sno seg unna Allah og profetens bud og dessuten er dette en meget, meget alvorlig affære, hvis affære i det hele tatt: Muslimer som ikke følger Allah og profetens påbud og forbud til punkt og prikke, ja, for dem venter en streng straff, nitidig utmålt ut fra hva den troende selv har gjort, eller ikke gjort, for å tekkes Allah og profeten, ved å følge ”den rette veien”, med alt det dette måtte innebære av befriende eller ikke-befriende bevegelseshemmende døgnlige restriksjoner, gitt en gang for alle, og som kommer til å stå til dommens dag.
Det ligger med andre ord en stor byrde på muslimer, en byrde som det riktig nok påstås er veldig lett å bære, ifølge islam, Allah og profeten selv. Allah pålegger ingen byrder som ikke lett kan bæres. Tvert imot: Byrden er i seg selv frelsesbringende. De vil bli lagt på vektskåler og teller tungt i favør av den som tålmodig bærer den, den vil bli regnet ham til fortjeneste, når bokføringen endelig en dag skal gjøres opp og straffen utmåles …
Men nå kan muslimer begynne å ta litt lettere på dette, for ikke å si: Nå åpner det seg en mulighet, av kosmiske dimensjoner, vil jeg si: Muslimer trenger ikke lenger å bry seg om den skyldfølelse det måtte avstedkomme å ikke følge Allah og profetens strenge anvisninger. Det har åpnet seg en vei ut av ”uføret”, en vei som vil bringe lettelse og ”frelse”, i den grad det finnes frelse, fra synd, i selve islam. Og dette attpåtil uten at muslimer trenger å bli frafalne og fornekte sin tro, for synden finnes ikke mer, nå lenger. Den er – objektivt sett – ikke lenger nødvendig og må heller anses som utviklingshemmende for de troende enn som frelses- eller frihetsbringende. Ja, det er nesten ikke så man kan tro det, men dette er nå opplest og vedtatt som en universell sannhet av, ja, hva skal man tro? – en representant for Den norske Kirke, av en prest ved navn Helge Hognestad.
Så nå, muslimer, er det bare å trå til og tørre å ta det store spranget ut i den virkelige tros verden; den fritar nå for enhver skyldbetynget samvittighet, og det er bare ”å stå på”. Og kanskje viktigst av alt: Dere trenger ikke å si det til noen. Dere trenger ikke å stå frem eller komme ut av skapet engang. Dere kan holde det helt for dere selv. Dere trenger ikke å si et ord om det til brorskapet eller famlien som omgir dere. Dere kan med den beste samvittighet fortsette å være muslimer og late som ingenting og dere kan bare tro det, i deres indre liv.
Dere kan dessuten gladlig fortsette med å be til Allah 5 ganger om døgnet og gjenta de faste formularer de 17 ganger som trengst, for at bønnens skal være fullstedig og i samsvar med forskriftene, men fra nå av trenger dere ikke å mene et ord av hva bønnene truer med eller lover. Dere trenger ikke lenger engang å være så sikre på at dere er ”på den rette veien, og ikke på den veien som kristne og andre vrangtroende går på”, slik det heter i ”oppskriften”. Dere kan nå trygt berolige dere med at sannheten er, at vi ”skal ikke lenger mase om synd og utilstrekkelighet”, forteller Hognestad. Det er slutt på dette en gang for alle, for ”vi er skapninger underveis, vi er ikke falne vesener”.
Lett å kjenne seg igjen for en muslim? Ja, det vil jeg tro: Det finnes ingen gjeldende teori eller noe dogme i islam om arvesynden, grunnsynden alle mennesker lider av og som vi ikke kan frigjøre oss fra på egenhånd, men kun gjennom Jesu Kristi offer, en gang for alle. Det er denne måten å tenke på som gjør troen uinteressant for dagens mennesker. Det fins ingen ansatser til indre forvandling i en slik tro. Frelsen er ikke at en blir helere som menneske, mener Hognestad, og derfor må en slik tro være hinsides all relevans for mennesker av i dag, inkludert muslimer, som riktig nok ikke tror på arvesynden, men på summen av alle enkeltbruddene med Allahs og profetens lov, men like full betegnes som synder, i religiøs og trosmessig forstand, - en forstand som tror bokstavelig på at synder uavvendelig fører til straff under den kommende dom.
Ifølge Hognestad er det nå bestemt, fra høyeste hold, vil vi tro, at en slik trosoppfatning er avlegs og derfor i strid med hva Gud egentlig måtte ha å mene om disse tingene, en mening som til nå er blitt forvrengt og fordervet, men nå da altså endelig åpenbart av Hognestad selv.
Zes presten Hognestad.
Og kanskje til og med Den norske Kirke i egen høye person? Den skal jo tale et universelt trosspråk og presentere de evige sannheter, så hvorfor skulle ikke også muslimer ta dette på alvor, når sannheten jo må gjelde for alle mennesker, og la det stå til og kaste seg ut i det? Med tanke på befrielse og full utfoldelse i dette livet, uten å måtte stadig gå og praktisere sin tro under frykt for det neste?
Vi har sagt det før: Kirken er i ferd med å islamisere seg. Men den skjønner det ikke. Foreløpig må Hognestad regnes for å være en nokså ensom svale i kirken, i hvert fall skal vi dømme etter hva prestene sier og skriver offentlig.
En helt annen ting er det hva de innerst inne i sitt hjerte tenker, og lengter etter og søker, og hva de makter å tenke og føle om disse tingene, og hva de innerst der inne virkelig har behov for, i denne verden.
”Evolusjonen har ført oss fra kollektive og uansvarlige vesener til oppreiste individer med evne til rasjonalitet, målrettethet og ansvarlighet”
Sez Hognestad.
Det må være befriende for muslimer å høre. Et gladt og presumtivt frigjørende og helsebringende budskap for alle.
Velkommen til forbrødring og forsoning! Må vel konklusjonen bli på disse premisser.
Men vil muslimer bite på Hognestads krok?
Noop. Sez I.
(Posteringen her bygger på et inserat av Hognestad i Klassekampen den 14. januar. Jeg finner den ikke på nettet, men hovedtanken og det sentrale i inseratet er korrekt gjengitt, om enn ikke fullstendig med ord for ord).
Det foregår nå en farlig islamisering av kirken, her.
Hognestad islamiserer Gud, her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar