Kristendommens seier over islams lange ”okkupasjon” av Spania er en myte, sier Knut Aukrust til Levende Historie nr 1. 2012. Sammen med Dorte Skulstad har han skrevet boken Spansk gullalder.
Og det er litt av en gullalder de beskriver. De tenker på den islamske gullalder i Spania. Ikke den andre gullalderen, som bare er bedrøvelig i disse forfatternes øyne.
Før vi nå gå videre, vil jeg spørre eventuelle lesere om hvordan de ville ha reagert hvis det kom et fremmed folk med allslags våpen inn over grensene i det landet du bodde i, eller byen du var så glad i og avhengig av, eller til den landsbygda du hadde i bodd i hele livet og som du kjente som ditt eget lille paradis på denne jord.
Jeg går da ut fra at du elsket dine nærmeste og at du ville forsvare deg og dine mot inntrengere og okkupanter med ditt eget liv. Jeg antar at du også var stolt av din tradisjon, ditt styresett og din religion. Samtidig vet du at de fleste av dine foresatte, din konge og de adelsmenn og riddere som skulle forsvare deg, nettopp var blitt drept i flere større slag mot denne nye inntrengeren og hvor du nå var prisgitt de nye makthaverne, kanskje for all fremtid.
Gir du opp og underkaster deg umiddelbart og tenker at dette var Guds straff over deg og dine? Vil du tenke at det er bedre å føye seg og bli assimilert eller i hvert litt integrert, hvis det vil medføre visse fordeler for deg og din slekt på sikt?
Jo, kanskje det. Du ville kanskje med stor velvillighet funnet deg i å akseptere og underlegge deg en kontrakt som okkupanten nå trakk opp med retningslinjer for hvordan du skulle forholde deg til deg og dine og ikke minst til dine nye, fremmede herrer, som du egentligg ikke har noe som helst til felles med, verken etisk, estetisk eller trosmessig.
Her er vilkårene du blir bydd og – dessverre – MÅ godta, eller miste livet:
Du skal ha den store glede at:
Du uten forbehold skal bøye deg og akseptere muslimsk og islamsk overopphøyethet
Du skal underlegge deg muslimsk myndighet
Du skal betale en ekstra såkalt beskyttelseskatt og ellers finne deg i – nå og da og her og der - å måtte betale høyere skatt enn muslimer
Du skal være tilfreds med at:
Du ikke skal begå blasfemi, dvs. du skal holde Allah og profetens navn hellig og ikke sette noe høyere
Du ikke skal forsøke å omvende muslimer til en annen tro
Du ikke skal bære spesielle klær og tegn og symboler på klærne som overalt viser at du ikke er muslim
Du skal finne deg i de begrensninger myndighetene setter ved bygging av kirker og synagoger slik at islamske moskeer og andre byggverk ikke ”overgås” på noen måte
Du ikke skal bære våpen eller avtjene militærtjeneste
Du skal være glad for at du:
- ikke skal motta arv fra en muslim
- ikke skal kunne testamenter noe til en muslim
- ikke kan eie en muslim som slave
Du skal føle deg privilegert ved at:
Du under ingen omstendigheter kan gifte deg med en muslimsk kvinne, men tåle at muslimske menn gifter seg med ikke-muslimske kvinner
Du aldri kan avgi vitneprov overfor en islamsk domstol
Du skal finne deg i å motta mindre erstatning enn en muslim for den samme påførte skade
Du ikke skal kunne ringe med kirkeklokker, synge salmer e l og ikke delta i religiøse prosesjoner e l
Du skal takke oss okkupanter for at:
Dere ikke skal bli tvunget til å bo i gettoer eller andre spesifikt anviste områder for dere
Dere ikke skal bli slaver
Dere kan beholde deres gudstro
Dere ikke skal tvinges til å dø for den muslimske tro under islamsk styre
Dere ikke skal tvinges til å tjene til livets opphold på noen fra vår side anvist måte, men at dere gjerne kan ta jobber som muslimer ikke vil ha eller jobbe for de muslimske makthavere
En domstolsavgjøresle fra det 12. hundreåret:
Du – som vantro - kan ikke la deg bli massert av en muslim eller la en muslim fjerne møkk eller vaske ikkemuslimers latriner.
Fra det 11. hundreåret forverret situasjonen seg for de kristne i Spania. Al Manzor plyndret kirker og innførte strenge reguleringer.
Gladt budskap for vantro:
Dere skal glede dere over at dere ikke får lov å bygge høyere hus enn det muslimer har lov til å gjøre og at dere ikke kan ansette muslimske tjenere og at dere må gi vei for muslimer som dere møter på gaten.
Dere skal være glade for at dere ikke har lov til å vise frem trossymboler utomhus eller bære på en Bibel. Dere skal (stolt) tåle forfølgelser og henrettelser for deres tros skyld.
Ethvert mentalt sunt og frisk menneske i dag vil steile og protestere etter å ha lest det ovenstående, naturlig nok. Det er formulert bevisst for å provosere og få frem et par poenger som dessverre ikke kommer tydelig nok frem i dagens klima hva angår vårt og Vestens forhold til islam.
Akademikerne Knut Aukrust og Dorte Skulstads bok er estetisk sett en nydelig bok og dessuten informativ, men ikke bare det: Den pretenderer også å være normativ – for hvordan vi som vestlige og vantro skal oppfatte islam som sådan, ikke bare i dag, men også spesielt under den såkalte spanske gullalder fra den gang islam erobret landet og frem til da islams dager var talte og store skarer av muslimer – pluss jøder - enten måtte omvende seg til den kristne tro eller dra tilbake dit hvor de kom fra.
Det var brutale tider. Spanjolene fremstilles i boken mer som mafiosobander som drev en slags gerilja mot de fåtallige muslimene, som – urettmessig? – ble drevet tilbake, skanse for skanse, over noen hundre år.
Vel. Det var kanskje ikke helt uforståelig at spanjolene forsøkte å kvitte seg med muslimer, spesielt. Men dette spørsmålet reises ikke i boken. Det er et spørsmål som ikke skal eksistere, tydeligvis.
- I nesten fem hundre år ble det lagt lokk på alt som ikke var katolsk. Arven etter muslimer og jøder var ansett for å være uten betydning… (men) sameksistensen (la convivencia) mellom jøder, muslimer og kristne som tidligere ble ansett som en svakhet, anses i dag som en styrke, forteller Aukrust.
Det ble drevet en ”kulturell rensning” er en overskrift på en rammeartikkel: ” … de katolske monarkene nullet ut Fredsavtalen om å respektere muslimenes rettigheter fra 1501 var alle Granadas muslimer kristne, enten frivillig eller under tvang. … Massedåp ble fulgt av opplæring … muslimene skulle legge av seg sine uvaner … de var underlagt sensur … alt som kunne minne om islam ble brent … å bli døpt til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd kunne ikke vaske bort deres kulturelle og religiøse opphav … å spise svinekjøtt offentlig uten å kaste opp var et uttrykk for ekte kristen tro … de skulle bekjenne at de hadde svin hjemme … ”
Alt dette er uttrykk for Vestens og kristenheten iboende ondskap, skal vi ledes til å tro, og dette er tydelig veldig viktig for Historie å få presisert. Vi skal ikke tro vi er noe. Vi skal tro at muslimene var bedre og at den muslimske invasjonen og de ledsagende dhimmikontraktene som jeg innledet med egentlig var et gode for de tilbakestående og kristne spanjolene.
I boken er man påpasselig med å fortelle at det var utrolig mange konvertitter til islam helt fra begynnelsen av invasjonen og okkupasjonen av. At det fantes kristne martyrer som tok konsekvensen av sin tro og kritiserte profeten og Allah offentlig – i seg selv en livsfarlig ting å gjøre – blir knapt nevnt i annet enn i noen bisetninger.
Forfatterne nekter å se noen betydning av disse uttrykkene for kristen motstand, og at kristne faktisk led under okkupasjonsmakten og at de faktisk ønsket frihet fra islams åk og gudsforestilling. Heller ikke dhimmikontraktene og de lidelser disse medførte for store deler av den befolkningen som ikke ville la seg underkue av profetens fanatiske misjonærer, gås inn på i noe detalj. Man insisterer heller på den fredelige og idylliske sameksistensen som skal ha eksistert med så overveldende tydelighet, ifølge det inntrykk boken ønsker å gi.
Man forsøker heller ikke å forstå hvorfor det var så viktig for spanjolene, kirken og myndigheten å overbevise muslimene om kristendommens livs- og menneskesyns fortreffelighet og iboende frihetspotensiale både individuelt og kollektivt, og synet på synd og frelse, et syn som er mye mer eksistensielt radikalt og dermed frigjørende i seg selv enn innen islam. Slike synspunkter, vinklinger og problemstillinger er helt fraværende for forfatterne og Historie. Det tas for gitt at islam faktisk er en mer tolerant religion (ideologi) enn kristendommen.
Forfatterne er tydeligvis mer redde for å kritisere islam enn de er for å sable ned på kristne og troen på den ene, treenige Gud og den judeokristne arv. Det faller dem tydeligvis ikke inn at de med dette underlegger seg den politisk rådende korrekthet, en internalisering av en grunnleggende islamofobi. De har med andre ord ikke peil.
Hva med de muslimske despotenes store beholdninger av gull, og hvor fikk de dette gullet fra?
Jo, næmest i triumf pekes det på at Andalus i en lengre periode faktisk var en storformidler av gull og gullmynter i den vestlige delen av Middelhavet, men at dette gullet kom fra Afrika, mener man å kunne dokumentere. Implisitt: Det kom ikke fra utsugingen av den gjengse spanjol, det virker som om dette ville ha vært en helligbrøde i det hele å spørre seg om, for dette ville igjen sette de muslimske okkupanten i et heller dårlig lys. Muslimene skal på død og liv frikjennes fra mistanker eller faktiske beskyldninger om at de var undertrykkere og skattepugere. Åh, nei da. Slikt tåler ikke dagens lys.
En undersøkelse foretatt av historikeren Kåre Lunden kan derimot muligens kaste et aldri så lite mer informativt lys over de faktiske forhold. Han anslår kalifens årlige statsinntekter til 20 millioner gulldinarer og at dette er 300 ganger mer enn det det norske kongedømme kunne innbringe og 20 ganger mer enn det den engelske konge kunne skilte med.
- Den allsidig funderte økonomiske blomstringa i kalifatet var grunnlaget for slike inntekter, skriver Lunden (Klassekampen 13.10.11).
Mon det.
Også Lunden unngår søtelig å støte islam ved ikke å relatere til dhimmisystemet og den systematiske utplyndring det ga ”guddommelig” rom for. Men det Lunden med sine utregninger viser med all tydelighet er at det må ha vært en meget innbringende affære å legge spanjolene under seg med vold først, og siden holde dem i det evige trællskap spanjolene var tiltenkt og forutbestemt til å lide under Allah og profeten. Når vi da samtidig vet at det ikke akkurat var små inntekter vikingtokter og slaveraid innbrakte den norske kongen, kan man bare forestille seg hvilke skattebyrder spanjolene måtte bære sett i forhold i sitt eget land.
I det hele tatt: En meget fob bok. Islamofob. Og oikofob.
Det kan for visse komme ut på ett.
Noen utdrag:
"Erobringen på den iberiske halvøya bygget i mindre grad på militære seire enn på avtaler med jordeiere og den visigotiske eliten ... flere av de lokale herskerne var i 714 (like etter invasjonen) med i Musas følge på eisen tilbake til Damaskus, hvor de fikk bekreftet sine gunstige avtaler av kalifen selv", s 35.
"Islam var ingen misjonerende religion og det fantes ingen paroler om å gjøre "alle folkeslag til mine disipler, hverken med sverd eller eller forkynnelse, slik som i kristendommen. Omvendelse til islam var snarere en uting ... tenkningen førte til ro og stabilitet i forhold til kristne og jøder. De var beskyttede folk med rett til å følge sine egne lover. Dette var en av de viktigste årsakene til at det var få tegn til motstand fra lokalbefolkningen ... i stedet for fiender fikk umayyadene lojale undersåtter", s 36
"Det var en tid for samliv da jøder, kristne og muslimer kunne leve side om side under beskyttelse av Koranens ord "Det er ingen tvang i religionen ... representerte også en gullalder for de kristne", s 9.
Ubegrunnet kommentar (- fordi begrunnelse her burde være unødvendig og dessuten et misbruk av tid og krefter): Hva skal man si til slikt? Fins det overhodet ord for slik naivitet?
De refererte setningene røper ikke bare manglende kunnskaper om kristendom, islam og elementær innsikt i elementær teori om dynamikk og strata i maktrelasjoner mellom mennesker; den røper i tillegg hvor naive forfatterene er med hensyn til hva de forsøker å oppnå overfor sin målgruppe - som ikke kan være annet enn faktiske eller potensielle sosialister - nemlig å bekrefte vestens og kristendommens innebygde demoni, slik de har bestemt seg for i deres virkelighetsverden og slik de er blitt opplært til å inbille seg og tro, i den trygge, men falske forvissning at det er de selv som vet best, akkurat slik muslimene er oppflasket og kronisk påbudt til å tro om seg selv, sin religion, historie og verdensanskuelse.
Samtidig røpes her en motvilje mot å gå dypere inn på de avtalekomplekser det henvises til, nemlig dhimmikontraktene, som vi har forsøkt å levendegjøre ovenfor i dette lille anmeldelsesessayet, - en motvilje eller allergi som bare er forståelig mot en bakgrunn av internalisert forakt for Vesten generelt og kristendommen og den judeokristne Gud spesielt, og et mulig underbevisst eller halvt skjult ønske om å underlegge seg og alle andre - helt eller delvis - Allah og profeten, i den hellige tro at dette vil være til det beste for oss alle.
For å belyse det livssynsparadigme som nå gjennomsyrer og styrer de akademiske miljøer som arbeider på felter som på en eller annen måte berører konflikten mellom islam og resten av verden, bringer vi her en del eksempler på overskrifter fra ulike populærvitenskapelig artikler som kan illustrere dette paradigme og hvor sterkt disse pradigmene nå forsøker å dreie alle lesere, spesilet de yngre, henimot en flau, unødvendig og overdreven sympatisk holdning overfor muslimer, samtidig som man forsøker å hindre en dypere innsikt i hva islam er og hva islam vil innebære for våre vestlige samfunn i tiden som kommer.
Her er noen slike overskrifter:
Koranen skulle bevare arabisk kultur
Kalifen samlet de skarpeste hodene i Visdommens hus
Universet tok form i Bagdad
Araberne lærte europeerne å regne
Muslimene skapte mønstersamfunn
Muslimenes herredømme ... etterlot seg dype spor innefor blant annet kultur
Islam reddet de spanske jødene
Islam fortrengte halvgudene
Arabiske lærde lå et hakk foran
(Historie nr 10/2011)
Araberne reddet Aristoteles (Arabisk gullalder berget antikk kulturarv fra glemselen)
Gullvekten kom fra arabisk
Det lykkelig Arabia
Korsets krigere (Korstogene hadde som mål å "befri" Det hellige land)
Korsfarerne etablerte stater
Først i 1899 ble den første arabiske historien om korstogene skrevet
(Levende histrie nr 6 - 2011)
... tempelridderne: HELLIGE KRIGERE (på forsiden!)
Ble beskyldt for å tilbe Muhammed
Munker stjal silkes hemmelighet
(LH nr 7 - 2011)
Paven beordret hellig krig mot de vantro. Historien blodigste religionskrig er i gang (på forsiden).
Paven krevde død over de vantro
Kristne krigere plyndret seg fram
Korstoget: Gud vil det!
Korstogene fortsatte i 200 år ...
Biskop fant opp hellig krig
Europa griper til korset
Muhammed blir lagt for hat
Kristne slaktet ned for fote med god samvittighet
Rikard Løvhjerte st bak massakre
Europeernes brutalitet skapte et enormt hat
(Historie nr 16 20011)
(Boken blir gjennomanalysert av en historiker som er minst like kritisk nå som vi var da vi skrev denne artiekklen. Hans anslyse med document.no's : kommentert her:)
5 tomler!
Og det er litt av en gullalder de beskriver. De tenker på den islamske gullalder i Spania. Ikke den andre gullalderen, som bare er bedrøvelig i disse forfatternes øyne.
Før vi nå gå videre, vil jeg spørre eventuelle lesere om hvordan de ville ha reagert hvis det kom et fremmed folk med allslags våpen inn over grensene i det landet du bodde i, eller byen du var så glad i og avhengig av, eller til den landsbygda du hadde i bodd i hele livet og som du kjente som ditt eget lille paradis på denne jord.
Jeg går da ut fra at du elsket dine nærmeste og at du ville forsvare deg og dine mot inntrengere og okkupanter med ditt eget liv. Jeg antar at du også var stolt av din tradisjon, ditt styresett og din religion. Samtidig vet du at de fleste av dine foresatte, din konge og de adelsmenn og riddere som skulle forsvare deg, nettopp var blitt drept i flere større slag mot denne nye inntrengeren og hvor du nå var prisgitt de nye makthaverne, kanskje for all fremtid.
Gir du opp og underkaster deg umiddelbart og tenker at dette var Guds straff over deg og dine? Vil du tenke at det er bedre å føye seg og bli assimilert eller i hvert litt integrert, hvis det vil medføre visse fordeler for deg og din slekt på sikt?
Jo, kanskje det. Du ville kanskje med stor velvillighet funnet deg i å akseptere og underlegge deg en kontrakt som okkupanten nå trakk opp med retningslinjer for hvordan du skulle forholde deg til deg og dine og ikke minst til dine nye, fremmede herrer, som du egentligg ikke har noe som helst til felles med, verken etisk, estetisk eller trosmessig.
Her er vilkårene du blir bydd og – dessverre – MÅ godta, eller miste livet:
Du skal ha den store glede at:
Du uten forbehold skal bøye deg og akseptere muslimsk og islamsk overopphøyethet
Du skal underlegge deg muslimsk myndighet
Du skal betale en ekstra såkalt beskyttelseskatt og ellers finne deg i – nå og da og her og der - å måtte betale høyere skatt enn muslimer
Du skal være tilfreds med at:
Du ikke skal begå blasfemi, dvs. du skal holde Allah og profetens navn hellig og ikke sette noe høyere
Du ikke skal forsøke å omvende muslimer til en annen tro
Du ikke skal bære spesielle klær og tegn og symboler på klærne som overalt viser at du ikke er muslim
Du skal finne deg i de begrensninger myndighetene setter ved bygging av kirker og synagoger slik at islamske moskeer og andre byggverk ikke ”overgås” på noen måte
Du ikke skal bære våpen eller avtjene militærtjeneste
Du skal være glad for at du:
- ikke skal motta arv fra en muslim
- ikke skal kunne testamenter noe til en muslim
- ikke kan eie en muslim som slave
Du skal føle deg privilegert ved at:
Du under ingen omstendigheter kan gifte deg med en muslimsk kvinne, men tåle at muslimske menn gifter seg med ikke-muslimske kvinner
Du aldri kan avgi vitneprov overfor en islamsk domstol
Du skal finne deg i å motta mindre erstatning enn en muslim for den samme påførte skade
Du ikke skal kunne ringe med kirkeklokker, synge salmer e l og ikke delta i religiøse prosesjoner e l
Du skal takke oss okkupanter for at:
Dere ikke skal bli tvunget til å bo i gettoer eller andre spesifikt anviste områder for dere
Dere ikke skal bli slaver
Dere kan beholde deres gudstro
Dere ikke skal tvinges til å dø for den muslimske tro under islamsk styre
Dere ikke skal tvinges til å tjene til livets opphold på noen fra vår side anvist måte, men at dere gjerne kan ta jobber som muslimer ikke vil ha eller jobbe for de muslimske makthavere
En domstolsavgjøresle fra det 12. hundreåret:
Du – som vantro - kan ikke la deg bli massert av en muslim eller la en muslim fjerne møkk eller vaske ikkemuslimers latriner.
Fra det 11. hundreåret forverret situasjonen seg for de kristne i Spania. Al Manzor plyndret kirker og innførte strenge reguleringer.
Gladt budskap for vantro:
Dere skal glede dere over at dere ikke får lov å bygge høyere hus enn det muslimer har lov til å gjøre og at dere ikke kan ansette muslimske tjenere og at dere må gi vei for muslimer som dere møter på gaten.
Dere skal være glade for at dere ikke har lov til å vise frem trossymboler utomhus eller bære på en Bibel. Dere skal (stolt) tåle forfølgelser og henrettelser for deres tros skyld.
Ethvert mentalt sunt og frisk menneske i dag vil steile og protestere etter å ha lest det ovenstående, naturlig nok. Det er formulert bevisst for å provosere og få frem et par poenger som dessverre ikke kommer tydelig nok frem i dagens klima hva angår vårt og Vestens forhold til islam.
Akademikerne Knut Aukrust og Dorte Skulstads bok er estetisk sett en nydelig bok og dessuten informativ, men ikke bare det: Den pretenderer også å være normativ – for hvordan vi som vestlige og vantro skal oppfatte islam som sådan, ikke bare i dag, men også spesielt under den såkalte spanske gullalder fra den gang islam erobret landet og frem til da islams dager var talte og store skarer av muslimer – pluss jøder - enten måtte omvende seg til den kristne tro eller dra tilbake dit hvor de kom fra.
Det var brutale tider. Spanjolene fremstilles i boken mer som mafiosobander som drev en slags gerilja mot de fåtallige muslimene, som – urettmessig? – ble drevet tilbake, skanse for skanse, over noen hundre år.
Vel. Det var kanskje ikke helt uforståelig at spanjolene forsøkte å kvitte seg med muslimer, spesielt. Men dette spørsmålet reises ikke i boken. Det er et spørsmål som ikke skal eksistere, tydeligvis.
- I nesten fem hundre år ble det lagt lokk på alt som ikke var katolsk. Arven etter muslimer og jøder var ansett for å være uten betydning… (men) sameksistensen (la convivencia) mellom jøder, muslimer og kristne som tidligere ble ansett som en svakhet, anses i dag som en styrke, forteller Aukrust.
Det ble drevet en ”kulturell rensning” er en overskrift på en rammeartikkel: ” … de katolske monarkene nullet ut Fredsavtalen om å respektere muslimenes rettigheter fra 1501 var alle Granadas muslimer kristne, enten frivillig eller under tvang. … Massedåp ble fulgt av opplæring … muslimene skulle legge av seg sine uvaner … de var underlagt sensur … alt som kunne minne om islam ble brent … å bli døpt til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd kunne ikke vaske bort deres kulturelle og religiøse opphav … å spise svinekjøtt offentlig uten å kaste opp var et uttrykk for ekte kristen tro … de skulle bekjenne at de hadde svin hjemme … ”
Alt dette er uttrykk for Vestens og kristenheten iboende ondskap, skal vi ledes til å tro, og dette er tydelig veldig viktig for Historie å få presisert. Vi skal ikke tro vi er noe. Vi skal tro at muslimene var bedre og at den muslimske invasjonen og de ledsagende dhimmikontraktene som jeg innledet med egentlig var et gode for de tilbakestående og kristne spanjolene.
I boken er man påpasselig med å fortelle at det var utrolig mange konvertitter til islam helt fra begynnelsen av invasjonen og okkupasjonen av. At det fantes kristne martyrer som tok konsekvensen av sin tro og kritiserte profeten og Allah offentlig – i seg selv en livsfarlig ting å gjøre – blir knapt nevnt i annet enn i noen bisetninger.
Forfatterne nekter å se noen betydning av disse uttrykkene for kristen motstand, og at kristne faktisk led under okkupasjonsmakten og at de faktisk ønsket frihet fra islams åk og gudsforestilling. Heller ikke dhimmikontraktene og de lidelser disse medførte for store deler av den befolkningen som ikke ville la seg underkue av profetens fanatiske misjonærer, gås inn på i noe detalj. Man insisterer heller på den fredelige og idylliske sameksistensen som skal ha eksistert med så overveldende tydelighet, ifølge det inntrykk boken ønsker å gi.
Man forsøker heller ikke å forstå hvorfor det var så viktig for spanjolene, kirken og myndigheten å overbevise muslimene om kristendommens livs- og menneskesyns fortreffelighet og iboende frihetspotensiale både individuelt og kollektivt, og synet på synd og frelse, et syn som er mye mer eksistensielt radikalt og dermed frigjørende i seg selv enn innen islam. Slike synspunkter, vinklinger og problemstillinger er helt fraværende for forfatterne og Historie. Det tas for gitt at islam faktisk er en mer tolerant religion (ideologi) enn kristendommen.
Forfatterne er tydeligvis mer redde for å kritisere islam enn de er for å sable ned på kristne og troen på den ene, treenige Gud og den judeokristne arv. Det faller dem tydeligvis ikke inn at de med dette underlegger seg den politisk rådende korrekthet, en internalisering av en grunnleggende islamofobi. De har med andre ord ikke peil.
Hva med de muslimske despotenes store beholdninger av gull, og hvor fikk de dette gullet fra?
Jo, næmest i triumf pekes det på at Andalus i en lengre periode faktisk var en storformidler av gull og gullmynter i den vestlige delen av Middelhavet, men at dette gullet kom fra Afrika, mener man å kunne dokumentere. Implisitt: Det kom ikke fra utsugingen av den gjengse spanjol, det virker som om dette ville ha vært en helligbrøde i det hele å spørre seg om, for dette ville igjen sette de muslimske okkupanten i et heller dårlig lys. Muslimene skal på død og liv frikjennes fra mistanker eller faktiske beskyldninger om at de var undertrykkere og skattepugere. Åh, nei da. Slikt tåler ikke dagens lys.
En undersøkelse foretatt av historikeren Kåre Lunden kan derimot muligens kaste et aldri så lite mer informativt lys over de faktiske forhold. Han anslår kalifens årlige statsinntekter til 20 millioner gulldinarer og at dette er 300 ganger mer enn det det norske kongedømme kunne innbringe og 20 ganger mer enn det den engelske konge kunne skilte med.
- Den allsidig funderte økonomiske blomstringa i kalifatet var grunnlaget for slike inntekter, skriver Lunden (Klassekampen 13.10.11).
Mon det.
Også Lunden unngår søtelig å støte islam ved ikke å relatere til dhimmisystemet og den systematiske utplyndring det ga ”guddommelig” rom for. Men det Lunden med sine utregninger viser med all tydelighet er at det må ha vært en meget innbringende affære å legge spanjolene under seg med vold først, og siden holde dem i det evige trællskap spanjolene var tiltenkt og forutbestemt til å lide under Allah og profeten. Når vi da samtidig vet at det ikke akkurat var små inntekter vikingtokter og slaveraid innbrakte den norske kongen, kan man bare forestille seg hvilke skattebyrder spanjolene måtte bære sett i forhold i sitt eget land.
I det hele tatt: En meget fob bok. Islamofob. Og oikofob.
Det kan for visse komme ut på ett.
Noen utdrag:
"Erobringen på den iberiske halvøya bygget i mindre grad på militære seire enn på avtaler med jordeiere og den visigotiske eliten ... flere av de lokale herskerne var i 714 (like etter invasjonen) med i Musas følge på eisen tilbake til Damaskus, hvor de fikk bekreftet sine gunstige avtaler av kalifen selv", s 35.
"Islam var ingen misjonerende religion og det fantes ingen paroler om å gjøre "alle folkeslag til mine disipler, hverken med sverd eller eller forkynnelse, slik som i kristendommen. Omvendelse til islam var snarere en uting ... tenkningen førte til ro og stabilitet i forhold til kristne og jøder. De var beskyttede folk med rett til å følge sine egne lover. Dette var en av de viktigste årsakene til at det var få tegn til motstand fra lokalbefolkningen ... i stedet for fiender fikk umayyadene lojale undersåtter", s 36
"Det var en tid for samliv da jøder, kristne og muslimer kunne leve side om side under beskyttelse av Koranens ord "Det er ingen tvang i religionen ... representerte også en gullalder for de kristne", s 9.
Ubegrunnet kommentar (- fordi begrunnelse her burde være unødvendig og dessuten et misbruk av tid og krefter): Hva skal man si til slikt? Fins det overhodet ord for slik naivitet?
De refererte setningene røper ikke bare manglende kunnskaper om kristendom, islam og elementær innsikt i elementær teori om dynamikk og strata i maktrelasjoner mellom mennesker; den røper i tillegg hvor naive forfatterene er med hensyn til hva de forsøker å oppnå overfor sin målgruppe - som ikke kan være annet enn faktiske eller potensielle sosialister - nemlig å bekrefte vestens og kristendommens innebygde demoni, slik de har bestemt seg for i deres virkelighetsverden og slik de er blitt opplært til å inbille seg og tro, i den trygge, men falske forvissning at det er de selv som vet best, akkurat slik muslimene er oppflasket og kronisk påbudt til å tro om seg selv, sin religion, historie og verdensanskuelse.
Samtidig røpes her en motvilje mot å gå dypere inn på de avtalekomplekser det henvises til, nemlig dhimmikontraktene, som vi har forsøkt å levendegjøre ovenfor i dette lille anmeldelsesessayet, - en motvilje eller allergi som bare er forståelig mot en bakgrunn av internalisert forakt for Vesten generelt og kristendommen og den judeokristne Gud spesielt, og et mulig underbevisst eller halvt skjult ønske om å underlegge seg og alle andre - helt eller delvis - Allah og profeten, i den hellige tro at dette vil være til det beste for oss alle.
For å belyse det livssynsparadigme som nå gjennomsyrer og styrer de akademiske miljøer som arbeider på felter som på en eller annen måte berører konflikten mellom islam og resten av verden, bringer vi her en del eksempler på overskrifter fra ulike populærvitenskapelig artikler som kan illustrere dette paradigme og hvor sterkt disse pradigmene nå forsøker å dreie alle lesere, spesilet de yngre, henimot en flau, unødvendig og overdreven sympatisk holdning overfor muslimer, samtidig som man forsøker å hindre en dypere innsikt i hva islam er og hva islam vil innebære for våre vestlige samfunn i tiden som kommer.
Her er noen slike overskrifter:
Koranen skulle bevare arabisk kultur
Kalifen samlet de skarpeste hodene i Visdommens hus
Universet tok form i Bagdad
Araberne lærte europeerne å regne
Muslimene skapte mønstersamfunn
Muslimenes herredømme ... etterlot seg dype spor innefor blant annet kultur
Islam reddet de spanske jødene
Islam fortrengte halvgudene
Arabiske lærde lå et hakk foran
(Historie nr 10/2011)
Araberne reddet Aristoteles (Arabisk gullalder berget antikk kulturarv fra glemselen)
Gullvekten kom fra arabisk
Det lykkelig Arabia
Korsets krigere (Korstogene hadde som mål å "befri" Det hellige land)
Korsfarerne etablerte stater
Først i 1899 ble den første arabiske historien om korstogene skrevet
(Levende histrie nr 6 - 2011)
... tempelridderne: HELLIGE KRIGERE (på forsiden!)
Ble beskyldt for å tilbe Muhammed
Munker stjal silkes hemmelighet
(LH nr 7 - 2011)
Paven beordret hellig krig mot de vantro. Historien blodigste religionskrig er i gang (på forsiden).
Paven krevde død over de vantro
Kristne krigere plyndret seg fram
Korstoget: Gud vil det!
Korstogene fortsatte i 200 år ...
Biskop fant opp hellig krig
Europa griper til korset
Muhammed blir lagt for hat
Kristne slaktet ned for fote med god samvittighet
Rikard Løvhjerte st bak massakre
Europeernes brutalitet skapte et enormt hat
(Historie nr 16 20011)
(Boken blir gjennomanalysert av en historiker som er minst like kritisk nå som vi var da vi skrev denne artiekklen. Hans anslyse med document.no's : kommentert her:)
5 tomler!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar