Islamiseringen av Kirken.

Sekularisering: Et spørsmål om gudsbilder.

Den sekulariserte norske kirke islamiseres nå i en takt og i en grad som aldri før. Jfr Gelius som nå får en mer sentral plass enn Gud og hvor den menneskelig kjærlighet får prioritet fremfor den tanke at Gud er kjærlighet, og ikke slik at kjærlighet er Gud.

 Det hele begynte for lenge, lenge siden, men dette kommer jeg tilbake til. 

I moderne tid begynte forfallet da presteskapet og andre begynte å tvile på Bibelens klare og enkle tale på 1700-tallet og hvor man da begynte å tvile på om fortellingene om miraklene  og helbredelsene virkelig kunne være "sanne". Man begynte å lure på om Jesus overhodet hadde eksistert og om hans  liv og død var oppdiktede historier skrevet for naive mennesker av folk med spesielle interesser av å ha og å få kontroll over dem pluss makter og myndigheter, eller at Bibelen var et oppkok av legender eller myter uten rot i virkeligheten. Og at Jesus i beste fall var et helt vanlig menneske med en uvanlig selvforståelse og et tilnærmet sinnsykt selvbilde, men dog en god læremester man burde forsøke å etterligne og bli ett med så godt det lot seg gjøre.

Tilstanden: Sekularisering er islamisering.

Som nevnt tidligere, tror ikke mange av biskopene lenger på at Jesus er Gud, i hvert fall ikke i England. Det er i seg selv ganske ufattelig, men det som er mer urovekkende er at dette i seg selv sender et signal om at folk helst ikke bør tro at Jesus er Gud, ja, man oppfatter det slik at å tro at Jesus er Gud er noe latterlig og noen man bør skamme seg over å tro og ha tillit til, selv om man aldri forteller de anfektede dette ansikt til ansikt. I dag vil de fleste geistlige si at man kan tro på Jesus som Gud, men ikke at Han er Gud.

Hvorfor er dette viktig å registrere? Jo, det er fordi islam sier det samme. Allah regner det for den største synd av alle synder å tro på Jesus som Gud, eller at Jesus var og er Gud. 

Det er faktisk dødsstraff i islam for å tro dette og alle kristne fortjener uten forbehold fra Allahs profets side  at de kristne ikke fortjener noe annet enn ilden, dvs. Helvete etter døden, for å tro og holde seg til denne sannhet eller dette dogmet. Det er Allah selv som skal dømme de kristne til evig fortapele på dommens dag for å tro dette.  

Ved at Kirken faktisk tier om dette nå og ikke så mye bryr seg om dogmatikk, kan dette lett oppfattes som en advarsel til de kristne om ikke å tro dogmet. At Kirken kvier seg med å presiserer og i tilstrekkelig grad gå ut med og forkynne at  Jesus er Gud, øker islams inflytelse på hvordan folk tenker om Jesus og  Gud og dermed også på hva folket tenker og føler om seg selv.  

Og dette siste  er ikke minst viktig. Det er tvert om så viktig at det på sikt kan bety et være eller ikke være for hele vår sivilisasjon, den judeokristne tradisjon, om vi ikke igjen får klarhet i disse spørsmålene og igjen forholder oss til de opprinelige læresetningene, i stedet for å være flaue av dem og for å stikke dem under en stol.

Menneskebildet.

Det betyr noe hvordan mennesker definerer seg overfor Gud, (selv om man ikke tror på Gud eller er ateist). Men dette synes ikke å bekymre Kirken. Desto mindre dogmatisk vi tenker, desto riktigere tenker vi, synes Kirken å mene. Den synes å ha viktigere ting fore enn dette å få et riktig kognitivt bilde av Gud, slik han åpenbarer seg i kristendommen.

Det som ingen snakker om eller tør nevne i dag er at det synet at Jesus ikke er skapergud og allmektig faktisk rokker ved Kirkens grunnleggende dogme om treenigheten, dette at Faderen, Sønnen og Den hellige Ånde til sammen og i enhet og unikitet utgjør og er EN Gud, den ene sanne og virkelige, Han som opprettholder alt. Muslimene mener dette er galskap, blasfemi  og flerguderi, hvilket selvfølgelig ikke er tilfelle, men hva hjelper det å motsi dette når ateister, sosialister og andre her faktisk og i praksis er enig med og gjør felles sak med muslimene?  

Alle slike beskyldninger bunner på uvitenhet og dårlig forstand. Man forstår heller ikke viktigheten av at muslimer tier om denne grunnleggende forskjellen mellom de to ”troene”. Man bryr seg ikke, det er for vanskelig og for mange altfor ubekvemt  å bekymre seg over dette. 

Men ikke noen mer enn muslimene skjønner og vet at dette er strategisk riktig og taktisk viktig, ja, noen av de viktigste og vanskeligste spørsmålene som kan gjelde et menneske overhodet.  Der de kommer i flertall vil situasjonen endre seg merkbart. Jo større muslimsk innflytelse i en populasjon, jo tydligere vil muslimene distansere seg fra de vantro og jo tydeligere vil de vantros status bli. 

Dette er norske kristne og Kirken på nåværende stadium lite opptatt av. Man nøyer seg med å tro at tingene skal stå stille og at man kan trøste seg med at alt vil bli som før. Forskjellen er imidlertid i realiteten så stor at man – i mentalt forsvar - nekter seg både ut fra hovmod og ut fra ubekvemhet over det hele å tro og gå ut fra at forskjellen i virkeligheten er fatal på sikt. 

Det sier seg selv at  uviljen mot å ta i tu med og belyse forskjellen i dag bare kommer til å skjerpe den kommende konflikt den dag når muslimene finner det for godt å markere seg med den, og i forhold til den.   Man utsetter det helt avgjørende øyblikk. Man overlater til kommende generasjon å møte virkeligheten og ansvaret, - virkelighetens pris. 

Den hedenske omfavnelse av islam.

En annen konsekvens av den troen at Jesus ikke er Gud er, at det blir lettere for folk å godta det islamske dogmet om dette. Og jo lettere dette blir i befolkningen, jo større symapti og forståelse vil islam og muslimer få. Det er ikke til å unngå. Men virkningen av unnlatelsen av å se virkeligheten i øynene, kommer til å bli fatal med hensyn til å bevare og videreutvikle  Vesten og Vestens identitet og eksistensberettigelse.

Men det stopper ikke her. Muslimer i stadig større antall vil måtte fremheve deres egen venerasjon av Jesus som profet og vismann, et menneske som på mange måter faktisk har større aktelse i Allah’s øyne enn profeten Muhammed selv, som, i kontrast til Jesus,  verken kunne utføre mirakler eller kunne sies å være syndefri, slik Jesus var og fortsatt må bli fremstilt, skal Jesus i det hele tatt være Gud og bære tittelen  Gud berettiget, som uttrykke for en teologi som i dag synes helt outlandish og utdatert. 

Kristne som ikke er seg de kristne fundamentaldogmene bevisst, vil komme til å stille seg svært velvillig og åpne til islam fremover nettopp av den grunn som her er nevnt, for også for de som kaller seg kristne uten å tro på Jesus som allmektig Herre og skaper, vil jo gjerne opphøye Jesus, akkurat som muslimer gjør og vil. Men med dette bidrar Kirkens halvt-troende – som vi må kalle dem - nettopp med å forsterke utviklingen mot Kirkens egeninitierte oppløsning og kristendommens undergang i dette landet. Det er neppe noen vei utenom hvis ikke bildet eller paradigmet snus og gis en annen tilnærming. 

Det kan høres paradoksalt ut, men jo mer sekuklarisert eller hedensk Kirken blir, jo mer åpen for islamisering blir den. Men det Kirkens kvinner og menn nå ”ser” minst av alt er den økende forakt muslimene nå med stadig større tyngde og mer og mer i klartekst kan mobilisiere mot den, med alle de praktiske konsekvenser dette vil få i fremtiden om bare få tiår.

Synden som geistlig tillatelse.

Når f eks Kirken åpner for å bringe en stor og utilgivelig synd inn i selve Kirkens hellige rom, ved at homofile prester kan vigsles og dermed få autorisasjon fra høyeste geistlighet for ikke bare å kunne synde privat for all fremtid uten verken skrupler og anger eller forsøk på omvendelse, men også fritt kunne promotere overfor befolkningen generelt - og for å misjonere for den forestilling at Gud nå velsigner i stedet for å true med å straffe for slik praksis -  så er ikke dette annet enn foraktelig å oppfatte - for en ekte muslim. 

Han vil se på denne form for tro med forferdelse, og ja, direkte  forakt og hat og vilje til å gjøre noe med det. Men de vil foreløpig altså tie med å fordømme eller vise hva de tenker om dette. Den kollektive og allahianske forakten som er under utvikling og bygger seg opp, kan imdlertid ikke holdes i sjakk i mange år til. Før eller siden vil forakten koke over og behovet for klarere markering tre inn som like nødvendig som betimelig i muslimenes egne øyne. Reaksjonsmønsteret ligger latent i selve islam, i et trosfundament forordnet av Allah en gang for alle og som følgeglig oppfattes som trosfakta ingen eller ingeting kan betvile eller rokke ved.

Hva skjer så? Jo, stadig flere kristne vil ta avstand fra sin egen Kirke samtidig som sympatien for muslimer og forståelsen for islam proper vil øke. Folk vi ha klarhet, en klarhet Kirken nå nekter oss. Dermed har Kirken faktisk satt seg i den situasjon at den er blitt offer for egen uintenderte misjon: Det vil skje en islamisering av kristentroen ved at de som ikke lenger kan respektere sin egen Kirke vender seg mot den for i stedet bevisst eller ubevisst, organisert eller ikke, å støtte islam og bli villig til å tre til for å fremme muslimenes agenda. 

Den sekulariserte – eller hedenske norske Kirke - har ved å avskaffe sin egen autortiet faktisk bidratt til en generell og sterkere islamisering av hele samfunnet enn den i utganspunktet i sin villeste fantasi   ville ha kunnet tenke seg. Kirken bidrar til islamisering av samfunnet og den tradisjonelle kristne kultur  ved å marginalisere seg selv ved å forlate og svikte sitt eget trosgrunnlag, Bibel og bekjennelse. 

Den har gjort trosbekjennelsene  til ”en saga blott” og har dermed gjort seg selv til det samme: Helt umoderne, uaktuell og akterutseilt, og dette stikk imot alle ønsker om å  være til for nettopp å tilfresstille folket i ett og alt, ved stadig  å tilpasse  seg til folks ukristelige materialisme, både rent tankemessig og praktisk, spesielt når det gjelder sengeliv og sex mennesker imellom. 

Forsøk på å guddommeliggjøre mennesket.

Islamiseringen av Kirken har mange former og årsakene til den har i utgangspunktet intet med forholdet til islam å gjøre. Det har bare blitt til at man skal være toleranteog ikke fornærmer noen, spesielt ikke muslimer. 

Kirken har imidlertid ikke inkalkulert den avkristning den selv har stått for med tanke på sitt forhold til islam. Til det har Kirken følt seg altfor overlegen og selvsikker. Man tar for gitt at Gud til syvende og sist skal lede alle muslimer til kristendommen, helt uten at man har "tenkt" å foreta seg noe selv. Tragisk nok har Kirken  i sin iver for å bli en mer hedensktilpasset  religion selv banet vei for islamisering nettopp ved å bli mer verdslig og tolerant, - kall det gjerne ugudelig.

Islam: Knus bildet av Gud eller – Allah?

En måte for Kirken å la seg islamisere på, er å storme de billedene Kirken selv har bygget sin lære rundt, helt siden starten rundt slutten av det første hundreåret e. Kr. 

Ikonoklaststriden tok til rundt 720 e Kr og varte til 842 og medførte store tap av mennesekliv og mye ufattelig lemlesting med avskårne tunger, neser og ører  av tusener. 

Hvorfor begynte den? Noen går ut fra at det kun gjaldt en indre strid i Kirken om dogmer, mens andre så vidt jeg har forstått nå ser konflikten i lys av islams ekspansjon innover på bysantisk territorium. 

Flere geistlige hadde forklart muslimenes fremgang med at den var en berettigehte straffedom fra Gud, bla annet ved at Kirken hadde brutt det første bud i Moeseloven om ikke å lage seg noe bilde av Gud, akkurat det som også er forbudt og nærmest har førsteprioritet for troen under islam. At islam holdt fast på forbudet mot billeddyrkelse og avbilding av det guddomelige, kunne lett asossieres med den muslimske fremgang, Gud premierte muslimene fordi de tok billeforbudet dødsalvorelig og nå gjaldt det altså om å få kristendommen inn på samme – og ”riktige” -  spor. 

Lyktes man med dette, ville man igjen kunne sikre seg Guds gunst og slik kunne redde de kristne og kristenheten, for å si det på en folkelig måte. Å storme bildene ville da lett kunne sees som en svært fortjenstesfull gjerning. Strenge straffer ble sett på som et tilfeldig biprodukt  av striden, ikke som et onde som ble påført for å påføre det. Hensikten hellige midlet, kan man si. Ikonoklaststriden kan dermed betraktes som et forsøk på å tilpasse kristendommen til islam. 

Jeg tror vi kan være glad for at ikonoklastene ikke vant og fikk sin vilje gjennom i kristendommen. Hvis de hadde seiret, ville kristenheten og Vesten ikke vært hva den er i dag. Vi hadde ganske sikkert vært muslimer for lenge siden. 

Ikonoklastien er imidlertid ikke stoppet for godt innen kristenheten, den fortsette bare i en annen form og på en litt annen måte og med andre intensjoner, men med samme konsekvens. Billedstormerne fortsetter like målrettet nå som den gang da striden dreide seg om de egentig ikoner, maleriene  av Kristus og Maria og Jesus som barn på fanget.

Den moderne kirkes angrep på sine egne bilder, dvs. på vitale deler av seg selv.

Det første eksempel som kan nevnes er det tilfellet at en biskop nekter en kirke å henge opp et glassmaleri - på hvilket en av ingrediensene er en øks - på kirkeveggen. Det kunsteriske motivet var hentet fra fortellingen om da Abraham fikk ”beskjed” av Gud om å ofre sønnen Jakob.  

Grunnen for nektelsen skulle være å beskytte barn mot voldelige scener. Man vil ikke assosiere bibelhistorien og dermed kristedommen med vold og blodige offer. 

Konsekvensen er da at man heller ikke vil fremstille mennesket i hele sin bredde både med disposisjoner for fred og ikkevold så vel som for krig og blodspille, for ikke å si i sitt forhold til Gud generelt, som bærer av arvesynd  og dermed i prinsippet avskåret fra Guds gunst og all frelse. 

Poenget turde være å fremstille mennesket i et nytt, mer humant bilde, men utfallet av dette forsøket blir paradoksalt nok at det bildet man forsøker å skape av mennesket nettopp beskjærer menneskets totale  menneskelighet ved at man beskjæres dets bilde på bekostning av denne helhet. 

Et bedre eksempel på ikonoklasme – menneskeikonoklasme - skal man lete lenge etter. Ved å tegne et glansbildet av mennesket – ved å utelate øksen - tror man at man kan skape ett nytt menneske, et menneske fritt for alt annet enn idyll og utopia. 

Det ender så da også med at mennesket skal sitte igjen med en falsk forestilling om hva det er å være et syndig menneske. Man er ikke lenger ut fra tradisjonell lutheransk teologi og menneskesyn både synder og frelst samtidig i Guds øyne, og heller ikke delvis både det ene og det andre. Man er nå ”endelig” bare frelst, hvilket er et menneskesyn som ikke uttrykker annet enn et enormt og tragisk hovmod skapt av Kirken selv og dennes moderne selvinnbildningkraft, skapt i kommunion med ateisme og sosialisme og i frykt for de samme.

Kirken som avgudsbilde.

Kirken har dermed slått seg opp til å være Gud for mennesket og dermed også den avgjørende dømmende instans, til fortrengsel  for Gud selv i høyeste majestet og hellighet, hva gjelder både det timelige og det evige.  

Man har sås å si begynte å spise på seg selv ut fra et ubevbisst og ubearbeidet behov for å dø for egenhånd  i stedet for å livnære seg på Hans legeme som vil frelse alle. Man har forsøkt å ta bort eller abortere alvoret i menneskets strev etter frelse og alvoret med hensynt til hva frelse koster, nemlig: Offer i form av liv, dvs. blod. 

Kirken bagatelliserer dermed også ikke bare sin oppgave som frelsesmidler gjennom ord og sakrament, men også selve Kristi offer som kostet blod, dvs. liv og lidelse, og alvoret i dette at Kristi ofret seg en gang for alle ved å la seg pine og dø av egen fri menneskelig vilje for å kunne gi  menneskehten håp og frelse.

Det Kirken ikke ser er at denne form for ikonoklasme kun gjør det lettere for islam i kampen mot å etablere tanke- og holdningshegemoni over hvilket menneske- og gudsbilde som skal gjelde i vårt samfunn. Ved å bedrive denne form for billedstormeri  legger man til rette for at islam skal få komme på banen og da kunne presentere et mer "realitisk" menneskesyn og et tydeligere "gudsbilde",  idet islam ikke går av veien for å diktere virkelmidler mot sine gudeerklærte fiender som krever blodsutgydelse, og det attpåtil ikke bare med øks.  

Naive sjeler vil kunne oppfatte dette som om at islam ikke hovmodig setter seg opp over Gud i slike saker, men tvert imot bøyer seg for det menneskesynet som ligger til grunn for islam og som vi finner i Koranen og skriftene.  

Dette vil man lett kunne hevde både fra kristent hold og spesielt på muslimsk side, som ikke har noen oppfordring til å vende det annet kinn til. Kristne vil kunne komme til den uriktige konklusjone at islam presentere det riktige og derfor mest realistiske bilde både av ”gud” og mennesket. Skjer dette vil islam ha langt på vei ha lykkes  med å omvende oss vantro uten at vi egentlig er klar over det. 

Vi forberedes sakte, men sikkert  og venner oss litt etter litt til ikke bare dette å godta det grunnleggende gudsbildet som presenteres i islam, men regelrett anta eller integrere dette i våre tankeparadigmer  og dermed også i vårt virkelighetsøk, vår virkelighetsoppfatning og vårt verdissyn parallelt. 

Islam sniker seg sakte innpå og befester seg i hjerter og sinn uten at vi egentlig er klar over det eller reflekterer over det, ikke bare fordi det skjer såpass sakte og uten ”fakter” fra muslimenes side, men også fordi islam presenterer seg selv som mer fornuftig og realistisk enn det kristendommen presenteres som, og alt dette samtidig som kristelige ledere ikke lenger klarer å nå frem til befolkningen med de mest grunnleggende trossetninger og kristne sannheter. 

   

Hvilke andre bilder er det da nå som skal knuses innen kristedommen?

Ekteskapet som gudegitt institusjon er under angrep, om det hersker ingen tvil. Man har etablert nye former av ekteskap til erstatning for det tradisjonelle, hvor ekteskapet var forbeholdt mann og kvinne. 

Nå autoriserer man hele tre former for ekteskap: 1) Mellom mann og kvinne 2) Mellom homofile 3) Mellom samboere.

Ingen av disse ekteskapsformene regnes i dag som syndige, i henhold til uttalalser fra høyeste hold Kirken. Ikke rart, kanskje, når man ikke tror på Jesus som Gud og heller ikke engang tror at skapningen er skapt nettopp ved Ham som Herre og allmektig Gud. 

Kirken har vedtatt at man skal tolerere disse nye ekteskapsformer og en biskop går ut i media og bedyrer at samboerskap ikke er synd i seg selv så sant ”ektefellene”  ellers opptrer moralsk, dvs som trofast, ærlig, kjærlig osv. Men kan kjærligheten ødelegge Kirken?

(Se porsteringen: http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html ).

Bildet av ekteskapet er knust – Kirkens fortjenste eller synd?

Det som i realiteten har skjedd er, at Kirken har hugget ned eller visket bort det bildet av  ekteskapet som i henhold til Bibelen  er et gudsinnstiftetede ekteskap. Vi har fått hybridekteskaper uten eksistensberettigelse i henhold til Guds vilje, - ekteskap som går på tvers av skaperviljen. 

Noen har lykkes med at vi nå nærmest kollektivt har fått ødelagt det  bildet i oss vi engang hadde av  hvordan mann og kvinne skal leve sammen. Ikonklastene har lykkes over all forventning og rundt hjørnet står det imamer og venter på oss med store smil og åpne armer:


Vekommen til islam.


Her får 4 kvinner ta seg en mann til husbond på fordeling og denne kan ta seg midlertide koner blant sine slavinner (vestlige kvinner i dag), kvinner de kan tvinge seg til å få ligge med uten frykt for straff i det allahianske hinsidige, hvor mannen i tillegg til de konene han har hatt påjorden nå kan ”få seg” 72 vakre ungmøyer for slik å kunne fortsette sitt gloriøse sextokt som han påbegynte mens han ennå var i live.

Daglig tilfredstillelse mot evig frelse – dilemmaet finnes ikke lenger … 

Ikonoklastene – ateistene, marxistene og sosialistene - har med sitt prosjekt dermed langt på vei også – i tillegg til de ytre formene – klart å ødelegge  eller langt på vei tilintetgjøre også  det opprinnelig indre ektskap slik vi har hatt det som et ideal og slik det er hjemlet, ønsket, villet og beskrevet av Gud selv. 

Menneskets behov for isolert tilfredsstillelse uten kobling mot intensjon om reproduksjon er blitt satt opp på samme nivå som et ekteskap ment for reproduksjon. 

Mennesket forhold til Gud er rokket i sine grunnvoller. Vi har forkludret det opprinnelige bildet, bildet av ekteskapet som reservert kun for en mann og en kvinne mede tanke på å forøke seg, hvilket er Guds vilje at mennesket skal. 

Ikonoklastene har snart lykkes med å fjerne selve frelsen. For her ikke å nevne selve Frelseren. Gud.

De nye ekteskapsformene strider derfor mot Guds vilje. I stedet har man satt den menneskelige egenvilje opp som likeverdig  med Guds vilje, på tross av Gus uttrykkelige bud om å velge det motsatte. 

Man har satt opp et nytt bilde ved siden av det opprinnelige bildet som ideal. Det oprinnelige bildet blir stilt i skyggen for det nye av stadig flere mennesker, det opprinnelige er i ferd med  bli svært utydelig eller rett og slett borte. 

I sum er dette et gedigent frafall ,eller bedre: Et nytt dramtisk og stort syndefall. 


Mennesket trekker seg nå selv nedover henimot dette å forsøke å guddommeliggjøre seg selv ved å overgå Gud i å tilby gode og fristende løsninger. Man oppfrodres til å fjerne seg fra gudsbildet i seg, ja, og til og med fjerne selve gudsbildet i en, for disse nyere billedformene er ikke noe annet enn forsøk på å viske ut det gudeinnblåste gudebildet som Gud selv blåste inn i oss den gang vi ble skapt i en stor skapelsesakt og som selve kronen på Guds store verk. 

For mange er slikt språk jeg her bruker allerede blitt fullstendig meningsløst i dag. Man tror at det ikke har noe med realitetene og det verifiserebare å gjøre! Og derfor har det ingenting med sannhet å gjøre!


For en tragedie.

Islamiseringen av menneskesynet.

Hva har skjedd på et dypere plan? Jo en islamisering av menneskesynet sett i relasjon til Gud. 

For i islam er ikke mennsket skapt i Guds bilde, se 1.Mosebok1.26, men av støv, se Koranen 23. 12, og mens Gud i jødedommen og kristedommen puster sin Ånd inn i mennesket, så blåser Allah kun  ”liv” inn i det. 

At mennesket ikke er skapt i guds bilde går frem av Koranen 42. 11. Islam kan derfor betraktes som ikonoklastisk både overfor mennesket og Gud. 

Islam  fratar mennesket  gudsbildet og aborterer  dets gudelikhet og dermed også mulighet for eksistensen av synd og frelse i radikal forstand. Islam er i så måte en verdslig eller ateistisk tro: Akkurat som ateister ikke ser eller oppleve  noe gudsbilde i seg, så heller ikke muslimene. 

Allah og ateistene har altså samme agenda for menneskeheten: Knuse det gudegitte gudsbildet. Synden blir forflatet, relativisert, både i ateismen og i islam, frelsen likeså, hvis man da i det hele tatt kan snakke om frelse til ateister og muslimer uten å bli misforstått og hånet.

Mennesket blir derfor overlatt til seg selv og det til og med et selv som ikke kan relatere seg (personlig) til Gud, (Allah), fordi det er født uten annet gudegitt orienteringspunkt enn et vagt og helt abstrakt konsept av Gud og uten mulighet til  å kunne kjenne seg igjen i Guds klare tale og Guds person (og derfor ikke statisk og taust bilde)  hellig og uten synd, nemlig i Ordet som ble kjød, (dog uten synd).

Mennsket i islam dømmes radikalt sett med andre ord til absolutt ensomhet, - hvilket er det motsatte av fundamentert gudsrelasjon -  her på jorden og i dette livet, helt til den dag det skal stilles til regnskap og dømmes på vektene, dvs.egentlig etter  Allah forgodtbefinnende, siden Allah  predestinerer enhver til den skjebne Allah selv på forhånd har staket ut for det. Det endelige og evige buskapet fra Allah blir derfor også åpenbart av en skapning, engelen Gabriel, og ikke av Allah selv, (bortsett fra noen få ganger  ifølge forsikringer av Muhammed selv, som ikke er noe annet enn en  skapning og dessuten på langt nær ikke syndefri).  

Det virker unektelig som om den islamske gud ikke helt ser seg verdig til å befatte seg med en så lav skapning som mennesket er. Allah bryr seg ikke. Han forordner alt og trekker seg så tilbake og forblir der. 

Det viktigste for islam blir dermed ortopraxis, ikke ortodoksi. 

Islam og ateisme: Mangel på kjærlighet.

Islam slik sett er selve arketypen på et ikonoklastisk - eller ikonoklastisert - teologisk system,  et system som til de grader har støtt Gud  i det ukjente og distanserte, at det til og med er umulig for ham å assosiere seg selv med det som er det største i kristendommen, nemlig KJÆRLIGHETEN.  

Vi kan derfor trygt si at når visse kristne ikke lenger tror på Jesus som likeverdig medskaper av verden og mennesket – og at vi er skapt i Jesus, Faderen og Den hellige Ånds bilde, så er dette ikke noe annet enn å forberede og bidra til at kristedommen svekkes og islam styrkes hvor hen og overalt og når og hvor  dette måtte skje.   

Ved å opphøye den menneskelige kjærlighet til Gud, fjerner Kirken seg fra selve kjærligheten, som er Gud. Den blir da bare mer og mer lik islam og ateisme, hvilket ”in the end” kan komme ut på ett. De er begge ikonoklaster av høyeste merke. Det gjelder bare å se det og ikke underlegge seg.

Hva er så et liv i henhold til kristen tro sett i forhold til det bildet av liv islam gir som svar? 

I islam finnes som nevnt ikke gudsbildet i mennesket. Dette vil ha konekvenser for hvordan man ser på abort og det moralske svar muslimer og kristne må gi. 

I islam regner man ikke at (personlig) liv oppstår før i den 43. uke etter unnfangelsen. For kristen tro er dette en umulighet og en kristen er nødt for å se livet som fullverdig pågegynt i det øyeblikk egget er befruktet. 

Bildet er at alt liv er gitt av Gud som godt og ukrenkelig fra første steg i livsprosessen, en prosess som Gud er med i helt fra første øyeblikk i og med at gudsbildet arves – også rent ”genetisk”. Allerede som nylig unnfanget streber gudsbildet i forsteret etter å virkeliggjøre sin gudelikhet og sitt gudsbilde. Dets endelige mål er å se og ære  Gud i evighet og at Gud skal bli ett og alt i alle. 

Slike forestillinger – bilder - fins ikke i islam, og heller ikke i ateismen. 

Islam og ateisme er i utgangspunkt derfor ”enige om” at dette å frata mennesker dette bildet, både den forestilling det har om ”saken” og det virkelige bildet som så å si ligger inn-plantert i mennesket helt fra det er sin første virkeglade celle i mors liv, ikke i egentlig forstand er brudd på Guds lov.  

Menneskelivet sett i ateismens og islams perspektiv kan derfor aldri betraktes som absolutt og – igjen, radikalt sett -  evig hellig og ukrenkelig.  

Når ateister og muslimer ikke vil tillate abort eller krenke liv, skjer det på grunnlag av en forestilling om at budet om ikke å ta liv er et anliggende og et fundament som kun kan begrunnes utenfra, som et system av forordrninger eller lover, ikke som et fundament i seg selv hvor gudsbildet er strukturelt integrert i menneskelivet  helt fra begynnelsen av.  

Både ateisme og islam er derfor i prinsippet ikonoklastiske: Man innrømmer intet ukrenkelig, evig bilde av Gud som tilstedeværende i og medvirkende i selve det menneskelig vesen. Man ser ikke at mennesket allerede i sin finale årsak hører Gud til på en måte som ikke er utvendig og formyndersk, men innenat, egentlig og uadskillelig.

Men om den form for ikonoklasme jeg har nevnt ovenfor i seg selv utgjorde en trussel mot kristendommen innenfra kristedommen selv, så er nå en ny form for ikonoklasme begynt å operere innen i Kirken, en ikonoklasme som er langt farligere enn den vi så for snart 1400 år siden inad  i Kirken selv.

Den nye ikonoklasme vil undergrave kirken og den kristne identitet på en helt ny og mer fundamental måte og gjøre det mye lettere for islam å ramme kirken og kristenheten nå enn det var å forsøke å undergrave Kirken den gang islam startet sin ekspansjon og underla seg nesten halve kristenheten. 

Dessuten: Det Kirken selv nå gjør er å forsøke å knuse det bildet Kirken innbiller seg og tror at kristne så vel som ikkekristne har av islam som en nådeløs, brutal og blodig krigsideologi overfor alle som ikke er muslimer, nemlig de vantro, innen hvilken kategori alle kristne faller i henhold til islam selv.

Kirken har gjort det til en hovedoppgave å beskytte kristne mot det de tror er en feilaktig framstilling av islam, nemlig det bildet av islam selv som avtegner seg i de islamske skriftene selv. 

Vårt ”kristne demokrati” har da også sørget for lover som gjør det straffbart å kritisere islam ved å referere til de skriftene islam beviselig selv springer ut av. 

Dette bildet som Kirken nå tror folk har av islam, som betraktes som et farlig og usant bilde, vil av Kirken selv nå måtte bli forsøkt utryddet. Og hvordan skal Kirken gjøre det? Jo, akkurat slik de tidligere tiders ikonoklaster forsøkte å ødelegge fysiske bilder, ikke realiteten, dvs. islam selv.  

Kirken ser seg underlig nok forpliktet til å destruere de mentale bilder islam skaper av seg selv i kristne sinn og hjerter. Den forveksler mentale bilder ved å gjøre dem fysiske. Og vi ser nå  foreløpig bare begynnelsen. 

Det Kirken nå har tillatt seg - eller tilranet seg - og hva den nå oppfordrer menighetene til -  er en langt farligere prosess enn den de opprinnelige ikonoklastene drev med. Men hvorfor? Jo,  fordi den nå undergraver ikke bare seg selv og selve den kristne tro, men også den enkelte kristens rett og plikt til å se, tenke, vurdere og konkludere på sine egne premisser.


De nye ikonoklastene i Kirken kommer til å ødeligge Kirkens trosfundament. De vil heller foretrekke en billedfri tro fremfor en ekte kristen tro hvor bildene står i sentrum, en tro som da vil ligne mye mer på islam enn man vil kunne forestille seg. 

I lengden vil derfor den form for ikonoklasme Kirken nå selv legger opp til, ved å åpne for det islamske gusbegrep, legge til rette for islam, ikke legge til rette for større forståelse for de innbakte forferdelighetene i islam, og for et nødvendig  og radikalt forsvar mot islam, både på kort og lang sikt.